En april som den forrige

I år som i fjor, er april en måned hvor alt holdes stengt og alle har blitt bedt om å holde seg hjemme så mye som mulig. Mange velger likevel å trosse forbudene og møtes i parken eller ved elvekanten for å kose seg på piknik i sola.

Påsken er for lengst over, men jeg har fortsatt ikke lest ferdig årets utvalgte påskekrim. Jeg har egentlig ikke lest så mye i det hele tatt, eller gjort så mye annet enn å skrive manus, fortsette jakten etter bolig, vanne planter og sykle tur.

Vårlufta er full av pollen, jeg nyser og snufser på innsiden av munnbindet. Øynene svir, maskaraen renner, min kjære stiller fortsatt det samme spørsmålet år etter år, forundret ser han meg i de irriterte øynene og sier at han ikke visste at jeg reagerer på pollen. Hver gang svarer jeg at jo, det har han da alltid visst. De siste årene har jeg dessuten dratt frem minner fra da vi var på safaricamp i Sør-Afrika som eksempel, da jeg omtrent ikke klarte å se ordentlig gjennom mine rennende øyne, jeg klarte så vidt å puste på grunn av de mange gule trærne som prydet området rundt suvenirbutikken og hurtigmatkjeden, det eneste stedet på campen hvor vi hadde tilgang til WiFi.

Jeg nevner Sør-Afrika hver eneste gang han betviler min allergi, jeg gjenforteller historien om da jeg måtte kjøpe nesespray og øyedråper i suvenirbutikken og legge meg i safariteltet med hodet mitt i hans fang, kjenne ham dryppe øyemedisin ned på øyeeplene mine.

Nå har vi endelig begynt å planlegge vår neste ferietur, en første ordentlig ferie en amoureux på altfor lang tid, alt med gratis kansellering om coronasituasjonen skulle bli verre, om nedstengingen blir forlenget. Vi reiser ikke ut av Frankrike, vi reiser ikke med offentlig transport, men tar oss heller en to ukers bilferie langs vestkysten.

Mer vil jeg ikke røpe riktig enda, men jeg ser frem til å få kommet meg bort når landet endelig åpner igjen, til å puste inn den friske lufta ved Atlanterhavskysten og dra på båttur og overnatte i et fyrtårn sammen med min kjære. En bilferie og en rekke spennende eventyr, en etterlengtet trøst etter flere måneder med altfor mange skuffelser.

En av årets store skuffelser er den andre utsettelsen av bryllupsfeiringen, jeg hadde gledet meg til å se familie og venner og det hele skulle finne sted den tjuefjerde april, førstkommende lørdag. Trist var det å måtte utsette nok en gang, vårt sensommerbryllup skulle bli et vårbryllup og blir nå, om alt går etter planen, et høstbryllup.

Vi reiser ikke på biltur før om tre uker, så vi har fortsatt mer enn nok av tid til å både se etter ny leilighet og prøve å holde oss i form, noe som har vært lettere sagt enn gjort med alle disse nedstengingene. Heldigvis har jeg sykkelen min som fører meg dit jeg skal og en yogamatte som jeg nesten aldri gidder å bruke. På de fineste solskinnsdagene burde jeg dessuten ikke hatt noen unnskyldning til å ikke være i bevegelse, jeg med mine friske bein og altfor mange par joggesko.

Selv med pollenallergi er det viktig å komme seg ut i vårsola og fylle kroppen med vitamin D.

Til de av dere som er nysgjerrige på skriveprosjektet mitt, vil jeg bare si at manuset er så godt som ferdigskrevet, men vil bli kraftig redigert både en og to ganger før jeg sender det til et forlag. Selv om jeg gjerne har lyst til å skrive en koselig reisedagbok/memoir i fremtiden, har jeg i denne omgang gravd frem min mørke side og skrevet dystopi. Om forlagene takker nei, vil jeg publisere den som ebok.

Forandringer

Årets første vårdager har allerede varmet oss med nydelig solskinn og nærmere tjue varmegrader, før vi vet ordet av det vil sommeren være her, en ny sommer med munnbind og avstand. Forhåpentligvis vil vi få unnet oss en liten utenlandsreise denne sommeren, forhåpentligvis vil jeg endelig få kommet meg hjem på besøk til familien.

Om alt går som ønsket, vil vi i mai dra på biltur langs den franske vestlandskysten. Vi vil besøke La Rochelle og île de Ré, vi vil leie sykler og dra på båttur, nyte lyden av bølgeskvulp og følelsen av sand under føttene.

Våren er her, trærne fulle av farger, og vi drømmer om en første utepils på restaurant, men holder oss så travelt opptatt med andre gjøremål at vi uansett ikke ville hatt tid til å nyte iskald øl på uteservering. Nå går vi forresten inn i den sjette måneden siden sist serveringsstedene fikk tillatelse til å holde åpent.

Sesongens nyanser farger naturen, og kalenderen er stappfull av avtalte visninger, vi er på jakt etter drømmeleiligheten i byen og hans foreldre etter drømmehuset ute på landet. Vi har gått på så mange visninger at jeg nå har begynt å drømme om duplex-leiligheter med romslige balkonger og åpent kjøkken. Vi har møtt så mange eiendomsmeglere at jeg nesten har begynt å fantasere om at min mann er en eiendomsmegler og jeg er en enslig kvinne på husjakt. Med andre ord er det nok på tide å roe ned tempoet og heller nyte en utepils på balkongen eller ute i parken.

I dag venter likevel nok en ettermiddag med flere visninger på agendaen. Først etter noen timer med arbeid foran datamaskinen og en etterlengtet manikyr hos min faste negltekniker, skal vi på tre visninger i vårt fine nabolag, før vi avslutter fredagen over pizza og film i sofakroken. En innholdsrik fredag før vi ønsker lørdagen velkommen, en lørdag hvor min kjære og jeg har planlagt å dra ut på et tjuefire timers eventyr for å feire våre seks år som kjærester.

Vi har leid et hotellrom i det sjarmerende Dordogne, et koselig hotell med romservice fra Michelinstjerne-restauranten i underetasjen, stjernemat til bare trettini euro per person.

I motsetning til fjoråret, vil vi denne gang kunne feire kjærligheten på noe isolert men likevel romantisk vis. Jeg ser frem til en mulighet til å pynte meg, og til å hygge meg med et måltid servert av noen andre enn et sykkelbud eller svigermor.

Når vi først skal til Dordogne, vil jeg kjøpe meg en valnøttkake, en lokal spesialitet fra området, for å trøste meg med en liten godbit mens jeg dagdrømmer om alt som jeg egentlig har lyst til å gjøre i Dordogne, slik som kanopadling på elven, en aktivitet vi egentlig hadde planlagt å gjøre for fem år siden, padling mellom idylliske landsbyer, forbi vakre slott.

Klokken skal på nytt stilles og nettene blir kortere og morgentimene lysere. April venter like rundt hjørnet, men bryllupet er utsatt nok en gang, til høsten denne gang, oktobermånedens andre lørdag.

Vi ender sannsynligvis opp med å kjøpe oss et hjem før vi etter våre to utsettelser får feiret bryllup sammen med våre venner og familie, jeg ender kanskje til og med opp med å rekke å ta meg en tur hjem på besøk til fedrelandet før høsten melder sin ankomst.

Høsten er uansett lenge til. La oss nyte våren så godt det lar seg gjøre, med spaserturer under solfylt himmel, noe godt å drikke og ei god bok ute på terrassen, la oss fotografere fargerike blomster og trærne som speiler seg i vannet, kjenne friske vindpust treffe ansiktet der vi sykler langs fine grusstier, for selv om vi lever i unntakstider er våren fortsatt vakker.

Blomsterbonanza og fransk romantikk

La oss prate om vår, idyll og hverdagsromantikk – og la oss alle si det med blomster!

Som nevnt i forrige innlegg (som også er en hyllest til vårens vakre farger), ble søndagen min tilbragt blant tusenvis av friske, deilige blomster i alle regnbuens farger og ulike fasonger her i Toulouse. Vanligvis er kommunens hage og drivhus stengt for besøkende, men holdt denne helgen åpent for alle som ønsket å tilbringe dagen i et hav av vakre blomster. En første og siste sjanse til å få et glimt av all skjønnheten, samlet på ett og samme sted.

Kommunens blomster har allerede denne uken forlatt hage og drivhus til fordel for å dekorere bybildet. Toulouse er definitivt en vakker by uansett sesong, men den klare blå himmelen og den fargerike naturen gir byen den lille ekstra wow-effekten som kan sammenlignes med den følelsen man får når man føler kjærlighet ved første blikk.

Det forklarer kanskje hvorfor jeg opplever våren som nyforelskelse, og vinteren som et bittersøtt farvel.

Apropos forelskelse.

Som mange andre kvinner, elsker også jeg å få en liten blomsterbukett i gave, fra tid til annen. Som mange andre kvinner, har også jeg en samboer som ikke akkurat overøser meg med blomster. Han er kanskje fransk, men han er absolutt ingen vandrende klisjé.

Jeg som jobber i et mannsdominert miljø (som jeg jo også har skrevet om tidligere), har de siste månedene observert mine kolleger og hørt på dem prate om sine kjære – som de fleste forresten omtaler som Madame og ikke ma femme (kona mi), ma copine (dama mi) eller ma chérie (min kjære). I de fleste tilfeller, ut fra samtaler på pauserommet å bedømme, ser det ut til at det er kvinnen som er sjef i hjemmet, både når det gjelder hvor de skal bo, hva slags bryllup de skal ha, hvordan hjemmet skal dekoreres, hvor de skal reise på ferie og hva som skal spises til middag (sistnevnte skjønner jeg, da det høres ut som det stort sett er fruene som står for kokkeleringen).

Hvor ofte disse mennene stiller opp med blomster, aner jeg ikke. Hvorvidt kvinner noen gang kjøper blomster til menn, i stedet for omvendt, aner jeg heller ikke. Det jeg derimot har fått med meg, er at det er merkelig om jeg spanderer fin middag på mannen på restaurant. Servitørene henvender seg stadig til ham og overser meg fullstendig når det kommer til betalingen. De gangene det er min tur til å betale (annenhver gang) sniker jeg bankkortet mitt diskret i hans retning og lar ham late som at det er han som tar regninga.

Jeg har nemlig fått nok av spøkefulle servitører som spør meg om jeg inviterte ham ut på middag for å si unnskyld for noe jeg har gjort. Som om jeg hadde hatt en affære med han sjarmerende kollegaen med skjegg,  eller kastet meg hemningsløst over den kjekke naboen min eller Dr. Love – som jeg og ei venninne liker å kalle legen vår, fordi han er så sexy. Nei, slike tanker forblir nettopp bare det; tanker.

Og derfor foretrekker jeg heller å putte bankkortet mitt i lomma til min kjære, hviske pinkoden min i øret hans, krysse fingrene for at han aldri kommer til å misbruke det – og late som ingenting, der jeg sitter på restaurant og betaler uten å vise at det er jeg som betaler.

Jeg kunne jo kanskje dratt på meg voksenbuksa og kjøpt ham en bukett med blomster også, til forandring?

Og med dét; her er bilder fra søndagens blomsterbonanza;

pilotbriller

fargerike blomster

rosa blomster

oransje blomster

trær

planter

trillebår

blomst

utenfor arrangementet ble det solgt blomster til inspirasjon og glede for besøkende.

utsalg blomster

den lille gåturen fra metrostasjonen til arrangementet er forresten også ganske ålreit, visuelt sett.

garonne elven