Romantisk natt på fyr med nydelig Panoramautsikt

Fra å nyte et lunsjmåltid i Pont-Aven og handle østers fra en oppdretter i Riec-sur-Bélon, dro vi videre til Ploemeur og en Airbnb jeg hadde sett frem til å bli kjent med.

Tårnet hvor vi skulle tilbringe natten heter La Tour du Génie og er hele tjuefem meter høyt. Nettportalen Airbnb er en gullgruve når det gjelder uvanlige, romantiske, kreative og, ja, morsomme overnattingssteder. Jeg må jo selvsagt innrømme at jeg har skrevet en lang, ekstremt lang, ønskeliste bestående av alt mulig rart som å tilbringe en natt i ei grotte, i ei tretopphytte, vindmølle og hobbithule (alle disse eksemplene finnes her i Frankrike). I februar sov og badet vi i en gammel vinkjeller, og nå skulle vi altså overnatte på et fyr.

Vi så frem til å tilbringe kvelden i toppetasjen, han med et fat fullt av flatøsters på bordet, jeg med oliven og marinerte champignoner. Ei flaske hvitvin skulle åpnes for anledningen, og vi skulle spise småkaker til dessert.

Sent på ettermiddagen ankom vi dette fyrtårnet i den lille havnebyen Ploemeur. Julien insisterte på å bære bagasjen opp de mange trappetrinnene på egenhånd, trapper så smale at jeg kunne høre koffertene skrape mot veggen mens han beveget seg oppover i etasjene.

Fra det lille inngangspartiet hvor vi etterlot våre jakker og sko, ledet neste etasje til kjøkkenkrok og et mikroskopisk bad. Et lite spisebord for to og fjernsyn i etasjen over, ei dobbeltseng i neste etasje og til slutt, på toppen av tårnet, rommet som alene var verdt overnattingens pris. En sofa og et tilhørende lite bord stod plassert midt på gulvet, omringet av enorme vinduer og en nydelig panoramautsikt mot Ploemeur og Atlanterhavet. I det fjerne kunne vi også skimte øya Groix, ei øy kjent for sine røde sandstrender.

Før vi dekket på bordet og lente oss tilbake for å nyte utsikten som vi var kommet for å se, tok vi oss en liten tur ned til det lille sentrumsområdet for å kose oss med en liten utepils ved vannkanten og fortsette vår lille feiring av gjenåpningen av uteserveringene, en feiring som uansett ikke kunne vare lenger enn til portforbudets time, klokka ni.

Hvert eneste utested var stappfullt av sultne og tørste mennesker som de siste sju månedene hadde lengtet etter å komme seg ut av sine hjem for å bestille enten et måltid eller et glass sammen med sine nære. Et siste bord var ledig på en utekafé med fin utsikt mot stranden. Vi slang fra oss våre jakker og han spurte meg hva jeg hadde lyst på, hvor jeg da sa at det fristet med en såkalt Monaco.

Vi skålte og pratet, jeg husker ikke om hva, men vi lo og hadde det bedre enn på lenge. Fra en nærbutikk kjøpte vi deretter pålegg til morgendagens frokost, før vi feiret kveldstimene på toppen av tårnet, han med sine østers og jeg med sorte oliven og sopp i tomatmarinade.

Etter å ha kunnet glede oss over en avslappende kveld med utsikt mot det nattebelyste landskapet som lå foran oss, våknet vi til en aktiv start på de sene morgentimene. Både Julien og jeg løp opp og ned trappene for å dekke på til frokost i den ene etasjen og lage kaffe og riste brød i den neste. Vi rakk ikke mer enn en kjapp frokost før utsjekk, vi rakk knapt nok å drikke opp kaffen. Stressnivået var på høygir der vi ryddet og pakket og klatret opp og ned mellom etasjene.

Vi fikk et kort men spennende opphold i Ploemeur, og var etter mye stress og mange trappetrinn, klare for å reise sekstifire kilometer østover til byen Vannes, en nydelig by som jeg gleder meg til å fortelle alt om i neste oppdatering.

Omvisning på Destilleri og saltbyen Guérande

Feriens første hotellovernatting, en natt i byen Cognac, ble langt ifra så behagelig som jeg hadde trodd den skulle bli da jeg først la hodet på den myke puta og rullet dyna rundt kroppen til jeg ble liggende som en burrito på dobbeltsengens madrass.

Hodet mitt var nemlig stappfullt av tanker og bekymringer, tanker som hindret meg fra å sove. Jeg fryktet innbrudd i bilen, at noen skulle finne på å stjele datamaskinen min og, av alle ting, piknikkurven som lå i baksetet. I tillegg var jeg livredd for at jeg skulle ende opp med å forsove meg til vår neste avtale klokka ti, til omvisningen på konjakkhuset Raison Personnelle.

Men jeg forsov meg ikke. Vi rakk både å dusje, kle oss og hente frokost fra buffeten for å deretter bære den til rommet og spise i et avslappet tempo før vi sjekket ut fra Ibis og satte kursen videre mot destilleriet hvor vi de neste to timene skulle lære hvordan konjakk blir til.

Noe av det jeg verdsetter aller mest ved å besøke nye steder, er den unike muligheten til å bli bedre kjent med lokale tradisjoner og spesialiteter, tilegne meg kunnskap om alt det vi vanligvis tar for gitt, produktene vi kjøper, varene vi smaker, vi klager over alt som er dyrt uten å egentlig tenke over hvor mye arbeid som ligger bak produksjonen av de kostbare varene.

Konjakkprodusenter, som alle andre vinbønder, jobber døgnet rundt hver eneste dag, de er avhengige av at klimaet holder seg stabilt og at deres varer eksporteres til utlandet. Økonomikriser på tvers av landegrensene, nedstenginger og ikke minst global oppvarming gjør denne yrkesgruppen enda mer sårbar nå enn tidligere. Det er derfor viktig å støtte dem, støtte alle bønder, når man har muligheten til å handle lokalt.

Etter omvisningen ledet en tre timers kjøretur oss videre til Guérande, en liten by kjent for sitt havsalt. Vi dro for å se områdets mange store saliner, der hvor salt utvinnes, og var absolutt ikke alene om å dra ut på tur til bassengene denne ettermiddagen. Syklister, turgåere, motorsyklister, bilister, elsyklister, man skulle nesten tro at halve Frankrike var blitt samlet på samme sted til samme tid.

Den andre halvdelen av befolkningen møtte vi rundt en time senere, da vi dro til La Baule-Escoublac for å gå tur langs den nydelige sandstranden. Turen skulle derimot ende opp med å bli en kamp mot kraftige vindkast og kjølig vær, det siste jeg hadde lyst til å få ut av ettermiddagens siste timer. Vi dro derfor tilbake til Guérande for å sjekke inn på hotellet, et originalt hotell ved navn Les Remp’Arts, et hotell hvor vi i morgen vil få lov til å spise frokost i spisesalen i stedet for å sitte innestengt på rommet med brødskivene i fanget.

Guérande, som for øvrig var like fullt av mennesker som La Baule, ble dagens store høydepunkt, et koselig sted å tilbringe de siste timene før kveldens portforbud jaget oss tilbake til hotellet. En sjarmerende middelalderby som historisk sett tilhører Bretagne, noe den lokale kulturen bærer med stolthet (og flagg), selv om byen i dag er del av Loire-regionen.

Musikken, kakene, restaurantene, suvenirene og ikke minst alle de sorte-og hvite flaggene, skrek ut til folkemengden at dette er Bretagne, kom ikke hit om du vil tro noe annet. Jeg er temmelig sikker på at vi som kommer fra Rogaland (og ikke minst Stavanger) også ville nektet å godta at vi er noe annet enn rogalendinger, siddiser, om vi plutselig en dag hadde blitt plassert under en ny paraply. Vi med vår lett gjenkjennelige dialekt og Tore Tang som egen hymne, vi ville nok ha heist flagg med Rogalands fylkesvåpen over hver eneste butikk i oljebyen i protest.

Tilbake til Frankrike og Guérande, i morgen vil jeg fortelle mer om vårt opphold i byen, jeg vil fortelle dere hva jeg handlet og spiste og så (i tillegg til salt) og vil selvsagt dele bilder av byens historiske monumenter og fine butikkfasader. Nå er tiden inne for å krype til køys og lade batteriene før vi omfavner en ny dag, et nytt eventyr.

Ikke minst, en ny destinasjon.

Følg meg gjerne videre på turen gjennom stories på Instagram (@kristine.in.france).