Brunsj, minglefest og metalkonsert i Paris

Paris, Paris, forrige måned var det bursdagsfeiring for min venninne og cabaret på Crazy Horse som førte meg hit. Denne gang er det konsert, vennebrunsj og middag med familien til min kjære som har brakt meg til hovedstaden. Eiffeltårnet ble det ingen gjensyn med hverken forrige gang eller denne, ei heller Sacré-Cœur og Montmartre. Notre Dame, derimot…

Beige kåpe

Vi løper til perrongen, vi løper for å rekke toget til Paris. Hans foreldre bor på landet, tretti kilometer unna storbyen. Tretti kilometer med landsbyer, grønt landskap og gule åkre skiller den ukjente og uinteressante lille landsbyen og Frankrikes store kjente hovedstad.

Fortsatt sliten etter gårsdagens familieselskap, minglefest med champagne og fingermat, sliten etter flere timer med hva som føltes som en pressekonferanse, der både han og jeg ble bombardert med hundrevis av spørsmål om bryllupet og våre fremtidsplaner etter den store dagen. Hans tante, onkel, fetter og kusine, samtlige skulle de vite når vi har tenkt å lage barn, hva barnet skal hete, hvor vi skal kjøpe hus, om vi skal gifte oss i kirken. Alle spørsmål ble besvart, med et diplomatisk smil på kjøpet. Barn er ingen garanti, og hvertfall ikke de neste tre-fire årene. Vi vil kjøpe leilighet i sentrum av Toulouse, en eller annen gang når vi får råd til å investere i noe eget. Bryllupet vårt skal være borgerlig, etter brudgommens ønske.

Hans parisiske tante og kusine virker skuffet over disse svært moderne valgene vi har tatt, som det å vente med barn selv etter å ha passert tretti, og dette ønsket om en borgerlig seremoni når byen er full av nydelige katolske kirker. I tillegg er det jo merkelig dette med klesbytte midt i bryllupet; rosa kjole i tinghuset, hvit kjole i parken.

Likevel ønsker alle å hjelpe til med å dekorere parken, spisesalen og alle fellesarealer. Vi setter pris på all hjelp vi kan få, takker jeg, og minner samtidig om at bryllupet finner sted først om seksten måneder. Lokalet er reservert, resten tar vi steg for steg, uten hastverk.

Saint Jacques tårnet

Vel fremme i Paris, vi stiger av toget, tar metro videre og spaserer til slutt fra Châtelet og Hôtel de Ville, forbi Saint-Jacques tårnet, forbi det luksuriøse magasinet BHV, og videre langs Seine-elven i retning nabolaget Le Marais, hvor vi skal spise brunsj sammen med to vennepar som jeg ikke har sett siden den gang de kom på besøk til oss i Toulouse for ett år siden.

Bhv Paris

Vi spaserer langs elven, under solfylt himmel, blant forelskede kjærestepar og familier på tur, blant turister med kamera og parisere med hastverk. Et øyeblikks stillhet for Notre Dame, på avstand skimter vi de flotte tårnene som for en måned siden overlevde den grusomme brannen som ødela store deler av den verdenskjente katedralen, et av byens viktigste landemerker.

Notre Dame

Le Marais er for parisere mest kjent som regnbueflaggets nabolag, et for øvrig ganske rent og fint nabolag fullt av fine spisesteder og stilige små butikker. Tesalongen T’Cup serverer brunsj i helgene, og nettopp her har vi reservert bord til seks personer, til vår skjønne lille gjenforening.

Tesalong Paris

Bord for to? For seks, spesifiserer vi. Våre fire venner kommer etter hvert. Servitøren skumleser gjennom reservasjonslisten før han løfter blikket og leder oss til et stort bord i hjørnet av lokalet. Et av parene har fått baby siden sist, det andre paret har nettopp vært på backpacking-reise gjennom Filippinene, selv forteller vi stolt om vårt kommende bryllup og viser frem bilder av slottet hvor festen vil finne sted.

IMG_20190513_180045_900

Måltidet starter med scones og syltetøy, cappuccino og ferskpresset appelsinjuice, og fortsetter med rundstykker med spinatkrem som i mitt tilfelle serveres uten eggs benedict på toppen, jeg som dessverre ikke liker egg. Min kjære spiser en Full English Breakfast med pølser, bønner, egg og bacon, mine to venninner spiser rundstykker med egg og røkelaks. Helt til slutt serveres en lett fruktsalat.

IMG_20190513_180232_739

Ettermiddagen fortsettes med en liten tur innom leiligheten til de nybakte foreldrene for å hilse på den lille, før vi til slutt må bevege oss videre i retning Stade de France hvor Metallica skal holde konsert.

IMG_20190513_180535_137

Frankrikes største fotballstadion er i kveld fullpakket med rockere, og Metallica lever uten tvil opp til alle forventninger. Kvelden suser forbi, og jeg storkoser meg på det beste live-showet jeg har sett siden han og jeg så Rammstein på Download-festivalen for tre år siden. Fyrverkeri og flammer, stilige videoeffekter og herlig allsang under fremføringen av bandets største låter.

“…and nothing else matters”, synger vi av full hals.

T'Cup

Le Marais

IMG_20190513_180356_025

Advertisements

Cabaret og skjønn gjenforening i Paris

Jeg går av toget med blandede følelser, der jeg setter mine føtter på Parisisk bakke for første gang på ett og et halvt år.

I stresset parisertempo, sprinter jeg ned trappene fra Montparnasse togstasjon og videre til undergrunnen for å ta metro linje seks til Champs-Élysées hvor min venninne Laurène og jeg skal tilbringe det neste døgnet i en liten haussmannsk leilighet som vi snublet over på Airbnb.

Leili

Tallet 5 og en smal blå dør, til venstre for en kinesisk restaurant og til høyre for et trestjerners hotell. På ringeklokken står det skrevet Bardot, som Brigitte Bardot. Jeg undrer om utleier og det franske ikonet er i slekt. Sannsynligvis ikke. Videre lister jeg meg opp den smale trappeoppgangen, opp til tredje etasje, hvor jeg blir møtt av ei smilende dame, en typisk pariser med langt bustete hår, omtrent nakent fjes, hun er elegant i tøyet. Fru Bardot er hyggelig, men taler svært formelt, som parisere gjør til en langt større grad enn menneskene sørvest i landet. 

smacap_Bright

Leiligheten er feminin og fargerik, med speil i alle rom og en baderomsskuff full av ting som sannsynligvis svært mange kvinner vil sette pris på; bomull, rettetang og krølltang, tamponger og sminkefjerner. Laurène er forsinket, og jeg benytter alenetiden i leiligheten til å sminke meg og gre floker ut av håret. I kveld skal vi feire bursdagen til min kjære venninne, vi skal på cabaret, vi har billetter til show på Crazy Horse med champagne inkludert. Jeg gleder meg like mye som bursdagsbarnet, om ikke mer. Alt som er cabaret, enten det er burlesque eller cancan, korsett og strømpeholdere eller paljetter og fjær, vintage eller moderne, jeg elsker kostymene, musikken, dansen og all glamour som hører til.

Laurène dukker etter hvert opp, hun omfavner meg og smiler fra øre til øre. Hun har klippet og farget håret, en kledelig sort bob, hennes lepper malt røde og øyne rammet inn i sort kajal. Hun er chic, hun er fransk, jeg får lyst å klippe pannelugg og aldri igjen forlate huset uten rød leppestift.

Vi tar oss en liten tur ut på kafé for å drikke latte og spise kake, for å spasere nedover Champs-Élysées og lukte på parfymene til Guerlain og Chanel. En liten luftetur før det blir tid for å vende tilbake til leiligheten for å skifte klær og pynte oss til kveldens store festligheter.

Guerlain

For kvelden er jeg monokrom i min lille sort kjole, like sorte nylonstrømper og matchende stilletthæler. Unntaket er min grå kåpe, den fine grå, som er i ferd med å miste en knapp. Nå er også mine lepper røde, ikke som hennes, men en mørkere tone med skimmer.

Venninner

Billettene til kveldens cabaret puttes i vesken, sammen med den røde leppestiften, telefonen og lommeboka. Nok en gang befinner vi oss på Champs-Élysées, denne gang trasker vi nedover avenyen på høye hæler, iført lårkorte kjoler. En mann snur seg mot oss og mumler ordet putes (horer), jeg ignorerer ham. Jeg rister på hodet. 

Velkommen til Paris. 

Vi har reservert bord på en restaurant i nærheten av Crazy Horse, Chez André heter den. Her skal vi spise middag og dessert og feire min venninnes bursdag og skåle for vår fine gjenforening.

Jeg bestiller magret de canard, det vil si and, servert med blåbærsaus og potetstappe til hovedrett. Som en søt avslutning, deler vi jordbær med mascarpone, enkelt og greit, og hva er vel en bedre innledning til en champagnefylt aften enn å tilfredsstille smaksløkene med søte friske jordbær? 

IMG_20190410_185849_172

Ved nabobordet sitter to amerikanske turister, to pensjonister fra New York. Vi forteller dem at både Laurène og jeg har bodd og jobbet i USA, at det jo var nettopp der vi møttes og formet et vennskap. Riktig nok i Florida, og ikke New York, men fort får vi vite at amerikanerne eier feriehus i Florida og kjenner godt til Orlando, byen vi bodde i for fem år siden, fem år, milde himmel som tiden flyr. Siden den gang har jeg vinket farvel til Mikke Mus og bosatt meg i Frankrike og forlovet meg, og tenk at neste år skal jeg gifte meg!

Klokka tikker, vi ønsker amerikanerne en fantastisk ferie videre, vi håper de koser seg i nydelige Frankrike, Laurène og jeg betaler for oss og løper videre til Crazy Horse. 

Lokalet er mer intimt enn Moulin Rouge, og showet er etter min mening også mye bedre. Vi får tildelt champagne som lovet, vi skåler, vi applauderer for de flinke danserne og koser oss med å se på dans, spesialeffekter og kostymer til flørtende musikk. Etter endt cabaret, besøker vi gavebutikken. Min venninne kjøper omtrent alt som er av suvenirer; en DVD, en CD, t-skjorte, undertøy. Selv kjøper jeg undertøy, et sort sett som jeg skal gjemme bort og spare til en spesiell anledning. 

Før vi rekker å komme oss ut døra, spør en av vaktene om vi har lyst til å se showet en gang til, da kveldens siste show ikke har klart å fylle salen. Vi vil få VIP plasser, og en ekstra flaske champagne, lover han. Laurène jubler og takker umiddelbart ja til tilbudet. Dette må være tidenes beste bursdag, sier hun, i komplett lykkerus. 

Jeg smiler. Paris er en by som stadig overrasker meg, på godt og vondt. I kveld seirer det gode, i kveld finnes bare glitter, glamour, champagne og vårt fine vennskap.

Sort kledd

IMG_20190406_164237_526

IMG_20190406_164315_528

 

Hun ble etterlatt alene i fremmed by på bursdagen sin – på grunn av meg!

Jeg har slitt med helt elendig samvittighet gjennom hele uka som har gått.

Alt jeg ønsket var å være en god venninne, og sette mine egne behov til side for å glede en av mine nærmeste. Hun som har holdt ut med meg gjennom både oppturer, nedturer og med flere hundretalls mil med avstand i mellom oss – hun fortjener virkelig kun det aller beste.

Hun hadde nettopp blitt tilbydt ny jobb i ny by; på motsatt side av landet fra der hun kommer fra. Langt, langt unna både venner og familie.

En jobb i byen Cannes. En by på den franske riviera, som kanskje er aller mest kjent for sin glamorøse filmfestival hvor Hollywood-stjernene dukker opp på den røde løper for å pryde stjernedesignernes siste haute couture-kreasjoner.

Hun hadde blitt tilbydt jobb i et av disse store motehusene. Selveste Chanel. Problemet var bare at…hun skulle starte i jobben allerede på mandag. Dagen etter bursdagen sin. En bursdag hun gjerne ville feire sammen med dem hun er glad i.

Hun hadde én uke på seg til å finne leilighet, kjøpe flybillett, pakke alle sakene sine og dra. Jeg heiet på henne gjennom hele uka, og lovet å komme på besøk til Cannes for å feire den store dagen hennes sammen med henne.

Flybillettene fra Toulouse til Nice kostet skjorta, og det rimeligste alternativet (som fortsatt var et svært dyrt alternativ) var om jeg reiste lørdag morgen med retur søndag ettermiddag. Deretter måtte jeg kjøpe bussbillett i tillegg, for å komme meg videre fra Nice til Cannes – og tilbake igjen.

Jeg sukket. Jeg bet tennene sammen. Og jeg betalte den sure summen. Å bruke penger på å glede dem man er glad i er jo uansett mye bedre enn å bruke penger på tull og tøys.

Venninna mi ble overlykkelig da jeg fortalte henne at billettene var bestilt – og bursdagen hennes skulle hun få slippe å feire alene.

Selv skulle hun flytte inn kun én dag før min ankomst, for å slippe å være alene så mye som mulig. Hun hadde aldri vært i Cannes før, akkurat som meg, og gledet seg til å dra på oppdagelsesferd i byen sammen med meg.

Vi hadde planlagt hvilken restaurant vi skulle spise på, hvilke cocktailbarer vi skulle besøke og hvilke severdigheter vi ønsket å se i sentrum av Cannes. Jeg gledet meg til å tilbringe tid sammen min beste venninne, som jeg tross alt ikke hadde sett siden August ifjor!

Men så kom lørdagen…

Vel fremme på flyplassen og alt gikk som normalt. Jeg sjekket inn, jeg spaserte rolig mot gate 31, kjøpte meg et motemagasin og ei flaske vann, og puttet mobilladeren i stikkontakten for å lade telefonen før avreise.

Ei eldre dame satte seg ved siden av meg for å prate. Hun hadde aldri vært i Frankrike før, men snakket utmerket fransk. Hun skulle besøke familie i Nice, og gledet seg til en avslappende uke ved Middelhavets kyst.

En kort halvtime senere var det tid for boarding. Alt gikk fortsatt som normalt.

Jeg plasserte min lille sorte ryggsekk i bagasjehyllen og kameravesken under setet foran meg. Den lille grå håndvesken min lot jeg ligge i fanget mens jeg fortsatte å lese motemagasinet jeg fortsatt ikke hadde kommet i gang med å lese.

En liten tekstmelding ble sendt til venninna mi for å informere om at flyet var i rute og jeg gledet meg til å se henne om svært kort tid.

Men flyet dro ingensteds.

En halvtime gikk. Deretter en halvtime til. Og enda en til.

Jeg sendte venninna mi en ny tekstmelding for å informere om at flyet ikke lenger var i rute. Et problem hadde oppstått.

Lufttrafikk-kontrollørene i sørøst-Frankrike var i streik. Ergo, store forhandlinger måtte til for å få la flyet vårt reise til Nice på denne uheldige dagen.

Jeg krysset fingrene og spisset ørene med et ørlite håp i bakhodet. Kjære lufttrafikk-kontrollører, kan dere ikke streike neste helg i stedet for? Eller om to dager? Bare ikke nå… Vær så snill, ikke nå!

Så kom beskjeden jeg fryktet å høre; flyet er kansellert.

Med setebeltet fortsatt festet, begynte jeg å hulke der jeg satt. Jeg så for meg det dypt skuffede ansiktet til min kjære venninne som nå ble nødt til å tilbringe bursdagen sin helt alene i en totalt fremmed by.

Jeg ringte henne for å dele den kjipe nyheten. Stemmen min skalv og jeg følte meg som verdens verste venn, akkurat der og da. På andre enden av telefonen, hørte jeg stemmen hennes gjenta “det er ikke din feil” og den kjente, kjære glosen “putain….” som passet så fint akkurat nå.

Ja, PUTAIN. Eller, FAEN, som vi sier på godt norsk.

Dette var ikke min feil, men jeg følte meg likevel skyldig.

Jeg lot nederlaget synke inn, og forlot flyet sammen med alle de fortvilte medpassasjerene – i retning flyselskapets kundeservice-resepsjon.

En time sto jeg i kø, kun for å få beskjed om å logge meg inn på flyselskapets nettside og fylle ut et skjema for å få flybillettene refundert. I køen ble jeg kjent med et eldre ektepar fra Italia som i hele tre dager (!) hadde forsøkt å komme seg hjem til Roma, og nå ble bedt om å mellomlande i Istanbul før de endelig kunne få plass på et fly fra Tyrkia til Italia’s hovedstad. Dette ekteparet hadde i det minste humøret i behold, der de smilte og spøkte om å heller legge på svøm eller gå til fots til Italia, da det kanskje ville ta kortere tid enn å mellomlande jorda rundt før de endelig kunne sette beina på italiensk jord.

Med hodet bøyd, forlot jeg flyplassen og tok trikken hjem. Jeg ringte min kjære for å fortelle ham at turen var blitt avlyst, og det eneste jeg ønsket nå var for oss å dra ut å spise og kanskje ta en drink. Som en liten trøst.

Og da gjorde det bare ekstra vondt å tenke på at venninna mi ikke fikk gjort nettopp det, med mindre hun gjorde det alene.

 

veninner

Med ei venninne som deg

Hun skal flytte. Endelig skal hun flytte!

Herregud, som jeg gleder meg til å endelig få venninna mi hjem igjen. Hun som jeg møtte da vi begge jobbet i Disney World (i Florida) sammen.

Hun som kom fra en liten landsby i Frankrike, med drømmer altfor store for et så lite sted.

Hun som endte opp med å flytte til London etter oppholdet i USA, for å følge drømmen om å jobbe i parfymebransjen. Den drømmen tar hun videre med seg tilbake til hjemlandet sitt, til en ny by med nye, spennende muligheter.

venninner

Tenk at det snart har gått fire år siden vi møttes for første gang. Det føles som en evighet siden, den første gangen vi møttes. Det føles som om jeg har kjent henne halve livet mitt og ikke kun i nesten fire år. Er det ikke utrolig hvordan tiden flyr?

Siden den gang, har vi begge fullført arbeidskontraktene våre hos Disney World og forlatt USA, reist og flyttet videre til andre spennende destinasjoner. Jeg endte opp i hennes hjemland, hun endte opp i landet som var det første landet jeg flyttet til da jeg først forlot Norge.

epcot jobb

Jeg endte opp med samboer, og en trang til å reise, fotografere og dokumentere reisene mine på reisebloggen min. Hun endte opp på et gøyalt kollektiv, med en spennende jobb og nye venner.

Likevel har vi klart å finne tid til å hverandre. Tid til å dra ut på Tiki-barer og salsaklubber (selv om jeg ikke kan danse salsa for fem øre). Tid til å dra på Bollywood-kino. Tid til å spise oss stappmett på meksikansk mat. Gå oss vill i sentrum. Dra på spontan-shopping. Le oss skakk ihjel av historier som starter med “husker du da vi…”

Hun har alltid vært der for meg, og jeg vet hun alltid kommer til å være der i fremtiden også. Tenk at vi har klart å holde såpass jevnlig kontakt til tross for travle hverdager og stor avstand. Er ikke det fantastisk?

I August reiste jeg for å besøke henne i London. Selvsagt dro vi på Tiki-bar. Selvsagt dro vi på Bollywood-kino. Selvsagt dro vi på shopping. Selvsagt spiste vi altfor mye meksikansk mat. I tillegg dro vi på spa, på afternoon tea – og på omvisning på Buckingham Palace!

Sammen med henne kjeder jeg meg aldri. Vi ler så hardt at vi begynner å grine av de aller mest trivielle ting – og enda mer ler vi av alt det merkelige som skjer når vi først drar ut for å finne på noe sprell. Ting går aldri som planlagt, og vi ender som oftest opp i helt bisarre situasjoner. Som i etterkant blir til tidenes morsomste historier (som ingen andre skjønner bæret av).

Neste gang sees vi her i Frankrike. Kanskje ikke i Toulouse hvor jeg skal bo, eller Paris hvor jeg bodde før. Ei heller i landsbyen hun kommer fra.

Men et sted i dette vakre landet skal vi klare å finne tid og mulighet til å se hverandre.

For det er det ekte venner gjør.

cocktailer