Ferien i Berlin og livets utfordringer

Juni hadde så vidt våknet, og mai var et tilbakelagt kapittel. Vi fløy til Berlin med håndbagasjen full av sommerklær. Mellom hvite trøyer og kortbukser, lå våre svarte t-skjorter med Rammstein-logo. T-skjortene hadde vi kjøpt for tre år siden, fra bandets offisielle merchbutikk. En butikk som også har et eget museumsområde fullt av rekvisitter fra tidligere turneer.

T-skjortene skulle endelig få lov til å være med oss på konsert. Endelig, etter to år med utsettelser. Endelig ville de dekorere våre overkropper under en helaften med pyroteknikk og tung rock på Olympiastadion.

Jeg vil aldri få sagt det høyt nok, hvor mye jeg elsker Berlin. Om jeg en dag bestemmer meg for å forlate Frankrike, er sannsynligheten stor for at jeg vil rømme til Berlin. Være der i noen måneder. Skrive roman og forbedre mine tyskkunnskaper. Jeg ville skrevet en roman inspirert av menneskene jeg ser på T-banen. En roman hvor handlingen er satt til Neukölln, Kreuzberg og Tempelhof. Urbane bydeler fulle av spennende barer og restauranter. En nyoppdaget favoritt er Klunkerkranich, den stilige rooftopbaren med sin moderne kunst og flotte utsikt mot det østlige Berlin og Fernsehturm på Alexanderplatz.

Berlin er for meg et kunstverk i seg selv. En by full av fargerik gatekunst. En by som tiltrekker seg kreative sjeler. Kunstnere. Musikere. Forfattere.

I Berlin har alle friheten til å kle seg og pynte seg nøyaktig som de vil. Åpenheten er vidunderlig.

Jeg malte neglene i fem forskjellige farger og lot tatoveringene puste inn sommerluften, mens jeg vandret rundt i bygatene. I Berlin kan jeg være hvem jeg vil, og nettopp derfor er jeg sikker på at jeg ville elsket et lengre opphold i byen.

Som turister flest, besøkte vi tradisjonelle tyske ølhager. Vi drakk weissbier med grønn og rød sirup og spiste salte pretzels. Som mange andre turister, handlet vi også sjokoladeplater fra den offisielle Ritter Sport-butikken. Planen var å kjøpe to eller tre, men vi endte i stedet opp med ti.

Med en totebag full av sjokoladesuvenirer, vandret vi fra bydel til bydel. Vi tittet på Ampelmann-suvenirer (Øst-Berlins trafikklysmann med hatt), fotograferte historiske landemerker og spiste currywurst ved dyrehagen.

Vi overnattet i en knøttliten hybel med knirkende parkett og ubehagelig seng. Gardinene var altfor korte og altfor gjennomsiktige, og vi våknet sammen med sola hver eneste morgen. Hadde jeg bodd i Berlin, ville jeg neppe hatt råd til noe større enn et tilsvarende kott. Jeg ville druknet i mine egne eiendeler og flyktet til en parkbenk eller en kafé hver eneste dag for å få pusterom fra de trange veggene.

Men jeg bor ikke i Berlin. For å være ærlig føler jeg ikke at jeg har noe bosted for tiden, selv om jeg eier leilighet i Toulouse sammen med mannen min. Både soverommet og hjemmekontoret er stappfullt av flytteesker, selv om det snart har gått ett år siden vi flyttet inn. Vi har fortsatt ikke kjøpt et ordentlig stuebord eller en kommode, og fortsatt ikke kjøpt gardiner som passer stuevinduene. Sannsynligvis kommer vi heller ikke til å gjøre det med det aller første. Kanskje aldri.

Vi står ved et veiskille, han og jeg. Nåtiden er fin, men fremtiden er usikker. Vi lever for de små øyeblikkene, holder fast i nuet.

Showet i Bordeaux og konserten i Berlin var begge planlagt lenge før verden ble sykemeldt. Kjærligheten levde fortsatt sitt beste liv, den gang.

Når vi først er på ferie har vi det fortsatt like fint sammen som før. Det er vel kanskje det som er litt av problemet. Før pandemien var forholdet i stor grad basert på vår felles eventyrlyst. Vi ble kjent med hverandre i Praha. Jeg flyttet inn hos ham i Paris. Vi dro på biltur til Loiredalen for å besøke flere av regionens vakreste slott. Tre måneder senere dro vi til Punta Cana i den Dominikanske Republikk. Deretter til Norge. Og videre til Berlin. Vi skapte minner mens vi gledet oss til de neste destinasjonene som stod for tur.

Alltid hadde vi noe nytt å gripe etter. Nye reisemål, nye opplevelser.

Årene gikk og reisene ble mange. Vi dro på fottur og båttur i Panama. Food tour i Spania. Vi feiret påske i Portugal og bursdag i Nederland. Den neste i Italia, før han fridde til meg i Sør-Afrika.

Og så kom pandemien. Vi hadde vært i Polen like før verden stoppet opp. Besøkt museer og barer i Krakow og vært på tur med hundespann i Zakopane.

På et blunk gikk Frankrike inn i streng lockdown. Ingen frihet til å forlate hjemmet, ikke en gang for å handle mat uten signert attest. Ingen mulighet til å bevege oss lenger unna bostedsadressen enn én kilometer.

De første to månedene fikk vi ikke lov til å være utendørs i mer enn seksti minutter til dagen. Denne reiselystne duoen gikk med andre ord fra hundre til null. Festen var over, og vi ble tvunget til å stå ansikt til ansikt med det store spørsmålet.

Hvem er vi egentlig når verden står stille?

Jeg valgte å flykte til litteraturen, mens han flyktet til gamingmiljøet. Vi fant trygghet i de aktivitetene vi hadde elsket som barn og ungdom, og mistet synet av hverandre på veien.

Berlin var en fin pustepause fra de mange tankene som plager oss begge. Og snart reiser jeg til Norge for å promotere debutromanen min. Hva som skjer med kjærligheten er det bare tiden som vet.

En hilsen fra en av Tysklands mest romantiske byer

Forrige tirsdag våknet jeg såpass tidlig at jeg fikk sett et glimt av soloppgang der jeg våknet til vår første morgen i den vakre byen Dresden. På kalde tær trasket jeg forsiktig over parketten, med nakne lår og overkroppen pakket inn i den store grå System of a Down band-t-skjorta som jeg kjøpte til min kjære på Download-festivalen i Paris for et par år siden. Med trøtte øyne tittet jeg ut vinduet på menneskene som passerte forbi langs Görlitzer Strasse, de aller fleste ikledd boblejakker og luer i ulike farger og fasonger.

Julien og jeg dekket på frokostbordet samtidig som hans foreldre dro ut for å handle ferske rundstykker fra bakeren på hjørnet. Skogsbærjuice, eplejuice, nykvernet kaffe, servelat med pikant paprika, skinke med biter av champignon, salami med parmesanskorpe, kremost med pesto, gulost med ramsløk, leverpostei med gressløk. Mine kommende svigerforeldre dukket etter kort tid opp med rundstykker med solsikkefrø og fletteloff med valmuefrø, en perfekt start på vår første morgenstund i Dresden.

G

Noe vi aldri ville ha visst om, hadde det ikke vært for Le Routard-guideboka vår, en fargerik liten skatt som lå skjult i vår gate, en passasje ved navn Kunsthof, blått og gult og mønster og design, et møtested for kunstnere, et sted som på slutten av 90-tallet ble løftet opp og frem, gjenoppstått fra de døde, et prosjekt som siden den gang har blomstret for fullt med sine spreke farger og kunstneriske arkitektur, et kunstsenter, butikker, gallerier og kafeer, alle fasader malt i friske flotte nyanser.

Gult bygg

Fra nymoderne arkitektur til byens historiske monumenter, mitt hjerte banket raskere og raskere for hvert eneste fotografi jeg knipset, en by jeg var i ferd med å falle hodestups for, en undervurdert romantisk perle som overgikk alle forventninger.

Arkitektur Dresden

Hånd i hånd utforsket jeg gamlebyen sammen med min kjære, blant vakre bygninger som den flotte kirken Frauenkirche og Kunstakademiet, Zwinger, Theaterplatz og Slottskirken, store imponerende landemerker hvorav flere opprinnelig ble bygget på 1800-tallet.

Monum

Trist ble jeg av å tenke på hvor mye tid og krefter det har kostet folket å bygge alle disse arkitekturskattene opp igjen, hvor grusomt det må ha vært å se byen bli jevnet med jorden, en høyt elsket by, nordens Firenze.

Dresden utsikt

Tiden leger heldigvis alle sår. Dresden har, som resten av Europa, reist seg og blitt bygget opp igjen, til den grad at man i dag aldri kunne forestilt seg den katastrofale natten da alle disse landemerkene som jeg nå beveget meg blant, ble visket bort. Alt vi så nå, var kjærlighet.

Kjærlighet

Fra Zwinger, palasset og katedralen filmet jeg videosnutter som jeg deretter sendte til min mor. Du skulle vært her, skrev jeg, forelsket som jeg nå var blitt i vakre Dresden, en by full av flotte bygninger i barokkstil med vakre små gulldetaljer, en by som på mange måter minnet meg om den Tsjekkiske hovedstaden Praha, byen som har fått en stor plass i mitt hjerte, byen hvor kjærlighetshistorien til Julien og meg først startet for snart fem år siden.

Julien

Sammen med Julien sine foreldre tok vi oss en liten tur opp til toppen av Frauenkirche for å få et komplett bilde av byen. En nydelig utsikt fra en like nydelig kirke, innvendig som utvendig, med sitt flotte glamorøse interiør. Forrige uke var vi på konsert her, fortalte moren til min kjære, der vi sammen trasket nedover fra utsiktspunktet, forbi en glassvegg som ga oss muligheten til å beundre kirkens flotte sal på avstand. Mozart, spesifiserte hun.

Frauenkirche interiør

Jeg har også lyst til å lytte til Mozart sine mesterverk i omgivelser som disse, lot jeg henne vite. Mange vil nok tenke at det er underlig at en person som meg, som er så glad i rock-og metall også elsker klassisk musikk. Det finnes en tid og et sted for alt, Rammstein og industriell arkitektur i Berlin, Mozart og barokkstil i Dresden.

S

Arkitekturperle

Statue

IMG_20191212_203037

Zwinger

IMG_20191212_203341

Statue zwinger

IMG_20191212_201904

Blå vegg

Det fredelige og de små gledene i Heiligenhafen

Formiddagen i Tyskland fikk uten tvil en positiv start, med det spennende middelaldermarkedet i Burg auf Fehmarn og den gylne muligheten til å ta fargerike bilder av nydelige sommerfugler i Schmetterlingspark.

Videre kjører vi 21 kilometer lenger sør, til Heiligenhafen, en liten havneby ved Østersjøen, 55 kilometer øst for Kiel, de fleste nordmenn kjenner til Kiel, stedet hvor svært mange begir seg ut på store handleturer takket være fergen som går fra Oslo.

Selv har jeg vært litt over alt i Nord-Tyskland opp gjennom årene, selv om minnene er vage. Fra jeg var bitteliten til jeg var cirka tolv år gammel, dro mine foreldrene meg med på biltur gjennom Danmark, Tyskland og Polen hver eneste sommer, helt til de skilte lag, like før jeg nådde tenårene.

Den gang så jeg dessverre ikke på disse feriene som annet enn slit, med mil etter mil på Autobahn, bilsyk og vond i leddene, en far som ble sur fordi mor ikke kunne lese kart uten å føre oss på feil spor, rasteplasser med dårlig mat og lugubre hoteller ved motorveien. Den gang var jeg misunnelig på alle mine venninner som dro til London sammen med mødrene sine for å besøke Madame Tussauds og se musikaler som Cats og Starlight Express (jeg har fortsatt til gode å se begge), eller på chartertur til Kanariøyene og Hellas for å bade i basseng og leke på stranda dagen lang, hver eneste dag i to uker.

Nå, som voksen, elsker jeg slike bilturer, riktig nok med mobil-GPS og en grundig runde med research før bestilling av hotell og bord på restaurant blir gjennomført, en luksus mine foreldre og jeg ikke hadde på 90-tallet. Tyskland har jeg også fått et nytt syn på, en naturlig del av det å vokse opp, man når vel alle en alder hvor man ikke lenger bryr seg om hvem som skal på bassengferie og hvorfor man selv ikke er en av dem.

Det eneste som betyr (eller burde bety) noe, er jo hvem man ferierer sammen med. Samholdet.

Nå, som voksen, føler jeg ofte at slike rolige dagsturer til tyske småsteder langt unna Berlin og alt som er kult og trendy, er nøyaktig den virkelighetsflukten jeg trenger. Akkurat nå, er denne turen alt mitt slitne hode kunne ønsket seg, en fem dagers sommerferie med rolige aktiviteter, fine øyeblikk som skal deles med min familie i fred og ro.

Himmelen er overskyet. Heiligenhafen må uten tvil være et fantastisk feriested når sommertemperaturen er på topp og hver centimeter av badestranda fylles med fargerike servietter og parasoller. En typisk havneby full av båter, butikker som selger maritime artikler, suvenirsjapper og spisesteder som tilbyr sjømat. Min mor liker ikke fisk og jeg tåler ikke å spise skalldyr, så vi finner oss et bord på et annet spisested, et biff-og pannekakehus, av alle kombinasjoner.

IMG_20190813_170613_609

Stedet heter Zum Alten Salzspeicher, som betyr Det Gamle Saltmagasinet, og er et historisk monument i Heiligenhafen, et saltlager bygget i 1587, i dag et populært spisested for både lokalbeboere og turister. Min mor og jeg drikker forfriskende riesling, min stefar tar seg en pils. Jeg bestiller vegetarisk pannekake, med ost og grillede grønnsaker, selv om jeg egentlig ikke er spesielt sulten etter å ha spist store mengder surdeigsbrød med smeltet ost og skinke på middelaldermarkedet hvor formiddagen ble tilbrakt.

Pannekake

Litt småyr i lufta er nok til å få flere av de andre restaurantgjestene til å trekke inn i lokalet, men vi blir sittende ute, regnet vil snart gi seg, om man i det hele tatt kan kalle dette regn. Pannekaker og riesling, båthavn og små gågater fulle av gøyale suvenirer, vi fullfører dagsturen med en handletur på et av de mange supermarkedene som tjener godt på oss turister, pålegg og godteri, om jeg bare hadde hatt mer bagasjeplass.

Jeg takker mine foreldre for denne hyggelige dagen, jeg takker for godt selskap og fine små øyeblikk. En smule forbauset, min mor smiler, “det skulle da bare mangle”.

Båthavn