Når gleder blir til skuffelser og kommunikasjonen svikter

Jeg hadde stilt vekkerklokka til å ringe klokka ni, for å gi meg selv rikelig med tid til å spise frokost sammen med Laurène før jeg like rundt elleve måtte dra på møte med en rådgiver hos BGE Sud Ouest, skolen hvor jeg frem til overstått møte trodde jeg skulle bli student.

Konsulenten hos Pôle Emploi (den franske versjonen av Nav) hadde nemlig overbevist meg om at denne skolen ville være et perfekt valg for meg som ønsker å studere Webdesign og Community Management. De siste ukene hadde jeg derfor gledet meg vanvittig mye til å møte skolens rådgiver, planlegge fremtiden og handle inn lærebøker.

Men jammen sa jeg “god dag mann, økseskaft”, for et eller annet sted har kommunikasjonen mellom BGE og Pôle Emploi gått alvorlig skeis, og skolens rådgiver vil i tillegg til å bevisst eller ubevisst ha misforstått situasjonen, for evig bli husket som det mest forferdelige mennesket jeg har møtt siden jeg først flyttet til Frankrike for fem og et halvt år siden.

Det har seg visstnok slik at BGE Sud Ouest, i tillegg til å tilby korte kurs og ettårige studier, hjelper gründerspirer med å etablere bedrift, og dét med høyt press og aggressivitet ettersom skolen blir belønnet med økonomiske gulrøtter fra staten i form av bonus eller provisjon.

Etter en lang og hyggelig frokost hjemme på kjøkkenet sammen med Laurène, satt jeg altså på rådgiverens kontor, i den tro at jeg var kommet for å få informasjon om webdesignerkurset med oppstart i oktober.

Hun startet møtet ved å studere CVen min, se på meg med avsky i blikket, og si “du har absolutt ingen relevant utdanning eller arbeidserfaring til å kunne starte et Community Management foretak”. Nei, det var jo hele poenget med videreutdanning, da.

“Du har heller ingen ledererfaring. Hva kan du egentlig? Det er jo totalt urealistisk, dette prosjektet ditt.”

Jeg begynte etter hvert å innse at dette møtet ikke hadde noe som helst med webdesignerstudiet å gjøre.

Jeg besvarte (den mildt sagt svært uhøflige) rådgiverens spørsmål og forklarte hvilke kompetanser jeg allerede har, både innen IT og språk. Den dagen jeg starter bedrift vil det utvilsomt være nyttig å kunne oversette kundenes nettsider til engelsk.

“Fra hvilket språk da?”, sa hun spydig.

…vel, fra fransk, sa jeg (selvfølgelig på fransk), en smule satt ut av hennes fiendtlige tilnærming. Spesielt ettersom jeg allerede hadde snakket fransk til henne i femten minutter og fortalt om både reiselivsutdanningen min og erfaringer fra ulike kontorjobber. Mhm, svarte hun totalt uinteressert og førte pennen videre i notatblokka si.

“Du vet at du starte bedrift innen den attende juli neste år, når CSP-kontrakten med arbeidsgiveren din utgår”, sa hun fortsatt like spydig, med trykk på ordet MÅ.

Du MÅ. Vous êtes obligée.

Men jeg ville jo ikke starte bedrift allerede neste år. Alt jeg ønsker er å videreutdanne meg. Webdesign. Community Management. I tillegg til utdanning trenger jeg relevant praksis. Deretter kan jeg ta steget videre, når jeg først er klar for det. Jeg er absolutt ikke klar, og denne sure damen fortjener på ingen måte noen bonus.

Jeg forlot møtet forvirret og lei, fra å være optimistisk og glad klokka ti til å havne helt i kjelleren klokka tolv.

Det var derfor fint å møte Laurène i sentrum, over hver vår cocktail og sjokoladeterte på den trendy rooftop-baren Ma Biche sur Le Toit, på taket til Galeries Lafayette. Jeg fortalte henne om møtet, om skuffelsene, om den sure rådgiveren.

Santé, skålte vi bittersøtt, der vi forsøkte å distrahere oss selv og hverandre fra livets store skuffelser, med sjokolade og gin og byens beste utsikt.

Resten av ettermiddagen ble tilbrakt i parken Jardin des Plantes før kvelden ledet oss videre til den afrikanske restauranten Mami-Wata med sitt eksotiske dekor og deilige mat.

Husets friterte bananer med sursøt saus ble kveldens utvalgte forrett, etterfulgt av senegalsk mafé til hovedrett, langkokt biff i peanøttsaus. Dessertmenyen fristet meg med fritert banan og kokosflan…Om jeg bare hadde hatt ekstra plass i magesekken.

Med store planer for neste morgen, med tur til Montpellier i forbindelse med Burlesque-fotoshooten, krøp vi tidlig til køys. Men aller først sendte jeg en epost til Pôle Emploi med håp om å få rettet opp i situasjonen med BGE.

Utsjekk fra villaen og etterlengtet venninnetid

Søndag, den trettende september. Jeg våknet til min første morgen som nygift, til våre siste timer i villaen, en siste mulighet til å ta en dukkert i svømmebassenget, en siste frokost sammen med våre venner fra Paris, før tiden var inne for dem alle å reise hjem igjen.

Alle, bortsett fra min venninne Laurène, hun som tidligere har bodd i London og Cannes. For tiden bor hun hjemme hos sin familie i Bretagne mens hun leter etter ny jobb i Sør-Frankrike, potensielt her i Toulouse. Med tanke på at hun ikke hadde noen forpliktelser ventende på seg hjemme, hastet det heller ikke å reise tilbake med det aller første. Tre dager ekstra kunne hun fint unne seg.

Siden vi ikke hadde sett hverandre på ett og et halvt år, var det dessuten viktig både for henne og meg å ta igjen all den tapte tiden og kose oss med etterlengtet venninneprat, cocktails og god mat.

Som et plaster på såret for at utdrikningslaget var blitt utsatt til neste år, overrasket hun meg med en fantastisk gave som skulle bli en fin avslutning på vår tid sammen. Hun hadde bestilt togbilletter til Montpellier og booket en helt spesiell fotoseanse for oss to. Jeg skulle endelig få leve ut Dita von Teese-drømmen for en dag, på en glamorøs Burlesque-fotoshoot hvor en ekte fransk Cabaret-stjerne skulle stå for både fotografering og styling, og kostymer var til utlån fra hennes eget show. Korsetter, sateng og fjær, glitter, glamour og røde lepper, jeg lot tankene vandre og smilte med stjerner i øynene der jeg gledet meg til vår lille Moulin Rouge-makeover.

De siste timene i villaen tilbrakte Laurène og jeg ved bassengkanten, sammen med Julien, min venninne Daniela og hennes samboer Thomas. Om jeg bare kunne bodd her for alltid, ville jeg ha tilbrakt hver eneste solskinnsdag her ute, iført bikini og solbriller og et eneste stort glis.

Heldige er paret som eier dette paradiset, byens store kaffegründere som i tillegg til villaen hvor vi feiret bryllupet, eier det store flotte nabohuset. Heldige var de, som ikke kunne møte oss hverken ved innsjekk eller utsjekk fordi de akkurat der og da var opptatt med å nyte livet på en yacht i Spania. Bare tanken på å eie flere franske villaer med svømmebasseng og en yacht i Spania er for meg helt surrealistisk, en fjern fantasi fra en helt annen verden.

Disse kaffegründerne eier nok alt de kunne ønsket seg og litt til, men de har ikke Laurène og Daniela, to nydelige kvinner som har stilt opp og vært en enorm støtte for meg gjennom hele coronasituasjonen, gjennom planleggingen av bryllupet og utsettelsen av både seremonien og bryllupsfesten. Mine venninner som hadde store planer for utdrikningslaget som i utgangspunktet skulle bli arrangert helgen før bryllupet.

Denne lille symbolske bryllupsfeiringen som vi nå fikk gjennomført ville ikke ha vært det samme uten dem. Der vi satt ved bassengkanten og pratet bort søndagsformiddagen, ble jeg rørt over hvor ivrige de begge nå var etter å planlegge et ordentlig utdrikningslag for meg til våren, det skulle bli elegant og stilfullt, det skulle involvere sofistikerte drinker og deilig mat. Sju måneder frem i tid, og jeg gledet meg allerede.

Etter hvert som tiden nærmet seg utsjekk, pakket vi sammen sakene og takket våre gjester nok en gang for at de valgte å komme. Laurène ble som nevnt med meg hjem og erstattet dermed min nye ektemann, som dro videre sørover til den lille kystbyen Collioure for å feriere sammen med sine foreldre i et par dager. Han ville gi oss kvinner litt kvalitetstid på tomannshånd.

Under normale omstendigheter ville jeg ansett det som svært unaturlig å ikke tilbringe mine første dager som nygift sammen med ektemannen min, men ettersom bryllupet har blitt delt i to og utdrikningslaget vil bli arrangert først etter bryllupet og brudekjolen ble kjøpt på internett og coronasituasjonen skaper utfordringer jeg tidligere aldri kunne ha forestilt meg, finnes det ikke lenger noe som heter unaturlig.

Laurène og jeg startet kvelden med en spasertur gjennom favorittparken min, Le Jardin Japonais, før jeg tok henne med til en restaurant jeg visste hun ville like, den latinamerikanske El Chivito, hvor vi bestilte hver vår pisco sour og en plateau découverte bestående av tortillachips og guacamole, sorte bønner, empanadas, arepas og salchipapa.

Etter måltidet vandret vi gjennom sentrumsgatene og videre til Place du Capitole. Vi beundret byens belysning under den sorte nattehimmelen, og diskuterte jobb og karriere. Et vanskelig tema i denne usikre nåtiden hvor selv det å holde motet oppe for fremtiden har vært en eneste stor utfordring.

Hvor er vi om et halvt år? Hvor er vi om en måned?

Ingen vet. Derfor er det viktigere nå enn noensinne å verdsette hver eneste dag og hvert eneste menneske som klarer å få oss til å smile, til å le, hvert menneske som gir oss en varm og god følelse i hjertet og som ikke krever noe som helst tilbake annet enn gjensidig respekt og kjærlighet.

Resten får vi bare ta som det kommer.

Jeg trenger flere kvinner som dere i mitt liv

Endelig!

Gjett om jeg har savnet dette. Jentetid, jenteprat, cocktails, brunch og som det sies på fransk; faire du lèche-vitrine (vindushopping).

Endelig kom våre to vennepar fra Paris til Toulouse for å besøke oss her i syd. Julien sine to beste venner, som begge har utenlandske kjærester, akkurat som ham. Det ene paret har til og med en liten ekstra passasjer med seg på tur, som foreløpig ligger og vokser i magen, og vil se dagens lys om seks måneders tid. På henne ble det derfor ingen cocktails i denne omgang.

Jeg har savnet å kunne pynte meg sammen med andre kvinner, vandre langs de mange fine gågatene i Toulouse og ta en liten (eller en lang) tur innom diverse små boutiques for å titte på sesongens nyheter og kanskje kjøpe meg noe nytt og spennende. Uten å dra en mann på slep, for å deretter ergre meg grenseløst over himling med øynene og ørten kommentarer på hvor bortkastet det er å fylle klesskap og smykkeskrin med enda flere ting, når jeg allerede har så mye uansett.

Av og til er det deilig å bare kunne være sammen med andre kvinner. Helt uten menn til stede. Til daglig jobber jeg jo sammen med førti menn og kun tre andre kvinner, og hjemme bor jeg jo også sammen med en mann. Menn, menn, menn. Over alt.

På arbeidsplassen er det fint å være én av få kvinner. Fordelene ved å jobbe i et mannsdominert arbeidsmiljø har jeg til og med dedikert et eget innlegg til.  Men av og til, utenfor kontorets fire vegger, er det fint å ha en anledning til å tre på seg en kanskje litt uvanlig kjole og en knæsjfarget leppestift, drikke cocktails med rare navn og prate om hvilke fotballspillere man synes er kjekkest i fotball-VM.

Av og til er det fint å kunne tilbringe en ellers ganske rolig søndags-formiddag på brunch med venninnegjengen, i stedet for å daffe rundt i pysjen sammen med sambo og spise brødskiver foran tv-skjermen.

Jeg elsker min kjære samboer, for all del, men han er ikke – og vil aldri bli – “venninna mi”. Han kommer aldri til å skjønne hvorfor jeg liker å gå kledd i jumpsuit, når det uansett bare gjør det komplisert å gå på toalettet. Han kommer aldri til å skjønne hvorfor jeg bruker eyeliner og leppestift, når jeg uansett ser bedre ut uten. Han kommer aldri til å forstå hvorfor jeg velger å kjøre “Sex og Singelliv”-maraton for tredje gang, fremfor å starte på en ny serie. Han kommer aldri til å synge allsang på dansegulvet. Eller bevege seg ut på dansegulvet, i det hele tatt. Han kommer aldri til å skjønne hvorfor jeg elsker å dra på burlesque-forestillinger. Og hvorfor jeg elsker Dita von Teese. Han kommer aldri til å forstå hvor vondt det faktisk er å ha menssmerter. Eller at sjokolade smaker ekstra godt “på den tiden av måneden”.

Ja, forrige helg fikk vi altså besøk. Forrige helg. Ikke denne helgen. Vi grillet, drakk rosévin og pratet helt til klokka fire på morgenkvisten. Vi handlet kosmetikk, sko og klær, spiste på restaurant og bevegde oss fra de store handlegatene og videre inn i de små, skjulte sentrumsperlene. Vi oppdaget en sjarmerende uteservering i en stor, belyst blomsterhage og bestilte det som til vår store skuffelse endte opp med å bli de verste margharitaene vi noen gang hadde smakt. Dagen etter skulle vi spise fransk brunch (på Au Peilharote), men endte til slutt opp med å reservere bord på britisk pub & brunch-sted (The Dispensary) da førstnevnte allerede var fullbooket for dagen. Absolutt ikke noe jeg angrer på, da jeg fikk servert arme riddere med bacon, cheddar og lønnesyrup (bedre kombinasjon enn man kanskje skulle tro), søtpotet-puré, kokte grønnsaker, fruktsalat og dagens smoothie. Stappmett og fornøyde alle sammen, forlot vi restauranten.

Samtidig ble også vi forlatt, av vennegjengen som hadde en seks timers kjøretur i vente – de retour à Paris!

Nå sitter jeg her, hjemme i leiligheten, mens min kjære ser på fotballkamp i stua.  Sola skinner, jeg går kledd i ny pudderrosa blondekimono og en lyseblå kjole som jeg kjøpte i Hellas for et par år tilbake. Jeg er rastløs og ønsker å finne på noe, men jeg vet ikke hva, og jeg vet ikke med hvem. Den eneste gode venninna jeg har her i Toulouse, har nå fortalt meg at hun skal flytte til Paris. Byen som jeg flyttet fra for seks måneder siden.

Er ikke det ironisk?

tropisk kjole

fransk karusell

jentegjeng

gate toulouse

blomsterhage

brunch

Med ei venninne som deg

Hun skal flytte. Endelig skal hun flytte!

Herregud, som jeg gleder meg til å endelig få venninna mi hjem igjen. Hun som jeg møtte da vi begge jobbet i Disney World (i Florida) sammen.

Hun som kom fra en liten landsby i Frankrike, med drømmer altfor store for et så lite sted.

Hun som endte opp med å flytte til London etter oppholdet i USA, for å følge drømmen om å jobbe i parfymebransjen. Den drømmen tar hun videre med seg tilbake til hjemlandet sitt, til en ny by med nye, spennende muligheter.

venninner

Tenk at det snart har gått fire år siden vi møttes for første gang. Det føles som en evighet siden, den første gangen vi møttes. Det føles som om jeg har kjent henne halve livet mitt og ikke kun i nesten fire år. Er det ikke utrolig hvordan tiden flyr?

Siden den gang, har vi begge fullført arbeidskontraktene våre hos Disney World og forlatt USA, reist og flyttet videre til andre spennende destinasjoner. Jeg endte opp i hennes hjemland, hun endte opp i landet som var det første landet jeg flyttet til da jeg først forlot Norge.

epcot jobb

Jeg endte opp med samboer, og en trang til å reise, fotografere og dokumentere reisene mine på reisebloggen min. Hun endte opp på et gøyalt kollektiv, med en spennende jobb og nye venner.

Likevel har vi klart å finne tid til å hverandre. Tid til å dra ut på Tiki-barer og salsaklubber (selv om jeg ikke kan danse salsa for fem øre). Tid til å dra på Bollywood-kino. Tid til å spise oss stappmett på meksikansk mat. Gå oss vill i sentrum. Dra på spontan-shopping. Le oss skakk ihjel av historier som starter med “husker du da vi…”

Hun har alltid vært der for meg, og jeg vet hun alltid kommer til å være der i fremtiden også. Tenk at vi har klart å holde såpass jevnlig kontakt til tross for travle hverdager og stor avstand. Er ikke det fantastisk?

I August reiste jeg for å besøke henne i London. Selvsagt dro vi på Tiki-bar. Selvsagt dro vi på Bollywood-kino. Selvsagt dro vi på shopping. Selvsagt spiste vi altfor mye meksikansk mat. I tillegg dro vi på spa, på afternoon tea – og på omvisning på Buckingham Palace!

Sammen med henne kjeder jeg meg aldri. Vi ler så hardt at vi begynner å grine av de aller mest trivielle ting – og enda mer ler vi av alt det merkelige som skjer når vi først drar ut for å finne på noe sprell. Ting går aldri som planlagt, og vi ender som oftest opp i helt bisarre situasjoner. Som i etterkant blir til tidenes morsomste historier (som ingen andre skjønner bæret av).

Neste gang sees vi her i Frankrike. Kanskje ikke i Toulouse hvor jeg skal bo, eller Paris hvor jeg bodde før. Ei heller i landsbyen hun kommer fra.

Men et sted i dette vakre landet skal vi klare å finne tid og mulighet til å se hverandre.

For det er det ekte venner gjør.

cocktailer