Capitole, takknemlighet og vegetarbrunsj med familien

Påskesøndag, jeg våkner rundt åtte, igjen er jeg førstemann ut av dyna, inn på badet, førstemann som ønsker ny dag velkommen, igjen, i dag som i går.

Sola skinner til tross for at værmeldingen har spådd regnvær, en gledelig overraskelse å våkne opp til. Frokostbordet dekkes med ferskpresset appelsinjuice, pålegg og oppskåret baguette.

Rosa morgenkåpe, nyvasket hår, mine foreldre er nesten fullt påkledd, min kjære sitter ved bordet iført pyjamas. Mine foreldre og jeg skal, etter frokost, handle inn et par småting fra en liten økologisk butikk i nabolaget, før vi, sammen med min kjære, skal spasere inn til sentrum for å besøke Capitole.

Han og jeg skal vise dem hvor vi til neste år skal gifte oss, i det vakre rådhuset i Toulouse, bygningen som har fungert som sentrum for lokale myndigheter i over åtte hundre år, et historisk monument med interiør blant annet fra 1500-tallet og nydelig kunst på vegger og tak fra 1892. Jeg elsker denne bygningen, dette interiøret, denne kunsten, denne byen!

Capitole

Jeg kler meg i hvit bluse, blå jeans og hvit jakke, og pynter mitt mørke kjedelige hår med en diger hårspenne dekket med kunstige perler, som en liten krone på verket. Å pynte meg for å besøke Capitole bør da være helt i orden?

Hvitt

Vi har jo dessuten reservert bord på kafé for å spise lunsj, da kan jeg jo være fin i anledning søndagslunsj på vegetarisk kafé sammen med min familie og min kjære forlovede?

rpt

Mine foreldre ser ut til å like Capitole-bygningen og de store vakre salene fulle av kunstverk, gulldetaljer, kunstig marmor og rosa toner. Spesielt min stefar lar seg fascinere, noe som gleder meg stort, da det i utgangspunktet skal mye til for å imponere disse to.

IMG_20190425_001320_178

En time tilbringer vi på Capitole, før vi kommer til å huske på at vi faktisk har en lunsjreservasjon å rekke. En liten omvei har vi derimot tid til, en liten tur innom Saint-Sernin basilikaen, det som etter min mening er byens fineste kirke. Sola har nå gjemt seg bak regntunge skyer, milliarder av dråper skyller ned, vi vil søke ly i kirken men døra er stengt. Påskemessen pågår, vi kan ikke forstyrre.

Saint Sernin

Med min lille paraply i hånda og min mor ved min side, er i det minste vi kvinner beskyttet mot det hissige regnværet. Mennene, derimot, ser seg tvunget til å ta imot hver eneste dråpe, de har ingen paraply.

Vel fremme ved den vegetariske kafeen, som for øvrig heter La Belle Verte, får vi vite at søndag betyr brunsjmeny, brunsj hele dagen uten unntak. I tillegg blir vi i tjuefem minutter stående i et hjørne, i vente på å bli henvist til vårt reserverte bord. Min kjære er misfornøyd fordi vi befinner oss på vegetarkafé blant hippier og hipstere, mennesketyper som av en eller annen grunn provoserer ham. Min stefar er misfornøyd fordi det er varmt og altfor folksomt i lokalet, og min mor er misfornøyd fordi hun ikke kan velge hva hun vil spise, men blir tvunget til å spise det samme som alle andre, det eneste som tilbys.

Veggis

Alt som serveres smaker utrolig bra, noe vi er alle enige om, et stort fat stappet med godsaker som hummus, linsepuré, coleslaw, salat, vårrull med sopp og tofu, på fatet har vi søtpoteter, gaspacho av rødbeter, eplekompott. Maten smaker, men jeg føler meg bare trist, skuffet og oppgitt.

Alle er sure, alle er misfornøyde, til tross for at det er jeg som skal ta regningen og spandere all mat og drikke, til tross for at vi jo har hatt en hyggelig formiddag med besøk på Capitole. Dessverre er jeg altfor vandt til slike reaksjoner, denne misnøyen, fra både disse tre, og andre mennesker som står meg nær.

Altfor ofte prøver jeg å gjøre fine ting for å vekke frem et smil hos andre, jeg nedprioriterer egne lyster og behov for å glede andre mennesker, og som oftest ender jeg likevel opp med likegyldighet eller misnøye som svar fra samtlige personer.

Jeg er glad i mine foreldre, jeg er glad i min forlovede, mine venner, alle som står meg nær, men vi lever i et samfunn hvor vi har det så godt at mange glemmer å sette pris på hvor godt vi faktisk har det. Mange glemmer å sette pris på menneskene rundt seg, verdsette de små øyeblikkene, smile til noen som trenger varmen fra et smil, og takke sine nære, de som gjør alt de kan for å glede noen de er glad i.

Mot slutten av måltidet smiles det litt, likevel.

Kvelden avsluttes med tegnefilm på TV-skjermen og godteri på bordet, jeg blar i et bryllupsmagasin og veksler mellom å være voksen og barn, med blikket vendt mot Disney-klassiker på skjermen, ned i magasinets glamorøse artikler, og tilbake mot skjermen igjen.

I morgen drar mine foreldre og jeg til byen Albi, hvor vi skal overnatte to netter i en leilighet med utsikt mot den flotte katedralen.

En av sørvestlandets mange skatter, like fin som vårt kjære Capitole.

Capitole

Advertisements

Saint Cyprien – Fortellinger fra hverdagen

Røde mursteinbygg, på rekke og rad. Fra gate til gate. En gammeldags sjarm i en bydel full av liv, full av eldre mennesker som lengter tilbake til alt det gamle, alt det nostalgiske. En bydel full av unge mennesker som drømmer om en epoke de aldri fikk tatt del av. Jeg spaserer på søndagstur gjennom Saint Cyprien’s smale gater, og observerer livet rundt meg. Mennesker som drikker espresso på kafé. Syklister med kurv på styret. Kurver fulle av matvarer fra markedet og fra søndagsåpne delikatessebutikker. En familie på fire går tur med hunden sin. En far er på sykkeltur med sin sønn. Et eldre ektepar går hånd i hånd og prater med hverandre. En kompisgjeng sitter på utekafé og røyker. Jeg passerer forbi. Jeg observerer. Og jeg dagdrømmer.

Livet passerer altfor fort og jeg føler enda ikke at jeg har klart å utrette noe som helst. Jeg føler meg svimmel, her jeg står stille og ser livet løpe fra meg i all hast. Kan jeg spole tilbake til der jeg mistet grep, og senke ned farten før tiden renner ut som sand gjennom figrene? Før alt jeg ønsker å virkelig lære meg å forstå flyter lengre og lengre unna meg, til det til slutt anses som uoppnåelig? Kan jeg få lov til å stoppe opp og tenke meg om, før jeg tar endelige beslutninger som vil påvirke livet mitt fremover?

Her går jeg, på et asfaltert fortau i en bydel i en by som jeg aldri hadde hørt om, før jeg flyttet til et land som jeg aldri hadde trodd jeg skulle flyttet til, om jeg ikke først hadde valgt å bosette meg i et annet land som jeg trodde jeg skulle forelske meg i, etter å ha forlatt et sted som jeg var oppgitt og lei av. Pust inn, pust ut. Slitsomt. Jeg har opplevd så mye de siste årene, og samtidig føles det ut som om jeg ikke har utrettet en eneste ting.

Søndag. Jeg gruer meg allerede til morgendagen. Ikke fordi jeg ikke liker rutiner, eller tanken på å stå opp halv seks på morgenkvisten. Dette plager meg ikke. Derimot plager det meg å ha en jobb hvor jeg føler jeg står på og prøver så hardt jeg kan å gjøre en god jobb, men stadig får høre at jobben jeg gjør ikke er bra nok. Tall og akronymer. IT-terminologi på fransk. Jeg vet hva jeg gjør, men samtidig vet jeg ikke hvorfor jeg gjør det. Lidenskapen utelir, og jeg blir mer og mer frustrert for hver gang jeg får bekreftet hvor dårlig jeg forstår det jeg har blitt ansatt for å gjøre. En soleklar oppskrift på hodepine. Jeg lukker øynene og drømmer meg bort til en alternativ virkelighet.

En virkelighet hvor jeg får jobbe med noe jeg er flink til. En virkelighet hvor jeg fortsatt bor i vår fine leilighet i sjarmerende Saint Cyprien i den spennende byen Toulouse. Jeg liker meg her. Ja, jeg elsker å bo her. Jeg skulle bare ønske hverdagen min var fyllt med noe mer stimulerende og givende enn en jobb hvor jeg bare føler at jeg ødelegger for alle andre og senker ned bedriftens tempo. Jeg drømmer om et liv hvor jeg kan leve av å gjøre noe kreativt. Litteratur og fotografi – enten ved å presentere andres verk eller skape mitt eget.

Det er kjølig ute. Himmelen er dekket av store grå skyer, og sola som var ment å titte frem i dag, har meldt sitt fravær. Jeg krysser togskinnene som splitter gaten jeg bor i. Her tørr jeg aldri å gå med musikk på ørene, eller med blikket festet mot telefonen. Neste gate til høyre leder meg til et livlig område hvor både restauranter og butikker har etablert seg. Et par lokaler står tomme. Til leie, står det på et skilt plassert på et av de store vinduene. Tenk om jeg kunne startet min egen kaffebar eller kanskje en liten bruktbokhandel eller noe annet spennende her? Tenk om… Nei, nå må jeg slutte å dagdrømme. Jeg sukker.

Jeg ser på klokka. Den har såvidt bikket to. I kveld skal jeg lage norske kjøttkaker i brun saus, med potetstappe og ertestuing. Et lite nikk til mitt kjære Norge og min avdøde bestefar fra Stavanger. Byen hvor jeg var født og oppvokst føles så utrolig langt unna, og så annerledes fra alt jeg kjenner til her i Toulouse. Her i Saint Cyprien.

Tenk om bestefar kunne vært her og sett meg nå? Eller pappa, som også dessverre har forlatt oss. Jeg beveger meg i retning Pont Neuf, den store kjente broen i Toulouse. Pappa hadde likt denne byen her. Bestefar også. Pappa ville kanskje gått så langt som å skaffe seg en liten leilighet i Saint Cyprien, for å være nærmere meg på sine eldre dager. Men han rakk aldri å komme i pensjonsalder. Jeg titter bort på de fine leilighetene som har beliggenhet like ved broen. Her hadde han trivdes. Med en liten lokalpub på hjørnet og flere restauranter å velge mellom. Fra broen er det jo dessuten kort vei til kjernen av sentrum. Jeg kjenner et stikk i brystet. Et stort savn, en stor smerte.

Til høyre for broen har man Château d’Eau. Et tidligere vanntårn som nå blir brukt som lokale for foto-utstillinger. Tenk om jeg, i en alternativ virkelighet, kunne være så heldig å få utstilt mine egne bilder her? Jeg ville vært stolt. Og det ville pappa også vært.

Til venstre for broen, ligger et rødt mursteinbygg som huser et av byens mange sykehusavdelinger. En eldre mann står foran bygget og taster på mobiltelefonen sin. Kanskje venter han på noen? Kanskje sin kjære? Kanskje et familiemedlem eller en venn? Han er den eneste jeg kan skimte, bortsett fra meg selv, som er alene ute på søndagstur. Min kjære sitter hjemme i leiligheten og venter på meg. Han hadde ikke lyst til å dra ut. Han er ikke som meg. Han er ikke en person som stadig søker inspirasjon fra de trivielle, hverdagslige tingene for å kunne føle seg vel i sitt eget skinn.

Han dagdrømmer ikke om en alternativ virkelighet. Han har ingen behov for det. Han har kapret drømmejobben, og er i tillegg like glad i Saint Cyprien som det jeg er.

Jeg snur, og beveger meg hjemover. Skyene truer, klokka tikker og jeg vet jeg må løsrive meg fra disse dagdrømmene før de begynner å hjemsøke meg og forstyrre nattesøvnen.

Fire uker gjenstår, før arbeidskontrakten er ferdig og jeg står på bar bakke uten noe å gå til. Tanken på å ikke ha noen jobb i det hele tatt skremmer meg enda mer enn tanken på å være låst til et arbeid jeg ikke mestrer godt nok. Ja, tanken på å bare eksistere, uten å bidra med noe, er kanskje den verste tanken av dem alle.

Selv om jeg bor i Saint Cyprien.

fontene

nabolag

vanntårn