Når gleder blir til skuffelser og kommunikasjonen svikter

Jeg hadde stilt vekkerklokka til å ringe klokka ni, for å gi meg selv rikelig med tid til å spise frokost sammen med Laurène før jeg like rundt elleve måtte dra på møte med en rådgiver hos BGE Sud Ouest, skolen hvor jeg frem til overstått møte trodde jeg skulle bli student.

Konsulenten hos Pôle Emploi (den franske versjonen av Nav) hadde nemlig overbevist meg om at denne skolen ville være et perfekt valg for meg som ønsker å studere Webdesign og Community Management. De siste ukene hadde jeg derfor gledet meg vanvittig mye til å møte skolens rådgiver, planlegge fremtiden og handle inn lærebøker.

Men jammen sa jeg “god dag mann, økseskaft”, for et eller annet sted har kommunikasjonen mellom BGE og Pôle Emploi gått alvorlig skeis, og skolens rådgiver vil i tillegg til å bevisst eller ubevisst ha misforstått situasjonen, for evig bli husket som det mest forferdelige mennesket jeg har møtt siden jeg først flyttet til Frankrike for fem og et halvt år siden.

Det har seg visstnok slik at BGE Sud Ouest, i tillegg til å tilby korte kurs og ettårige studier, hjelper gründerspirer med å etablere bedrift, og dét med høyt press og aggressivitet ettersom skolen blir belønnet med økonomiske gulrøtter fra staten i form av bonus eller provisjon.

Etter en lang og hyggelig frokost hjemme på kjøkkenet sammen med Laurène, satt jeg altså på rådgiverens kontor, i den tro at jeg var kommet for å få informasjon om webdesignerkurset med oppstart i oktober.

Hun startet møtet ved å studere CVen min, se på meg med avsky i blikket, og si “du har absolutt ingen relevant utdanning eller arbeidserfaring til å kunne starte et Community Management foretak”. Nei, det var jo hele poenget med videreutdanning, da.

“Du har heller ingen ledererfaring. Hva kan du egentlig? Det er jo totalt urealistisk, dette prosjektet ditt.”

Jeg begynte etter hvert å innse at dette møtet ikke hadde noe som helst med webdesignerstudiet å gjøre.

Jeg besvarte (den mildt sagt svært uhøflige) rådgiverens spørsmål og forklarte hvilke kompetanser jeg allerede har, både innen IT og språk. Den dagen jeg starter bedrift vil det utvilsomt være nyttig å kunne oversette kundenes nettsider til engelsk.

“Fra hvilket språk da?”, sa hun spydig.

…vel, fra fransk, sa jeg (selvfølgelig på fransk), en smule satt ut av hennes fiendtlige tilnærming. Spesielt ettersom jeg allerede hadde snakket fransk til henne i femten minutter og fortalt om både reiselivsutdanningen min og erfaringer fra ulike kontorjobber. Mhm, svarte hun totalt uinteressert og førte pennen videre i notatblokka si.

“Du vet at du starte bedrift innen den attende juli neste år, når CSP-kontrakten med arbeidsgiveren din utgår”, sa hun fortsatt like spydig, med trykk på ordet MÅ.

Du MÅ. Vous êtes obligée.

Men jeg ville jo ikke starte bedrift allerede neste år. Alt jeg ønsker er å videreutdanne meg. Webdesign. Community Management. I tillegg til utdanning trenger jeg relevant praksis. Deretter kan jeg ta steget videre, når jeg først er klar for det. Jeg er absolutt ikke klar, og denne sure damen fortjener på ingen måte noen bonus.

Jeg forlot møtet forvirret og lei, fra å være optimistisk og glad klokka ti til å havne helt i kjelleren klokka tolv.

Det var derfor fint å møte Laurène i sentrum, over hver vår cocktail og sjokoladeterte på den trendy rooftop-baren Ma Biche sur Le Toit, på taket til Galeries Lafayette. Jeg fortalte henne om møtet, om skuffelsene, om den sure rådgiveren.

Santé, skålte vi bittersøtt, der vi forsøkte å distrahere oss selv og hverandre fra livets store skuffelser, med sjokolade og gin og byens beste utsikt.

Resten av ettermiddagen ble tilbrakt i parken Jardin des Plantes før kvelden ledet oss videre til den afrikanske restauranten Mami-Wata med sitt eksotiske dekor og deilige mat.

Husets friterte bananer med sursøt saus ble kveldens utvalgte forrett, etterfulgt av senegalsk mafé til hovedrett, langkokt biff i peanøttsaus. Dessertmenyen fristet meg med fritert banan og kokosflan…Om jeg bare hadde hatt ekstra plass i magesekken.

Med store planer for neste morgen, med tur til Montpellier i forbindelse med Burlesque-fotoshooten, krøp vi tidlig til køys. Men aller først sendte jeg en epost til Pôle Emploi med håp om å få rettet opp i situasjonen med BGE.

Champagnecocktail, vegansk mat og pratsom Uber-sjåfør

Iført et par marineblå ballerinasko som jeg aldri har brukt før, trasker jeg de to kilometerne fra det rolige kvartalet jeg bor i, gjennom de livlige gatene hvor mange spennende barer og restauranter holder til, forbi burlesque-teateret Kalinka (som jeg i snart ett år har forsøkt å overtale samboeren min til å bli med på), over den historiske broen Pont Neuf og videre gjennom smale handlegater, gjennom det store lørdagsmarkedet på Place du Capitole og opp heisen til 6. etasje i det luksuriøse magasinet Galeries Lafayette, som sikkert mange kjenner best i Paris.

Sjette etasje er hvor man finner en av byens mest trendy barer, en rooftop lounge med utsikt utover store deler av byen. Selvsagt kan ikke utsikten måle seg med den man får fra takterrassen til Galeries Lafayette i Paris (Eiffeltårnet, Notre-Dame, Sacré Cœur), men jeg foretrekker likevel cocktail-loungen på taket i Toulouse over kafeteriaen i Paris.

Å sitte på cocktailbar alene ville jeg aldri gjort på kveldstid, men klokka ett på ettermiddagen føler jeg det går sånn noenlunde greit. Så lenge det kun er snakk om én drink. Hadde det ikke vært fordi jeg ønsket å være der nettopp for å beundre utsikten, hadde jeg nok heller bestilt meg noe alkoholfritt, sannsynligvis en kaffe latte, på enten La Fiancée eller Sweet Home, to kaffebarer jeg virkelig elsker. Men, jeg ville ha utsikt, så da blir det champagne-basert cocktail med skogsbær og kanel. Den smaker forfriskende og noe orientalsk, med sitt hint av krydder.

En veps stikker innom bordet mitt, men stikker heldigvis ikke meg. Den er mer interessert i vesken min med blomsterbroderi enn i både cocktailen jeg drikker og huden jeg lever i. Jeg blir likevel vettskremt og søler litt champagnecocktail på skjørtet.

Det regner. Jeg har ikke tatt med paraply, så fingrene krysses for at jeg rekker å komme meg frem til spisestedet jeg har lyst til å sjekke ut, uten å se ut som om jeg har tatt meg en svømmetur i Garonne-elven like før lunsj.

Det viser seg at den vegetariske restauranten som jeg ønsket å besøke, holder stengt ut måneden grunnet sommerferie. I samme gate ligger heldigvis en annen restaurant innenfor samme kategori; en vegansk og glutenfri restaurant. Alle som kjenner meg, vet godt at jeg hverken er veganer eller på glutenfri diett. Men alle som kjenner meg, vet også at jeg liker å smake på alt som er nytt og annerledes (så lenge det ser appettittelig ut). Det drypper vann fra håret. Kameraet holder jeg godt gjemt under dressjakken som en form for beskyttelse mot de mange tusen regndråpene som treffer meg i full fart.

Restauranten heter Invita. Jeg setter meg ved et bord dekket til to, som kun skal benyttes av én. Til hovedrett bestiller jeg en burger, med pommes frites av søtpotet. Et øyeblikk glemmer jeg at jeg befinner meg på et vegansk spisested og er sekunder fra å spørre servitøren om jeg kan få majones sammen med søtpotetene. Samtidig savner jeg å ha ost på burgeren. Men maten smaker likevel nydelig. Søtpotetene serveres med en pikant tomatsaus, og burgeren har en deilig pestosaus. Hamburgerbrødet er grovt og smaker hjemmebakt.

Vegansk burger

Til dessert bestiller jeg en rå bringebær-ostekake uten ost. Forfriskende, god og sikkert sunnere enn en vanlig ostekake. Denne serveres sammen med en liten kopp ingefær-te som passer fint som en avslutning på et spennende måltid, totalt annerledes fra hva jeg spiser til daglig.

IMG_20180825_194929_345

Etter å ha spist meg god og mett, trosser jeg regnet og beveger meg ut i handlegatene igjen. Jeg titter i butikker, hovedsakelig i herreavdelingen, på jakt etter en liten oppmerksomhet til min kjære som kommer hjem i morgen. Jeg kjøper en grå poloskjorte som jeg vet kommer til å falle i smak, og ender samtidig opp med ny høstjakke til meg selv fra dameavdelingen.

Føttene mine begynner å verke, og etterpåklokskapen inntreffer. Hvorfor valgte jeg å tre føttene mine inn i et par sko som jeg aldri har brukt før, med et naivt håp om at alt vil komme til å gå bra? Har jeg i voksen alder, enda ikke skjønt at man må starte i det små og petit à petit jobbe med å forme skoene til føttene de skal tjene?

Tydeligvis ikke.

Jeg handler alt jeg behøver av dagligvarer til denne grillingen som er planlagt for morgendagen, når min kjære kommer hjem fra ferien sin i Paris. Deretter bestiller jeg en Uber, sliten og vond til fots som jeg nå er.

Uber-sjåføren er en skikkelig utadvendt type, og skravla går i ett. Selv er jeg vanligvis ganske sjenert rundt mennesker jeg ikke kjenner, men vi ender likevel opp med å prate om det dårlige været, firmaet jeg jobber for, og hvorfor han trives så godt i jobben sin.

Han liker det sosiale aspektet. Alle de hyggelige menneskene han får mulighet til å bli kjent med, alle historiene han får høre. Mindre positivt er det at han må jobbe hele natta, omtrent hver eneste natt, og sjelden får tid sammen med kone og barn på kveldstid.

Jeg er jo faktisk utrolig heldig som har fri hver eneste helg. Og ikke minst, hver eneste natt. Aldri mer skal jeg klage over hvor leit det er å jobbe kveldsskift.

Jeg låser meg inn i leiligheten, bytter til pyjamas og lar beina hvile nakne på sofaen. De fortjener en pustepause, disse stakkars hovne føttene mine.

Selv med dårlig vær og vonde føtter, har jeg hatt en utrolig fin dag. Ja, jeg trives helt greit i mitt eget selskap, uten noen andre enn meg selv å ta hensyn til. Men foretrekker jeg dette over disse fine lørdagene ute sammen med min kjære? Nei. Absolutt ikke.

Lounge bar

Blått skjørt

Hustak Toulouse