En ettermiddag med Fotoseanse og kostymer Fra fransk Burlesque-show

En tekst skrevet for flere dager siden, som jeg i utgangspunktet ville vente med å publisere til bildene fra fotografen er mottatt. Men siden jeg fortsatt venter og ikke vet hvor lenge jeg vil vente, legger jeg ut mine egne mobilbilder i første omgang og sparer resten til senere.

Tirsdag, den femtende September. En to timers togtur fra Gare Toulouse Matabiau ledet oss til en av mine favorittbyer i Frankrike, den nydelige lille perlen Montpellier. En smule skuffet var jeg selvfølgelig over at dette bare var en dagstur, hvor vi knapt ville få tid til å gjøre annet enn vår planlagte fotoseanse sammen med fotograf, stylist og cabaret-stjerne Lili Chantilly. Men en liten smak av Montpellier var uansett bedre enn ingenting i det hele tatt, og denne fotoshooten hadde jeg jo gledet meg til i flere dager.

I det vi steg ut av toget og krysset Place de la Comédie, kjente jeg en gledesfølelse spre seg fra hjertet og videre gjennom kroppen.

Montpellier hadde klart det som jeg trodde var umulig akkurat nå. Ikke å hviske bort, men å i hvert fall redusere mange av de negative tankene som siden gårsdagen hadde festet seg på hjernen uten å gi slipp.

Å legge bort bekymringene rundt fremtiden og frustrasjonen over mennesker som stikker kjepper i hjulene var dessverre umulig, uansett hvor hardt jeg forsøkte å ignorere det hele. Men et solfylt Montpellier var i det minste en liten trøst, en fin liten oppmuntring i denne usikre, vanskelige tiden.

Vi spaserte gjennom smale gater, forbi små butikker og kafeer, i retning Café Joseph hvor vi skulle møte fotografen, den vakre cabaret-danserinnen som skulle tilbringe ettermiddagen sammen med oss. Det tok ikke lang tid før en karismatisk kvinne iført hvit sommerkjole og stråhatt introduserte seg selv, Lili Chantilly, sa hun med sine røde lepper som blottet et blendahvitt smil.

Men dere kan kalle meg Sylvie.

Entrez, sa hun, som om kafeens lokaler var hennes eget hjem, hennes egen stue. Opp flere trappetrinn, ble vi ledet til kafeens andre etasje, hvor vakre lysekroner hang fra taket og store portrettmalerier dekorerte de blåmalte veggene. En velourdivan og flere hvite skinnstoler prydet rommet, det lille fotostudioet, sammen med en dekorativ peis hvor et stort speil i gullramme og antikke vaser stod plassert på peishyllen.

Før vi skiftet til antrekkene som Lili Chantilly hadde valgt ut til oss, krøllet hun håret mitt og sminket oss begge. Vi fikk deretter beskjed om å legge bort våre sommersandaler og bytte til høye hæler, og kle av oss shorts og t-skjorte.

Laurène fikk tildelt et rødt korsett med sorte blondedetaljer og matchende tutuskjørt, sammen med en liten blondebolero og en søt hatt. Selv fikk jeg et lyseblått korsett med sorte blondedetaljer, en sort fjærbolero, en liten hatt og sort tyll som såvidt dekket baken og hoftepartiet.

Vi poserte sammen og hver for oss, delvis skjult bak røde fløyelsgardiner helt i starten, deretter ved peisen og de antikke vasene. Smerten i føttene begynte etter hvert å bli uutholdelige, for meg som aldri lenger bruker stiletthæler, noe jeg for ti år siden gjorde på daglig basis, da jeg bodde i et vinterglatt Oslo, på toppen av Ullernåsen.

Etter å ha følt oss glamorøse som Dita Von Teese for en ettermiddag, var tiden inne for å møte kvelden og stige inn i virkelighetens verden igjen, med shorts, t-skjorte og munnbind. Før vi tok toget hjem igjen tilbake til Toulouse, avsluttet vi oppholdet i Montpellier med et måltid i etasjen under, på Café Joseph.

Miniburgere, spekemat og franske oster, sammen med husets lemonade, forfriskende med presset sitron, ingefær og peppermynte. Jeg skulle gjerne ha tilbrakt noen dager ekstra i Montpellier, men programmet lå allerede klart for resten av uka. Neste dag ville jeg endelig få se min kjære ektemann igjen, begge skulle vi pakke våre kofferter og sammen skulle vi reise videre til vestkysten.

En reise til kystbyen Arcachon, men ikke alene. Grunnet visse omstendigheter skulle vi tilbringe de neste fem dagene sammen med Julien sine foreldre. En romantisk ferie på tomannshånd, vår første som nygift, får vi heller ta en annen gang.