Hvordan få seg nye nære venner som voksen i et fremmed land?

Søndag. Min kommende svigermor og jeg bestemte oss for å tilbringe dagen blant blomster og trær, promenere gjennom den blomsterrike parken Jardin des Plantes, det nydelige været var ypperlig for utendørsaktiviteter.

Hvilke typer aktiviteter vi kunne finne på for dagen var riktig nok ganske begrenset, med tanke på at hun tross alt brakk håndleddet for noen uker siden. Ingen minigolf, ingen sykkeltur. Et besøk i parken og en tur innom en fin kafé eller en salon de thé falt som et naturlig valg og en bedre plan for denne solfylte søndagsettermiddagen.

Blomsterp

Samtidig som vi damer dro ut på spasertur, dro min kjære og hans far på fotballkamp, stort var behovet for litt etterlengtet kvalitetstid mellom far og sønn. Forståelig. Behovet er like stort for meg å tilbringe tid sammen med min egen mor, eller i det minste en morsfigur, heldigvis har jeg derfor henne, min kommende svigermor. Fint, da også jeg har behov for å prate om alt som samboeren min ikke bryr seg om, les trucs des filles, som han kaller det. Jenteting.

Bambus

Apropos jenteting, er det noe jeg savner fra tiden da jeg bodde i Oslo og året da jeg jobbet i USA, er det de nære søsterlige båndene jeg knyttet, vennskapene som ble formet, alle de fine stundene hvor vi skapte gode minner sammen, flere av dem morsomme og noe klønete, minner vi senere kunne le av over en kaffe, en cocktail eller et hyggelig måltid.

Her i Toulouse har jeg også venninner, men ingen nære bånd, ikke slik som før. Er det fordi jeg nå har nådd en alder hvor jevnaldrende enten befinner seg i babytåken, eller er så opptatt med karrieren at de knapt har tid til å ta en liten pust i bakken, eller er på evig reisefot med selvrealisering i fokus?

Eller er det fordi det er vanskelig som utlending å bli ordentlig kjent på et dypere nivå med andre kvinner her i Frankrike, slik som det jo alltid har vært vanskelig for min polske mor å få seg norske venninner i Stavanger?

Ei av mine beste venninner er faktisk fransk (og bor i Cannes), men vi møttes da vi begge jobbet i USA, hvor vi begge var utlendinger og dermed erfarte flere av de samme utfordringene, langt unna vårt felles kontinent, Europa. De andre venninnene jeg har som bor i Frankrike, kommer opprinnelig fra Kina og Bulgaria (og bor i Paris), i tillegg til to venninner som har vokst opp med to ulike kulturer hjemme, den ene portugisisk, den andre vietnamesisk.

Alle har vi vokst opp med, eller hatt erfaring med, å bli sett på som annerledes, brukt tid og energi på å svare på uendelig mange spørsmål fra menneskene rundt oss, tid og energi brukt på å bryte ned stereotypier, forklare hvorfor vi gjør som vi gjør, hvorfor vi er som vi er. Noe ufrivillig blir vi tildelt rollen ambassadør foran potensiell venn.

Gjerne ønsker jeg å bli kjent med flere som oss, her i Toulouse. Gjerne ønsker jeg også å bli kjent med de som har bodd hele sitt liv her i Frankrike, de som ikke kjenner til annet enn det franske…om de ønsker å åpne hjertet for vennskap med oss som er annerledes. Vi som snakker språket med grammatiske feil, vi som har andre matvaner enn de som er herfra, vi som har vokst opp med tradisjoner som ikke eksisterer her til lands.

Min kommende svigermor forstår godt hvordan det føles å være fremmed i Frankrike. Selv etter trettifem år i landet, vil hun aldri legge skjul på at hun først og fremst er tysk, berliner. Et flertall av hennes venninner i Frankrike har samme bakgrunn som henne selv, utenlandske kvinner som kom til landet for å være sammen med sine franske menn. Venninner har hun mange av, nære venninner, flere av dem tidligere kolleger. Hun bekymrer seg derfor hvorvidt hun vil klare å stifte nye nære vennskap, om de ender opp med å selge huset og flytte nærmere oss.

Heldigvis tilbyr Toulouse, som de fleste storbyer, en rekke sosiale arrangementer som kvelder med språkutveksling, internasjonale kulturkvelder, vinsmaking, kokkekurs, aktiviteter jeg burde ha meldt meg på, hadde jeg ikke vært så vanvittig ubekvem i situasjoner hvor jeg alene møter en rekke mennesker jeg ikke kjenner.

Jasminte

Sammen med Lydia, som snart vil bli min svigermor, drakk jeg jasminte og spiste brownie på uteserveringen til tesalongen som tilhører Naturhistoriske Museum i Toulouse, en bortgjemt oase ved Jardin des Plantes.

Blomster

Vi spaserte deretter rolig gjennom den flotte parken, hvor de fleste planter var i full blomst, friske og fargesterke, allerede nå i februar måned. Vil disse skjønne blomstene leve lengre eller dø innen våren er her, undret jeg, og håpet på førstnevnte, men hva vet vel jeg, lite kan jeg om botanikk.

Sweet Home Cafe

Tiden gikk, vi hygget oss med hver vår latte på kaffebaren Sweet Home Cafe, et av mine stamsteder, sittende helt til stengetid, tidsnok til å få et glimt av solnedgangen der vi trasket fredelig hjemover etter en koselig dag hvor prat om les trucs des filles stod i fokus.

Solnedgang

 

Mat, høflighet og kollegavennskap – Observasjoner fra livet i Frankrike!

Der stod jeg, klar for første dag på jobb etter en lang juleferie, og ventet på bussen.

Ti minutter, tjue minutter… Jeg tittet på klokka, og følte frustrasjonen riste godt tak i meg. Hvor ble det av bussen? Ville jeg bli forsinket til jobb?

Åh, herregud. Dette er krise, tenkte jeg. Ikke å komme for sent. Eller, jo, det også. Men langt verre er det å måtte forholde seg til de franske normene og sosiale, uskrevne reglene som jeg fortsatt ikke kjenner godt nok til. Slik som det å kysse hver eneste kollega på kinnene i det jeg valser inn på kontorlandskapet og henger fra meg yttertøy (dette har jeg til og med skrevet et eget innlegg om).

Jeg dro opp mobilen og tekstet Julien. “Du, jeg er forsinket til jobb. Er det meningen at jeg likevel skal kysse alle sammen på kinnene og bruke masse tid på å si hei og godt nyttår til hver eneste person, eller er det greit å vinke og rope ut et felles ‘hei’ til alle sammen, før jeg løper bort til plassen min og setter i gang med arbeidet?”

I dette tilfellet var det visstnok innafor med et felles “hei”, etterfulgt av et “beklager, jeg hadde dårlig tid”. Mange kom likevel bort for å kysse meg på kinnene – inkludert sjefen selv, som ikke så ut til å bry seg om at jeg var forsinket. Kanskje like greit.

Denne usikkerheten har jeg fått kjenne mye på, opp gjennom årene som har gått. Usikkerhet rundt alle disse normene og reglene i dette landet som utrolig nok kun er en to timers flytur fra vårt lille land oppe i nord, men likevel så totalt annerledes fra alt jeg kjenner til.

Høflighet 

Her i Sør-Frankrike, er det for eksempel uhøflig å ikke hilse på bussjåføren, og takke ham når man går av bussen. Medpassasjerer setter man seg ved siden av uten å nøle, og man gir umiddelbart opp setet sitt til eldre eller gravide. I tillegg til bussjåføren, skal man også hilse på naboene sine. Spesielt hvis man bor i leilighet. Da skal det hilses på alle og enhver i både heis og trappeoppgang.

I Norge sa jeg alltid hei til bussjåføren (ofte uten å få et hei tilbake), men å si takk og farvel i det man går av bussen, ja, det var en ganske fremmed opplevelse for meg. I Norge har jeg ofte sett at eldre og gravide ender opp med å bli nødt til å stå på bussen, mens ungdommer og unge voksne plasserer sine vesker, poser og ryggsekker på setet ved siden av seg, for å unngå uønsket sidemann. Sier man hei til fremmede mennesker i blokkas trappeoppgang, kan man risikere å få reaksjoner som “æsj, denne personen er sikkert pervers” eller “denne personen er ikke riktig skrudd sammen”. Mange er vandt til å legge så mye mer i et ‘hei’ enn at det nettopp bare er en høflig hilsen og medmenneskelighet.

Mat

Franskmenn flest er absolutt ikke kresne i matveien. Inkludert barn. Dette kommer nok av at franske foreldre kjører en “liker du ikke det jeg lager til middag, så får du ikke noe mat” type strategi i hjemmet. I tillegg er de opptatt av å la barna smake på absolutt alt som er av frukt, grønnsaker, kjøtt og sjømat før de lar poden sin få lov til å kjøre grimaser og skyve fra seg fatet og si “jeg liker ikke dette”. De fleste restauranter (med unntak av de store kjedene), har ingen barnemeny heller. Minsten spiser derfor det samme som mamma og pappa, og får da også smake mye nytt og spennende.

Men én ting skal man vite når det gjelder å “spise, eller ikke spise” i Frankrike. På samme måte som at vi nordmenn ikke spiser medisterkaker, ribbe og kålrabistappe på sommeren (fordi det er julemat) eller fårikål på våren (fordi det er høstmat), spiser ikke franskmenn godsaker som  raclette og fondue  eller kålbaserte retter på sommeren, og unngår samtidig diverse grønnsaker, alt av bær – og de fleste frukter på vinteren. Epler, pærer og klementiner er unntak.

Å handle importerte råvarer er noe mange boycotter. Her skal man støtte de lokale bøndene, og dermed heller vente tålmodig på at sesongen skifter og været snur og kalenderen gir grønt lys for bringebær, jordbær og auberginer i handlekurven igjen.

Bananer og diverse andre tropiske frukter kan man handle uansett årstid…så lenge de er importert fra Martinique (fransk øy) eller Guadeloupe (også fransk).

Alkoholkulturen er forresten også svært annerledes her. Dette har jeg skrevet et eget innlegg om.

Kan kolleger være venner?

Er det noe jeg faktisk savner fra Norge, så er det hvor enkelt det er å bygge vennskap og finne på ting sammen med kolleger, utenfor kontorets fire vegger og bedriftens kantine.

I Frankrike er det lett å komme i prat med mennesker på arbeidsplassen, og folk flest har ikke noe filter. Man spøker og ler, prater gjerne om personlige ting, og det føles derfor helt naturlig å foreslå en lønningspils eller en middag sammen i sosialt lag.

Men av både venner og (sviger)familie har jeg fått høre at det faktisk ikke er så enkelt som man skulle tro. Jeg hører stadig historier fra forskjellige hold, om en “bestevenn” på jobb, som forblir nettopp det; en venn man kun omgås i arbeidstiden. Franskmenn har kanskje ikke like lett for å blande jobb og privatliv, som oss nordmenn?

I Norge har jeg stiftet mange gode vennskap og bekjentskap med mennesker jeg i utgangspunktet ble kjent med på arbeidsplassen. Derfor så jeg på det som helt naturlig å spørre kollegene mine om de har lyst til å bli med ut for å ta en pils. Det hadde dem, og en kveld skal vi nok få det til. Jeg venter i spenning.

Kanskje utfordringen ikke er at franskmennene ikke liker å blande jobb og privatliv. Kanskje de rett og slett bare ikke tørr å ta intiativ?

Jeg kunne lett skrevet om alle disse kulturforskjellene i en evighet, men da vil dette flyte over fra å være et blogginnlegg til å bli en e-bok. Så frem til neste observasjon, er det nok lurt å sette et punktum.

sort hvitt balkong