Hvorfor jeg dropper å reise hjem til Norge i sommer

Onsdag denne uka, den femtende juli, åpnet Norge grensene for EU. Lenge hadde jeg ventet på dette øyeblikket, lenge vurderte jeg å bestille flybilletter, ta første fly til Norge etter å ha vært borte fra mitt hjemland i ett og et halvt år.

Jeg hadde gledet meg til å tilbringe noen dager i hovedstaden, besøke Frognerparken og Aker Brygge, før jeg deretter ville ha reist på hyttetur et eller annet sted på sørlandet, kanskje Risør, og avsluttet ferien med hjemmekos hos familien min i Stavanger.

Ettersom jeg ikke lenger har en jobb å gå til men likevel får inn penger på konto fra arbeidsgiver, har jeg jo både tid og mulighet til å reise hjem på norgesbesøk for å være sammen med mennesker jeg ikke har sett på over ett år. Jeg hadde sett frem til å handle bøker og klemme mammaen min og nyte norsk natur og kose meg med nystekte kanelboller på kafé.

Så hvorfor har jeg ombestemt meg?

Å planlegge et septemberbryllup som fortsatt står i fare for å bli avlyst, er mildt sagt, unnskyld ordbruken, et helvete for tiden. Både venner og familiemedlemmer har de siste ukene ringt meg i frustrasjon, med den ene dårlige nyheten etter den andre, enkelte har også kritisert vårt valg om å ikke utsette bryllupet (som i tilfelle ville blitt utsatt hele to år frem i tid da både lokalet, vigsleren og cateringleverandøren har hele agendaen fullbooket for både neste år og starten på året etter).

Det jeg trenger, for ikke å havne så dypt ned i mørket at jeg ikke klarer å komme meg ut igjen, er distraksjoner. Lysglimt. Fine små øyeblikk, kjærlighet og latter, smaken av sommerferie. Lukten av klorvann, følelsen av vått badetøy mot huden og den søte smaken av fløyelsmyk iskrem. Gleden som sprer seg til kinnene hver gang vi kjører forbi de vakre gule solsikkeengene ute på landet. De deilige duftene og pikante smakene av tapasretter på uteserveringene i sentrum. Spansk musikk og skåling med rødvinsglass.

Slik situasjonen er nå, har jeg det faktisk bedre her i Frankrike. Her hvor jeg sammen med min samboer kan dra på biltur og la telefonen ringe på lydløst nivå, la meldingene tikke inn, ignorere det hele en liten stund. Her hvor vi kan leie hytte eller leilighet langt unna alt og alle, med en stor hage full av blomster og sommerfugler og bier. Vi vil smøre inn hverandres skuldre med solkrem, faktor femti med duft av kokos, her hvor vi kan kose oss, bare vi to, med plasking i svømmebasseng under solfylt himmel.

Musserende

Vi vil la alle bekymringer bli liggende igjen hjemme, fordi han vet godt hvor mørke disse siste månedene har vært for meg, for oss alle, og hvor sårt jeg trenger små lysglimt å se frem til.

Denne midlertidige lykken, ved bassengkanten, slik som avbildet for to helger siden, betyr absolutt alt for meg akkurat nå.

Dessuten er det viktig å støtte sitt eget nærmiljø. Fra og med neste uke vil det bli obligatorisk å bruke munnbind alle steder innendørs i Frankrike, med unntak av i private hjem og på hotellrom. Mange vil sannsynligvis unngå å reise til denne delen av Frankrike nettopp på grunn av dette, med tanke på at Toulouse hverken ligger direkte ved kysten eller på fjellet, og stort sett baserer turismen på museer, kunstgallerier, sine historiske landemerker (Basilikaen Saint-Sernin, Saint-Étienne katedralen, Jakobinerklosteret) og gastronomi. Innendørsaktiviteter og shopping.

Mitt kjære Occitanie er for øvrig den regionen som har hatt færrest nye smittetilfeller.

I dag er det fredag, ikke en Airbnb-ute-på-landet-med-iskald-øl-i-kjøleskapet-og-oppvarmet-basseng-i-hagen type fredag, men likevel en fin solskinnsdag hvor vi ser frem til å grille ute på balkongen før jeg i morgen drar tilbake til Grenade for å prøve den rosa kjolen hos skredderen og handle grønnsaker på det ukentlige bondemarkedet.

Skål

Uansett om bryllupet blir gjennomført eller avlyst, jeg blir hvor jeg er og dropper å reise hjem til familien på sommerferie. Jeg får heller ta meg en ekstra lang juleferie i Norge i år. Forhåpentligvis med snø.

…og til de av dere som har planlagt å reise til Frankrike i sommer, husk munnbind. Og solkrem. Og godt humør. Bon voyage!

Sesongens første snøfnugg i Andorra

Tidlig søndag, på det sjarmerende spahotellet Roc Meler i Canillo-området i Andorra.

Vi våkner opp til et vakkert syn utenfor de gardinkledde rutene. Sesongens første snøfnugg, grasiøst daler de ned fra himmelen, jeg åpner vinduet for å få et bedre glimt av dem. Hotellrommets allerede så flotte utsikt er nå enda vakrere, med sine snøkledde fjelltopper. Jeg smiler drømmende, hvilken nydelig liten overraskelse fra naturens side, denne fine lille hilsenen fra Andorra like før frokost og utsjekk.

Ullgenser og jeans, sammen med Julien tar jeg heisen ned til frokostbuffeten for å nyte en siste smak av helgeturen, før vi pakker sammen sakene og reiser hjemover.

Snøkledd

Buffeten er full av spennende valgmuligheter i form av varme retter, pålegg, ulike typer brød, yogurt, frokostblandinger, oppskåret frukt og søte kaker. Jeg fyller fatet med grove rundstykker, spansk ost og ulike sorter spekeskinke. Etter å ha spist brødmat, spiser jeg yoghurt med skogsbær og helt til slutt, en liten skål med fruktsalat. Min kjære på sin side, foretrekker å starte denne kjølige høstdagen med spansk potettortilla (med chorizo og paprika), eggerøre, bacon og ulike typer pølser.

Vi forlater hotellet like etter frokost, utsjekk etter vår verdifulle lille virkelighetsflukt til basseng og boblebad, frisk luft og fredelige omgivelser, bort fra hverdagens gjøremål og storbyens tempo. Å kunne unne seg litt luksus i ny og ne er vi evig takknemlige over å ha muligheten til å gjøre, selv med opphold så korte som dette.

Før hjemreise, tar vi oss en liten svipptur innom Andorra la Vella, hvor vi i går nøt et deilig måltid på den meksikanske restauranten La Adelita.

I dag er det en liten handlerunde på det søndagsåpne kjøpesenteret i sentrum som står på agendaen. Skomerket som de siste årene har blitt min soleklare favoritt har egen butikk på senteret, og jeg spanderer derfor like greit enda et nytt par joggesko på meg selv. Julien kjøper parfyme til seg selv fra parfymeriet i samme etasje.

Vi handler deretter mat på senterets supermarked, lekker spekemat, rimelig godteri og diverse hermetikkvarer, mange av de samme produktene som vi pleier å kjøpe med oss fra Spania når bilturene fører oss til vårt spennende naboland i syd.

I Andorra la Vella har snøen allerede smeltet bort. Himmelen er blå som på en behagelig høstdag, ti varmegrader og sol, en novemberdag slik jeg liker november best. Likevel gleder jeg meg som et lite barn til å kjøre videre oppover i høyden, dit hvor snøen er kommet for å bli.

Landskap vinter

Fra hovedstaden kjører vi videre i retning Pas de la Casa, den lille grensehandelbyen og skianlegget på toppen av Envalirapasset, på 2081 meters høyde, med fantastisk utsikt over store fjell og vakkert vinterlandskap. Stormen Amélie blåser så kraftig at vi knapt klarer å puste, men vi tar oss likevel et lite øyeblikk til å nyte utsikten og knipse et par bilder, den beste suveniren vi kunne ønsket oss fra Andorras vakre fjelltopper.

Fra Pas de la Casa fører de smale veiene oss videre nedover mot Frankrike, ned fra snødekket landskap, bort fra minusgrader og tilbake til regnvær, grå himmel og høstens mange flotte farger. Sesongens første agressive storm, navngitt Amélie, herjer fortsatt over hele sørvestlandet og områdene rundt.

IMG_20191105_183035

Deilig er det derfor å komme hjem til en varm og god leilighet, en kveld som skal bli tilbrakt under varmt pledd på sofaen. Sammen med min kjære kokkelerer jeg på kjøkkenet. Vi lager smørstekt gnocchi med parmesan og persille, og koser oss med hvert vårt glass dyp fruktig tannisk rødvin fra Languedoc.

Kjærestepar snø

Til deg som ønsker å reise til Andorra…

…Ta rattet fatt, for i Andorra finnes ingen flyplass. Landets nærmeste internasjonale flyplasser ligger begge rundt 200 km fra Andorra la Vella (Toulouse og Barcelona)!

Virkelighetsflukt med konto i minus

“Jeg elsker antrekket ditt. Vil du komme inn for en gratis vask og styling hos oss?”, sa den høye, mørke (og svært kjekke) eieren av frisørsalongen som jeg jo faktisk hadde bestilt time hos nettopp denne dagen.

Hans ansikt lyste opp da jeg nevnte at jeg allerede var kommet for å friske opp min gyllenbrune hårfarge…og samtidig skjule de små grå hårstråene som først meldte sin ankomst det året jeg fylte tjuefem, og siden den gang har formert seg og blitt godt etablert.

Salongen tilbyr klipp og farge til halv pris av vanlig frisørpris, om man våger å gi lærlingene en sjanse. Med en fransk bankkonto som ligger i minus, og en norsk konto som jeg kun bruker når, ja, den andre kontoen ligger i minus, stod valget mellom å avbestille timen og gå min vei – eller legge håret mitt i lærlingenes hender.

Min økonomiske situasjon ble jeg først klar over like før jeg forlot leiligheten. Kun én dag etter å ha handlet klær på salg. Samme dag som frisørtimen. Dagen før manikyr-time (riktig nok hos ei venninne som gir meg halv pris).

“Den store depresjonen” (Amerikas finanskrise på 30-tallet) ledet til en virkelighetsflukt i form av sang, dans og høyt pengeforbruk. Nitti år senere og på andre siden av Atlanterhavet, drømmer også jeg om et liv i sus og dus, som Daisy Buchanan fra romanen The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald. Men uten denne sørgelige lengselen etter enn annen mann enn den jeg har, selvfølgelig.

Et liv i sus og dus har jeg dog ikke råd til. Men heldigvis står det ikke like dårlig til med meg som det gjorde med mange av de rammede av finanskrisen i Statene på 30-tallet. Heldigvis.

Mens jeg satt med stumpen godt plantet i frisørstolen og lærlinghender i håret, bladde jeg i diverse moteblader og lot meg friste av vakre sommerkjoler i forskjellige farger og mønstre. Jeg la motemagasinene til sides og scrollet meg gjennom diverse nettbutikker for å finne tilsvarende kjoler og legge dem i handlekurven. Disse skulle jeg ikke kjøpe. Ikke enda. De skulle bare ligge der på vent. Ligge og godgjøre seg i denne digitale handlekurven frem til den dagen min konto ville gå i pluss igjen.

Jeg sukket. To timer senere var heldigvis dette triste minustegnet midlertidig visket bort fra minnet igjen. Et speilbilde av meg, meg med vakkert hår, var nok til å glemme hvordan det stod til med min franske konto. Den kjekke frisøren smilte og spurte om jeg var fornøyd. Javisst var jeg det. Jeg følte meg som en stjerne!

Samboeren min møtte meg utenfor salongen, og sammen spaserte vi gjennom det urbane nabolaget Saint Cyprien og videre til Carmes – et lite quartier som er fredelig, sjarmerende og fullt av restauranter og butikker som kan klassifiseres som très chic.

Vi fant oss en koselig liten vinbar med praktisk beliggenhet i skyggen av et stort tre, hvor vi kunne nyte frisk luft og samtidig holde oss skjermet fra solas varme stråler. Min kjære spanderte et glass rosévin og bestilte en pils til seg selv. Jeg skammet meg over å måtte fortelle ham om dette store stygge minustegnet som dominerte kontoen min, men han som tross alt lever sammen med meg har jo all rett til å vite slike ting.

Så snart min lille hemmelighet var røpet, gjorde han noe som fikk meg til å skamme meg enda mer. Han overførte penger til kontoen min. Er det ikke egentlig ganske ironisk hvordan jeg på en side romantiserer (det fiksjonelle) 30-tallet, men samtidig ikke liker noe som på den tiden var svært normalt for en kvinne; å motta penger fra en mann?

Klokka åtte denne kvelden hadde vi jo også en bordreservasjon som ventet oss, på fin restaurant. Dette behøvde heldigvis ikke min kjære å spandere, da jeg har mer enn nok av restaurant-sjekker å ta i bruk (noe de fleste arbeidstakere i Frankrike har krav på). Tre retters middag og ei flaske rødvin; en luksuriøs avslutning på en dag hvor man aldri skulle trodd at jeg egentlig gikk rundt med klump i halsen og bekymret meg for det finansielle.

Jeg teller ned dagene til lønnsslippen havner i postkassen og pengene strømmer inn igjen på konto.

Da skal jeg heve champagne-glasset høyt til værs og nyte smaken av franske bobler…mens jeg setter opp et budsjett i Excel, overfører noen tusenlapper til sparekonto – og krysser fingrene for at dette aldri skjer igjen!

michael kors

Jeg endte tilfeldigvis opp med å bestille både vegetarisk forrett og hovedrett på restauranten Les 2 font la Paire.
Forrett: Gaspacho av paprika, ost og mais, servert med crème fraîche, gressløk og tortilla chips

gaspacho

Hovedrett: Cannelloni av aubergine fylt med ost, krem av squash og pepperrot med sorte kikerter

vegetarrett

off shoulder topp

fransk