Det idylliske feriehuset og følelsen av sommer

Sommeren, og alt den fører med seg, er her.

Etter hvert som junidagene nærmer seg slutten, klatrer gradestokken gradvis oppover fra det overkommelige tretti til det uutholdelige trettifem, trettiseks. Ikke vil vi lenger kunne gå ut døra uten å smøre alle eksponerte kroppsdeler inn med solkrem for ikke å bli brent, ikke vil vi kunne sitte utendørs på kveldstid uten å spraye huden full av myggspray. Myggen er her, sola er sterk, sommersesongen er offisielt i gang.

Endelig kan vi hente frem våre lette og luftige kjoler og behagelige kortbukser, spise saftig lokal frukt med mye smak (i motsetning til vinterimporten) og kjøle oss ned med forfriskende sorbet. Vi kan arrangere grillfest med nære venner og kose oss med ferieturer innenlands og helgeturer ute på landet. Forrige helg gjorde vi nettopp sistnevnte, vi leide et idyllisk lite feriehus med svømmebasseng, et av to feriehus som tilhører tomten som har fått navnet Le Pic Blanc.

Feriehus Frankrike

Et feriehus godt gjemt blant natur og gårder, like utenfor en bitteliten landsby som heter La Courtète. Å feriere i dette området er dessverre umulig om man ikke har bil, da selv nærmeste dagligvarebutikk, bakeri, apotek, alt mulig er minimum 10 kilometer unna.

Velkommen skulle vi være, med gylne bobler og varme smil. Overrasket ble vi da eierne av feriehuset ga oss ei flaske musserende vin fra vindistriktet Limoux i velkomstgave da vi forrige fredag sjekket inn. Sesongens første gjester, første gjester siden januar måned og tiden før viruspandemi og lockdown. Ivrige var det britiske ekteparet etter å få prate med nye mennesker, få gjester på besøk, høre lyden av stemmer, latter, fottrinn og plasking i bassenget.

Feriehus

Med tanke på feriehusets fine beliggenhet mellom en rekke ulike vingårder, tok vi det som en selvfølge at utleierne kunne tipse oss om personlige favoritter og muligheter for vinsmaking i nærområdet. Overrasket ble de derimot begge over spørsmålet, men ga oss gledelig navnet på deres personlige favoritt. Samtidig innrømmet de at de lenge hadde forsøkt å tilby slike aktiviteter for sine besøkende, men at ønsket rett og slett så ut til å være fraværende hos sine for det meste utenlandske gjester.

De handler vin, det gjør de, bekreftet den britiske mannen. Men fra dagligvarekjedene, ikke fra vingårdene.

Ferie

Mange tenker ikke over at vinsmaking direkte fra gårdene er en service, på lik linje med en hvilken som helst smaksprøve, at kjøp av produkter ikke er obligatorisk, og at vin direkte fra produsentene koster mindre enn hos supermarkedene. Hadde jeg laget en brosjyre eller nettside for feriehuset, Le Pic Blanc, ville jeg ha reklamert for den lokale vinturismen. Jeg ville ha reklamert for korte avstander til vingårder som tilbyr AOC Malpère, frisk rosé og hvitvin, samt rødvin som nytes best sammen med den regionale spesialiteten cassoulet, jeg ville ha reklamert for vingårder som tilbyr Blanquette de Limoux, musserende vin av like fin kvalitet som champagne, men til en langt rimeligere pris.

Nok om vin, inntil videre. La meg gå tilbake til å prate om noen av de mange små sommergledene jeg i helgen fikk kjenne på, og hvor glad jeg ble da jeg endelig fikk tatt meg en dukkert i feriehusets svømmebasseng. Junifølelse, feriefølelse, hvit bikini og kimono med ananasmønster, stor hatt og nakne bein, nakne armer, lukten av klor, smaken av sommer.

Stråhatt bikini

Hatten fløy som en frisbee der jeg kastet den fra meg, kimonoen skled ned langs skuldrene mine før den havnet på bakken. Forsiktig førte jeg kroppen ned de fire, fem trinnene som ledet meg dypere og dypere nedi klorvannet.

Etter en deilig dukkert, tråkket jeg rundt i gresset med nakne føtter mens sola tørket huden og det hvite bikinistoffet. Badetøyet var en liten gave fra meg til meg selv forrige sensommer, da Julien, hans foreldre og jeg ferierte sammen på den Franske Riviera, en innholdsrik bilferie med mye bading, fotografering, restaurantbesøk og handleturer på ulike lokale markeder.

Hadde ikke Julien vært der med himlende øyne og klagende stønn, hadde han ikke gang på gang konstantert at jeg ikke kan kjøpe noe nytt før jeg kvitter meg med noe gammelt, ville jeg nok impulsivt ha hamstret inn både hatter, badetøy, linkjoler og stråvesker.

Etter å ha vasket klorvannet ut av håret, var det fint å avslutte fredagskvelden ute på terrassen med musserende vin og grillmat.

IMG_20200624_094506_171

Advertisements

Helgetur til Limoux med et konkret ærend i fokus

Etter alt som har hendt den siste tiden, måtte jeg fredag ettermiddag klype meg selv i armen for å dobbeltsjekke at jeg ikke drømte. Vi kjørte nedover smale landeveier i naturskjønne omgivelser. I det fjerne kunne vi skimte fjellkjeden Pyreneene, drueranker prydet landskapet så langt øyet kunne se. Vi kjørte gjennom små røde mursteinlandsbyer og så frem til en hyggelig aften med deilig mat og vin i et feriehus på landet. Lykkelig lot jeg meg selv bli distrahert, jeg lot bekymringene bli igjen hjemme, la vie est belle. Om ikke alltid, så i det minste akkurat her, akkurat nå.

Staycation pleide vi å kalle dette da jeg bodde i USA, feriering i eget nærområde. Slikt vil det bli mye av denne sommeren, akkurat som pinsehelgen, da jeg dro på min forrige biltur sammen med Julien, hvor vi spanderte en liten overnatting på hverandre, sørfransk romantikk blant store og små vingårder, blomsterenger og gamle kirker og ruiner av flotte middelalderslott.

I ukevis etter endt staycation vil jeg livnære meg av suvenirene jeg tar med meg hjem, suvenirer i form av gode minner. Jeg mimrer intenst, jeg føler intenst, slik har det blitt nå i disse tider, post-lockdown. Coronatider.

Pinsehelgen var, som nevnt, et godt eksempel på denne intense lykkefølelsen, noe Julien sin mor og far har fått kjenne på den siste uken, da vi igjen og igjen fortalte historier og viste frem bilder fra den lille idylliske hytta på vingården Château Adélaïde, fra de historiske landsbyene i nærheten av Gaillac, det kjente vindistriktet nord for Toulouse.

Fra å dra på romantisk pinsehelg en amoureux, kjærestetur, dro vi denne fredagen på en liten helgetur en famille

Denne gang dro vi på tur sammen med Julien sine foreldre, sørover i retning Limoux og Carcassonne, først og fremst for å handle inn rødvin til bryllupet, en av våre felles favoritter, den dype karakteristiske La Butinière fra vinprodusenten Anne de Joyeuse, en vin som vi forelsket oss i da vi for noen år siden overnattet på hotellet Moderne et Pigeon hvor vi nøt en deilig middag med tilhørende nevnt vin på hotellets restaurant.

All vin som vi har planlagt å servere i vårt bryllup i september, er regionale skatter oppdaget på ulike kjæresteturer i nærområdet. Rødvinen fra Limoux, samt en fruktig rosévin som også er en av mine store favoritter, en mørk rosé fra vingården Château Vincens på utkanten av Cahors, og hvitvinen numéro 2 fra produsenten UBY i vindistriktet Gascogne.

Fredag ettermiddag dro vi altså i retning Limoux, til et sjarmerende lite feriehus ved navn Le Pic Blanc, langt ute på landet blant vingårder, kornåkre og grønnsaksenger i det solrike sørland.

Da vi ankom feriehuset fikk vi en varm velkomst av det britiske ekteparet som eier huset og bor på tomten sammen med sine fem hunder. Grunnet viruspandemien og reiserestriksjonene som ble innført tidligere i år, ble vi feriehusets første gjester siden januar måned. Som alle andre i reiselivsbransjen ble også disse menneskene ofre for store økonomiske tap som konsekvens av coronakrisen. 

Lykkelige var de derfor over å få oss på besøk, sine første gjester på fem måneder. Lykken strakk seg så langt at de faktisk ga oss ei flaske Blanquette de Limoux (lokalprodusert musserende vin) i gave for å ønske oss, og åpningen av sommersesongen, velkommen.

Etter å ha pakket ut badetøyet og tilbrakt ettermiddagens sene timer i feriehusets svømmebasseng, hentet vi frem vinglass og nøt de gylne boblene før kveldens grillmat ble servert ute på terrassen i solskinnets siste timer før mørket la seg over det sørvestfranske bygdelandskapet.

Like bak husets gjerder, bak busker og sypresstrær, lå en froskedam full av liv og lyd, kveldens store musikkinnslag. Fredagskveldens hjemmekokkelerte meny bestod av grillspyd med biff, sjalottløk og paprika, servert sammen med fylte champignoner og pannestekte poteter med bacon og gressløk. Vi la oss tidlig, og våknet opp til en spennende lørdag med et tettpakket program.

Lørdagen startet på en løkåker full av blomster, løkens endelige evolusjon før frøene faller og lar nye planter vokse frem. Aldri hadde jeg sett noe lignende, fascinert som jeg jo blir hver gang jeg reiser ut på landet og lærer mer om naturens mange hemmeligheter, om det spennende planteriket og alle detaljene som vi byfolk fra asfaltjungelen aldri tenker over.

Løkblomst

Videre tok vi oss en tur innom en liten landsby ved navn Montreal akkurat som storbyen i Canada, før jeg endelig fikk besøkt kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, noe jeg lenge hadde lengtet etter å gjøre.

Utover ettermiddagen dro vi videre til festningsbyen Carcassonne og til slutt, vinbyen Limoux og vinprodusenten Anne de Joyeuse.

En innholdsrik lørdag full av fine inntrykk. Jeg har så mye å fortelle, så mye å dele.

La meg starte med slutten.

Vi avsluttet dagen med fornøyde smil og solbrente skuldre. Santé, jublet vi, der vi skålte med hvert vårt glass vin på uteserveringen til Brasserie Le Commerce i hjertet av Limoux, etter å ha fylt bilens bagasjerom med flere kartonger La Butinière til bryllupet som planlagt.

Vinglass

Castelnau-de-Montmiral, nok en sjarmerende middelalderlandsby

Pinsesøndagens neste utflukt gikk til Castelnau-de-Montmiral, nok en sjarmerende landsby i Tarn, et distrikt kjent for sine fine viner fra Gaillac og sine mange bevarte landemerker fra middelalderen. Jeg vil etter hvert skrive et lengre innlegg om Tarn som reisemål for en ukes bilferie, hvor jeg kan love dere en rekke flotte severdigheter med kort kjøreavstand fra hverandre. 

Etter å ha besøkt skogens festning, den historiske landsbyen Puycelsi, dro vi altså videre til Castelnau-de-Montmiral, en av mange idylliske middelalderlandsbyer som er verdt å besøke, når man først begir seg ut på en spennende bilferie gjennom et område som har vært hjem for munker, grever og korsfarere. En reise tilbake i tid til middelalderen, men også en lærerik reise for nysgjerrige vinentusiaster og erfarne vinkjennere som ønsker å besøke sørvestfranske vingårder. Er det noe området rundt Gaillac er kjent for, så er det nettopp vinturisme. Store og små vingårder, noen av dem med overnattingsmuligheter, samtlige tilbyr dem gratis vinsmaking for sine besøkende.

Castelnau-de-Montmiral, er en befestet landsby bygget langs toppen av et berg, med utsikt mot den frodige Grésigne-skogen og den 53 kilometer lange elven Vère som renner gjennom dalens grønne landskap.

Landskap natur

Landsbyen ble grunnlagt i 1222 av Greve Raymond VII av Toulouse, og har som Puycelsi en velfortjent plass på listen over Frankrikes vakreste landsbyer (Les Plus Beaux Villages de France), takket være sin gamle sjarm med bindingsverk og stein, sine bevarte middelalderhus og flotte monumenter, deriblant den historiske byporten Portes des Garrics (Garrics er det occitanske ordet for eiketrær).

IMG_20200605_145326

I hjertet av sentrum ligger landsbyens viktigste arkitekturskatt fra middelalderen, markedsplassen Place des Arcades, fortsatt et møtepunkt hvor mennesker samles over et måltid og et par glass vin eller en kaffe på en av plassens uteserveringer. Her ligger også turistkontoret, landsbyens rådhus og et tre stjerners hotell ved navn Hôtel des Consuls.

Markedsplassens historie er en langt mindre festlig affære. En gapestokk som man fortsatt den dag i dag kan se rester av på Place des Arcades, stod plassert nettopp her, brukt til å straffe og ydmyke utro kvinner og tyver foran hele landsbyens folk. De fleste som den gang ble utsatt for en slik straff, ville deretter rømme fra landsbyen, langt bort til steder hvor ingen ville gjenkjenne dem.

En annen bit av landsbyens historie finner man i kirken Notre Dame de l’Assomption, som huser en altertavle fra 1400-tallet og et juveldekorert kors som en gang tilhørte grevene av Armagnac, og en statue av “Pietà”, en billedlig representasjon av Jomfru Maria som sørgende holder den livløse kroppen til sin sønn Jesus Kristus i armene.

Julien og jeg tok oss god tid til å traske rundt, fotografere alle kriker og kroker. Vi skulle gjerne ha tatt oss en liten lunsj på markedsplassen, hadde ikke restaurantene holdt stengt. Først to dager senere, på tirsdag, åpnet alt av spisesteder og barer i Frankrike igjen, for første gang på nesten tre måneder.

Vi forelsker oss i hver eneste en av disse vakre gamle landsbyene som vi besøker, vi forelsker oss i husene med bindingsverk og gamle middelalderporter, brune eller blåmalte skodder mot grå steinvegger og blomster og planter som smykker ethvert gatehjørne.

Jeg har lyst til å bli værende på et sted som dette, i en uke eller to, kanskje en hel måned, jeg vil la tankene vandre og la inspirasjonen føre pennen videre på en reise hvor landsbyer som Castelnau-de-Montmiral blir et bakteppe for historier som bare lengter etter å bli manifestert.

Klokka nærmet seg etter hvert fire. Vi kjørte de tolv kilometerne videre nordøstover til Château Adélaïde, vingården hvor vi skulle tilbringe natt til pinsemandag, en liten séjour en amoureux med vin og middag og overnatting på en koselig liten trehytte med utsikt mot vingårdens drueranker, en bitteliten virkelighetsflukt før en ny arbeidsuke stod for tur.

Middelalderl

IMG_20200605_145009

Heldige er vi, som har byens beste naboer og byens beste pizza

Fredag, endelig vil jeg kunne vinke farvel til nok en arbeidsuke og ønske nok en helg velkommen.

Til lunsj spiser jeg rester fra gårsdagens nabofest, vår årlige sommertradisjon som feires over et dekorert langbord på parkeringsplassen til den lille blokka vi bor i, den romslige plassen som er omkranset av store nydelige lavendelbusker. Her har vi også en liten hageflekk med tomatplanter, og et lysegult sykkelskur, der hvor syklene til blant annet Julien og meg står parkert. Sammen med våre hyggelige naboer, gjorde vi i år som i fjor, sammen dekket vi bordet fullt med hjemmelaget mat, salte og søte bakverk. Min kjære laget sin smakfulle quiche lorraine og tok med seg rosévin fra vårt lille vinlager. Pierre som bor i leiligheten ved siden av oss, tok med seg hjemmelagde deilige peanøtt-og sjokolade cookies. Kan jeg være så snill å få oppskriften på disse kakene, spurte jeg pent. Claude i femte etasje ønsket oppskriften på Julien sin quiche.

Samboerparet i femte etasje tok med seg diverse salte muffins, en variant med chorizo og feta, en annen med tunfisk og curry. Paret som bor i fjerde kunne by på laks-og spinat pai, de satte i tillegg frem flere flasker iskald øl på det store langbordet.

Ved bordet ble vi sittende til langt på natt, under klar stjernehimmel, med hvert vårt vinglass i hånden. En smule bekymret, pratet vi om eiendommens store jernport som for tre uker siden ble totalt vandalisert. Vi drøftet vår ene nabos ønske om å søke tillatelse til å ha frittgående høner i hagen, og en annen nabos ønske om å pusse opp blokkas fasade.

Fredag. Restene fra gårsdagens sosiale sammenkomst smaker like godt i dag som i går. Jeg teller ned timene til jeg kan forlate kontoret. Ikledd mitt lavendelfarvede skjørt, sort topp og sorte Birkenstock-sandaler, er jeg klar for å ta helg, slå ut håret og la skjørtet flagre i vinden.

Min kjære har invitert meg med ut på pizzarestaurant, vår favoritt, det lille spiseriet Pizza Félix, stedet som serverer hva jeg mener er byens beste trøffelpizza. Invitasjonen er en takk for at jeg i dag overrasket ham med billetter til nok en Rammstein-konsert, femte juli, neste sommer reiser vi til Berlin for å få nok en dose med flammeshow og tysk metall.

rpt

Årets julimåned vil vi i utgangspunktet bare bli værende her i Toulouse, med unntak av en planlagt dagstur til et senter hvor jeg i fem timer skal få lov til å prøve meg på å dressere rovfugl (en aktivitet som jeg faktisk fikk i julegave av Julien).

Selv om vi i utgangspunktet ikke har andre planer for juli enn denne ene aktiviteten, har jeg et håp om at vi kanskje likevel vil ende opp med å ta en dagstur til stranda like utenfor Narbonne, eller en tur innom en av de små landsbyene i nærheten.

Hvem vet, alt jeg vet er at jeg i august skal reise til Danmark for å bade og grille og tilbringe tid sammen med foreldrene mine, og deretter reise på helgetur ut på landet her i Frankrike sammen med min kjære. Vi skal besøke vingårder, bo en natt på slott og en natt på Bed & Breakfast med svømmebasseng. I september skal vi, sammen med hans foreldre, dra på biltur langs den Franske Riviera, helt til Monaco skal vi kjøre. Hvilken lykke, hvilken indre varme, jeg blotter mitt bredeste smil og mine øyne lyser opp, mine feriedrømmer går i oppfyllelse.

Trøffel

Fredagskvelden feires som tidligere nevnt på (etter vår mening) byens beste pizzeria. Min forlovede og jeg, vi nyter ei flaske italiensk rosévin og hver vår pizza. Han bestiller en pikant variant med røkt skinke, mens jeg bestiller som vanlig den med sort trøffelkrem og champignon. Så heldige vi er, vi som bor i et nabolag hvor vi ikke bare har byens beste naboer, men også byens beste pizza like i nabogata!

Lavendelskjørt

En søndag fylt med deilig mat og vakre vingårder

På franske landeveier rullet vi, med vingårder og maisåkre så langt øyet kunne se. For Julien vekket dette fristelsen etter å smake diverse lokale viner, mens for meg vekket dette en appetit for maisbrød og ostekake basert på mais (som høres direkte vemmelig ut, men smaker helt fantastisk).  Vi hadde allerede før vi forlot Airbnb-huset like utenfor byen Pau,  satt oss som mål å avslutte denne fabelaktige helgeturen med et finere restaurantbesøk i den lille byen Lembeye, etterfulgt av vinsmaking i Madiran.

Iført en sommerkjole som lenge hadde ligget i skapet, brettet og klar til å bli tatt i bruk på en vakker sommerdag som denne, var det fint å kunne strekke på beina og nyte utsikten over kilometervis med vindrueranker.

vingård madiran

Å forhåndsreservere guidet visitt og vinsmaking er absolutt en stor fordel i Frankrike, da man fint kan ende opp med å kjøre rundt fra vingård til vingård, skuffet og lei, om man ikke har søkt opp nok informasjon om åpningstider, eventuelle arrangementer og hvorvidt produktørene faktisk har tid og ledig plass til flere vinglade turister.

Vi hadde glemt å gjøre nettopp dette. Reservere. Dermed ankom vi det nydelige Château de Crouseilles, kun for å bli informert om at vinsmaking og guidet visitt ikke ville bli mulig i denne omgang, da alle ansatte var opptatt med å rydde opp etter gårsdagens bryllup. Disse bryllupsgjestene satt i dette eksakte øyeblikket, samlet like utenfor vingårdens château  og nøt en sen lunsj. Vel, de fleste av dem satt rundt bordet. Andre lå på gresset, kanskje femti meter lengre unna, og hvilte seg etter det som sannsynligvis endte opp med å bli en ganske sen og innholdsrik aften.

Til tross for skuffelsen, ønsket jeg å fotografere både Château de Crouseilles, vindruerankene, og ikke minst la Julien ta noen bilder av meg i sommerkjolen som endelig hadde fått lufte seg for en gangs skyld.

chateau de crouseilles

Vinsmaking hadde vi glemt å reservere, men lunsjreservasjon – dét hadde vi husket på. Tiden var inne for å kjøre den ti-femten minutter korte bilturen fra vingården til den lille byen Lembeye, for å spise på den godt omtalte Restaurant de La Tour.

Da vi ankom restauranten ble vi sjarmert over det koselige uteområdet som møtte oss. Dessverre skulle vi ikke sitte ute, da et bord allerede stod klart til å ta oss i mot, inne i lokalet. En gledelig overraskelse var riktig nok den hyggelige og svært pratsomme servitøren. Han serverte oss en vin som mine reisefølger likte godt, men som etter min smak var helt grei. Ingenting ekstraordinært. Maten derimot, var fabelaktig. Deilig hummus servert på grillet aubergine (med salat) passet utmerket til forrett på disse varme sommerdagene. Hovedretten, and i kremet appelsinsaus, var som en eksplosjon av smaker i munnen. Saftig kjøtt sammen med sursøt – men likevel kremet og mild saus – servert sammen med en smakfull potet-og squash grateng, ingredienser som alle fløt inn i fin harmoni med hverandre.

rødvin madiran

Til dessert fikk jeg servert en forfriskende pavlova. Til min store forbauselse, hadde hverken min kjære eller hans foreldre noen gang hørt om denne desserten. Jeg forstår at pavlova i utgangspunktet er en russisk dessert og kanskje ikke er så verdenskjent som vi nordmenn gjerne tror (vi som tross alt har trykket denne desserten til brystet og gjerne lager våre egne varianter til diverse anledninger). Jeg skjønner at franskmenn, som tross alt har tusenvis av egne dessert-kreasjoner som smaker like herlig som pavlova, ikke har hørt om alle verdens godsaker. Men likevel ble jeg overrasket. I tillegg endte de opp med å spise opp nesten hele desserten min, da de innså hvor god den faktisk er.

pavlova

Etter å ha spist et stort og deilig måltid, dro vi videre til Madiran etter å ha ringt Maison des Vins for å høre om vi kunne få komme på besøk for en liten dégustation du vin (vinsmaking). Denne gang var svaret heldigvis ja. Vi smakte forskjellig hvitvin, rødvin og dessertvin – alle fra Madiran og nærområdet. Noen falt i smak, andre ikke. Favorittene endte til slutt opp i en liten eske og ble med oss hjem tilbake til Toulouse.

Og med det vinket vi farvel til vingårdene og satte kursen hjemover.

maison des vins

vindruer

sommerkjole vintage

Fasaden til restauranten…

restaurant de la tour

…Og restaurantens uteområde. Koselig, ikke sant?

uteområde restaurant

hummus

and appelsinsaus

vingård

vinkarusell

 

 

 

Djevelbrua, vingårder og magiske grotter – en helt vanlig søndag i Lot-distriktet

Etter en helt fantastisk lørdag (med mye regn) i den idylliske byen Sarlat, stod en like fin søndag for tur. En søndag bestående av et spontant grottebesøk og en sviptur innom den sjarmerende lille byen Cahors for å spise lunsj og fotografere den vakre Djevelbrua. Og sist men ikke minst, tok vi oss en mer eller mindre obligatorisk tur innom en av de mange vingårdene i Cahors, for å smake både rødt, hvitt og rosé og handle med oss et par kartonger – direkte fra vinprodusenten.

Vi foretrekker å handle vin på denne måten, min kjære og jeg. Flere ganger i året reiser vi rundt i nærområdet, slår av en prat med de (som oftest) svært hyggelige familiene som driver de forskjellige vingårdene, smaker produktene, kjøper med oss de utvalgte favorittene – og vender tilbake igjen i en senere anledning for å kjøpe mer av det som faller aller best i smak.

Denne gang endte vi opp med en hel kartong med fantastisk rosévin og en kartong med rødvin av forskjellig årgang. Den lille vingården (Château Vincens) driftes av et søskenpar, som i tillegg til å ta seg av landbruk, vinsmaking og utsalg, reiser rundt fra by til by på diverse vinmesser for å markedsføre produktene sine. Markedsføring har de definitivt under kontroll, da de allerede eksporterer vin til land som Korea, Japan og USA, i tillegg til diverse land i Europa.

Før vi dro på besøk til denne vingården, som en fin avslutning på en herlig helg og gøyal biltur, gjorde vi noe helt annet. Noe svært så annerledes;

Vi besøkte en av Lot-distriktets mange magiske grotter. Ja, for det er en slags overnaturlig magi over det å vandre dypere og dypere under bakken, mens tusenvis av stalaktitter og stalagmitter titter frem fra alle mulige kanter. Les Grottes de Cougnac regnes dessuten som et historisk monument, takket være den ene grottens mange førhistoriske helleristninger. Jeg hadde så vanvittig lyst til å ta bilder av dem, men måtte selvsagt respektere foto-forbudet som gjaldt for denne delen av visitten. Fotobonanza ble det derimot i den andre grotten!

Mellom grottebesøk og vingård, klemte vi inn en og en halv time til å spise lunsj på en koselig liten kafé i sentrum av Cahors, med utsikt over den gotiske Saint-Étienne katedralen. Så snart lunsjen var spist og regningen betalt, kjørte vi bort til Le pont Valentré, også kjent som Pont du Diable (“Djevelbrua”) for å fotografere det jeg synes er den fineste severdigheten i hele Cahors.

Det er rart å tenke på hvor lite jeg vanligvis føler jeg får tid til i løpet av en dag. Og likevel rakk vi å gjøre så utrolig mye spennende nå på søndag – og det bare en 1-2 timers kjøretur fra vårt eget hjem. Ja, jeg sier det om og om igjen; jeg føler meg heldig som bor her i store, spennende Frankrike!

utsikt frankrike

Saint-Étienne katedralen i Cahors

saint-etienne katedralen

“Djevelbrua” 

djevelbrua

cahors

sørfransk

Utsikten fra innkjørselen til Cougnac-grottenes område

utsikt cougnac

Grottebesøk

cougnac grott

Snodig, små-skummelt og vakkert på samme tid

stalagmitter

stalaktitter

Vingården

château vincens

vingård cahors

Flere eventyr i det spennende Lot-distriktet og Dordogne-området blir det definitivt, både i sommer og i høst!

Lot distriktet