Karantenedagbok: Tradisjoner og Tanker rundt påskekrim

Kalenderen forteller meg at vi nå har nådd april. Natt til mandag stilte vi klokka en time frem, sommertid, starten på lysere morgentimer og lengre kvelder. Snart er det jo dessuten påske, jeg burde vel ha kjøpt meg en ny krimroman for å skape tradisjonell påskestemning i sofakroken, bøker har jeg dessuten bestilt mange av, fra to ulike nettbokhandlere, men foreløpig har ingen pakker kommet frem. Når det gjelder denne norske tradisjonen med påskekrim, hvor kommer egentlig dette fra? Hva er sammenhengen mellom påske, som er en religiøs høytid, og politietterforskning og detektivarbeid?

Jeg husker da jeg for fire, fem år siden nevnte dette med påskekrim for min franske samboer. Hans umiddelbare reaksjon var å påstå at dette var en oppdiktet tøysetradisjon, noe helt internt som garantert ikke eksisterte utenfor mitt eget hjem. Heldigvis har han med årene blitt noen ferieturer klokere på Norge og nordmenn, han har  lært nok om den norske kulturen til å forstå at nordmenn er så mye mer enn bare skiturer, hytteturer og røkelaks. Han har innsett at både tacofredag og påskekrim er nasjonale tradisjoner praktisert i et stort flertall av norske hjem, han har skjønt at for mange er ingen julefeiring fullkommen uten dubbet tsjekkisk Askepott på TV-skjermen. Selv har jeg alltid hatt både en fot innenfor og utenfor de nordiske tradisjonene, noe jeg vil anta er ganske vanlig for oss som har vokst opp med to ulike kulturer i hjemmet.

Akkurat nå, her jeg sitter innestengt i et Frankrike under portforbud, er det vanskelig å la være å bli sentimental der jeg tenker tilbake på barndommen, ungdommen og alle år som ledet til i år, jeg tenker på de fine små tradisjonene, på store koselige høytider og kalenderens merkedager, de viktige høydepunktene i en ellers ganske alminnelig hverdag.

Jeg savner å ha noe å glede meg til, noe som ikke innebærer mat levert på døra av engstelige maskekledde sykkelbud som ikke engang tørr å se meg i øynene, der de stiller seg fem meter unna med hodet bøyd, i frykt for at jeg enten er Medusa eller har kroppen full av virus. Om daglig lørdagsgodt og levert mat forblir mine eneste lyspunkt i disse karantenetider, vil jeg nok trille raskere ut av leiligheten enn jeg vil klare å gå.

Ingen påskeferie, ingen Eurovision, ingen definitiv sluttdato på portforbudet, jeg får se på dette som en mulighet til å skape en ny tradisjon, enten alene eller sammen med karantenepartneren min, Julien. Brettspill og pizza, anime og sushi, tacokveld og Netflix, litteraturkveld med rødvin, video-apéro med venner. De gamle tradisjonene får jeg ta igjen senere, med eller uten krim og taco.

Murveggen

Coronakarantene, dag 15.

Mandag. Jeg gikk ut døra for å hente posten og for å resirkulere papp. Et vakkert kirsebærtre på motsatt side av gata fanget umiddelbart oppmerksomheten min, jeg krysset veien, noe jeg egentlig ikke har lov til, ikke uten attestasjonen som tillater meg å gå tur i nabolaget i maksimum en time. Alt jeg ønsket var å ta en nærmere titt, heldigvis så jeg ingen mennesker, ingen droner, ingenting annet enn en folketom gate og et vakkert rosa tre.

Kirsebærtre

Coronakarantene, dag 16.

Tirsdag. Dagens store høydepunkt var min lille spasertur til bakeren for å handle baguetter. For å krydre tilværelsen besøkte jeg et annet bakeri enn det lille stamstedet på hjørnet, hundre meter lenger unna. En smule skuffet var jeg over utvalget, ingen maisbrød, ingen fullkornsbaguetter, bare vanlige lyse baguettes tradition. Nystekte og gode tradisjonsbaguetter.

Baguetter

Hjemmekontor og omtrent ingen arbeidsoppgaver å bryne seg på, jeg benyttet tiden til å kose meg med litt lesestoff. I løpet av arbeidsdagen rakk jeg å lese meg halvveis gjennom romanen Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad. Rikelig med humor gjør denne mørke tematikken passe lett å svelge, en skildring av et samfunn som begrenser kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, et samfunn hvor det ikke passer seg å være frivillig barnløs i trettiåra, hjerteknust, lutfattig og arbeidsledig.

Jeg nekter å tenke

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Frankrike Toulouse
Noen av de mange sjarmerende spisestedene i Toulouse. Jeg gleder meg til første datekveld med samboeren etter alt dette er over, jeg gleder meg til å nyte deilig sørvestfransk cuisine.

Hjemlengsel og alt det fine som får meg til å glemme den

Desember føles som en evighet siden, savnet blir større for hver dag som går. Mitt kjære hjemland, Norge, familien min og venner, biblioteket i hjembyen min, salt lakris og baconcrisp på kino, fiskegrateng til middag, søndagsturer i skogen, utsikt mot sjøen fra stuevinduet hos mine foreldre.

Jeg er lykkelig her i Frankrike, mitt liv i Toulouse kunne jeg aldri ha byttet bort, men jeg ønsker så sårt å kunne vende hjem til Norge innimellom, en liten uke her og der, fra tid til annen, for å handle inn nylanserte skandinaviske romaner, for å se halvdårlige norske filmer på kino, for å spise skolebrød og drikke eplemost og svare på stavangersk når butikkansatte spør om jeg ser etter noe spesielt.

Lenge blir det dessverre til neste gang jeg får kommet meg hjem på besøk. I mellomtiden har jeg heldigvis agendaen stappet med spennende planer som vil holde meg både travelt opptatt og strålende fornøyd med tilværelsen her i dette nydelige landet som jeg for snart fem år siden valgte å bosette meg i.

Ikke minst, gleder jeg meg helt vanvittig til førstkommende fredag, min kjære, hans foreldre og jeg skal ut på en etterlengtet biltur langs den Franske Riviera, en ukeslang sensommerferie hvor svømmebasseng, strender, vingårder, småbyer og deilige spesialiteter fra middelhavskysten vil stå i fokus.

Ved vannet

Som en ukentlig tradisjon, som de fleste av våre lørdagskvelder her i Toulouse, gikk vi også denne lørdagen ut for å besøke både en ny bar og et nytt spisested, nysgjerrige som vi er på byens mange serveringssteder, alle de skjulte skattene hvor vi aldri tidligere har satt våre ben. Denne gang holdt vi oss i området rundt Quai de la Daurade, et område som de fleste lørdagskvelder er fullt av festglade mennesker og nysgjerrige turister, et område hvor det dessuten ofte blir arrangert diverse gøyale aktiviteter i regi av kommunen.

Som svært mange andre tilskuere, ble også vi stående og se på de ti-talls menneskene som kjørte vannscootere i full hastighet ute på Garonne-elven, noe vi aldri tidligere hadde sett før, vi visste ikke engang at dette var lov. Som de fleste andre, antok også vi at det hele måtte være i forbindelse med et spesielt arrangement.

Barallel

Vi spaserte videre til mikrobrasseri-og bar Barallel, et relativt nytt utested for ølentusiaster, intimt og moderne, med fire egenproduserte ølsorter, i tillegg til et samarbeid med et annet fransk mikrobryggeri. Julien gikk for stedets egne amber på fat, selv endte jeg opp med ei flaske Berliner Weisse med bilde av selveste Brandenburger Tor på etiketten. Frisk og syrlig i smaken, ypperlig for en lun sensommerkveld på en stilig ølbar i livlige Toulouse.

Brandenburger Tor

Vi spiste middag på en libanesisk restaurant ved navn Le Sémiramis, to gater unna mikrobryggeriet, med sentral beliggenhet i samme kvartal som byens mange kule retrosjapper og fasjonable vintagebutikker.

Libanesisk

Kalde småretter, etterfulgt av varme småretter, tre forskjellige typer grillspyd, kylling, biff og lammekjøtt, alle godt marinert og servert med deilig hvitløkskrem. Hummus, auberginekrem, taboulé med hakket persille, kefta, grillet ost og falafel, våre smaksløker lot seg forføre av alle disse nydelige smårettene og de møre grillspydene, spirituelt var vi allerede i Libanon, han og jeg på en utekafé i eksotiske Beirut. Den spirituelle reisen fikk en søt avslutning med hver vår porsjon av husets dessert, en ostebasert og parfymert søtsak som på arabisk heter Halawet el Jibn, og et stykke parfymert semulekake, deilige smaker av Midtøsten. Sammen med kakene fikk vi spandert hvert vårt glass med myntete, en hyggelig liten oppmerksomhet fra den vennlige servitøren.

Arabiske desserter

På vei hjemover, stoppet vi ved Pont Neuf for å nyte solnedgangen og synet av det belyste pariserhjulet på motsatt side av Garonne-elven, vannscootere suste fortsatt forbi til glede for de mange tilskuerne som fortsatt lot seg underholde av kappløpene på vannet.

Om jeg nå hadde befunnet meg i Norge, i hjembyen Stavanger, eller i Oslo hvor jeg for en tid tilbake vokste fra å være en usikker 20-åring til en selvstendig 25-åring, ville jeg ha levd et like innholdsrikt liv som det jeg er så heldig å leve her i Frankrike, her i Toulouse?

Jeg undrer, om jeg bare kunne hatt begge deler. Kvikklunsj og makroner, eplemost og champagne, fjorder og vingårder, lyng og lavendel, gamle slott og gammeldagse hytter, Nordsjøen og Middelhavet.

Toulouse

Spise ute

De snakker om fjelltur, termos, appelsin og sjokolade og sånt?

Notater fra andre juledag og fra dagen derpå, forsøk på tur og kaffekos på fjellet.

Vi skulle egentlig tilbringe hele dagen ute i frisk luft og deilig norsk natur, vi skulle følge de fine turløypene, de som er merket med røde T-bokstaver av Den Norske Turistforeningen, opp til toppen av Dalsnuten skulle vi, ja, vi skulle ha med oss termos med kaffe og nistepakke med brødskiver og kanskje en appelsin og litt sjokolade, regnbukse og varm ytterjakke, solide tursko og tjukt pannebånd, vi skulle kose oss glugg ihjel, som dem sier, glugg ihjel på ekte norsk vis med ekte norsk kultur. Jeg skulle vise ham hva det vil si å være norsk, å elske Norge, å være en slik en ekte frisk nordisk kvinne med røde kinn og vind i håret. Norsklæreren min på ungdomsskolen pleide alltid å fortelle oss at ingenting var så vakkert som ei ærkenorsk dame med støvler og fjellanorakk, vel, her er jeg, ei halvnorsk dame med blomstrete boblejakke og trange jeans som jeg fant ut at passer bedre i byens gater enn ute i naturen.

Gang på gang prøver jeg å bevise noe for min kjære, et eller annet, jeg prøver så hardt å være så norsk jeg bare kan, når han er på besøk fra Frankrike. Når han ikke er på besøk, når jeg er på norgesbesøk på egenhånd, da gjør jeg ikke spesielt mye ekstremnorske ting, sånn bortsett fra å spise skolebrød, handle norsk litteratur og tilbringe en helg på hyttetur et eller annet sted hvor man har dårlig mobildekning og lang vei til nærmeste dagligvarebutikk.

Jeg er jo stolt av landet jeg har vokst opp i, og kulturen jeg har vokst opp med, men samtidig vil jeg aldri komme unna det faktum at hjemmet mitt er like polsk som det er norsk, litt engelsk er det også, der hos foreldrene mine, min mor og min stefar som begge er innvandrere og begge snakker norsk med “rar” aksent, de lager begge mat fra sine hjemland, og omgås for det meste bare andre utlendinger som dem selv (alt dette har jeg forsåvidt nevnt hundrevis av ganger før).

Men, så kommer vi til noe så simpelt som å planlegge en liten dagstur på fjellet, en plan jeg skulle likt å gjennomføre med sennepsgul Fjellräven-sekk på ryggen og Stormberg-jakke på kroppen, ullundertøy og Timberland-boots ville også vært fint. Men nei, slike ting eier ikke jeg og det har jeg heller aldri gjort. Ikke klarer jeg å huske på ting som å kjøpe inn Kvikk Lunsj eller appelsiner, fylle opp en termos, ei heller gidder jeg å grille pølser på bål eller fra engangsgrill når det er kaldt ute. Jeg gir meg selv terningkast 2 i mine nordmann-ferdigheter.

Helt og holdent min feil at tur opp til Dalsnuten ble en noe mislykket affære, er det forsåvidt ikke, her har Moder Jord og sine regnfylte skyer hatt en finger med i spillet. En liten gåtur fikk vi tatt oss, ikke helt opp til toppen, men en liten tur ble det likevel. Uten regntøy, men med paraply. Uten mat og drikke, men med kamera på slep. Vi spaserte forbi andre mennesker, ekte nordmenn ikledd regntøy, de grillet pølser på bål.

Dagen etter, byttet vi ut natur og tursko med handletur, burger og spa. To timer med avslappende boblebad, peeling og massasje, en julegave fra min mor til oss, en helt fantastisk julegave som jeg gjerne kan få i reprise til neste år, og alle år som følger. På ettermiddagen delte vi en overpriset burger med pulled pork og jalapeños, og tittet i butikkene i sentrum.

Her hadde jeg en glimrende anledning til å kjøpe meg ting og tang til turer i skog og mark, men jeg kjøpte meg heller nye bøker i stedet. Nå kunne jeg ha dratt ham med meg på et eller annet spisested som serverer typisk norsk husmannskost, raspeball for eksempel, eller komler som vi kaller dem i Stavanger.

Nå i jula ville de sikkert også servert ting som ribbe, pinnekjøtt og kanskje til og med lutefisk. Ja, lutefisk har han fortsatt aldri smakt.

…men det har jo faktisk ikke jeg heller.

Ærkenorsk