Hva vi fikk ut av bryllupsmessen i Toulouse

Salon du Mariage de Toulouse, en lørdag dedikert til planlegging av den store dagen som venter oss om litt under ett år. Av Elisabeth, vår vigsler, har vi fått invitasjon til byens store bryllupsmesse, en glimrende anledning til å møte potensielle cateringleverandører, blomsterhandlere, fotografer, dj’er, og ikke minst en mulighet til å hente inspirasjon fra messens store utvalg av bordpynt, brudekjoler, dresser, vi vil kunne prøve gifteringer og finne ut hvilken stil som passer oss best.

Borddekorasjon

Vi rekker knapt å se hva messen har å by på, før vår vigsler kommer løpende, hennes varme smil og karismatiske væremåte lyser opp hele rommet. Hun omfavner oss, takk for sist, sier hun muntert. Vi ledes til hennes stand hvor hun drar frem sin digitale agenda for å avtale våre neste møter, nummer to og tre av seks eller sju. Videre advarer hun om at møtene vil vare lenge, ekstremt lenge, da hensikten med dem er å bli ordentlig godt kjent med vår historie, vår reise, hvem vi er som enkeltindivider og som partnere.

Vi blir enige om den tjuefjerde oktober og tjueførste november, videre beveger vi oss lengre inn i kongressenteret, her hvor bryllupsmessen arrangeres. Flere gullsmedkjeder inviterer oss til å prøve deres ringer, de forteller oss at vi vil få tjue prosent rabatt om vi gjør et direkte kjøp hos dem på messen. Nysgjerrig titter vi på diverse ringer, vi plukker ut våre favoritter og prøver dem for å se hvordan de tar seg ut på våre fingre. At vi har planlagt å handle ringer i Kraków på begynnelsen av nyåret, trenger ikke disse selgerne å vite.

Giftering

Han vil ha hvitt gull, jeg vil ha gult gull, begge liker vi to-fargede gifteringer, vi møtes på midten. Begge vil vi gjerne ha detaljer, som bølger på overflaten, matt og polert, side om side. Ringstørrelse seksti-to til ham, femti-én til meg.

Gifteringer

Videre ser vi oss rundt etter de forskjellige cateringleverandørene som har stand på messen, hvorav fire forskjellige fanger vår interesse. Den ene leverandøren etter den andre, med sine brosjyrer foran seg på bordet, totalt innøvd leverer de sine taler som de sannsynligvis har repetert femti ganger bare i dag. Samtlige forteller de at man kan velge mellom tre menyer i tre forskjellige prisklasser, show og underholdende kokkelering vil koste ekstra, duk og servietter følger med. Vil vi ha mojitobar, vil vi ha pièce montée (vannbakkelstårn) eller makaronpyramide, alternativ A eller B, en eller to.

Kjærlighet

En smule forundret, og totalt forelsket ved første blikk, blir vi derfor når vi møter en leder av et cateringselskap som, med et blankt ark og kulepenn foran seg, starter samtalen ved å informere oss om at han ikke har en eneste brosjyre å tilby, ei heller noen fastsatte menyer å velge fra. Alt han ønsker, er å lytte til oss, la oss fortelle vår historie, han er nysgjerrig på min norsk-polske bakgrunn og vår kjærlighet til Sørvest-Frankrike, han gir oss et løfte om at vi sammen skal skreddersy vårt perfekte bryllupsmåltid, fra vin d’honneur til middag og dessert, alle behov skal møtes og alle kulturer respekteres.

Han noterer på sitt hvite ark, før han retter blikket mot oss og forteller en rekke morsomme anekdoter, scenarier han har vært vitne til hvor ulike ting har gått skeis, cocktailbord som blåser over ende, gjester som forsyner seg selv fra hagens mojitobar og ender opp med å sovne på plenen utenfor lokalet lenge før middagen rekker å bli servert. Han deler sine erfaringer og personlige råd, vi lytter til hvert eneste ord, forelsket som vi nå har blitt i denne dyktige selgeren. Vi får beskjed om at vi vil motta en epost i løpet av uka, frem til den tid aner vi ikke hvilket prisnivå denne drømmeleverandøren ligger på i forhold til de vanlige selskapene.

Vi besøker resten av bryllupsmessen, nydelig borddekorasjon og utstilte kjoler fyller lokalet, vi blar gjennom porteføljene til et par fotografer og slår av en prat med en blomsterhandler. Julien tar seg en rask tur på toalettet før vi forlater lokalet. Som om skjebnen skulle hatt en finger med i spillet, på vei ut døra møter Julien på mannen vi nettopp har vært i møte med, selve drømmeleverandøren. Vi blir stående i korridoren og prate sammen, mannen er smilende og hyggelig, akkurat som vår karismatiske vigsler. Han er den rette, men hvilket prisnivå må vi klatre opp til for å kunne gjøre disse visjonene til virkelighet?

Brudekjoler

Vi forlater kongressenteret, som ligger like ved siden av den nydelige parken Le Jardin Japonais i nabolaget Compans. Vi tar oss en spasertur gjennom parken og drøfter alle disse inntrykkene som vi nå sitter igjen med, tusenvis av tanker svirrer rundt i våre hoder, samtalen dreier seg for det meste om cateringleverandørene, og da spesielt den som vi begge har pekt ut som vår coup de cœur.

Vi nyter ettermiddagssolen og grønn natur, parken er full av mennesker som slapper av i det nydelige været, noen tar bilder av hverandre, andre koser seg med piknik på plenen, et forelsket par ligger i gresset og kysser.

Smil bambus

Julien fotograferer meg i den japanske hagen, jeg smiler bredt for min kjære. Han tilbyr å ta meg med ut på middag i sentrum, han foreslår søramerikansk mat, restauranten El Chivito lager deilige empanadas og arepas, vi koser oss med et fat fullt av eksotiske smaker, jeg nyter min paraplydrink, en frisk og god pisco sour.

Søramerikansk Mat

En søt avslutning, klassisk banoffee til ham og søramerikansk alfajor med dulce de leche til meg. Vi prater om potensielle destinasjoner for vår fremtidige bryllupsreise, vi lurer på om kanskje Argentina eller Colombia kunne vært et alternativ.

Paraplydrink
Alfajor dessert

Rosa bukser

Advertisements

Planlegging av bryllupsseremoni og møte med vigsler

Arbeidsdagen er over, nå er det neste steg i bryllupsplanleggingen som står for tur.

Jeg tar buss direkte til sentrum, tidlig ute og lykkelig over å få muligheten til å nyte denne fine ettermiddagssola og slappe av med ei spennende bok i skyggen av trærne ved Pont Neuf. Om et par timer skal min kjære og jeg gjøre noe utrolig interessant som jeg har gledet meg til i flere uker, vi skal møte en vigsler på utekafé ved Place Wilson.

I Frankrike velger svært mange par å aldri gifte seg med sin partner, men heller signere samboerkontrakt (PACS) og skape et liv sammen uten å ha noe brennende ønske om å leve som ektefeller. Andre venter til de er godt etablerte, med hus og barn og nedbetalt lån, før de som godt voksne bestemmer seg for å gi hverandre sine ja i kirke eller rådhus.

I Frankrike, spesielt i de større byene, velger flere og flere bort det tradisjonelle kirkebryllupet til fordel for en kjapp tur innom rådhuset for å skrive under på de nødvendige papirene, etterfulgt av en symbolsk seremoni i hagen, på båten, på slottet, herregården eller vingården som er leid for bryllupet. De fleste bruder ankommer derfor ikke rådhuset i selve brudekjolen, men sparer denne til seremonien som venter etterpå.

Også vi velger borgerlig over religiøst bryllup, en seremoni som vil finne sted i parken til Château du Croisillat, slottet hvor vi skal feire kjærligheten, hvor flere kulturer vil møtes, hans fransk-tyske opphav, min norsk-polske familie og våre venner fra forskjellige deler av verden.

Sentrumsl

Vi møter en vigsler over en kopp kaffe, den første og foreløpig eneste som har fanget vår interesse, en av få som fyller vårt største kriterie; gode nok engelskkunnskaper til å kunne tale på begge språk uten at det virker kunstig. Med 36 års erfaring i bransjen, både som vigsler og bryllupsplanlegger, føles denne kvinnen som et riktig valg for vår store dag.

Elisabeth, som hun heter, viser seg dessuten å være et nydelig menneske. Hun hilser med kyss på kinnene, med et stort varmt smil formidler hun en naturlig vennlighet, en trygghet. Vi forteller om oss som par, om våre familier, hun forteller at også hun kommer fra en flerkulturell familie, med fransk-sveitsisk mor og meksikansk far.

Vi drikker kaffe, vi spøker og ler, hun gir oss en mappe full av dokumenter som inneholder alt vi behøver å vite om hennes praksis, hennes erfaring, referanser og kontrakten (skulle vi ønske å gi henne oppdraget). Selv er jeg solgt. Jeg ønsker å umiddelbart si ja, tusen ganger ja, min kjære har også en god magefølelse, men ønsker likevel å møte minst én vigsler til, for å ha noen å sammenligne med.

I nesten to timer blir vi sittende på kaféen, vi prater om seremonien, cérémonie laïque som det heter på fransk, vi drøfter dekorasjon og tema, vi prater om rådhus faux pas (fks å glemme å si ifra at vi ikke ønsker å utveksle ringer i rådhuset), lenge prater vi om det nydelige Château du Croisillat og den lille landsbyen Caraman. Hun forteller at hun allerede har samarbeidet med dette slottet tidligere, sommer og vinter, tradisjonelle og utradisjonelle bryllup.

Etter å ha storkost meg gjennom dette inspirerende møtet, føler jeg meg mer motivert enn noensinne til å sette i gang planleggingen for fullt. Utålmodig, ønsker jeg allerede nå å reise til Kraków for å handle kjole med min mor, handle inn dekorasjoner fra Etsy og prøvesmake bryllupskaker.

Bibimbap

Kakesmaking og Polen-tur må nok desverre vente, vi avslutter kvelden på den koreanske restauranten Boli Café, hvor vi spiser bibimbap og prater om vårt første møte med en vigsler, om forventninger og veien videre.

Hatt