Forandringer

Årets første vårdager har allerede varmet oss med nydelig solskinn og nærmere tjue varmegrader, før vi vet ordet av det vil sommeren være her, en ny sommer med munnbind og avstand. Forhåpentligvis vil vi få unnet oss en liten utenlandsreise denne sommeren, forhåpentligvis vil jeg endelig få kommet meg hjem på besøk til familien.

Om alt går som ønsket, vil vi i mai dra på biltur langs den franske vestlandskysten. Vi vil besøke La Rochelle og île de Ré, vi vil leie sykler og dra på båttur, nyte lyden av bølgeskvulp og følelsen av sand under føttene.

Våren er her, trærne fulle av farger, og vi drømmer om en første utepils på restaurant, men holder oss så travelt opptatt med andre gjøremål at vi uansett ikke ville hatt tid til å nyte iskald øl på uteservering. Nå går vi forresten inn i den sjette måneden siden sist serveringsstedene fikk tillatelse til å holde åpent.

Sesongens nyanser farger naturen, og kalenderen er stappfull av avtalte visninger, vi er på jakt etter drømmeleiligheten i byen og hans foreldre etter drømmehuset ute på landet. Vi har gått på så mange visninger at jeg nå har begynt å drømme om duplex-leiligheter med romslige balkonger og åpent kjøkken. Vi har møtt så mange eiendomsmeglere at jeg nesten har begynt å fantasere om at min mann er en eiendomsmegler og jeg er en enslig kvinne på husjakt. Med andre ord er det nok på tide å roe ned tempoet og heller nyte en utepils på balkongen eller ute i parken.

I dag venter likevel nok en ettermiddag med flere visninger på agendaen. Først etter noen timer med arbeid foran datamaskinen og en etterlengtet manikyr hos min faste negltekniker, skal vi på tre visninger i vårt fine nabolag, før vi avslutter fredagen over pizza og film i sofakroken. En innholdsrik fredag før vi ønsker lørdagen velkommen, en lørdag hvor min kjære og jeg har planlagt å dra ut på et tjuefire timers eventyr for å feire våre seks år som kjærester.

Vi har leid et hotellrom i det sjarmerende Dordogne, et koselig hotell med romservice fra Michelinstjerne-restauranten i underetasjen, stjernemat til bare trettini euro per person.

I motsetning til fjoråret, vil vi denne gang kunne feire kjærligheten på noe isolert men likevel romantisk vis. Jeg ser frem til en mulighet til å pynte meg, og til å hygge meg med et måltid servert av noen andre enn et sykkelbud eller svigermor.

Når vi først skal til Dordogne, vil jeg kjøpe meg en valnøttkake, en lokal spesialitet fra området, for å trøste meg med en liten godbit mens jeg dagdrømmer om alt som jeg egentlig har lyst til å gjøre i Dordogne, slik som kanopadling på elven, en aktivitet vi egentlig hadde planlagt å gjøre for fem år siden, padling mellom idylliske landsbyer, forbi vakre slott.

Klokken skal på nytt stilles og nettene blir kortere og morgentimene lysere. April venter like rundt hjørnet, men bryllupet er utsatt nok en gang, til høsten denne gang, oktobermånedens andre lørdag.

Vi ender sannsynligvis opp med å kjøpe oss et hjem før vi etter våre to utsettelser får feiret bryllup sammen med våre venner og familie, jeg ender kanskje til og med opp med å rekke å ta meg en tur hjem på besøk til fedrelandet før høsten melder sin ankomst.

Høsten er uansett lenge til. La oss nyte våren så godt det lar seg gjøre, med spaserturer under solfylt himmel, noe godt å drikke og ei god bok ute på terrassen, la oss fotografere fargerike blomster og trærne som speiler seg i vannet, kjenne friske vindpust treffe ansiktet der vi sykler langs fine grusstier, for selv om vi lever i unntakstider er våren fortsatt vakker.

En drømmeleilighet man ikke vil ha?

“Hva synes du? Liker du den ikke?”, spør Julien med en skuffet tone. Jeg ser meg rundt. Jo, leiligheten er nydelig. Den har faktisk alt jeg kunne ønsket meg fra en leilighet, med unntak av én ting. Og det har jeg dårlig samvittighet for. Jeg liker ikke nabolaget.

I går kjørte vi hele strekningen fra Paris til Toulouse. Sju timers kjøretur med en halvtimes pause innom McDonald’s for å spise lunsj (finfolk, som vi er).

Airbnb-leiligheten vår er praktisk nok (og ved en tilfeldighet) i samme nabolag som tre av leilighetene vi dro for å besøke i dag. To nye venter oss utover ettermiddagen.

Foreløpig liker jeg kun én av de tre leilighetene vi har besøkt, men samtidig klarer jeg ikke å se for meg et liv i dette nabolaget. Selv om det geografisk sett ikke er altfor langt unna sentrum, føles det likevel svært usentralt. Med unntak av massevis av hus og boligblokker på rekke og rad, er det absolutt ingenting her. Ingenting.

Her står jeg, og vurderer å takke nei til en stor, lys leilighet med to soverom, stor balkong, store vinduer, godt med skap-plass. Den er jo faktisk helt perfekt.

Nabolaget er stille og fredelig. Ingen støy, ingen problemer, men heller ingenting å gjøre.

Bakerier, butikker, restauranter, barer, alt må man ta metro, trikk eller buss for å besøke. Eller bil.

Etter hvert har jeg jo tenkt å starte min egen business, og vil ofte bli nødt til å komme meg hjem relativt sent på kveldene. Bilsertifikat har jeg ikke. Hvordan vil jeg komme meg hjem om det ikke går noen nattbuss?

“Du klarer fint å gå en tjuefem-minutters tur, klarer du ikke?”, spør Julien kritisk. Jeg har sagt det før, og gjentatt det igjen og igjen. Jeg, som er kvinne, tar en enorm risk ved å gå helt alene, midt på natten. En tjuefem-minutters gåtur i mørket kan faktisk ende opp med å bli min siste gåtur noensinne, om jeg er riktig uheldig og møter på feil person.

“Slutt å være så paranoid. Du lager problemer ut av ingenting”, fortsetter han. Nå er det ikke lenge siden en fransk kvinne ble voldtatt og drept mens hun var ute på joggetur i nabolaget sitt, sent på kvelden. Det handler ikke om å være paranoid. Det handler om å være realist. Vi lever i en verden full av mennesker med onde hensikter. Dessverre.

“Skal du tenke sånn, kan du like greit bare sitte hjemme og aldri forlate leiligheten”, sier han surt. Han skjønner virkelig ikke poenget. Men så har han levd et ganske skjermet liv også. Aldri møtt noen som har blitt voldtatt, aldri møtt noen som har blitt overfalt, aldri følt seg truet og redd.

Vi får bare være enige om å være uenige.

Han ønsker helst å bo stort og flott. Jeg ønsker helst å bo sentralt.

To nye visninger venter oss i kveld.

Ender vi likevel opp med å ta “drømmeleiligheten”, så får jeg vel bli stamkunde hos Uber.

Her er noen bilder fra Airbnb-leiligheten vi leier mens vi leter etter permanent plass å bo.

soveromm

balkong

dekorasjon

sitat på fransk

“Livet handler ikke om å vente til stormen har passert. Det handler om å lære seg å danse i regnet”