På båttur i Morbihan-bukta

Like før klokka ni, gikk vi ut døra med regnjakker og kamera, for å spasere den tre kilometer lange strekningen fra sentrum av Vannes til havna hvor turistbåtene lå til kai. Med billetter til sightseeingcruise langs Morbihan-bukta var vi klare for å fra avstand se både île-aux-Moines, som oversatt til norsk betyr munkøya (selv om øya faktisk aldri har vært bebodd av munker), og île-d’Arz, en øy hvor sjøfolk tidligere slo seg til ro etter å ha vært ute på reise, noe som har gitt øya kallenavnet “kapteinenes øy”.

Da vi sammen med de andre passasjerene først gikk om bord på båten, fantes det ikke en eneste person som ville sitte inne i kabinen, alle ville opp på taket, ut i frisk luft. Julien og jeg satte oss på bakerste rad, like foran det store franske flagget som pyntet båten og veivet i vinden i blått, hvitt og rødt.

Kapteinen fortalte over høyttalerne at det rosa huset vi snart skulle passere, var et symbolsk hus, et kjennetegn for sjøfolk på vei inn til havna i Vannes, et hus som aldri noensinne ville få lov til å bli malt i en annen farge enn nettopp rosa.

Jeg fotograferte både det rosa huset og de mange båtene vi passerte på vår ferd, og da vi nådde frem til de to øyene hvor enkelte av de andre passasjerene hadde valgt å stige i land, fotograferte jeg også kaia. På dette tidspunktet satt vi helt alene der oppe på taket, noe vi hadde gjort helt siden folk flest tok beina fatt og løp inn til kabinen da det midt under båtturen begynte å hagle.

Hagl ble etter kort tid byttet ut med småyr, før sola tittet frem og tørket de våte setene. Til vår store glede forble himmelen blå og skyene ble stadig færre. Mot slutten av båtturen bestemte flere seg for å vende tilbake til sine forlatte seter, setene som et lite øyeblikk ble truffet av både hagl og regn.

Etter båtturen spaserte vi de tre kilometerne tilbake til Airbnb-leiligheten hvor vi ble sittende i sofakroken med kaffe og småkaker foran oss på stuebordet. Min stakkars Julien ble hele resten av ettermiddagen tvunget til å lytte til meg prate med all min entusiasme om Eurovision, som jeg jo i to år hadde ventet på å se. Endelig var dagen kommet, og jeg gledet meg til å sitte klistret til TV-skjermen fra klokka ni til langt på natt, med champagne i glasset og en pose chips i fanget.

Timene i forkant av Eurovision-sendingen, ble tilbrakt på en restaurant i sentrum. Jeg hadde reservert bord for to på den koselige uteserveringen til pannekakehuset Balade en Crêpanie. I den lokale tradisjonens tro, fikk vi servert cider i krus. Vi bestilte crêpes av bokhvete med fyll av ost og kjøtt til middag, simpelt, men utrolig godt.

Husets maskot, en nydelig kattepus, smøg seg rundt fra bord til bord og ba om oppmerksomhet fra alle besøkende. Fra dessertmenyen valgte Julien seg crêpe med peanøtter, sjokolade og karamell, mens jeg selv gikk for en mer voksen variant, flambert crêpe (Grand Marnier) med pannestekte epler. Før vi forlot restauranten spurte jeg hva katten heter, og fikk vite at den heter Nougat.

Portforbudet klokka ni passet meg fint akkurat denne kvelden, vår siste kveld i Vannes, en perfekt unnskyldning for å haste meg tilbake til leiligheten etter middag, bytte ut olabuksene med joggedress mens kanalen som snart skulle vise Eurovision startet festen med en minidokumentar om alle de franske bidragene opp gjennom årene, og til slutt en reportasje om årets kandidat, Barbara Pravi. Voilà, voilà.

Neste dag ble jeg ett år eldre, noe som ikke lenger er gøy når man har passert tretti. Bursdagen min ble i det minste innholdsrik og gøyal, og bilen, den ble full av kaktuser.

Første møte med Vannes

Regnet slo hardt mot bilrutene, og en irritert Julien slet med å finne et sted å parkere bilen, til tross for at det i airbnb-annonsen stod at parkeringsmulighetene i umiddelbar nærhet var mange. Vi ringte huseieren for å gi beskjed om vår lille utfordring, og ble da fortalt at også hun, ironisk nok, hadde vanskelig for å finne en ledig parkeringsplass i området.

Etter mye kjøring rundt i ring gjennom byen, fant vi oss omsider en ledig plass. Med trillekoffertene på slep, løp vi mens regnet høljet ned, vi løp så fort vi kunne for ikke å bli klissvåte, selv om det selvfølgelig var uunngåelig på en ettermiddag som denne.

Også huseieren fant seg etter hvert en parkeringsplass i sentrum. Hun hadde på forhånd sendt sin datter ned til leilighetskompleksets inngangsport for å slippe oss inn. Både huseierens datter og huseieren selv beklaget på forhånd for støyet vi ville måtte leve med under oppholdet. Baren i underetasjen var nemlig under renovering og vi ville derfor bli forstyrret av lyden av borring og hamring fra tidlig til sen ettermiddag. Vi forsikret begge om at dette uansett var bedre enn å få nattesøvnen ødelagt av den dundrende musikken som i fremtiden ville underholde festglade mennesker i nyrenovert bar.

Selv om Vannes er en 2000 år gammel by, var atmosfæren ung og dynamisk og byen full av både moderne barer og tradisjonelle restauranter, samt en rekke internasjonale restaurantkonsepter, som man jo finner i alle populære studentbyer.

Etter hvert som regnet ga seg, dro vi ut for å handle mat. En spennende ostebutikk fanget umiddelbart vår interesse, Fromagerie de Kerouzine, som kunne tilby både franske, italienske og engelske oster. Fristelsene var så mange at det til slutt ble vanskelig å bestemme seg, men det endelige valget falt på fire oster, deriblant den britiske Stilton, som jeg ikke hadde smakt på en evighet.

Før vi dro tilbake til leiligheten for å koke spagetti med fennikel, feta og sitron, feiret vi vårt første møte med Vannes over hver vår drink på en uteservering hvor stemningen var på topp. I motsetning til Julien, hadde ikke jeg lyst på øl. Jeg ville kjenne smaken av caipirinha, husets egne versjon med jordbær. Konseptet cocktail lå fjernt i minnet som noe retro som knapt har eksistert siden forrige sommer, grunnet alle disse nedstengingene og restriksjonene som vi har levd med den siste tiden.

Ingenting fristet derfor mer enn nettopp en cocktail, akkurat der og da.

Da vi våknet neste dag, hadde vi ikke lyst til å gjøre noe som helst annet enn å tilbringe dagen i sentrum av Vannes, ingen utflukt, ingen planer. Etter flere dager på farten, var det noe i oss begge som til slutt sa at det nå var på tide å senke tempoet, slappe av, fokusere på å være, i stedet for å hele tiden stresse over alt som skal gjøres, alt som må oppleves.

Kall det gjerne overtenning, dette resultatet av å ha sittet isolert så lenge at rastløsheten til slutt ble så overveldende at det ikke lenger var til å holde ut. En ukontrollerbar rastløshet fra sekundet vi ble sluppet fri.

Men nå behøvde vi derimot begge en pustepause igjen. En dag uten konkrete mål, en dag med fokus på fotografering av fargerike halvtømrede hus, en fredelig dag med trasking rundt i bygater og titting i butikker.

Vi spaserte langs festningen i Vannes, et historisk landemerke fra 1600-tallet, og beundret den nydelige utsikten mot parken som pryder innsiden av festningsmurene. Kommunens gartnere var i full gang med forberedelsene til sommer og høysesong for turisme, busker og trær skulle beskjæres og blomster plantes.

Fra en kaffebar i sentrum bestilte ingen av oss kaffe. Søtsugne, lot vi oss heller friste av menyens andre godsaker, varm sjokolade med kokos og bountysjokolade til meg, frappé med hvit sjokolade og karamell til monsieur.

Mett på søte drikker, dro vi videre til en veskebutikk hvor monsieur, altså Julien, kjøpte seg ny toalettmappe, en nødvendighet etter at glidelåsen på den gamle toalettmappa til slutt bestemte seg for å aldri lenger fungere. Og dét på et verst tenkelig tidspunkt, midt under kaoset med pakking og utsjekk fra fyret dagen før.

Selv kjøpte jeg meg et par nye gensere for ikke å bli syk av den kjølige vinden som blåste over Bretagne. Tykke gensere mot slutten av mai måned, slik er livet ved Atlanterhavskysten. Dessuten skulle vi jo på båttur neste dag, og på båttur er det jo alltid lurt å pakke seg godt inn.