Ikke før siste minutt

Været er underlig for tiden. Etter to deilige uker med tjue grader og solskinn, har vi nå hatt flere dager med kald vind og grå himmel, gradestokken viser knappe tolv grader. Oliventreet mitt ser uansett ut til å kose seg der ute på balkongen, det vokser seg større for hver uke og jeg har innsett at jeg har lyst på flere planter i min neste leilighet. Planter og veggdekor.

Manuset nærmer seg forresten et ferdigskrevet utkast, før jeg igjen vil gå gjennom teksten og forandre på alt som må endres. Innen månedsskiftet vil jeg gi fra meg dokumentet, sende det til et forlag, kanskje flere, jeg vil deretter krysse mine fingre og tær og be til høyere makter, til universet, be om å få mitt livs største ønske oppfylt. Om jeg en dag får æren av å kalle meg selv romanforfatter vil jeg dø lykkelig.

Forhåpentligvis vil jeg ikke dø før jeg blir så gammel at jeg ligner en rosin. Forhåpentligvis vil jeg rekke å skrive en hel mengde ulike tekster innen den tid, dikt og noveller og manus til det som kan bli eller aldri vil ende opp med å bli utgitte romaner.

Jeg vet allerede hva mitt neste manus vil handle om, jeg vet hvilken vei jeg vil gå sjangermessig. Om mitt første manus ikke faller i smak hos forlagene, vil jeg derfor begynne fra start og prøve på nytt, helt til jeg en dag får det til.

Nok om det, la meg ta dere med tilbake til Dordogne og vår lille overnatting for to uker siden, da vi feiret kjærligheten i vakre omgivelser. Etter vår romantiske aften ved det dukkledde bordet i junior suiten, våknet vi til en hyggelig frokost servert ved det samme bordet.

Ferskpresset juice, nykvernet kaffe, ferske chocolatines og pain aux raisins, vi fikk servert skinke og diverse oster, en fin avslutning på det altfor korte oppholdet i suiten. Ved utsjekk ble vi tilbudt kaffe og te i hotellets nydelige hage, en siste mulighet til å nyte den vårgrønne naturen og følelsen av å være bortreist, bare han og jeg.

Den lille maskoten til Le Vieux Logis, en nysgjerrig kattepus, satte seg under vårt bord hvor den ble værende, den holdt oss med selskap til tiden var inne for å hente bagasjen og vende våre snufsende pollenallergiske neser hjemover.

Om alt går som planlagt og pandemien ikke stikker kjepper i hjulene for våre planer, vil vi i midten av mai dra på en to ukers bilferie langs den franske vestkysten, til Cognac og La Rochelle og île de Ré. Vi vil leie sykler, dra på båttur, bade på stranda om ikke vannet er for kaldt. Samtidig vurderer vi også å dra enda lenger sørover, til Korsika, eller nordøstover til Annecy, eller enda lenger nord, til Bourgogne. Ideene er mange og Frankrike er fullt av spennende steder som fortjener rikelig med oppmerksomhet, men med dagens situasjon i tankene, våger vi ikke å reservere noe som helst før siste minutt.

Jeg har forresten bestilt flybillett til Oslo, til junimånedens siste dag, ikke fordi jeg plutselig har blitt en optimist som lever i den tro at pandemien vil være borte innen sommerens ankomst, men fordi jeg hadde en kupong som måtte brukes innen en viss dato. Om jeg ikke får reist, vil alle endringer i billetten uansett være gratis, og om jeg får reist vil jeg tilbringe et par dager i hovedstaden før jeg reiser sørover til familien.

Inntil videre lever jeg i et nedstengt land, stengt siden forrige lørdag, men ukentlig går vi fortsatt på visning, vi spaserer og sykler tur, vi sykler også til og fra visning, jeg handler på markedet og leser ute på balkongen. Resten av energien bruker jeg på å skrive manuset mitt.

Med andre ord, alt går fortsatt veldig greit.

Fjas og mas og eiendomsmeglere

Pariserflette, franske makroner – og altfor mange franske leiligheter å besøke og eiendomsmeglere å håndhilse på. Kvinnelige meglere med høye hæler og rød leppestift. Mannlige meglere med lakksko, skjerf og kritthvitt smil. Andre med slitte olabukser og skjegg. Noen dukker opp på scooter. Andre til fots. Nabolaget er og forblir det samme, men blokkene varierer fra gang til gang. Små blokker, større blokker, ingen spesielt store høyblokker. Noen fra 60-tallet, andre fra 2012-2013. Ingenting føles gammelt. Alt er nyrenovert og ser omtrent identisk ut innvendig. IKEA-kjøkken. Hvite vegger. Store vinduer. Lyst og romslig. Kanskje blir det vårt, kanskje ikke.

En har pizzeria til nærmeste nabo. En annen ligger vegg i vegg med en Salon de thé. Den jeg liker best, den jeg håper vi får, ligger like ved siden av en barneskole.

Nå er jeg sliten og lei av å lete etter et permanent sted å bo. På toppen av det hele må vi bytte Airbnb-bolig på søndag, da andre kommer for å overta denne leiligheten. Bytting, flytting, pakking, tilpassing, nye nabolag, nye inngangsporter med nye koder.

I dag handlet jeg makroner på bakeriet og rødvin på butikken. Lange dager med mye fjas og mas og usikkerhet rundt hvor vi kommer til å ende opp med å bo, ja det krever en god slurk og noe sukkerholdig å spise på, for å få tankene over på andre ting.

I morgen skal vi besøke julemarkedet i Toulouse. Ingen visning, bare jul og kos.

makroner

pariserflette