En lørdag i Saint-Émilion

Før jeg forteller hva som har hendt siden sist, vil jeg vende tilbake til lørdagen da vi forlot Bordeaux. Vi hadde sett frem til vår siste overnatting, et romantisk opphold på en koselig Bed&Breakfast og vingård ute på landet. Planen hadde i utgangspunktet vært å handle rødvin enten derfra eller fra en vingård i hjertet av Saint-Émilion, før vi deretter ville tilbringe kveldens siste solfylte timer ute på terrassen. Jeg hadde gledet meg til å bestille pizza, la Eurovision rulle over TV-skjermen i bakgrunnen og nyte et par glass dyp Merlot.

Ettermiddagen var fortsatt relativt ung da vi ankom Château la France, adressen hvor vi skulle bo det neste døgnet. Til vår venstre side så vi flere hektar med drueranker og det vakre slottet som hadde blitt avbildet og reklamert for på både Booking.com og overnattingsstedets egne nettsider. Til vår høyre side lå bygningen som huset resepsjonen og vingårdens utsalgssted.

En stengt dør og mørke vinduer var det som møtte oss, da vi parkerte bilen og ringte på dørklokka. Etasjen over var derimot full av liv. Pratende menn, sittende rundt et bord ved sine store, åpne vinduer. De røkte og drakk kaffe i bar overkropp. Jeg kunne se dem klart og tydelig, jeg kunne til og med se enkelte av dem snu seg mot oss, men de brydde seg ikke om å si så mye som et eneste ord til det besøkende paret som stirret mot dem.

Julien sukket irritert og sa at det absolutt ikke fristet å handle vin fra slike sure tryner. Ikke når Saint-Émilion tross alt lå bare et lite steinkast unna. Jeg løftet blikket en siste gang for å se om det i det hele tatt brydde dem at vi nå skulle ta pengene våre videre til et annet sted. De kunne ikke ha brydd seg mindre.

Saint-Émilion sjarmerte oss, slik alle franske middelalderlandsbyen alltid har gjort. Vi vandret gjennom de smale gatene, oppover og nedover, forbi vinbutikker og suvenirsjapper, vinbarer og restauranter. Flagg fra flere velstående nasjoner stod klistret på alle butikkdørene, sammen med den gode nyheten om at vinflaskene uten problemer kan transporteres til nesten alle verdens land.

Turistkontoret reklamerte på sin side for tuk-tuk turer mellom de store, kjente vinhusene i distriktet. En av disse fremkomstmidlene passerte oss da vi spaserte i retning parkeringsplassen for å kjøre videre til en liten, mindre kjent familiedrevet vingård.

En vingård ved navn Château Cadet-Pontet, hvor vi ble møtt med et vennlig smil og en omvisning både utendørs og innendørs. Eieren Arnaud kunne blant annet fortelle oss hvordan klimaendringene tvinger vinbøndene til å endre sine rutiner. Han snakket om druerankenes største fiende, ustabilt vær hvor hetebølgene slår formiddagen hardt i fjeset, og kraftige regnbyger faller som fossefall på ettermiddagstid. Han snakket om regnets evne til å vaske naturen fri for beskyttende midler, noe som gir rom for drepende soppsykdommer til å spre seg fritt. Uten den nødvendige beskyttelsen, vil soppen angripe druerankene på et blunk. Hver time vil være avgjørende for bøndene i deres kamp mot utryddingen av en hel årgang.

Vi avsluttet besøket med en liten vinsmaking, og falt for en nydelig harmoni av Merlot og Cabernet Sauvignon, druesorter som gir Bordeaux-vinene sin karakteristiske smak. Etter endt vinsmaking og en hyggelig liten prat med Arnaud, kjøpte vi med oss tre flasker fra 2018. En til oss, en til foreldrene mine, og den siste skulle svigerforeldrene mine få.

Etter det lange besøket hos Château Cadet-Pontet, fikk vi endelig sjekket inn på overnattingsstedet. En kvinne tok til slutt telefonen og møtte oss ved parkeringsplassen.

Vi var fortsatt fornærmet over uhøfligheten vi ble møtt med, da vi først forsøkte å få kontakt med noen via både telefon, dørklokke og ved øyekontakt. Vi nektet å legge irritasjonen bak oss, for vi kunne fortsatt se de røkende mennene uten t-skjorte i etasjen over resepsjonen. Derfor kjøpte vi ikke vin fra Château la France, men nøyet oss med den gode vinen fra Arnauds vingård. Vi skiftet fra sommerklær til badetøy og hastet oss av sted til boblebadet med sin fine utsikt mot vingårdens drueranker.

Med badetøyet hengende til tørk over en hagestol, nøt vi kveldens apéritif ute på terrassen. Vi nøt vår deilige vin fra Saint-Émilion sammen med smaken av pizza med andefilet og persillade.

Badetøyet ble tatt i bruk igjen allerede neste ettermiddag, da vi tok oss en tur innom svigerforeldrene mine for å grille i hagen og kjøle oss ned i bassenget. Jeg leste Hemingways noveller ved bassengkanten og fikk meg en subtil brunfarge på armer og bein. Allerede neste dag skulle jeg reise videre til Norge, hjem for å feire 17. Mai med familien for første gang på ni år.

En ettermiddag i det maleriske Giverny

I en liten kommune i det nordlige Normandie, en kommune ved navn Giverny, ligger huset og hagen til den berømte kunstneren Claude Monet, et av de viktigste navnene fra kunstbevegelsen impresjonismen.

Monet er for mange kjent for sine malerier av viktige landemerker og arkitektur i hjemlandet, slik som katedralen i Rouen og havna i Honfleur, men flere vil nok mene at det likevel er noe ekstra spesielt med maleriene hvor naturen står i fokus. Å se på dem, er som å se en kjærlighetserklæring til naturen, i alle sesongers farger.

Monet elsket det franske naturlandskapet. For å virkelig vise at alle sesonger har sin skjønnhet, dro han tilbake til nøyaktig samme sted for å male landskapet i endring, sesong etter sesong, fra grønt til brunt, fra vår til sommer, høst til vinter.

Da han flyttet inn i sitt hjem i Giverny, huset hvor han ble boende i hele 43 år, hadde han store planer for hvordan hagen skulle se ut. Han så blant annet for seg en stor dam full av vakre vannliljer og en dekorativ japansk bro. Det skulle ta ham tjue år å skape den hagen han ønsket seg, hagen foreviget i flere av hans mest kjente malerier.

Etter å ha drømt om å besøke denne hagen i over seks år, gikk min lille drøm endelig i oppfyllelse forrige søndag, en aller siste mulighet før jeg ikke lenger har et fast overnattingssted i hverken Normandie eller Paris-området (ettersom mine svigerforeldre, som bor midt i mellom, flytter sørover til Montauban om knappe fem uker).

Sammen med Julien, dro jeg derfor forrige fredag på besøk til hans barndomshjem for siste gang. Det ble en langhelg for min del, og en ti dagers ferie for ham, som tross alt har et gutterom fullt av saker å sortere, deriblant enorme mengder Legoklosser og Pokémonkort.

Jeg fikk meg en fredagskveld med cocktail-apéro på kjøkkenet til svigermor, og en lørdagsformiddag på markedet i Meaux. Med matvarene på slep, tok vi oss et glass vin og hygget oss med tapaslunsj på vinbar, før vi sent på kvelden dro til Paris for å spise middag på restaurant sammen med venner. Da søndagen omsider banket på døra, var tiden endelig inne for å besøke huset og hagen til Claude Monet.

Vi startet søndagen med en god frokost og rikelig med kaffe, før kjøreturen på en og en halv time ledet oss til vår endelige destinasjon. De forhåndsbestilte inngangsbillettene hadde vi skrevet ut på papir, og med mobiltelefonene skulle vi fotografere den fargerike naturen som ventet oss bak de lave gjerdene.

Hadde jeg hatt plass i håndbagasjen, ville jeg ha tatt med meg speilreflekskameraet på helgetur.

Hagen var full av turister, sannsynligvis langt færre enn under normale omstendigheter, for absolutt alle turistene så ut til å være europeere. Jeg hørte mennesker snakke tysk, nederlandsk, engelsk og svensk, mens et flertall snakket likevel fransk, franskmenn som har valgt å feriere i eget land.

Omkranset av bambus, med vannliljer flytende på vannet og et piletre hengende over liljene som et smykke, så jeg den berømte dammen som jeg umiddelbart kjente igjen fra de flotte maleriene. Vi spaserte langs de smale stiene ved vannkanten og tittet på de vakre blomstene som rammet inn vannet, alt så ut som et eventyr, en nydelig drøm som jeg ikke hadde lyst til å våkne fra.

Etter å ha tatt oss god tid til å beundre naturen og se humler og bier kose seg i sin søken etter nektar, spaserte vi videre til huset hvor Claude Monet i sin tid bodde sammen med sin kone. Flere av hans malerier, vel, kopier av dem, dekorerte stueveggene. Vannliljene fra dammen og blomstene i hagen prydet flere av disse.

Som hos de fleste rikfolk fra over hundre år tilbake i tid, sov herren og fruen på separate soverom, hennes rom langt mer beskjedent enn hans. Begge kunne de likevel nyte en nydelig utsikt mot den fredelige hagen, en utsikt jeg skulle ønske jeg selv hadde muligheten til å våkne opp til.

Les Jardins de Monet à Giverny var definitivt verdt den lange ventetiden. Dette ble altså min siste turistattraksjon før jeg om ei uke reiser hjem på besøk til Norge, for første gang på to og et halvt år.

Byen som heter Condom, de tre Musketerer og Saint-Pierre katedralen

Evig takknemlig er jeg, for denne deilige starten på helgen! 

I lykkerus, våkner jeg opp fra en av de mest perfekte sommerkveldene jeg noensinne kunne ønsket meg, overnatting på det sjarmerende hotellet La Ferme de Flaran i vindistriktet Ténarèze (Gers-departementet), en ettermiddag hvor bading og avkobling i hotellets store svømmebasseng stod i fokus, etterfulgt av en romantisk aften hvor jeg i min røde kjole og han i sin hvite skjorte og sorte jeans lyttet til avslappende livemusikk og nøt deilig fransk gastronomi på sitt beste. 

Vi starter lørdagen tidlig, med bufféfrokost, utsjekk og en liten tur til nabolagets fineste landemerke, cistercienserklosteret Abbaye de Flaran, før vi kjører videre i retning byen med navnet som ikke har noen som helst tilknytning til prevensjonsmiddelet ved samme navn, Condom.

Condom

Baïse-elven renner gjennom den koselige lille byen som forsåvidt har alt man skulle ønske fra en fransk by; et stort innendørs marked, fine små butikker, vinbarer og kafeer, selv en bokkafé finnes her, til glede for alle bibliofile turister akkurat som meg selv. Min kjære peker i retning bokkaféen, om vi av en eller annen grunn skulle flyttet hit ville dette blitt ditt stamsted, sier han med sikkerhet, stolt over hvor godt han kjenner meg og mine kafépreferanser.

Vi parkerer ved markedshallen og trasker målrettet i retning byens hovedattraksjon, den sørfransk-gotiske Saint-Pierre katedralen som ligger midt i hjertet av sentrum. Foran katedralen står både franske og utenlandske turister i kø for å ta bilde av byens kjente statue av kaptein D’Artagnan og de tre Musketerer. Mange kjenner til Musketerene fra romanene av Alexandre Dumas og de senere filmatiseringene av hans historier, og virkelighetens Musketerer var på 1600-tallet kjent som de modige og lojale elitetroppene til Kong Ludwig 14. (også kjent som Solkongen).

Katedral

Vi besøker katedralen, en arkitekturperle bygget på 1500-tallet, full av delikate detaljer og religiøse kunstverk, vegg i vegg med byens kloster. Gers-departementet er, som de fleste deler av Frankrike, rikt på spennende historie og flotte monumenter, for ikke å snakke om vinproduksjon (Gascogne) og annen produksjon (i dette tilfellet, druebrennevinen Armagnac). Landet er kjent for vakker natur og pittoreske landsbyer som ligner dem man finner illustrert i koselige eventyrbøker, også i Gers vil man finne denne idyllen (noe jeg vil fortelle mer om i mine neste innlegg).

Saint Pierre katedralen

Condom fortjener virkelig å bli anerkjent som en by verdt å besøke av andre grunner enn kun for å ta tøysebilder ved byskiltet, noe svært mange turister nettopp gjør. Det finnes jo til og med mennesker der ute som målbevisst reiser jorda rundt for å besøke alle stedene som befinner seg på den lange lista over verdens morsomste stedsnavn. Deriblant Condom.

K

Mot slutten av 90-tallet valgte faktisk kommunen å være med på spøken for å tjene litt ekstra penger på denne snodige formen for turisme, ved å åpne et eget kondom-museum, i tillegg til å få suvenirbutikkene til å selge postkort med bilder av byskiltet på. Museet ble for øvrig stengt i 2005, men byen lider absolutt ingen nød når det gjelder turisme, takket være blant annet UNESCO og Pilegrimsveien til Santiago de Compostela, hvor den tidligere nevnte Saint-Pierre katedralen står markert på en av de mange forskjellige vandrerutene man kan følge.

I tillegg til at pilegrimvandring ser ut til å være i vinden for tiden, finnes det mange flotte reiseblogger og magasiner der ute på det store internett, som setter fokus på å løfte frem ukjente undervurderte destinasjoner fremfor å bare kaste glans over de store kjente stedene som allerede sliter med overturisme og ødeleggelser.

Klostere

De fineste stedene i Frankrike, er for meg disse små skjulte skattene, steder hvor man kan slappe av og besøke severdigheter i fred og ro, lære noe nytt, måtte det være historie, arkitektur, om lokalkulturen eller menneskene. 

Arkitektur

Kors

Statue Musketerer

Landsbyen Conques: Pilegrimsferd og vakre omgivelser

Flere notater fra denne påskeferien på tur sammen med familien. Kameraet mitt knipser i full fart, foto etter foto, jeg sitter igjen med så mange spennende bilder med flotte farger, de fineste suvenirene jeg kunne ønsket meg.

Flere notater og flere oppdateringer, nest siste feriedag er nok en regnfull dag i det vakre grønne Aveyron.

IMG_20190507_184949_642

Ute på eventyr mellom daler og fjell, vi følger smale veier langs fjellveggen, landskapet minner meg om Norge, om den fine sørvestlandsnaturen som jeg har vokst opp med.

Landskapet ligner det norske sørvestland, med sine nakne fjellvegger, de smale veiene og den urørte naturen, det gjør det så absolutt, men dette er det franske sørvest.

De idylliske små landsbyene, steinhusene og de mange blomsterdekorerte veggene avslører at dette er Frankrike, dette er fransk bygderomantikk, som tatt ut fra gamle malerier og romaner. Like vakkert som norsk trehusbebyggelse, men totalt annerledes.

Lørdag, en ny dag i det sjarmerende eventyrhuset i landsbyen Coubisou. Jeg våkner tidlig på morgenkvisten, noe jeg har gjort hver eneste dag i løpet av denne ferien. I dag våkner jeg med et smil om munnen, lykkelig over å se min kjære her ved min side. Han og jeg skal utforske en ny landsby, i dag blir det bare oss to på tur, i dag er det den kanskje mest populære landsbyen i hele Aveyron distriktet som skal besøkes; den nydelige middelalderlandsbyen Conques.

IMG_20190507_183228_864

Conques, og klosterkirken Sainte-Foy, er historisk kjent som et populært stoppested for pilegrimer på vei til Santiago de Compostela i Spania. Den romanske klosterkirken er på UNESCO’s liste over verdens kultur-og naturarvsteder, hvor man også finner flere av de historiske monumentene som besøkes langs denne berømte pilegrimsruten.

Klosterkirken Sainte-Foy

Vi spiser frokost sammen med mine foreldre før vi knytter skolissene og slenger på oss yttertøy, fotoapparatet pakker vi med oss, og paraply, ja, paraply må vi huske å ta med, været vil nok ikke klarne opp med det aller første.

Rundt en time tar det oss å komme frem til dagens utvalgte destinasjon. En idyllisk landsby i grønne omgivelser, Dourdou-elven renner gjennom Conques, gjeiter som beiter ved fjellveggen lydes i bakgrunnen. Den historiske klosterkirken ligger i hjertet av bebyggelsen, et majestetisk monument som er selve kronen på kunstverket. Er det noe mange av disse franske småstedene er, så er det jo nettopp kunstverk.

Conques Frankrike

Vi tar en selfie sammen foran klosterkirken, han bøyer seg ned og jeg står på tærne, smiiiil. Vi gliser til kameraet, sender bilder til mine foreldre og deretter til hans foreldre, alle skal få se hvor fint det er her, hvor heldige vi er som har fått muligheten til å komme hit på dagstur. Dere skulle ha blitt med oss hit, skriver jeg til min mor, før vi vandrer videre fra gate til gate for å passe på å ha sett absolutt alt som finnes her på dette vakre lille stedet.

Kjæreste selfie

Wisteria-planter har dessverre svært kort levetid men flotte er de, disse lilla blomstene som henger grasiøst over husvegger og murer rundt omkring i landsbyen, og overalt ellers i landet. Mange av husene i Conques pyntes med friske grønne busker, enkelte også med flagg som vaier i vinden. Jeg elsker disse husene, sjarmerende murhus med bindingsverk i tre, så koselige, så eventyrlige de er.

IMG_20190507_185051_617

De smale brosteinbelagte gatene leder oss til butikkvinduer, og til bakerier som lokker folket til seg med den forførende lukten av deilige kaker. Vi ledes forbi små pubber og spisesteder, og forbi suvenirbutikker som selger religiøse artikler og lokale spesialiteter.

Vi besøker en av de lokale pubene, han bestiller to øl, en til meg og en til seg selv. Det eneste vi mangler nå, det eneste som kunne gjort denne ettermiddagen enda bedre, er om regnet forsvant, om sola tittet frem, om vi kunne sittet på uteserveringen med solbriller på.

IMG_20190507_185316_860

Klosterkirke

Kirke innvendig

IMG_20190507_185428_414

Fransk

Desigu

Min nyttårsfeiring med 5-retters middag på fransk slott

Stig på, to-tusen-og-nitten. Hjertelig velkommen skal du være.

Jeg åpner ballet ved å ønske dere alle, mine nære og kjære, bekjente og ukjente et riktig godt nytt år. La oss krysse fingrene for at dette året vil bli enda bedre enn året vi nå har tatt farvel med, la oss sikte enda høyere, jobbe enda hardere og drømme enda større. La oss i år være enda litt rausere på å vise kjærlighet og medmenneskelighet, la oss i år være enda litt flinkere til å ta vare på naturen og miljøet. I hvert fall litt.

Jeg håper dere har hatt en like trivelig nyttårsfeiring som det jeg har hatt. Samtidig håper jeg at dere, i motsetning til meg, klarte å unngå å overspise, og til dem av dere som inntok litt for mye sprudlevann i løpet av kvelden, håper jeg at dere, i motsetning til meg, husket på å drikke vann før leggetid.

Notat til meg selv; bli flinkere til å følge egne råd.

Før kveldens store feiring, satt jeg hele åtte timer på kontoret uten å gjøre noe som helst i løpet av arbeidsdagen, ingenting annet enn å vente på at noen kanskje skulle finne på å sende en mail eller ringe kontoret, noe ingen gjorde. Med andre ord fikk jeg (og ni kolleger) betalt for å lese bok, surfe på internett, spille kort, lese aviser, lytte til podcast, aktiviteter som jeg ville gjort om jeg hadde sittet hjemme på sofaen i åtte timer.

Etter endt arbeidsdag kom min kjære for å hente meg, da bar det av sted til et sted bare femti kilometer unna vårt hjem i Toulouse. Reservert var overnatting og fem-retters middag på det nydelige slottet Château de Larroque i Gimont, en landsby i Gers-området, vi så frem til en kulinarisk helaften og kongelig oppvartning, silkekjole og paljettveske på meg, sort og hvitt og stilrent på ham, klare var vi til å ringe det nye året inn!

Slotts

Det sjarmerende slottet var av typisk sørvest-fransk stil, bygget i rødbrun mur med lyseblå skodder som rammet inn de store vinduene. Vi parkerte bilen innerst i et hjørne av den store gårdsplassen, rolig gikk vi opp slottets brede steintrapp med vår lille trillekoffert og kamera på slep. Ei eldre dame møtte oss i resepsjonen og ledet oss til vårt rom, et koselig rom sådan, gammelt men koselig, men jøss så kaldt det var der inne. Med høyt tak og dårlig isolasjon var det kanskje å forvente å måtte fryse litt om man ikke har tilgang til peis, og med det angret jeg umiddelbart på at jeg ikke hadde pakket med meg varm pysjbukse og tykke ullsokker.

Seng

Ny kjole, ny veske og nye sko har min mor gitt meg som en siste gave, en romjulsgave, før jeg reiste tilbake til Frankrike etter å ha feiret jul i Stavanger. Jeg følte meg fin der jeg stod, oppstaset, sminket og klar til å feire årets siste dag, og starten på et nytt år med blanke ark. Min kjære var også fin, i sin hvite skjorte og sorte bukser, samme antrekk som han hadde på seg på julaften.

En servitør ledet oss til bordet som var reservert til oss, et rundt bord i hjørnet av rommet, lokalets beste bord, etter min mening. Lyserosa roser, levende lys, hvert vårt glass champagne, atmosfæren var uten tvil romantisk her på slottet. Det vil si, helt til en enorm bille fløy i full hastighet og stupte ned i hodebunnen til min kjære. Han prøvde å vifte den bort, men billen var tydeligvis tiltrukket av min forlovede, der den igjen og igjen svermet rundt og kastet seg mot ham. Hissig ble min kjære, ute på hevntokt var han nå. Med ett, var vesken min borte fra mitt fang, og var nå tatt i bruk som våpen mot innpåslitent insekt. Som en omgang med badminton, ble billen slått etter, truffet flere ganger, igjen og igjen, til den til slutt tapte kampen. Stakkars.

dav

For å åpne det store festmåltidet fikk vi servert hver vår mise en bouche, flere forskjellige små smakebiter servert før første forrett, deriblant østers til min kjære og boudin blanc (hvit pølse) til meg. Til første forrett fikk vi foie gras, etterfulgt av ris de veau med soppsaus til meg og kreps til ham, til hovedrett fikk jeg servert rådyrsteik med rødvinssaus, min kjære fikk hummer, til dessert fikk vi karamelisert ananas, appelsinmousse med sjokoladetrekk og kaffemarengs med krem av praliné.

cof

Magesekken min var for lengst nådd sin grense, selv ikke på julaften klarte jeg å spise så mye som det jeg hadde gjort nå. Natten var fortsatt ung da jeg krøp til køys, da jeg lå og jamret meg over noe som var totalt selvforskyldt. Stappmett var jeg, men likevel svært fornøyd med hvordan han og jeg hadde valgt å tilbringe vår fjerde nyttårsaften sammen.

Vår fjerde felles feiring, min første uten fyrverkeri.

I Frankrike skyter dem ikke opp fyrverkeri på nyttårsaften, vel, med unntak av i Paris, da. Men jeg vil heller ligge og klage over å ha spist for mye, på et slott på det franske sørvestland, enn å stå fastklemt i en svær folkemengde i den travle hovedstaden, bare for å få et lite glimt av fyrverkeri-showet.

Å våkne opp på slott den første januar, med min forlovede ved min side, dette ville jeg ikke ha byttet bort mot noe som helst.

IMG_20190101_210039

Pittoresk sjarm så langt du ser: dagstur til nydelige Collioure

Klokka var såvidt bikket åtte. Med lukkede øyne lå jeg under dyna og lyttet til lyden av fuglene som kvitret i vakker allsang. En melodi som skaper sommerstemning og gir en riktig god gledesfølelse over å åpne disse trøtte øynene og strekke både armer og bein som et første møte med dagen som står for tur – selv så tidlig som klokka åtte på en lørdag.

Jeg plasserte mine nakne føtter på det kalde gulvet og listet meg inn på badet, for å ikke vekke min kjære som fortsatt sov, stille og fredelig på motsatt siden av sengen. Etter en behagelig nattesøvn på La Mamounière – bed&breakfast, eller chambre d’hôtes som det jo heter på fransk, var jeg opplagt og klar til å dra på dagstur til den sjarmerende byen Collioure.

En tjue minutters kjøretur, og vips så var vi på plass.

båter collioure

Den gamle, historiske fiskerbyen Collioure ligger ved Middelhavets kyst, like ved grensen til Spania, og er en del av franske Katalonia. Byen har lang historie med erobring og gjenerobring mellom Spania og Frankrike,  og det er vel kanskje ikke så rart at begge land ønsket å føle eierskap til byen – så vakkert som Collioure tross alt er. Byen har kun tre tusen innbyggere men tiltrekker seg hundrevis av besøkende hver eneste dag, spesielt nå på sommeren, hvor været er ypperlig for soling og bading på stranda.

strand collioure

Selv nøyet vi oss med utepils i skyggen av en parasol, mens vi tittet på mennesker og livet rundt oss, og lyttet til lyden av gatemusikanter, måkeskrik og bølgeskvulp.

“Ta bilder av meg”, ba jeg Julien, og la speilrefleksen i hendene hans. Han hadde ikke noe valg nå.

Kledd i havblått skjørt, matchet jeg omgivelsene og ville ikke la muligheten gå fra meg. Moder jord forsøkte derimot så hardt hun bare kunne å spolere denne lille fotoseansen vår. Med sine sterke vindkast, forsøkte hun å løfte skjørtet mitt så langt det lot seg gjøre, og bustet like greit til håret mitt såpass mye at jeg nå minnet om et fargeløst lykketroll. Både skjørt og hår flagret til alle kanter, og jeg ble stående på stedet hvil, med en hånd foran og en hånd bak – akkurat som Marilyn Monroe, men i en tragikomisk utgave.

vindkast

Vi vandret videre langs strandpromenaden og nøt finværet, til tross for sterk vind og skjørt som ikke ville slutte å danse vertikalt. Julien fikk øye på noen toppløse damer på stranden, og stirret. Da jeg tok ham i å stirre, ble han flau og unnskyldte seg umiddelbart. Han ville uansett innom en bar for å se fotballkamp på TV, så da ble vi like greit sittende der i et par timers tid. Jeg med en brus, han med en øl, langt unna avkledde kvinner på stranden.

utekafé

Etter oppholdet i sportsbaren, spaserte vi videre til fyrtårnet og nøt den nydelige utsikten over byen som en grande finale før vi endelig måtte tilbake til bilen og forlate fiskerby-idyll og middelhavssjarm.

fyr

forblåst

slott

landskap

båt

klart vann og kråkeboller

kråkeboller

sommerferie

collioure view

blått

frankrike

fargerikt

blomstervegg

idyll

sjarme

sommerskjørt

Djevelbrua, vingårder og magiske grotter – en helt vanlig søndag i Lot-distriktet

Etter en helt fantastisk lørdag (med mye regn) i den idylliske byen Sarlat, stod en like fin søndag for tur. En søndag bestående av et spontant grottebesøk og en sviptur innom den sjarmerende lille byen Cahors for å spise lunsj og fotografere den vakre Djevelbrua. Og sist men ikke minst, tok vi oss en mer eller mindre obligatorisk tur innom en av de mange vingårdene i Cahors, for å smake både rødt, hvitt og rosé og handle med oss et par kartonger – direkte fra vinprodusenten.

Vi foretrekker å handle vin på denne måten, min kjære og jeg. Flere ganger i året reiser vi rundt i nærområdet, slår av en prat med de (som oftest) svært hyggelige familiene som driver de forskjellige vingårdene, smaker produktene, kjøper med oss de utvalgte favorittene – og vender tilbake igjen i en senere anledning for å kjøpe mer av det som faller aller best i smak.

Denne gang endte vi opp med en hel kartong med fantastisk rosévin og en kartong med rødvin av forskjellig årgang. Den lille vingården (Château Vincens) driftes av et søskenpar, som i tillegg til å ta seg av landbruk, vinsmaking og utsalg, reiser rundt fra by til by på diverse vinmesser for å markedsføre produktene sine. Markedsføring har de definitivt under kontroll, da de allerede eksporterer vin til land som Korea, Japan og USA, i tillegg til diverse land i Europa.

Før vi dro på besøk til denne vingården, som en fin avslutning på en herlig helg og gøyal biltur, gjorde vi noe helt annet. Noe svært så annerledes;

Vi besøkte en av Lot-distriktets mange magiske grotter. Ja, for det er en slags overnaturlig magi over det å vandre dypere og dypere under bakken, mens tusenvis av stalaktitter og stalagmitter titter frem fra alle mulige kanter. Les Grottes de Cougnac regnes dessuten som et historisk monument, takket være den ene grottens mange førhistoriske helleristninger. Jeg hadde så vanvittig lyst til å ta bilder av dem, men måtte selvsagt respektere foto-forbudet som gjaldt for denne delen av visitten. Fotobonanza ble det derimot i den andre grotten!

Mellom grottebesøk og vingård, klemte vi inn en og en halv time til å spise lunsj på en koselig liten kafé i sentrum av Cahors, med utsikt over den gotiske Saint-Étienne katedralen. Så snart lunsjen var spist og regningen betalt, kjørte vi bort til Le pont Valentré, også kjent som Pont du Diable (“Djevelbrua”) for å fotografere det jeg synes er den fineste severdigheten i hele Cahors.

Det er rart å tenke på hvor lite jeg vanligvis føler jeg får tid til i løpet av en dag. Og likevel rakk vi å gjøre så utrolig mye spennende nå på søndag – og det bare en 1-2 timers kjøretur fra vårt eget hjem. Ja, jeg sier det om og om igjen; jeg føler meg heldig som bor her i store, spennende Frankrike!

utsikt frankrike

Saint-Étienne katedralen i Cahors

saint-etienne katedralen

“Djevelbrua” 

djevelbrua

cahors

sørfransk

Utsikten fra innkjørselen til Cougnac-grottenes område

utsikt cougnac

Grottebesøk

cougnac grott

Snodig, små-skummelt og vakkert på samme tid

stalagmitter

stalaktitter

Vingården

château vincens

vingård cahors

Flere eventyr i det spennende Lot-distriktet og Dordogne-området blir det definitivt, både i sommer og i høst!

Lot distriktet

Men først…en tur til byen Nice!

Iført pyjamas-shorts og Julien sin grå t-skjorte, ligger jeg nå, stuptrøtt, på sengekanten på et tre-stjerners hotell (Le Geneve). Jeg befinner meg i den nydelige gamlebyen i Nice, en av de mest internasjonalt besøkte byene på den franske rivieraen. Utenfor hører jeg lyden av biler som tuter og kjører forbi, og regnet som faller like tungt som det har gjort hele denne dagen.

Føttene verker, og jeg angrer virkelig på å ikke ha tatt med fotkrem da jeg pakket kofferten i går kveld. Å pakke til en to ukers ferie er en stor nok utfordring i seg selv, og verre er det jo når man pakker til ulike destinasjoner. Altså, Nice, Oslo, Kristiansand, Mandal og Stavanger.

Siden jeg uansett skulle bytte fly i Nice (da det ikke går direktefly fra Toulouse til Oslo), reserverte jeg like greit to netter på hotell i denne kjente middelhavsbyen, for å få mest mulig utbytte av situasjonen – og for å slippe å løpe fra flyplass til flyplass, fly til fly.

På vei til flyplassen i dag tidlig, hadde jeg et klønete uhell med det høyre buksebeinet, da det hektet seg opp i et gjerde og revnet, slik at jeg måtte brette opp buksa for å skjule et enormt, grusomt hull. Siden det uansett er inn å blotte anklene, var det absolutt ingen som brydde seg. Vel fremme på gate 51, hele to timer før avgang (etter å ha feilkalkulert hvor lang tid man trenger på å komme seg til flyplassen fra Toulouse sentrum), kom beskjeden hverken jeg eller mine medpassasjerer ønsket å høre. Flyet var forsinket.

En time forsinket og med hull i buksa, ankom jeg endelig Nice.

middelhavet

Jeg ble møtt med pøsregn og grå himmel. Paraply hadde jeg ikke tatt med. På hotellet fikk jeg vite at jeg kunne låne paraply av dem….det vil si, jeg ble gjort oppmerksom på denne informasjonen først etter at jeg desperat hadde gått til innkjøp av en ny paraply, selv. Vel. Rent bortkastet er det jo ikke. Om det skulle regne i morgen, er jeg beredt. Regner det i Oslo på onsdag, ja, da er paraplyen på plass. Paraplyer får man alltids bruk for.

Til tross for mye regn og bukse med hull i, storkoser jeg meg i Nice. Byen er særdeles nydelig med sine typisk sør-franske bygninger malt i varme farger, smale livlige gater, sjarmerende små restauranter, flotte palass og kirker, palmetrær på rekker og rad, og turkisblått hav. Jeg er forelsket!

selfie nice

Fra rommet mitt har jeg utsikt over et nydelig oransje bygg med helt fantastisk flotte balkonger. Til lunsj har jeg spist kake, drukket kaffe og pratet med verdens hyggeligste barista på HOBO Coffee. Jeg har vandret langs stranda. Jeg har trasket gjennom de små, pittoreske gatene i gamlebyen. Jeg har spist deilige sitron-og parmesan ravioli på restauranten La Petite Cocotte og smakt på en helt fantastisk rødvin fra Provence. Og på toppen av det hele har jeg klart å finne veien tilbake til hotellet, uten hjelp fra GPS (da mobilen gikk tom for strøm).

balkong nice

Å være på reise helt alene er hva man gjør det til selv. Det trenger ikke å være ensomt. Jeg har alltid med meg en god bok i vesken, jeg har et kamera, jeg har satt meg mål for hva jeg ønsker å se av turistattraksjoner, og i morgen skal jeg på Food Tour med A Taste of Nice (guidet tur fra restaurant til restaurant for å smake lokale spesialiteter).

Jeg krysser fingrene for at regnet tar seg en pause, og at føttene mine slutter å verke!

statue nice

gult bygg

smale gater

 

Hvorfor Beuvron-en-Auge er en av de vakreste landsbyene i Frankrike

I følge Les plus beaux villages de France er den billedskjønne landsbyen Beuvron (Beuvron-en-Auge) utmerket som en av Frankrike’s vakreste landsbyer.

Beuvron ligger i Calvados-området i Normandie, i hjertet av den svært populære Cider-ruten, og bare 12 kilometer unna den nydelige botaniske hagen i Cambremer (les innlegget om den botaniske hagen på Normandies kjente Cider-rute for mer informasjon) og 15 kilometer unna den herlige strandbyen Cabourg.

Calvados-området er kjent for sine idylliske småbyer, og er en populær destinasjon for ferierende som elsker å dra på biltur ute på landet i skjønne Normandie, for å virkelig oppleve alt det fine Frankrike har å by på – utenfor de store byene.

Normandie er en region rik på historie (Napoleon bla.), ost (camembert, m.fl), epler og eple-baserte produkter (spesielt kaker,cider og eple-brandy), sjarmerende landsbyer og vakkert landskap. En region smykket med muligheter for både familier og par som ønsker å la seg sjarmere av alt det flotte som Nord-Frankrike har å by på.

 

Og med det, anbefaler jeg å ta en tur innom den eventyrlige landsbyen Beuvron!

landsby normandie

En idyllisk landsby full av bygninger som stammer fra 1700-tallet, i tillegg til noen godt bevarte hus som ble bygget så tidlig som på 1500-tallet. I Beuvron møter du gammel, sjarmerende arkitektur omkranset av fargerike blomster. En liten elv renner gjennom landsbyen og skapet det lille ekstra som gjør Beuvron til en av de mest fotogene landsbyene jeg har satt mine ben i.

fransk idyll

Beuvron for cider elskere

Fransk cider er totalt annerledes fra den cideren vi kjenner til i Skandinavia. For det første er den ekte franske cideren som oftest tørr og syrlig, og smaker som juice presset fra grønne epler, med kullsyre. Skandinavisk cider minner aller mest om godteri i forhold. For det andre er alkoholinnholdet i fransk cider som oftest kun 2%.

Mens jeg var i Beuvron, kjøpte jeg meg et par flasker cider fra det lokale bryggeriet Cidre Calvados Desvoye – som også produserer eple-brandy og pommeau (eple-brandy blandet med eplejuice for en mildere smak). Fransk cider nytes aller best servert sammen med crêpes (franske pannekaker). Nam!

Hvert år i Oktober, arrangeres cider-festivalen Fête du Cidre i Beuvron!

Festivalen arrangeres på markedsplassen og gir deg muligheten til å se hvordan eplejuice blir presset, og her får du også smake en god variasjon av ulike cidere fra lokale produktører.

ciderbryggeri

…Og deg som elsker blomster

Landsbyen har vunnet utmerkelsen tre blomster i village fleuri  – en konkurranse som arrangeres årlig i Frankrike og jobber for å motivere de forskjellige kommunene til å sette i gang tiltak for å øke livskvaliteten til innbyggerne og gjøre landsbyene mer attraktive for turister og besøkende, ved å vedlikeholde grøntarealene og jobbe for å forbedre miljøet.

Beuvron-en-Auge er kanskje en liten landsby, men den er full av vakre blomster i ulike farger og størrelser – noe som igjen skaper en idyll og det postkort-perfekte visuelle som landsbyen er så kjent for.

Planlegger du å besøke landsbyen i våren, bør du sjekke ut Fête des Gèraniums – blomsterfestivalen i Beuvron og en feiring av vår-sesongen. Festivalen arrangeres første uka i Mai måned.

fransk

Hvor kan man spise i Beuvron?

  • For smakfulle galettes (salte pannekaker) og crêpes (franske søte pannekaker), sjekk ut crêperiet La Colomb’Auge. Prøv gjerne en galette med ost fra Normandie (Camembert, Neufchâtel, Livarot eller Pont-L’Evêque) og til dessert; en crêpe med eplekompott.
  • Planlegger du å feire en spesiell anledning? Bryllupsdag, for eksempel? I dette tilfellet har du kanskje satt litt ekstra til siden for et litt høyere restaurant-budsjett. Du ønsker kanskje en annerledes atmosfære og en totalt unik kulinarisk opplevelse. Da kan jeg anbefale restauranten Le Pavé d’Auge – Michelin-stjerne har den, og med fin beliggenhet i skjønne Beuvron, inviteres du til romantiske restaurant-lokaler hvor du vil få smake retter laget av kun det beste av lokale råvarer.

cafe du coiffeur

Hvor kan man overnatte i Beuvron?

  • Bare et steinkast unna Michelin-stjerne restauranten, ligger en sjarmerende Bed&Breakfast (Le Pavé d’Hôtes). Her kan du få frokosten din servert i frokostsalen, på rommet ditt – eller i den nydelige hagen, på de varme sommerdagene hvor sola titter frem allerede tidlig på morgenkvisten.
  • Et tradisjonelt Normandie-hus, og et perfekt sted for de som søker den romantiske atmosfæren. Sjekk ut koselige Le Pressoir!
  • Med beliggenhet i hjertet av landsbyen, en idyllisk Bed&Breakfast Aux Trois Damoiselles – perfekt for de som elsker l’ambience country chic!

landsby

normandie

Små videoklipp satt sammen fra oppholdet mitt i Beuvron

 

 

Franske perler: Den botaniske hagen på Normandie’s kjente cider-rute

I August ifjor, kom foreldrene mine på besøk til Frankrike for å tilbringe en uke sammen med meg, i et gjestehus i landlige omgivelser i den historiske regionen Normandie.

Normandie er kjent for sin produksjon av eplecider (og calvados), sine mange oster (noen med sterkere lukt enn andre), og ikke minst alle de sjarmerende små husene som minner om hus man finner illustrert i eventyrbøker.

Siden jeg nå hadde fått i ansvar å være personlig guide for foreldrene mine, gjorde jeg mitt absolutt beste for å passe på at hvert eneste øyeblikk ville bli fylt med spennende aktiviteter, nye smaker, nye lukter, fine omgivelser som skapt for perfekte foto-øyeblikk.

Jeg leste meg opp og ned på Normandie-regionen og fant en hel rekke med artikler som omhandlet det som kalles La route du Cidre, som oversettes til “Cider-ruten”.

“Når du først skal besøke Nedre Normandie, må du sjekke ut La Route du Cidre i Pays d’Auge området. Ruten er en 40 kilometer lang strekning bestående av idyllisk landskap, hundrevis av epletrær, sjarmerende små landsbyer – og ikke minst, mange forskjellige cider-bryggerier hvor AOC Pays d’Auge cider blir brygget og solgt til besøkende.”

En opplevelse som jeg virkelig gledet meg til å ta med foreldrene mine på.

Om du ikke allerede var forelsket i Frankrike’s mange små landsbyer og landets pittoreske landskap, så kommer du definitivt til å bli det, etter en dag og to på oppdagelsesferd gjennom den maleriske cider-ruten. En rustikk sjarm pryder de mange små landsbyene med sine eventyrhus, økologiske markeder og gammeldagse kaféer. Blomsterpotter pryder enhver balkong og de aller fleste gatehjørner, og bidrar til å skape en romantisk atmosfære.

Blomster skulle jeg snart få se mye mer av. I den vakre botaniske hagen som også ligger lokalisert på cider-ruten, like ved en landsby ved navn Cambremer. Her finner du den nydelige hagen Les Jardins du Pays d’Auge  – et tilfluktssted for deg som søker fred og ro i vakre omgivelser, og deg som søker et sted hvor du kan la deg selv bli inspirert til å skape. Du som liker fotografi, du som liker å tegne eller male, eller du som liker å skrive.

normandie blomster

Foreldrene mine elsket hvert sekund av besøket vårt i denne vakre botaniske hagen. Vel, med unntak av det plutselige nedbøret som overrasket oss med sitt nærvær. En ti minutters regnbyge tvang oss til å søke ly på en benk under et halvtak. Vi benyttet like greit anledningen til å spise smørbrødene vi hadde tatt med oss fra et bakeri i Cambremer.

I følge den koselige damen i billettluken, ville det ta oss rundt en og en halv time å rekke å se alt som Jardins du Pays d’Auge hadde å by på. Hver separate del av hagen hadde et eget tema; rosehagen, “djevelens hage” (Jardin du Diable), “englenes hage” (Jardin des Anges) og “September-hagene” (Jardins de septembre). Alle perfekte for kunstnerøyet og for foto-entusiaster som meg selv.

Der du vandrer gjennom hagen, vil du på et punkt ende opp med å bevege deg gjennom en labyrint, som vil føre deg til et lite kapell hvor kirkemusikk spilles fra høytalere for å skape riktig stemning.

Den botaniske hagen er åpen for brudepar som ønsker å arrangere sin vielse/seremoni omringet av blomster og fransk idyll. Les Jardins du Pays d’Auge har dessuten et eget festlokale like ved hagens inngang, som kan reserveres til den store bryllupsfesten. Jeg kunne fint ha giftet meg i en botanisk hage, men hvorvidt min kjære ville gått med på det, er jeg usikker på.

Den botaniske hagen huser dessuten også et lite museum hvor man kan få et innblikk i hvilke verktøy og metoder som ble brukt av håndverkere av forskjellige slag, slik som for eksempel sølvsmeder og arbeidere innen matproduksjon og klesproduksjon, fra tiden før moderne teknologi tok over. Stefaren min er ingeniør, og har en naturlig nysgjerrighet for alt det mekaniske, alt det tekniske. Hans øyne lyste opp i det han beundret det ene verktøyet etter det andre, og leste seg opp på informasjon og historien bak hvert eneste ett av dem.

museum frankrike

Min mor, derimot, ble aller mest begeistret over stallen vi gikk forbi, hvor et esel holdt til. Hun tok kanskje tretti bilder av det stakkars dyret, som aller helst ønsket å spise høy i fred og ro, uten å bli beglodd av forbipasserende.

Smørbrødene som ble spist mens regnværet herjet, gjorde godt for både kropp og sjel. Uten dette lille måltidet, ville magesekkene våre ha rumlet og skreket og distrahert oss fra naturens skjønnhet. Skulle du finne på å besøke den botaniske hagen på tom mage, fortvil ikke. Det ligger et koselig lite crêperie (fransk pannekakehus), på hagens område, på motsatt side av veien fra inngangspartiet. Spis deg god og mett på galettes (salte, grove pannekaker) og crêpes (søte pannekaker). Nytes selvsagt best sammen med et glass cider!

 

NB: Den botaniske hagen er åpen fra 1. Mai til 20. Oktober.

hage

fransk

natur

normandie natur

lavendel

utsikt

rosa blomster