Hvorfor jeg elsker Narbonne i Sør-Frankrike

“Seriøst? Skal du til Narbonne…uten meg?”

Disse var ordene kjæresten min klarte å lire av seg, da jeg fortalte ham om mine planer om å være ute på reise i en ukes tid for å oppleve mest mulig den siste uken min som “kvinne i tjue-årene”, før det var tid for meg å tre på meg voksen-buksa og være tretti. Man kan vel kanskje kalle det en svært tidlig midtlivskrise. Dette var i fjor, i mai måned.

Lite visste jeg at han egentlig pønsket på å ta meg med til Narbonne en eller annen gang, langt frem i tid. Lite visste jeg at han visste spesielt mye om Narbonne i det hele tatt. Eneste grunn til at Narbonne i det hele tatt havnet på agendaen, var fordi jeg skulle videre til Spania og ønsket et sted å overnatte mellom Toulouse og Girona, for å slippe å løpe fra buss til tog, og videre til tog nummer to.

Praktisk beliggenhet førte meg altså dit. Og praktisk ble det. Kun to timer med buss fra Toulouse (som jo nå er byen jeg bor i), og vips, så befant jeg meg midt i sentrum av en ny og spennende by som jeg gledet meg til å utforske.

frankrike reise

I dét jeg ankom Gare Routière (busstasjonen), ble jeg møtt med solskinn og varme. Antrukket i sort prikkete bomullskjole, nylonstrømpebukse og olajakke, var jeg glovarm som aldri før. Kontrasten var stor, mellom sterk vind og høljeregn i Paris og sommertemperatur i Narbonne – og jeg klaget ikke. Blå himmel og herlige varmegrader var nå et hyggelig gjensyn!

benk

Jeg overnattet på en sjarmerende Bed&Breakfast som het La Maison Gustave. Ei smilende jente i tidlig tjue-årene ønsket meg velkommen og hjalp meg å bære den lille trillekofferten min opp alle trappetrinnene som ledet oss til det som skulle være rommet mitt. Et koselig rom, pent dekorert i lyse farger og skandinavisk interiør. Fra vinduet hadde jeg en fantastisk flott utsikt mot Palais des Archevêques – et historisk palass som nå huser diverse museer.

bed and breakfast

Jeg tok av meg min altfor varme strømpebukse og lot jakken ligge igjen på rommet, før jeg dro ut for å besøke alt som Narbonne hadde å by på. Etter å ha beundret palasset (Palais des Archevêques) på avstand fra vinduet mitt, var jeg klar for å se det – og fotografere det – på nært hold. Jeg gledet meg også til å besøke Narbonne Katedralen som ligger vegg i vegg med palasset, og til å sette meg på en benk ved kanalen (Canal de la Robine) som renner gjennom byen, og kanskje spise noen godsaker fra et av byens bakerier, og samtidig la beina få slappe av og få solt seg litt.

vindu

Selv om jeg egentlig liker å late som jeg ikke er det, så kommer jeg nok (dessverre) alltid til å være den stereotypiske kvinnen som elsker å dra på shopping. Fingrene mine klødde etter å bruke penger på noe nytt – måtte det være småkaker, nye bøker, sandaler, hårprodukter, uansett hva. Men, siden jeg måtte forholde meg til et budsjett på overførte penger fra mamma (etter å ha blitt ranet i Paris samme dag som jeg reiste), bestemte jeg meg for å ikke kjøpe noe som helst, men heller bruke litt ekstra på et fint måltid senere på kvelden. Dermed kjøpte jeg kun et bakverk fra et bakeri, og holdt meg like greit unna butikkene.

religieuse

Og det bakverket ble det mye søl av. Kaken, en religieuse (oversatt: religiøs), var god, men ikke gudommelig god – og i tillegg var det litt av et frustrasjonsmoment å få bort all den klissete sjokoladekremen fra fingrene mine. Hver gang jeg satte tennene i kaken, begynte sjokoladekrem å tyte ut fra alle kanter. Hvordan det er mulig å i det hele tatt stappe så mye sjokolade inn i en så liten kake, er et under for meg. Hvorfor har ingen fortalt meg at man egentlig burde spise disse med skje, og aldri med hendene?

Ansiktet mitt så til slutt ut som en to-årings fjes, etter å ha spist sjokoladekake for første gang i sitt liv. Det var da enda godt jeg ikke var ute etter å imponere eller se fin ut for noen!

Jeg vandret rundt i et par timer, til føttene mine var begynt å verke, takket være kombinasjonen av dårlige sko og svette føtter som ikke helt hadde tilpasset seg til varmen enda. Jeg burde da vite at ballerinasko ikke egner seg til lange utflukter.

sentrum

Nysgjerrig på hva annet Narbonne hadde å by på, stakk jeg innom turistkontoret for å få mer informasjon. Til glede for kjæresten min, er det mer enn nok av ting å gjøre i nærheten av Narbonne. Ting som jeg ikke fikk gjort…fordi man behøver bil for å komme seg frem. Smålig skuffet, tok jeg beina fatt og trasket fra gate til gate på jakt etter skjulte skatter. Jeg endte opp med å forville meg inn i gater hvor det ikke fantes annet enn hus og små blokker. Og en pub. En gammel mann som satt på puben og drakk øl, lo av meg og ropte på fransk, “det er tydelig at du har gått deg vill, lille jente”. Lille jente. Jeg lot de ordene synke inn, mens jeg funderte over midtlivskrisen min.

pub

Jeg avsluttet kvelden med et litt dyrt, men fantastisk måltid hos Restaurant Gaia. Et spisested anbefalt av den smilende resepsjonisten.

Servitørene virket overrasket, forvirret og til dels ukomfortable, over å se noen be om et bord…for én person. Ei ensom dame, uten følge. Så utrolig sørgelig, tenkte dem vel. Men vi som reiser alene, vi må da vel også få lov til å spise fin mat vi også, får vi ikke?

suppe

Etter å ha fått en litt merkelig velkomst, angret jeg ummidelbart på å ha dratt til en slik restaurant på egenhånd. Jeg burde ha bestilt takeaway mat fra en eller annen fastfood-kjede i stedet. Da ville jeg i det minste følt meg mindre utilpass. Men å reise seg opp fra bordet og stikke, rett etter å ha satt seg ned og fått tildelt en meny, ville bare sett enda mer latterlig ut, så jeg bestemte meg like greit for å bli.

middag

Jeg bestilte en tre-retters middag, og glemte samtidig at jeg jo tross alt var den rare dama som satt helt alene, og jo burde gått for en hovedrett, spist den lynkjapt og forlatt lokalet så kjapt som mulig. I tillegg bestilte jeg en halv flaske vin, da restauranten ikke kunne tilby kun ett glass til maten. Javel. En halv flaske vin skulle jeg drikke helt alene. Nå var jeg ikke bare den tragiske dama som satt helt alene på fin restaurant. Nå var jeg den tragiske dama som drikker alene, i tillegg. Akk og ve!

Til orientering; jeg ble meget godt brisen, og kjæresten min ble bombardert med “du skulle vært her” meldinger, samt bilder av matrettene mine fra alle mulige vinkler. Mellom forrett og middag kom en av servitørene innom for å spørre om jeg hadde det bra. Før jeg i det hele tatt rakk å svare at joda, det gikk fint med meg, la hun en bunke med kokkeblader og matmagasiner på bordet. Fortsatt bekymret for den enslige kvinnen, og sikkert redd for at jeg skulle finne på å kjede meg i mitt eget selskap, dette var de ansattes måte å si “vi bryr oss”.

Selv om dette restaurant-besøket var noe merkeligere enn det jeg er vandt til, når jeg først er ute og spiser alene, så var maten totalt verdt det. Desserten glemte jeg å ta bilde av, men den kan jeg informere om at smakte helt nydelig.

Jeg krøp til køys, mett, fornøyd og glad for å ha besøkt Narbonne. Og dit skal jeg tilbake – men da skal opplevelsen deles!

arkitektur

palasset

selfie

kanal

palmer

fransk

 

Advertisements

10 ting man kan si for å gjøre franskmenn forbanna

La oss bare innse det.

Mennesker i dag blir krenket på null komma niks, over både store ting og småtterier. Franskmenn (akkurat som oss Nordmenn) er ingen unntak.

De blir sure når Norge slår dem i skiskyting og i håndball – vi kjemper jo tross alt om tronen på begge arenaer. Sure blir de også når man kritiserer maten deres – men ikke om man kritiserer regjeringen, været eller….Paris. Der er vi alle enige i å være misnøyde. Og for all del, hold ketsjupflaska langt unna biffen!

Her er en guide til 10 ting man ALDRI skal si til en franskmann (om man ønsker å bevare vennskapet)…

  1. Er det sant at franskmenn heller velger å  overspraye seg med parfyme fremfor å ta sin daglige dusj? Dette er en kjent myte, og er nettopp ikke noe mer enn bare dét; en myte.
  2. Det er jo en del av deres kultur å være utro, ha elskerinner osv? Denne stereotypen kan man takke Hollywood for. På samme måte som at nordmenn i Hollywood-filmer blir fremstilt som høye, blonde, primitive mennesker med tysk aksent og navn som Helga og Hans.
  3. Fransk er et språk som ikke interesserer meg å lære. Dette har jeg faktisk hørt noen si, og det ble ikke akkurat godt mottatt. Språket, vel, grammatikken er vanskelig å lære (som fransk-talende nordmann har jeg ergret meg mye over bøying av verb) og dét er franskmennene stort sett enige i. Man drukner i et hav av regler med hundrevis av unntak, og bokstaver som ikke uttales. Hvis du i tillegg aldri vil få bruk for språket, så er det vel heller ikke noe poeng i å lære det? Det blir som å få franskmennene til å ville lære seg norsk…
  4. Martin Fourcade er en elendig idrettsutøver. Dette har jeg aldri hørt noen si, så gjett om jeg kommer til å poppe popkorn og sette meg ned i godstolen og følge med på showet, om noen skulle finne på å kritisere den franske verdensmesteren i skiskyting. Akkurat som alle andre, er også franskmennene stolte av sine stjerner!
  5. Har du ketsjup? Denne biffen er svært, svært tørr (etter å ha bedt om å få biffen godt stekt). Å be om en godt stekt biff er kriminelt nok i seg selv, her i landet. Når man i tillegg ber om ketsjup for å gjøre vondt verre, ja, da ser franskmennene rødt.
  6. Franske kvinner barberer seg ikke. En gammel myte som er like utgått på dato som da det var på mote å la legghår og armhulehår gro fritt.
  7. Å si “Hola” i stedet for “Bonjour” til franskmennene. Fantastisk måte å gjøre seg upopulær allerede ved førsteinntrykket. Dette er et folkeslag som hater å bli sammenlignet med andre, og er vandt til at folk flest i det minste skjønner “bonjour” og “merci”.
  8. Å kalle servitøren for “garcon” (som betyr gutt). I gamle dager tilkalte man visstnok servitøren ved å rope ut “garcon!”. I gamle dager. Gjør du dette i dag, vil både servitøren og alle de andre gjestene i restauranten himle med øynene og riste på hodet i skam.
  9. Hvordan kan dere spise foie gras, når dere vet hvor grusomt gjessene blir behandlet? Ja, alle franskmenn er klare over at gjessene blir fôret såpass mye at det skader dem. Ingen blir sinna om slike kommentarer kommer fra en vegetarianer (dette forventer man jo), men sitter du der og tygger på kylling nuggets og pølser, så blir det å regne som hykleri.
  10. Ingenting i Frankrike er verdt å se for besøkende, sånn bortsett fra Paris, da. Her vet jeg ikke engang hvor jeg skal starte. Frankrike har så mye å by på, for alle og enhver. Fornøyelsesparker, strender, fjell, sanddyner, lavendel og solsikke-enger, katedraler og slott, spennende grotter, historiske landsbyer, vingårder, storbyer, hva mer trenger man?

notre dame paris

paris