Takknemlighet, positivitet og lørdager som denne

Lørdagen og søndagen suste forbi, i motsetning til disse arbeidsdagene, mine to siste uker før jeg lar fremtidens hånd lede meg bort fra komfortsonen og inn i det ukjente. Verden ligger for mine føtter og jeg gleder meg faktisk til å gripe alle de nye mulighetene som kommer min vei, jeg gleder meg til å tilegne meg ny kunnskap og møte nye utfordringer. 

Godt har det vært å diskutere med venninnene mine, med familien min og samboeren min, takknemlig er jeg også for alle støttemeldingene jeg har fått av dere lesere etter forrige innlegg.

Jeg nøt den solfylte lørdagsformiddagen på utekafé sammen med to venninner, samtlige hadde vi pyntet oss i lett og luftig sommertøy. En middelmådig iskaffe slukket tørsten, uendelig tørst som man gjerne blir på slike varme solskinnsdager. Det triste regnværet som dempet stemningen hele forrige uke var nå milevis unna Toulouse.

Sammen med mine venninner Lisa og Elisabeth, to franske kvinner med noen av de mest internasjonale fornavnene som finnes, pratet jeg om jobbsituasjonen min, om coronakrisen, om bryllupet og brudekjolen og gifteringene og alle de andre utfordringene jeg har møtt den siste tiden.

Jo mer jeg pratet, desto mer innså jeg hvor stort behov jeg faktisk hadde for å lufte alle disse tankene mine for andre enn familien og forloveden min. Også mine venninner hadde behov for å dele sine bekymringer, sine tanker rundt fremtiden, en fremtid som for oss alle er et eneste stort mysterium akkurat nå.

Utover lørdagskvelden dro Julien og jeg videre til restaurantkjeden Les 3 Brasseurs for å hygge oss med et lite restaurantmåltid til en overkommelig pris. Vi ville kose oss, men samtidig være varsomme med pengebruken, med tanke på at vi sammen med hans foreldre har reservert bord for torsdagskvelden på en av byens mer sofistikerte restauranter, Au Pois Gourmand, hvor vi vil feire bursdagen til min kommende svigerfar, to måneder på etterskudd.

Neste dag, på fredag, skal vi jo dessuten dra på helgetur til Limoux hvor vi vil handle inn vin til bryllupet, rødvinen La Butinière fra vingården Anne de Joyeuse, en av våre felles favoritter som vi oppdaget under vår forrige tur til Limoux.

Jeg ser frem til å besøke vingården igjen, fint vil det også bli å besøke byens sentrum, slappe av på en uteservering ved Place de la République, med et glass vin og et stort spekefat foran oss på bordet.

Flammk

Hos restaurantkjeden Les 3 Brasseurs, som for øvrig ligger i nærheten av flyplassen og ikke i sentrum av Toulouse, spiste jeg en helt grei flammkuchen, eller flammekuche som de sier på fransk, en spesialitet fra grensetraktene mellom Tyskland og Frankrike (Alsace). Jeg mimret tilbake til smakene av bacon og munster-ost, den klassiske varianten, slike spiste jeg mange av da jeg ferierte i Strasbourg og Colmar sammen med min mor for noen år siden.

Også i Tyskland har knasende gode flammkuchen stått for flere av mine fine smaksopplevelser, da på julemarkedene i Berlin og Køln, hvor jeg har kost meg med ulike varianter, både vegetarisk, klassisk og pikant med chili og chorizo.

Flammekuche

Hos Les 3 Brasseurs valgte jeg en såkalt flammekuche poulet césar, inspirert av cæsarsalat med kylling. Julien bestilte hamburger til seg selv, sammen med triste pommes frites, sannsynligvis direkte fra frysedisken, servert uten ketsjup, sennep, majones, noe som helst.

Vi droppet dessert og fortsatte heller lørdagskvelden hos det lokale mikrobryggeriet BBT, hvor vi nøt hver vår halvliter, en syrlig aprikosøl til meg og en blond Ale til ham, vi skålte og lo, der vi mimret tilbake til ungdomstiden og delte morsomme historier fra våre liv på hver vår kant av Europa før skjebnen førte oss sammen i Praha en snøfylt vinterkveld.

Deilig var det å lufte tankene og tilbringe formiddagen sammen med mine venninner, enda deiligere var det å varme lattermusklene sammen med min kjære, en forfriskende avslutning på en fin dag.

I kjølvannet av alt som har hendt den siste tiden, er det ingenting som gleder meg mer enn å være sammen med dem jeg er glad i, dem som vil meg vel, mennesker som får meg til å huske at jeg ikke er alene.

Utedt

Advertisements

Jeg har mistet jobben

For to uker siden fikk jeg beskjeden som skulle sette alt i ubalanse, endre den stødige kursen og etterlate meg som et eneste stort spørsmålstegn. Hvor går veien nå, spør jeg meg selv, hva i all verden skal jeg finne på nå?

Kristine, jeg ringer deg fordi…jeg har en dårlig nyhet”, lød ordene til avdelingslederen min en sen tirsdagsettermiddag. På fransk, vel å merke.

Verdensøkonomien har, som vi alle vet, blitt hardt rammet av coronakrisen. Restaurant-og utelivsbransjen, bøndene, reiselivsnæringen og transportnæringen er bare noen av mange bransjer som nå lider store økonomiske tap som konsekvens av coronaviruset. Passasjerflyprodusenten Airbus, min arbeidsplass de siste tjuesju månedene, er en av mange franske bedrifter som nå har sett seg nødt til å kutte kostnader og gjennomføre nedbemanning for å kunne overleve vår verste finanskrise siden krigen.

“Vær så snill, ta ikke dette personlig. Dette har ingenting å gjøre med deg som person eller arbeidet du har gjort for oss de siste to årene…”, fortsatte han. Jeg lyttet og nikket bekreftende, til tross for at ingen kunne se meg nikke.

“Du, og tre av dine kolleger vil ikke lenger være del av teamet fra og med første juli, jeg beklager, vi liker deg veldig godt Kristine, men, Airbus har ikke lenger råd til å…”, jeg forstår, avbrøt jeg ham. Vi er inne i en vanskelig periode, dette er ikke personlig. Ingenting er din feil. Eller min. Det ordner seg. Jeg klarer meg, c’est la vie. C’est comme ça.

“Je suis vraiment désolé, Kristine”. Jeg er virkelig lei for det.

Er det ikke rart, nesten ironisk, hvordan man det ene øyeblikket befinner seg på medarbeidersamtale med ledelsen, får lønnsøkning og tilbud om å videreutvikle seg innad i bedriften, for å deretter se sine karrieremuligheter rase sammen som et korthus?

Men som vi alle vet, korthus kan bygges opp igjen og verden er full av muligheter for dem som våger å bevege seg ut i ukjent farvann.

Jeg vil dessuten få betalt 84% av min nåværende lønn i et helt år, og har blitt lovet tilbud om kurs eller omskolering utover høsten. Dette vil dessuten være en fin anledning til å lære flere språk, og ikke minst til å endelig ta førerkortet, noe jeg av ulike grunner har utsatt i årevis.

I sommer vil jeg jo også få tid til å endelig bli ferdig med mine skriveprosjekter, novellene og romanen som jeg ønsker å sende til ulike forlag.

Selv om døra til Airbus nå er lukket, finnes det ingen grunn til å bli sittende i mørket med tårevåte øyne. En ny dør vil nemlig åpnes og lede meg videre til noe bedre, nye kunnskaper, nye erfaringer, personlig vekst, en ny karriere.

Alt som har hendt de siste månedene har fått meg til å innse hvor uforutsigbart livet faktisk kan være, og hvor viktig det er å ha i tankene at selv den mest stødige kan en dag falle. Selv om fallet gjør vondt og man synes synd på seg selv der man studerer sine skrubbsår og skitne knær, finnes det ingen annen utvei enn å reise seg og starte på nytt igjen. I sitt eget tempo. Som da man lærte å gå. Da man lærte å sykle. Den 30. Juni, min siste arbeidsdag, skal ikke sørges, den skal feires.

Ja, jeg har mistet jobben. Men jeg har ikke mistet meg selv. Jeg er klar for en ny fremtid hvor absolutt alt er mulig, og det hele starter første juli.

For å avslutte dette innlegget med et smil, deler jeg noen av bildene jeg tok i sentrum av Toulouse, da jeg på fredag spaserte rundt med en liten iskaffe i hånda etter endt arbeidsdag.

Toulouse utsikt

Scooter

Iskaffe

Toulouse leilighet

Håp, små gleder og et etterlengtet måltid på vår favorittbistro

Temperaturen har sunket kraftig siden pinsehelgen, fra tjuesju til sytten over natten til forrige tirsdag. Siden har vi ikke klart å klatre opp igjen til tjuetallet på gradestokken. Regnvær og grå himmel har preget både forrige uke og denne uka, kjølige gråmalte junidager. Jeg undrer hvordan været er der hjemme på vestlandet for tiden, om himmelen er like mørk og skuffende som her, eller om Norge har stjålet vårt sørfranske solskinn?

Heldigvis skal det mer til enn kjedelig vær for å hindre oss fra å gjøre flere av de aktivitetene som under karantenetiden var utenkelige, umulige.

Forrige fredag nøt vi vårt første restaurantbesøk siden mars måned, etterfulgt av vår første sosiale sammenkomst med tapaskveld hos venner av Julien og meg på lørdag.

På mandag tok jeg meg en spasertur til kaffebaren Arcane hvor jeg ble sittende og lese, samtidig som jeg nøt et stykke banoffee og en kopp kaffe, mens på tirsdag ble vi invitert på middag hos et vennepar. Vi setter pris på god mat og fine diskusjoner, vi setter pris på å kunne leve mer eller mindre som normalt igjen.

Mønster

Forrige ukes høydepunkt var definitivt restaurantmåltidet som vi i flere uker hadde sett frem til, en romantisk middag på en av våre favorittspisesteder i Toulouse, den koselige lille bistroen Cosy Caffe.

Cosy Caffe

En moderne fransk bistro med åpent kjøkken og en meny som endres fra uke til uke, i takt med sesongens råvarer. Vinmenyen består utelukkende av regionale viner, heldigvis bor vi i en region rik på flotte røde, hvite, rosé og musserende varianter for enhver preferanse.

Servitøren på Cosy Caffe er også bistroens vinkelner, og om jeg ikke tar feil er han også en av eierne av restauranten, en hyggelig mann med en mild og varm stemme som jeg rett og slett blir glad av å høre på.

Rødbet

Vi feiret fredagskvelden med rødvin fra Pic Saint-Loup, og startet måltidet med hver vår forrett. Gaspacho av rødbeter og pesto til meg, og foie gras med marinerte nektariner til ham. Til hovedrett falt valget mitt på panert kylling med parmesansaus og risotto, mens min kjære hadde lyst på biff med fløtegratinerte poteter. Sakte nøt jeg måltidet, for å virkelig sette pris på hver eneste smak, de ulike konsistensene, knasende parmesanchips mot myk risotto, saftig kyllingkjøtt og saus med deilig smak av moden parmesan.

Parmesanr

En fløyelsmyk mousse au chocolat til dessert, en nasjonal klassiker, også Julien gikk for en gjenganger på franske restaurantmenyer, tarte au citron meringuée. Jeg smilte for meg selv, lykkelig over å endelig få være her igjen, lettet over å se restaurantbransjen i arbeid, men samtidig trist på vegne av alle spisestedene som aldri vil åpne sine dører igjen. Ut ifra hva jeg har lest i de franske avisene, vil mellom 20 og 40% av Frankrikes restauranter, barer eller kafeer gå konkurs som følge av coronasituasjonen.

Sjokolademousse

Om litt over en uke vil vi vende tilbake igjen til Cosy Caffe. Foreldrene til Julien kommer nemlig på besøk fra Paris, for å tilbringe to uker sammen med oss. Neste helg skal vi på en etterlengtet helgetur til Limoux og den vakre landsbyen Montolieu, kanskje også et lite gjensyn med Mirepoix, planer vi i utgangspunktet hadde for april og fødselsdagen til min kommende svigerfar.

Min egen familie skulle jeg også gjerne ønsket å se igjen snart, da det begynner å nærme seg ett år siden jeg så dem sist. Allerede ett og et halvt år er gått siden forrige gang jeg var i Norge, de fleste vennene mine har jeg ikke sett på et par år.

Det øyeblikket Norge letter på reiserestriksjonene og opphever karantenekravet, vil jeg bestille flybilletter og komme meg hjem på besøk. Umiddelbart.

Selv om sommerværet ikke er like stabilt i Norge som her, selv om restaurantmåltidene koster tre ganger så mye, har jeg behov for å se fjorder og fjell, spise skolebrød og snakke norsk. Stavangersk. For å deretter leve på minnene fra Norgesferien frem til neste besøk i juletiden.

Blågrønn

Velvære, bursdagsønsker og idylliske Occitanie

Jeg la hodet på puta og drømte om kjæresteturer til landlig idyll innad i den vakre regionen jeg bor i, det store spennende Occitanie, kjent for sine vakre strender og badeturisme i øst, skiturisme i fjellkjeden Pyreneene i sør, historiske grotter og flott natur i nord, i øst finner man fransk bygdesjarm og pittoreske landeveier med vingårder og solsikkeenger så langt øyet kan se.

Magen rumlet der jeg drømte om helgeturer og dagsturer i regionen jeg har kalt mitt hjem i snart tre år, Occitanie, kjent for sin produksjon av både vin, Armagnac, sorte trøfler, kosmetikk og matproduksjon av lavendel og fioler, gastronomi basert på andekjøtt og foie gras, og som i hele Frankrike, en rekke lokale oster (for det meste basert på melk av sau eller geit).

Merkelig er det å våkne til en mandag hvor jeg egentlig skulle ha vært på utenlandsferie, og fortsatt er tvunget til å ha fri selv om jeg helst skulle ha foretrukket å jobbe fremfor å være hjemme uten noe å ta meg til. Klokka er kvart over sju, jeg blir liggende i senga til halv åtte og slenger deretter yogamatten på stuegulvet for å ta meg en liten treningsøkt på rundt ti minutter, etterfulgt av en middelsvarm dusj og en frokost foran TV-skjermen. Jeg leser, jeg skriver, tiden går. Håret står ut til alle kanter etter gårsdagens pariserflette, jeg lar være å gre manken flatere,  jeg liker disse små bølgene, jeg liker volumet.

Rosa munnbind

Jeg spiser salat med pastaskruer og blåmuggost fra Auvergne til lunsj, før jeg valser ut i det solfylte Toulouse iført min hvite-og rosa blomsterkjole og matchende munnbind. Klokka tre har jeg time hos neglsalongen Jeu d’Ongles, nudefarget gelelakk skal smykke hendene mine de neste tre, fire ukene, fin vil jeg bli til lørdagens bursdagsfeiring.

Neglsalongen ligger i nabolaget Saint-Michel, jeg krysser broen med samme navn og nyter utsikten fra punktet hvor vi i fjor og året før der igjen stilte oss for å se det spektakulære fyrverkeriet på Frankrikes nasjonaldag, en feiring som i år har blitt avlyst. Som alt annet.

Negl

En etterlengtet manikyr og en lang samtale med den trivelige neglteknikeren Virginia, jeg ender opp med matte, nudefargede negler, like fine som forventet, til en langt rimeligere pris enn hos den venezuelanske kvinnen i salongen ved Victor Hugo-markedet midt i hjertet av sentrum.

Toulouse

Fornøyd, trasker jeg rolig hjemover, igjen krysser jeg Saint-Michel broen, jeg titter på slusene, jeg ser Pont Neuf langt i det fjerne, jeg er sulten og tørst og har lyst til å gå på kafé, om bare serveringsstedene hadde fått lov til å holde åpent.

Sluser

Ansiktet mitt svetter under det rosa munnbindet, jeg grubler der jeg krysser Garonne-elven, jeg tenker på fødselsdagen min, førstkommende lørdag, jeg lurer på om min kjære har planlagt noe fint, jeg håper vi vil oppholde oss ute i frisk luft, i skjønn natur. Jeg håper vi vil finne oss et område langt unna alt og alle, slik at vi ikke vil behøve å bruke munnbind. En piknik i skogen ville vært fantastisk. Men ulovlig. Konseptet piknik er forbudt akkurat nå, og inntil videre.

En tur til en sjarmerende liten landsby eller et middelalderslott ville vært enda mer flott enn fantastisk, ja, rett og slett la cerise sur le gâteau, kirsebæret på kaka, som de sier i Frankrike.

Jeg håper han ikke har kjøpt meg en bursdagspresang, jeg håper ingen har kjøpt meg gaver i år, jeg har ikke lyst til å pakke opp noe som helst, jeg har bare lyst til å legge et teppe over det grønne gresset, nyte omgivelsene, spise medbrakte smørbrød, drikke vin fra resirkulerbare kopper og avslutte måltidet med deilige kaker fra bakeriet.

Og eventuelt besøke et gammelt slott eller en historisk sørvestfransk landsby.

Pont

 

Solidaritet og kjærlighet til byen

Fra smykkeskrinet letet jeg frem mine lilla og grønne dråpeformede ørepynt, kjøpt for rundt fire år siden, håndlagde aksessoirer fra det syrisk-tyrkiske samarbeidet Drop Earrings Not Bombs, et prosjekt hvor det jobbes målrettet for å bygge nettverk, skape trygge rammer og faste inntekter for syriske kvinner som har flyktet fra krig, kvinner som nå jobber med å gjenoppbygge sine liv i Istanbul.

Grønn og lilla ørepynt

Jeg liker å støtte små initiativer som dette, prosjekter som har som mål å inkludere, støtte og skape et sikkerhetsnett og en bedre hverdag for mennesker som har opplevd ting vi andre ikke kunne sett for oss selv i de vondeste mareritt. Elegantees er et annet fint foretak jeg har støttet under flere anledninger. Via deres nettside selger de fine basisplagg sydd av tapre kvinner reddet fra menneskehandel i Nepal.

I går gjorde jeg som jeg så lenge hadde sett frem til å gjøre. Først etter en grundig håndvask, samt etter å ha dekket ansiktet med munnbind, tok jeg meg en tur til sentrum for å støtte noen av mine lokale favorittbutikker, Mademoiselle Nuage og The Bookshop. Internetthandel tar jeg nå en lengre pause fra, for å fokusere hundre prosent på å være en god borger, støtte sentrumsbutikkene og hjelpe de mange som har investert alt de eier i å realisere sine drømmer, måtte det være en spennende butikk eller en koselig liten kafé, deres livsinvestering, deres fremtid som nå står på spill som konsekvens av pandemien og lockdown.

Aggressivt høljet regnet ned i bøtter og spann, værgudene var absolutt ikke enige med toulouserne og deres ønske om å vandre rundt i det fri, besøke butikker og spasere langs Prairie des Filtres og Quai de la Daurade. Den prikkete paraplyen skjermet meg som et digert skjold, der jeg med raske steg spaserte de to kilometerne inn til sentrumskjernen. I disse dager unngår jeg offentlig transport så godt det lar seg gjøre.

Første stopp, Mademoiselle Nuage. Trist var synet av de stengte dørene hos deres nabo, tesalongen Madame Bovary, et drømmested for alle som elsker litteraturklassikeren ved samme navn. Som alle andre kafeer får de ikke lov til å ta imot gjester før tidlig i juni måned, jeg lover å være der for dem umiddelbart når den tid kommer.

Mademoiselle Nuage

Lenge ble jeg stående og prate med eieren av aksessoirbutikken Mademoiselle Nuage, lettet var hun over å endelig kunne holde åpent og se sine kunder igjen. Hennes øyne, det eneste jeg kunne se bak det munnbindkledde ansiktet, lyste opp der hun snakket om alle de fine støttemeldingene hun hadde mottatt på sosiale medier fra sine stamkunder.

Det varmer hjertet å vite at mine kunder virkelig bryr seg og tenker på butikkens fremtid, solidaritet er uhyre viktig akkurat nå, sa hun rørt. Hun fortalte at hun takket være statsstøtte har klart å betale leie av lokale, takket være butikkens nettside fikk hun også solgt nok til å kunne handle mat og betale regninger.

Jeg kjøpte meg to par øreringer, et av dem hadde jeg ønsket meg siden jeg først så dem i fjor høst. En liten gave fra meg til meg selv, håndlaget ørepynt fra hennes atelier, i andre etasje av Mademoiselle Nuage. En liten tanke streifet meg, om bryllupet fortsatt vil finne sted i september, hvorfor ikke handle både smykke og øredobber fra denne butikken som jeg jo er så glad i?

The

Videre trasket jeg gjennom de glatte brosteinbelagte gatene, regnvann fylte de smale sprekkene mellom steinene, himmelen så ikke ut til å lysne med det første. Neste stopp, The Bookshop, hvor jeg skulle hente de tre romanene jeg hadde reservert, The Book Thief av Markus Zusak, Slaughterhouse-Five av Kurt Vonnegut og The Testaments av Margaret Atwood.

Bokhy

Også i The Bookshop ble jeg stående og prate med en av eierne, ei eldre dame, jeg var nesten sikker på at hun var kona til den eldre briten som vanligvis pleier å være der, jeg håpet i hvert fall at hun var det. Hun tipset meg om sin favorittroman av Margaret Atwood, The Robber Bride. Du som elsker Margaret Atwood kommer til å elske denne, sa hun henrykt. Jeg lovet å komme tilbake for å kjøpe den ved en senere anledning, kanskje allerede neste uke.

Mibument

Regnværet ga seg etter hvert. Like før jeg nådde frem til den folketomme nabogata, tok jeg av meg munnbindet, jeg smilte for meg selv.  Heldig er jeg som bor i denne fantastiske byen, heldig er jeg som fortsatt har en jobb å gå til, en trygg hverdag og rikelig med mat på bordet.

Regnfull gate

Observasjoner fra et stille sinn

Første januar.

Som forventet etter en helaften med dinner show, champagne og dans, startet vi det nye tjuetallet med altfor lite søvn og en sen frokost klokka halv tolv.

Brie, camembert, fourme d’ambert og chèvre, deilig var det å starte dagen med grovt kornbrød og franske oster. Etter å ha fått i oss et par brødskiver sammen med bringebærjuice og etiopisk kaffe, tok vi oss en liten trikketur syd for sentrum, til området ved Palais de Justice for å besøke byens største park, Jardin des Plantes.

Jardin des Plantes

Årets første dag kunne by på mild temperatur og deilig januarsol, perfekt for en spasertur i grønne omgivelser, et must for meg og mitt behov for å lade opp energi før årets første og ukas to siste arbeidsdager.

For dagen pyntet jeg meg med sennepsgul kåpe og røde aksessoirer, mitt beste forsøk på å sette farge på et trøtt ytre, sliten som jeg jo var etter gårsdagens festligheter på Casino Barrière. Sammen med Julien og hans foreldre, tittet jeg på blomster og insekter i den store fine parken.

En fin overraskelse møtte meg, der jeg beundret de store grønne buskevekstene som fortsatt var fulle av friske rosa blomster. Til min store glede så jeg både bier og humler forsyne seg av nektar, insekter man vanligvis ser lite til på denne årstiden.

Jardin des Plantes er også hjemmet til en rekke frittgående høner som krysset oss på stien, da vi var på vei mot andedammen for å se på ender, gjess og resten av fuglelivet i parken.

Fra parken trasket vi videre i retning Carmes, selve hjertet av gamlebyen, en bydel som jeg ved flere anledninger har omtalt som en av mine favoritter i Toulouse, både på grunn av sin varme arkitektur og sine mange spennende butikker og spisesteder. Fra en leilighet i en rolig sidegate, stod en rekke sitrontrær plassert på utsiden av vinduene, samtlige bar dem flotte sitroner, klare til å bli plukket.

Sitrontrær vindu

Jeg verdsetter disse øyeblikkene, fredelige stunder og avslappende små spaserturer gjennom disse vanligvis svært travle gatene. Viktig er det å kunne stoppe opp og ta seg tid til å virkelig se alt det fine, det rare, det morsomme, det inspirerende, alle de små detaljene som man gjerne overser der man løper fra sted til sted med et hode fullt av støy.

Jeg elsker denne roen. Den behagelige stillheten var fortsatt med oss i Carmes, selv om vi pratet og lo, oss fire i mellom.

Spaserturens store samtaleemne ble naturlig nok  årets mange planer og alt som omhandler bryllupet. For første gang i mitt liv har et helt år omtrent blitt planlagt fra punkt til prikke på forhånd, noe som selvfølgelig vitner om stabilitet, men samtidig ikke gir spesielt mye rom for fleksibilitet. Om ikke penger, tid og antall feriedager var et tema, om jeg kunne gjort hva som helst akkurat nå, ville jeg ha startet året med en tur til Norge. Først til Stavanger for å besøke familie, og deretter til Oslo for å tilbringe tid sammen med venner, handle secondhand på Grünerløkka, ta en kaffe på Litteraturhuset og traske rundt i Vigelandsparken.

Deretter ville jeg ha meldt meg på to forskjellige språkkurs, tysk fordi det er et språk som er lønnsomt å kunne når man jobber for et stort europeisk selskap slik som jeg gjør. Polsk fordi det er morsmålet til min mor, og jeg skammer meg over å ikke kunne språket godt nok til å kunne føre en samtale med familien min i hjembyen hennes.

Fra Carmes spaserte vi videre i retning det vakre tinghuset Capitole, hvor vi om ni måneder skal gifte oss, en stor milepæl som skal feires med venner og familie fra kontinentets mange kanter. Fint vil det bli å se alle de kjente og kjære ansiktene igjen, mennesker jeg ikke har sett på flere år, mennesker jeg knapt turte å invitere i bryllupet, i frykt for å ha blitt glemt med tiden.

Smil

Videre gikk turen hjemover, i retning Esquirol og videre over Pont Neuf-broen. Vi lyttet til lyden av musikk fra gatemusikanter ved elvekanten, trompet og trombone, selv på helligdager som dette vil man finne liv i Toulouse.

Sennepsgul

En oppsummering av mitt 2019

Med gårsdagens tanker friskt i minne, tanker rundt året som kommer og alt jeg har å glede meg til, faller det naturlig å reflektere over året som har gått og alle minner som har blitt skapt de siste tolv månedene. Fine små øyeblikk sammen med familien, sammen med venner, sammen med min kommende ektemann, selv minner som bare er mine, kvalitetstid med meg selv, jeg mimrer og koser meg der jeg tenker på alt som har vært og alt som vil bli.

Tenk at det allerede har gått ett år siden forrige nyttårsfeiring, da Julien og jeg feiret en romantisk start på det nye året med fin middag og overnatting på slottet Château de Larroque.

Slottsvisitt

Store doser romantikk dominerte årets første måned, da vi bare en uke etter slottsbesøket krysset landegrensen for å tilbringe helgen på det nydelige spahotellet Sallés Hotel & Spa Cala del Pi ved strandkanten på Costa Brava. En hotellseng dekket med roseblader, dempet belysning og tente lys, ei flaske cava og sjokoladetrøfler i gave fra resepsjonen. Deilig var det å kunne slappe av i boblebad og svømmebasseng og ikke minst med en varm steinmassasje for to. Om jeg ikke allerede følte meg som en prinsesse fra før, så gjorde jeg det definitivt nå.

Roseblader seng

I januar nøt vi jo også en nydelig elleve-retters middag på Michelinstjerne-restauranten Sept, før vi forlot Toulouse til fordel for Castres for å kose oss med natt på suite på det stilige Hotel Renaissance, hvor vi også fikk sjokolade og gylne bobler servert på rommet.

Dessert

I februar dro vi på en liten biltur til Tarbes, hvor vi sammen med Julien sine foreldre reserverte et hus med innendørs boblebad via Airbnb. Til frokost handlet vi brød og ost fra et lokalt bondemarked, og hygget oss med middag på en franko-japansk fusionrestaurant i sentrum av Tarbes.

Stripete skjerf

I mars feiret han og jeg våre fire år som kjærester, nok en anledning benyttet til å dra på biltur, denne gang overnattet vi i Narbonne, en by like ved Middelhavets kyst og flotte vinområder. Vi spaserte langs strandkanten i Port-La-Nouvelle og besøkte havnebyen Gruissan, en sjarmerende liten perle som jeg ønsker å vende tilbake til ved en senere anledning.

Fiskebåter

I april dro jeg til Paris sammen med ei venninne for å feire hennes fødselsdag med en helaftens cabaret på det ikoniske Crazy Horse.

Venninner

April var også måneden da Julien og jeg startet jakten på det perfekte bryllupslokale. Vi besøkte tre nydelige og totalt forskjellige slott, Château du Croisillat, Château de Fajac la Relenque og Château de la Commanderie, førstnevnte ble vår endelige vinner, med sin eventyrlige sjarm og store uteområde, perfekt for en hageseremoni full av blomster og bohemske dekorasjoner.

Eventyrslottet

Samme måned kom mine foreldre på besøk til Toulouse for første gang, sammen med dem reiste jeg videre til Albi og videre nordøstover til det skjønne fjellandskapet i Aveyron, hvor vi blant annet forelsket oss i den historiske middelalderbyen Conques.

Conques bilder

Tjuetredje mai fyller jeg år. Fjorårets feiring vil bli husket som nok en fantastisk bursdag takket være min kjære og hans evne til å planlegge de fineste overraskelser. Julien tok meg med på overraskelsestur til Baskerland, hvor han hadde reservert to netter i Biarritz og to netter i Hondarribia i Spania. En vakker solnedgang fra det beste utsiktspunktet i Biarritz, deilig baskisk tapas i San Sebastián og hyggelige dagsturer til blant annet Bayonne-skinkens hjemby ved samme navn, og den franske chiliens hjemsted Espelette.

Kjærlighet

I slutten av juni dro vi på Rammstein-konsert i Paris, og i juli lærte jeg å dressere gribb, hauk og ugler, en spennende opplevelse som jeg kommer til å huske resten av livet.

Gribb

I august reiste jeg til Danmark sammen med min mamma og stefar. Vi dro på tur med damplokomotiv, vi besøkte Frederiksdal vingård for å smake dansk kirsebærvin og tok oss en liten dagstur til Tyskland for å besøke en lokal sommerfuglpark, dra på middelaldermarked og spise middag på et tradisjonelt tysk vertshus.

Mor og datter

Etter å ha feriert sammen med mine foreldre, dro Julien og jeg på helgetur til ulike landsbyer i Gers for å endelig ta i bruk to gavekort på hotellovernattinger, gavekort som vi omtrent hadde glemt bort, før fristen var i ferd med å utløpe. Første overnatting utmerket seg, et sjarmerende hotell med koselige rom og stort svømmebasseng, deilig mat ble servert på hotellets restaurant, en kveld fylt med livemusikk og riktig god stemning.

Hotell Frankrike

September kom krypende, og en ferie sammen med Julien og hans foreldre på den Franske Riviera stod for tur. Vi startet ferien med to netter i Montpellier, byen vi begge har et veldig nært forhold til. Fra Montpellier kjørte vi videre sørøstover for å besøke provençale markeder og havnebyer ved Middelhavskysten. Olivengårder og vinsmaking, pittoresk fottur og bading i naturskjønne omgivelser på Porquerolles-øya, vi besøkte parfymehovedstaden Grasse og jetsetternes Monaco.

Båter Porquerolles

I oktober fikk vi vennebesøk fra Paris, en helg hvor vi tok våre venner med oss på dagstur til Albi, på vinsmaking i Gaillac, og en helaften med cocktails og tapas i Toulouse.

Venninner

I november tok vi oss et romantisk lite døgn på spahotell og hygget oss med et smakfullt måltid på en deilig meksikansk restaurant i Andorra, før vi i slutten av måneden dro til Berlin for å besøke byens mange julemarkeder før vi dro videre til Dresden og Striezelmarkt, verdens eldste julemarked.

Julefeiring smil

I dag er dagen før årets siste dag, nok et fint kapittel vil komme til en ende, de siste sider før starten på en like fin fortsettelse. For å feire dagen før den siste dagen, skal vi drikke rød musserende vin fra Gaillac og spise paien jeg laget i går kveld, pai med pesto, soltørkede tomater og Bayonne-skinke.

Når man koser seg på egenhånd i romjula

Første juledag, transportselskapene i Paris er fortsatt i streik, ingen tog er i drift, heldigvis reiser jeg hjem med fly og ikke med tog for denne gang. Min kommende svigerfar kjører meg til Paris Orly, min kjære blir selvsagt med for å gi meg en varm klem på flyplassen, for å vinke meg av sted. Om vi ikke ville blitt sittende fast i trafikkork i en time, ville vi fått tid til å klemme bedre, vinke lenger, utveksle et par ord.

I stedet blir jeg nødt til å løpe.

I dag reiser jeg hjem alene. På mandag vil han komme etter, sammen med sine foreldre som skal feire nyttårsaften med oss på det flotte casinoet i Toulouse. Heldig er min kjære som har fått så mye fri nå i romjula, hele to uker til å slappe av og nyte denne magiske høytiden.

Vinge

Selv har jeg bedt om én siste fridag før Kraków-turen i slutten av januar står for tur. Tirsdag, årets aller siste dag, en fridag jeg virkelig ønsket meg selv om jeg i utgangspunktet ikke trenger den, da arrangementet vi har billetter til uansett ikke starter før sent på kvelden. Fint vil det likevel bli å kunne sove lenger, avslutte årets siste morgenstund med frokost i mitt eget tempo. Ja, fint vil det bli å kunne slippe å trykke i meg to brødskiver smurt i hastverk mens jeg henger over kjøkkenbenken og stirrer stresset på mikroovnens digitale klokke, minutt for minutt. 

Godt føles det å være fremme i min egen stue etter en femtifem minutters flytur, en trettisju minutters trikketur og en ti minutters gåtur med min sorte lille trillekoffert på slep. Jeg leser julekort fra bestemor og lager meg en kopp Earl Grey med melk.

Som avtalt ringer mamma, lenge prater vi om jul og familie og planer for det kommende året, vi skravler og ler, helt til jeg innser hvor mye klokka har blitt og hvor vanskelig det vil bli å stå opp klokka seks neste morgen. I morgen reiser hun til Tyskland, jeg ønsker henne en god tur.

Andre juledag, en fredelig arbeidsdag som ikke akkurat kan kalles en arbeidsdag. Fra ni til fem har jeg sittet på Airbus-kontoret sammen med seks andre kolleger, i vente på noe å gjøre. Ingen eposter, ingen telefoner, ingen digitale forespørsler, jeg teller ned timene og får tiden til å gå ved å lytte til musikk, se videoer på internett og fullføre et par kapitler av den dystopiske romanen jeg for tiden leser.

Fra kontoret drar jeg videre til kaféen Arcane, hvor jeg har blitt stamgjest det siste halvåret. Jeg spiser kanelbolle og drikker chai latte mens jeg veksler mellom å lese bok og skrive handleliste, kveldens handletur går til den økologiske dagligvarebutikken som ligger vegg i vegg med kaffebaren.

Økologisk dagligvarebutikk

Å komme hjem til en tom leilighet og vite at den vil forbli tom de neste fire dagene føles underlig, fint er det absolutt, men likevel rart. Som om jeg plutselig var enslig igjen, men med Julien bare et lite tastetrykk unna.

For å nyte denne egentiden best mulig fyller jeg kjøleskapet med mat han ikke liker, blåmuggost, selleri og fennikel. Jeg vrenger av meg mine trange jeans og slenger på meg den rosa rutete pyjamasen som ligger sammenkrøllet på toppen av vaskemaskinen.

Med puter og pledd slapper jeg av i sofakroken med den norske serien “Hjem til jul” på skjermen og risgrøt til middag, kanel og sukker drysses over grøten, et smørøye smeltende i midten. Et glass saft nytes sammen med mitt lille måltid, risgrøt og saft, jeg mimrer tilbake til barndommen, til juleverksted og skoleavslutninger, til verdifulle stunder sammen med bestemor og bestefar.

Risgrøt

Før leggetid gir jeg meg selv nok en dose kjærlighet. Med grøt og sofakos varmet jeg sjelen, med hårkur og ansiktspleie gir jeg også kroppen litt etterlengtet oppmerksomhet. Ansiktet vaskes med spesialprodukter fra apoteket, rensemousse, tonic, organisk skrubb, ansiktsmaske med leire og til slutt min daglige fuktighetskrem.

Deilig føles det å legge seg i nyvasket sengetøy, og vite at jeg snart vil våkne opp til nok en dag hvor jeg vil kose meg i mitt eget selskap etter en fredelig arbeidsdag.

Ferieminnene og hverdagen vår sammen

Hvilken nydelig ferie, slik en innholdsrik uke i spennende lille Danmark, jeg returnerte til min kjære med en koffert full av matvarer fra danske og tyske butikker, og med gaver fra min mor, hjem til min fine alminnelige hverdag i Toulouse. En stort sett harmonisk hverdag, heltidsjobb og hobbyer, hvor alt som gjelder jobb blir satt på hylla det sekundet jeg forlater arbeidsplassen for dagen. Et liv som leves i en akkurat passe stor leilighet med sentrumsnær beliggenhet, jeg bor i en fredelig gate med lite støy og uro, jeg har snille naboer og solskinn på balkongen fra tidlig morgen til utover ettermiddagen.

Fin er den, denne hverdagen hvor min samboer og jeg daglig tar oss en ettermiddagshvil sammen, som om vi skulle vært førti år eldre enn vår egentlige alder. En hverdag hvor vi ser på dokumentarer om dyrene i Afrika, eller danser i sokkelesten på stuegulvet, hvor vi spiller Trivial Pursuit på fransk og sykler lange og korte turer i nabolaget. En hverdag hvor vasking av leiligheten er et lagarbeid, hvor vi lager mat sammen, bestiller sushi sammen og går opp og ned i vekt sammen.

Min kjære samboer er på mange måter lik meg, men likevel totalt annerledes. Mens han er et avslappet rutinemenneske, er jeg en rastløs sjel som stadig søker stimuli. Sammen ender vi som oftest opp med å tilbringe våre lørdagskvelder, de ukentlige kjærestekveldene, i sentrum av denne sørvestlandske byen som vi bor i, gjerne med kinobesøk, utepils og restaurantmiddag på agendaen. Forrige lørdag ble en slik dag.

Vi dro på Delirium Café for å drikke belgisk bananøl og nyte god sensommerstemning på stedets flotte uteservering. Vakre blomster klatret oppover veggene, oransje og fulle av deilig nektar som holdt de arbeidsomme biene opptatt med sitt, nøye observerte vi dem der de arbeidet, som om vi tittet på et naturprogram uten fortellerstemme.

En blomst løsnet og falt fra sine grønne blader, ned på det slitte trebordet landet den vakre oransje blomsten, Julien festet den i håret mitt, like over øret. Så fin du ser ut, sa han til meg, smigret smilte jeg tilbake, jeg følte meg søt akkurat der og da.

Blomst i håret

Etter en to timer lang kinoseanse, dro vi videre til tapasrestauranten Le Petit San Seb, et spisested som vi begge liker godt å besøke hver gang savnet etter Rioja, Iberisk skinke og kroketter under spansk kveldshimmel begynner å melde seg.

Spisestedet var omtrent tomt. I motsetning til oss som pleier å reservere bord på restaurant til rundt sju-halv åtte på kvelden, har Toulouserne de samme vanene som de aller fleste i Sør-Frankrike (og enda lenger sør på kontinentet), store lunsjmåltider og sene middager.

Tapasrestaurant

Vi pratet om våre fine ferieminner sammen, der vi spiste Serrano-skinke, forskjellige baskiske pinchos (små baguetteskiver med diverse godsaker på) og kroketter med champignon. Le Petit San Seb, restauranten er oppkalt etter den dynamiske byen i spanske Baskerland, San Sebastian, der hvor min kjære og jeg tilbrakte en regnfull dag i mai, barhopping fra tapasbar til tapasbar, vi spiste pinchos etter pinchos, et av årets fineste minner, fra langhelgen da han tok meg med på overraskelsestur tur til Biarritz, Bayonne, Hondarribia og San Sebastian.

Kvelden var fortsatt ung, da vi over hver vår kaffe og likør fortsatte praten i tv-stua hjemme. Vi pratet om gleden og forventningene rundt vår neste helgetur, en to timers kjøretur fra Toulouse, vi skal besøke diverse småbyer som ingen av oss har vært i tidligere, deriblant vakre Mont-de-Marsan, og overnatte på to forskjellige steder, begge så sjarmerende som bare fransk småbyidyll kan bli, begge med svømmebasseng som vi ser frem til å bruke.

Dagen etter i morgen reiser vi, fra hverdagens harmoni til nok en spennende helg ut på eventyr.

Pinchos

Vi elsker sommer, pétanque og konseptet guinguette

Sommer i Toulouse betyr…

Å glede seg over å stå i kø for å smake gelato fra små iskiosker i de sjarmerende gågatene, å ta et glass rosévin i godt selskap på en av byens mange utekaféer, å gå på gratiskonserter i sentrum, å nyte synet av fargerike blomster på de fleste gatehjørner.

Sommer i Toulouse betyr å kjenne duften av grillmat fra naboers balkonger, spise saftig cantaloupemelon til dessert, nyte sollys og varm temperatur til sent på kvelden.

Sommer betyr metrovogner som lukter en blanding av sur svette, solkrem med kunstig duft, og søt parfyme. Sommer betyr lettere kledde kropper med nakne legger og lår, kjærestepar og familier på piknik i Jardin des Plantes og turister på sightseeing cruise langs Garonne-elven.

Sommer i Frankrike betyr konseptet guinguettes, stilige pop-up barer med levetid ut sommeren. Bartenderne disker opp med trendy og kreative cocktails, de sesongarbeidende servitørene slår gjerne av en prat med gjestene, den gode atmosfæren synger sommer og feriefølelse. Mange guinguettes har dessuten friske fargerike uteserveringer, ofte med en eksotisk touch. Enkelte av byens pop-up barer serverer også spennende fusion-småretter og diverse tapas.

IMG_20190708_200123_447

Sammen med noen av våre venner og deres kjærester tilbringer vi kvelden på Les Terrasses de l’Atelier, en av byens mest populære guinguettes, som ifølge lokale medier har tatt over tomten og lokalene etter en tidligere partnerbytte-klubb. Med uteservering bygget på flere plan, med pétanque-bane, mölkky-bane, lounge-område, til og med et lite barnebasseng, med fargerikt dekor i form av papegøyer, kaktus og flamingoer, stedet inviterer til god stemning, med og uten cocktails!

En nyåpnet guinguette med en kalender stappet med spennende arrangementer. Hver lørdag inviterer utestedet til grillfest, mens flere av byens spennende food trucks har fått faste dager hvor de rigger seg til og serverer mat ved inngangspartiet til Les Terrasses de l’Atelier.

Fargerike

Søndag er dog en av ukedagene hvor matservering uteblir, ukedagen hvor stedet stenger så tidlig som klokka åtte på kveldstid. Vi rekker å drikke to cocktails hver, jeg drikker søt sangria og bytter deretter til bitter aperol spritz, i et forsøk på å holde sangriasugne veps på avstand.

Jeg, som i løpet av mitt liv har blitt stukket tre ganger, samtlige i situasjoner hvor jeg har sittet helt stille og absolutt ikke vært klar over vepsens nærvær før brodden har penetrert huden. Forferdelig er følelsen av å bli stukket av veps, hvor det utsatte området hovner opp til trippel størrelse og påfører en smerte som varer i flere dager. Siden disse ondskapsfulle krypene liker å stikke meg når jeg sitter i ro, velger jeg å trosse alle venners råd og heller vifte med armer og løpe i dekning det sekundet vepsen nærmer seg.

En av kompisene til min kjære har for anledningen meldt seg frivillig som livvakt, og fekter unna alt av veps (og mygg) som forsøker å snike seg innpå oss. Få minutter tar det fra sangriaglassene står tomme og byttes ut med spritz og øl, til insektene mister interessen og flyr videre for å plage andre mennesker.

Deko

Siste time før stengetid, vennegruppa deles i to, noen spiller mölkky, resten (inkludert meg selv) spiller pétanque. Vi deles opp i to pétanque-lag, gutta mot jentene, mitt lille jentelag taper med ett poeng, vi har på forhånd blitt enige om at taperne betaler middag. Gutta foreslår hamburgere, vi kjører til en liten burgersjappe i nabolaget for å bestille takeaway.

IMG_20190708_200359_767

Om vi ikke heller velger å besøke en av de mange andre guinguettes i byen som vår neste sosiale sammenkomst, for eksempel den som er bygget på en flåte på Garonne-elven, er planen å komme tilbake allerede neste uke, for å drikke aperol spritz, for å bestille mat fra food truck, for å spille nok en runde pétanque, slik at vi jenter kan få vår revansj!