Takterrassebar, fine øyeblikk og usikkerheten rundt fremtiden

Forrige uke, da Julien sine foreldre var på besøk hos oss i Toulouse, tok vi oss flere turer til sentrum på ettermiddagstid for å få mest mulig utbytte av tiden vår sammen. De tidlige ettermiddagstimene ble forrige tirsdag tilbrakt på Ma Biche sur Le Toit, den trendy takterrassebaren på toppen av det luksuriøse stormagasinet Galeries Lafayette, før vi dro videre til vinbaren Chez Aude, anbefalt av eierne av vingården Château Adélaïde hvor vi forrige måned leide hytte og deltok på vinsmaking.

Forrige uke var ikke bare en hvilken som helst anledning til å kose seg med god mat og drikke etter endt arbeidstid, forrige uke begynte jeg også med sakte steg å forberede meg på å si au revoir til det gamle og omfavne starten på det ukjente. En smule på forskudd, vel å merke.

IMG_20200702_145851

Først denne uken, tirsdag, junimånedens siste dag, takket jeg farvel til det som i over to år har vært mine daglige arbeidsrutiner, min faste arbeidsplass og trygge stabilitet.

En ny hverdag hvor absolutt alt er mulig, venter meg nå.

Frem til onsdag neste uke har ledelsen gitt meg betalt fri, før den nye avtalen iverksettes, en avtale hvor jeg månedlig i ett år vil få omtrent samme beløp inn på konto som min nåværende lønn, inkludert tilbud om betalt omskolering og kursing etter eget ønske.

De siste ukene har jeg tenkt mye, lenge og nøye over hvilken retning jeg ønsker å gå når det gjelder utdanning.

Grunnet visse omstendigheter, sikter jeg meg mot en yrkesretning som kan tillate meg å enten jobbe frilans, starte min egen bedrift eller tilpasse meg uforventede flytteplaner på midlertidig basis. Min forlovede står nemlig også i fare for å miste jobben nå som Airbus lider enorme økonomiske tap og planlegger å si opp enda flere arbeidstakere (fem tusen for å være nøyaktig) som følge av coronakrisen.

Da han for over to år siden signerte arbeidskontrakten med bemanningsbyrået, hadde han aldri sett for seg at det å samtykke til å bli flyttet til en annen del av landet om nødvendig, skulle risikere å bli vår virkelighet. Foreløpig vet vi ingenting, hvorvidt han vil beholde jobben i Toulouse, om vi vil måtte flytte og starte på nytt igjen et annet sted, eventuelt når, vi vet ingenting.

En ting er likevel soleklart, jeg vil være der ved hans side, uansett hva som skjer.

Alt dette vil jeg selvsagt forklare rådgiveren på Pôle emploi (franske NAV) når jeg etter endt ferieuke vil møte opp med papirene fra arbeidsgiveren min og diskutere utdanningsmulighetene mine.

Takterrassebar

Tilbake til et hyggeligere tema, forrige tirsdag, den solfylte ettermiddagen med cocktails på takterrassen. Min kommende svigermor og jeg koste oss med hver vår cocktail du moment, grapefruktjuice, bringebær og vodka med smak av roser, en blanding av ingredienser som resulterte i en smak som lignet syrlig smågodt.

Uteliv Toulouse

Fra Ma Biche sur Le Toit får man en nydelig utsikt over la ville rose, teglstein over alt. Gamle sjarmerende Toulouse, jeg har ikke lyst til å flytte bort herfra. Fra alt dette.

Takterrasse Toulouse

Fra rooftop til bar à vin, vi ønsket kvelden velkommen på uteserveringen til vinbaren Chez Aude.

Chez Aude

Vi smakte regionale viner, deriblant fra Château Adélaïde som vi jo kjenner godt til, og nøt et lekkert plateau de fromages et charcuteries som i tillegg til ost og spekemat inneholdt stekte poteter og smakfulle kjøttboller.

Før vi trasket rolig hjemover, spanderte jeg iskrem på mine kommende svigerforeldre og min fremtidige ektemann. Iskrem i beger, med smak av sjokolade og mint, ofte lurer jeg på om jeg tilhører en ekstremt liten prosentandel som faktisk liker denne smaken.

Iskrem Toulouse

Vi spaserte hjemover, over Pont Neuf og gjennom nabolaget Saint Cyprien. Jeg håper alt vil ordne seg både for min kjære og meg, at han vil beholde sin nåværende jobb, at jeg vil lykkes med mine fremtidige prosjekter, at vi vil slippe å måtte forlate vårt kjære Toulouse.

Jumpsuit rosa

 

Advertisements

En dag i Mirepoix og tips til fremtidig reiserute

Etter å ha overnattet i jurt i den skjønne sørvestfranske naturen, tok vi oss en tretti minutters kjøretur videre sørover, over grensen fra vårt departement Haute-Garonne til Ariège og foten av fjellkjeden Pyreneene, en route til den nydelige lille byen Mirepoix.

Relativt ukjent for de fleste nordmenn, Mirepoix er en sørfransk perle som årlig tiltrekker seg både franske og internasjonale turister, flere av dem fra Storbritannia. Byen besøkes av mange som del av en lengre bilferie gjennom sørvestlandet, til verdensarvstedet Carcassonne (47 km sørvest for Mirepoix) og andre historiske småbyer.

Mirepoix bilder

Den lille middelalderbyen Mirepoix ble gjenoppbygd på 1200-tallet etter å ha blitt rasert av en flom, og er i dag en nasjonal kulturskatt med sitt flotte torg omkranset av sjarmerende små hus i bindingsverk og sin bevarte middelalderport.

Middelalderport

Med landegrensene fortsatt stengt, og restriksjoner som kun tillater oss som bor i Frankrike å reise innenfor 100 kilometers radius fra våre hjem, var både torget og alle de små sentrumsgatene omtrent folketomme da vi ankom Mirepoix. Med speilreflekskameraet i hendene, så jeg på dette som en gyllen mulighet til å fotografere de sjarmerende bygatene uten å være til bry for forbipasserende.

Fransk landsby

Vi parkerte like foran den gotiske Saint-Maurice katedralen, og spaserte videre til det historiske torget hvor flere av byens butikker og restauranter holder til. Overrasket ble vi begge, da vi så flere mennesker bestille hvert sitt glass vin fra en vinbar på torget. Flere bord stod plassert ute på torgplassen med flere meters avstand fra hverandre, alle stoler var fjernet for å respektere myndighetenes restriksjoner. Aldri vil man kunne nekte franskmenn å nyte et glass hvitvin eller rosé under solfylt himmel, det vil alltid finnes et smutthull.

Vinbar

Også vi ble forført av tanken på et første besøk på vinbar siden mars måned. Med solbriller og hatt, med nydelig vær og vakre omgivelser, begge var vi lykkeligere nå enn vi hadde vært på lenge. Jeg bestilte et glass fruktig hvitvin til ham og rosévin til meg, vi skålte for denne umiddelbare feriefølelsen, vi skålte for dette normale og bekymringsfrie øyeblikket, vi skålte for fremtiden, hva nå enn den ville bringe, livet begynner endelig å se lysere ut igjen.

IMG_20200526_150138_977

Torg

Avslutningsvis ønsker jeg å dele mitt personlige forslag til en fin reiserute med Carcassonne og Mirepoix på agendaen, en idé til neste år for dere som bor i Norge? 

Om du reiser fra Norge og ønsker å leie bil i Frankrike, fly til Toulouse og start turen herfra.

Ta gjerne en spasertur langs Canal du Midi og en tur til den nydelige parken Jardin Japonais, en tur innom Capitole er et must, basilikaen Saint-Sernin og Jakobs Kirke er også verdt et besøk, avslutt gjerne kvelden ved Quai de la Daurade for å få et glimt av den flotte utsikten mot Pont Neuf og kapellet som tilhører det gamle La Grave-sykehuset.

Fra Toulouse, kjør videre nordøstover til Gaillac for å besøke Saint Michel-klosteret som også huser byens turistkontor (Office du Tourisme – Accueil de Gaillac Abbaye) hvor man helt kostnadsfritt inviteres til en liten vinsmaking. Selv elsker jeg både rødvin og musserende fra Gaillac, rimelig er det også!

Fra Gaillac, kjør videre til middelalderlandsbyen Cordes-sur-Ciel, en nydelig liten landsby bygget i høyden over Cerou-dalen, kjent for sin gamle historie og sine mange festivaler og arrangementer på sommertid.

Videre anbefales verdensarvstedet Albi, byen kjent for den vakre Saint-Cécile katedralen. Besøk hagen til Berbie-palasset og museet Toulouse-Lautrec, gjerne også Le Jardin du Cloître Saint Salvi (klosterhagen i sentrum).

Fra Albi, kjør sørover til enda et av Frankrikes mange verdensarvsteder, til den historiske festningsbyen Carcassonne.

Og til slutt, fra Carcassonne til nydelige lille Mirepoix, og videre vest-eller sørover til Pyreneene om du ønsker deg lange fotturer og overnatting på fjellet, eller østover til strendene på utkanten av Narbonne og Perpignan om du foretrekker badestrender, havnekafeer og late dager i sola.

Gul topp

Tønne

Handlegate

 

 

Selv ikke regnvær og munnbind kan dempe denne gleden

Vi våknet til lyden av regn, jeg tittet ut vinduet og studerte regndråpene der de falt fra de mørkeste skyene jeg hadde sett på flere måneder. Været var trist, men selv var jeg lykkeligere enn jeg hadde vært på lenge. Dette var ikke en alminnelig regnværsdag, denne ville bli husket som det første møtet med den nye normalen, første dag hvor vi som bor i Frankrike endelig ville få lov til å bevege oss fritt.

11. Mai var endelig her.

Selv om solskinn og blå himmel uteble, smilte jeg som aldri før, riktig nok under et munnbind som dekket halve ansiktet.

Morgentimene og formiddagen sneglet seg forbi, vanskelig var det å holde konsentrasjonen i sjakk fra klokka sju til halv fire. Utålmodig, dro jeg på meg de sorte ankelstøvlettene og regnjakken som min samboer synes er stygg, jeg løp ut døra i full fart for å ikke miste et eneste øyeblikk. Jeg ville se Garonne-elven, jeg ville se Pont Neuf, jeg ville vandre gjennom byens smale gater, forbi gamle sjarmerende bygninger, jeg ville se byen min, uansett hvor vått og kaldt dette første gjensynet ville bli.

Iført lilla munnbind og matchende kjole, krysset jeg Pont Neuf og vandret gjennom flere av byens gater. Lukten av belgiske vafler fra dessertkiosken La Belle Liégeoise fylte den populære handlegaten Rue des Changes, munnbindkledde mennesker vandret fra butikk til butikk med handleposer på slep. Deilig var det å være tilbake i sentrumskjernen, være en del av bybildet.

Konfekt

Fra en tradisjonell fransk confiserie ved navn Le Paradis Gourmand, sjarmerende med sin rosa fasade, kjøpte jeg macaronia, pastellfargede konfektbiter som visuelt ligner makroner.

Macaronia

Kvelden ble feiret hjemme i sofakroken sammen med min kjære,  macaronia og musserende. Vi feiret starten på den nye hverdagen og poppet ei flaske med røde bobler fra Gaillac, et vindistrikt bare 68 kilometer fra vårt hjem. Vi skålte først og fremst for at vi begge fortsatt har helsen i behold, vi skålte for de mange i lokalsamfunnet som endelig vil kunne tjene penger igjen, vi skålte for begynnelsen på noe nytt, en ny hverdag, et nytt kapittel.

Røde bobler

NB! Frihet betyr ingenting om livet står på spill. Vær så snill, du som leser. Beskytt ansiktet, hold sosial avstand og vær flink til å vaske hendene. Dette vil være like viktig i dagene, ukene og månedene fremover som under lockdown. Viruset sirkulerer fortsatt, og mange av oss kan ha blitt smittet uten å være klar over det. La viruset i så fall dø ut hos oss, la oss ikke videreføre det til noen med et svakere immunforsvar. 

Butikkfasade

Avslutningsvis ønsker jeg å dele mine siste notater fra denne karantenedagboka som jeg har ført de siste to månedene.

Coronakarantene, dag 55.

Nok en fredelig lørdagskveld. Noe annet kan ikke forventes når vi tross alt ikke har hatt lov til å møte andre mennesker eller bevege oss fritt utendørs på to måneder. Jeg fryder meg over tanken på at vi endelig om bare to dager kan se frem til å skrive et nytt kapittel, livet etter lockdown.

Gårsdagens solskinn og tjuesju grader ble i dag byttet ut med triste grå skyer og sterke vindkast, kveldens måltid og underholdning ble derfor flyttet inn til stua, balkongen får vi vende tilbake til i en senere anledning. Sammen hygget vi oss med hjemmelaget pizza og ei flaske rosévin fra vår vakre region Occitanie, nærmere bestemt Gascogne, hvor vi forrige august dro på helgetur med bil, vi besøkte vakre middelalderlandsbyer og idylliske vingårder, vi nøt romantiske middager og live musikk, jeg lengter tilbake til denne idyllen.

Tynne pizzabunner toppet med tomatsaus, mozzarella, champignon, skinke, rødløk og sorte oliven. Kveldens underholdning ble deretter triviaspillet Trivial Pursuit, i over to timer ble vi sittende og spille, han og jeg i hver vår pyjamas.

Som forrige gang, vant jeg igjen, ikke fordi jeg sitter på mer kunnskap enn min samboer, men fordi jeg stadig har flaks og ender opp med å få spillets enkleste spørsmål. Om jeg hadde hatt samme flaks i lotto, ville jeg vært millionær i dag.

Coronakarantene, dag 56.

Søndag. Jeg våkner tidlig, alene med mine altfor mange tanker, Julien sover fortsatt tungt ved min side. Himmelen er grå, skyene truer, men jeg tar meg likevel en liten tur ut, jeg spaserer til bakeriet for å handle ferskt brød og viennoiseries til frokost, chocolatine og chausson aux pommes til min kjære, og en pain aux raisins til meg selv.

Pain aux raisins

Selv om himmelens mange skyer er alle malt i ulike grånyanser og regndråpene snart vil melde sin ankomst, dekker vi på til frokost ute på balkongen.

Trøffelbrie

Søte bakverk og nystekt maisbrød skåret i skiver, vi dekket bordet med et stort utvalg av patéer og oster fra gårsdagens handletur, deriblant brie med trøffelkrem, noe av det beste jeg vet.

Liten gate

Karantenedagbok: Intens blomsterduft og fransk spekematkultur

Jeg studerer de bleke hendene mine, den tørre huden, den to måneder gamle gelelakken som fortsatt ligger støpt helt ytterst på de utvokste neglene. For hver uke skyves gelelakken lengre og lengre bort fra fingertuppene mine, en daglig påminnelse om at jeg trenger en manikyr så snart neglsalongene åpner sine dører igjen.

Kroppen min, som jeg hadde lovet meg selv å få i toppform til høstens bryllup, er også et prosjekt i forfall, til tross for daglig hjemmetrening og ingen betydelig endring i ukedagenes matvaner. Men en hverdag med hjemmekontor og forbud mot å spasere utenfor nabolagets grenser, gir meg begrensede muligheter og tvinger meg til å tenke kreativt. 

De første ukene løp jeg daglig opp og ned trappene i lavblokken jeg bor i, lang tid tok det ikke før jeg gikk lei. Lang tid tok det heller ikke før jeg innså at de gamle rutinene, at noe så lite som en gåtur til bussholdeplassen og deretter fra bussen til kontoret og hjem igjen, skulle gjøre en så stor forskjell på kroppen min.

Hjemmekontor er likevel det eneste jeg kommer til å savne når alt dette er over, når livet går tilbake til det nærmeste vi kan komme normalt. Selv om jeg savner de gamle rutinene med busstur, kolleger og utsikt mot propellflyene fra kontorlandskapets vinduer, kan jeg ikke nekte for at jeg har flørtet med tanken på å finne meg en jobb hvor jeg kan styre hverdagen helt selv, jobbe hjemmefra og danne nye rutiner, yogatime på morgenkvisten og avslappende spaserturer i lunsjpausen.

Hva fremtiden vil bringe, karrieremessig og ellers, har aldri vært mer uklart. Ikke våger jeg å ønske for mye eller drømme for stort heller, ikke slik situasjonen er i dag. Jeg tørr ikke å se lenger enn to uker frem i tid, til ellevte mai og første steg i retning noe lignende det som var. Frisørtime, manikyr, sykkelturer langs Canal du Midi, piknik under solfylt himmel og lange spaserturer i sentrumsgatene, dette kan jeg se frem til.

Større mål og fremtidsplaner får vente, jeg våger ikke å gamble på optimisme. 

Alt tatt i betraktning, en usikker fremtid gir meg større spillerom, da jeg likevel ikke har noe å tape. Jeg vil derfor endelig forsøke å ta meg sammen og skrive et ordentlig bra manus til en roman, finpusse og polere hver eneste paragraf, sende arbeidet til et forlag og krysse fingrene for grønt lys.

Blomstertopp

Coronakarantene, dag 41.

Lørdag. Som forrige lørdag, dro min kjære og jeg på handletur sammen også denne lørdagen.

Spekemat

Fra det store hypermarkedet E.Leclerc kjøpte vi med oss spekemat fra delikatessedisken, vi kjøpte ingredienser til å lage kokosflan, og en stor bukett med liljer for å friske opp den triste stua.

Blomsterbukett

Kvelden nøt vi ute på balkongen, med forfriskende bananøl og et plateau de charcuterie. Et stort fat som dette, bestående av oliven, sylteagurk og oppskåret spekemat, er et viktig element i fransk pubkultur, en lørdagstradisjon for mange.

Spekemat

Coronakarantene, dag 42.

Søndag. Lite visste vi at vår store liljebukett ville blomstre allerede over natten, med en duft så intens at man skulle tro vi bodde i en botanisk hage. Julien ble utover dagen så ør i hodet av lukten at han truet med å kaste buketten i søppelet. Oversensitiv som jeg er, ble jeg nitrist av tanken på å kaste blomster, et symbol på kjærlighet, jeg foreslo å heller flytte liljene ut på balkongen.

Liljer

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Fransk og EU flagg
EU-flagget og det franske trikolor, side om side, dagen før landet ble stengt ned. Dager, uker og måneder har gått siden våre liv ble snudd på hodet, satt på pause, vi venter, men vi vet ikke hva vi har i vente.

Karantenedagbok: Verdier, kokkelering og kortreiste varer

Den siste måneden har vært krevende for oss alle. Vi har lært å omstille oss, vi har måttet tilpasse oss en situasjon som absolutt ingen har vært forberedt på. Vi har lært mye, på både godt og vondt. Om oss selv, om samfunnet, om viktigheten av å stå sammen, samarbeide, sette seg selv og sine egne behov til side.

En global krise var tydeligvis den øyeåpneren som måtte til for å lære flere av verdens politikere og mange av våre medborgere å vise solidaritet, ordentlig solidaritet.

Mange av oss har også endret våre forbruksmønstre til det bedre. Vi vil handle etisk, vi vil handle lokalt, vi vil støtte bøndene ved å handle direkte hos dem. Vi handler upcycled, recycled, kortreist og lokalprodusert. Vi har godt av å skifte fokus, vi har viktigere ting å bry oss om enn sesongens trender, årets skjønnhetsidealer og overfladiske verdier prakket på oss i alle medier. Verden er i endring, og det som betyr mest akkurat nå er nestekjærligheten.

Viktig er det også å finne kreative løsninger på alle utfordringene som møter oss. Forrige uke hadde vi lyst til å bake blant annet hamburgerbrød, men absolutt alle butikker har vært tomme for hvetemel og gjær i flere uker. Takket være en kollega av min samboer, fikk vi likevel tak i mel, da det viser seg at vedkommende er nabo med en korngård og enkelt kunne få tak i hvetemel direkte fra bonden og hans hvetemølle.

Hvetemel

Kortreist hvetemel, produsert hos et lite foretak som vanligvis ville ha solgt produktene sine til kaféer og restauranter, en bransje som er tvunget til å holde stengt inntil ny informasjon blir gitt av de franske myndighetene. Prisen var som forventet dyrere enn hvetemelet vi vanligvis ville ha kjøpt hos dagligvarekjedene, en pris som er verdt hver eneste cent når pengene tross alt går direkte til bøndene på korngården i Gers.

Forrige helg var en solfylt affære, gårsdagen og dagen i dag er en annen historie, mørke skyer og småyr, planteriket vil få slukket tørsten og regnjakken får endelig tatt seg en liten luftetur.

Regnfrakk

Coronakarantene, dag 33.

Fredag. Etter en overraskende travel arbeidsdag, var gleden enorm da jeg åpnet postkassen hvor fire ulike pakker lå stuet sammen, to fra min mor, to fra norske bokhandlere, bøker jeg bestilte helt i starten av karantenetiden, utålmodig har jeg ventet på dem, uke etter uke, endelig er de her. Hvilken bok skal jeg dypdykke i først?

Bøker

Over hver vår porsjon håndlagde gnocchi stekt i smør, med moden parmesan og frisk persille drysset på toppen, hygget vi oss i sofakroken, rødvin til maten og ferske makroner fra bakeriet til dessert.

Coronakarantene, dag 34.

Lørdag. For første gang på over tre uker, dro min samboer og jeg sammen til et supermarked for å handle dagligvarer. For første gang på litt under en måned har vi fått lov til å handle sammen, en aktivitet, et gjøremål som i tiden før pandemien var en selvfølge, en del av vår hverdag som frie mennesker i et fritt samfunn.

Jeg håper vi til neste uke vil få lov til å ta oss enda større friheter, som å bevege oss mer enn én kilometer unna våre hjem, en ekstra kilometer ville vært fantastisk, fint ville det også vært å hatt muligheten til å få sitte på en benk eller kjøpe takeaway-kaffe fra en kafé.

Kvelden gikk til kokkelering på kjøkkenet, en enkel oppskrift fra den franske TV-kokken Cyril Lignac, blinis med bare to ingredienser, poteter og egg, servert sammen med hjemmelaget tzatziki og gorgonzolakrem med pære.

Blinis

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Kloster
Couvent des Jacobins (Jakobiner-klosteret) et historisk kloster i sentrum av Toulouse, nydelig gotisk arkitektur verdt et besøk når du først er her i denne fine byen som jeg har bodd i de siste to årene, og litt til.

Karantenedagbok: Hvordan vi støtter lokalsamfunnet

Nok en arbeidsuke er forbi, nok en uke i karantene, jeg teller ned dagene og forbereder meg sakte men sikkert til ellevte mai, starten på tiden etter. Alt tyder på at vi fra første dag uten tilnærmet portforbud ikke vil få lov til å forlate våre hjem uten maske. Jeg har derfor gått til innkjøp av masker til både min samboer og meg selv, masker med ulike farger og mønstre, et forsøk på å være chic og samtidig respektere de nye reglene vi vil måtte forholde oss til i månedene som kommer.

Apropos innkjøp, endelig har jeg mottatt bøkene jeg bestilte fra Norge for en måned siden, de neste tre ukene er underholdningsmessig reddet. I tillegg fikk jeg meg en hyggelig overraskelse da jeg var innom min franske nettbank, jeg har langt mer penger på brukskonto enn forventet. To tusen kroner ble derfor overført til en av mine sparekontoer, ikke den som er øremerket bryllup, men den andre, den hvor jeg sparer opp så mye som mulig i tilfelle jeg en dag sier opp jobben for å reise nedover Europa med tog. Man vet jo aldri.

Ellevte mai. Jeg ser frem til å kunne bevege meg utenfor denne ene kilometeren som holder meg fastlenket, deilig vil det bli å endelig kunne se Garonne-elven og Pont Neuf igjen, å kunne slappe av på en benk i Jardin des Plantes mens jeg observerer menneskene som spaserer forbi, jeg gleder meg til å se de vakre rosa kirsebærtrærne i Jardin Japonais, og til å invitere min kjære med meg på piknik.

Jeg gleder meg til å oppdatere vårgarderoben med tøy og aksessoirer utelukkende fra små lokale butikker i sentrum av Toulouse, ingen store kjedeforretninger, ingen netthandel, alt skal handles lokalt. Prisnivået vil utvilsomt bli en god del høyere enn om jeg hadde handlet hurtigprodusert mote fra billigkjeder og de store nettbutikkene, men prisen er verdt å betale når målet er å støtte lokalsamfunnet og hjelpe flere av mine medborgere som har gått i underskudd grunnet konsekvensene av pandemien og de strenge tiltakene.

Rosa makron

Jeg startet helgen med en tur til bakeriet, og ble som vanlig møtt med et bredt smil og snille øyne. Det er hyggelig å stadig vende tilbake dit, viktig er det å støtte steder hvor kundene blir tatt imot med genuin varme og vennlighet.

Ferske makroner med smak av rose og litchi, absolutt ikke en del av den svært korte handlelisten, men jeg kunne ikke motstå fristelsen. I utgangspunktet skulle jeg bare handle brød til morgendagens frokost, men som med franske oster eller håndlaget konfekt, klarer jeg ikke å si nei til å spise blomster. Jeg simpelthen elsker alle søtsaker som inneholder roser eller fioler, alt av produkter basert på sistnevnte er dessuten spesialiteter fra Toulouse.

Gult skjørt

Coronakarantene, dag 31.

Onsdag. Forrige uke meldte vi oss inn i en organisasjon som jobber med salg av frukt, grønt og ulike produkter direkte fra bøndene til oss som bor i byen, uten å involvere butikker eller markeder, tredjepersoner som krever sin del av gevinsten. Nøyaktig en uke senere, på onsdagskvelden, kunne jeg hente varene vi forhåndsbestilte via bøndenes nettportal, jordbær, egg, hjemmelagde gnocchi, gulerøtter og poteter. Jeg sender mine varmeste tanker til alle som jobber i landbruket, neste uke vil jeg nok en gang handle lokalt, direkte fra bøndene, direkte fra dem som står på hver eneste dag fra tidlig morgen til sent på kveldstid, for at vi andre skal få mat på bordet.

Direkte fra bøndene

Coronakarantene, dag 32.

Torsdag. Jeg laget grønn gaspacho, med paprika, tomater, basilikum og squash. For en friskere smak tilsatte jeg saften fra en halv sitron og krydret forsiktig med piment d’Espelette. Et forfriskende lite måltid som passer fint på slike behagelige solskinnsdager.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Madame Bovary Frankrike
Mademoiselle Nuage, en liten aksessoirbutikk full av delikate små smykker og søte pyntegjenstander for jenter som liker det minimalistisk og très mignon, vegg i vegg med Madame Bovary, en nydelig tesalong oppkalt etter den tragiske protagonisten fra romanen ved samme navn. Jeg gleder meg til disse stedene åpner igjen!

Karantenedagbok: Barndomsminner og nostalgi

Med altfor mye tid og altfor lite å gjøre, har jeg de siste dagene begynt å mimre tilbake til barndommen, spesielt tolvårsalderen, da jeg hadde brevvenninner fra ulike deler av landet, Drøbak, Skien og Røros, steder som den gang like gjerne kunne vært på en annen planet, verden er jo så mye større når man selv er liten.

Lidenskapelig opptatt av å skrive har jeg vært helt siden den gang. Jeg elsket å skrive lange brev på det fineste papiret jeg kunne finne hos mine lokale bokhandlere. Mine brevvenninner og jeg utvekslet bilder av oss selv, av våre familier og våre kjæledyr, gjerne dekorerte vi våre brev med klistremerker for å glede våre nære fremmede venninner.

Jeg husker hvordan jeg med sommerfugler i magen åpnet postkasseluken og kikket hver eneste dag, i håp om å motta nok et brev, en liten hilsen sendt fra en by langt, langt borte, det var noe eksotisk over det hele.

Som tolvåring gledet jeg meg til mye. Spennende var det å dra på butikken med min mor for å handle inn siste utgivelse av de ulike jentebladene jeg elsket å lese. Magasiner hvor smilende kjendiskvinner gjerne prydet forsiden mens Hollywood-kjekkaser ble brettet ut i plakatformat på midtsiden, gjerne i bar overkropp, til glede for alle hormonelle tenåringsjenter.

Godteri var forbeholdt lørdager, men nærmeste kjøpesenter var jo bare en liten sykkeltur unna skolen. En stor del av ukepengene brukte jeg derfor på softis med sjokoladestrø og krokanmilkshake, søte gleder delt sammen med de av klassevenninnene som hadde fått status bestevenn. Den røde sykkelen som jeg eide på den tiden, ligner forresten mye på den jeg har i dag, den jeg ikke får lov av myndighetene til å bruke i disse unntakstider.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om hjemlengsel i dette innlegget, siden det nå er seksten måneder siden forrige gang jeg var i Norge. Savnet vokser seg større for hver uke som går, spesielt når jeg ser venner og familie dele flotte turbilder på sosiale medier. Heldige er dere som fortsatt har lov til å gå lange turer i skog og mark, dra på sykkeltur og ha piknik langs vannkanten. De samme mulighetene har ikke vi i Frankrike. Jeg koser meg derfor med mimring og nostalgi der jeg sitter på balkongen, og trøster meg med at jeg i det minste får lov til å spasere gjennom nabogatene.

Gjerde

Coronakarantene, dag 23.

Tirsdag. Tidlig på morgenkvisten listet jeg meg ut av senga for å ta meg en tur til bakeriet. Jeg ville overraske min kjære med chausson aux pommes og pain au raisin til frokost. Dagens første kaffe drakk vi begge fra hver vår snømannkopp fra julemarkedet i Berlin, fine suvenirer fra en bekymringsfri desembermåned.

Chausson au pommes

Fra bokhylla har jeg hentet frem en forholdsvis ukjent bok, debutromanen til forfatter Espen Lund, Rampelys, heter den. Den handler om en skilt mann i slutten av trettiåra, en byråkrat som lever et anonymt liv med ferdigmat, aviser, ingen hobby eller engasjement. Han føler seg mislykket og drømmer om å bli noe stort, han vil være et forbilde for sin datter.

Espen Lund rampelys

Coronakarantene, dag 24.

Onsdag. Teknisk sett har jeg hjemmekontor, men i mangel på arbeidsoppgaver, grunnet en kombinasjon av påskefri og coronakonsekvenser, tyr jeg daglig til lesestoff og alle mulige dokumentarer for å underholde meg selv frem til arbeidsdagen er over.

Et sykkelbud leverte kebabtallerken med pommes frites til min samboer, et annet bud leverte en enorm porsjon japansk kylling katsu curry til meg, ingen av oss hadde motivasjon til å snekre sammen et sunt og fornuftig lunsjmåltid.

Kylling katsu curry

Motivasjonen er generelt fraværende for tiden. Jeg har bare lyst til å sykle, drikke milkshake på et kjøpesenter, være fri.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Fineste Toulouse
Det nydelige kvartalet som huser blant annet Cosy Caffe, en restaurant jeg savner sårt. Jeg har forresten sendt mail til eierne med spørsmål om det er noe jeg kan gjøre for å hjelpe dem, men har ikke fått svar. Det er vel begrenset hva oss stamgjester kan gjøre, annet enn å vente på gjenåpningen…når enn den dag kommer.

 

 

Karantenedagbok: Samvittighet, utakknemlighet og savn

Jeg tenker, rettere sagt, overtenker. Samvittigheten gnager, det gjør vondt, jeg skammer meg, jeg har innsett at dette er en velfortjent lærepenge, en nødvendighet for å få meg, sannsynligvis også mange andre som meg, til å innse hvor mange av livets goder vi faktisk har tatt for gitt.

Vi som lever våre bekymringsfrie liv men likevel klager mer enn de som faktisk har grunn til å klage, vi som har god nok råd til å kunne handle nøyaktig de varene vi ønsker fra dagligvarebutikken, kanskje unner vi oss en sjokolade ekstra eller en litt dyrere ost, heldige er vi som ikke behøver å dra frem kalkulatoren, regne ut hvilke varer vi har råd til å handle med oss hjem og hvilke som må legges tilbake. Gjerne handler vi flere ganger i uka uten å engang tenke noe særlig over det, en liten svipptur innom kolonialen om lysten på en liten iskaffe eller litt smågodt melder seg, et lite ærend på nærbutikken for å kjøpe et par pils og en pose chips til fredagskvelden. Heldige er vi som har mulighet til slikt, heldige var vi før disse unntakstider.

Et av de dummeste utsagnene jeg noensinne har klart å lire av meg, har brent seg fast i minnet og truffet meg dypt i hjertet, som et ekko hører jeg ordene om og om igjen. Vi gjør alltid det samme hver lørdag, sa jeg oppgitt den gang, kino og restaurant hver eneste lørdag. Kjedelig, sa jeg surt, som et bortskjemt lite barn, kjedelig sa jeg, til tross for at vi stadig besøkte nye spennende spisesteder hver eneste lørdag, til tross for at jeg alltid har vært glad i å gå på kino. Nå ville jeg solgt nyra mi for et kinobesøk og et restaurantmåltid, uansett hvilken restaurant og uansett hvilken film.

Jeg kjenner et stort savn etter å kunne nyte en liten piknik ved La Ramée-innsjøen, gå lange turer i skog og mark, sykle tur langs Garonne-elven, løpe fritt, så langt jeg bare orker, med oppløftende musikk på øret. Blomster, jeg savner synet av fargerike blomsterbed i Jardin des Plantes og de vakre rosa kirsebærtrærne i Jardin Japonais.

I foreløpig bare ei uke har vi i Frankrike levd uten frihet (hvor lang tid som gjenstår er uvisst), våre utfordringer er ingenting i forhold til alle verdens mennesker som flykter fra krig eller lever i usikkerhet i land med borgerkrig. Vi er i det minste trygge i våre hjem, vi vet at verden utenfor våre fire vegger vil være like fin, gjerne også enda finere enn det den var før portforbudet. Renere, grønnere, klarere.

Vi vet at dette før eller siden vil komme til en ende, vi vet at dette er midlertidig, samtlige blir vi nok likevel mentalt påvirket av isolasjonen, noen mer enn andre.

Å være innelåst med alle mine tanker er for meg en berg-og-dalbane følelsesmessig. Tårer og frustrasjon, samtidig føler jeg meg ydmyk, takknemlig for alt jeg har, hadde. Frihetsberøvelse var kanskje nettopp det jeg trengte for å virkelig kunne se meg selv og verden fra et annet perspektiv?

Coronakarantene, dag 7.

Søndag. Siden søndagsbrunsj på kafé ikke lenger var en mulighet, forsøkte jeg å gjenskape opplevelsen hjemme på balkongen. Bakerst i kjøkkenskapet fant jeg en amerikansk pannekakemiks, proteinpannekaker, et produkt kjøpt for minimum to år siden, da jeg hadde planer om å begynne å trene flere ganger i uka og livnære meg på frukt, grønt og proteinprodukter (et nyttårsforsett som gikk i vasken etter to uker).

Jeg bestemte meg for å lage amerikanske pannekaker med bananer, lønnesirup og pekannøtter, akkurat som på frokostmenyen til Arcane, en av mine stamkafeer i Toulouse, optimistisk så jeg frem til en deilig brunsj servert på en av de stygge tallerkenene til samboeren min, ungkarstallerkener.

Pannekaker

I tillegg til pannekaker, tørket jeg støv av blenderen og mikset sammen yoghurt, skogsbær og banan til en tykk og god smoothie, med tilsatt vaniljeessens og lønnesirup for en søtere smak.

Visuelt sett ble ikke pannekakene så verst. Smaken var derimot grusom, den ørkentørre konsistensen likeså. Neste søndag lager vi toast med avokado, sa jeg surt til min kjære som fortsatt gaflet i seg de ekle pannekakene selv om jeg flere ganger hadde bedt ham om å slutte å pine seg selv.

Til middag bestilte vi pizza, et plaster på såret etter tidenes mest skuffende brunsjmåltid.

Pizza hjemlevering

Coronakarantene, dag 8.

Mandag. Etter en full dag med hjemmekontor, tilbrakte jeg resten av kvelden på Skype, et møte med vigsler for å planlegge både musikk, taler og underholdning til bryllupsseremonien som etter planen vil finne sted den 12. September, om ikke viruset holder oss fengslet over sommeren og videre inn til høsten. Vanligvis pleier vi å være i strålende humør, både han og jeg og vigsleren under disse møtene, denne gang var stemningen annerledes. Vi var slitne, oppgitt, en stor kontrast til tidligere møter da vi sammen hygget oss med ei god flaske vin, spekemat og salte kjeks.

Heretter vil jeg forresten avslutte hvert eneste innlegg av “karantenedagbok”-serien med et av mine mange mobilbilder fra Toulouse og livet før portforbudet, en liten oppmuntring for min egen del. 

Pont Neuf natt
Pont Neuf, jeg gleder meg til å kunne nyte denne utsikten igjen, vakre Toulouse med sin sjarmerende arkitektur og varme belysning.

 

 

Karantenedagbok: første notater fra Frankrike

Som dere vet, bor jeg i Frankrike, som nå har innført portforbud i kampen mot pandemien som herjer over hele Europa og resten av verden, viruset ved navn COVID 19, bedre kjent som coronavirus. Her er mine tanker og notater fra denne nye isolerte livssituasjonen som så mange av oss nå befinner oss i. 

Coronakarantene, dag 1.

Mandag kveld. Klokka åtte på kveldstid satt et flertall av den franske befolkningen klistret foran TV-skjermen for å se kveldens ekstraordinære nyhetssending, for å lytte til president Macron og hans tale til folket, beskjeden vi hadde fryktet men forventet. Portforbud, karantene, ingen mulighet til å forlate hjemmet uten gyldig utskrevet attestasjon hvor vi vil bli bedt om å krysse av én av følgende punkter, vi må bekrefte at vi har gått ut døra for å dra til eller fra jobb, til legen, til dagligvarebutikken eller apoteket, eller på luftetur med egen hund. Papirene må datomerkes og kan bare brukes én gang, ett dokument per gjøremål. Overholdes ikke reglene, vil man risikere bot på 135 euro.

I Spania har myndighetene sendt ut droner for å jage turgåere hjem tilbake til isolasjon, heldigvis har ikke Frankrike nådd dette stadiet, ikke enda.

Nous sommes en guerre, sa en streng president med en autoritær tone og et alvorlig blikk rettet mot kameralensen, vi er i krig, et dramatisk budskap som ble repetert hele seks ganger i løpet av talen. Julien og jeg satt i sofakroken med hvert vårt glass rosévin og en skål popkorn foran oss på bordet, som om nyhetssendingen skulle vært en helaftens spillefilm. Hele situasjonen vi nå befinner oss i, forsåvidt hele mars måned foreløpig, minner om scenarier hentet fra dystopisk science fiction.

Å tvangsisolere en hel befolkning er et drastisk, men dessverre et svært nødvendig tiltak for å få litt bedre kontroll på spredningen. Dette har jeg full forståelse for. Samtidig er jeg bekymret for min egen helse, kroppen min er i toppform, men hva med min psykiske velvære, hvordan skal jeg som allerede håndterer dårlig å være hjemme alene i flere dager i strekk, klare å holde ut i tvangsisolasjon i femten dager minimum, kanskje en måned?

Turgåing og titting på livet og menneskene som beveger seg gjennom byens gater er jo min personlige form for terapi på de mørkeste dagene hvor hodet fylles med så mange tanker at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, dager hvor jeg bryter sammen og gråter over alt jeg ikke klarer å slutte å tenke på, alt jeg aldri har fått til, alt jeg burde ha gjort, alt jeg skulle ønske jeg var, men aldri kommer til å bli.

Banale tanker og ilandsproblemer kan man gjerne kalle det, men de fyller nå hodet mitt som en overbelastet harddisk likevel. Spesielt på dager hvor tiden står stille.

Hvis jeg ikke kan spasere gjennom Jardin des Plantes, nyte utsikten mot Pont Neuf fra Quai de la Daurade eller drikke kaffe og lese bok på uteserveringen til en trivelig kaffebar mens jeg lytter til lyden av handleposer og høye hæler på asfalterte gater, hvordan skal jeg da hjelpe meg selv gjennom de mørkeste dagene?

Jeg skammer meg over hvor mye jeg har tatt det gode liv og friheten for gitt.

La meg nå gå tilbake til dette med psykisk velvære, fordi jeg lurer jo faktisk på hvordan det vil gå med dem som virkelig har det vanskelig, dem som er totalt avhengige av et støtteapparat, ensomme og kanskje engstelige mennesker som trenger kontakt med andre for å komme seg gjennom dagen. Dem som virkelig behøver en god samtale og en varm klem, latter og smil, trygghet og omsorg aller mest av alle.

For dem som har vokst opp i et utrygt miljø eller dem som sliter med traumer fra en vond periode i livet , vil nok både angsten og ensomheten bli forsterket når den nære sosiale kontakten erstattes med fjern digital interaksjon.

Coronakarantene, dag 2.

Tirsdag. Deilig var det å kunne sove til halv sju i stedet for fem, og deretter ta seg en kjapp dusj, slenge på seg pyjamasbukse og jobbe hjemmefra. Frokost spiste jeg sammen med min kjære, som også jobber hjemmefra i disse karantenedager, rendez-vous halv ni på kjøkkenet, brødskiver og kaffe før jeg etter hvert måtte vende tilbake til rommet som til daglig fungerer som gjesterom med et lite kontorhjørne, rommet hvor alle bøkene mine bor.

Hjemmekontor

Apropos bøkene mine, jeg har snart lest ferdig The Handmaid’s Tale av Margaret Atwood, en trist roman om en mørk alternativ virkelighet, om makten skulle falle i feil hender. Selv om jeg i utgangspunktet elsker å lese slike tragiske dystopiromaner, trenger jeg nå en lang pause fra dyster litteratur. Etter en kort arbeidsdag på et overbelastet Airbus-nettverk, handlet jeg inn norske bøker fra en nettbutikk, og krysset fingrene for at de vil finne veien frem til min franske postkasse lenge før karantenetiden er over. Fra en belgisk nettbutikk handlet jeg inn spesialøl, banoffee-stout og porter med salt karamell, forhåpentligvis kommer pakken frem til fredag, slik at jeg kan fylle kjøleskapet med det lille ekstra, noe godt å kunne kose seg med i helgen er ekstra viktig akkurat nå.

Litteratur

Til middag bestilte vi California rolls med fritert kylling og en porsjon algesalat med sesamfrø fra en sushirestaurant i nabolaget, dagens store høydepunkt.

California rolls

Sykdom, bekymringer og små gleder som hjelper

Forrige ukes festligheter ble avsluttet med en herlig søndagsbrunsj i gode venners lag, sammen med Julien og to venninner, Amandine og Marie, på stamstedet Les Chimères i nabolaget vårt Saint Cyprien.

Kaffe, ferskpresset appelsinjuice, salte og søte godsaker fra den spennende buffeten, vi fikk reservert bord i lounge-delen av lokalet, store myke skinnstoler, en behagelig start på hviledagen.

Brunsj buffet

Spekemat, torskekrokett, croque monsieur, quiche Lorraine, stekte poteter, marinerte tomater og mozzarella, en deilig start på et hyggelig måltid. Som de fleste av våre venner, var også Marie og Amandine nysgjerrige på hvordan det står til med bryllupsplanleggingen, hva slags kjole jeg har planer om å kjøpe, hvordan ringene våre ser ut, hvordan vi ønsker å dekorere spisesalen og hagen til Château du Croisillat.

Pistasjekake, makroner og valnøttkake til dessert, vi pratet om reiser, om vår kommende bryllupsreise, om coronavirus og de potensielle farene ved å reise utenlands i nærmeste fremtid.

Pistasjekake

Søndag var en fin dag. Solfylt og hyggelig, vi tittet på blomster i den fineste blomsterbutikken i nærområdet, jeg burde ha kjøpt med meg en liten bukett, men håpet heller på å bli overrasket med blomster på kvinnedagen i stedet.

Blomsterbutikk

Mandagen startet med kraftig nedbør, regn og stormvind fra tidlig morgen til sent på kveldstid, fra mandag til fredag, det triste været gjenspeilet hvordan jeg følte meg på innsiden. I flere måneder hadde jeg gledet meg til å få besøk av min venninne Ursula fra London, i flere måneder hadde jeg sett frem til å vise henne byen jeg bor i, jeg hadde planlagt å ta henne med til et par av mine favorittrestauranter og noen av de mange fine butikkene i sentrum, vise henne det beste Toulouse har å by på av kultur og uteliv, og ta henne med til de flotteste parkene.

Tirsdag, like etter å ha blitt ferdig med en nødvendig hårstuss og farge av ettervekst hos frisøren på Les Doigts D’or D’Elodie, ringte Ursula meg. Etter planen skulle hun komme på torsdag, men så seg nødt til å avlyse turen på grunn av influensalignende symptomer, pustevansker og frykt for å ha blitt smittet av denne nye coronavirus-epidemien, et virusutbrudd som daglig, time for time, fyller alt som finnes av både tradisjonelle og sosiale medier for tiden. Skuffet og samtidig bekymret for hennes helse, ønsket jeg henne god bedring. Prat med legen og hold meg oppdatert, ba jeg henne.

Samme kveld ble jeg i tillegg oppringt av min mor. Min vanligvis ganske sprudlende mor var nå gravalvorlig i tonefallet, et kaldt grøss skjøt gjennom kroppen min. Din tante har fått dårlige nyheter fra gynekologen sin, sa hun innledningsvis. Med mistanke om eggstokkreft.

Ordet kreft lød som et ekkelt ekko i ørene mine, et motbydelig flashback tilbake til den gang da min norske tante ringte meg for å fortelle at min far var innlagt på sykehuset. Kreft. Også den gang var det denne grusomme sykdommen som rev familien og livsgleden i fillebiter. Bare tolv måneder senere var pappa borte for alltid.

Onsdag, jeg jobbet meg overdrevent hardt gjennom arbeidsdagen på kontoret, tre ganger hardere enn jeg ville gjort under normale omstendigheter, viktig var det å holde denne masken og smile til alle og enhver. Like etter klokka var bikket halv fire, kjempet jeg meg gjennom vind og store regnbyger, en ti minutters gåtur førte meg fra kontoret til bussholdeplassen, jeg ville hjem, jeg ville gjemme meg bort, forsvinne, være alene, gråte til lyden av stillhet.

Sushi

Torsdag, Julien spanderte sushi. Kvelden i forveien drakk vi et glass rødvin og spiste sjokolade mens vi så ukas episode av Top Chef, småting som dette gjorde det lettere å smile gjennom tårene, å ha Julien ved min side hjalp i det minste en smule på humøret. En smule var uansett bedre enn ingenting i det hele tatt.

Californiarolls og algesalat, et hyggelig avbrekk fra hverdagsrutinene, på den populære sushirestauranten som ligger vegg i vegg med Les Chimères.

Vinmesse Toulouse

Fredag, sammen med våre venner Cindy og Johan, tilbrakte vi de sene ettermiddagstimene på en liten vinmesse arrangert i lokalene til ingeniørskolen i Toulouse. Julien og jeg kjøpte med oss noen flasker vin fra Languedoc og Corbières, fruktige viner som førte meg direkte tilbake til solskinn, flotte vingårder og sjarmerende landsbyer og middelalderslott. En lengsel etter bekymringsløse dager, et ønske om å rømme bort fra regnvær og triste tanker.

Tante Gosia. Jeg håper at denne mistanken om kreft nettopp bare er en tanke og ikke et faktum. Jeg håper disse regnværsdagene snart kan ta slutt, min familie har hatt nok av slike dager.