Karantenedagbok: Drømmer, balkonger og solskinn

Mars måned er snart ved sin ende, snart stiller vi klokka til sommertid, snart feirer Julien og jeg vår femårsdag som kjærester, snart ønsker vi april velkommen. Riktig nok fra våre vinduer, balkonger og hager. Solskinn og varme hver eneste dag siden portforbudet ble innført, jeg skulle ønske jeg hadde en liten hageflekk full av vakre vårblomster. Våren, den vakreste årstiden, fuglene og insektene er heldige som får lov til å nyte naturen der den blomstrer for fullt og kysses av solstrålene, heldige er de som har vinger. Om jeg hadde hatt vinger, hvor ville jeg da ha flydd?

Heldige er vi som har vår romslige balkong, et must på disse solskinnsdager hvor vi ikke får lov til å kose oss med piknik, gå tur eller slappe av med en god bok på en benk i sentrum. Jeg skulle ønske vi hadde en finere utsikt, herfra ser vi bare parkeringsplassen vår, sykkelskuret, hustak og små naboblokker, jeg skulle ønske vi hadde utsikt over Garonne-elven.

Vindu

Helt siden den gang vi ble enige om å kjøpe bolig som neste milepæl etter bryllup, har jeg tatt meg selv i å peke ut konkrete nabolag og boligblokker i Toulouse, jeg dagdrømmer om å gå på visning og drøfte hvilken vegg vi burde male marineblå eller skogsgrønn for å bryte opp det hvite, jeg drømmer om å handle stueplanter, jeg har aldri eid en stueplante før.

Jeg håper vi en dag vil ha god nok råd til å investere i en av de flotte leilighetene ved Saint-Michel-slusene, de moderne lavblokkene, mørke mursteinboliger med sine store balkonger og takterrasser. Jeg misunner eierne av leilighetene i toppetasjen, de som har plass til både elektrisk grill, utesofa og flere stoler, eller en stor parasol og komfortable solsenger, gjerne noen grønne planter for å skape en følelse av eksotisme.

Sluser

Jeg lurer på om deres utebord blir flittig brukt på varme sommerdager, om de dekkes med deilig grillmat, friske salater og marinerte kjøttstykker, jeg lurer på om de på kveldstid dekorerer med girlander eller lykter på terrassen, elementer som skaper koselig stemning der man nyter en kald rosé og fine diskusjoner under stjernehimmelen.

Jeg synes synd på mine venner som bor i Paris. Mange har hverken balkong eller hage, ingen uteområde hvor de kan få nyte denne deilige vårsolen som jeg utnytter for fullt fra min egen balkong. Hver eneste frokost, lunsjpause og ettermiddag blir tilbrakt i frisk luft, en nødvendig pustepause fra hjemmekontoret på det lille rommet hvor bøkene mine bor.

I disse dager er det ekstra viktig å sette pris på de fine små stundene som klarer å få oss til å trekke på smilebåndet, distrahere oss bort fra alt det vonde, genuint kose oss, korte bekymringsfrie øyeblikk, det er disse som gir oss motivasjon til å holde fast og ikke gi opp håpet, et must i tider hvor vi lever la vie en pause.

Coronakarantene, dag 9.

Tirsdag. Jeg var ombord på en båt, en seilbåt, sammen med to kvinner, begge yngre enn meg selv, alle var vi sommerkledde i shorts og linbluser, sandaler på beina. Praktiske sandaler med borrelås. Vi var i Sør-England, i en gammel havneby, vi skulle overnatte hos søskenbarnet til den ene kvinnen, han drev en liten pub i byens sentrum, fikk vi vite, byens beste frokost, lovet hun, Full English Breakfast. Bølgeskvulp og brennende sol, etter en god natts søvn i hver vår sovepose på båten, så vi nå frem til å bytte ut båt med gjesterom, vi så frem til å legge fra oss ryggsekkene og vaske oss kjapt, en kattevask, før en full dag med eventyr i den sjarmerende havnebyen stod for tur.

Jeg åpnet øynene sakte og motvillig. Det hele var en drøm, en vakker drøm om mennesker som ikke finnes, en fiktiv by, og en situasjon som i dag vil fremstå som urealistisk. Heldigvis kan ingen ta fra meg disse minnene som aldri har hendt, friheten kan bli fratatt, men drømmene vil alltid være mine.

Coronakarantene, dag 10.

Onsdag. Fra spisestedet Madame Poutine, bestilte vi kanadisk poutine til lunsj, pommes frites med ost og brun saus, deres variant inneholdt også pulled pork (langkokt svinekjøtt) og sprøstekt løk.

Hvem er favorittforfatteren din, spurte Julien meg helt uten videre. Jeg har favorittbøker, av ulike forfattere, svarte jeg en smule forundret, han har aldri tidligere brydd seg om hva jeg leser. Jeg liker Erlend Loe og hans naivistiske skrivestil, jeg liker også den islandske forfatteren Audur Ava Ólafsdóttir, jeg liker George Orwell, Hemingway, mye forskjellig. Svært forskjellig.

Bøker

I gjengjeld stilte jeg en rekke spørsmål om et tema som han er svært interessert i, noe som ikke interesserer meg i det hele tatt. Amerikansk fotball.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Garonne-elven
Toulouse, jeg er her, samtidig er jeg ikke her, bryte ut i gledeshyl vil jeg, den dagen jeg kan omfavne deg igjen, la ville rose, min by Toulouse.
Advertisements

Karantenedagbok: Samvittighet, utakknemlighet og savn

Jeg tenker, rettere sagt, overtenker. Samvittigheten gnager, det gjør vondt, jeg skammer meg, jeg har innsett at dette er en velfortjent lærepenge, en nødvendighet for å få meg, sannsynligvis også mange andre som meg, til å innse hvor mange av livets goder vi faktisk har tatt for gitt.

Vi som lever våre bekymringsfrie liv men likevel klager mer enn de som faktisk har grunn til å klage, vi som har god nok råd til å kunne handle nøyaktig de varene vi ønsker fra dagligvarebutikken, kanskje unner vi oss en sjokolade ekstra eller en litt dyrere ost, heldige er vi som ikke behøver å dra frem kalkulatoren, regne ut hvilke varer vi har råd til å handle med oss hjem og hvilke som må legges tilbake. Gjerne handler vi flere ganger i uka uten å engang tenke noe særlig over det, en liten svipptur innom kolonialen om lysten på en liten iskaffe eller litt smågodt melder seg, et lite ærend på nærbutikken for å kjøpe et par pils og en pose chips til fredagskvelden. Heldige er vi som har mulighet til slikt, heldige var vi før disse unntakstider.

Et av de dummeste utsagnene jeg noensinne har klart å lire av meg, har brent seg fast i minnet og truffet meg dypt i hjertet, som et ekko hører jeg ordene om og om igjen. Vi gjør alltid det samme hver lørdag, sa jeg oppgitt den gang, kino og restaurant hver eneste lørdag. Kjedelig, sa jeg surt, som et bortskjemt lite barn, kjedelig sa jeg, til tross for at vi stadig besøkte nye spennende spisesteder hver eneste lørdag, til tross for at jeg alltid har vært glad i å gå på kino. Nå ville jeg solgt nyra mi for et kinobesøk og et restaurantmåltid, uansett hvilken restaurant og uansett hvilken film.

Jeg kjenner et stort savn etter å kunne nyte en liten piknik ved La Ramée-innsjøen, gå lange turer i skog og mark, sykle tur langs Garonne-elven, løpe fritt, så langt jeg bare orker, med oppløftende musikk på øret. Blomster, jeg savner synet av fargerike blomsterbed i Jardin des Plantes og de vakre rosa kirsebærtrærne i Jardin Japonais.

I foreløpig bare ei uke har vi i Frankrike levd uten frihet (hvor lang tid som gjenstår er uvisst), våre utfordringer er ingenting i forhold til alle verdens mennesker som flykter fra krig eller lever i usikkerhet i land med borgerkrig. Vi er i det minste trygge i våre hjem, vi vet at verden utenfor våre fire vegger vil være like fin, gjerne også enda finere enn det den var før portforbudet. Renere, grønnere, klarere.

Vi vet at dette før eller siden vil komme til en ende, vi vet at dette er midlertidig, samtlige blir vi nok likevel mentalt påvirket av isolasjonen, noen mer enn andre.

Å være innelåst med alle mine tanker er for meg en berg-og-dalbane følelsesmessig. Tårer og frustrasjon, samtidig føler jeg meg ydmyk, takknemlig for alt jeg har, hadde. Frihetsberøvelse var kanskje nettopp det jeg trengte for å virkelig kunne se meg selv og verden fra et annet perspektiv?

Coronakarantene, dag 7.

Søndag. Siden søndagsbrunsj på kafé ikke lenger var en mulighet, forsøkte jeg å gjenskape opplevelsen hjemme på balkongen. Bakerst i kjøkkenskapet fant jeg en amerikansk pannekakemiks, proteinpannekaker, et produkt kjøpt for minimum to år siden, da jeg hadde planer om å begynne å trene flere ganger i uka og livnære meg på frukt, grønt og proteinprodukter (et nyttårsforsett som gikk i vasken etter to uker).

Jeg bestemte meg for å lage amerikanske pannekaker med bananer, lønnesirup og pekannøtter, akkurat som på frokostmenyen til Arcane, en av mine stamkafeer i Toulouse, optimistisk så jeg frem til en deilig brunsj servert på en av de stygge tallerkenene til samboeren min, ungkarstallerkener.

Pannekaker

I tillegg til pannekaker, tørket jeg støv av blenderen og mikset sammen yoghurt, skogsbær og banan til en tykk og god smoothie, med tilsatt vaniljeessens og lønnesirup for en søtere smak.

Visuelt sett ble ikke pannekakene så verst. Smaken var derimot grusom, den ørkentørre konsistensen likeså. Neste søndag lager vi toast med avokado, sa jeg surt til min kjære som fortsatt gaflet i seg de ekle pannekakene selv om jeg flere ganger hadde bedt ham om å slutte å pine seg selv.

Til middag bestilte vi pizza, et plaster på såret etter tidenes mest skuffende brunsjmåltid.

Pizza hjemlevering

Coronakarantene, dag 8.

Mandag. Etter en full dag med hjemmekontor, tilbrakte jeg resten av kvelden på Skype, et møte med vigsler for å planlegge både musikk, taler og underholdning til bryllupsseremonien som etter planen vil finne sted den 12. September, om ikke viruset holder oss fengslet over sommeren og videre inn til høsten. Vanligvis pleier vi å være i strålende humør, både han og jeg og vigsleren under disse møtene, denne gang var stemningen annerledes. Vi var slitne, oppgitt, en stor kontrast til tidligere møter da vi sammen hygget oss med ei god flaske vin, spekemat og salte kjeks.

Heretter vil jeg forresten avslutte hvert eneste innlegg av “karantenedagbok”-serien med et av mine mange mobilbilder fra Toulouse og livet før portforbudet, en liten oppmuntring for min egen del. 

Pont Neuf natt
Pont Neuf, jeg gleder meg til å kunne nyte denne utsikten igjen, vakre Toulouse med sin sjarmerende arkitektur og varme belysning.