Libanesisk mezze, bilkjøp og vennetid i Paris

Helgen i Paris suser forbi, noe jeg forsåvidt synes er trist. En dag til, kan jeg være så snill å få en ekstra dag i byen, en dag hvor alt av planer kan legges på hylla, en dag hvor jeg kan være usynlig og alene i kjærlighetens by.

Årets tredje tur til Paris, og fortsatt har jeg ikke hatt tid til å få et gjensyn med hverken Eiffeltårnet eller Sacré-Cœur og Montmartre. Ikke har vi hatt tid til å handle salgsvarer på Rue de Rivoli eller spasere gjennom Jardin du Luxembourg eller promenere langs Seine-elven mens vi titter på turistbåter der de passerer oss.

I stedet har vi vært travelt opptatt med å løpe fra et sted til et annet, fra et ærend til det neste. Julien skal kjøpe ny bil. En større og tøffere bil. Den skal om noen uker, kanskje en måneds tid, flyttes fra Paris til Toulouse, hjem til oss. Allerede i august og september skal vi fylle det store bagasjerommet med kofferter og vinkartonger, vi skal på bilferie med vår nye Audi.

Etter å ha prøvekjørt bil og sett gjennom dokumentene som hører til, løper vi videre til neste ærend. Vi har blitt sendt til en adresse nord i Paris for å hjelpe ei venninne av moren til min kjære med å overføre bilder fra speilreflekskameraet til mobilen og nettbrettet via WiFi. Hun foreslår å spandere middag på oss på restaurant som takk, noe vi dessverre må takke nei til, da vi allerede har planer med et vennepar som vi ikke har sett siden forrige besøk i byen, for nøyaktig seks uker siden.

Vi forlater Place de Clichy og den nordre delen av byen for å møte venneparet på Café Oz ved Denfert-Rochereau. En australskinspirert barkjede med surfetema, vi nyter utepils i solskinn og prater om hva vi har gjort siden sist vi møttes. Min venninne og hennes samboer forteller at de har vært i et bulgarsk-russisk bryllup i Bulgaria, de viser frem bilder fra den russisk-ortodokse kirke, og forteller om en vakker seremoni og rørende taler. Vårt fremtidige bryllup blir også et emne, der vi får spørsmål om hvilke ønsker vi har for catering og hvordan vi har tenkt å dekorere spisesalen og parken, i hvilke farger, hvilket tema.

Gul kjole

Fem minutters spasertur fra baren, ligger den libanesiske restauranten hvor vi har reservert bord for kvelden. Baladna, heter den, et spisested vi allerede har besøkt tidligere, han og jeg, da vi fortsatt bodde her i Paris.

Kir rose til aperitif, hvitvin med rosesirup. Den deilige essensen av rose fungerer underlig bra i kombinasjon med tørr hvitvin. Vi skåler, jeg spør min kjære om han kan ta bilde av meg og min venninne, en liten suvenir, et lite minne på telefonen.

Venninner

Vi bestiller mezze, varme og kalde småretter, pitabrød og hummus, auberginepuré, falafel, linser og bønner, bakst fylt med ost og spinat, bakst fylt med krydret kjøtt. Vi nyter den nydelige smaken av Libanon, vi nyter maten langsomt sammen med ei flaske rosévin som deles på oss fire. Samtalen flyter, vi ler og koser oss på denne altfor varme sommerdagen her i Frankrikes hovedstad.

Etter mezze serveres grillspyd, etter grillmat får vi dessert, pannekaker fylt med ostekrem, servert med bringebær og pistasjebiter. Servitøren tilbyr oss hvert vårt glass likør sammen med desserten, en hyggelig liten gest.

Vi finner oss et bord på en utekafé for å ta en siste drink sammen med våre venner, før vi løper for å rekke siste tog tilbake til bygda utenfor Paris. En siste natt, etter en siste solskinnsdag i de parisiske gater, neste gang vi kommer hit vil byen være smykket med glitrende juledekorasjon så langt øyet kan se. Kanskje også snø.

Venner

Advertisements

Direkte fra stranda i Cannes til flyplassen i Nice

Helgen hadde jo såvidt begynt, og allerede nå måtte jeg se meg nødt til å pakke kofferten igjen. Jeg ville ikke dra hjem. Ikke .

Forrige gang vi møttes, min venninne og jeg, var da hun bodde i London og jeg i Paris. For ett helt år siden. Ett år. Tenk hvor mye som hadde hendt i løpet av dette året som var gått!

Jeg sukket. For et og et halvt døgn siden hadde jeg jo ikke rukket å gjøre annet enn å løpe rundt som en hodeløs kylling på flyplassen i Nice, der jeg letet etter noen som kunne fortelle meg hvor jeg kunne kjøpe billetter til ekspressbussen til Cannes og hvor bussen gikk fra.

Siste buss gikk i mellomtiden fra meg  og jeg ble dermed nødt til å finne en alternativ måte å komme meg frem til Cannes. Min eneste mulighet var å ta siste lokalbuss til Nice sentrum og deretter løpe til togstasjonen for å rekke siste tog til Cannes sentrum. Venninnen min som jeg var reist for å besøke, bor tjue minutter unna byen, i Le Cannet. For å komme oss dit såpass sent på kvelden, hadde vi ikke noe annet valg enn å bestille en Uber.

Med svette rennende fra pannen og en uggen odør som hang igjen i klærne som en påminnelse om hvordan jeg hele kvelden hadde spurtet fra punkt A til B og videre til C og D, var det ingenting jeg ønsket mer i hele verden enn å vrenge av meg tøyet og ta en lang og deilig dusj i leiligheten til venninna mi. Dette hadde hun selvsagt full forståelse for.

Det neste døgnet var som en drøm som jeg ikke hadde lyst til å våkne fra. Tiden løp fra meg, og alt jeg ønsket var å holde fast, stoppe tiden, spole tilbake og gjenoppleve disse fine øyeblikkene om og om igjen. Hodet mitt svevde i en ferietåke, og her var jeg, i skjønn gjenforening med en av mine beste venninner. I solskinn under klar blå himmel, blant hundrevis av palmetrær på den Franske Riviera. Cannes, Saint Tropez, drømmeland.

Spol frem et døgn i tid, og her var jeg. I den varme stua i den lille leiligheten hennes. Foroverbøyd, med en tom, åpen koffert liggende foran meg på gulvet. Klærne mine lå spredt utover en lenestol som man nå knapt kunne se. Umotivert og trist over å kun ha seks timer igjen sammen med min venninne, fristet det å kansellere returbilletten.

Men, så var det dette med forpliktelser og ansvar og en jobb å vende tilbake til.

Iført det eneste jeg hadde av rent tøy (en hvit blondeshorts, sort strandkimono og min nye oransje bikini) var jeg nå klar til å besøke Cannes. Aller mest stranda.

Klar til å deretter måtte reise direkte tilbake til flyplassen med salt i håret og sand mellom tærne, nei, det var jeg ikke. Men den tanken kunne jeg heller bekymre meg over senere.

Kofferten ble pakket på ti minutter, og frokosten ble inntatt på like kort tid. Alt hun kunne tilby var noen kjeks fylt med nutella og andre kjeks stappet med fargerike m&m-biter. Hun spiser nemlig aldri frokost, sa hun. Jeg skylte ned småkakene med en kopp svart kaffe med masse sukker. Jeg liker ikke kaffe uten melk, men hun hadde ikke melk.

Med håndveske, kamerabag og trillekofferten min på slep, gikk vi ombord på lokalbussen i retning Cannes. Sure medpassasjerer ba meg flytte kofferten  da de mente den stod i veien. I følge mange av disse medpassasjerene, både de sittende og de stående, foran og bak i bussen, sperret den lille håndbagasjen min veien. Så hva ville i dette tilfellet vært en realistisk løsning på problemet? Å finne frem en tryllestav og trylle den bort?

De sure menneskene fikk meg i dårlig humør. Men jeg sa ingenting og flyttet heller på kofferten, frem og tilbake, tilbake og frem, og stirret ned i bakken for å unngå øyekontakt og sure miner.

Vel fremme i sentrum, fikk jeg oppbevare sakene mine på arbeidsplassen til venninna mi; i Chanel-butikken. Hun spurte om jeg ville bli med inn og titte på vesker og klær. Jeg takket pent nei, da jeg ikke akkurat så anstendig ut med denne shortsen og bikinitoppen og det bustete håret. Ingen ville tatt meg på alvor i slike butikker, slik som jeg så ut. Ikke ville jeg kjøpt noe der heller, for den saks skyld.

Videre vandret vi i retning le Suquet; et historisk quartier og den eldste bydelen i Cannes.

Vi spaserte opp til utsiktspunktet og kirken Notre-Dame d’Espérance for å nyte den vakre utsikten over strendene, den kjente promenaden La Croisette og byens lille sentrum. Sola steket allerede som verst, selv om klokka ikke var rukket å bli mer enn bare elleve. Hadde jeg husket å smøre meg inn med solkrem før vi forlot leiligheten? Nei, det hadde jeg visst helt glemt bort, og dette ville jeg lide konsekvenser av senere. Heldigvis var skuldrene dekket og beskyttet av min sorte strandkimono. Uheldigvis var den sort, og tiltrakk seg dermed en stor dose oppmerksomhet fra solas varme stråler. Jeg var tørst. Ja, halsen var knusktørr. Alt jeg ønsket meg akkurat her og nå, var en forfriskende sorbet i beger.

cannes utsikt

Venninna mi hadde tidligere fortalt meg om en glacier (iskiosk) som tilbyr deilig, hjemmelaget iskrem og sorbet. Hun hadde under flere anledninger nevnt  at vi måtte rekke å ta en tur innom, slik at jeg kunne smake den beste isen hun noen gang har smakt (hun har aldri vært i Italia). Da vi stod der oppe, på toppen av le Suquet og beundret utsikten, pratet hun om hvor deilig det skulle bli å kunne avkjøle seg litt i sjøen, og hvor kleint det ville bli om vi tilfeldigvis møtte på paddle surfing instruktøren som hun har en av-og-på greie med. Apropos avkjøling, sa jeg innledningsvis, og byttet tema fra menn og strand til iskrem og drikkevann.

Vi trasket nedover de smale gatene, i retning Cannes sentrum og Glacier Vilfeu. Distrahert ble jeg et lite øyeblikk, da vi oppdaget en liten boutique som kunne tilby vakre blomsterkjoler i alle lengder, farger og fasonger til en overkommelig pris. Akkurat som Clark Kent som på null komma niks rekker å bytte til superheltkostyme og hoppe ut nærmeste vindu, rakk også jeg å rive av meg alt tøy, prøve et par kjoler og en kimono, dra bankkortet og løpe ut døra. Vi hadde ikke tid til tull og tøys. Nå skulle vi spise is og bade!

En kule med lime-sorbet og en kule med eple-og-tranebær sorbet senere, og vi var nå klare for å dyppe både hode, skulder, kne og tå i det deilige sjøvannet.

sorbetis

La Croisette regnes som Frankrikes versjon av Hollywood Boulevard og har siden 1946, året da byen arrangerte den prestisjetunge filmfestivalen for første gang, vært et attraktivt møtepunkt for celebre badegjester. Grace Kelly, Brigitte Bardot, Sophia Loren og Picasso er bare et fåtall av de mange kjente menneskene som har vært her av nettopp samme grunn som oss.

Vi spaserte forbi alle disse private strendene som benyttes av dem som søker luksus. Enkelte av disse strendene så ut til å være helt uten gjester. Store forlatte parasoller stod kun til pynt. Solsengene likeså. Ingen håndklær, ingen oppblåsbare badedyr, ingen solbrune kropper, ingen latter, ingen lyd, ingenting.

privat strand

Hundre meter lenger unna, var heller utfordringen det motsatte. På de offentlige strendene kunne man knapt se sand, da omtrent hver eneste centimeter av bakken var dekket av håndklær i ulike farger. Vi klarte likevel å finne oss et lite område hvor vi kunne legge fra oss håndklær, sandaler og vannflasker før vi løp om kapp ned til vannkanten. Og der ble vi værende i over en times tid. Helt til vi så paddle surfing instruktøren som hun ikke ville prate med, og forsøkte å være stille og gjemme oss, der vi fløt rundt i vannet og ikke hadde lyst til å møte virkeligheten.

Men virkeligheten, den måtte vi dessverre møte. Og det, kjapt. Dessverre, fortsatt iført bikini, fortsatt med salt i håret, sand mellom tærne og solbrent nese.

Hver vår lille salat til lunsj, ble vårt siste måltid sammen – på en ganske lang stund.

vegetarsalat

Min venninne og jeg kommer nemlig ikke til å møtes igjen før til neste år. For slik er det dessverre når man er voksen med travle timeplaner, lange arbeidsdager, ulike ambisjoner – og med bostedsadresse på hver vår kant av landet.

palmetrær

pariserhjul cannes

havn cannes

cannes sentrum

le suquet

utsiktspunkt cannes

Notre-Dame d’Espérance

notre-dame d'esperance

utsikt sentrum cannes

båter cannes

cannes gate

måke cannes

cannes frankrike

pariserhjulet cannes

cannes luksus

cannes gamleby

cannes utsiktsbilde