Om alt skjer av en grunn

En ny uke er halvveis forbi, en uke hvor jeg daglig har kommet meg ut døra på korte sykkelturer rundt i nabolaget for å bryte de stillestående timene tilbrakt i den varme stua hvor jeg store deler av tiden har sittet med datamaskinen foran meg, eller med telefonen på øret.

Vinterkulden har nå lagt seg over det juledekorerte Toulouse, med sine regnskyer og vindkast. Å sykle uten jakke og skjerf hører fortiden og fremtiden til, også hansker og lue burde jeg bli flinkere til å huske å kle på meg, for ikke å kjenne vinden suse i ørene, mens kulden pisker mine skjøre fingertupper.

Hver dag denne uka har jeg latt meg underholde av lange telefonsamtaler med venner og familie i Norge, og samtidig vært frustrert og lei der jeg fra tidlig morgen til sene ettermiddagstimer har ringt og blitt oppringt av franske byråkrater som ikke klarer å bli enige med hverandre, ikke klarer de å gi meg et svar på hvorvidt det vil være mulig å finansiere dette kurset som jeg i over en måned hadde trodd jeg skulle ta, jeg hadde gledet meg til å sette i gang.

De hadde jo alle fortalt meg at alt sammen ville ordne seg, så snart noen siste formaliteter var i orden. Et avgjørende grønt lys fra øverste ledd i administrasjonen.

Et lys som de siste fire ukene har blinket oransje.

Usikker på hvordan denne sagaen kommer til å ende, bekymrer jeg meg like mye for fremtiden nå som jeg gjorde i sommer. Kanskje også enda mer, for vi er jo så mange nå i samme båt, uten arbeid, vi som kommer fra bransjer som blør, bransjer som lider seg gjennom pandemien. Luftfartsindustrien er en av taperne i økonomiens dominofall.

Klokka tikker og tiden er i ferd med å renne ut. Rettelse, den har allerede rent ut, for i dag er siste svarfrist før jeg mister min plass på kurset som skulle bli min store redning, selve nøkkelen til nye muligheter og starten på en karriere. Heldigvis for min egen trøst, er jeg blant dem som tror på skjebnen, dem som mener at alt skjer av en grunn, at det finnes noe større og bedre der ute i den store verden, et lys i enden av tunnelen.

Men nøyaktig hva som venter meg, og hvor lenge jeg må vente i tålmodighet før denne nye stien åpner seg foran meg, nei, det er det bare gudene som vet.

Jeg sykler i retning Garonne-elven, ned til slusene, der hvor det er så stille og fredelig, med telefonen i flymodus og byråkratene på avstand.

Om det er oppholdsvær og jeg sykler på ettermiddagen blir også Julien med meg, min viktige støttespiller. Om ikke han hadde vært her sammen med meg, vet jeg ikke hvordan jeg ville håndtert alt sammen. Han tror ikke på at det finnes noen skjebne, men han er likevel optimistisk.

Alt vil bli bedre, alt vil bli lettere.

Hans trøstende ord er som en god, varm kopp kakao på en stormfull vinterkveld. Den samme varmen føler jeg hver gang han stryker sine fingre gjennom håret mitt og kysser meg på pannen, før han holder sine armer rundt meg og klemmer meg hardt og kjærlig i minutter som føles som en herlig evighet.

Min stakkars Julien, også han har store utfordringer i vente. Produksjonsområdet hvor han jobber blir nemlig lagt ned i slutten av neste måned. Nok en dominobrikke, også denne i luftfartsindustrien. Han risikerer allerede etter juleferien å bli midlertidig flyttet til en annen del av landet, hvor som helst, og vi kan ikke gjøre annet enn å prøve å tenke positivt, forberede oss på det uforutsette og gjøre det beste ut av situasjonen.

Slik som vi jo gjorde med markeringen av bryllupet i september, som forhåpentligvis vil få seg en etterlengtet fortsettelse, med familie og venner på Château du Croisillat i april.

En Annerledes Desembermåned i Toulouse

Snøen faller over Pyreneene, fjellene hvor jeg i år skal feire jul på ei nydelig hytte sammen med min kjære Julien og hans foreldre. Vi skulle jo egentlig reise til Norge i år, min mann og jeg, for å feire jul sammen med mine foreldre, men som med alle årets planer, måtte også denne bli avlyst, utsatt inntil videre.

I Toulouse snør det så og si aldri. Kanskje en halvtime i året, om vi er heldige.

Forrige lørdagsettermiddag kunne by på oppholdsvær og tretten grader. Sentrumsgatene ville for dagen fylles med mennesker på julegaveshopping, men også med hundrevis av demonstranter, de fleste av dem fredelige.

Selv tok jeg meg også en liten tur ut, ikke for å handle gaver eller gå i demonstrasjonstog, men for å få meg frisk luft, strekke på beina, kjøpe meg en liten takeaway-kaffe og muffin fra en av byens mange fine kaffebarer. En liten rusletur for å se juledekorasjonene i byens butikkvinduer, fasader dekket med blinkende julelys, noen av dem med små juletrær plassert foran inngangspartiet, desember er her, julestemningen er på plass.

Snøfnuggene uteblir, men vintergarderoben er hentet frem. Ullkåper og ulltrøyer og ullsokker og store komfortable gensere og tykke skjerf, sesongens varmeste og mest praktiske tøy. Jeg elsker å pakke kroppen inn i flere lag med myke plagg, tre beina inn i skinnstøvletter og løpe ut døra, ut i det sørvestfranske vinterværet, for å deretter glede meg til det øyeblikket hvor jeg endelig får kommet meg hjem igjen til min varme stue, kle av meg noen av de mange lagene, legge meg på sofaen med hendene foldet rundt en varm kopp te, og dra fleecepleddet langt over overkroppen mens jeg ser julefilmer på TV-skjermen.

Fra en vietnamesisk kaffebar i sentrum av Toulouse, en kafé ved navn Café Bông, kjøpte jeg meg en kaffe latte med kanel og en matcha-muffin med hvit sjokolade. Juledekorerte lokaler fra gulv til tak, hvor nisser og innpakkede julegaver fylte flere av kafeens sitteplasser, stemningen var på topp selv om lokalene stod tomme for folk. Som hos alle andre kafeer og restauranter, stod ordene “uniquement à emporter” skrevet både på ytterdøra og på husets meny med store bokstaver. Frem til midten av januar er det nemlig fortsatt ikke lov å nyte mat og drikke på kafeer og restauranter i Frankrike, alt må tas med hjem eller bli spist i skjul, ute på en benk eller stående i en liten sidegate hvor minimalt med mennesker passerer forbi.

Alene, spaserte jeg rundt i de roligere delene av sentrum, jeg holdt meg unna de travle handlegatene og Place du Capitole. Ikke før den femtende desember vil vi få lov til å treffe venner og familiemedlemmer igjen, de som ikke bor i samme husstand som oss selv, derfor vandrer mange av oss rundt i bygatene helt alene.

Matcha-muffinsen endte jeg til slutt opp med å ta med meg hjem til Julien, den lå jo uansett beskyttet i en rosa kakeeske i den brune skinnveska mi, sammen med leppepomade, en limegrønn serviett, mobiltelefonen med ulvedeksel og lommeboka mi som stadig vokser seg tykkere, den er nemlig stappfull av ulike kundekort fra både kafeer, pizzeriaer, til og med fra blomsterbutikken i nabogata mi.

Blomsterbutikken hvor jeg forrige onsdag kjøpte meg en nydelig julestjerne som nå pryder stuebordet, den som ligger like ved siden av frisørsalongen hvor jeg forrige tirsdag fikk farget etterveksten og gitt håret en etterlengtet hårkur, i samme gate ligger også det som både Julien og jeg synes er byens beste pizzeria.

Jeg gleder meg til å kunne besøke restauranter igjen, til å kunne reise utenlands igjen, se familien min igjen, leve normalt igjen. Men jeg gleder meg også til denne alternative julefeiringen som venter oss om bare noen få uker, på fjellet der hvor snøen faller, etterfulgt av en like annerledes nyttårsfeiring i en nydelig leilighet lenger sør i landet.

Om burlesque, alteregoet og meg

Mitt hjem er udekorert og rotete, min klesstil helt alminnelig, min musikksmak strekker seg fra klassiske melodier til fransk listepop til tysk metall, og personlig er jeg en sjenert introvert som prater ekstremt mye når jeg blir nervøs og ekstremt lite i store forsamlinger. Jeg føler meg mest komfortabel med stillesittende aktiviteter, spesielt godt liker jeg å lese og skrive, jeg trives godt, altfor godt, i eget selskap.

Dypt inne i sjelen bor likevel et alterego, en kvinne med en stor fascinasjon for cabaret, burlesque, pin-up modeller, glamorøst lingerie og vintage-estetikk, en kvinne som liker å kle seg ut i blonder og fjær, dramatisk sminke og store perler. Det danses i stua når ingen ser på, og synges høyt til låta “Diamonds are a Girl’s Best Friend” av Marilyn Monroe.

Allerede som barn elsket jeg å rote i både klesskapet, sminkevesken og smykkeskrinet til min mor, jeg hentet frem både bodyer, skjørt og kjoler og pyntet meg med de mest glitrende smykkene og ulike nyanser av rosa leppestift. Mine barneføtter hoppet rundt i hennes altfor store pumps, hårbørsten var min mikrofon og speilet var mitt vindu ut til verden.

Jeg ville bli en stjerne, en paljettkledd, fjærboa-bærende teatralsk stjerne. Likevel forble dette bare en fantasi på pikerommet, og selv om jeg den dag i dag elsker å tøyse rundt foran speilet med klær og smykker fra egne skuffer, er jeg lettet over at min sangstemme aldri nådde lenger enn til hjembyens karaokebarer og at teaterscenene heller vier oppmerksomhet til kvinner (og menn) som faktisk kan danse og er hundre ganger mer karismatiske enn meg selv.

Intime teaterscener med røde velurgardiner, nakne lår og brede smil, med stjerner i øynene klappet jeg hendene til takten av fransk cancan på Moulin Rouge, jeg drakk champagne og lot meg forføre av sensuelt show på Crazy Horse og dro til Lyon for å se Dita Von Teese og hennes berømte champagneglass-dansenummer.

Fransk cabaret ble jeg forelsket i allerede som fjortenåring, da jeg på skolen så filmen Moulin Rouge med vakre Nicole Kidman og Ewan McGregor, under en mattetime hvor læreren var blitt syk og vikaren lot oss få se film i stedet for å lære matematikk.

Mine mattekunnskaper er den dag i dag like elendige som de var på ungdomsskolen, men Moulin Rouge og musikkvideoen til coverversjonen av “Lady Marmelade”, med artistene Lil Kim, Maya, Pink og Christina Aguilera, brant seg fast i mitt burlesque-nyfrelste minne.

Spol videre, ni år frem i tid. Til min store glede skulle sistnevnte i marmelade-firkløveren vise seg å være like glad i denne kunstformen som meg selv. Christina Aguilera hadde nå fått hovedrollen i det som skulle bli min nye favorittfilm, min nye besettelse, filmen Burlesque, hvor også popikonet Cher spiller en av de større rollene.

Til tross for blandet kritikk, ble filmen på mange måter ikonisk, da den startet en burlesquebølge verden over, hvor vintage-striptease plutselig var blitt normalisert utenfor de franske landegrenser og var å finne på små scener i enhver storby. Et av de mest gøyale showene jeg noen gang har sett, så jeg to år etter filmens utgivelse, et show som i stor grad lot seg inspirere av filmen, hvor flere lydspor var hentet direkte fra soundtracket.

Dette på en liten scene i den latviske hovedstaden Riga, med flotte kostymer og rekvisitter, produksjon av høy kvalitet. Et interaktivt show hvor både jeg og han som den gang var kjærsten min, helt uforventet ble dratt opp på scenen for å være med på showet. Den kvelden gikk jeg fra å være tilskuer til å plutselig danse med en meterlang fjærvifte foran et stort publikum i tretti sekunder, en både skummel og minneverdig opplevelse.

En lignende følelse fikk jeg oppleve på nytt i september i år, da min venninne Laurène tok meg med til den sørfranske byen Montpellier for å besøke en cabaret-danserinne som skulle style og fotografere oss i ekte burlesque-stil.

Nøyaktig som på scenen i Riga, følte jeg meg en smule flau der jeg stod, samtidig som jeg følte meg helt fantastisk, et lite stykke glamour i en ellers så alminnelig hverdag. Å få lov til å skinne i noen minutter sånn av og til, en gang hvert tiår, er som D-vitamintilskudd for mitt eksentriske alterego, hun som danser foran speilet og aldri sparer på glitteret.

Resten av meg har egentlig bare lyst til å kunne bestille billetter til Moulin Rouge, Crazy Horse og Lido så snart teatrene åpner sine dører igjen. Og, ja, jeg vil selvfølgelig pynte meg maksimalt og glitre fra publikumssetet.

Den siste muligheten til å gjøre alt dette

Datoen er den tjueniende oktober. Siste dag før lockdown nummer to, en siste mulighet på minimum fire uker til å spise lunsj på kafé og spasere rundt i sentrumsgatene. Sannsynligvis blir nok også både kjoler, smykker og sminkevesken liggende bortgjemt til det hele er over, midlertidig erstattet med komfortable bukser og store gensere, den samme uniformen som jeg bar gjennom hele første lockdown, fra mars til mai.

Etter å ha slukt en beskjeden frokost over kjøkkenbenken, tar jeg i bruk sminkekoster og kajal, jeg ordner meg på håret som om jeg skal på fest og parfymerer meg med den dyreste og fineste duften jeg eier, den sensuelle og sofistikerte French Kiss fra Guerlain. Klesvalget faller på en grå langermet minikjole med skjortekrave og sorte strømpebukser, behagelige sko og stor veske, klar for flere timer på beina, spasering gjennom flere av byens nabolag, kanskje vil jeg også handle med meg ei bok eller to fra The Bookshop. Og godteri til lørdagens Halloween-feiring i sofakroken, ikke minst.

Klokka har knapt rukket å bli halv elleve, butikkene har såvidt åpnet sine dører, restaurantene er fortsatt stengt. Fra byens eldste og mest fotograferte bro, Pont Neuf, trasker jeg videre langs Quai de la Daurade og innover mot sentrumskjernen, mot det ikoniske Capitole og det lille markedet på rådhusplassen, der hvor billige vesker og store tie dye skjerf selges.

Sola varmer så sterkt at jeg angrer på å ha ikledd meg grå ullkåpe da jeg gikk ut døra. Jeg henger den over vesken og puster lettet ut, huden puster, kroppen nyter det sørvestfranske solskinnet, det milde høstværet.

Fra en godtebutikk handler jeg søtsaker i løsvekt, lakris og vingummi, søtt og syrlig. Mens jeg fyller den lille posen med krokodiller, mister jeg en av dem i gulvet. Flau over egen klønhet, sier jeg ifra til butikkselgeren, som plukker opp godteriet, kaster det i søppelbøtta, han sier spøkefullt at man ikke kan forvente noe annet av villdyr som krokodiller. De gjør som de vil, og stikker av om de vil.

Tjuefire euro fattigere, med to kilo godteri i håndvesken, går jeg videre til Allegory Coffee Bar for å nyte mitt siste kafébesøk på lenge, kanskje til og med årets siste. Jeg spiser vaffel-ostesmørbrød og drikker både husets limonade og kaffe latte sammen med måltidet. Innerst i lokalet sitter en gruppe briter, de prater høyt, samtaleemnet er fransk grammatikk, hvor vanskelig det er å lære seg fransk, samtlige bestiller de kaffe og kaker på engelsk når baristaen omsider henvender seg til gruppen.

To franske kvinner sitter ved et annet bord, de bestiller banoffee, noe også jeg til slutt gjør, selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde planlagt å spise dessert. Årets siste banoffee, jeg nyter den så sakte og så konsentrert at man nesten skulle tro det var langvarig fengselsstraff som ventet meg rundt hjørnet.

À bientôt, sier baristaen i dét jeg betaler og går ut døra, sees snart. Oui, après le confinement, svarer jeg, etter lockdown, når enn det blir, når enn vi vil få lov til å bevege oss fritt i bygatene igjen. Bare tanken på å tilbringe hele november og muligens halve desember isolert innenfor leilighetens fire vegger gjør meg mildt sagt stresset, tanken på jula som egentlig skulle ha blitt feiret i Norge i år, gjør meg bare trist.

Jeg benytter en siste anledning til å besøke flere av sentrumsgatenes butikker, deriblant den britiske bokhandleren The Bookshop, hvor jeg kjøper med meg to romaner, My Dark Vanessa av Kate Elizabeth Russell og The Robber Bride av Margaret Atwood, før jeg spaserer videre fra nabolag til nabolag for å tilfredsstille nysgjerrigheten, for å bevege beina, for å være ute blant mennesker, for å bruke byen min.

Fire dager til første del av bryllupet

Ukene før bryllupet, vel, den delen av bryllupet som ikke har blitt utsatt til april, har sust forbi som en tornado. Først i går gikk det opp for meg at jeg allerede nå på lørdag vil bli gift på papiret, få en ny ring på fingeren og et nytt etternavn som jeg må huske på å få registrert både i Norge og Frankrike.

Jeg skulle ønske familien min kunne være her sammen med meg, jeg skulle ønske de kunne se min ferskenrosa kjole og den vakre salen i Capitole (tinghuset) og villaen hvor vi skal feire begivenheten.

Forrige torsdag fikk tærne mine seg en pedikyr, i går fikk håret mitt en stuss og balayage hos frisøren, og på fredag vil fingerneglene få seg en etterlengtet lys rosa manikyr. Jeg har bestilt kake fra bryllupskonditoriet Un Jour, Un Gâteau, og kjøpt inn noen små dekorasjoner til vår lille vin d’honneur som vil bli arrangert i Airbnb-villaen hvor vi skal overnatte hele helgen. I tillegg har jeg bestilt en beskjeden brudebukett fra nabolagets florist og funnet frem et antrekk som jeg vil skifte til utover kvelden, når kanapeer og champagne ved bassengkanten byttes ut med restaurantbesøk og rødvin under stjernehimmelen.

Allerede i morgen får vi besøk av mine kommende svigerforeldre og på torsdag kommer min venninne (og vitne) Laurène hit for å tilbringe ei uke sammen med meg.

Neste dag, på fredag, får vi nøklene til den vakre villaen på utkanten av Toulouse, stedet hvor jeg ser frem til å tilbringe den nest viktigste dagen i mitt liv. Nest viktigst, fordi den hvite brudekjolen, den store seremonien, gjensynet med min familie og mine venner, alt jeg hadde sett frem til aller mest, må nå vente til april. Nesten to år med planlegging, ett og et halvt år hvor jeg hadde gledet meg til en vakker hageseremoni og middag på Château du Croisillat, alt dette må vente i sju måneder til. Vi krysser fingre, tær og alt som krysses kan for at coronasituasjonen til den tid ikke lenger vil være en like stor trussel som i dag.

Apropos corona vil vi på lørdag måtte bruke munnbind både i og utenfor tinghuset, og har derfor bestilt masker med “Mr” og “Mrs” brodert på dem, et forsøk på å gjøre noe morsomt ut av situasjonen (og bildene fra den store dagen).

Også bryllupsreisen vil bli utsatt til neste vår eller sommer. Som et lite plaster på såret tar vi oss likevel en liten tur til kysten neste uke, sammen med Julien sine foreldre, for å kose oss med båttur, bading og sykkelturer i det lille sørvestfranske ferieparadiset Arcachon. Jeg gleder meg til å se Europas største sanddyne, Dune du Pilat, og nyte fransk kaviar ved Bassin d’Arcachon. Østers, en annen lokal spesialitet, må jeg dessverre stå over siden jeg ikke tåler å spise skalldyr.

Lenge hadde jeg spøkt med at min klengete svigermor sannsynligvis ville komme til å mase seg til å bli med oss på bryllupsreise. Ironisk er det derfor at vår første ferie som nygift nå blir sammen med svigermor og svigerfar på lasset.

Jeg nevnte selvsagt dette for Julien, og foreslo å finne på noe romantisk i løpet av turen, bare oss to, langt unna svigermor. Spabehandling og duomassasje, en båttur i solnedgangen med apéro for to, en fin middag tête-à-tête, hva som helst som kunne minne om en ørliten prosentandel av en bryllupsreise.

Å gifte seg iført munnbind, å arrangere vielse i tinghuset og seremoni med bryllupsfest fordelt på to ulike årstider, ingenting er annet enn en prosentandel av hva det egentlig skulle være, men vi vil nok få det fint likevel. Både nå på lørdag, den tjuefjerde april, vår første ferie som nygift og vår endelige bryllupsreise.

Flere oppdateringer med bilder av både ringene, dekorasjoner, kake og antrekk kommer etter hvert!

Livet i Frankrike, august måned og spennende planer

August i Frankrike betyr hetebølger, fellesferie og aggressiv veps. Stilige pop-up barer og food trucks dukker opp overalt, en trøst ettersom mange restauranter holder sommerstengt i august. Storbyene er tomme og strendene overfylte, havnebyenes restauranter serverer kilovis med reker og blåskjell hver eneste solfylte dag.

Jeg forbinder denne varme sensommermåneden med lyse kvelder, shortskledde lår fulle av myggstikk og smaken av oppskåret melon sammen med følelsen av klissete fingre. Gratis parkering i sentrum, mye veiarbeid og få busser. Mange sykkelturer gjennom nabolaget og videre rundt byen, men aldri gjennom sentrumskjernen. Apéro og grilling med venner, merguez og chipolata-pølser, øl fra lokale mikrobryggerier og vin fra regionen.

I parkene møtes venner og familier gjerne over en piknik med ferske baguetter, patéer og spekepølse, gjerne over litt vin til de voksne og brus eller iste til de små. I bakgrunnen høres lyden av stålkuler der de kastes og ruller bortover grusen, ofte etterfulgt av fransk jubel. Både unge og eldre samles for å spille pétanque, en aktivitet som er høyt elsket her på det franske sørland.

Solsikkeeng

Jeg dagdrømmer her jeg sitter ute på balkongen og observerer naboen fra femte etasje, der han vanner tomatplantene sine i den felles hagen til leilighetskomplekset. Tankene mine reiser tilbake i tid, tilbake til fjorårets august. Til småprat ved kaffemaskinen og rolige dager på kontoret. Til den hyggelige ferieuka i Danmark sammen med foreldrene mine. Alt er annerledes nå, og august er i år en måned hvor både familiegjenforening og arbeid står på pause inntil videre.

Til helgen skal vi heldigvis reise bort en liten tur, min kjære og jeg. En kjøretur sørover i retning fjellene for å besøke dyreparken Parc Animalier des Pyrénées, hvor vi har reservert ei natt på en Lodge, ei luksuriøs hytte med bjørner traskende rundt utenfor vinduene. Men først har vi to netter på en koselig chambre d’hôtes å se frem til, plasking i svømmebassenget og utflukter til både ørneparken Donjon des Aigles og de spennende grottene Grottes de Bétharram.

Jeg gleder meg til helgen, jeg gleder meg vanvittig mye til denne siste kjæresteturen før vi gifter oss, selv om tankene mine lar seg distrahere der jeg overtenker på fjoråret. På det som var. Savnet etter familien, men også etter å ha en normal hverdag med faste rutiner. Men hva er vel en normal hverdag i år 2020?

Den tjueåttende august skal jeg på et møte med en skole. Jeg skal få vite hvilken dato jeg endelig vil få kommet i gang med studier i webdesign og community management, tyngden jeg trenger for å kunne jobbe med å hjelpe små aktører i reiselivsbransjen til å bli synlige på nett. For å styrke profilen ytterligere, vil det nok også være en god idé å forbedre mine kunnskaper i foto-og videoredigering før jeg til slutt hopper uti ukjent farvann og starter min egen bedrift.

Som nevnt tidligere ønsker jeg også å melde meg på et fire ukers språkkurs i Tyskland for å forbedre mine tyskkunnskaper, men dette vil selvfølgelig ikke være mulig før vi endelig får kontroll på pandemien.

Solsikker

Fjorårets august. Julien og jeg dro på en helgetur til det landlige Gers få dager etter min hjemkomst fra Danmarksturen, forbi flere av de samme solsikkeengene som vi passerte forrige måned. Det solgule vakre landskapet som var som hentet fra mine søteste drømmer, julimånedens store høydepunkt. Da vi i fjor dro fra landsby til landsby og forbi blomsterengene i Gers, var det ikke mye gulfarge igjen å se. Brune uttørkede solsikker med bøyde hoder, sensommerens siste pust.

Vi har nå kommet oss halvveis gjennom august, og jeg har blitt stukket av både vanlige mygg og tigermygg, jeg har ikke spilt pétanque i år, jeg har derimot hygget meg på piknik og grillet med venner. Gode sunne hverdagsrutiner vil jeg finne veien tilbake til senere, forhåpentligvis allerede i oktober om alt går etter planen.

Sommerkjole

Takterrassebar, fine øyeblikk og usikkerheten rundt fremtiden

Forrige uke, da Julien sine foreldre var på besøk hos oss i Toulouse, tok vi oss flere turer til sentrum på ettermiddagstid for å få mest mulig utbytte av tiden vår sammen. De tidlige ettermiddagstimene ble forrige tirsdag tilbrakt på Ma Biche sur Le Toit, den trendy takterrassebaren på toppen av det luksuriøse stormagasinet Galeries Lafayette, før vi dro videre til vinbaren Chez Aude, anbefalt av eierne av vingården Château Adélaïde hvor vi forrige måned leide hytte og deltok på vinsmaking.

Forrige uke var ikke bare en hvilken som helst anledning til å kose seg med god mat og drikke etter endt arbeidstid, forrige uke begynte jeg også med sakte steg å forberede meg på å si au revoir til det gamle og omfavne starten på det ukjente. En smule på forskudd, vel å merke.

IMG_20200702_145851

Først denne uken, tirsdag, junimånedens siste dag, takket jeg farvel til det som i over to år har vært mine daglige arbeidsrutiner, min faste arbeidsplass og trygge stabilitet.

En ny hverdag hvor absolutt alt er mulig, venter meg nå.

Frem til onsdag neste uke har ledelsen gitt meg betalt fri, før den nye avtalen iverksettes, en avtale hvor jeg månedlig i ett år vil få omtrent samme beløp inn på konto som min nåværende lønn, inkludert tilbud om betalt omskolering og kursing etter eget ønske.

De siste ukene har jeg tenkt mye, lenge og nøye over hvilken retning jeg ønsker å gå når det gjelder utdanning.

Grunnet visse omstendigheter, sikter jeg meg mot en yrkesretning som kan tillate meg å enten jobbe frilans, starte min egen bedrift eller tilpasse meg uforventede flytteplaner på midlertidig basis. Min forlovede står nemlig også i fare for å miste jobben nå som Airbus lider enorme økonomiske tap og planlegger å si opp enda flere arbeidstakere (fem tusen for å være nøyaktig) som følge av coronakrisen.

Da han for over to år siden signerte arbeidskontrakten med bemanningsbyrået, hadde han aldri sett for seg at det å samtykke til å bli flyttet til en annen del av landet om nødvendig, skulle risikere å bli vår virkelighet. Foreløpig vet vi ingenting, hvorvidt han vil beholde jobben i Toulouse, om vi vil måtte flytte og starte på nytt igjen et annet sted, eventuelt når, vi vet ingenting.

En ting er likevel soleklart, jeg vil være der ved hans side, uansett hva som skjer.

Alt dette vil jeg selvsagt forklare rådgiveren på Pôle emploi (franske NAV) når jeg etter endt ferieuke vil møte opp med papirene fra arbeidsgiveren min og diskutere utdanningsmulighetene mine.

Takterrassebar

Tilbake til et hyggeligere tema, forrige tirsdag, den solfylte ettermiddagen med cocktails på takterrassen. Min kommende svigermor og jeg koste oss med hver vår cocktail du moment, grapefruktjuice, bringebær og vodka med smak av roser, en blanding av ingredienser som resulterte i en smak som lignet syrlig smågodt.

Uteliv Toulouse

Fra Ma Biche sur Le Toit får man en nydelig utsikt over la ville rose, teglstein over alt. Gamle sjarmerende Toulouse, jeg har ikke lyst til å flytte bort herfra. Fra alt dette.

Takterrasse Toulouse

Fra rooftop til bar à vin, vi ønsket kvelden velkommen på uteserveringen til vinbaren Chez Aude.

Chez Aude

Vi smakte regionale viner, deriblant fra Château Adélaïde som vi jo kjenner godt til, og nøt et lekkert plateau de fromages et charcuteries som i tillegg til ost og spekemat inneholdt stekte poteter og smakfulle kjøttboller.

Før vi trasket rolig hjemover, spanderte jeg iskrem på mine kommende svigerforeldre og min fremtidige ektemann. Iskrem i beger, med smak av sjokolade og mint, ofte lurer jeg på om jeg tilhører en ekstremt liten prosentandel som faktisk liker denne smaken.

Iskrem Toulouse

Vi spaserte hjemover, over Pont Neuf og gjennom nabolaget Saint Cyprien. Jeg håper alt vil ordne seg både for min kjære og meg, at han vil beholde sin nåværende jobb, at jeg vil lykkes med mine fremtidige prosjekter, at vi vil slippe å måtte forlate vårt kjære Toulouse.

Jumpsuit rosa

 

En dag i Mirepoix og tips til fremtidig reiserute

Etter å ha overnattet i jurt i den skjønne sørvestfranske naturen, tok vi oss en tretti minutters kjøretur videre sørover, over grensen fra vårt departement Haute-Garonne til Ariège og foten av fjellkjeden Pyreneene, en route til den nydelige lille byen Mirepoix.

Relativt ukjent for de fleste nordmenn, Mirepoix er en sørfransk perle som årlig tiltrekker seg både franske og internasjonale turister, flere av dem fra Storbritannia. Byen besøkes av mange som del av en lengre bilferie gjennom sørvestlandet, til verdensarvstedet Carcassonne (47 km sørvest for Mirepoix) og andre historiske småbyer.

Mirepoix bilder

Den lille middelalderbyen Mirepoix ble gjenoppbygd på 1200-tallet etter å ha blitt rasert av en flom, og er i dag en nasjonal kulturskatt med sitt flotte torg omkranset av sjarmerende små hus i bindingsverk og sin bevarte middelalderport.

Middelalderport

Med landegrensene fortsatt stengt, og restriksjoner som kun tillater oss som bor i Frankrike å reise innenfor 100 kilometers radius fra våre hjem, var både torget og alle de små sentrumsgatene omtrent folketomme da vi ankom Mirepoix. Med speilreflekskameraet i hendene, så jeg på dette som en gyllen mulighet til å fotografere de sjarmerende bygatene uten å være til bry for forbipasserende.

Fransk landsby

Vi parkerte like foran den gotiske Saint-Maurice katedralen, og spaserte videre til det historiske torget hvor flere av byens butikker og restauranter holder til. Overrasket ble vi begge, da vi så flere mennesker bestille hvert sitt glass vin fra en vinbar på torget. Flere bord stod plassert ute på torgplassen med flere meters avstand fra hverandre, alle stoler var fjernet for å respektere myndighetenes restriksjoner. Aldri vil man kunne nekte franskmenn å nyte et glass hvitvin eller rosé under solfylt himmel, det vil alltid finnes et smutthull.

Vinbar

Også vi ble forført av tanken på et første besøk på vinbar siden mars måned. Med solbriller og hatt, med nydelig vær og vakre omgivelser, begge var vi lykkeligere nå enn vi hadde vært på lenge. Jeg bestilte et glass fruktig hvitvin til ham og rosévin til meg, vi skålte for denne umiddelbare feriefølelsen, vi skålte for dette normale og bekymringsfrie øyeblikket, vi skålte for fremtiden, hva nå enn den ville bringe, livet begynner endelig å se lysere ut igjen.

IMG_20200526_150138_977

Torg

Avslutningsvis ønsker jeg å dele mitt personlige forslag til en fin reiserute med Carcassonne og Mirepoix på agendaen, en idé til neste år for dere som bor i Norge? 

Om du reiser fra Norge og ønsker å leie bil i Frankrike, fly til Toulouse og start turen herfra.

Ta gjerne en spasertur langs Canal du Midi og en tur til den nydelige parken Jardin Japonais, en tur innom Capitole er et must, basilikaen Saint-Sernin og Jakobs Kirke er også verdt et besøk, avslutt gjerne kvelden ved Quai de la Daurade for å få et glimt av den flotte utsikten mot Pont Neuf og kapellet som tilhører det gamle La Grave-sykehuset.

Fra Toulouse, kjør videre nordøstover til Gaillac for å besøke Saint Michel-klosteret som også huser byens turistkontor (Office du Tourisme – Accueil de Gaillac Abbaye) hvor man helt kostnadsfritt inviteres til en liten vinsmaking. Selv elsker jeg både rødvin og musserende fra Gaillac, rimelig er det også!

Fra Gaillac, kjør videre til middelalderlandsbyen Cordes-sur-Ciel, en nydelig liten landsby bygget i høyden over Cerou-dalen, kjent for sin gamle historie og sine mange festivaler og arrangementer på sommertid.

Videre anbefales verdensarvstedet Albi, byen kjent for den vakre Saint-Cécile katedralen. Besøk hagen til Berbie-palasset og museet Toulouse-Lautrec, gjerne også Le Jardin du Cloître Saint Salvi (klosterhagen i sentrum).

Fra Albi, kjør sørover til enda et av Frankrikes mange verdensarvsteder, til den historiske festningsbyen Carcassonne.

Og til slutt, fra Carcassonne til nydelige lille Mirepoix, og videre vest-eller sørover til Pyreneene om du ønsker deg lange fotturer og overnatting på fjellet, eller østover til strendene på utkanten av Narbonne og Perpignan om du foretrekker badestrender, havnekafeer og late dager i sola.

Gul topp

Tønne

Handlegate

 

 

Selv ikke regnvær og munnbind kan dempe denne gleden

Vi våknet til lyden av regn, jeg tittet ut vinduet og studerte regndråpene der de falt fra de mørkeste skyene jeg hadde sett på flere måneder. Været var trist, men selv var jeg lykkeligere enn jeg hadde vært på lenge. Dette var ikke en alminnelig regnværsdag, denne ville bli husket som det første møtet med den nye normalen, første dag hvor vi som bor i Frankrike endelig ville få lov til å bevege oss fritt.

11. Mai var endelig her.

Selv om solskinn og blå himmel uteble, smilte jeg som aldri før, riktig nok under et munnbind som dekket halve ansiktet.

Morgentimene og formiddagen sneglet seg forbi, vanskelig var det å holde konsentrasjonen i sjakk fra klokka sju til halv fire. Utålmodig, dro jeg på meg de sorte ankelstøvlettene og regnjakken som min samboer synes er stygg, jeg løp ut døra i full fart for å ikke miste et eneste øyeblikk. Jeg ville se Garonne-elven, jeg ville se Pont Neuf, jeg ville vandre gjennom byens smale gater, forbi gamle sjarmerende bygninger, jeg ville se byen min, uansett hvor vått og kaldt dette første gjensynet ville bli.

Iført lilla munnbind og matchende kjole, krysset jeg Pont Neuf og vandret gjennom flere av byens gater. Lukten av belgiske vafler fra dessertkiosken La Belle Liégeoise fylte den populære handlegaten Rue des Changes, munnbindkledde mennesker vandret fra butikk til butikk med handleposer på slep. Deilig var det å være tilbake i sentrumskjernen, være en del av bybildet.

Konfekt

Fra en tradisjonell fransk confiserie ved navn Le Paradis Gourmand, sjarmerende med sin rosa fasade, kjøpte jeg macaronia, pastellfargede konfektbiter som visuelt ligner makroner.

Macaronia

Kvelden ble feiret hjemme i sofakroken sammen med min kjære,  macaronia og musserende. Vi feiret starten på den nye hverdagen og poppet ei flaske med røde bobler fra Gaillac, et vindistrikt bare 68 kilometer fra vårt hjem. Vi skålte først og fremst for at vi begge fortsatt har helsen i behold, vi skålte for de mange i lokalsamfunnet som endelig vil kunne tjene penger igjen, vi skålte for begynnelsen på noe nytt, en ny hverdag, et nytt kapittel.

Røde bobler

NB! Frihet betyr ingenting om livet står på spill. Vær så snill, du som leser. Beskytt ansiktet, hold sosial avstand og vær flink til å vaske hendene. Dette vil være like viktig i dagene, ukene og månedene fremover som under lockdown. Viruset sirkulerer fortsatt, og mange av oss kan ha blitt smittet uten å være klar over det. La viruset i så fall dø ut hos oss, la oss ikke videreføre det til noen med et svakere immunforsvar. 

Butikkfasade

Avslutningsvis ønsker jeg å dele mine siste notater fra denne karantenedagboka som jeg har ført de siste to månedene.

Coronakarantene, dag 55.

Nok en fredelig lørdagskveld. Noe annet kan ikke forventes når vi tross alt ikke har hatt lov til å møte andre mennesker eller bevege oss fritt utendørs på to måneder. Jeg fryder meg over tanken på at vi endelig om bare to dager kan se frem til å skrive et nytt kapittel, livet etter lockdown.

Gårsdagens solskinn og tjuesju grader ble i dag byttet ut med triste grå skyer og sterke vindkast, kveldens måltid og underholdning ble derfor flyttet inn til stua, balkongen får vi vende tilbake til i en senere anledning. Sammen hygget vi oss med hjemmelaget pizza og ei flaske rosévin fra vår vakre region Occitanie, nærmere bestemt Gascogne, hvor vi forrige august dro på helgetur med bil, vi besøkte vakre middelalderlandsbyer og idylliske vingårder, vi nøt romantiske middager og live musikk, jeg lengter tilbake til denne idyllen.

Tynne pizzabunner toppet med tomatsaus, mozzarella, champignon, skinke, rødløk og sorte oliven. Kveldens underholdning ble deretter triviaspillet Trivial Pursuit, i over to timer ble vi sittende og spille, han og jeg i hver vår pyjamas.

Som forrige gang, vant jeg igjen, ikke fordi jeg sitter på mer kunnskap enn min samboer, men fordi jeg stadig har flaks og ender opp med å få spillets enkleste spørsmål. Om jeg hadde hatt samme flaks i lotto, ville jeg vært millionær i dag.

Coronakarantene, dag 56.

Søndag. Jeg våkner tidlig, alene med mine altfor mange tanker, Julien sover fortsatt tungt ved min side. Himmelen er grå, skyene truer, men jeg tar meg likevel en liten tur ut, jeg spaserer til bakeriet for å handle ferskt brød og viennoiseries til frokost, chocolatine og chausson aux pommes til min kjære, og en pain aux raisins til meg selv.

Pain aux raisins

Selv om himmelens mange skyer er alle malt i ulike grånyanser og regndråpene snart vil melde sin ankomst, dekker vi på til frokost ute på balkongen.

Trøffelbrie

Søte bakverk og nystekt maisbrød skåret i skiver, vi dekket bordet med et stort utvalg av patéer og oster fra gårsdagens handletur, deriblant brie med trøffelkrem, noe av det beste jeg vet.

Liten gate

Karantenedagbok: Intens blomsterduft og fransk spekematkultur

Jeg studerer de bleke hendene mine, den tørre huden, den to måneder gamle gelelakken som fortsatt ligger støpt helt ytterst på de utvokste neglene. For hver uke skyves gelelakken lengre og lengre bort fra fingertuppene mine, en daglig påminnelse om at jeg trenger en manikyr så snart neglsalongene åpner sine dører igjen.

Kroppen min, som jeg hadde lovet meg selv å få i toppform til høstens bryllup, er også et prosjekt i forfall, til tross for daglig hjemmetrening og ingen betydelig endring i ukedagenes matvaner. Men en hverdag med hjemmekontor og forbud mot å spasere utenfor nabolagets grenser, gir meg begrensede muligheter og tvinger meg til å tenke kreativt. 

De første ukene løp jeg daglig opp og ned trappene i lavblokken jeg bor i, lang tid tok det ikke før jeg gikk lei. Lang tid tok det heller ikke før jeg innså at de gamle rutinene, at noe så lite som en gåtur til bussholdeplassen og deretter fra bussen til kontoret og hjem igjen, skulle gjøre en så stor forskjell på kroppen min.

Hjemmekontor er likevel det eneste jeg kommer til å savne når alt dette er over, når livet går tilbake til det nærmeste vi kan komme normalt. Selv om jeg savner de gamle rutinene med busstur, kolleger og utsikt mot propellflyene fra kontorlandskapets vinduer, kan jeg ikke nekte for at jeg har flørtet med tanken på å finne meg en jobb hvor jeg kan styre hverdagen helt selv, jobbe hjemmefra og danne nye rutiner, yogatime på morgenkvisten og avslappende spaserturer i lunsjpausen.

Hva fremtiden vil bringe, karrieremessig og ellers, har aldri vært mer uklart. Ikke våger jeg å ønske for mye eller drømme for stort heller, ikke slik situasjonen er i dag. Jeg tørr ikke å se lenger enn to uker frem i tid, til ellevte mai og første steg i retning noe lignende det som var. Frisørtime, manikyr, sykkelturer langs Canal du Midi, piknik under solfylt himmel og lange spaserturer i sentrumsgatene, dette kan jeg se frem til.

Større mål og fremtidsplaner får vente, jeg våger ikke å gamble på optimisme. 

Alt tatt i betraktning, en usikker fremtid gir meg større spillerom, da jeg likevel ikke har noe å tape. Jeg vil derfor endelig forsøke å ta meg sammen og skrive et ordentlig bra manus til en roman, finpusse og polere hver eneste paragraf, sende arbeidet til et forlag og krysse fingrene for grønt lys.

Blomstertopp

Coronakarantene, dag 41.

Lørdag. Som forrige lørdag, dro min kjære og jeg på handletur sammen også denne lørdagen.

Spekemat

Fra det store hypermarkedet E.Leclerc kjøpte vi med oss spekemat fra delikatessedisken, vi kjøpte ingredienser til å lage kokosflan, og en stor bukett med liljer for å friske opp den triste stua.

Blomsterbukett

Kvelden nøt vi ute på balkongen, med forfriskende bananøl og et plateau de charcuterie. Et stort fat som dette, bestående av oliven, sylteagurk og oppskåret spekemat, er et viktig element i fransk pubkultur, en lørdagstradisjon for mange.

Spekemat

Coronakarantene, dag 42.

Søndag. Lite visste vi at vår store liljebukett ville blomstre allerede over natten, med en duft så intens at man skulle tro vi bodde i en botanisk hage. Julien ble utover dagen så ør i hodet av lukten at han truet med å kaste buketten i søppelet. Oversensitiv som jeg er, ble jeg nitrist av tanken på å kaste blomster, et symbol på kjærlighet, jeg foreslo å heller flytte liljene ut på balkongen.

Liljer

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Fransk og EU flagg
EU-flagget og det franske trikolor, side om side, dagen før landet ble stengt ned. Dager, uker og måneder har gått siden våre liv ble snudd på hodet, satt på pause, vi venter, men vi vet ikke hva vi har i vente.