Dugnad, dans og forfatterdrøm

Regnet faller over Toulouse, over fiolenes by, la ville rose som hun kalles, den rosa byen. Festglade toner spilles over musikkanlegget, de gir meg lyst til å danse, til å reise tilbake til en tid da det fortsatt var mulig å pynte seg med glitter og glam, nyte en cosmopolitan ved bardisken på et trendy utested, observere menneskene på dansegulvet og vandre barfot gatelangs med skotøyet i den ene hånden og en rullekebab eller en hamburger i den andre.

Når jeg tenker over det, er jeg egentlig allerede for gammel for å orke å pine meg selv gjennom lange lørdagskvelder med ubehagelige stiletthæler og fet mat rett før leggetid.

Jeg blir eldre og eldre for hver måned tilbrakt innenfor disse fire veggene, jeg eksisterer, jeg venter på å få lov til å leve og lar meg selv være fanget i mitt eget hjem for ikke å bli syk. Eller være grunn til at andre blir syke. Dugnad, kaller de det. Når jeg tenker på dugnad, tenker jeg på borettslag og skoler, hvor vi vasker, plukker søppel, raker løv og maler gjerder i fellesskap.

Dugnad, en evigvarende dugnad. Jeg fyller bokhylla med stadig flere bøker og datamaskinen med egenskrevne tekster, kreativiteten blomstrer når jeg vet at jeg ikke går glipp av noe som helst, for utenfor de fire veggene skjer ingen verdens ting.

Jeg lukker øynene og lar musikken lede meg tilbake til utestedene som kler meg best, sofistikerte loungebarer og trivelige vinbarer, steder hvor jeg får gleden av å kose meg uten å måtte ofre mine føtter eller føle meg som en dinosaur ved siden av alle dem som nettopp har rukket å bli gamle nok til å drikke mojito i offentligheten, de som fortsatt fniser når de bestiller en sex on the beach i baren.

Følelsen jeg sitter igjen med, hver gang jeg tenker tilbake på hvordan jeg var da jeg selv var ungdom, vil jeg beskrive som underlig. Som å se et tidligere liv gjennom øynene til en fremmed. En umoden, uansvarlig pike, et helt annet menneske enn den kvinnen jeg er i dag. Jeg trodde jeg var modig, da jeg som tjueåring naivt spaserte rundt i nattemørket og stolte blindt på fremmede mennesker og deres intensjoner. Ikke en helg uten fest og moro, ikke en dag uten lag på lag med sminke og trange klær, ikke en søndag uten et tårevått ansikt og knust hjerte, en evig påminnelse om at livet ikke er en fest, at et flertall av vennene som gladelig henger med på festlighetene ikke vil være der når festen endelig er over.

En sannhet jeg klarte å svelge da jeg endelig ble komfortabel med mitt eget selskap, min egen stillhet.

Kalenderen forteller meg at det er lørdag, men det kunne like gjerne vært en hvilken som helst annen dag, de er jo alle like den forrige og den neste og dagene etter der igjen. Men jeg holder meg likevel opptatt med mitt, og motivasjonen er større enn noensinne. Jeg skriver hver eneste dag på mitt manus, romanen jeg drømmer om å en dag få publisert. Det vil si, om teksten da vil falle i smak hos et av de norske forlagene.

Historien jeg forteller er en satirisk dystopi, mer enn det ønsker jeg ikke å røpe riktig enda. Min indre pessimist forteller meg at forfatterdrømmen aldri vil gå i oppfyllelse, uansett hvor mange manus jeg skriver, uansett hvor hardt jeg jobber for å komme meg dit.

Likevel har jeg et håp. Et håp om å en dag få danse igjen, og et håp om å en dag få æren av å bli tatt inn i varmen hos et forlag, nøkkelen til min store drøm, drømmen om å en dag kunne leve av min store lidenskap. Derfor har jeg vært fraværende på bloggosfæren den siste tiden, fordi jeg bruker all min tid på å skrive en roman som sannsynligvis aldri vil se dagens lys.