Når det som før var lett i juletiden blir vondt og vanskelig nå

De fleste av landets julemarkeder, både de større turistmagnetene og de bittesmå som ikke rommer mer enn et titalls boder, har i år blitt avlyst grunnet pandemien. Likevel valgte Haute-Garonne, departementet jeg bor i, å la den lille forstaden Plaisance du Touch få lov til å arrangere sitt årlige to-dagers julemarked med om lag førti boder og servering av pølser og gløgg.

På en søndag som jo uansett var fri for planer, tok vi oss en liten tur til markedet for julestemningens skyld, for å kjøpe med oss noen håndlagde produkter, nyte smaken av vin chaud og lytte til julemusikk på fransk.

Samtidig som vi trasket rundt fra bod til bod på det eneste julemarkedet dette året har kunnet gi meg, ledet mine tanker meg tilbake til fjorårets desembermåned, til vinterkaldt snøvær, varm idyll og julestemning i Tyskland, i byene Berlin og Dresden. Tilbake til lukten av fersk bakst og varm sjokolade på tradisjonelle julemarkeder hvor den gode stemningen er som en varm og kjærlig klem, julemarkeder som ligner landsbyer hentet fra fortryllende eventyr, fortellinger som vekker nostalgien.

Jeg savner dette, ikke bare Berlin og Dresden, men denne fine tradisjonen som Julien og jeg har hatt de siste fem årene, med koselige helgeturer til steder hvor juledekorasjonene er så nydelige at jeg nesten må klype meg selv i armen for å være sikker på at alt sammen ikke bare er en illusjon, en vakker drøm.

Hadde jeg bare visst hva som ventet noen få måneder senere, ville jeg nok ha satt enda større pris på fjoråret. Kanskje ville jeg ha opplevd enda mer, utfordret meg selv, utnyttet hvert eneste sekund. For nå klyper jeg meg selv i armen med en bønn om at dette året, at nesten ingenting av det som har skjedd i år er virkelig, at pandemien bare har vært en vond drøm, et mareritt like urealistisk som monsteret under senga eller spøkelsene i boden.

En ting må jeg nemlig innrømme. Juletradisjonene B.C. (before corona), hvor store deler av juletiden ble tilbrakt på flotte arrangementer, helger hvor jeg hoppet rundt fra julemarked til julemarked for å handle gaver og spise kaker, de betyr så mye mer for meg enn bare den gleden, festligheten, som er synlig på overflaten.

Jeg er avhengig av denne distraksjonen, for jula har for meg vært en svært vanskelig tid disse siste seks årene. Det vil jeg tro at alle som har mistet noen kan kjenne seg igjen i.

Å sette ord på denne følelsen, den som i år er forsterket, følelsen jeg vanligvis ville ha gjort mine beste forsøk på å distrahere meg fra, er vanskelig, men ikke umulig.

Nå som jeg store deler av juletiden sitter innestengt med mine dypeste tanker, føler jeg meg fastlåst i fortiden, der jeg om og om igjen tenker tilbake på de mange julekveldene jeg som barn og tenåring fikk oppleve sammen med ham, min pappa.

Fortsatt den dag i dag, bærer jeg på en skyldfølelse, jeg føler meg egoistisk som ikke ønsket å besøke ham da jeg ble myndig og han solgte mitt barndomshjem for å flytte utenlands, langt unna Europa. Jeg følte meg forlatt den gang, uønsket til og med, og bitterheten ble til slutt en av flere grunner til at vi mistet kontakten med hverandre. Skjebnen ledet ham likevel tilbake til meg flere år senere, da han ble alvorlig syk og klar for å ta sine siste farvel.

Julien fikk aldri møtt pappaen min.

Min fars siste ord klinger som et fjernt ekko i mitt sinn, fortsatt den dag i dag.

“Jeg er stolt av deg”, sa han. Stemmen hans husker jeg like godt som om siste gang vi så hverandre hadde vært i går. Å vite at han sovnet inn i den tro at jeg var noe å være stolt over, gjorde og gjør fortsatt både godt og vondt på samme tid. Stolt kan man være av mennesker som har gjort noe bra, noe nyttig i samfunnet, og dem som gir alt de har for å gjøre verden til et bedre sted på et eller annet vis. Men jeg, hva har jeg bidratt med?

Det bittelille julemarkedet i Plaisance du Touch var, om ikke annet, et plaster på såret i en vanskelig tid hvor jeg savner mitt hjemland, min familie og dem som ikke lenger er blant oss.

Små gleder, store skuffelser og en fin alternativ jul i vente

En ny lørdag. Under normale omstendigheter ville jeg sagt at dette er den fineste ukedagen av dem alle. Men ikke nå, ikke når jeg føler meg tom innvendig der jeg våkner etter en søvnfattig natt. En natt hvor tusenvis av tanker har surret rundt i hodet, tanker som nesten alle omhandler de franske byråkratenes slurv med papirene, selve grunnen til at jeg mistet plassen min på kurset som nå har startet uten min deltakelse.

Desperat etter en liten oppmuntring, lengter jeg etter å se juledekorasjonene på rådhusplassen, Place du Capitole, men fornuften ber meg vente en liten stund før det lar seg gjøre. Sentrumsgatene fylles nemlig nok en lørdag med demonstranter, tre ulike demonstrasjonstog i ulike deler av byen, mens handleglade mennesker haster seg fra butikk til butikk for å kjøpe julegaver til sine venner og familie. Siden Julien sine foreldre snart kommer på besøk, våger jeg ikke å gå dit hvor de største folkemengdene ferdes, der hvor risikoen for å bli smittet er høyest.

Været veksler mellom regn og solskinn, selv om værmeldingen for denne helgen hadde lovet oss snø, det som skulle bli årets første snøfall her i Toulouse. De snøfnuggene skulle jeg virkelig ønske jeg kunne se her i den rosa byen, her hvor det snør i maksimalt tre timer i løpet av et helt år.

En splitter ny boblejakke henger urørt i garderobeskapet. Den er altfor varm for det sørvestfranske klimaet, det vet jeg, men den skulle jo egentlig bli med meg hjem til Norge for å beskytte meg mot vestlandets kraftige vindkast, men nå henger den bare der. Inntil videre.

På en kommode i stua ligger julegaven som jeg for lenge siden hadde kjøpt til mine foreldre. Den skulle jeg etter planen pakke pent ned i kofferten sammen med to nye behagelige joggedresser og tykke, myke sokker, klær som skulle varme meg der jeg isolert skulle tilbringe ti dager i karantene etter ankomst på Stavanger Lufthavn.

Men noen hjemreise blir det likevel ikke med det første. Ikke før en vaksine er på plass både her i Frankrike og der hjemme i Norge. Boblejakken vil jeg heldigvis få tatt i bruk allerede fra bittelille julaften, ved avreise til Pyreneene, hvor jeg skal feire høytiden i en koselig hytte på fjellet sammen med Julien og hans foreldre.

Jeg ser frem til å dra dit hvor snøen faller og landskapet ligner mitt kjære Norge, med sine flotte grantrær og bratte terreng. Også julemiddagen vil få en rekke norske innslag, akkurat som for tre år siden, da vi feiret vår forrige hyttejul. Den varme idyllen som omfavnet oss den gang, ser vi frem til å gjenskape i år. En nødvendig trøst, midt oppi alt det vanskelige som har skjedd den siste tiden.

Boblejakken blir hengende, mens jeg slenger på meg min sennepsgule ullkåpe og rusler ut døra sammen med Julien. For å unngå de store menneskemengdene i sentrum, setter vi oss i bilen og kjører til den fredelige lille nabobyen Blagnac, hvor vi tar oss en spasertur gjennom gatene før vi besøker den katolske Saint-Pierre kirken.

Jeg tenner et lys og setter meg på kirkebenken. Selv om jeg ikke anser meg selv som spesielt religiøs, føles det godt, nesten terapeutisk, å sitte der blant tente lys og vakker kunst, den behagelige stillheten gir meg ro i sjelen, en ny energi fyller kroppen.

En smule lettere til sinns, forlater vi kirken og drar videre til kjøpesenteret i Blagnac. Før vi handler matvarer fra senterets store hypermarked, tar jeg meg en tur innom en kosmetikkbutikk for å kjøpe en liten gave til meg selv, en øyenskyggepalett som jeg gleder meg til å ta i bruk, jeg har jo lyst til å gjøre meg så fin som mulig til både julefeiringen og nyttårsaften.

Denne vinteren har som store deler av året vært vanskelig, en emosjonell berg-og-dalbane. For det blir ingen kurs. Det blir ingen hjemreise. Men jula blir nok fin likevel. Og hva som venter oss i januar, blir spennende å se.

Når den tid kommer.

Om alt skjer av en grunn

En ny uke er halvveis forbi, en uke hvor jeg daglig har kommet meg ut døra på korte sykkelturer rundt i nabolaget for å bryte de stillestående timene tilbrakt i den varme stua hvor jeg store deler av tiden har sittet med datamaskinen foran meg, eller med telefonen på øret.

Vinterkulden har nå lagt seg over det juledekorerte Toulouse, med sine regnskyer og vindkast. Å sykle uten jakke og skjerf hører fortiden og fremtiden til, også hansker og lue burde jeg bli flinkere til å huske å kle på meg, for ikke å kjenne vinden suse i ørene, mens kulden pisker mine skjøre fingertupper.

Hver dag denne uka har jeg latt meg underholde av lange telefonsamtaler med venner og familie i Norge, og samtidig vært frustrert og lei der jeg fra tidlig morgen til sene ettermiddagstimer har ringt og blitt oppringt av franske byråkrater som ikke klarer å bli enige med hverandre, ikke klarer de å gi meg et svar på hvorvidt det vil være mulig å finansiere dette kurset som jeg i over en måned hadde trodd jeg skulle ta, jeg hadde gledet meg til å sette i gang.

De hadde jo alle fortalt meg at alt sammen ville ordne seg, så snart noen siste formaliteter var i orden. Et avgjørende grønt lys fra øverste ledd i administrasjonen.

Et lys som de siste fire ukene har blinket oransje.

Usikker på hvordan denne sagaen kommer til å ende, bekymrer jeg meg like mye for fremtiden nå som jeg gjorde i sommer. Kanskje også enda mer, for vi er jo så mange nå i samme båt, uten arbeid, vi som kommer fra bransjer som blør, bransjer som lider seg gjennom pandemien. Luftfartsindustrien er en av taperne i økonomiens dominofall.

Klokka tikker og tiden er i ferd med å renne ut. Rettelse, den har allerede rent ut, for i dag er siste svarfrist før jeg mister min plass på kurset som skulle bli min store redning, selve nøkkelen til nye muligheter og starten på en karriere. Heldigvis for min egen trøst, er jeg blant dem som tror på skjebnen, dem som mener at alt skjer av en grunn, at det finnes noe større og bedre der ute i den store verden, et lys i enden av tunnelen.

Men nøyaktig hva som venter meg, og hvor lenge jeg må vente i tålmodighet før denne nye stien åpner seg foran meg, nei, det er det bare gudene som vet.

Jeg sykler i retning Garonne-elven, ned til slusene, der hvor det er så stille og fredelig, med telefonen i flymodus og byråkratene på avstand.

Om det er oppholdsvær og jeg sykler på ettermiddagen blir også Julien med meg, min viktige støttespiller. Om ikke han hadde vært her sammen med meg, vet jeg ikke hvordan jeg ville håndtert alt sammen. Han tror ikke på at det finnes noen skjebne, men han er likevel optimistisk.

Alt vil bli bedre, alt vil bli lettere.

Hans trøstende ord er som en god, varm kopp kakao på en stormfull vinterkveld. Den samme varmen føler jeg hver gang han stryker sine fingre gjennom håret mitt og kysser meg på pannen, før han holder sine armer rundt meg og klemmer meg hardt og kjærlig i minutter som føles som en herlig evighet.

Min stakkars Julien, også han har store utfordringer i vente. Produksjonsområdet hvor han jobber blir nemlig lagt ned i slutten av neste måned. Nok en dominobrikke, også denne i luftfartsindustrien. Han risikerer allerede etter juleferien å bli midlertidig flyttet til en annen del av landet, hvor som helst, og vi kan ikke gjøre annet enn å prøve å tenke positivt, forberede oss på det uforutsette og gjøre det beste ut av situasjonen.

Slik som vi jo gjorde med markeringen av bryllupet i september, som forhåpentligvis vil få seg en etterlengtet fortsettelse, med familie og venner på Château du Croisillat i april.

Den siste muligheten til å gjøre alt dette

Datoen er den tjueniende oktober. Siste dag før lockdown nummer to, en siste mulighet på minimum fire uker til å spise lunsj på kafé og spasere rundt i sentrumsgatene. Sannsynligvis blir nok også både kjoler, smykker og sminkevesken liggende bortgjemt til det hele er over, midlertidig erstattet med komfortable bukser og store gensere, den samme uniformen som jeg bar gjennom hele første lockdown, fra mars til mai.

Etter å ha slukt en beskjeden frokost over kjøkkenbenken, tar jeg i bruk sminkekoster og kajal, jeg ordner meg på håret som om jeg skal på fest og parfymerer meg med den dyreste og fineste duften jeg eier, den sensuelle og sofistikerte French Kiss fra Guerlain. Klesvalget faller på en grå langermet minikjole med skjortekrave og sorte strømpebukser, behagelige sko og stor veske, klar for flere timer på beina, spasering gjennom flere av byens nabolag, kanskje vil jeg også handle med meg ei bok eller to fra The Bookshop. Og godteri til lørdagens Halloween-feiring i sofakroken, ikke minst.

Klokka har knapt rukket å bli halv elleve, butikkene har såvidt åpnet sine dører, restaurantene er fortsatt stengt. Fra byens eldste og mest fotograferte bro, Pont Neuf, trasker jeg videre langs Quai de la Daurade og innover mot sentrumskjernen, mot det ikoniske Capitole og det lille markedet på rådhusplassen, der hvor billige vesker og store tie dye skjerf selges.

Sola varmer så sterkt at jeg angrer på å ha ikledd meg grå ullkåpe da jeg gikk ut døra. Jeg henger den over vesken og puster lettet ut, huden puster, kroppen nyter det sørvestfranske solskinnet, det milde høstværet.

Fra en godtebutikk handler jeg søtsaker i løsvekt, lakris og vingummi, søtt og syrlig. Mens jeg fyller den lille posen med krokodiller, mister jeg en av dem i gulvet. Flau over egen klønhet, sier jeg ifra til butikkselgeren, som plukker opp godteriet, kaster det i søppelbøtta, han sier spøkefullt at man ikke kan forvente noe annet av villdyr som krokodiller. De gjør som de vil, og stikker av om de vil.

Tjuefire euro fattigere, med to kilo godteri i håndvesken, går jeg videre til Allegory Coffee Bar for å nyte mitt siste kafébesøk på lenge, kanskje til og med årets siste. Jeg spiser vaffel-ostesmørbrød og drikker både husets limonade og kaffe latte sammen med måltidet. Innerst i lokalet sitter en gruppe briter, de prater høyt, samtaleemnet er fransk grammatikk, hvor vanskelig det er å lære seg fransk, samtlige bestiller de kaffe og kaker på engelsk når baristaen omsider henvender seg til gruppen.

To franske kvinner sitter ved et annet bord, de bestiller banoffee, noe også jeg til slutt gjør, selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde planlagt å spise dessert. Årets siste banoffee, jeg nyter den så sakte og så konsentrert at man nesten skulle tro det var langvarig fengselsstraff som ventet meg rundt hjørnet.

À bientôt, sier baristaen i dét jeg betaler og går ut døra, sees snart. Oui, après le confinement, svarer jeg, etter lockdown, når enn det blir, når enn vi vil få lov til å bevege oss fritt i bygatene igjen. Bare tanken på å tilbringe hele november og muligens halve desember isolert innenfor leilighetens fire vegger gjør meg mildt sagt stresset, tanken på jula som egentlig skulle ha blitt feiret i Norge i år, gjør meg bare trist.

Jeg benytter en siste anledning til å besøke flere av sentrumsgatenes butikker, deriblant den britiske bokhandleren The Bookshop, hvor jeg kjøper med meg to romaner, My Dark Vanessa av Kate Elizabeth Russell og The Robber Bride av Margaret Atwood, før jeg spaserer videre fra nabolag til nabolag for å tilfredsstille nysgjerrigheten, for å bevege beina, for å være ute blant mennesker, for å bruke byen min.

Når gleder blir til skuffelser og kommunikasjonen svikter

Jeg hadde stilt vekkerklokka til å ringe klokka ni, for å gi meg selv rikelig med tid til å spise frokost sammen med Laurène før jeg like rundt elleve måtte dra på møte med en rådgiver hos BGE Sud Ouest, skolen hvor jeg frem til overstått møte trodde jeg skulle bli student.

Konsulenten hos Pôle Emploi (den franske versjonen av Nav) hadde nemlig overbevist meg om at denne skolen ville være et perfekt valg for meg som ønsker å studere Webdesign og Community Management. De siste ukene hadde jeg derfor gledet meg vanvittig mye til å møte skolens rådgiver, planlegge fremtiden og handle inn lærebøker.

Men jammen sa jeg “god dag mann, økseskaft”, for et eller annet sted har kommunikasjonen mellom BGE og Pôle Emploi gått alvorlig skeis, og skolens rådgiver vil i tillegg til å bevisst eller ubevisst ha misforstått situasjonen, for evig bli husket som det mest forferdelige mennesket jeg har møtt siden jeg først flyttet til Frankrike for fem og et halvt år siden.

Det har seg visstnok slik at BGE Sud Ouest, i tillegg til å tilby korte kurs og ettårige studier, hjelper gründerspirer med å etablere bedrift, og dét med høyt press og aggressivitet ettersom skolen blir belønnet med økonomiske gulrøtter fra staten i form av bonus eller provisjon.

Etter en lang og hyggelig frokost hjemme på kjøkkenet sammen med Laurène, satt jeg altså på rådgiverens kontor, i den tro at jeg var kommet for å få informasjon om webdesignerkurset med oppstart i oktober.

Hun startet møtet ved å studere CVen min, se på meg med avsky i blikket, og si “du har absolutt ingen relevant utdanning eller arbeidserfaring til å kunne starte et Community Management foretak”. Nei, det var jo hele poenget med videreutdanning, da.

“Du har heller ingen ledererfaring. Hva kan du egentlig? Det er jo totalt urealistisk, dette prosjektet ditt.”

Jeg begynte etter hvert å innse at dette møtet ikke hadde noe som helst med webdesignerstudiet å gjøre.

Jeg besvarte (den mildt sagt svært uhøflige) rådgiverens spørsmål og forklarte hvilke kompetanser jeg allerede har, både innen IT og språk. Den dagen jeg starter bedrift vil det utvilsomt være nyttig å kunne oversette kundenes nettsider til engelsk.

“Fra hvilket språk da?”, sa hun spydig.

…vel, fra fransk, sa jeg (selvfølgelig på fransk), en smule satt ut av hennes fiendtlige tilnærming. Spesielt ettersom jeg allerede hadde snakket fransk til henne i femten minutter og fortalt om både reiselivsutdanningen min og erfaringer fra ulike kontorjobber. Mhm, svarte hun totalt uinteressert og førte pennen videre i notatblokka si.

“Du vet at du starte bedrift innen den attende juli neste år, når CSP-kontrakten med arbeidsgiveren din utgår”, sa hun fortsatt like spydig, med trykk på ordet MÅ.

Du MÅ. Vous êtes obligée.

Men jeg ville jo ikke starte bedrift allerede neste år. Alt jeg ønsker er å videreutdanne meg. Webdesign. Community Management. I tillegg til utdanning trenger jeg relevant praksis. Deretter kan jeg ta steget videre, når jeg først er klar for det. Jeg er absolutt ikke klar, og denne sure damen fortjener på ingen måte noen bonus.

Jeg forlot møtet forvirret og lei, fra å være optimistisk og glad klokka ti til å havne helt i kjelleren klokka tolv.

Det var derfor fint å møte Laurène i sentrum, over hver vår cocktail og sjokoladeterte på den trendy rooftop-baren Ma Biche sur Le Toit, på taket til Galeries Lafayette. Jeg fortalte henne om møtet, om skuffelsene, om den sure rådgiveren.

Santé, skålte vi bittersøtt, der vi forsøkte å distrahere oss selv og hverandre fra livets store skuffelser, med sjokolade og gin og byens beste utsikt.

Resten av ettermiddagen ble tilbrakt i parken Jardin des Plantes før kvelden ledet oss videre til den afrikanske restauranten Mami-Wata med sitt eksotiske dekor og deilige mat.

Husets friterte bananer med sursøt saus ble kveldens utvalgte forrett, etterfulgt av senegalsk mafé til hovedrett, langkokt biff i peanøttsaus. Dessertmenyen fristet meg med fritert banan og kokosflan…Om jeg bare hadde hatt ekstra plass i magesekken.

Med store planer for neste morgen, med tur til Montpellier i forbindelse med Burlesque-fotoshooten, krøp vi tidlig til køys. Men aller først sendte jeg en epost til Pôle Emploi med håp om å få rettet opp i situasjonen med BGE.

Utsjekk fra villaen og etterlengtet venninnetid

Søndag, den trettende september. Jeg våknet til min første morgen som nygift, til våre siste timer i villaen, en siste mulighet til å ta en dukkert i svømmebassenget, en siste frokost sammen med våre venner fra Paris, før tiden var inne for dem alle å reise hjem igjen.

Alle, bortsett fra min venninne Laurène, hun som tidligere har bodd i London og Cannes. For tiden bor hun hjemme hos sin familie i Bretagne mens hun leter etter ny jobb i Sør-Frankrike, potensielt her i Toulouse. Med tanke på at hun ikke hadde noen forpliktelser ventende på seg hjemme, hastet det heller ikke å reise tilbake med det aller første. Tre dager ekstra kunne hun fint unne seg.

Siden vi ikke hadde sett hverandre på ett og et halvt år, var det dessuten viktig både for henne og meg å ta igjen all den tapte tiden og kose oss med etterlengtet venninneprat, cocktails og god mat.

Som et plaster på såret for at utdrikningslaget var blitt utsatt til neste år, overrasket hun meg med en fantastisk gave som skulle bli en fin avslutning på vår tid sammen. Hun hadde bestilt togbilletter til Montpellier og booket en helt spesiell fotoseanse for oss to. Jeg skulle endelig få leve ut Dita von Teese-drømmen for en dag, på en glamorøs Burlesque-fotoshoot hvor en ekte fransk Cabaret-stjerne skulle stå for både fotografering og styling, og kostymer var til utlån fra hennes eget show. Korsetter, sateng og fjær, glitter, glamour og røde lepper, jeg lot tankene vandre og smilte med stjerner i øynene der jeg gledet meg til vår lille Moulin Rouge-makeover.

De siste timene i villaen tilbrakte Laurène og jeg ved bassengkanten, sammen med Julien, min venninne Daniela og hennes samboer Thomas. Om jeg bare kunne bodd her for alltid, ville jeg ha tilbrakt hver eneste solskinnsdag her ute, iført bikini og solbriller og et eneste stort glis.

Heldige er paret som eier dette paradiset, byens store kaffegründere som i tillegg til villaen hvor vi feiret bryllupet, eier det store flotte nabohuset. Heldige var de, som ikke kunne møte oss hverken ved innsjekk eller utsjekk fordi de akkurat der og da var opptatt med å nyte livet på en yacht i Spania. Bare tanken på å eie flere franske villaer med svømmebasseng og en yacht i Spania er for meg helt surrealistisk, en fjern fantasi fra en helt annen verden.

Disse kaffegründerne eier nok alt de kunne ønsket seg og litt til, men de har ikke Laurène og Daniela, to nydelige kvinner som har stilt opp og vært en enorm støtte for meg gjennom hele coronasituasjonen, gjennom planleggingen av bryllupet og utsettelsen av både seremonien og bryllupsfesten. Mine venninner som hadde store planer for utdrikningslaget som i utgangspunktet skulle bli arrangert helgen før bryllupet.

Denne lille symbolske bryllupsfeiringen som vi nå fikk gjennomført ville ikke ha vært det samme uten dem. Der vi satt ved bassengkanten og pratet bort søndagsformiddagen, ble jeg rørt over hvor ivrige de begge nå var etter å planlegge et ordentlig utdrikningslag for meg til våren, det skulle bli elegant og stilfullt, det skulle involvere sofistikerte drinker og deilig mat. Sju måneder frem i tid, og jeg gledet meg allerede.

Etter hvert som tiden nærmet seg utsjekk, pakket vi sammen sakene og takket våre gjester nok en gang for at de valgte å komme. Laurène ble som nevnt med meg hjem og erstattet dermed min nye ektemann, som dro videre sørover til den lille kystbyen Collioure for å feriere sammen med sine foreldre i et par dager. Han ville gi oss kvinner litt kvalitetstid på tomannshånd.

Under normale omstendigheter ville jeg ansett det som svært unaturlig å ikke tilbringe mine første dager som nygift sammen med ektemannen min, men ettersom bryllupet har blitt delt i to og utdrikningslaget vil bli arrangert først etter bryllupet og brudekjolen ble kjøpt på internett og coronasituasjonen skaper utfordringer jeg tidligere aldri kunne ha forestilt meg, finnes det ikke lenger noe som heter unaturlig.

Laurène og jeg startet kvelden med en spasertur gjennom favorittparken min, Le Jardin Japonais, før jeg tok henne med til en restaurant jeg visste hun ville like, den latinamerikanske El Chivito, hvor vi bestilte hver vår pisco sour og en plateau découverte bestående av tortillachips og guacamole, sorte bønner, empanadas, arepas og salchipapa.

Etter måltidet vandret vi gjennom sentrumsgatene og videre til Place du Capitole. Vi beundret byens belysning under den sorte nattehimmelen, og diskuterte jobb og karriere. Et vanskelig tema i denne usikre nåtiden hvor selv det å holde motet oppe for fremtiden har vært en eneste stor utfordring.

Hvor er vi om et halvt år? Hvor er vi om en måned?

Ingen vet. Derfor er det viktigere nå enn noensinne å verdsette hver eneste dag og hvert eneste menneske som klarer å få oss til å smile, til å le, hvert menneske som gir oss en varm og god følelse i hjertet og som ikke krever noe som helst tilbake annet enn gjensidig respekt og kjærlighet.

Resten får vi bare ta som det kommer.

En siste bryllupsoppdatering før alt blir hektisk

Dagen startet med en telefon til den norske ambassaden i Paris, for å forhøre meg om papirarbeidet jeg må få unnagjort for å bli folkeregistrert som gift i Norge (original vigselsattest med apostille må sendes til skatteetaten), samt alt som har med navnebytte å gjøre. Jeg spurte om det ville være mulig å fortsatt bruke mitt nåværende pass, med pikenavnet, frem til utløpsdatoen om fire år.

Ja, fikk jeg vite. Jeg kommer likevel til å bytte det ut med et nytt til neste år.

Kort tid etter endt telefonsamtale fikk jeg meg en hyggelig overraskelse, en nydelig blomsterbukett ble levert på døra, en gave bestilt fra mine kjære foreldre som dessverre ikke får feiret den store dagen sammen med meg før i april.

Jeg ble så rørt at mine øyne brått ble blanke som en krystallklar innsjø, og jeg var på nippet til å klemme buketten som om den skulle vært en reinkarnasjon av min mor og stefar (som for øvrig lever i beste velgående der hjemme i Norge).

En flott bukett hvite roser og liljer, jeg gleder meg til å ta dem med til villaen, dekorere med dem og nyte deres deilige dufter fra helgens start til ende.

Også i går mottok jeg en pakke, noe jeg selv hadde bestilt. Fra en kjeksfabrikk i Lyon hadde jeg bestilt dekorative småkaker på pinne med våre navn og bryllupsdato påskrevet. Jeg gleder meg til å pynte buffeten i villaens hage med blant annet disse kjeksene, der hvor vi på lørdag skal feire vår lille vin d’honneur etter vielsen i tinghuset.

Lørdagens vin d’honneur vil hovedsakelig bestå av små kanapeer og fingermat kjøpt fra den fine franske frossenmatkjeden Picard, men vil også inneholde noen søte gleder.

Jeg har som nevnt tidligere bestilt en to-etasjers rosekake fra et lokalt konditori, i tillegg til disse kjeksene fra Fabulous Biscuits. Musserende vin fra Gaillac og diverse andre lokale viner vil også bli servert, mens champagnen vil vi spare til bryllupsfesten i april.

Jeg har så smått begynt å pakke ned alt som jeg behøver å ta med meg til helgens store begivenhet, antrekk og sandaler, dekorasjoner til bordet og blomsterkrans til håret, kosmetikk og speilreflekskamera.

Fra ferskenrosa kjole til hvit blondetopp og champagnefarget skjørt, når vår vin d’honneur er over og ettermiddagen blir til kveld, skal vi sammen med våre sju overnattingsgjester ta bryllupsfeiringen videre til restauranten La Fontaine aux Grives. Allerede i dag dro jeg sammen med mine kommende svigerforeldre til dette spisestedet for å velge ut nøyaktig hvilket bord vi ønsker å reservere for bryllupskvelden.

Fine restaurantlokaler delvis skjult bak palmer og buskevekster i fredelige omgivelser, ikke så langt unna villaen hvor vi skal overnatte. Vi ble ledet til en lys og fin veranda, perfekt for en romantisk aften.

Fra ettermiddagens lille ærend innom La Fontaine aux Grives hastet jeg meg videre til et nytt gjøremål, da jeg støvsuget leiligheten i rekordfart og løp ut for å hente min venninne Laurène ved metrostasjonen i nabolaget mitt.

Dette ble vårt første gjensyn siden fjorårets tur til Paris, da vi feiret hennes bursdag med glitter, glam og cabaret på Crazy Horse, en aften rik på champagne og paljetter.

I kveld erstattet vi cancan og glamour med tapas og rødvin på spisestedet L’Extrapade sammen med Julien og hans foreldre, et hyggelig måltid før en hektisk fredag. Kaken må hentes nøyaktig klokka to, innsjekk klokka fire, deretter må vi handle mat og klokka seks får jeg manikyr og før leggetid må jeg vaske håret og rette ut mine naturlige bølger med rettetang, etter instrukser fra frisøren som har avtalt å komme klokka åtte på morgenen, for å gjøre meg fin til vielsen i Capitole.

Underlig er det å tenke over at dette faktisk er dagen før dagen før den store dagen!

Tanker rundt fjoråret, neste år og hvem jeg er

Jeg reiser tilbake i tid til juli, til både forrige måned og fjorårets julimåned. Hvorfor ikke, siden jeg tross alt dediserte hele forrige tekst til august og alt som er så typisk for august her i Frankrike.

Juli er måneden hvor solsikkene er vakrest, bondemarkedene fulle av ferske tomater og meloner og nasjonaldagen feires med fyrverkeri i alle Frankrikes byer. Lite visste vi i fjor, da vi med store øyne stirret opp mot de flotte fargene som beveget seg over den sorte nattehimmelen, at vårt neste år skulle bli så annerledes. Ingen arrangementer, ingen fyrverkeri, ingen konserter, ingenting.

Fjorårets juli. Jeg husker hvor deilig det var å ta bussen til jobb iført sommerkjole og sandaler, og hvor plagsomt det var å stadig måtte pakke meg inn i ullteppe på kontoret for å ikke bli syk av kulden fra klimaanlegget. Til venstre for mine to dataskjermer på skrivepulten stod en liten metallboks full av teposer, sommer som vinter drakk jeg store mengder te på arbeidsplassen.

Ikke før i september fikk vi tatt oss en ordentlig ferietur i fjor, en bilferie langs den Franske Rivieraen. Alle julimåneder siden jeg først ble sammen med Julien for over fem år siden, har vært preget av stillhet, rutiner og hjemmetid. Han liker ikke å reise midt i fellesferien, altfor mange mennesker, altfor høye priser, sier han. Jeg er til en viss grad enig, men det kommer jo litt an på hvor man reiser, om man gjør som alle andre eller om man tenker utenfor boksen og gir de mer ukjente destinasjonene en sjanse.

Deler av årets julimåned kunne ha blitt tilbrakt i Paris, hadde jeg blitt med Julien på besøk til barndomshjemmet, hjem til mine kommende svigerforeldre. Men jeg hadde ikke lyst til å dra til hovedstaden for å løpe etter Julien og hans sosialmaraton, der absolutt alle barndomsvenner og familiemedlemmer skulle besøkes og ikke et øyeblikk skulle kastes bort. Det blir for mye for meg, for slitsomt, på samme måte som det å dra på en ordentlig ferie i juli ville blitt for folksomt for ham.

I stedet for å dra til Paris fikk jeg heller ei hel uke for meg selv i Toulouse. Ei uke hvor planen var å sitte foran datamaskinen fra morgen til kveld, skrive flere utkast til manus og være produktiv.

En fin idé, hadde jeg klart å la være å dra til sentrum nesten daglig for å handle og spise lunsj, og deretter kaste bort ettermiddagstimene og sene kvelder i sofakroken foran enten mobilskjermen eller TVen. Eller begge samtidig. Netflix og YouTube. YouTube og Netflix.

Toulouse monument

En av disse julidagene, jeg husker ikke nøyaktig hvilken dag, det spiller uansett ingen rolle, jeg var i hvert fall ikledd rød kjole og de slitte skinnsandalene som jeg hver sommer sier jeg vil kaste før neste sommer.

Casa D'Italia

Planen for formiddagen var mitt lille ærend innom den italienske delikatessebutikken Casa D’Italia for å handle fersk pasta, sort spaghetti, før jeg inviterte meg selv til en liten lunsj hos tesalongen Dip’s Tea i nabolaget Carmes. Ved et lite bord mellom to småbarnsfamilier nøt jeg den vegetariske smaken av pai med tomat-og karamelisert løk etterfulgt av sitronterte til dessert.

Tomatpai

Mellom paien og terten fikk jeg lest et par sider av ei bok som jeg fortsatt ikke har fullført. Ikke fordi den er spesielt tykk, den er heller ikke uinteressant, men med tanker som flyr fra øst til vest og surrer rundt i det uendelige, svekkes konsentrasjonen betraktelig. Forrige måned var jo min første måned som arbeidsledig, og dermed raknet boligdrømmen for neste år. Ingen jobb, ingen lån.

Sitronterte

På vei hjemover fra Dip’s Tea fikk jeg et kompliment av ei fremmed jente på gata, “j’aime ton style, très chic”, hun elsket stilen min, sa hun. Som vanlig takket jeg og smilte, en smule forvirret. Jeg undret om hun var sarkastisk, som i filmen Mean Girls, der antagonisten Regina George sier til ei tilfeldig jente at hun elsker skjørtet hennes, for å deretter snu seg til sine venninner og si at hun aldri har sett et styggere skjørt i hele sitt liv. Hvem vet.

Jeg lurer på hvordan neste års juli vil se ut. Vil vi kunne glede oss over fyrverkeri og nasjonaldagsfeiring som i fjor, vil viruset fortsatt sirkulere i like stor grad som i år?

Og jeg, hvem er egentlig jeg om ett år? 

Dip's Tea

Livet i Frankrike, august måned og spennende planer

August i Frankrike betyr hetebølger, fellesferie og aggressiv veps. Stilige pop-up barer og food trucks dukker opp overalt, en trøst ettersom mange restauranter holder sommerstengt i august. Storbyene er tomme og strendene overfylte, havnebyenes restauranter serverer kilovis med reker og blåskjell hver eneste solfylte dag.

Jeg forbinder denne varme sensommermåneden med lyse kvelder, shortskledde lår fulle av myggstikk og smaken av oppskåret melon sammen med følelsen av klissete fingre. Gratis parkering i sentrum, mye veiarbeid og få busser. Mange sykkelturer gjennom nabolaget og videre rundt byen, men aldri gjennom sentrumskjernen. Apéro og grilling med venner, merguez og chipolata-pølser, øl fra lokale mikrobryggerier og vin fra regionen.

I parkene møtes venner og familier gjerne over en piknik med ferske baguetter, patéer og spekepølse, gjerne over litt vin til de voksne og brus eller iste til de små. I bakgrunnen høres lyden av stålkuler der de kastes og ruller bortover grusen, ofte etterfulgt av fransk jubel. Både unge og eldre samles for å spille pétanque, en aktivitet som er høyt elsket her på det franske sørland.

Solsikkeeng

Jeg dagdrømmer her jeg sitter ute på balkongen og observerer naboen fra femte etasje, der han vanner tomatplantene sine i den felles hagen til leilighetskomplekset. Tankene mine reiser tilbake i tid, tilbake til fjorårets august. Til småprat ved kaffemaskinen og rolige dager på kontoret. Til den hyggelige ferieuka i Danmark sammen med foreldrene mine. Alt er annerledes nå, og august er i år en måned hvor både familiegjenforening og arbeid står på pause inntil videre.

Til helgen skal vi heldigvis reise bort en liten tur, min kjære og jeg. En kjøretur sørover i retning fjellene for å besøke dyreparken Parc Animalier des Pyrénées, hvor vi har reservert ei natt på en Lodge, ei luksuriøs hytte med bjørner traskende rundt utenfor vinduene. Men først har vi to netter på en koselig chambre d’hôtes å se frem til, plasking i svømmebassenget og utflukter til både ørneparken Donjon des Aigles og de spennende grottene Grottes de Bétharram.

Jeg gleder meg til helgen, jeg gleder meg vanvittig mye til denne siste kjæresteturen før vi gifter oss, selv om tankene mine lar seg distrahere der jeg overtenker på fjoråret. På det som var. Savnet etter familien, men også etter å ha en normal hverdag med faste rutiner. Men hva er vel en normal hverdag i år 2020?

Den tjueåttende august skal jeg på et møte med en skole. Jeg skal få vite hvilken dato jeg endelig vil få kommet i gang med studier i webdesign og community management, tyngden jeg trenger for å kunne jobbe med å hjelpe små aktører i reiselivsbransjen til å bli synlige på nett. For å styrke profilen ytterligere, vil det nok også være en god idé å forbedre mine kunnskaper i foto-og videoredigering før jeg til slutt hopper uti ukjent farvann og starter min egen bedrift.

Som nevnt tidligere ønsker jeg også å melde meg på et fire ukers språkkurs i Tyskland for å forbedre mine tyskkunnskaper, men dette vil selvfølgelig ikke være mulig før vi endelig får kontroll på pandemien.

Solsikker

Fjorårets august. Julien og jeg dro på en helgetur til det landlige Gers få dager etter min hjemkomst fra Danmarksturen, forbi flere av de samme solsikkeengene som vi passerte forrige måned. Det solgule vakre landskapet som var som hentet fra mine søteste drømmer, julimånedens store høydepunkt. Da vi i fjor dro fra landsby til landsby og forbi blomsterengene i Gers, var det ikke mye gulfarge igjen å se. Brune uttørkede solsikker med bøyde hoder, sensommerens siste pust.

Vi har nå kommet oss halvveis gjennom august, og jeg har blitt stukket av både vanlige mygg og tigermygg, jeg har ikke spilt pétanque i år, jeg har derimot hygget meg på piknik og grillet med venner. Gode sunne hverdagsrutiner vil jeg finne veien tilbake til senere, forhåpentligvis allerede i oktober om alt går etter planen.

Sommerkjole

Vil jeg starte egen bedrift?

Tidlig på morgenkvisten våknet jeg urolig fra en merkelig drøm. Jeg drømte at min kjære opplevde det samme som meg, å miste jobben på grunn av coronakrisen. I denne drømmen fikk han samtidig tilbud om en ny ingeniørjobb, langt unna Toulouse.

I byen Stuttgart i nabolandet Tyskland.

Hadde dette hendt i det virkelige liv, ville jeg selvfølgelig ha flyttet dit, hvor som helst, sammen med ham. Om alt går etter planen skal vi jo gifte oss i år, love å være der for hverandre gjennom tykt og tynt. Gjennom arbeidsledighet og karriereendringer. Jeg ville derfor tatt utfordringen med et smil, lært meg tysk og integrert meg, selv om jeg i utgangspunktet ikke har lyst til å flytte fra Frankrike.

Det hele var heldigvis bare en drøm, og Julien jobber fortsatt som produksjonsingeniør hos Airbus. Inntil videre.

Denne underlige drømmen fikk meg til å tenke på en av de store franske TV-trendene de siste to årene. Dokumentarserier som følger mennesker på deres reise der de bytter karriere, selger boligen og alle sine eiendeler for å starte på nytt i et fremmed land. Noen av dem enslige, mens de aller fleste drar med seg mann eller kone og barn på flyttelasset.

Et stort flertall av disse menneskene reiser med en drøm om å starte en egen bedrift, bygge hotell ved strandkanten på Réunion-øya, lage møbler av resirkulert plast på Filippinene, åpne et crêperie på Costa Rica, lage sjokolademousse i Japan.

Det er beundringsverdig, synes jeg, hvordan enkelte tør å investere alt de eier og har i en lidenskap, en forretningsidé og en drøm om et lykkeligere liv i et fremmed land.

Selv gikk jeg svært forsiktig frem da jeg flyttet til Frankrike, jeg tok meg god tid til å lære språket og bli kjent med kulturen før jeg etter hvert fikk meg en tradisjonell kontorjobb. 

Jeg har aldri vært redd for å flytte på meg, reise alene og starte med blanke ark i andre land. I tillegg til Frankrike, har jeg jo tross alt tidligere bodd i både England og USA. Men å starte en egen bedrift har jeg alltid sett på som en like stor risiko som å gamble bort en stor sum penger på kasino.

Men med denne situasjonen jeg nå befinner meg i, hvor min tidligere arbeidsgiver vil gi meg økonomisk støtte både til kurs og bedriftsetablering, er det kanskje på tide at også jeg våger å ta noen større sjanser i livet? 

Jeg skal ikke nekte for at jeg har lekt med tanken på å drive egen bed&breakfast eller starte et lite foretak, guidede mat-og vinturer eller språkreiser for voksne, ideer har jeg hatt mange av opp gjennom årene, noen bedre enn andre.

Å starte et eget reisebyrå og arrangere turer til ulike franske landsbyer ville vært en drøm, men er dessverre altfor risikabelt nå i disse coronatider. Å åpne en kafé eller vinbar (med kunstutstilling, kulturkvelder og språkutveksling og intimkonserter) er en annen spennende tanke som jeg kanskje vil hente frem igjen om fem års tid, når vi forhåpentligvis er godt etablert med egen leilighet og stabil økonomi.

Mens jeg drømmer og grubler over fremtiden, nyter jeg en deilig lunsj på tesalongen Le Salon d’Eugénie i sentrum av Toulouse, naboen til den veganske restauranten Sovaga som jeg også varmt kan anbefale et besøk. Kakene deres er fantastisk gode!

Hos Eugénie startet jeg måltidet med en smakfull salat med bulgur, marinert squash, ferske tomater, marinert kål og crumble sammen med et glass iste.

Salat

Nå koser jeg meg med min søte lille avslutning, en hvit sjokolademousse og en kopp kaffe. Med en fremtid like uklar som ei tåkenatt, er det viktig å glede seg over alt som er enkelt og ukomplisert.

Hvit sjokolademousse

Hver onsdag og søndag koser jeg meg med disse dokumentarseriene om menneskene som gir slipp på det gamle for å følge sine drømmer.  Hver fredag og lørdag gleder jeg meg over å få tilbringe verdifull kjærestetid sammen med Julien. Vi drar på helgeturer, vi handler på bondemarkeder, vi hygger oss med fine restaurantbesøk og reiser ut på eventyr i nærområdet.

I morgen venter en ny lørdag og en ny kjærestetur. Julien og jeg vil igjen forlate storbyen til fordel for en romantisk overnatting ute på landet. Dette vil jeg fortelle alt om senere!

Sommerkjole