Da vi dro til Arcachon på en siste badeferie

Onsdag, den sekstende septemberdagen. Tiden var inne for en liten ferie på den franske vestkysten. Sol, bading og kvalitetstid sammen med Julien og hans foreldre, mine svigerforeldre.

Under normale omstendigheter ville jeg ha foretrukket å pakke kofferten en dag eller to på forhånd før jeg drar ut på reise, noe jeg de siste dagene hadde nedprioritert til fordel for å gi all min oppmerksomhet til Laurène, min kjære venninne som jeg sannsynligvis ikke vil se igjen før til våren, i anledning utdrikningslaget og bryllupsfesten min.

Rundt en time og et drøyt kvarter før jeg ble hentet av Julien og hans foreldre, fulgte jeg min venninne til trikken som skulle føre henne til flyplassen. Etter en innholdsrik uke hos meg i Toulouse, skulle hun endelig hjem til sitt kjære Bretagne, samme dag som jeg skulle reise til Arcachon.

Stressnivået var skyhøyt, der jeg i all hast ryddet og vasket, der jeg sminket meg og børstet håret. Jeg hadde gitt meg selv én time på å pakke kofferten og løpe ut døra.

Med et hode stappfullt av tanker som alle startet med “glem ikke å ta med…” vekslet jeg mellom å hente klær fra garderobeskapet på gjesterommet og skuffene på soverommet, kosmetikken på badet og skoene fra hylla ved inngangspartiet. Glem ikke kamera og mobillader, minnet jeg meg selv. Og solbriller, det er alltid lurt å ta med seg solbriller på tur. Og paraply, fordi det å stole blindt på værmeldingen for de neste fem dagene blir for naivt etter min mening.

Jeg pakket med meg min nye røde bikini, den med høyt liv, den som Julien synes er utrolig fin siden den er rød, selv om han kaller underdelen for bestemortruse og helst ville ha foretrukket å se mer hud. Sandaler, mine sorte Birkenstocks, mitt personlige favorittfottøy, de skulle få seg en siste luftetur før høstværets ankomst, før støvlettsesongen banket på døra bare to uker senere. Lyse bluser, korte skjørt, olashorts og sommerkjoler, alle mine lette sommerplagg ble i starten av månedsskiftet byttet ut med tykke gensere, myke skjerf og store ullkåper.

Uansett, tilbake til September…

En route til Arcachon, en to timers kjøretur fra Toulouse, i retning den kjente vinbyen Bordeaux (som jeg gleder meg til å besøke ved en senere anledning). De neste fire nettene skulle vi overnatte i et gjestehus med tilhørende svømmebasseng og utendørs kjøkken. En siste bademulighet før sesongens ende, en aller siste smak av sørfransk sensommer før oktoberkulden la seg over de sydlige strøk.

Sent på ettermiddagen nådde vi frem til Abritel-gjestehuset (og for en gangs skyld ikke Airbnb), hvor vi ble møtt av huseieren, en hyggelig parisienne som nøt pensjonisttilværelsen på det solrike sørvestland, langt unna hovedstadens støy og mas, langt unna livet i bitteliten leilighet med mikroskopisk balkong og skyhøye levekostnader. Livet i Arcachon er på ingen måter rimelig, men her hadde hun i det minste en stor hage og rikelig med plass til å kokkelere på kjøkkenet og invitere gjester på besøk.

I tillegg var jo stranda bare et lite steinkast unna dette boligstrøket, og dit skulle vi neste dag.

En av de mange opplevelsene jeg hadde lengtet etter da vi som bor her i Frankrike satt i en 68 dagers karantene, var følelsen av å spasere barfot langs ei sandstrand, kjenne vannet blandet med den våte sanden kile meg mellom tærne og la bølgene treffe huden min, sprute vann opp til knærne, kanskje helt opp til lårene, le og kose meg som om jeg var et lite barn igjen.

Våre første kveldstimer i Arcachon ble tilbrakt i gjestehusets svømmebasseng med sin behagelige vanntemperatur på tjueåtte grader. Vi tok oss like greit en liten apéro i bassenget før middag, hvert vårt glass musserende vin fra Gaillac, før vi ved utekjøkkenets spisebord hygget oss med sørfransk rødvin, lokal spekemat, oliven og ferskt brød fra bakeriet i nabolaget.

Sittende rundt bordet med rødvinsglass i hånda, pratet vi om morgendagens planer, vi reserverte billetter til en to og en halv times båttur rundt Bassin d’Arcachon, og jeg gledet meg samtidig til denne etterlengtede spaserturen langs stranda, en soleklar prioritet.

Utsjekk fra villaen og etterlengtet venninnetid

Søndag, den trettende september. Jeg våknet til min første morgen som nygift, til våre siste timer i villaen, en siste mulighet til å ta en dukkert i svømmebassenget, en siste frokost sammen med våre venner fra Paris, før tiden var inne for dem alle å reise hjem igjen.

Alle, bortsett fra min venninne Laurène, hun som tidligere har bodd i London og Cannes. For tiden bor hun hjemme hos sin familie i Bretagne mens hun leter etter ny jobb i Sør-Frankrike, potensielt her i Toulouse. Med tanke på at hun ikke hadde noen forpliktelser ventende på seg hjemme, hastet det heller ikke å reise tilbake med det aller første. Tre dager ekstra kunne hun fint unne seg.

Siden vi ikke hadde sett hverandre på ett og et halvt år, var det dessuten viktig både for henne og meg å ta igjen all den tapte tiden og kose oss med etterlengtet venninneprat, cocktails og god mat.

Som et plaster på såret for at utdrikningslaget var blitt utsatt til neste år, overrasket hun meg med en fantastisk gave som skulle bli en fin avslutning på vår tid sammen. Hun hadde bestilt togbilletter til Montpellier og booket en helt spesiell fotoseanse for oss to. Jeg skulle endelig få leve ut Dita von Teese-drømmen for en dag, på en glamorøs Burlesque-fotoshoot hvor en ekte fransk Cabaret-stjerne skulle stå for både fotografering og styling, og kostymer var til utlån fra hennes eget show. Korsetter, sateng og fjær, glitter, glamour og røde lepper, jeg lot tankene vandre og smilte med stjerner i øynene der jeg gledet meg til vår lille Moulin Rouge-makeover.

De siste timene i villaen tilbrakte Laurène og jeg ved bassengkanten, sammen med Julien, min venninne Daniela og hennes samboer Thomas. Om jeg bare kunne bodd her for alltid, ville jeg ha tilbrakt hver eneste solskinnsdag her ute, iført bikini og solbriller og et eneste stort glis.

Heldige er paret som eier dette paradiset, byens store kaffegründere som i tillegg til villaen hvor vi feiret bryllupet, eier det store flotte nabohuset. Heldige var de, som ikke kunne møte oss hverken ved innsjekk eller utsjekk fordi de akkurat der og da var opptatt med å nyte livet på en yacht i Spania. Bare tanken på å eie flere franske villaer med svømmebasseng og en yacht i Spania er for meg helt surrealistisk, en fjern fantasi fra en helt annen verden.

Disse kaffegründerne eier nok alt de kunne ønsket seg og litt til, men de har ikke Laurène og Daniela, to nydelige kvinner som har stilt opp og vært en enorm støtte for meg gjennom hele coronasituasjonen, gjennom planleggingen av bryllupet og utsettelsen av både seremonien og bryllupsfesten. Mine venninner som hadde store planer for utdrikningslaget som i utgangspunktet skulle bli arrangert helgen før bryllupet.

Denne lille symbolske bryllupsfeiringen som vi nå fikk gjennomført ville ikke ha vært det samme uten dem. Der vi satt ved bassengkanten og pratet bort søndagsformiddagen, ble jeg rørt over hvor ivrige de begge nå var etter å planlegge et ordentlig utdrikningslag for meg til våren, det skulle bli elegant og stilfullt, det skulle involvere sofistikerte drinker og deilig mat. Sju måneder frem i tid, og jeg gledet meg allerede.

Etter hvert som tiden nærmet seg utsjekk, pakket vi sammen sakene og takket våre gjester nok en gang for at de valgte å komme. Laurène ble som nevnt med meg hjem og erstattet dermed min nye ektemann, som dro videre sørover til den lille kystbyen Collioure for å feriere sammen med sine foreldre i et par dager. Han ville gi oss kvinner litt kvalitetstid på tomannshånd.

Under normale omstendigheter ville jeg ansett det som svært unaturlig å ikke tilbringe mine første dager som nygift sammen med ektemannen min, men ettersom bryllupet har blitt delt i to og utdrikningslaget vil bli arrangert først etter bryllupet og brudekjolen ble kjøpt på internett og coronasituasjonen skaper utfordringer jeg tidligere aldri kunne ha forestilt meg, finnes det ikke lenger noe som heter unaturlig.

Laurène og jeg startet kvelden med en spasertur gjennom favorittparken min, Le Jardin Japonais, før jeg tok henne med til en restaurant jeg visste hun ville like, den latinamerikanske El Chivito, hvor vi bestilte hver vår pisco sour og en plateau découverte bestående av tortillachips og guacamole, sorte bønner, empanadas, arepas og salchipapa.

Etter måltidet vandret vi gjennom sentrumsgatene og videre til Place du Capitole. Vi beundret byens belysning under den sorte nattehimmelen, og diskuterte jobb og karriere. Et vanskelig tema i denne usikre nåtiden hvor selv det å holde motet oppe for fremtiden har vært en eneste stor utfordring.

Hvor er vi om et halvt år? Hvor er vi om en måned?

Ingen vet. Derfor er det viktigere nå enn noensinne å verdsette hver eneste dag og hvert eneste menneske som klarer å få oss til å smile, til å le, hvert menneske som gir oss en varm og god følelse i hjertet og som ikke krever noe som helst tilbake annet enn gjensidig respekt og kjærlighet.

Resten får vi bare ta som det kommer.

Vakre omgivelser i Albi og uteliv i Toulouse

Vi nøt vår fine ettermiddag i byen Albi, sammen med våre venner som på fredagskvelden kom på besøk for å tilbringe helgen sammen med oss her i det spennende sørvestland. Thomas og Daniela, han fransk og hun bulgarsk, sammen bor de i Paris, hvor de lever sine hektiske liv med altfor mye arbeid og altfor lite fritid.

En lørdag tilbrakt i en av de mange sjarmerende perlene i denne spennende regionen, ble derfor en fin mulighet for dem til å kunne koble av, drømme seg bort i vakre omgivelser, og legge alt av stress og bekymringer på hylla.

Venninner

Vi besøkte byens viktigste symbol, den vakre Sainte-Cécile katedralen, vi spiste lunsj og nøt god vin, praten gikk ivrig og tiden stod stille. Etter endt måltid og fine lange diskusjoner, spaserte vi videre i retning Pont Vieux, et historisk landemerke og byens eldste bro, originalt bygget mellom år 1035 og 1042, og rekonstruert to hundre år senere.

Videre trakk vi innover mot sentrumskjernen igjen, gjennom spennende handlegater og smale passasjer. Jeg fortalte Daniela om byens motemuseum, hadde vi hatt mer tid skulle jeg gjerne tatt henne med dit.

Passasje kloster

En av disse små passasjene ledet oss direkte til klosterets vakre hage, hvor fargerike blomster fortsatt levde i beste velgående. Lyden av katedralens klokker lød som musikk gjennom byens gater, klokka var allerede bikket tre.

Kloster Albi

Det aller beste sparte vi til slutt, nok et lite stykke paradis finner man i bakgården til Toulouse-Lautrec museet, Berbie-palassets nydelige hage. Jardin à la française som stilen ofte blir omtalt som, en stil man gjerne forbinder med franske slottsparker, Berbie-palassets hage er utvilsomt et av byens flotteste severdigheter.

Fransk hage

Som alle andre turister, tok også vi en rekke flotte bilder sammen, foran byens mest pittoreske utsiktspunkt. Vi fotograferte den flotte hagen fra alle mulige vinkler og spaserte rolig gjennom den lille vindruetunnelen som på denne årstiden kun består av grønne blader. Denne byen er som hentet fra et eventyr, sa Daniela, som så mange andre har sagt tidligere, inkludert meg selv.

Selfie Frankrike

Sent på ettermiddagen forlot vi Albi, for å rekke en liten vinsmaking i byen Gaillac, kjent for sine flotte viner av ypperste kvalitet. Med bryllupsplanleggingen stadig i tankene, ønsket vi å benytte anledningen til å smake oss frem til en deilig musserende vin, lokale bobler som vi kan servere på den store dagen, et bryllup hvor vi vil hylle vår region, vårt elskede Occitanie, og alle de deilige smakene som kommer herfra.

Vi forlot turistkontoret som også fungerer som vinutsalg, med tre flasker musserende og diverse brosjyrer å lese seg klok på. Boblene skal vi spare til spesielle anledninger, til festlige begivenheter. Våre gjester kjøpte med seg to flasker rødvin, fruktige og fyldige, vin som nytes best sammen med et godt vintermåltid eller et storslagent ostefat.

Smilet

Kvelden feiret vi i Toulouse, jeans og genser ble byttet ut med skjørt og bluse. Vår opprinnelige plan var å besøke den trendy rooftop-loungen på taket til Galeries Lafayette, bar-og restaurant Ma Biche sur Le Toit, men ble avvist ved inngangspartiet. Lokalet var dessverre fullt, vi fikk beskjed om å prøve igjen om en times tid. Moderne rooftop ble dermed byttet ut med 20-tallets flapperstil på den Gatsby-inspirerte cocktailbaren Fat Cat. Et sted med en cocktailmeny som endres månedlig, jeg bestilte en av de seks oktober-spesialitetene, en drink som inneholdt blant annet tequila, gulrot og søtpotet.

Utested

Vi avsluttet vår lille bytur hos en av våre mange favoritter, tapasrestauranten Las Tapas Locas, et spisested hvor alle besøkende blir behandlet med varme og omtanke, hvor pata negra blir finskåret like foran gjestene og alle småretter smaker nøyaktig som i Spania. Kroketter og patatas bravas, spekemat og manchego, mine mange svakheter servert på fat.

Las Tapas Locas

I godt selskap med gode venner kunne vi ikke bedt om noe bedre enn en dag som denne.

Drueranker bakgrunn

Albi Berbie-palasset

Tarn elven

Albi hus

Bakgrunn

Vennebesøk fra Paris og dagstur til Albi

Takknemlig og glad er jeg, for at vi har slike gode venner som kan ta seg tid til å komme på besøk til oss fra Paris. Daniela og hennes samboer Thomas kom på fredag med tog til Toulouse for å tilbringe helgen sammen med min kjære og meg. Akkurat som den helgen da de sammen med et annet vennepar var på besøk hos oss i fjor sommer, gledet vi oss nok en gang til å vise dem enda mer av alt det fine la ville rose har å by på.

Med festlige planer for lørdagskvelden, så vi frem til å vise våre venner noen av byens stiligste cocktailbarer og spise tapas på et av våre mange favorittsteder. Vi gledet oss også til å slappe av og kose oss med en velsmakende søndagsbrunsj i nabolaget. En dagstur til nydelige Albi hadde vi også lovet å ta våre gjester med på, den vakre byen som mine foreldre forelsket seg i da vi ferierte sammen i påsken.

Vennetur

Fredagens sene ettermiddagstimer gikk til mathandel, rydding og vasking. Kun når vi venter besøk vasker vi så nøye at man skulle trodd det var landets president som var invitert på overnatting hos oss. På kjøkkenet kokkelerte vi sammen, quiche med chorizo og paprika, vi laget spansk tortilla med løk, Julien laget sin berømte guacamole, vi satte frem en skål med chips, grønne oliven og spekepølse med skogsopp.

Sammen med våre venner, som vi ikke hadde sett siden vi i slutten av juni dro til Paris i forbindelse med Rammstein-konserten, ble vi sittende ute på balkongen til langt på natt, vi pratet om alt som har skjedd i våre liv siden sist, min venninne delte en rekke interessante historier fra hennes jobb som markedssjef for en internasjonal startup-bedrift, min kjære og jeg pratet for det meste om vårt fremtidige bryllup, og om de mange fine stedene vi nylig har besøkt i det store spennende Sør-Frankrike.

Neste dag våknet vi til en kjølig morgen, grå himmel og truende skyer, høsten har offisielt inntatt Toulouse. Energien ladet vi opp over hver vår kopp kaffe og hver vår skvett appelsinjuice, sammen med matrester fra gårsdagen, quiche og oliven til frokost. Ut døra og inn i bilen, i retning Albi, den lille sørvestfranske byen full av spennende severdigheter, kjent for sin historiske katedral og sine flotte utsiktspunkt.

Albi katedralen

Verdens største mursteinkatedral, den vakre Cathédrale Sainte-Cécile, ble som planlagt vårt første stoppested i byens sjarmerende sentrum. En av sørvestlandets mange perler, smilende observerte vi våre venner der de fotograferte nydelig arkitektur og vakre detaljer, en katedral som først ble konstruert sent på 1200-tallet, og fullført to hundre år senere,  heldige er vi som kan komme tilbake hit fra tid til annen, for å beundre slik en viktig del av denne regionens kulturhistorie.

Orgel katedral

Ved foten av katedralen, på Place Sainte-Cécile, spiste vi lunsj på et av de mange spisestedene som omkranser monumentet, et helt alminnelig måltid, andepølse og aligot (potetmos laget med store mengder ost og hvitløk). Alle nøt vi hvert vårt glass rødvin til maten, vin fra Gaillac, en tjuetre minutters kjøretur unna, deilig fyldig vin med en aroma av modne kirsebær og solbær.

Aligot

I andre etasje satt vi, diskusjoner om alt fra politikk og miljø til feriedestinasjoner og cocktailbarer, jeg tittet på dessertmenyen selv om jeg absolutt ikke kunne tenke meg å spise dessert akkurat nå. Likevel fristet det veldig å bestille fiolmilkshake, min nye favorittsøtsak, delt førsteplass med den deilige desserten banoffee, som dessuten også var å finne på restaurantens meny.

Min venninne tilbød å spandere lunsjmåltidet på Julien og meg, en takk for at dem fikk overnatte hos oss, hun satte pris på at vi tok dem med på dagstur til nydelige Albi. Videre skulle vi nå til Pont-Vieux-broen for å nyte flott utsikt, og deretter trekke innover mot sentrum igjen for å besøke klosterhagen, handle et par høstplagg fra små lokale boutiques, og beundre den eventyrlig vakre hagen som tilhører Berbie-palasset (Jardins du Palais de la Berbie).

…mer om det i neste innlegg.

Hvit bukse

Gamlebroen

Albi utsikt

Arkitektur Albi

Katedral

Libanesisk mezze, bilkjøp og vennetid i Paris

Helgen i Paris suser forbi, noe jeg forsåvidt synes er trist. En dag til, kan jeg være så snill å få en ekstra dag i byen, en dag hvor alt av planer kan legges på hylla, en dag hvor jeg kan være usynlig og alene i kjærlighetens by.

Årets tredje tur til Paris, og fortsatt har jeg ikke hatt tid til å få et gjensyn med hverken Eiffeltårnet eller Sacré-Cœur og Montmartre. Ikke har vi hatt tid til å handle salgsvarer på Rue de Rivoli eller spasere gjennom Jardin du Luxembourg eller promenere langs Seine-elven mens vi titter på turistbåter der de passerer oss.

I stedet har vi vært travelt opptatt med å løpe fra et sted til et annet, fra et ærend til det neste. Julien skal kjøpe ny bil. En større og tøffere bil. Den skal om noen uker, kanskje en måneds tid, flyttes fra Paris til Toulouse, hjem til oss. Allerede i august og september skal vi fylle det store bagasjerommet med kofferter og vinkartonger, vi skal på bilferie med vår nye Audi.

Etter å ha prøvekjørt bil og sett gjennom dokumentene som hører til, løper vi videre til neste ærend. Vi har blitt sendt til en adresse nord i Paris for å hjelpe ei venninne av moren til min kjære med å overføre bilder fra speilreflekskameraet til mobilen og nettbrettet via WiFi. Hun foreslår å spandere middag på oss på restaurant som takk, noe vi dessverre må takke nei til, da vi allerede har planer med et vennepar som vi ikke har sett siden forrige besøk i byen, for nøyaktig seks uker siden.

Vi forlater Place de Clichy og den nordre delen av byen for å møte venneparet på Café Oz ved Denfert-Rochereau. En australskinspirert barkjede med surfetema, vi nyter utepils i solskinn og prater om hva vi har gjort siden sist vi møttes. Min venninne og hennes samboer forteller at de har vært i et bulgarsk-russisk bryllup i Bulgaria, de viser frem bilder fra den russisk-ortodokse kirke, og forteller om en vakker seremoni og rørende taler. Vårt fremtidige bryllup blir også et emne, der vi får spørsmål om hvilke ønsker vi har for catering og hvordan vi har tenkt å dekorere spisesalen og parken, i hvilke farger, hvilket tema.

Gul kjole

Fem minutters spasertur fra baren, ligger den libanesiske restauranten hvor vi har reservert bord for kvelden. Baladna, heter den, et spisested vi allerede har besøkt tidligere, han og jeg, da vi fortsatt bodde her i Paris.

Kir rose til aperitif, hvitvin med rosesirup. Den deilige essensen av rose fungerer underlig bra i kombinasjon med tørr hvitvin. Vi skåler, jeg spør min kjære om han kan ta bilde av meg og min venninne, en liten suvenir, et lite minne på telefonen.

Venninner

Vi bestiller mezze, varme og kalde småretter, pitabrød og hummus, auberginepuré, falafel, linser og bønner, bakst fylt med ost og spinat, bakst fylt med krydret kjøtt. Vi nyter den nydelige smaken av Libanon, vi nyter maten langsomt sammen med ei flaske rosévin som deles på oss fire. Samtalen flyter, vi ler og koser oss på denne altfor varme sommerdagen her i Frankrikes hovedstad.

Etter mezze serveres grillspyd, etter grillmat får vi dessert, pannekaker fylt med ostekrem, servert med bringebær og pistasjebiter. Servitøren tilbyr oss hvert vårt glass likør sammen med desserten, en hyggelig liten gest.

Vi finner oss et bord på en utekafé for å ta en siste drink sammen med våre venner, før vi løper for å rekke siste tog tilbake til bygda utenfor Paris. En siste natt, etter en siste solskinnsdag i de parisiske gater, neste gang vi kommer hit vil byen være smykket med glitrende juledekorasjon så langt øyet kan se. Kanskje også snø.

Venner

Direkte fra stranda i Cannes til flyplassen i Nice

Helgen hadde jo såvidt begynt, og allerede nå måtte jeg se meg nødt til å pakke kofferten igjen. Jeg ville ikke dra hjem. Ikke .

Forrige gang vi møttes, min venninne og jeg, var da hun bodde i London og jeg i Paris. For ett helt år siden. Ett år. Tenk hvor mye som hadde hendt i løpet av dette året som var gått!

Jeg sukket. For et og et halvt døgn siden hadde jeg jo ikke rukket å gjøre annet enn å løpe rundt som en hodeløs kylling på flyplassen i Nice, der jeg letet etter noen som kunne fortelle meg hvor jeg kunne kjøpe billetter til ekspressbussen til Cannes og hvor bussen gikk fra.

Siste buss gikk i mellomtiden fra meg  og jeg ble dermed nødt til å finne en alternativ måte å komme meg frem til Cannes. Min eneste mulighet var å ta siste lokalbuss til Nice sentrum og deretter løpe til togstasjonen for å rekke siste tog til Cannes sentrum. Venninnen min som jeg var reist for å besøke, bor tjue minutter unna byen, i Le Cannet. For å komme oss dit såpass sent på kvelden, hadde vi ikke noe annet valg enn å bestille en Uber.

Med svette rennende fra pannen og en uggen odør som hang igjen i klærne som en påminnelse om hvordan jeg hele kvelden hadde spurtet fra punkt A til B og videre til C og D, var det ingenting jeg ønsket mer i hele verden enn å vrenge av meg tøyet og ta en lang og deilig dusj i leiligheten til venninna mi. Dette hadde hun selvsagt full forståelse for.

Det neste døgnet var som en drøm som jeg ikke hadde lyst til å våkne fra. Tiden løp fra meg, og alt jeg ønsket var å holde fast, stoppe tiden, spole tilbake og gjenoppleve disse fine øyeblikkene om og om igjen. Hodet mitt svevde i en ferietåke, og her var jeg, i skjønn gjenforening med en av mine beste venninner. I solskinn under klar blå himmel, blant hundrevis av palmetrær på den Franske Riviera. Cannes, Saint Tropez, drømmeland.

Spol frem et døgn i tid, og her var jeg. I den varme stua i den lille leiligheten hennes. Foroverbøyd, med en tom, åpen koffert liggende foran meg på gulvet. Klærne mine lå spredt utover en lenestol som man nå knapt kunne se. Umotivert og trist over å kun ha seks timer igjen sammen med min venninne, fristet det å kansellere returbilletten.

Men, så var det dette med forpliktelser og ansvar og en jobb å vende tilbake til.

Iført det eneste jeg hadde av rent tøy (en hvit blondeshorts, sort strandkimono og min nye oransje bikini) var jeg nå klar til å besøke Cannes. Aller mest stranda.

Klar til å deretter måtte reise direkte tilbake til flyplassen med salt i håret og sand mellom tærne, nei, det var jeg ikke. Men den tanken kunne jeg heller bekymre meg over senere.

Kofferten ble pakket på ti minutter, og frokosten ble inntatt på like kort tid. Alt hun kunne tilby var noen kjeks fylt med nutella og andre kjeks stappet med fargerike m&m-biter. Hun spiser nemlig aldri frokost, sa hun. Jeg skylte ned småkakene med en kopp svart kaffe med masse sukker. Jeg liker ikke kaffe uten melk, men hun hadde ikke melk.

Med håndveske, kamerabag og trillekofferten min på slep, gikk vi ombord på lokalbussen i retning Cannes. Sure medpassasjerer ba meg flytte kofferten  da de mente den stod i veien. I følge mange av disse medpassasjerene, både de sittende og de stående, foran og bak i bussen, sperret den lille håndbagasjen min veien. Så hva ville i dette tilfellet vært en realistisk løsning på problemet? Å finne frem en tryllestav og trylle den bort?

De sure menneskene fikk meg i dårlig humør. Men jeg sa ingenting og flyttet heller på kofferten, frem og tilbake, tilbake og frem, og stirret ned i bakken for å unngå øyekontakt og sure miner.

Vel fremme i sentrum, fikk jeg oppbevare sakene mine på arbeidsplassen til venninna mi; i Chanel-butikken. Hun spurte om jeg ville bli med inn og titte på vesker og klær. Jeg takket pent nei, da jeg ikke akkurat så anstendig ut med denne shortsen og bikinitoppen og det bustete håret. Ingen ville tatt meg på alvor i slike butikker, slik som jeg så ut. Ikke ville jeg kjøpt noe der heller, for den saks skyld.

Videre vandret vi i retning le Suquet; et historisk quartier og den eldste bydelen i Cannes.

Vi spaserte opp til utsiktspunktet og kirken Notre-Dame d’Espérance for å nyte den vakre utsikten over strendene, den kjente promenaden La Croisette og byens lille sentrum. Sola steket allerede som verst, selv om klokka ikke var rukket å bli mer enn bare elleve. Hadde jeg husket å smøre meg inn med solkrem før vi forlot leiligheten? Nei, det hadde jeg visst helt glemt bort, og dette ville jeg lide konsekvenser av senere. Heldigvis var skuldrene dekket og beskyttet av min sorte strandkimono. Uheldigvis var den sort, og tiltrakk seg dermed en stor dose oppmerksomhet fra solas varme stråler. Jeg var tørst. Ja, halsen var knusktørr. Alt jeg ønsket meg akkurat her og nå, var en forfriskende sorbet i beger.

cannes utsikt

Venninna mi hadde tidligere fortalt meg om en glacier (iskiosk) som tilbyr deilig, hjemmelaget iskrem og sorbet. Hun hadde under flere anledninger nevnt  at vi måtte rekke å ta en tur innom, slik at jeg kunne smake den beste isen hun noen gang har smakt (hun har aldri vært i Italia). Da vi stod der oppe, på toppen av le Suquet og beundret utsikten, pratet hun om hvor deilig det skulle bli å kunne avkjøle seg litt i sjøen, og hvor kleint det ville bli om vi tilfeldigvis møtte på paddle surfing instruktøren som hun har en av-og-på greie med. Apropos avkjøling, sa jeg innledningsvis, og byttet tema fra menn og strand til iskrem og drikkevann.

Vi trasket nedover de smale gatene, i retning Cannes sentrum og Glacier Vilfeu. Distrahert ble jeg et lite øyeblikk, da vi oppdaget en liten boutique som kunne tilby vakre blomsterkjoler i alle lengder, farger og fasonger til en overkommelig pris. Akkurat som Clark Kent som på null komma niks rekker å bytte til superheltkostyme og hoppe ut nærmeste vindu, rakk også jeg å rive av meg alt tøy, prøve et par kjoler og en kimono, dra bankkortet og løpe ut døra. Vi hadde ikke tid til tull og tøys. Nå skulle vi spise is og bade!

En kule med lime-sorbet og en kule med eple-og-tranebær sorbet senere, og vi var nå klare for å dyppe både hode, skulder, kne og tå i det deilige sjøvannet.

sorbetis

La Croisette regnes som Frankrikes versjon av Hollywood Boulevard og har siden 1946, året da byen arrangerte den prestisjetunge filmfestivalen for første gang, vært et attraktivt møtepunkt for celebre badegjester. Grace Kelly, Brigitte Bardot, Sophia Loren og Picasso er bare et fåtall av de mange kjente menneskene som har vært her av nettopp samme grunn som oss.

Vi spaserte forbi alle disse private strendene som benyttes av dem som søker luksus. Enkelte av disse strendene så ut til å være helt uten gjester. Store forlatte parasoller stod kun til pynt. Solsengene likeså. Ingen håndklær, ingen oppblåsbare badedyr, ingen solbrune kropper, ingen latter, ingen lyd, ingenting.

privat strand

Hundre meter lenger unna, var heller utfordringen det motsatte. På de offentlige strendene kunne man knapt se sand, da omtrent hver eneste centimeter av bakken var dekket av håndklær i ulike farger. Vi klarte likevel å finne oss et lite område hvor vi kunne legge fra oss håndklær, sandaler og vannflasker før vi løp om kapp ned til vannkanten. Og der ble vi værende i over en times tid. Helt til vi så paddle surfing instruktøren som hun ikke ville prate med, og forsøkte å være stille og gjemme oss, der vi fløt rundt i vannet og ikke hadde lyst til å møte virkeligheten.

Men virkeligheten, den måtte vi dessverre møte. Og det, kjapt. Dessverre, fortsatt iført bikini, fortsatt med salt i håret, sand mellom tærne og solbrent nese.

Hver vår lille salat til lunsj, ble vårt siste måltid sammen – på en ganske lang stund.

vegetarsalat

Min venninne og jeg kommer nemlig ikke til å møtes igjen før til neste år. For slik er det dessverre når man er voksen med travle timeplaner, lange arbeidsdager, ulike ambisjoner – og med bostedsadresse på hver vår kant av landet.

palmetrær

pariserhjul cannes

havn cannes

cannes sentrum

le suquet

utsiktspunkt cannes

Notre-Dame d’Espérance

notre-dame d'esperance

utsikt sentrum cannes

båter cannes

cannes gate

måke cannes

cannes frankrike

pariserhjulet cannes

cannes luksus

cannes gamleby

cannes utsiktsbilde