Hvordan få seg nye nære venner som voksen i et fremmed land?

Søndag. Min kommende svigermor og jeg bestemte oss for å tilbringe dagen blant blomster og trær, promenere gjennom den blomsterrike parken Jardin des Plantes, det nydelige været var ypperlig for utendørsaktiviteter.

Hvilke typer aktiviteter vi kunne finne på for dagen var riktig nok ganske begrenset, med tanke på at hun tross alt brakk håndleddet for noen uker siden. Ingen minigolf, ingen sykkeltur. Et besøk i parken og en tur innom en fin kafé eller en salon de thé falt som et naturlig valg og en bedre plan for denne solfylte søndagsettermiddagen.

Blomsterp

Samtidig som vi damer dro ut på spasertur, dro min kjære og hans far på fotballkamp, stort var behovet for litt etterlengtet kvalitetstid mellom far og sønn. Forståelig. Behovet er like stort for meg å tilbringe tid sammen med min egen mor, eller i det minste en morsfigur, heldigvis har jeg derfor henne, min kommende svigermor. Fint, da også jeg har behov for å prate om alt som samboeren min ikke bryr seg om, les trucs des filles, som han kaller det. Jenteting.

Bambus

Apropos jenteting, er det noe jeg savner fra tiden da jeg bodde i Oslo og året da jeg jobbet i USA, er det de nære søsterlige båndene jeg knyttet, vennskapene som ble formet, alle de fine stundene hvor vi skapte gode minner sammen, flere av dem morsomme og noe klønete, minner vi senere kunne le av over en kaffe, en cocktail eller et hyggelig måltid.

Her i Toulouse har jeg også venninner, men ingen nære bånd, ikke slik som før. Er det fordi jeg nå har nådd en alder hvor jevnaldrende enten befinner seg i babytåken, eller er så opptatt med karrieren at de knapt har tid til å ta en liten pust i bakken, eller er på evig reisefot med selvrealisering i fokus?

Eller er det fordi det er vanskelig som utlending å bli ordentlig kjent på et dypere nivå med andre kvinner her i Frankrike, slik som det jo alltid har vært vanskelig for min polske mor å få seg norske venninner i Stavanger?

Ei av mine beste venninner er faktisk fransk (og bor i Cannes), men vi møttes da vi begge jobbet i USA, hvor vi begge var utlendinger og dermed erfarte flere av de samme utfordringene, langt unna vårt felles kontinent, Europa. De andre venninnene jeg har som bor i Frankrike, kommer opprinnelig fra Kina og Bulgaria (og bor i Paris), i tillegg til to venninner som har vokst opp med to ulike kulturer hjemme, den ene portugisisk, den andre vietnamesisk.

Alle har vi vokst opp med, eller hatt erfaring med, å bli sett på som annerledes, brukt tid og energi på å svare på uendelig mange spørsmål fra menneskene rundt oss, tid og energi brukt på å bryte ned stereotypier, forklare hvorfor vi gjør som vi gjør, hvorfor vi er som vi er. Noe ufrivillig blir vi tildelt rollen ambassadør foran potensiell venn.

Gjerne ønsker jeg å bli kjent med flere som oss, her i Toulouse. Gjerne ønsker jeg også å bli kjent med de som har bodd hele sitt liv her i Frankrike, de som ikke kjenner til annet enn det franske…om de ønsker å åpne hjertet for vennskap med oss som er annerledes. Vi som snakker språket med grammatiske feil, vi som har andre matvaner enn de som er herfra, vi som har vokst opp med tradisjoner som ikke eksisterer her til lands.

Min kommende svigermor forstår godt hvordan det føles å være fremmed i Frankrike. Selv etter trettifem år i landet, vil hun aldri legge skjul på at hun først og fremst er tysk, berliner. Et flertall av hennes venninner i Frankrike har samme bakgrunn som henne selv, utenlandske kvinner som kom til landet for å være sammen med sine franske menn. Venninner har hun mange av, nære venninner, flere av dem tidligere kolleger. Hun bekymrer seg derfor hvorvidt hun vil klare å stifte nye nære vennskap, om de ender opp med å selge huset og flytte nærmere oss.

Heldigvis tilbyr Toulouse, som de fleste storbyer, en rekke sosiale arrangementer som kvelder med språkutveksling, internasjonale kulturkvelder, vinsmaking, kokkekurs, aktiviteter jeg burde ha meldt meg på, hadde jeg ikke vært så vanvittig ubekvem i situasjoner hvor jeg alene møter en rekke mennesker jeg ikke kjenner.

Jasminte

Sammen med Lydia, som snart vil bli min svigermor, drakk jeg jasminte og spiste brownie på uteserveringen til tesalongen som tilhører Naturhistoriske Museum i Toulouse, en bortgjemt oase ved Jardin des Plantes.

Blomster

Vi spaserte deretter rolig gjennom den flotte parken, hvor de fleste planter var i full blomst, friske og fargesterke, allerede nå i februar måned. Vil disse skjønne blomstene leve lengre eller dø innen våren er her, undret jeg, og håpet på førstnevnte, men hva vet vel jeg, lite kan jeg om botanikk.

Sweet Home Cafe

Tiden gikk, vi hygget oss med hver vår latte på kaffebaren Sweet Home Cafe, et av mine stamsteder, sittende helt til stengetid, tidsnok til å få et glimt av solnedgangen der vi trasket fredelig hjemover etter en koselig dag hvor prat om les trucs des filles stod i fokus.

Solnedgang

 

Advertisements

Meksikansk mat og siste timer i Paris

Lørdag, klokka er ni.

Jeg våkner opp i Airbnb-leilighetens dobbeltseng, min venninne ved min side, hun sover fortsatt. Fra det åpne vinduet vendt mot gaten, hører jeg lyden av mennesker og biler. Laurène sover, men Paris sover ikke.

I min lyserosa nattkjole med sorte blonder, reiser jeg meg opp av senga og strekker armene og fingrene og hele kroppen, før jeg setter høyre fot og deretter venstre på de kalde flisene og lister meg til toalettet.

Jeg åler meg ut av nattkjolen og lar den falle, det lyserosa og sorte nattøyet blir skjøvet bort i et hjørne, på de grå gulvflisene blir den liggende. De kalde dusjstrålene blir straks behagelig varme, jeg lukker øynene og nyter følelsen av kilende vannstråler over min bare rygg, min nakke, mine skuldre, hele min kropp.

En nyvasket kropp og et våkent sinn, jeg pakker meg inn i et av de store grå håndklærne som utleier igår satte frem til Laurène og meg. Barfot, kjenner jeg de kalde flisene mot mine nakne fotsåler der jeg flytter meg fra badet, til det store rommet som er kjøkken, stue og soverom i ett. Min venninne har stått opp, hun sitter ved kjøkkenbordet med en brødskive i hånda. Bringebærsyltetøy. Hun har laget grønn te til oss begge, jeg smører meg en brødskive med honning.

Vi pakker sammen våre saker, rydder og tar oppvasken, leiligheten skal forlates nøyaktig slik vi fikk den. Utleieren kommer presis klokka elleve for å hente nøklene, vi takker for oss og forteller henne hvor fin vi synes leiligheten er, hvor gøy vi har hatt det på cabaret, VIP-plasser og gratis champagne.

Utleieren komplimenterer Laurène sitt antrekk, hun elsker hennes skinnbukse med splitt og blonder, og hennes leopardmønstrede bluse med paljetter på kragen. Meg studerer hun fra topp til tå og sier ikke et eneste ord, kjedelig i klesveien som hun antageligvis synes jeg er.

Vi forlater leiligheten og tar metro i retning Châtelet-Les Halles. Det er lørdag og store deler av Paris blokkeres av politistyrker i påvente av store demonstrasjoner, flere metrostasjoner er i tillegg stengt.

Les

Med lunsjreservasjon på meksikansk restaurant samt hvert vårt tog å rekke senere på ettermiddagen, blir vi begge enige om at den mest praktiske løsningen vil være å bare holde oss i samme nabolag som restauranten. Vi er jo begge omtrent lommekjent i Paris uansett, så det spiller for oss ingen rolle om vi i dag ikke får se Eiffeltårnet og Sacré-Cœur eller besøke Louvre, eller vandre rundt i Le Marais eller i Luxembourg-parken. Om en måned reiser jeg jo tilbake av andre grunner, det samme i juni.

Den meksikanske restauranten, Azteca som den heter, er et koselig lite sted, og allerede stappfull av gjester. Vi drikker margarita og prater om tiden da vi bodde i USA, jenteturen vår til Puerto Rico, bussturen til New Orleans og den helgen vi kom fem timer for sent til Tampa og ingenting gikk som planlagt.

Nachos

Vi deler deilig nachos med bønnepuré og overflod av ost til forrett, videre bestiller jeg smakfulle tacos med lime og koriander, Laurène bestiller fajitas. Til dessert bestiller hun fruktsalat og jeg bestiller kake, men kaken får jeg aldri servert. 

Tacos

Etter restaurantbesøket spaserer vi rundt i nærområdet, tar bilder og prater om gårsdagens cabaret. Mye har forandret seg i dette området siden jeg var her sist. Alt av bygningsarbeid og veiarbeid er ferdig, Saint-Eustache kirken ser jeg nå for aller første gang uten stillaser foran.

Kirke Paris

Vi flytter oss videre til kjøpesenteret Les Halles, hvor jeg kjøper to leppestifter og en øyenskygge. Vi titter også i noen klesbutikker, uten å kjøpe noe, før vi til slutt må dra videre til Montparnasse for å ta tog til hver vår kant av landet.

Vi klemmer, vi vinker. Rentre bien, à plus.

…Når enn neste gang vil bli.

Jordklode

 

 

 

 

Fine avbrekk fra daglige rutiner i Toulouse

Nok en lørdag, nok en mulighet til å finne på ting som jeg ellers ikke ville fått tid til i løpet av uka.

Ukedagene går i ett, med sine faste rutiner, et mønster som til tider repeteres til det kjedsommelige. Ingenting gleder meg mer enn å telle ned dagene og planlegge neste lørdag og alle lørdager som følger. Som en ekte amatørdetektiv scroller jeg meg gjennom søk etter søk på internett, suger til meg informasjon og studerer det digitale kartet nøye, hvor drar vi, langt, nært, hvor. Motivert og nysgjerrig, lar jeg meg inspirere av andres bilder og fine ord, i min søken etter hvilken landsby vi kan besøke denne gang, hvilket spisested vi burde sjekke ut, hvilke aktiviteter vi kan finne på hvor. Jeg noterer meg hvordan været er meldt for helgen som kommer, jeg søker, jeg finner, jeg kommer med forslag og ideer og gjør flere ti-talls forsøk på å overbevise min bedre halvdel. Hans engasjement er som oftest ikke-eksisterende (i starten).

Denne helgen har vi derimot latt bilen stå hjemme. Min kjære har hatt en dårlig arbeidsuke og mangler motivasjon til å finne på stort annet enn å slappe av hjemme, og kanskje ta en tur ut på fin restaurant et eller annet sted i nærområdet i løpet av kvelden.

Selv starter jeg dagen med time hos frisøren, splitte tupper klippes og håret farges tilbake til det mystiske mørke, châtain som châtaigne, kaller frisøren fargen, kastanje, den kommer sannsynligvis til å falme bort, noe den jo alltid gjør etter en stund. Frisørsalongen jeg pleier å gå til, har fått seg en maskot, en nydelig liten kattepus, brun med sorte striper og gule øyne. Jeg sier til frisøren at jeg synes katten er nydelig, hun smiler. En annen kunde, en pen mann i førti-årene, spør den andre frisøren om katten kommer til å være i salongen daglig. Ja, bekrefter hun.

Beige skjerf

Med sunnere og mørkere hår, forlater jeg lokalet og spaserer videre oppover de smale gågatene, på vei til den nye kafeen i nabolaget mitt, Delisio Cafe. En kafé som hovedsakelig serverer poké bowls, gatemat fra Hawaii, men også paninier og franske kaker i tillegg til et stort utvalg av kaffedrikker. Jeg leter frem ei bok fra min brune skinnveske, en novellesamling i pocketformat, jeg benytter alenetiden til å sitte blant fremmede mennesker på kafé, jeg leser noveller og drikker kaffe latte. Fransk sitronterte nytes til kaffen, jeg gir meg hen til denne søte og syrlige delikate synden av en dessert, selv om jeg vet at nok en dessert venter meg på kvelden.

Kafé

Boka er lettlest, kaffen og terten smaker himmelsk, jeg leser ferdig og slenger på meg min beige ullkåpe og matchende skjerf, et skjerf som jeg kjøpte på markedet i Saint Tropez ifjor sommer, da jeg dro på helgetur til Cannes for å besøke min venninne som bodde der og jobbet for Chanel. Jeg undrer hvordan det står til med henne, hun flyttet midlertidig hjem til sin mor i oktober etter endt arbeidskontrakt på den Franske Riviera. Hva gjør hun nå?

Jeg fisker frem telefonen fra veskelomma og ringer. Hun er glad for å høre fra meg, sier hun og fortsetter; gjett om jeg har mye å fortelle deg!

Like utenfor markedshallen der hvor lokale oster, kjøtt, frukt og grønt selges, der blir jeg stående i hele femti minutter med telefonen på øret. Hun forteller at hun snart skal flytte til Paris, ny jobb i Chanel venter, kanskje vil hun finne drømmemannen i landets hovedstad, kjærlighetens by, hvem vet. Hun gleder seg til å dra på visning, finne seg en trivelig liten hybel i en Haussmannsk bygård. Jeg anbefaler henne noen stilige cocktailbarer og meksikanske restauranter, hun elsker det, og sier vi må besøke samtlige sammen. Vi ender til slutt opp med å planlegge jentetur, en helgetur i april, til Spania for å feire bursdagen hennes over tapas og sangria.

Jeg spaserer hjem, med lydbok på øret og vind i håret. En liten sms sendes til min kjære, jeg vil vite om han har lyst til å bli med meg ut på tur i nabolaget, været er jo så flott i dag. Tolv varmegrader og klar himmel. Han møter meg utenfor boligen, om jeg lover å ta en pils med ham ute på balkongen etterpå, så blir han med på tur. Jeg lover.

Klokka er nå rundt fire på ettermiddagen, og det vil ikke lenger være trygt å bevege seg inn i sentrumsområdet på grunn av demonstrasjonene. Vi drikker pils på balkongen, årets første utepils, samtidig titter vi på menyen til et spisested vi i kveld skal besøke.

Vi har reservert bord på en restaurant tjuefem kilometer unna Toulouse, Le Chai de Fages heter den, en restaurant med fredelig beliggenhet mellom store åkre. Bylivets mange lys blinker i det fjerne, byen føles så langt unna men likevel så nær. Restauranten er nydelig innvendig, nøyaktig slik jeg håper mitt fremtidige bryllupslokale vil se ut, murstein og tre i varm harmoni.

Restaurantopplevelse

Jeg har pyntet meg for kvelden. Stripete kjole fra Calvin Klein, høye hæler, et smykke fått i gave av ei venninne, øyenskygge. Min kjære har pyntet seg, han også. Hvit skjorte og sorte bukser. Han ser stilig ut, der han sitter med vinmenyen i hånda og leter etter noe nytt og spennende som vi ikke har smakt tidligere. Vi ender opp med ei flaske rødvin fra Collioure, jeg elsker Collioure, den vakre havnebyen som vi begge forelsket oss i, som vi ikke ville forlate, som vi begge har et stort ønske om å reise tilbake til, neste gang vi befinner oss i nærområdet.

Som mise en bouche, får vi servert blomkålsuppe med røkt spekeskinke, etterfulgt av forrett; kamskjell til ham og foie gras til meg. Til hovedrett får jeg biff Wellington med sopp, deretter banoffee i form av mousse til dessert. Jeg storkoser meg, britiske retter med en fransk touch smaker virkelig deilig.

Før desserten spiser vi dessuten lokale oster. En dresskledd mann ankommer bordet vårt med ei tralle, hvor rundt tjue oster står utstilt på rekke og rad. Mannen gir oss en grundig beskrivelse av hver eneste ost og vi peker ut dem vi ønsker å smake.

Dessert

Etter å ha spist oss mett på dessert, får vi servert enda en liten søt avslutning. Små cakepops med aprikoskrem, profiteroles med fyll av vaniljeis, og knasende mandelkjeks.

Nok en deilig lørdag, smiler jeg for meg selv, med et håp om at den neste vil bli like fin som denne.

Foie gras

Wellington

Banoffee