Heldige er vi, som har byens beste naboer og byens beste pizza

Fredag, endelig vil jeg kunne vinke farvel til nok en arbeidsuke og ønske nok en helg velkommen.

Til lunsj spiser jeg rester fra gårsdagens nabofest, vår årlige sommertradisjon som feires over et dekorert langbord på parkeringsplassen til den lille blokka vi bor i, den romslige plassen som er omkranset av store nydelige lavendelbusker. Her har vi også en liten hageflekk med tomatplanter, og et lysegult sykkelskur, der hvor syklene til blant annet Julien og meg står parkert. Sammen med våre hyggelige naboer, gjorde vi i år som i fjor, sammen dekket vi bordet fullt med hjemmelaget mat, salte og søte bakverk. Min kjære laget sin smakfulle quiche lorraine og tok med seg rosévin fra vårt lille vinlager. Pierre som bor i leiligheten ved siden av oss, tok med seg hjemmelagde deilige peanøtt-og sjokolade cookies. Kan jeg være så snill å få oppskriften på disse kakene, spurte jeg pent. Claude i femte etasje ønsket oppskriften på Julien sin quiche.

Samboerparet i femte etasje tok med seg diverse salte muffins, en variant med chorizo og feta, en annen med tunfisk og curry. Paret som bor i fjerde kunne by på laks-og spinat pai, de satte i tillegg frem flere flasker iskald øl på det store langbordet.

Ved bordet ble vi sittende til langt på natt, under klar stjernehimmel, med hvert vårt vinglass i hånden. En smule bekymret, pratet vi om eiendommens store jernport som for tre uker siden ble totalt vandalisert. Vi drøftet vår ene nabos ønske om å søke tillatelse til å ha frittgående høner i hagen, og en annen nabos ønske om å pusse opp blokkas fasade.

Fredag. Restene fra gårsdagens sosiale sammenkomst smaker like godt i dag som i går. Jeg teller ned timene til jeg kan forlate kontoret. Ikledd mitt lavendelfarvede skjørt, sort topp og sorte Birkenstock-sandaler, er jeg klar for å ta helg, slå ut håret og la skjørtet flagre i vinden.

Min kjære har invitert meg med ut på pizzarestaurant, vår favoritt, det lille spiseriet Pizza Félix, stedet som serverer hva jeg mener er byens beste trøffelpizza. Invitasjonen er en takk for at jeg i dag overrasket ham med billetter til nok en Rammstein-konsert, femte juli, neste sommer reiser vi til Berlin for å få nok en dose med flammeshow og tysk metall.

rpt

Årets julimåned vil vi i utgangspunktet bare bli værende her i Toulouse, med unntak av en planlagt dagstur til et senter hvor jeg i fem timer skal få lov til å prøve meg på å dressere rovfugl (en aktivitet som jeg faktisk fikk i julegave av Julien).

Selv om vi i utgangspunktet ikke har andre planer for juli enn denne ene aktiviteten, har jeg et håp om at vi kanskje likevel vil ende opp med å ta en dagstur til stranda like utenfor Narbonne, eller en tur innom en av de små landsbyene i nærheten.

Hvem vet, alt jeg vet er at jeg i august skal reise til Danmark for å bade og grille og tilbringe tid sammen med foreldrene mine, og deretter reise på helgetur ut på landet her i Frankrike sammen med min kjære. Vi skal besøke vingårder, bo en natt på slott og en natt på Bed & Breakfast med svømmebasseng. I september skal vi, sammen med hans foreldre, dra på biltur langs den Franske Riviera, helt til Monaco skal vi kjøre. Hvilken lykke, hvilken indre varme, jeg blotter mitt bredeste smil og mine øyne lyser opp, mine feriedrømmer går i oppfyllelse.

Trøffel

Fredagskvelden feires som tidligere nevnt på (etter vår mening) byens beste pizzeria. Min forlovede og jeg, vi nyter ei flaske italiensk rosévin og hver vår pizza. Han bestiller en pikant variant med røkt skinke, mens jeg bestiller som vanlig den med sort trøffelkrem og champignon. Så heldige vi er, vi som bor i et nabolag hvor vi ikke bare har byens beste naboer, men også byens beste pizza like i nabogata!

Lavendelskjørt

Advertisements

Viktigheten ved å smile selv når det gjør vondt

Grå vinterhimmel og nakne brune trær, årstidens mørkeste dager er forbi, men dette tåkefulle landskapet skaper en stemning like dyster som desemberdagene forkledd som den mørkeste natt.

I sentrum demonstreres det fortsatt like voldelig som før, lørdag etter lørdag, i snart elleve uker har de gule vestene holdt på nå. Byen vår ligger snart i grus, butikker og spisesteder er på randen av konkurs, banklokalene er vandalisert og kundeinformasjon og andre sensitive papirer flyter rundt i gatene. Det hele gjentar seg lørdag etter lørdag, galskapen vaskes bort igjen søndag etter søndag, men ingenting forandrer seg. Søppelkasser brenner, tinghuset hvor jeg til neste år skal gifte meg er nedtagget og forsøkt påtent. Jeg feller en tåre for denne byen jeg elsker så høyt, jeg lukker øynene og drømmer om skyfri himmel og solskinn, varme smil, om kjærlighet.

Fra bokhylla mi leter jeg frem det fineste jeg har av skjønnlitteratur, side for side, bokstav for bokstav, jeg dypdykker inn i en annen verden, forfatternes univers. Her får jeg lov til å reise verden rundt uten å betale ei krone, jeg våger å gjøre ting som den virkelige meg aldri ville ha turt, slik som fallskjermhopping og klatring, jeg kan forelske meg på nytt, få et nært innblikk i en kultur jeg ikke kjenner, jeg kan kjenne på følelsen av hvordan det ville vært å hatt søsken, hvordan det ville vært å hatt barn eller hvordan jeg ville sett verden om jeg nå var barn selv, jeg kan være sterkest og svakest og ha magiske evner, være rockestjerne, kjøre motorsykkel eller reise ut i verdensrommet.

mde

Jeg kan være nøyaktig hvem jeg vil, i litteraturens magiske univers. Det er derfor jeg er så glad i å lese noveller, romaner og diktsamlinger. I en grå og tåkefull hverdag føles det deilig å kunne flykte til en annen verden, et annet liv, en annen virkelighet.

Romaner

Nå som Frankrikes storbyer går gjennom hva jeg vil kalle en krisesituasjon med tåregassede og røykbombede sentrumsgater, blir det ikke lenger lett å finne på hyggelige ting sammen med dem man er glad i. Forrige fredag var vi på besøk hos et vennepar som har ønsket nytt barn velkommen til verden, denne helgen var vi på sofajakt.

Vi besøkte diverse møbelbutikken i såkalte industrisoner langt utenfor sentrum, i jakten på ny sofa. Grå skal den være, eller i sort skinn. Skuffelse etter skuffelse, vi innså hvor vanvittig dyrt det koster med en stor og fin sofa av høy kvalitet, tre ganger mer enn hva han og jeg har råd til akkurat nå. Tomhendte, tok vi oss en liten tur innom et kjøpesenter, slik at jeg i det minste kunne handle med meg et par produkter fra en kosmetikkbutikk.

Tiden flyr når man bruker penger, tiden flyr når man frustrert leter etter flott sofa på tilbud, uten hell. På kvelden dro vi ut på vår ukentlige romantiske lørdagsaften på restaurant, denne gang på et koselig spisested som vi allerede kjenner godt. En deilig middag hos nabolagets beste pizzeria, Pizza Félix. Jeg bestilte min store favoritt, pizza med skinke, champignon og hvit trøffel.

Pizza

Disse kjærestekveldene hvor vi omtrent hver helg besøker nye spisesteder som vi ikke kjenner til fra før, disse lørdagskveldene reservert for bare oss to, har blitt en tradisjon som betyr så utrolig mye for meg. Det er så lett å glemme å gi hverandre nok oppmerksomhet midt oppi den travle hverdagen med krevende fulltidsjobber, det er så lett å glemme hverandre bort, der man fokuserer på seg og sitt, meg med lesing og skriving, han med sport på tv-skjermen. Det er dessverre altfor lett å tillate seg selv å bli totalt oppslukt i alt det egne, derfor er det så utrolig viktig å skape gode rutiner for å pleie kjærligheten, gi den all den omsorgen den fortjener.

Smil

Grått vær og voldelige demonstrasjoner vil aldri kunne bryte meg ned, ikke så lenge jeg har kjærligheten ved min side, hyllene fulle av fin litteratur, og spennende restaurantbesøk å glede meg til sammen med min kjære.

Men, likevel er jeg nå på grensen til å be til høyere makter om at de gule vestene snart vil gi seg, slutte å knuse butikkvinduer, vandalisere monumenter og banklokaler og brenne biler og søppelkasser.

Byen dør, og det som en gang var et fint og viktig budskap, blir borte i skyggen av all volden. De samme stemmene som en gang ble sett på som byens helter, står nå og ser på at byen raser sammen.

Det gjør vondt å smile, men det er nettopp når det gjør vondt det er viktigst å gjøre det.