Smaken av Rhônedalen
“Vinsmaking… Halv elleve. Du tuller nå, ikke sant?”
Han rister på hodet. Det vil ta oss førti minutter å kjøre dit, og de har reservert lunsj til halv ett. Vi må være tilbake igjen rundt tre for ikke å ødelegge babyens rutiner. Babyen. Jeg klarer fortsatt ikke å ta det innover meg at de nå har blitt foreldre, at de skal flytte ut fra byen, at de har kjøpt et hus på landet, et hus hvor de vil bo til de blir gamle, et hus de håper barna vil arve etter dem. Over to år har gått siden vi var her sist, her i Lyon på besøk i deres liv. Den gang var de like gamle som oss, nå er de ti år eldre.
Det er lørdag, jeg våkner opp på sovesofaen med shortsen gnagende i rumpa og håret utstående til alle kanter. Barneskrik og hodepine har holdt meg våken gjennom natta, og Julien har ligget som ei sjøstjerne ved min side, klemt meg inn i sofaryggen og holdt meg fanget i samme stilling til daggry.
Barnets far dukker opp med chocolatines til frokost, pain au chocolat som de sier i Lyon og Paris og alle andre steder nord for Toulouse. Med store øyne sier han unnskyld på vegne av den lille, “ingen problem”, svarer både Julien og jeg med munnen full av bakst.
Vi setter kursen mot Ampuis og Rhônedalen for å besøke vinprodusenten E. Guigal, et stort og anerkjent navn i en prisklasse ingen av oss har råd til å nyte mer enn en sjelden gang i blant.
Før vinsmakingen starter, blir vi invitert til en liten omvisning i underetasjen, hvor vinhusets eier har laget sitt eget vinmuseum fullt av gammelt utstyr og antikke keramikkmugger som vinen i sin tid ble skjenket fra.
Vi får smake seks forskjellige viner før klokka rekker å slå tolv. Nydelig vin fra Côte-Rôtie, Saint-Joseph og Châteauneuf-du-Pape. Vin av ypperste kvalitet, vin jeg heller ville foretrukket å smake på kveldstid enn like etter frokost.
I samme landsby, Ampuis, nyter vi dagens lunsjmåltid på en vinbar-og bistro. Vi diskuterer alt det fine vi har opplevd de siste to årene, de små øyeblikkene mellom nedstenginger og strenge tiltak.
Våre venner forteller om deres siste ferietur før den lille kom til verden, vi forteller om vår første ferietur etter bryllupet, vi viser hverandre bilder, de anbefaler oss å reise til Thailand, vi anbefaler dem å dra til Hellas. Den lille sover søtt i vogna, uforstyrret av våre stemmer, av klirrende glass og bestikk mot tallerkenene, uforstyrret av fremmede som ler og musikken som høres i bakgrunnen. Akustisk gitar og franske sangtekster.
Vi tar oss en siste spasertur gjennom landsbyen, druerankene strekker seg så langt øyet kan se. De er brune nå på vintertid, død natur som i nær fremtid vil reise seg, farges grønn, synge våren inn. Jeg gleder meg til den tid, jeg gleder meg til våren.
Våre venners bil leder oss tilbake til Lyon, til en avslappende lørdagskveld med spekemat og moderne jazz, jeg tror jeg har blitt nyforelsket i jazz. Men vinsmaking halv elleve, det vil jeg heller unngå i fremtiden.
Søndagen møtes med nok et gjesp og enda mer unnskyld-bakst fra bakeriet. Himmelen i Lyon er blå, og barnet til våre venner stråler som ei sol. Hun griper tak i fingeren min og smiler, jeg smiler tilbake. Neste gang jeg ser henne vil hun ikke lenger huske hvem jeg er, hun vil være større, hun vil både løpe og snakke, og alt vil nok en gang være annerledes.
Om ti dager reiser jeg til Pézenas for å leve forfatterlivet i en hel uke, det vil si, lange dager og kvelder foran datamaskinen, mens jeg resten av tiden vil sitte på kafé og observere menneskene rundt meg. Jeg gleder meg!
