Solnedgangen i Oía

Etter en spennende vinsmaking og en liten kjøretur sammen med vår gode samaritan, fikk vi gleden av å oppleve et av øyas største høydepunkter.

Bak Oía stod himmelen i flammer. Røde, rosa og oransje nyanser, de svevet over det vulkanske landskapet og den snøhvite kykladiske arkitekturen. Jeg har sett mange solnedganger i mitt liv, men denne var utvilsomt en av de vakreste. Servert allerede første kveld i Santorini, jeg kunne ikke bedt om en bedre velkomst.

Julien la sine armer rundt meg og kysset meg slik en mann på bryllupsreise kysser sin kone. Det føltes nesten uvirkelig å stå ved dette utsiktspunktet, beundre et landskap som folk flest kjenner igjen fra de mange omtrent identiske bildene av kvinner som poserer i flagrende kjoler med den hvite bebyggelsen og de blå kirkekuplene i bakgrunnen.

Vi spaserte gjennom byens gater, en by full av dyre merkevarer og suvenirbutikker, overprisede restauranter, turistfeller, barer, bakerier og et par gyroskiosker. Mest av alt var gatene stappfulle av mennesker, turister som oss, kjærestepar og ektepar, et stort flertall fra England, USA og Tyskland.

Byens gatekatter mjauet etter mat og nøt turistenes nærvær. Julien kunne ikke motstå fristelsen til å klappe flere av dem, selv holdt jeg meg litt på avstand, skeptisk som jeg er til det meste i livet.

Skeptisk var jeg derimot ikke da min kjære spurte om jeg var interessert i å ta en drink, og om vi kunne sette oss ned et sted for å planlegge resten av oppholdet på Santorini, og reservere bord på kveldens utvalgte restaurant.

Vi fant oss et ledig bord på en liten cocktailbar i sentrum og dro frem hver vår mobil for å studere mulighetene for å leie bil eller terrengmotorsykkel de neste dagene.

Valget for neste dag falt på ATV, terrengmotorsykkel. Mens vi spaserte fra Oía til kveldens utvalgte restaurant (som lå bare et lite steinkast unna hotellet vårt), så vi flere tilsvarende kjøretøy passere langs veien. Vi så på dem med misunnelse i blikket, selv om vi tidligere på dagen aldri hadde tenkt at fart og spenning ville bli et mål for oppholdet. Santorini skulle jo ikke være annet enn fire late dager med boblebad, basseng og soling.

Men så kom rastløsheten og endret alt, som den jo alltid gjør.

Himmelen var ikke lenger rød, men sort og glitrende, full av stjerner. De minnet meg om sommerferien hos familien i Norge, om natten da jeg så stjerneskudd for første gang i mitt liv. Jeg husker at jeg ønsket meg noe fint, noe viktig, og jeg venter fortsatt på svar fra universet.

Da vi trasket langs den nattemørke veien i retning kveldens restaurant (Santorini Mou), hadde jeg ingen andre ønsker enn å spise meg mett på gresk mat, jeg drømte om småretter og en stor porsjon Moussaka, et ønske som heldigvis var enkelt å oppfylle.

Uteservering, stearinlys og livemusikk, en romantisk kombinasjon og en restaurant hvor porsjonene var generøse. Våre nakne legger ble stukket av mygg, og nattehimmelen hadde rukket å bli enda mørkere da vi gikk den lille strekningen fra restauranten tilbake til hotellet hvor boblebadet ventet oss.

Vi skiftet fra sommerklær til badetøy og avsluttet kvelden i det enorme boblebadet hvor vi lett kunne fått plass til seks, sju personer. Begge drømte vi oss bort til et annet liv hvor vi eier et stort hus med et lignende boblebad, gjerne også et svømmebasseng, før vi våknet til virkeligheten som også var fin, en uvirkelig virkelighet med bryllupsreise og solnedgang på ei øy kjent som et ferieparadis for forelskede par.

Før jeg fortsetter mine skildringer fra reisen vår, har jeg veldig lyst til å høre fra dere som leser. Om du er eller har vært gift, hvor dro du på bryllupsreise?
Og du som drømmer om en fremtidig bryllupsreise, hvor ønsker du å dra?

Champagnecocktail, vegansk mat og pratsom Uber-sjåfør

Iført et par marineblå ballerinasko som jeg aldri har brukt før, trasker jeg de to kilometerne fra det rolige kvartalet jeg bor i, gjennom de livlige gatene hvor mange spennende barer og restauranter holder til, forbi burlesque-teateret Kalinka (som jeg i snart ett år har forsøkt å overtale samboeren min til å bli med på), over den historiske broen Pont Neuf og videre gjennom smale handlegater, gjennom det store lørdagsmarkedet på Place du Capitole og opp heisen til 6. etasje i det luksuriøse magasinet Galeries Lafayette, som sikkert mange kjenner best i Paris.

Sjette etasje er hvor man finner en av byens mest trendy barer, en rooftop lounge med utsikt utover store deler av byen. Selvsagt kan ikke utsikten måle seg med den man får fra takterrassen til Galeries Lafayette i Paris (Eiffeltårnet, Notre-Dame, Sacré Cœur), men jeg foretrekker likevel cocktail-loungen på taket i Toulouse over kafeteriaen i Paris.

Å sitte på cocktailbar alene ville jeg aldri gjort på kveldstid, men klokka ett på ettermiddagen føler jeg det går sånn noenlunde greit. Så lenge det kun er snakk om én drink. Hadde det ikke vært fordi jeg ønsket å være der nettopp for å beundre utsikten, hadde jeg nok heller bestilt meg noe alkoholfritt, sannsynligvis en kaffe latte, på enten La Fiancée eller Sweet Home, to kaffebarer jeg virkelig elsker. Men, jeg ville ha utsikt, så da blir det champagne-basert cocktail med skogsbær og kanel. Den smaker forfriskende og noe orientalsk, med sitt hint av krydder.

En veps stikker innom bordet mitt, men stikker heldigvis ikke meg. Den er mer interessert i vesken min med blomsterbroderi enn i både cocktailen jeg drikker og huden jeg lever i. Jeg blir likevel vettskremt og søler litt champagnecocktail på skjørtet.

Det regner. Jeg har ikke tatt med paraply, så fingrene krysses for at jeg rekker å komme meg frem til spisestedet jeg har lyst til å sjekke ut, uten å se ut som om jeg har tatt meg en svømmetur i Garonne-elven like før lunsj.

Det viser seg at den vegetariske restauranten som jeg ønsket å besøke, holder stengt ut måneden grunnet sommerferie. I samme gate ligger heldigvis en annen restaurant innenfor samme kategori; en vegansk og glutenfri restaurant. Alle som kjenner meg, vet godt at jeg hverken er veganer eller på glutenfri diett. Men alle som kjenner meg, vet også at jeg liker å smake på alt som er nytt og annerledes (så lenge det ser appettittelig ut). Det drypper vann fra håret. Kameraet holder jeg godt gjemt under dressjakken som en form for beskyttelse mot de mange tusen regndråpene som treffer meg i full fart.

Restauranten heter Invita. Jeg setter meg ved et bord dekket til to, som kun skal benyttes av én. Til hovedrett bestiller jeg en burger, med pommes frites av søtpotet. Et øyeblikk glemmer jeg at jeg befinner meg på et vegansk spisested og er sekunder fra å spørre servitøren om jeg kan få majones sammen med søtpotetene. Samtidig savner jeg å ha ost på burgeren. Men maten smaker likevel nydelig. Søtpotetene serveres med en pikant tomatsaus, og burgeren har en deilig pestosaus. Hamburgerbrødet er grovt og smaker hjemmebakt.

Vegansk burger

Til dessert bestiller jeg en rå bringebær-ostekake uten ost. Forfriskende, god og sikkert sunnere enn en vanlig ostekake. Denne serveres sammen med en liten kopp ingefær-te som passer fint som en avslutning på et spennende måltid, totalt annerledes fra hva jeg spiser til daglig.

IMG_20180825_194929_345

Etter å ha spist meg god og mett, trosser jeg regnet og beveger meg ut i handlegatene igjen. Jeg titter i butikker, hovedsakelig i herreavdelingen, på jakt etter en liten oppmerksomhet til min kjære som kommer hjem i morgen. Jeg kjøper en grå poloskjorte som jeg vet kommer til å falle i smak, og ender samtidig opp med ny høstjakke til meg selv fra dameavdelingen.

Føttene mine begynner å verke, og etterpåklokskapen inntreffer. Hvorfor valgte jeg å tre føttene mine inn i et par sko som jeg aldri har brukt før, med et naivt håp om at alt vil komme til å gå bra? Har jeg i voksen alder, enda ikke skjønt at man må starte i det små og petit à petit jobbe med å forme skoene til føttene de skal tjene?

Tydeligvis ikke.

Jeg handler alt jeg behøver av dagligvarer til denne grillingen som er planlagt for morgendagen, når min kjære kommer hjem fra ferien sin i Paris. Deretter bestiller jeg en Uber, sliten og vond til fots som jeg nå er.

Uber-sjåføren er en skikkelig utadvendt type, og skravla går i ett. Selv er jeg vanligvis ganske sjenert rundt mennesker jeg ikke kjenner, men vi ender likevel opp med å prate om det dårlige været, firmaet jeg jobber for, og hvorfor han trives så godt i jobben sin.

Han liker det sosiale aspektet. Alle de hyggelige menneskene han får mulighet til å bli kjent med, alle historiene han får høre. Mindre positivt er det at han må jobbe hele natta, omtrent hver eneste natt, og sjelden får tid sammen med kone og barn på kveldstid.

Jeg er jo faktisk utrolig heldig som har fri hver eneste helg. Og ikke minst, hver eneste natt. Aldri mer skal jeg klage over hvor leit det er å jobbe kveldsskift.

Jeg låser meg inn i leiligheten, bytter til pyjamas og lar beina hvile nakne på sofaen. De fortjener en pustepause, disse stakkars hovne føttene mine.

Selv med dårlig vær og vonde føtter, har jeg hatt en utrolig fin dag. Ja, jeg trives helt greit i mitt eget selskap, uten noen andre enn meg selv å ta hensyn til. Men foretrekker jeg dette over disse fine lørdagene ute sammen med min kjære? Nei. Absolutt ikke.

Lounge bar

Blått skjørt

Hustak Toulouse