Vi nyter, drømmer og skaper nye sommerminner

Sommeren er her, gradestokken har bikket tretti grader og alle måltider nytes utendørs. Mine legger har allerede blitt offer for flere myggstikk, jeg smører meg inn med solkrem og sprayer huden med illeluktende myggspray. Vi griller, vi sykler tur, jeg sier jeg vil spille pétanque en dag, jeg spør ham om vi snart kan ta oss en runde med minigolf.

Sommeren er her, bukser og gensere har blitt byttet ut med kjoler og kortbukser. Jeg som ikke er spesielt glad i is, har likevel lyst på is. En syrlig sorbet ville vært deilig nå.

Jeg som vanligvis bestiller hvit mokka eller karamell macchiato på Starbucks, bestiller nå en iced cappuccino for å kjøle meg ned. For en gangs skyld har baristaen skrevet riktig navn på koppen, helt uten skrivefeil, ingen Kristina, Christine, Christiane, Kirsten eller Kristin. Iskaffen nytes ved kjøpesenterets utebord, her har jeg ikke sittet siden ifjor sommer.

Starbucks kaffe

Solbriller pakkes ned i håndvesken, min kjære går med caps. Også jeg burde beskytte hodebunnen, jeg ønsker meg ny hatt. En stor og fin sommerhatt som vil passe til enhver sommerkjole, spesielt disse blomstrete kjolene som jeg har som mange av. Slike romantiske sommerkjoler som, til min store glede, er tilbake i motebildet.

Jeg fletter håret, mitt lange mørke hår føles upraktisk i dette varme været. Mitt lange hår som spares til å bli så langt som mulig til tolvte september neste år, til bryllupsdagen vår. Brud med blomster i håret, bohemsk brudekjole og sandaler på beina, gjett om jeg gleder meg til å feire den store dagen på det nydelige slottet Château du Croisillat!

Sommeren er her, og jeg er rastløs. Jeg har lyst til å finne på så mye, utnytte det flotte været, skape minner og kjenne på friheten. Kan vi ikke ta fri fra jobb, leie en campingbil og kjøre nedover middelhavskysten, få et gjensyn med den vakre lille byen Collioure, kjøre videre til en annen favoritt, sjarmerende Montpellier, og videre i retning Provence, regionen jeg alltid har drømt om å besøke, dit vil jeg dra for å beundre kilometervis med nydelige lavendelenger, for å besøke vingårder, smake deilig rødvin og la meg selv bli forført av den deilige sørfranske idyllen. Videre kan vi reise til Den Franske Riviera, for å spasere langs Promenade des Anglais (og spise socca) i Nice, bade på stranda i Cannes og handle på markedet i Saint-Tropez.

Jeg dagdrømmer om å reise landet rundt, jeg drømmer, mens vi sykler tur i nærområdet, en liten runde før vi forbereder cantaloupemelon og grillmat ute på balkongen. Vi sykler over broene som strekker seg over Garonne-elven, forbi byens største offentlige svømmebasseng, forbi busker og trær, forbi oransje murhus med blå vinduskarmer og boligblokker med balkonger fulle av blomster. Vi peker på de balkongene vi synes er finest og roper ut; “her kunne jeg fint bodd”, i den tro at innsiden av disse utvalgte leilighetene er like flotte som utsiden.

IMG_20190622_201856_679

Han skjærer en cantaloupemelon i to og deler den opp i mindre båter. Jeg tar meg et jafs av en de saftige melonbåtene, saften renner nedover fingrene mine og gjør dem klissete, jeg reiser meg opp for å hente tørkepapir. Vi drikker iskald øl importert fra Belgia, han drikker lys, jeg drikker mørk. På den elektriske grillen steker vi pølser med franske urter, jeg lukker øynene og nyter, duften av grillmat hører virkelig sommeren til.

En umiddelbar kløe, et av de forhatte krypene har forsynt seg fra venstre ankel, det franske sørvestland vrimler av blodsugende mygg. Jeg sprayer huden full av myggspray nok en gang.

Vi spiser pølser og hjemmelaget potetsalat, og prater om konserten vi har billetter til, om bursdagsfesten vi er invitert i, om bilen han kanskje skal kjøpe, og alt det andre som venter oss i hovedstaden neste helg. Hva skal jeg pakke med meg av tøy, undrer jeg. Vi sjekker værmeldingen for dagene som kommer. Fra og med torsdag ventes førti varmegrader over hele landet…Som om ikke temperaturen er varm nok allerede, kan vi bytte ut  storbyhelgen med en tur til stranda?

På torsdag reiser vi, ikke til sandstrand og avkjølende bølgeskvulp, ikke på biltur langs kysten, nok en gang fører omstendighetene oss tilbake til Paris.

Advertisements

Deilig ramen-lunsj og historisk kirke i Toulouse

Vi våkner til en lett overskyet lørdag. Selv våkner jeg med nakkesmerter som sannsynligvis er forårsaket av å ha sovet i feil posisjon. Dessuten våkner jeg med et forvirret sinn etter å ha lidd meg gjennom en vond drøm og våknet opp med en rekke tanker som alle starter med “tenk hvis…”

Iført bare morgenkåpe og tøfler, går jeg ut på balkongen for å føle på temperaturen. Gårsdagens værmelding spådde deilig sol og tjueseks varmegrader for hele helgen. Skuffet over disse grå skyene som i stedet svever over Toulouse, misfornøyd med å våkne til slik en kjølig junidag, sukker jeg oppgitt. Jeg som hadde gledet meg til å kunne gå kledd i shorts. Fra klesskapet henter jeg en pudderrosa topp, en bolero i samme farge, og en dressjakke som også er rosa. Dette kombinerer jeg med et knelangt skjørt med blomstermotiv. Strømpebukse blir i dag en nødvendighet. Joggesko, det komfortable lille ekstra, et must når planene for formiddagen er å vandre rundt langs brosteinbelagte sentrumsgater sammen med min kjære Julien.

Vi drikker kaffe og dropper frokost, i dag skal vi spise lunsj på det japanske spisestedet Fufu Ramen. Min kjære spanderer, snill som han er.

En knøttliten restaurant, vi sitter på høye krakker ved bardisken, det åpne kjøkkenet like foran oss. Vi følger nøye med på kokkeleringen som om det skulle vært et underholdningsshow, strukturert og godt organisert, kokkene roper til hverandre på japansk. Julien nyter den gode atmosfæren, han føres direkte tilbake til Japan, et land han har feriert i flere ganger før han møtte meg. Han gjentar historiene jeg allerede har blitt fortalt så mange ganger tidligere (men fortsatt elsker jeg å høre dem igjen og igjen), om deilig mat og trange spisesteder med menyer skrevet kun på japansk, om fiskemarked og templer, om temabarer, om ris til frokost og soving på futon på gulvet.

Guoxs

Vi starter med en liten forrett på deling. En porsjon gyoza, lekre japanske dumplings som vi aldri vil få nok av. Disse ville man ikke fått servert på ramen-restauranter i Japan, forteller Julien og tilføyer; for å spise gyoza går man på gyozabar. På tradisjonelle ramen-steder finnes bare ramen.

Jeg bestiller tantanmen, en krydret og kremet ramen-rett med en deilig smak av sesam. Tantanmen kommer opprinnelig fra Sichuan i Kina (under navnet dandan mian) men er også populær i Japan, noe jeg lett kan forstå, så fortreffelig som det smaker!

Tantamen

Min kjære bestiller Donburi Tonkatsu, fritert svinekjøtt på en seng av ris og grønnsaker.

Etter å ha latt våre sinn og smaksløker få reise av sted, dypt inn i det spennende japanske univers, føles det egentlig litt leit å måtte våkne opp, noe vi gjør så snart skålen går tom for nudler og saus. Ut døra, ut i de franske gater, vi har det ikke så verst her heller, men matglade og vandrelystne som vi er, føles gresset grønnere på den japanske siden akkurat nå.

Vi titter i butikker, men kjøper ingenting. Gatene yrer av liv, som de jo alltid gjør på de tidlige og de sene lørdagstimene, før og etter demonstrasjonene tar gatene.

Jacobins

Lenge har jeg hatt et ønske om å besøke Couvent des Jacobins, eller Jakobs Kirke, og den fine hagen som hører til, vi tar oss derfor en tur dit for å bli kjent med nok en del av byens historie, nok et landemerke i Toulouse.

Jakobs kirke

Denne sørfransk-gotiske kirken ble bygget av dominikerne (fra dominikanerordenen som ble opprettet i høymiddelalderen av den katolske kirke) på 1200-tallet. Kirken fikk i 1840 betegnelsen monument historique av den franske stat.

Kirkens hage er både flott og fredelig, vi nyter stillheten og omgivelsene. Her er vi omtrent alene, med unntak av noen få turister som snakker språk vi ikke forstår, de tar bilder av hverandre. Min kjære tar bilder av meg, jeg smiler bredt.

Jscob

Vi ønsker oss finere vær, vi ønsker å ha en ferie å glede oss til, vi ønsker så meget, men vi har det jo faktisk helt fantastisk akkurat her.

Akkurat nå.

Jacobins

Min jobb i Airbus og drømmen om å spre egne vinger

Uka startet med kjedelig regnvær og overskyet himmel, akkurat som helgen vår i Baskerland. Mandagsmorgen og ny arbeidsdag stod nå for tur, jeg laget kaffe og smurte meg to brødskiver før jeg pusset tennene og pakket med meg matpakke og en spennende pocketbok i den lysegrå vesken. Jeg førte føttene inn i et par joggesko, lyserosa som stod i stil med min genser i samme farge. I beigefarget trenchcoat løp jeg ut døra, nå var jeg klar for nok en uke med de samme rutinene, en ny mandag hvor jeg vandret gjennom en av de store hangarene, den hvor Airbus bygger sine propellfly. Her finnes nemlig også kontorlandskap, der oppe i tredje etasje, der jobber jeg, ingen utsikt mot verden utenfor hangaren, alt jeg ser fra mandag til fredag er uferdige, umalte fly og lukkede porter.

Heliktoprr

La oss spole frem til onsdag, Airbus feiret 50 år. Mine kolleger og jeg forlot kontoret for å delta på feiringen av selskapets femtiårsdag, buffet og konsert i en hangar, med et spektakulært flyshow på himmelen, det vil si, den delen av det planlagte showet som ikke ble avlyst grunnet sterk vind. Den skykledde himmelen ble malt i det franske flaggets farger, en kunst man ellers bare får anledning til å se én gang i året, på landets nasjonaldag.

Flyshow airbus

Åtte kampfly i perfekt synkronisering fargela himmelen med de røde, hvite og blå stripene som symboliserer landet.

Torsdag, helligdag og kjærestetid sammen med min samboer. En etterlengtet solskinnsdag, vi dro på kino på formiddagen og på Delirium Café, den belgiske ølbarkjeden som har slått rot i Toulouse, på ettermiddagen.

Deilig var det, å kunne tilbringe en torsdag, hva som ellers ville vært en alminnelig arbeidsdag, på kino og på uteservering i sentrum. Tjueto varmegrader og brede glis, jeg så ham i øynene og smilte lykkelig der jeg satt med en halvliter i hånda, takknemlig over denne fridagen gitt til meg og halvparten av mine kolleger. Kafeer og restauranter, selv enkelte butikker, hadde nå valgt å holde åpent. Denne torsdagen var som en lørdag, men i motsetning til lørdager var denne dagen fri for demonstrasjoner og kaos i sentrum. Her og nå fantes bare fred og ro, kjærlighet og glede.

Videre vandret vi gatelangs i sentrumshjertet og pratet om sommeren, om hva vi ønsker å finne på på i helgene fremover, nå som værmeldingen forteller at sommerværet er kommet for å bli, nå som varmegradene vil stige betraktelig allerede de neste dagene. Jeg foreslo å rømme sydover en helg neste måned, ta en dagstur til middelhavskysten for å nyte de fine strendene ved Narbonne eller Perpignan. Han foreslo å dra på helgetur til den katalanske delen av Spania. Hva med en liten helgetur ut på landet i juli, for å feire den franske nasjonaldagen, oss to og et hus med svømmebasseng?

Fristet av tanken på Middelhavet, på Spania og på helgeturer i høysesong, ble vi enige om å spise middag på tapasrestauranten Las Tapas Locas. Forrige helg, da vi var i San Sebastian, stappet vi i oss pintxos som om det skulle vært våre livs aller siste måltid, men fortsatt ville vi ha mer, fortsatt var vi ikke lei av alle de deilige spanske smakene.

Patatas bravas

Vi fikk servert hvert vårt glass rødvin fra Rioja, sammen med en porsjon patatas bravas, kroketter med skogsopp og kroketter med and, forutsigbare i våre tapas-bestillinger som vi begge er. Akkurat som spisestedene vi elsker i Spania, satt vi nå på hver vår barkrakk og lyttet til spansk musikk i et trangt lokale med en lang, smal bardisk i tre og hele ibéricoskinker hengende ned fra taket.

Tapas

Praten om helgeturer og ferieønsker fortsatte, vi pratet om våre foreldre, hans mor som jobber frilans og hans far som er pensjonist, sammen reiste de nylig på en spennende tur gjennom den nydelige Alsace-regionen kjent for sine eventyrhus, vingårder og fruktige Pinot Gris (hvitvin). Videre dro de på biltur gjennom Tyskland med et mål om å besøke det romantiske slottet Neuschwanstein i de bayerske alpene. Min mor jobber også frilans, også hun dro nylig på tur. En togtur helt alene, gjennom Norge og Sverige, videre over sjøen med båt til Polen. Heldige er de som kan nyte slik en frihet, uten at det rammer deres personlige økonomi.

Dagdrømming og romantisering av et liv med frie tøyler, Julien og jeg pratet om hvor fint det ville vært å kunne jobbe eksternt, reise landet rundt med tog og overnatte på en vingård i Provence eller på et slott i Dordogne, kjøre til Spania og jobbe fra en utekafé med utsikt mot havet.

Slik har vi det ikke nå, men å være en del av Airbus er da ikke så verst, det heller.

Toulouse capitole baksiden

Tåregass, japansk mat og den årlige overraskelsesturen

Regnet har de siste dager skylt ned over Toulouse fra morgen til kveld, mens værmeldingen fra Norge har meldt sol og sommertemperatur. På kontoret har jeg sittet fra morgen til kveld og drømt om norsk 17.mai-feiring. Pølser og softis, flagg i rødt, hvitt og blått så langt øyet kan se. Korpsmusikk og barnetog. Bunader og fine kjoler. Kaffe og kransekake hos familien.

De fine tradisjonene, savnet er stort på dager som disse.

Heldigvis har sola i dag tittet frem og tørket ut veikantens store søledammer og vått gress i offentlige parker og private hager. Nå kan jeg smile.

For første gang på seks måneder skal vi besøke sentrum på ettermiddagen, min kjære og jeg. Demonstrasjonene pågår fortsatt, i dag feirer faktisk de gulkledde demonstrantene sitt halvårsjubileum, så merkelig som det kanskje lyder. Vi våger oss inn til sentrum, kino og restaurantbesøk, vil det være mulig å spasere litt rundt i sentrumsgatene når vi først befinner oss i hjertet av Toulouse?

Svaret får vi kun en sju minutters metrotur senere. Politi med skjold og store våpen har sperret av flere gater, samt hele Place du Capitole. Stor omvei og små sidegater leder oss i retning kinoen, men også i retning tykke skyer av tåregass. Politiet har gasset hele kvartalet for å holde demonstrantene på avstand. Også alle andre som skulle være så uheldige å befinne seg nettopp her, nettopp nå, blir utsatt for smerten som tåregassen fører med seg.

Aldri før har jeg opplevd dette. Øynene, slimhinner, et ekstremt ubehag i nese og hals, jeg blir kvalm, jeg får vondt i hodet, vi løper til kinoen og blir værende der. Vi surrer rundt i korridorene i førti minutter før vi endelig kan flytte oss til kinosalen som skal vise filmen vi har kjøpt billetter for å se.

Om lag to timer senere, stiger vi ut av kinosalen, ut av lokalet, ut på gaten, luften er frisk men den ekle lukten av gass henger fortsatt litt igjen.

Lørdagskvelden er ung, vi forlater Place Wilson-området, sakte promenerer vi i retning den japanske restauranten Juguem. Han har reservert bord til oss på dette japanske spisestedet, et sted som ikke serverer sushi, ei heller ramen. Her tilbys diverse småretter til forrett og den japanske retten okonomiyaki til hovedrett.

Grillet svinekjøtt

Selv bestiller jeg grillet marinert svinekjøtt, sammen med sidesalat med sesamsaus, en enkel forrett før måltidets høydepunkt serveres.

Okonomiyaki

Hvordan beskrive Okonomiyaki, hvordan beskrive noe som minner om en omelett, litt som en spansk tortilla, men fylt med strimlet kål og ikke potet, dekket med en søt-salt grillsaus og en form for majones. Min kjære, som under to anledninger har vært på besøk i Japan, har lenge snakket varmt om all den deilige maten som landet har å by på, alle de lokale spesialitetene som er minst like deilige som sushi, om ikke enda bedre!

Jeg håper også jeg kan reise til Japan en dag, til Tokyo og Kyoto, til Nara og Osaka, gå på j-rock konsert og på karaokebar, se Mount Fuji og templer og forhåpentligvis også kirsebærtrær i full blomstring. Men, Japan må vente.

Toulouse

I år blir det ingen ferie utenfor det europeiske kontinent, da bryllupsplanlegging er dyrt og antall feriedager er begrenset, da vi allerede har en ukeslang juleferie i vente, julemarked i den tyske byen Dresden og i hovedstaden Berlin, samt julefeiring i Paris. I tillegg har jeg allerede neste uke, nå på onsdag, en overraskelsestur i vente, i regi av min kjære forlovede. En tradisjon oss i mellom, hvert år tar han meg med til en ny destinasjon for å feire bursdagen min.

Den tjuetredje mai fyller jeg år, jeg aner ikke hvor vi skal, men gjett om jeg gleder meg. I fjor tok han meg med til Roma, nydelige romantiske Roma med sine sjarmerende små gater og flotte monumenter. Jeg gikk sikkert opp fem kilo av all den deilige maten som Italia fristet med, utsøkt pasta og pizza og gelato og tiramisu og chianti vin. Å få muligheten til å besøke Vatikanet og Colosseum hadde lenge vært en drøm for meg, en drøm jeg fikk oppfylt i bursdagsgave.

Hvor vi reiser på onsdag vil jeg ikke få vite før nettopp på onsdag. Grunnet utgiftene rundt bryllupsplanleggingen tviler jeg på at årets bursdagsfeiring vil skje i det store utland, men likevel er det jo en mulighet for både det ene og det andre. Jeg venter uansett i spenning!

Fontene Toulouse

Capitole, takknemlighet og vegetarbrunsj med familien

Påskesøndag, jeg våkner rundt åtte, igjen er jeg førstemann ut av dyna, inn på badet, førstemann som ønsker ny dag velkommen, igjen, i dag som i går.

Sola skinner til tross for at værmeldingen har spådd regnvær, en gledelig overraskelse å våkne opp til. Frokostbordet dekkes med ferskpresset appelsinjuice, pålegg og oppskåret baguette.

Rosa morgenkåpe, nyvasket hår, mine foreldre er nesten fullt påkledd, min kjære sitter ved bordet iført pyjamas. Mine foreldre og jeg skal, etter frokost, handle inn et par småting fra en liten økologisk butikk i nabolaget, før vi, sammen med min kjære, skal spasere inn til sentrum for å besøke Capitole.

Han og jeg skal vise dem hvor vi til neste år skal gifte oss, i det vakre rådhuset i Toulouse, bygningen som har fungert som sentrum for lokale myndigheter i over åtte hundre år, et historisk monument med interiør blant annet fra 1500-tallet og nydelig kunst på vegger og tak fra 1892. Jeg elsker denne bygningen, dette interiøret, denne kunsten, denne byen!

Capitole

Jeg kler meg i hvit bluse, blå jeans og hvit jakke, og pynter mitt mørke kjedelige hår med en diger hårspenne dekket med kunstige perler, som en liten krone på verket. Å pynte meg for å besøke Capitole bør da være helt i orden?

Hvitt

Vi har jo dessuten reservert bord på kafé for å spise lunsj, da kan jeg jo være fin i anledning søndagslunsj på vegetarisk kafé sammen med min familie og min kjære forlovede?

rpt

Mine foreldre ser ut til å like Capitole-bygningen og de store vakre salene fulle av kunstverk, gulldetaljer, kunstig marmor og rosa toner. Spesielt min stefar lar seg fascinere, noe som gleder meg stort, da det i utgangspunktet skal mye til for å imponere disse to.

IMG_20190425_001320_178

En time tilbringer vi på Capitole, før vi kommer til å huske på at vi faktisk har en lunsjreservasjon å rekke. En liten omvei har vi derimot tid til, en liten tur innom Saint-Sernin basilikaen, det som etter min mening er byens fineste kirke. Sola har nå gjemt seg bak regntunge skyer, milliarder av dråper skyller ned, vi vil søke ly i kirken men døra er stengt. Påskemessen pågår, vi kan ikke forstyrre.

Saint Sernin

Med min lille paraply i hånda og min mor ved min side, er i det minste vi kvinner beskyttet mot det hissige regnværet. Mennene, derimot, ser seg tvunget til å ta imot hver eneste dråpe, de har ingen paraply.

Vel fremme ved den vegetariske kafeen, som for øvrig heter La Belle Verte, får vi vite at søndag betyr brunsjmeny, brunsj hele dagen uten unntak. I tillegg blir vi i tjuefem minutter stående i et hjørne, i vente på å bli henvist til vårt reserverte bord. Min kjære er misfornøyd fordi vi befinner oss på vegetarkafé blant hippier og hipstere, mennesketyper som av en eller annen grunn provoserer ham. Min stefar er misfornøyd fordi det er varmt og altfor folksomt i lokalet, og min mor er misfornøyd fordi hun ikke kan velge hva hun vil spise, men blir tvunget til å spise det samme som alle andre, det eneste som tilbys.

Veggis

Alt som serveres smaker utrolig bra, noe vi er alle enige om, et stort fat stappet med godsaker som hummus, linsepuré, coleslaw, salat, vårrull med sopp og tofu, på fatet har vi søtpoteter, gaspacho av rødbeter, eplekompott. Maten smaker, men jeg føler meg bare trist, skuffet og oppgitt.

Alle er sure, alle er misfornøyde, til tross for at det er jeg som skal ta regningen og spandere all mat og drikke, til tross for at vi jo har hatt en hyggelig formiddag med besøk på Capitole. Dessverre er jeg altfor vandt til slike reaksjoner, denne misnøyen, fra både disse tre, og andre mennesker som står meg nær.

Altfor ofte prøver jeg å gjøre fine ting for å vekke frem et smil hos andre, jeg nedprioriterer egne lyster og behov for å glede andre mennesker, og som oftest ender jeg likevel opp med likegyldighet eller misnøye som svar fra samtlige personer.

Jeg er glad i mine foreldre, jeg er glad i min forlovede, mine venner, alle som står meg nær, men vi lever i et samfunn hvor vi har det så godt at mange glemmer å sette pris på hvor godt vi faktisk har det. Mange glemmer å sette pris på menneskene rundt seg, verdsette de små øyeblikkene, smile til noen som trenger varmen fra et smil, og takke sine nære, de som gjør alt de kan for å glede noen de er glad i.

Mot slutten av måltidet smiles det litt, likevel.

Kvelden avsluttes med tegnefilm på TV-skjermen og godteri på bordet, jeg blar i et bryllupsmagasin og veksler mellom å være voksen og barn, med blikket vendt mot Disney-klassiker på skjermen, ned i magasinets glamorøse artikler, og tilbake mot skjermen igjen.

I morgen drar mine foreldre og jeg til byen Albi, hvor vi skal overnatte to netter i en leilighet med utsikt mot den flotte katedralen.

En av sørvestlandets mange skatter, like fin som vårt kjære Capitole.

Capitole

Vi går gjennom en vanskelig periode

Jeg spaserer gjennom Carmes, den fineste bydelen i hele Toulouse, på vei til en liten kafé hvor jeg har hørt at de lager kanelboller som serveres rykende varme, med krem av philadelphiaost på toppen.

En kanadisk kollega, som for øvrig er den triveligste av alle på kontoret og en av de morsomste vennene jeg har i denne byen, bor i samme gate som kafeen Canopée Coffee House. Jeg sender henne en melding for å spørre om hun kanskje har tid og lyst til å møte meg over en kaffe og kanelbolle. Hun svarer at hun gjerne ville møtt meg, hadde det ikke vært for at hun er opptatt med å pynte seg til kveldens store date med en fransk gutt hun ble kjent med i forrige uke via en eller annen datingapplikasjon.

Canopée

Alene sitter jeg og grubler. Jeg sender en sms til min kjære for å spørre hvordan han har valgt å tilbringe ettermiddagen, selv om jeg allerede vet svaret så inderlig vel. Han sitter som hver ettermiddag fornøyd hjemme på sofaen, med fjernkontrollen i hånda og joggebukser på. Ivrig forteller jeg ham hvor fint det er å kunne sitte her og titte på mennesker, spise deilig fersk kanelbolle og lese ferdig romanen jeg først åpnet på mandag. Han sender meg en emoji, en tommel opp.

Jeg forteller ham ikke lenger hva jeg leser, hvilke inntrykk jeg sitter igjen med, alt det fine jeg får igjen for å gang på gang reise til et nytt og spennende univers, hvilke følelser jeg sitter igjen med, etter å ha levd meg inn i alle de forskjellige historiene som fanger min interesse. Jeg forteller ikke lenger hvordan enkelte forfattere skildrer historiene så bra at jeg røres til tårer, mens andre får meg til å bryte ut i latter, gang på gang.

Han går virkelig glipp av mye vakkert, han som velger bort litteraturens magi. Ei heller forstår han hvorfor jeg liker å kaste bort tiden min på kafébesøk når vi har kaffe hjemme.

Han mener likevel det er våre motsetninger som gjør oss til en bra match, at mine dagdrømmer og min spontanitet er som krydder for hans logiske tankemønster og seriøse holdning. Han trenger en tornado som meg, jeg trenger stillheten som kommer etter stormen, hans varme omfavnelse og hviskende ord.

Vi trenger hverandres kvaliteter, likevel har vi nå gravd oss ned i et hull, vi sitter fast, han irriterer meg og jeg irriterer ham, vi vet ikke lenger hva vi kan si til hverandre.

Men vi må snakke sammen. Kun ved å kommunisere og erkjenne egne feil, samt se den andres behov, vil vi komme oss smertefritt gjennom dette.

Bybildet

Mange beskriver ham som autoritær, og gjerne en smule dominerende. Meg beskriver de som, tja, sjenert men rastløs og ikke spesielt glad i regler. Om jeg vil spise godteri før middag, gjør jeg det. Om jeg vil snakke høyt på bussen, gjør jeg det. Som barn fikk jeg i slike tilfeller kjeft av mine foreldre, i dag får jeg kjeft av ham. Enebarn er vi begge, kanskje er det derfor jeg er så trass og han så sta. Stadig inngår vi kompromisser, dessverre er disse oftest i hans favør. Jeg får bestemme hvilket spisested vi skal besøke når vi hver lørdag har vår ukentlige romantiske aften, han vil bestemme alt annet.

Om ikke ham, så er det hans mor som vil ta styringen. Ta bryllupsplanlegging som et eksempel. Dette har jeg sett frem til siden jeg var en liten pike, og allerede her har min kommende svigermor overkjørt meg så mye at jeg ikke lenger ser glede i et fremtidig bryllup.

Gang på gang, sier jeg ifra.

Gang på gang svarer han at hun bare ønsker å gi en hjelpende hånd, men denne hånda har en tendens til å strekke seg mye lengre enn hva jeg er komfortabel med.

Lytt til meg kjære, se meg.

Vi diskuterer våre forskjeller, våre egenskaper, alle utfordringene vi møter i dette nå fire år lange forholdet. Best har vi det når vi er ute på reise, på ferie sammen han og jeg, når vi planlegger og kartlegger og organiserer og løper fra sted til sted mens vi suger til oss kultur og historie, med fotoapparat rundt halsen.

Men han vil ikke lenger reise på ferie med bare meg. En helgetur i nærområdet går fint, men når det gjelder utenlandsturene mener han det er bedre å reise sammen med foreldrene sine. Vi sparer penger om mamma og pappa blir med, sier han. Ja, selv da vi først begynte å prate om bryllup, ble det foreslått å la hans foreldre bli med på bryllupsreise. Et forslag jeg slo hardt ned på.

Alene sitter jeg på kafé og grubler. Overtenker. Jeg tenker på mannen jeg elsker, min forlovede, jeg tvinner forlovelsesringen rundt fingeren.

Toulouse

Trist

Fordi man kan forelske seg og blomstre i en by

Mars måned, en vanskelig måned, tankene vandrer på ville veier, inn i de dypeste groper, men fortsatt kan jeg skimte sollyset og vårblomstene som titter frem. Påskeliljene har blomstret fritt blant gress og ugress, vintersolen og tosifrede plussgrader gir dem næring. Kan også jeg få blomstre i sollyset?

Jeg strekker min hånd etter hans, min bedre halvdel, jeg trenger hans nærhet, jeg trenger å vite at alt kommer til å ordne seg etter hvert. Han ser på meg med sine snille brune øyne, det trygge smilet som sier mer enn ord. Hans hånd, hans varme hud, flettes inn i min. Vi utveksler ikke ett eneste ord, der vi spaserer hånd i hånd, de to kilometerne som fører oss fra vårt hjem, inn til sentrumskjernen av vår kjære by Toulouse.

Capitole baksiden

Himmelen er grå, luften er kjølig og vinden blåser kraftig, men selv de store vindkast hindrer ikke oss fra å gå tur sammen.

Mitt hår danser fra side til side, de lange brune lokkene legger seg over øynene mine, over munnen min, jeg må løsrive meg fra hans hånd da jeg ser meg nødt til å kjempe mot mitt flagrende hår. For å kunne se asfalten under beina mine, for å kunne flytte meg for syklistene og alle menneskene som passerer oss på veien gjennom Saint Cyprien, over Pont Neuf og videre til Place du Capitole.

Vi spaserer forbi Château d’eau, det historiske røde vanntårnet som i vår tid huser spennende fotoutstillinger, kunst i farger eller sort-hvitt, øyeblikk foreviget av kreative sjeler fra nært og fjernt.

På broen Pont Neuf står det nå, som hver dag, mange turister fra forskjellige verdenskanter med mobiltelefoner og fotoapparat, de tar bilder sammen med sine reisefølger, smilende bilder av seg selv og hverandre på byens fineste bro, med vakker utsikt over Garonne-elven, Musée d’histoire de la médecine og det kjente Saint-Joseph kapellet med sin karakteristiske kuppel. De skulle bare visst hvor mye finere alt sammen vil bli, når himmelen er blå og når alt av stillaser er fjernet og all vedlikeholdsarbeid er unnagjort.

Kom tilbake om to måneder, når sommertemperaturen er kommet for å bli, når livet blomstrer på utekafeer og blomster blomstrer for fullt i parkene, når speilbildet i elven er blått, kongeblå som himmelen, når kvinner går i kjoler og menn i sommerlige skjorter. Kom, mai, du skjønne milde.

Sentrumsgatene

Jeg mimrer tilbake til første gang jeg var i Toulouse, mitt første inntrykk av byen, da jeg fortsatt bodde i Paris og ikke ante hva fremtiden ville bringe. Mai måned, seks dager før bursdagsfeiring og tur til Nederland.

Regnværet som møtte meg i det jeg steg av toget, den mørke kveldshimmelen og den sørvestfranske arkitekturen, røde murstein, mur i nyanser av oransje og rosa prydet med vinduer med fine blå skodder. Jeg, med mine regnvåte joggesko løp fra Matabiau togstasjonen til hotellet hvor jeg hadde reservert rom for de neste to nettene.

Jeg forelsket meg i Toulouse, i det franske sørvestland, en forelskelse som har utviklet seg til å bli ekte kjærlighet. Tenk at man kan elske et sted som man elsker et annet menneske.

Handlegater

Jeg forelsket meg i arkitekturen, Capitole og Saint-Étienne katedralen, i den sjarmerende handlegaten Rue Saint-Rome og de små sidegatene i nabolaget Carmes, parkene Jardin Japonais og Jardin des Plantes, den trivelige lille restauranten Le Dahu, mitt første restaurantbesøk i byen, første møte med den lokale spesialiteten, bønnegryten cassoulet. Spisestedet som dessuten lager byens beste valnøttbrød!

Mars måned, her er vi, nesten to år er gått siden jeg var her for første gang. Han og jeg, vi promenerer, vi er på søndagstur gjennom de fredelige sentrumsgatene, forbi Capitole, vi skal på kino og kafé, hans varme hånd i min.

Karusell

Blått skjerf

Oss to på sykkeltur langs Garonne-elven

Søndag, Toulouse.

Etter planen skal vi tilbringe ettermiddagen på sykkeltur langs Garonne-elven. Under solfylt himmel, temperaturen måler 21 varmegrader, motivasjonen er på topp.

Så deilig det er å kunne trene ute i det vakre landskap, med nakne legger og solbriller på nesa. Velkommen skal du være, kjære etterlengtede vår!

Ikke siden i fjor høst har vi vært ute på sykkeltur sammen, han og jeg. Ikke siden den dagen vi var på vei ut, men måtte snu innen vi var kommet til enden av gata, da hans sete og diverse skruer plutselig fløy av sykkelen, og spratt dramatisk over den asfalterte veien, der hvor bilister suste forbi oss i full fart. Selv ble jeg vettskremt, da dette kunne endt riktig så stygt om min samboer hadde latt seg distrahere og mistet balansen. Siden den gang har det vært mye snakk om å fikse det ødelagte setet og erstatte de forsvunnede skruene, men månedene gikk og lite, rettere sagt ingenting, ble gjort.

Ikke før i dag.

Sykkeltur

I dag er tonen en annen. Han er motivert, i dag skal vi endelig ut på tur, endelig få litt mosjon, komme i gang med trening, som vi jo har pratet om i fire år nå, det vil si, siden den gang vi først ble sammen.

Siden jul har jeg ligget totalt på latsiden når det gjelder trening, og før jul var det kun den ukentlige yogatimen som holdt meg i form, yoga hver torsdag, samt en liten spasertur hver lørdag.

Det hjelper ikke stort at jeg har en kontorjobb hvor jeg sitter hele åtte timer foran en datamaskin, og ikke beveger meg stort lengre enn til og fra kaffemaskinen, eventuelt til og fra diverse kontorer for å prate med andre kolleger.

Denne i stor grad passive livsstilen har ført til et noe dårligere selvbilde og en dvaskere kropp. I flere år har jeg bedt min samboer om å bli med meg ut på diverse aktiviteter, måtte det være badminton, minigolf, pétanque, kano og kajakk, vandring i skog og mark, eller som nå, dra på sykkeltur i nærområdet. Så ofte som vi har fint vær her i Sør-Frankrike, er det jo bare trist å kaste det hele bort, til fordel for hva?

For å heller sitte som lenket til sofaen, som slaver for fjernsynet?

Nå er jeg klar. Med treningstights og joggesko, med håret festet i hestehale. Jeg er klar til å sykle langt, sykle lenge, kjenne på adrenalinet mens jeg tråkker på pedalene, kjenne vinden i ansiktet mens jeg ruller forbi biler, forbi mennesker, langs elven og gjennom parken, forbi markedsplassen og videre gjennom boligstrøk.

Elv

Han sykler foran meg på sin gule sykkel, jeg følger etter på min røde. Syklene låner vi av hans foreldre. De mener det er bedre at vi bruker dem, enn at de står og støver ned i garasjen, kun for å bli benyttet av edderkopper til å feste spindelvev.

Sykkelen min har hull i setet, malingen har flasset av enkelte steder, noe av metallet har dessuten rustet. Spesielt flott er sykkelen ikke, men den er min på gjenbruk, og ingenting er finere enn ting som har levd et tidligere liv, ting som har en historie. Jeg lurer på hvor disse to syklene har vært tidligere, før de til slutt ble plassert i en garasje utenfor Paris, forlatt og glemt bort i tjue år.

Jeg lurer på om hans foreldre pleide å sykle tur den gang da syklene var skinnende nye, om de dro på søndagstur sammen i nærområdet hvor de bor, i den lille landsbyen på utkanten av Paris. Forbi solsikkeenger, potetåkre, maisåkre, forbi kirken og rådhuset, bakeriet og aviskiosken.

Jeg lurer på hvorfor de sluttet å sykle.

Garonne elven

Refleksjon

Du og jeg, over en brunsj

Forrige søndag.

Vekkerklokken ringer, jeg har allerede ligget våken med øynene lukket i hva jeg antar må være rundt en drøy halvtime, men sannsynligvis ikke er snakk om mer enn ti minutters tid.

Jeg lister meg rolig ut av senga, han sover fortsatt. Lunket vann som renner fra dusjstrålene over min klamme, svette kropp føles ubeskrivelig deilig, etter å ha ligget tett, side om side, sammen med min kjære og hans varme kropp, usedvanlig varm til mann uten feber å være. Soverommets vinduer har vært åpne hele natten, kjølig natt har blitt til sommervarm morgen, vi lures til å tro at februar er juni og sommerferien er like rundt hjørnet.

I dag dropper vi frokosten, vi skal spise brunsj på et spisested i nabolaget. Et sted som tidligere huset en noe merkelig cocktailbar med stor uteservering til langt ut på natten, tre dager i uka. Lokalets nye eiere har gitt stedet ny forkledning, nytt image, nytt liv. Nå tilbys frokostbuffet til ivrige morgenfugler og brunsjbuffet utover formiddagen til rundt ett på ettermiddagen. På kveldstid serveres tapas og enkle retter, vin og cocktails. DJ og dansegulv lokker til seg byens mange feststemte livsnytere i helgene.

Jeg mimrer tilbake til årene da jeg var en annen versjon av meg selv, en yngre, penere, enslig og eventyrlysten utgave av moi-même. En av disse som ville vært først ut på cocktailbar, først ut på dansegulvet, synge til låtene som lyder gjennom høytalerne, oversminket og oppstaset i høye hæler og korte kjoler, venninnegjengen og jeg, full av iver på lørdagskvelden, full av melankolsk temperament dagen derpå.

De høye hælene danser ikke lenger. De korteste kjolene har jeg gitt bort, andre har jeg tatt vare på. De peneste kjolene og de mest komfortable av mine stilletthæler sparer jeg til spesielle anledninger, fine anledninger som middager på gamle franske slott og luksuriøse restauranter, sofistikerte barer som spiller jazzmusikk og serverer det fineste man kan få tak i av drikkevarer. Kvelder som fortjener dype røde lepper og lekker parfyme av luksusmerket Guerlain.

Til brunsj kler jeg meg komfortabelt og avslappet, som på en hvilken søndag som helst. Brunsj er sen frokost, tidlig lunsj, ikke pyjamas, ei heller pen kjole. Jeg finner frem mine sorte jeans, de fra Paris, og min fuchsia-rosa topp, den fra Sør-Afrika. Romslig topp er en nødvendighet når buffetmat og en risiko for overspising venter meg. Min samboer er våken, han slenger på seg gårsdagens t-skjorte og sine marineblå joggebukser, jeg spør ham om han har lyst på kaffe, vi har ikke tid, sier han kort. Vi spaserer gjennom de fire gatene som fører oss til den åpne plassen ved markedshallen i nabolaget Saint Cyprien, en åpen plass hvor restauranter ligger side om side, japansk, fransk, hawaiiansk, italiensk, bakeri, en liten kiosk som selger østers.

Ei blond servitrise med en stor kjærlighet for gråtoner og botanikk, om man går ut fra hennes tatoveringer å bedømme, leder oss til et bord i andre etasje av lokalet, der hvor brunsjbuffeten står klar og venter på de mange sultne gjestene som, par etter par, familie etter familie, inntar hvert eneste bord i etasjen.

Tapas

Ferskpresset appelsinjuice eller grapefruktjuice spør hun, appelsin, sier vi i kor og takker. Kaffen henter vi selv, han henter en sort kaffe til seg selv og en beige kaffe, halvfull av melk, til meg.

Desserter

En buffet bestående av mye både søtt og salt, vil nok falle i smak hos de fleste, selv vegetarianere vil kunne kose seg her. Jeg spiser spansk omelett, kroketter med ost-og kjøttfyll, croque monsieur med champignon, minipizza, ravioli, her finnes også laks og tunfisk (som jeg ikke liker) , jeg spiser rillette og brød. Amerikanske pannekaker, crêpes, sjokolademousse, crème brûlée, banankrem og panna cotta. Fruktsalat. Utvalget er stort, jeg overdriver, overspiser og triller ut av restauranten og videre nedover gatene, i retning hjemover.

Vi kjøper med oss frukt fra markedshallen, morgendagens dessert. En rolig deilig brunsj er over, sunne rutiner og travel hverdag venter.

Rutiner, rutiner, det er fint med avbrekk, det er fint med brunsj.

Fuchsia-rosa

Fine avbrekk fra daglige rutiner i Toulouse

Nok en lørdag, nok en mulighet til å finne på ting som jeg ellers ikke ville fått tid til i løpet av uka.

Ukedagene går i ett, med sine faste rutiner, et mønster som til tider repeteres til det kjedsommelige. Ingenting gleder meg mer enn å telle ned dagene og planlegge neste lørdag og alle lørdager som følger. Som en ekte amatørdetektiv scroller jeg meg gjennom søk etter søk på internett, suger til meg informasjon og studerer det digitale kartet nøye, hvor drar vi, langt, nært, hvor. Motivert og nysgjerrig, lar jeg meg inspirere av andres bilder og fine ord, i min søken etter hvilken landsby vi kan besøke denne gang, hvilket spisested vi burde sjekke ut, hvilke aktiviteter vi kan finne på hvor. Jeg noterer meg hvordan været er meldt for helgen som kommer, jeg søker, jeg finner, jeg kommer med forslag og ideer og gjør flere ti-talls forsøk på å overbevise min bedre halvdel. Hans engasjement er som oftest ikke-eksisterende (i starten).

Denne helgen har vi derimot latt bilen stå hjemme. Min kjære har hatt en dårlig arbeidsuke og mangler motivasjon til å finne på stort annet enn å slappe av hjemme, og kanskje ta en tur ut på fin restaurant et eller annet sted i nærområdet i løpet av kvelden.

Selv starter jeg dagen med time hos frisøren, splitte tupper klippes og håret farges tilbake til det mystiske mørke, châtain som châtaigne, kaller frisøren fargen, kastanje, den kommer sannsynligvis til å falme bort, noe den jo alltid gjør etter en stund. Frisørsalongen jeg pleier å gå til, har fått seg en maskot, en nydelig liten kattepus, brun med sorte striper og gule øyne. Jeg sier til frisøren at jeg synes katten er nydelig, hun smiler. En annen kunde, en pen mann i førti-årene, spør den andre frisøren om katten kommer til å være i salongen daglig. Ja, bekrefter hun.

Beige skjerf

Med sunnere og mørkere hår, forlater jeg lokalet og spaserer videre oppover de smale gågatene, på vei til den nye kafeen i nabolaget mitt, Delisio Cafe. En kafé som hovedsakelig serverer poké bowls, gatemat fra Hawaii, men også paninier og franske kaker i tillegg til et stort utvalg av kaffedrikker. Jeg leter frem ei bok fra min brune skinnveske, en novellesamling i pocketformat, jeg benytter alenetiden til å sitte blant fremmede mennesker på kafé, jeg leser noveller og drikker kaffe latte. Fransk sitronterte nytes til kaffen, jeg gir meg hen til denne søte og syrlige delikate synden av en dessert, selv om jeg vet at nok en dessert venter meg på kvelden.

Kafé

Boka er lettlest, kaffen og terten smaker himmelsk, jeg leser ferdig og slenger på meg min beige ullkåpe og matchende skjerf, et skjerf som jeg kjøpte på markedet i Saint Tropez ifjor sommer, da jeg dro på helgetur til Cannes for å besøke min venninne som bodde der og jobbet for Chanel. Jeg undrer hvordan det står til med henne, hun flyttet midlertidig hjem til sin mor i oktober etter endt arbeidskontrakt på den Franske Riviera. Hva gjør hun nå?

Jeg fisker frem telefonen fra veskelomma og ringer. Hun er glad for å høre fra meg, sier hun og fortsetter; gjett om jeg har mye å fortelle deg!

Like utenfor markedshallen der hvor lokale oster, kjøtt, frukt og grønt selges, der blir jeg stående i hele femti minutter med telefonen på øret. Hun forteller at hun snart skal flytte til Paris, ny jobb i Chanel venter, kanskje vil hun finne drømmemannen i landets hovedstad, kjærlighetens by, hvem vet. Hun gleder seg til å dra på visning, finne seg en trivelig liten hybel i en Haussmannsk bygård. Jeg anbefaler henne noen stilige cocktailbarer og meksikanske restauranter, hun elsker det, og sier vi må besøke samtlige sammen. Vi ender til slutt opp med å planlegge jentetur, en helgetur i april, til Spania for å feire bursdagen hennes over tapas og sangria.

Jeg spaserer hjem, med lydbok på øret og vind i håret. En liten sms sendes til min kjære, jeg vil vite om han har lyst til å bli med meg ut på tur i nabolaget, været er jo så flott i dag. Tolv varmegrader og klar himmel. Han møter meg utenfor boligen, om jeg lover å ta en pils med ham ute på balkongen etterpå, så blir han med på tur. Jeg lover.

Klokka er nå rundt fire på ettermiddagen, og det vil ikke lenger være trygt å bevege seg inn i sentrumsområdet på grunn av demonstrasjonene. Vi drikker pils på balkongen, årets første utepils, samtidig titter vi på menyen til et spisested vi i kveld skal besøke.

Vi har reservert bord på en restaurant tjuefem kilometer unna Toulouse, Le Chai de Fages heter den, en restaurant med fredelig beliggenhet mellom store åkre. Bylivets mange lys blinker i det fjerne, byen føles så langt unna men likevel så nær. Restauranten er nydelig innvendig, nøyaktig slik jeg håper mitt fremtidige bryllupslokale vil se ut, murstein og tre i varm harmoni.

Restaurantopplevelse

Jeg har pyntet meg for kvelden. Stripete kjole fra Calvin Klein, høye hæler, et smykke fått i gave av ei venninne, øyenskygge. Min kjære har pyntet seg, han også. Hvit skjorte og sorte bukser. Han ser stilig ut, der han sitter med vinmenyen i hånda og leter etter noe nytt og spennende som vi ikke har smakt tidligere. Vi ender opp med ei flaske rødvin fra Collioure, jeg elsker Collioure, den vakre havnebyen som vi begge forelsket oss i, som vi ikke ville forlate, som vi begge har et stort ønske om å reise tilbake til, neste gang vi befinner oss i nærområdet.

Som mise en bouche, får vi servert blomkålsuppe med røkt spekeskinke, etterfulgt av forrett; kamskjell til ham og foie gras til meg. Til hovedrett får jeg biff Wellington med sopp, deretter banoffee i form av mousse til dessert. Jeg storkoser meg, britiske retter med en fransk touch smaker virkelig deilig.

Før desserten spiser vi dessuten lokale oster. En dresskledd mann ankommer bordet vårt med ei tralle, hvor rundt tjue oster står utstilt på rekke og rad. Mannen gir oss en grundig beskrivelse av hver eneste ost og vi peker ut dem vi ønsker å smake.

Dessert

Etter å ha spist oss mett på dessert, får vi servert enda en liten søt avslutning. Små cakepops med aprikoskrem, profiteroles med fyll av vaniljeis, og knasende mandelkjeks.

Nok en deilig lørdag, smiler jeg for meg selv, med et håp om at den neste vil bli like fin som denne.

Foie gras

Wellington

Banoffee