Capitole, takknemlighet og vegetarbrunsj med familien

Påskesøndag, jeg våkner rundt åtte, igjen er jeg førstemann ut av dyna, inn på badet, førstemann som ønsker ny dag velkommen, igjen, i dag som i går.

Sola skinner til tross for at værmeldingen har spådd regnvær, en gledelig overraskelse å våkne opp til. Frokostbordet dekkes med ferskpresset appelsinjuice, pålegg og oppskåret baguette.

Rosa morgenkåpe, nyvasket hår, mine foreldre er nesten fullt påkledd, min kjære sitter ved bordet iført pyjamas. Mine foreldre og jeg skal, etter frokost, handle inn et par småting fra en liten økologisk butikk i nabolaget, før vi, sammen med min kjære, skal spasere inn til sentrum for å besøke Capitole.

Han og jeg skal vise dem hvor vi til neste år skal gifte oss, i det vakre rådhuset i Toulouse, bygningen som har fungert som sentrum for lokale myndigheter i over åtte hundre år, et historisk monument med interiør blant annet fra 1500-tallet og nydelig kunst på vegger og tak fra 1892. Jeg elsker denne bygningen, dette interiøret, denne kunsten, denne byen!

Capitole

Jeg kler meg i hvit bluse, blå jeans og hvit jakke, og pynter mitt mørke kjedelige hår med en diger hårspenne dekket med kunstige perler, som en liten krone på verket. Å pynte meg for å besøke Capitole bør da være helt i orden?

Hvitt

Vi har jo dessuten reservert bord på kafé for å spise lunsj, da kan jeg jo være fin i anledning søndagslunsj på vegetarisk kafé sammen med min familie og min kjære forlovede?

rpt

Mine foreldre ser ut til å like Capitole-bygningen og de store vakre salene fulle av kunstverk, gulldetaljer, kunstig marmor og rosa toner. Spesielt min stefar lar seg fascinere, noe som gleder meg stort, da det i utgangspunktet skal mye til for å imponere disse to.

IMG_20190425_001320_178

En time tilbringer vi på Capitole, før vi kommer til å huske på at vi faktisk har en lunsjreservasjon å rekke. En liten omvei har vi derimot tid til, en liten tur innom Saint-Sernin basilikaen, det som etter min mening er byens fineste kirke. Sola har nå gjemt seg bak regntunge skyer, milliarder av dråper skyller ned, vi vil søke ly i kirken men døra er stengt. Påskemessen pågår, vi kan ikke forstyrre.

Saint Sernin

Med min lille paraply i hånda og min mor ved min side, er i det minste vi kvinner beskyttet mot det hissige regnværet. Mennene, derimot, ser seg tvunget til å ta imot hver eneste dråpe, de har ingen paraply.

Vel fremme ved den vegetariske kafeen, som for øvrig heter La Belle Verte, får vi vite at søndag betyr brunsjmeny, brunsj hele dagen uten unntak. I tillegg blir vi i tjuefem minutter stående i et hjørne, i vente på å bli henvist til vårt reserverte bord. Min kjære er misfornøyd fordi vi befinner oss på vegetarkafé blant hippier og hipstere, mennesketyper som av en eller annen grunn provoserer ham. Min stefar er misfornøyd fordi det er varmt og altfor folksomt i lokalet, og min mor er misfornøyd fordi hun ikke kan velge hva hun vil spise, men blir tvunget til å spise det samme som alle andre, det eneste som tilbys.

Veggis

Alt som serveres smaker utrolig bra, noe vi er alle enige om, et stort fat stappet med godsaker som hummus, linsepuré, coleslaw, salat, vårrull med sopp og tofu, på fatet har vi søtpoteter, gaspacho av rødbeter, eplekompott. Maten smaker, men jeg føler meg bare trist, skuffet og oppgitt.

Alle er sure, alle er misfornøyde, til tross for at det er jeg som skal ta regningen og spandere all mat og drikke, til tross for at vi jo har hatt en hyggelig formiddag med besøk på Capitole. Dessverre er jeg altfor vandt til slike reaksjoner, denne misnøyen, fra både disse tre, og andre mennesker som står meg nær.

Altfor ofte prøver jeg å gjøre fine ting for å vekke frem et smil hos andre, jeg nedprioriterer egne lyster og behov for å glede andre mennesker, og som oftest ender jeg likevel opp med likegyldighet eller misnøye som svar fra samtlige personer.

Jeg er glad i mine foreldre, jeg er glad i min forlovede, mine venner, alle som står meg nær, men vi lever i et samfunn hvor vi har det så godt at mange glemmer å sette pris på hvor godt vi faktisk har det. Mange glemmer å sette pris på menneskene rundt seg, verdsette de små øyeblikkene, smile til noen som trenger varmen fra et smil, og takke sine nære, de som gjør alt de kan for å glede noen de er glad i.

Mot slutten av måltidet smiles det litt, likevel.

Kvelden avsluttes med tegnefilm på TV-skjermen og godteri på bordet, jeg blar i et bryllupsmagasin og veksler mellom å være voksen og barn, med blikket vendt mot Disney-klassiker på skjermen, ned i magasinets glamorøse artikler, og tilbake mot skjermen igjen.

I morgen drar mine foreldre og jeg til byen Albi, hvor vi skal overnatte to netter i en leilighet med utsikt mot den flotte katedralen.

En av sørvestlandets mange skatter, like fin som vårt kjære Capitole.

Capitole

Advertisements

Lørdagskos, hverdagsglamour og høstvær i Desember

Brune, røde og gule løv. Grå skyer. Søledammer. Man skulle kanskje trodd det var en helt vanlig høstdag, men nei, dette er Toulouse i Sør-Frankrike på en vinterdag i midten av Desember. Varme farger og kjølig vind, siste helg før jul.

Tidligere til uka sendte mamma meg et bilde tatt fra verandaen vår hjemme i Stavanger. Snødekkede hus og hager. Hvitt landskap. Julepostkort-idyll, rett og slett.

En smule misunnelig, men på en annen side er jeg glad for at jeg slipper å skli på isglatte veier og være nær skaderisiko, mens jeg prøver å skøyte meg i all hast, langs asfalten for å rekke bussen…på høye hæler. Nei, jeg sier ikke at høye hæler er en nødvendighet. Men hvem liker vel ikke litt hverdags-glamour?

Hverdags-glamouren som tydeligvis er lettere å mestre i Toulouse enn i Stavanger, med tanke på klima. Ja, jeg setter stor pris på å kunne bruke mine favorittkåper og sko hver eneste dag, året rundt, i en del av landet hvor det ser ut til å kun finnes to sesonger; vått og kaldt eller vanvittig varmt.

Noe annet jeg virkelig verdsetter, er å kunne våkne opp på en lørdagsmorgen, lenge etter sola har stått opp, og vite at man har fri og kan gjøre nøyaktig hva man vil. Det siste jeg ønsket, var å bli liggende under dyna lengre enn nødvendig på en så deilig lørdag som denne. Regnfri, frisk og fin. Jeg trengte sårt å se dagslys, bevege meg, spise søplemat, kysse kjæresten min, gå tur ved en liten innsjø, handle gavepapir og julegaver, og drikke øl.

Julien og jeg gjorde derfor alt dette – og litt til. Vi handlet rødt julegavepapir, masse god mat, dro på kino for å se fransk julekomedie (Santa & Cie), og tok oss en liten kjøretur for å bli bedre kjent med deler av byen som vi ikke kjente så godt til fra før. Nå har det gått en måned siden jeg flyttet fra Paris til Toulouse, og jeg har knapt rukket mer enn å jobbe, pakke ut, lage mat, sove – for å deretter stå opp for å gå på jobb igjen.

Men nå er det jo siste helg før jul. Siste helg før fem dager med siste innspurt på jobb før en ti dagers velfortjent juleferie!

høstblader

veske

rutete skjerf

 

 

 

Å kysse eller ikke kysse?

Her sitter jeg og hoster, snufser og nyser til det spruter ut av nesa. Første lørdagskveld i leiligheten var blitt en storslagen fest for alle bakteriene som storkoser seg i kroppen min – og dermed ble det heller ingen fest på meg i kveld. Etter en hel dag med handel på IKEA og lignende labyrint-varehus, med en nese rødere enn nesa til Rudolf og en hoste grovere enn hosten til en storrøyker, kan man trygt si at jeg lengter etter å lukke øynene og fly av sted til drømmeland mens kroppen min kjemper mot bakteriene.

Er jeg fortsatt i dårlig form på mandag, får jeg i det minste fritak fra all kyssingen som omtrent får meg til å skjelve i buksa hver dag i det jeg ankommer jobb.

Fordi, er det noe som virkelig får frem det keitete nervevraket i meg, så er det sosiale sammenkomster med en stor gruppe franskmenn. Kontaktsøkende, overvennlige, kyssende franskmenn. Kulturen tvinger meg til å slippe alle sammen inn på innsiden av komfortsonen min, og det får meg til å føle meg…uvel. Komfortsonen min er det jo kun jeg, kjæresten min, og foreldrene mine som vanligvis har tilgang til?

I Frankrike finnes det visst ikke noe som heter komfortsone. Man skulle kanskje tro at det å kysse hverandre på kinnene når man møtes og når man drar, er forbeholdt venner, familie og de aller nærmeste i vennekretsen. Men slik er det altså ikke.

Dette lærte jeg på nært hold forrige fredag, da jeg startet i min nye jobb, strakk ut hånda for å håndhilse på ledelsen og andre ansatte, men ble kysset både til høyre og venstre av den ene og den andre, uten å engang huske navnene på flertall av disse nye kollegene mine som kysset meg på kinnene. Kanskje femti kyss senere, og jeg var alt annet enn komfortabel med det hele. Vil jeg vende meg til denne egentlig ganske hyggelige gesten etter hvert?

Lar jeg være, blir jeg jo den kjipe enstøingen som ignorerer alle sammen. Da er det bedre å varme opp til denne kulturforskjellen og heller se på det som noe positivt; et arbeidsmiljø uten hierarki, hvor alle sammen bare er en stor, fin familie.

Når det er sagt, behøver man ikke å måtte kysse på kollegene sine for å føle seg likeverdig. Men, Frankrike er Frankrike, og kyss er kyss!

Jeg har jo dessuten fått høre fra venner at jeg ikke klemmer dem nok, og at jeg rygger unna når noen stiller seg for nært. Sjenert og usikker, som jeg er.

Jeg har vel egentlig bare godt av å bli klemt og kysset på, av kvinner og menn som prøver å bli venn med meg på jobb. Med unntak av hun som mest sannynligvis har smittet meg med influensa-bakteriene sine, da.

Fysisk kontakt i form av kyss på kinn, er jo egentlig en ganske fin ting. Et symbol på at man er glad for å se den man hilser på.

Nå skal jeg legge meg under dyna med en kopp te og krysse fingrene for at en god nattesøvn er alt som skal til for å helberede denne skjøre kroppen min.

(bildene i innlegget ble forresten tatt for noen måneder siden i Versailles)

fontene versailles