Ved en innsjø, i skyggen av et tre, kunne vi hatt det bedre?

Heldige er vi, som får gleden av hele tjuefem varmegrader i skyggen på en fridag som denne. I dag er det riktig nok bare onsdag, men kalenderen (og arbeidsgiveren min) har fortalt meg at den 15. August er en helligdag her i Frankrike. En perfekt anledning til å rømme fra asfaltjungelen og hverdagsstress, gi hodet en hvilepute i grønne omgivelser, hvor alt man føler er harmoni og sinnsro i sensommerens finvær. Ja, vi er heldige vi, som har tilgang til en nydelig park som ligger bare seks kilometer unna leiligheten vår.

Iført olashorts med brettekant, løstsittende topp med blomstermotiv og bare skuldre, brune skinnsandaler og en sort hatt, føler jeg meg fin, og ser frem til å tilbringe en avslappende ettermiddag ved La Ramée innsjøen, like utenfor Toulouse.

Tjue minutter senere sitter han og jeg i indianerstilling på et rundt piknikteppe under et stort tre, med sangria på flaske og fingermat servert i diverse små beger. Rullet spekeskinke fylt med ricotta. Paprika fylt med feta. Falafel. Hummus og salte kjeks. Oliven. Tomater. Druer. En piknik gjort på min måte, slik jeg liker det best.

Lenge har min kjære vært offer for mitt evige mas og mitt store ønske om å dra på piknik et eller annet fredelig sted ute i naturen, med mitt “hippie-teppe” (som han liker å kalle det) på slep. Å sitte på bakken, der hvor maur og andre småkryp kravler rundt, mens man småspiser og ser på livet, det er dessverre ikke noe som min kjære er spesielt glad i. Han klager over følelsen av rastløshet og ubehagelige sittestillinger. Der jeg føler minimalistisk idyll, føler han mangel på komfort.

“Synes du ikke det er litt romantisk, engang?”, spør jeg. “Egentlig ikke” , nøler han. Men hva gjør man vel ikke for kjærligheten?

Når det kommer til det å gå lange turer langs vannet, så er dette noe han liker godt. Der er vi heldigvis enige, og ser på det som en både sunn og herlig aktivitet å gjøre sammen på en dag som denne. Romantisk er det også (synes jeg). Denne store vakre innsjøen blir i disse varme sommerdagene flittig brukt av både badeglade voksne og barn, og av dem som ønsker å drive med aktiviteter som paddleboard eller kajakk.

Neste gang en solfylt fridag leder oss til denne nydelige parken, skal vi pakke badetøy og håndklær med oss i en ryggsekk og sykle hit på disse syklene som vi for tiden låner av foreldrene hans. Den røde som jeg låner av hans mor. Den gule som han låner av sin far.

Før vi setter oss på syklene og suser av sted, med et mål om å hoppe uti vannet og svømme om kapp, skal jeg sørge for å ha pakket hjemmesmurte halvsunne nistepakker til oss begge. Smørbrød med ost og skinke og fransk sennep og sylteagurk. Disse skal jeg dele på skrått, slik at de blir triangelformede. Da ser de like fine og smakfulle ut som triangelsmørbrødene man kjøper på dagligvarebutikken.

Jeg henter frem en pose macadamianøtter som har ligget godt gjemt nederst i piknikvesken, som en liten nødsproviant i tilfelle de små begerne med godsaker ikke strekker til. Min kjære kaster seg over dem som en sulten hai, og spiser over halvparten på noen få minutter. Han sukker oppgitt i dét en av nøttene spretter ut av håndflaten og lander på den skitne bakken, blant småstein og jord.

Jeg flirer. Han ønsker vel å spise opp all maten så kjapt som mulig, for å få denne pikniken unnagjort og pakke bort hippie-teppet i full fart (for godt).

Selv kunne jeg gjerne blitt værende her helt til mørket faller.

Jeg har det jo så fint her og nå, i skyggen av dette store treet. Med utsikt mot innsjøen, observerer jeg menneskene rundt meg som også er kommet hit for å nyte fint vær og vakre omgivelser. Mange er kommet for å kjøle seg ned i innsjøens deilige badevann. En kvinne på rundt min egen alder, vasser i vannet sammen med hunden sin, en stor labrador. En familie på fire, lærer de to barna sine til å bli flinkere til å svømme. En gruppe unge menn i bar overkropp slapper av i sola og griller pølser ved vannkanten. Duften av pølser gir meg vann i munnen, og jeg lurer på om vi kanskje burde grille en dag snart, vi også.

Vi pakker sammen våre saker og putter søppelet i min grønne plastboks som pakkes ned i vesken. Vi følger stien langs vannet og nyter det å kunne være i ett med naturen, så nært men likevel så fjernt fra trafikkstøy, boligblokker og kontorbygg.

Vi er heldige vi, som så enkelt kan legge bort hverdagsstresset og omfavne følelsen av frihet i et trygt sted hvor det bare er oss og andre glade sjeler som er her av samme grunn som oss.

For å være ærlig tror jeg dessuten at han egentlig synes det var litt gøy med piknik, han også.

Piknik

Solsikker

Innsjø

Sommerhstt

 

 

 

 

 

Advertisements

Å kysse eller ikke kysse?

Her sitter jeg og hoster, snufser og nyser til det spruter ut av nesa. Første lørdagskveld i leiligheten var blitt en storslagen fest for alle bakteriene som storkoser seg i kroppen min – og dermed ble det heller ingen fest på meg i kveld. Etter en hel dag med handel på IKEA og lignende labyrint-varehus, med en nese rødere enn nesa til Rudolf og en hoste grovere enn hosten til en storrøyker, kan man trygt si at jeg lengter etter å lukke øynene og fly av sted til drømmeland mens kroppen min kjemper mot bakteriene.

Er jeg fortsatt i dårlig form på mandag, får jeg i det minste fritak fra all kyssingen som omtrent får meg til å skjelve i buksa hver dag i det jeg ankommer jobb.

Fordi, er det noe som virkelig får frem det keitete nervevraket i meg, så er det sosiale sammenkomster med en stor gruppe franskmenn. Kontaktsøkende, overvennlige, kyssende franskmenn. Kulturen tvinger meg til å slippe alle sammen inn på innsiden av komfortsonen min, og det får meg til å føle meg…uvel. Komfortsonen min er det jo kun jeg, kjæresten min, og foreldrene mine som vanligvis har tilgang til?

I Frankrike finnes det visst ikke noe som heter komfortsone. Man skulle kanskje tro at det å kysse hverandre på kinnene når man møtes og når man drar, er forbeholdt venner, familie og de aller nærmeste i vennekretsen. Men slik er det altså ikke.

Dette lærte jeg på nært hold forrige fredag, da jeg startet i min nye jobb, strakk ut hånda for å håndhilse på ledelsen og andre ansatte, men ble kysset både til høyre og venstre av den ene og den andre, uten å engang huske navnene på flertall av disse nye kollegene mine som kysset meg på kinnene. Kanskje femti kyss senere, og jeg var alt annet enn komfortabel med det hele. Vil jeg vende meg til denne egentlig ganske hyggelige gesten etter hvert?

Lar jeg være, blir jeg jo den kjipe enstøingen som ignorerer alle sammen. Da er det bedre å varme opp til denne kulturforskjellen og heller se på det som noe positivt; et arbeidsmiljø uten hierarki, hvor alle sammen bare er en stor, fin familie.

Når det er sagt, behøver man ikke å måtte kysse på kollegene sine for å føle seg likeverdig. Men, Frankrike er Frankrike, og kyss er kyss!

Jeg har jo dessuten fått høre fra venner at jeg ikke klemmer dem nok, og at jeg rygger unna når noen stiller seg for nært. Sjenert og usikker, som jeg er.

Jeg har vel egentlig bare godt av å bli klemt og kysset på, av kvinner og menn som prøver å bli venn med meg på jobb. Med unntak av hun som mest sannynligvis har smittet meg med influensa-bakteriene sine, da.

Fysisk kontakt i form av kyss på kinn, er jo egentlig en ganske fin ting. Et symbol på at man er glad for å se den man hilser på.

Nå skal jeg legge meg under dyna med en kopp te og krysse fingrene for at en god nattesøvn er alt som skal til for å helberede denne skjøre kroppen min.

(bildene i innlegget ble forresten tatt for noen måneder siden i Versailles)

fontene versailles

 

 

 

Derfor er jeg mer lykkelig av å bo her enn i Norge

Selvsagt savner jeg Norge. Uten tvil.  Jeg savner å spise rykende ferske (eller oppvarmede frosne) kanelboller og skolebrød på kafé, mens jeg titter ut vinduet og ser på folk som passerer meg og trikken som kjører forbi, i Oslo.

Jeg savner å vandre fra bod til bod og smake på ulike småretter mens jeg nyter livet (og noe godt i glasset) på Gladmat-festivalen, i min kjære hjemby Stavanger.

Jeg savner å gå tur i skogen, spise Kvikklunsj og drikke litervis av Tine iskaffe.

Jeg savner å høre alle de ulike dialektene, dra på hyttetur og grille med engangsgrill.

Jeg savner fossefall, fjorder og våre mange vakre fjell.

Jeg savner familien og venner og alle jeg har mistet kontakt med etter at jeg dro.

Likevel er jeg mye mer lykkelig her i Frankrike enn jeg noen gang har vært hjemme i Norge. Ikke bare fordi jeg elsker å snakke fransk, kjæresten min er fransk og franske makroner smaker best i Frankrike. Men…

Å bo i Frankrike gjør meg lykkelig fordi…

  • Bondemarked er triveligere enn å handle på butikken. Uansett hvor i landet du befinner deg, vil det flere ganger i uka være mulig å handle økologisk frukt og grønt, juice, ferske bakervarer, ost, kjøtt – og nydelige blomster, på store, varierte bondemarked (fra tidlig på morgenkvisten til utover ettermiddagen). Et av mine fineste minner fra Paris er for eksempel en gang da jeg hadde vært ute på byen med ei venninne, og overnattet hos henne. Kjæresten hennes (som er bestevennen til typen min) valgte å bli hjemme, og sto opp tidlig for å handle på markedet. Venninna mi og jeg våknet opp til fersk frukt, ferskt brød og blomster som ventet på oss på kjøkkenet. Kun min egen type klarer å gjøre meg gladere enn det der! blomster
  • Paris er så stort, så spennende, så annerledes. Selv om jeg har valgt å forlate hovedstaten til fordel for Toulouse i Sør-Frankrike (selv om vi ikke enda er på plass der nede), så kommer Paris alltid til å ha en plass i hjertet mitt. Jeg har jo tross alt bodd der i over 2 år og opplevd alt fra språkskole, jobb, nye venner, uteliv, restauranter, cabaret, teater, kino, shopping, monumenter, muséer, gallerier og ja, alt. paris utsikt
  • Å reise på ferie innenlands er like spennende som å reise utenlands. Frankrike er et land med mye variasjon. Vil du tilbringe en langhelg eller en uke på et koselig høyfjellshotell med peis og pjuskepledd, kjøre slalom og spise fondue eller raclette? Dra til Alpene. Vil du besøke koselige små byer hvor alle hus minner om dem man finner i eventyr (og i Skjønnheten og Udyret)? Dra til Alsace. Vil du på badeferie? Dra til for eksempel Cabourg eller luksuriøse Deauville i nord, eller til Nice og Cannes i sør. Vil du besøke vingårder, slott og historiske monumenter – dra hvor som helst i landet, gjerne til det fantastiske Loire distriktet. alsace regionen
  • Maten. Trenger jeg å si noe mer? Jeg har lagt på meg 10 kilo etter at jeg flyttet hit. Og det er virkelig en bittersøt følelse. Kaker, desserter, sjokolade, ost. Det er mine store synder, men fy faen (unnskyld språket) så digg det er å synde, i så fall. I tillegg til at hvert distrikt i Frankrike har sin sjarm og sine særpreg, er også maten og regionale spesialiteter totalt annerledes fra sted til sted. franske kaker

Selfølgelig, å bo her har sine ulemper på samme måte som det har sine fordeler. Dette landet er på ingen måter perfekt. Det er det ingen land som er. Men det er her jeg har funnet lykken. Og det er det denne bloggen handler om. Lykke.

cabourg stranden

tulipaner frankrike