Panorama-maleri, innendørsmarked og siste dag i Wrocław

Det er ingen hemmelighet at de bekymringsløse glade dagene på ferie, langt unna hverdagslivets stress og mas, suser forbi som en aggressiv tornado, men ikke helt som en tornado for tornadoer liker vi jo ikke, mens feriene dem elsker vi, jo. Men hastigheten kan man sammenligne. Og sårbarheten man sitter igjen med etterpå. Som et nakent landskap som har blitt herjet med av moder jord, sitter også jeg igjen med en følelse av å være naken og sårbar, der jeg står på flyplassen og vinker farvel til moren min, og smågruer meg til å vende tilbake til kontoret, der hvor jeg aldri viser meg uten masken av den personen alle forventer at jeg skal være.

Jeg merker at jeg har begynt å slite litt med å puste under denne masken. Den føles klam og ukomfortabel, og jeg lengter etter den dagen jeg kan få rive den av meg, slenge den i bakken, tråkke på den, og løpe ut i det fri. Over en solsikkeeng, under blå himmel, i ukjent territorium, med nakent ansikt, med hud som puster, muskler som former et smil, øyne som lyser opp av glede. Neste ferie skal jeg sette meg ned og lage en fremtidsplan, en seriøs plan som selv de mest tvilende i min nære krets kan se på som en fornuftig karrierevei. Kursing og videreutdanning er nøkkelen til mulighetenes store dør. Neste ferie, da skal jeg sette meg ned og sette i gang planleggingen av resten av mitt liv.

Uansett.

Dette kan vi komme tilbake til en annen gang. La meg heller spole tilbake til den bekymringsløse ferien, tilbake til vår siste dag i Wrocław, før våre to siste dager i Kraków.

Klokka er ikke mer enn halv ni på morgenkvisten, frokosten er allerede spist, kaffen er drukket og morgenstellet er unnagjort. Jeg svinger meg rundt på de hvite baderomsflisene, ikledd en hvit kjole med rosa blomster på. Glad og fornøyd over å nok en dag få være akkurat her med akkurat henne, vet jeg at jeg vil bli fornøyd med hvordan dagen utarter seg, samme hva vi finner på.

Planen er å besøke Panorama Racławicka for å se det verdenskjente panorama-maleriet som skildrer slaget ved Racławice i 1794, da russerne forsøkte å ta over polsk land, uten hell. Min mor er i utgangspunktet ikke spesielt opptatt av kunst, så da hun, med stor iver, fortalte meg om dette historiske maleriet og ga inntrykk av at dette er noe man ikke kan forlate Wrocław uten å ha sett, så kunne jeg ikke si nei. Da må det jo være like spektakulært som det å besøke Det Sixtinske Kapell under et Roma-besøk.

IMG_20180922_110630_512

Hun hadde rett.

Med fransk audioguide på øret, lytter jeg til den timelange beskrivelsen av panorama-maleriets mange viktige detaljer som skildrer viktig historie. Jeg tar inn alle de sterke inntrykkene, studerer det realistiske landskapet og de mange hundre soldatene, bøndene, barna og kvinnene og lever meg inn i smerten, motet, æren og stoltheten som blir skildret, fra slagets start til ende. Tydelig berørt av hva jeg har sett og lyttet til, får jeg lyst til å gi moren min en klem. Hennes land har vært gjennom så mye grusomt. Fra langt, langt tilbake i tid, slik som dette, til andre verdenskrig, da tyskerne okkuperte Polen. Heldigvis har ikke min mor opplevd noe av dette, tenker jeg. Heldigvis.

Panorama kunst

Etter å ha mettet oss på litt historie, spaserer vi langs Oder-elven, og videre til det lokale innendørsmarkedet (Hala Targowa) for å titte litt rundt og kanskje kjøpe med oss et eller annet godt å smake på. På markedet selges det blomster, kjøtt, ost, frukt og grønnsaker, og diverse polske retter fra en ferskvaredisk. Markedet huser også en ølbar som jeg sikkert ville besøkt, hadde min kjære vært her sammen med meg. Han som jo elsker å smake lokal øl fra forskjellige land.

Magene rumler, og små uenigheter om hvor vi skal spise, melder seg. Det siste jeg ønsker er å bli skreket til av en sulten og gretten mor. Vi tar derfor til takke med en sunn lunsj hos juicebar-kjeden Frankie’s i gamlebyen. Jeg drikker juice med eple, ingefær og ananas og spiser en enkel panini med avocado, tomat og mozzarella. Den smaker godt, men den fortjener bedre enn å havne i min mage. Hele tiden mens jeg spiser den, tenker jeg på det som jeg egentlig har lyst på. Mitt store ønske om å teste ut boblevaffel-kafeen to gater lenger unna…noe min mor ikke er interessert i, i det hele tatt. Så dermed blir det panini, og ikke trend-vaffel (som dessverre ikke finnes der hvor jeg bor).

Juicebar

Vår siste kveld i Wrocław feires med hvitvin og småretter i leilighetskompleksets skjulte bakgård som yrer av liv, med sine intime vin-og cocktailbarer og trendy spisesteder. Vi finner oss et bord og bestiller salat med blåmuggost, pære og honning, og et fat med friterte pitabrød og tortillachips med dipp.

Uteservering

På et sted som dette, kunne jeg ikke følt meg mer distansert fra alle bekymringene hjemme. Fortsatt har jeg flere glade feriedager i vente, og til dette må det skåles.

Na zdrowie!

Salat

Fritert pits

Marked Wrocław

Wroclaw

Fargerike fornøyelser i Wrocław

Sjarmerende hus i alle regnbuens farger står på rekke og rad, og ønsker min mor og meg velkommen til idylliske Wrocław, en vakker by vest i Polen, i Silesia-regionen.

Denne polske perlen har jeg lenge ønsket å besøke, takket være…ehm, bilder på Instagram. Jeg som liker å grave/scrolle etter de skjulte skattene fremfor å kun reise til de store kjente feriedestinasjonene som folk flest drar til, kunne ikke la sjansen gå fra meg da denne mor-datter turen til min mor sitt hjemland stod for planlegging. I Polen er det som oftest byene Kraków (Auschwitz og saltgruver) , Gdansk (havneby med nærliggende strender) og hovedstaden Warszawa (shopping og spa) som får den største tilstrømningen med utenlandske turister. Likevel har Wrocław, kanskje takket være nettopp Instagram og diverse reiseblogger, gjort seg mer og mer synlig de siste årene og har allerede klart å lokke til seg store grupper med franskmenn og tyskere som høres og sees over alt, der hvor man finner turistattraksjoner i Wrocław.

Fargerik

Det går faktisk direktefly hit fra Sandefjord (Torp). Et annet alternativ er å gjøre som meg; tilbringe et par dager i Kraków (eller i Warszawa) og ta tog videre. Samme hvordan du planlegger å komme deg hit; er det noe jeg virkelig anbefaler på det varmeste, så er det å pakke sakene og komme seg hit til Wrocław (uttales forresten Vråtts-ouav) – en herlig feriedestinasjon for både familie, venner og kjærestepar!

For dagen har jeg pyntet meg med blå stripete kjole kjøpt på det lokale kjøpesenteret som vi var innom like etter gårsdagens restaurantbesøk i gammelt kloster, med accessoirer i mørkeblått, deriblant mine ballerinasko i kunstig skinn og min matchende veske (også i kunstig skinn), den med broderier. Solbrillene mine har jeg uheldigvis glemt igjen i leiligheten, og låner derfor moren min sine store runde briller som egentlig ikke passer til ansiktet mitt.

Vi spaserer rundt i gamlebyen og tar bilder av vakre bygninger i alle regnbuens farger. Disse byggene huser restauranter, kaffebarer, butikker, puber og sikkert også en del leiligheter i etasjene over. Vi stopper opp et lite øyeblikk for å fotografere det karakteristiske rådhuset med sine vakre små detaljer, dette majestetiske bygget som speider utover det fargerike torget. Ved rådhuset, som egentlig ligner mest på en kirke, får vi øye på et brudepar som poserer nydelig foran en fotograf som tar bilder til deres store dag. Her står dette heldige paret, blant turister og andre forbipasserende, og foreviger kjærlighetens dag.

Wrocław kirke

En by som denne er definitivt et perfekt sted for en slik fantastisk anledning. Tenk så fint å kunne feire romantikken i slike pittoreske omgivelser og i et hav av farger!

Lyserosa, pastellgult, mintgrønt, ferskenfarget, babyblått. Alle de vakre fargene får byen til å se fortryllende ut, som et bortgjemt eventyrland hvor tiden har stått stille og alt som finnes er gammeldags sjarm i fargerik innpakning…dette vekker lysten på store mengder godteri, og alt som er spiselig som blir kalt for unicorn-et-eller-annet som inneholder fargestoffer man helst ikke vil vite hvordan blir til. Ja, bare det å stå her og beundre alle disse fargene gir meg lyst til å spise is og smågodt og ri på enhjørninger og farge håret i havfruenyanser. La meg smake på regnbuen, la oss bli ett!

Polen

Vi velger å spise en sen lunsj eller tidlig middag, alt etter hvordan man velger å se på det. Dagens restaurantvalg faller på Kociołek (som på polsk betyr gryte), en litt utypisk polsk restaurant som tilbyr diverse stekte og kokte retter, med en fusion tvist.

Jeg bestiller en zapiekanka, en pizza-lignende rett med kylling, spinat og yoghurtsaus. Den spiser jeg egentlig raskere enn jeg burde ha gjort, men når noe smaker så godt er det vanskelig å roe ned tempoet. Stappmett, rister jeg på hodet så hardt at jeg nesten får nakkesleng, det øyeblikket min mor lener seg over bordet for å spørre meg om jeg har lyst på dessert. Nei, og atter nei!

Zapiekanka

Det eneste jeg ønsker nå er å bevege meg gjennom byens fargerike gater og bare nyte det å eksistere her i dette lille eventyrriket her i vest-Polen.

 

 

 

Gammelt kloster, sterke drikkevarer og Wrocław-velkomst

Ah, Polen. Det er deilig å være her. Selv på et tog som sikkert er tjue år gammelt, selv i en kupé som så sårt trenger en runde med vaskeklut, støvsuger og alt som finnes av vaskemidler. Selv med medpassasjerer som prater masse til meg på et språk jeg forstår dårlig. Det som ironisk nok burde vært mitt andre språk.

Med høyrefoten søkende etter fotfeste i trappetrinnet, og en overfylt signalgrønn koffert i min klamme venstrehånd, sleper jeg min trøtte kropp og den tunge bagasjen ut av det gamle slitne toget som har fraktet oss, min mor og meg, de 250 kilometerne fra Kraków til Wrocław. Hvorfor vi har valgt å gjøre noe så upraktisk som å bryte opp Kraków-oppholdet med en tre-dagers ferie klint inn i mellom den andre ferien, en ferie i en ferie, tur-retur byer i mellom, er vanskelig å si. Logikk er ikke vår sterkeste side, hos hverken min mor eller meg. Det er nok derfor vi begge er i forhold med ingeniører.

Min mor har leid oss en liten studioleilighet i et kompleks som heter noe så fint som Empire Apart, i et kritthvitt rundt bygg som fra utsiden gir meg litt science fiction vibber, og får meg til å ønske å gå kledd i trang hvit drakt, med stram hestehale, rød leppestift og skyhøye pumps, mens jeg går hånd i hånd med kyborg-kjæresten min over de glattpolerte flisene i de sterile korridorene…og planlegger å ta over verden.

I selve leiligheten er det derimot ikke mye som minner om science fiction, da rommet ser mer ut som et hotellrom av den standard stilrene varianten, med en seng så myk som en kjempediger marshmallow.

IMG_20180917_212707

Jeg setter meg på sengekanten og kjenner rumpeballene synke dypt ned i den myke madrassen, som drar med seg resten av kroppen min ned i dragsuget.

“Men, ærlig talt, Kristine. Klokka er fire. Du kan ikke sove nå”, sier min mor, der hun ser meg ligge med armer og bein til alle kanter, som en sjøstjerne delvis gravd ned i en sandhaug, med bakenden støpt nedi madrassen.

Hun spør meg om jeg heller kan gjøre noe fornuftig, som å lete etter et hyggelig spisested hvor vi kan nyte vårt første måltid i ny by. Med rumpa fortsatt plantet i altfor myk madrass, leter jeg rundt i Google-universets landskap og finner til slutt en spennende restaurant som jeg vet min mor vil like.

Restauranten heter Stary Klasztor, som på polsk betyr Gammelt Kloster, og ser ut til å ha kunnet vært nettopp et kloster en gang i tiden. Den middelalderske sjarmen og den varme atmosfæren gjør det vanskelig å ikke elske dette stedet. Jeg krysser fingrene for at maten er like god som stemningen er bra.

Den kjekke servitøren med isblå øyne og et sjarmerende smil, leder oss til et av de mange ledige bordene inne i lokalet. Mens de fleste gjestene har valgt å sitte ute i sola, velger vi å holde oss innenfor klosterets vegger og høye tak.

Med hvert vårt glass vin, slapper vi av der vi venter spent på maten vi har bestilt. Pierogi, altså tradisjonelle polske dumplings til meg (med fyll av potet, geitost og løk) og vegetarisk spinatpai til min mor.

Maten lever opp til forventningene. Vi storkoser oss, min lille mamma og jeg. Og hva er vel et polsk måltid uten en liten digestif, hvert vårt lille glass med aromatisert vodka, som en avslutning på en fin aften i klosteret?

Vodka og klosterliv går jo som hånd i hanske, gjør det ikke det?

Noen timer senere forlater vi klosteret til fordel for det som i min mors øyne er et like hellig hus som Guds hus. Det lokale kjøpesenteret.

Hun kjøper seg en ny kjole. Jeg kjøper to. Hun kjøper seg ny rouge. Jeg kjøper to lipglosser. Og leter samtidig etter ferskenfarget neglelakk (uten hell). Hun kjøper flakslodd. Vi taper.

Tilbake i science fiction bobla, åpner vi den andre flasken med vin som jeg tok med meg fra Frankrike, og avslutter kvelden med rødvin fra sørvest-Frankrike og sjokolade med eggelikør-fyll fra Polen (det smaker bedre enn det høres ut).

Men…hva med alle de pastellfargede husene som dukker opp så snart man taster inn #wroclaw på instagram?

Hvor blir det av mine slike bilder?

Alt som Wrocław faktisk er kjent for, fargerike hus, den nydelige kirken i hjertet av gamlebyen og det sjarmerende torget som rommer flere ti-talls koselige restauranter og alltid yrer av livet, ja, alt dette?

En god natts søvn i den store marshmallow, en lang dusj, en sunn frokost og jeg er klar for magien i den fargerike eventyrbyen Wrocław.

Mer om det til neste gang!

Mat