Karantenedagbok: Flere innstramminger og små oppmuntringer

2020. Om nåtidens jeg hadde hatt evnen til å reise tilbake i tid for å fortelle fjorårets meg om det kommende året, om en vår tilbrakt i karantene, om viruspandemi, om tomme butikkhyller og hamstring av varer, om massepermittering, økonomikrise og en president som forteller folket at vi nå er i krig, hvordan ville fjorårets meg ha reagert?

Sannsynligvis ville jeg ikke ha trodd på et eneste ord.

Situasjonen i dag. Nok en gang nevner jeg dette dokumentet, attestation de déplacement dérogatoire. Utskrift på A4-ark eller i håndskrevet utgave, signert og datert. Din gylne billett, din eneste gyldige dokumentasjon, en nødvendighet for å få lov til å forlate ditt hjem, måtte det være for å handle mat eller ta deg en liten joggetur. Denne uken ble flere innstramminger innført, du får ikke lenger lov til å både ta en tur innom butikken og trene ute samme dag, du er nå begrenset til ett ærend per døgn, maksimum en kilometer fra adressen du bor på, ikke mer enn én time får du lov til å være ute. Å jukse vil være nytteløst av flere grunner, klokkeslettet du velger å gå ut døra må nemlig noteres på papiret for å unngå bøter eller i verste fall, fengselsstraff.

Det nytter ikke å forsøke å lure systemet, storebror ser hver eneste bevegelse du gjør, politiet følger nøye med på byens mange overvåkingskameraer, ser de noe de ikke liker vil de finne deg, bøtelegge deg, blir du tatt en tredje gang vil de fengsle deg. På nyhetssendingene varsles det om droner og helikoptre, du vil bli observert, de sier at sosial kontroll er det eneste som får folket til å forstå alvoret, de sier dette er til ditt eget beste. Vi er i krig mot viruset og du befinner deg i krigssonen, dødstallene stiger, ta vare på deg selv, du vil ikke bli en del av denne grusomme statistikken.

Du vet at du er tryggest hjemme, du vet at du kan sette deg selv i fare om du risikerer å møte på noen som er smittet av viruset, men en del av deg ønsker likevel å tøye grensene, du savner menneskelig kontakt, de delte øyeblikkene og de gamle rutinene, du savner den normale hverdagen, du savner det som var.

Denne nye midlertidige hverdagen er surrealistisk, skummel, en mørk kontrast til disse solfylte vårdagene. Hverken jeg eller naboene mine har blomster på balkongen, vi burde ha kjøpt oss noen planter før blomsterbutikkene ble tvunget til å stenge, men vi tenkte ikke på slikt da muligheten var der.

Behovet for blomster, i tillegg til behovet for å lese en fin liten sommerroman, lytte til lystig popmusikk og se et par koselige komediefilmer, vokser seg større og større for hver dag, slik nyhetsbildet er nå. Virkelighetsflukt er terapeutisk.

I går fikk vi budskapet vi alle hadde gruet oss til å høre, beskjeden vi visste ville komme, portforbudet har blitt forlenget med to uker, inntil videre, med en stor fare for forlengelse.

Den siste tiden har jeg lest mye om hvordan isolasjon påvirker vår psykiske helse, både i parforhold og for enkeltindivider som bor alene, et interessant og svært aktuelt tema i disse karantenetider. I følge psykolog og forsker på ensomhet, John Cacioppo, går hjernen inn i en overlevelsesmodus når man føler seg ensom, man har lett for å bli selvsentrert, glemme å tenke på hvordan andre har det. Jeg lurer på hvordan våre liv vil bli endret etter portforbud og isolasjon, vil vi bli hardere og mer selvfokuserte eller vil dette bli vår øyeåpner, vårt vendepunkt, en ny sjanse til å bli bedre mennesker, bedre samfunn, en bedre verden?

Skjerf

Coronakarantene, dag 11.

Torsdag. For første gang siden forrige fredag beveget jeg meg ut ytterdøra, en liten spasertur til vårt nærmeste bakeri for å kjøpe brød, en unnskyldning for å få lov til å gå en liten tur i frisk luft, à l’heure 13:02 noterte jeg på attestasjonen, 26. mars, for nøyaktig fem år siden møtte jeg min samboer for første gang.

Kaker

Jeg kjøpte maisbrød, en miniquiche med spinat og en stor bringebærmakron med pistasje, jeg ville unne meg selv en liten dessert, en liten oppmuntring i en hverdag bestående av soving og arbeid, og lite stimuli.

Makroner

Jeg så hverken droner eller helikoptre.

Coronakarantene, dag 12.

Fredag. I forkant av mine ni timer med hjemmekontor, så jeg et behov for å skjemme bort meg selv med avslappende hjemmespa på morgenkvisten.

Badesalt

Lokale økologiske produkter, en ansiktsmaske full av antioksidanter og et varmt bad med badesalt som inneholder lavendelolje og salt fra den franske øya île de Ré.

Ansiktsmaske

Kvelden ble tilbrakt på samme vis som kvelden før, apéro med vin og snacks og videosamtale med dem vi er glad i. Forrige kveld skålte vi med venner og fredagskvelden feiret vi med mine foreldre, digitale treff, det nærmeste vi kommer sosiale sammenkomster i disse tider.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse mars
Mars, 2019. Gatemusikanter, uteserveringer fulle av mennesker. En normal lørdag i Toulouse.

 

 

Advertisements

Karantenedagbok: Samvittighet, utakknemlighet og savn

Jeg tenker, rettere sagt, overtenker. Samvittigheten gnager, det gjør vondt, jeg skammer meg, jeg har innsett at dette er en velfortjent lærepenge, en nødvendighet for å få meg, sannsynligvis også mange andre som meg, til å innse hvor mange av livets goder vi faktisk har tatt for gitt.

Vi som lever våre bekymringsfrie liv men likevel klager mer enn de som faktisk har grunn til å klage, vi som har god nok råd til å kunne handle nøyaktig de varene vi ønsker fra dagligvarebutikken, kanskje unner vi oss en sjokolade ekstra eller en litt dyrere ost, heldige er vi som ikke behøver å dra frem kalkulatoren, regne ut hvilke varer vi har råd til å handle med oss hjem og hvilke som må legges tilbake. Gjerne handler vi flere ganger i uka uten å engang tenke noe særlig over det, en liten svipptur innom kolonialen om lysten på en liten iskaffe eller litt smågodt melder seg, et lite ærend på nærbutikken for å kjøpe et par pils og en pose chips til fredagskvelden. Heldige er vi som har mulighet til slikt, heldige var vi før disse unntakstider.

Et av de dummeste utsagnene jeg noensinne har klart å lire av meg, har brent seg fast i minnet og truffet meg dypt i hjertet, som et ekko hører jeg ordene om og om igjen. Vi gjør alltid det samme hver lørdag, sa jeg oppgitt den gang, kino og restaurant hver eneste lørdag. Kjedelig, sa jeg surt, som et bortskjemt lite barn, kjedelig sa jeg, til tross for at vi stadig besøkte nye spennende spisesteder hver eneste lørdag, til tross for at jeg alltid har vært glad i å gå på kino. Nå ville jeg solgt nyra mi for et kinobesøk og et restaurantmåltid, uansett hvilken restaurant og uansett hvilken film.

Jeg kjenner et stort savn etter å kunne nyte en liten piknik ved La Ramée-innsjøen, gå lange turer i skog og mark, sykle tur langs Garonne-elven, løpe fritt, så langt jeg bare orker, med oppløftende musikk på øret. Blomster, jeg savner synet av fargerike blomsterbed i Jardin des Plantes og de vakre rosa kirsebærtrærne i Jardin Japonais.

I foreløpig bare ei uke har vi i Frankrike levd uten frihet (hvor lang tid som gjenstår er uvisst), våre utfordringer er ingenting i forhold til alle verdens mennesker som flykter fra krig eller lever i usikkerhet i land med borgerkrig. Vi er i det minste trygge i våre hjem, vi vet at verden utenfor våre fire vegger vil være like fin, gjerne også enda finere enn det den var før portforbudet. Renere, grønnere, klarere.

Vi vet at dette før eller siden vil komme til en ende, vi vet at dette er midlertidig, samtlige blir vi nok likevel mentalt påvirket av isolasjonen, noen mer enn andre.

Å være innelåst med alle mine tanker er for meg en berg-og-dalbane følelsesmessig. Tårer og frustrasjon, samtidig føler jeg meg ydmyk, takknemlig for alt jeg har, hadde. Frihetsberøvelse var kanskje nettopp det jeg trengte for å virkelig kunne se meg selv og verden fra et annet perspektiv?

Coronakarantene, dag 7.

Søndag. Siden søndagsbrunsj på kafé ikke lenger var en mulighet, forsøkte jeg å gjenskape opplevelsen hjemme på balkongen. Bakerst i kjøkkenskapet fant jeg en amerikansk pannekakemiks, proteinpannekaker, et produkt kjøpt for minimum to år siden, da jeg hadde planer om å begynne å trene flere ganger i uka og livnære meg på frukt, grønt og proteinprodukter (et nyttårsforsett som gikk i vasken etter to uker).

Jeg bestemte meg for å lage amerikanske pannekaker med bananer, lønnesirup og pekannøtter, akkurat som på frokostmenyen til Arcane, en av mine stamkafeer i Toulouse, optimistisk så jeg frem til en deilig brunsj servert på en av de stygge tallerkenene til samboeren min, ungkarstallerkener.

Pannekaker

I tillegg til pannekaker, tørket jeg støv av blenderen og mikset sammen yoghurt, skogsbær og banan til en tykk og god smoothie, med tilsatt vaniljeessens og lønnesirup for en søtere smak.

Visuelt sett ble ikke pannekakene så verst. Smaken var derimot grusom, den ørkentørre konsistensen likeså. Neste søndag lager vi toast med avokado, sa jeg surt til min kjære som fortsatt gaflet i seg de ekle pannekakene selv om jeg flere ganger hadde bedt ham om å slutte å pine seg selv.

Til middag bestilte vi pizza, et plaster på såret etter tidenes mest skuffende brunsjmåltid.

Pizza hjemlevering

Coronakarantene, dag 8.

Mandag. Etter en full dag med hjemmekontor, tilbrakte jeg resten av kvelden på Skype, et møte med vigsler for å planlegge både musikk, taler og underholdning til bryllupsseremonien som etter planen vil finne sted den 12. September, om ikke viruset holder oss fengslet over sommeren og videre inn til høsten. Vanligvis pleier vi å være i strålende humør, både han og jeg og vigsleren under disse møtene, denne gang var stemningen annerledes. Vi var slitne, oppgitt, en stor kontrast til tidligere møter da vi sammen hygget oss med ei god flaske vin, spekemat og salte kjeks.

Heretter vil jeg forresten avslutte hvert eneste innlegg av “karantenedagbok”-serien med et av mine mange mobilbilder fra Toulouse og livet før portforbudet, en liten oppmuntring for min egen del. 

Pont Neuf natt
Pont Neuf, jeg gleder meg til å kunne nyte denne utsikten igjen, vakre Toulouse med sin sjarmerende arkitektur og varme belysning.

 

 

Karantenedagbok: Permittering, parforholdet og uforventet gave

En hverdag snudd totalt opp ned, både for min samboer og meg, begge frykter vi å bli permittert fra Airbus som nå har stengt produksjonen de neste femten dagene, begge frykter vi også hvordan denne karantenetilværelsen vil påvirke vårt parforhold. Vi håndterer krisen på totalt ulike måter, jeg ved å gjemme meg bort og grave meg ned i bøker og personlige prosjekter for å få tankene over på noe annet, han ved å søke nærkontakt, tøyse og le av hele karantenelivet. Interessant blir det å se hvordan vi kommer oss gjennom dette sammen, spesielt med tanke på at våre felles interesser er alle basert på livet utenfor disse fire veggene. Reiser, restaurantbesøk, konserter og ølbarer, aktiviteter vi ikke lenger har lov til å ta del i.

Jeg undrer, par som oss, som har for vane å gjøre ting hver for seg, par med totalt ulike interessefelt, hvordan holder dem liv i kjærligheten når livet settes på pause og hverdagen består av absolutt ingenting i det hele tatt?

Vi har ulik filmsmak, han liker ikke å lese bøker, jeg liker ikke å spille kort, han liker ikke Scrabble, og vi vet ikke hvor vi har gjort av Trivial Pursuit. De fleste aktiviteter som kan gjøres hjemme, gjør vi hver for oss. Han spiller dataspill og jeg skriver dikt og noveller. Vi lager i det minste middag i fellesskap, men begge sliter vi med hissig temperament på kjøkkenet, vi drikker heldigvis også vin (mer enn vanlig under slike omstendigheter) og hygger oss med apéro sammen. Hver kveld blar vi gjennom hele utvalget til Netflix og sovner på sofaen foran TV-skjermen med fjernkontrollen i hånda, en tapt kamp hvor vi etter timesvis med leting aldri finner  en eneste film som vi begge ønsker å se.

Jeg elsker samboeren min, min forlovede, men jeg frykter hvordan denne isolasjonen vil påvirke oss i det lengre løp, jeg frykter alle de negative overraskelsene som kan møte oss neste uke, siste nytt, dårlig nytt fra arbeidsgiver og fra myndighetene. Jeg frykter permittering, forlenget portforbud, vi følger nyhetsbildet nøye, jeg gråter fordi jeg savner familien min i Norge og i Polen, jeg gråter fordi min mor bekymrer seg for meg og min psykiske velvære, og fordi vi ikke lenger vet når vi vil møtes igjen. Avisene spår både babyboom og skilsmisseboom etter denne krisen er over, jeg vil ikke være del av denne statistikken.

Coronakarantene, dag 5.

Fredag. Etter en full dag med hjemmekontor til halv fire, printet jeg ut nok en datostemplet Attestation de Déplacement Dérogatoire med ny signatur, jeg bekreftet nødvendigheten for å handle mat og lovet å vende direkte tilbake til karantenetilværelsen etter en rask tur innom fredagsmarkedet i nabolaget.

Ny attestasjon kreves for hver gang vi behøver å forlate hjemmet, utskriftsversjon eller håndskrevet på papir, digital versjon aksepteres ikke.

Frukt og grønt

Jeg så frem til å besøke det ukentlige bondemarkedet, en fredagsrutine som nå ville bli et av ukas store høydepunkter, en utflukt, for første gang i mitt liv fikk jeg nå følelsen av å nesten begå et lovbrudd der jeg steg ut døra og spaserte de femti meterne bort til markedsplassen. Som om jeg var en fange i ferd med å snike meg ut av fengsel, beveget jeg meg med forsiktighet, ansiktet delvis skjult bak et sort skjerf.

Oliven

Markedet var åpent, men svært få besøkende hadde tatt turen dit. Jeg holdt flere meters avstand fra hvert eneste menneske, handlet med meg hvitløksmarinerte oliven og diverse oster, delikate franske smaker som vi utover kvelden skulle nyte over et par glass rødvin.

Franske oster

Fra markedet dro jeg videre til et bakeri i enden av gata, mitt siste ærend for helgen. Et stort nybakt fullkornsbrød, fortsatt varmt, jeg puttet baksten i vesken sammen med mine nyinnkjøpte godsaker fra markedet.

Nybakt brød

Da jeg kom hjem, var det første synet som møtte meg en stor pappeske som stod plassert midt på stuegulvet.

Denne ble levert på døra mens du var ute, bekreftet Julien og spurte deretter hva jeg hadde bestilt. Spesialølen jeg bestilte noen dager tidligere hadde jeg allerede fått beskjed om at ville bli forsinket med planlagt levering på mandag. Hudpleieproduktene skulle jeg også få levert først neste uke. Jeg ante derfor ikke hva denne store esken kunne inneholde, eller hvem som hadde tatt seg bryet med å sende meg en stor pakke helt uten videre.

Gsc

Da jeg åpnet esken smeltet hjertet mitt totalt. Et nydelig rosa kort, en liten bamse, en stor flaske musserende, en liten flaske rosé, sjokoladekuler og kjeks. En gave fra mamma, min snille gode mamma som jeg ikke har sett siden vi ferierte sammen i Danmark i fjor sommer.

Coronakarantene, dag 6.

Lørdag. Julien og jeg startet dagen med en god frokost og en fransk dokumentar om andre verdenskrig på TV-skjermen. Deretter byttet vi fra pyjamas til treningstøy og tok oss en treningsøkt på stuegulvet, etterfulgt av vindusvask og rengjøring av badekaret. Utover kvelden så vi enda en dokumentar, denne gang om forskning på physarum polycephalum, det vil si mangehodet slim, også kjent som “blob”. Sannsynligvis en konsekvens av brakkesyke, Julien og jeg ble nemlig begge svært fascinerte av dette hjerneløse vesenet som både tenker, spiser og har evnen til å lære.

Vi fikk i det minste noe å prate om.

Oransj øyenskygge

En siste datekveld før livet blir satt på pause

Lørdag, gårsdagen var siste dag hvor alle barer og restauranter i Frankrike fikk lov til å holde åpent inntil videre, til nøyaktig hvilken dato, hvorvidt det er snakk om uker eller måneder, er umulig å si.

Med tanke på at hele befolkningen i nabolandene Spania og Italia er satt i karantene, er vi jo heldige vi som bor i Frankrike for at vi i det minste får lov til å handle på dagligvarebutikker, vi får lov til å ta oss en liten luftetur når vi ønsker, vi får lov til å besøke en venn eller to, så lenge vi føler oss trygge på at de vi besøker er friske og ikke er en del av risikogruppen med kroniske sykdommer eller nedsatt immunforsvar.

I Frankrike er vi ikke satt i tvungen karantene, ikke enda, men som i de fleste europeiske land, har vi ikke lov til å dra på kino eller teater, og fra og med i dag har vi heller ikke lov til å spise middag ute på restaurant, nyte en kaffe og et kakestykke på kafé, skåle over et par pils sammen med gode kolleger etter endt arbeidsdag, fra og med i dag er disse glade dagene over. Inntil videre.

Livet er satt på pause, og det eneste som gjelder nå, er å få stoppet dette grusomme viruset. Friheten skal vi ta tilbake senere, friheten skal vi feire med champagne og sjokolade den dagen forskerne finner en vaksine, en kur, en slutt på spredningen av coronaviruset. 

Friheten ble vi frarøvet det øyeblikket førstemann av våre syke borgere ble smittet av viruset. Time for time, dag for dag, har vi slavisk fulgt nyhetene og bekymret oss for de svake i samfunnet, de eldre, de kreftsyke, de lungesyke, de som ikke har en sterk nok kropp til å kunne tåle dette ekstremt smittsomme viruset som i flere medier omtales som en hissig blanding av kraftig influensa og lungebetennelse.

Tomme gater

Gårsdagens restaurantbesøk ble altså vårt aller siste inntil videre. Selv femårsdagen som kjærester, den 29. mars, vil vi ikke lenger kunne feire, vi som hadde bestilt bord på Michelinstjerne-restauranten SEPT, det glamorøse spisestedet hvor vi ifjor feiret bursdagen til min kjære forlovede. Fem år, en anledning jeg hadde gledet meg til å feire, sannsynligvis vil vi nå måtte tilbringe kvelden fengslet i vårt eget hjem, en ny hverdag vi begge må tilpasse oss, inntil myndighetene kommer med ny informasjon.

Vi nøt vårt siste restaurantmåltid som om det skulle vært vårt siste måltid før en lengre fengselsdom, maksimal nytelse og stor takknemlighet, en kveld tilbrakt i det sjarmerende nabolaget Carmes.

Vår siste lørdagspils, hver vår halvliter syrlig øl fra Belgia på ølbaren Le Bièrographe, vi lyttet til gammel rock og pratet om verdenskrisen i 1929 sammenlignet med de mange utfordringene som verdensøkonomien står overfor i 2020, et vanskelig tema som ikke akkurat løfter stemningen, men hva har vi egentlig å prate om når alt vi hadde gledet oss til i månedene fremover risikerer å bli avlyst, og våre arbeidsplasser henger i en tynn tråd?

Skummelt er det å tenke på hvor raskt en livssituasjon kan endre seg. Mandag fikk jeg lønnsøkning og tilbud om ny jobb, mens nå stuper aksjene. Hvordan vil Airbus håndtere disse utfordringene?

Le Bièrographe

Hyggelig var uansett vår siste datekveld, en aften tilbrakt på den russisk-armenske restauranten Troika Royale. Vi pratet om Russland, lenge har jeg hatt en drøm om å besøke St. Petersburg og Moskva, jeg drømmer om å reise på togtur med Den Transsibirske Jernbane, jeg vil spise lokale spesialiteter og lytte til klassisk musikk, en drøm, en vakker drøm, sannsynligvis vil jeg i fremtiden verdsette slike ferieturer til en enda større grad enn jeg allerede gjorde før.

Russisk mat

Jeg drakk et glass armensk rødvin, Julien gikk for en halvliter russisk honningøl. Vi delte et fat med russisk spekemat, ost, rødbetsuppen borsjtj, pelmeni (russisk ravioli) i soppsaus, grillet aubergine fylt med kremost og toppet med fiskerogn, dolma (fylte vinblader) med ris og kjøtt, kyllingboller, bakst med ostefyll og salat.

Russisk honningkake

Til dessert delte vi et stykke medovik, russisk honningkake, en søt avslutning på et herlig måltid. Gjerne skulle jeg ha bestilt enda en dessert, kanskje også en tredje, samt to ekstra glass vin, for å få maksimalt utbytte av dette siste restaurantmåltidet på to uker, en måned, seks uker, hvem vet, vi vet ingenting.

Gul kåpe

Sykdom, bekymringer og små gleder som hjelper

Forrige ukes festligheter ble avsluttet med en herlig søndagsbrunsj i gode venners lag, sammen med Julien og to venninner, Amandine og Marie, på stamstedet Les Chimères i nabolaget vårt Saint Cyprien.

Kaffe, ferskpresset appelsinjuice, salte og søte godsaker fra den spennende buffeten, vi fikk reservert bord i lounge-delen av lokalet, store myke skinnstoler, en behagelig start på hviledagen.

Brunsj buffet

Spekemat, torskekrokett, croque monsieur, quiche Lorraine, stekte poteter, marinerte tomater og mozzarella, en deilig start på et hyggelig måltid. Som de fleste av våre venner, var også Marie og Amandine nysgjerrige på hvordan det står til med bryllupsplanleggingen, hva slags kjole jeg har planer om å kjøpe, hvordan ringene våre ser ut, hvordan vi ønsker å dekorere spisesalen og hagen til Château du Croisillat.

Pistasjekake, makroner og valnøttkake til dessert, vi pratet om reiser, om vår kommende bryllupsreise, om coronavirus og de potensielle farene ved å reise utenlands i nærmeste fremtid.

Pistasjekake

Søndag var en fin dag. Solfylt og hyggelig, vi tittet på blomster i den fineste blomsterbutikken i nærområdet, jeg burde ha kjøpt med meg en liten bukett, men håpet heller på å bli overrasket med blomster på kvinnedagen i stedet.

Blomsterbutikk

Mandagen startet med kraftig nedbør, regn og stormvind fra tidlig morgen til sent på kveldstid, fra mandag til fredag, det triste været gjenspeilet hvordan jeg følte meg på innsiden. I flere måneder hadde jeg gledet meg til å få besøk av min venninne Ursula fra London, i flere måneder hadde jeg sett frem til å vise henne byen jeg bor i, jeg hadde planlagt å ta henne med til et par av mine favorittrestauranter og noen av de mange fine butikkene i sentrum, vise henne det beste Toulouse har å by på av kultur og uteliv, og ta henne med til de flotteste parkene.

Tirsdag, like etter å ha blitt ferdig med en nødvendig hårstuss og farge av ettervekst hos frisøren på Les Doigts D’or D’Elodie, ringte Ursula meg. Etter planen skulle hun komme på torsdag, men så seg nødt til å avlyse turen på grunn av influensalignende symptomer, pustevansker og frykt for å ha blitt smittet av denne nye coronavirus-epidemien, et virusutbrudd som daglig, time for time, fyller alt som finnes av både tradisjonelle og sosiale medier for tiden. Skuffet og samtidig bekymret for hennes helse, ønsket jeg henne god bedring. Prat med legen og hold meg oppdatert, ba jeg henne.

Samme kveld ble jeg i tillegg oppringt av min mor. Min vanligvis ganske sprudlende mor var nå gravalvorlig i tonefallet, et kaldt grøss skjøt gjennom kroppen min. Din tante har fått dårlige nyheter fra gynekologen sin, sa hun innledningsvis. Med mistanke om eggstokkreft.

Ordet kreft lød som et ekkelt ekko i ørene mine, et motbydelig flashback tilbake til den gang da min norske tante ringte meg for å fortelle at min far var innlagt på sykehuset. Kreft. Også den gang var det denne grusomme sykdommen som rev familien og livsgleden i fillebiter. Bare tolv måneder senere var pappa borte for alltid.

Onsdag, jeg jobbet meg overdrevent hardt gjennom arbeidsdagen på kontoret, tre ganger hardere enn jeg ville gjort under normale omstendigheter, viktig var det å holde denne masken og smile til alle og enhver. Like etter klokka var bikket halv fire, kjempet jeg meg gjennom vind og store regnbyger, en ti minutters gåtur førte meg fra kontoret til bussholdeplassen, jeg ville hjem, jeg ville gjemme meg bort, forsvinne, være alene, gråte til lyden av stillhet.

Sushi

Torsdag, Julien spanderte sushi. Kvelden i forveien drakk vi et glass rødvin og spiste sjokolade mens vi så ukas episode av Top Chef, småting som dette gjorde det lettere å smile gjennom tårene, å ha Julien ved min side hjalp i det minste en smule på humøret. En smule var uansett bedre enn ingenting i det hele tatt.

Californiarolls og algesalat, et hyggelig avbrekk fra hverdagsrutinene, på den populære sushirestauranten som ligger vegg i vegg med Les Chimères.

Vinmesse Toulouse

Fredag, sammen med våre venner Cindy og Johan, tilbrakte vi de sene ettermiddagstimene på en liten vinmesse arrangert i lokalene til ingeniørskolen i Toulouse. Julien og jeg kjøpte med oss noen flasker vin fra Languedoc og Corbières, fruktige viner som førte meg direkte tilbake til solskinn, flotte vingårder og sjarmerende landsbyer og middelalderslott. En lengsel etter bekymringsløse dager, et ønske om å rømme bort fra regnvær og triste tanker.

Tante Gosia. Jeg håper at denne mistanken om kreft nettopp bare er en tanke og ikke et faktum. Jeg håper disse regnværsdagene snart kan ta slutt, min familie har hatt nok av slike dager.

Overpriset fransk manikyr og datekveld i Toulouse

Nitten euro, ikke verst for en fransk manikyr, tenkte jeg, da jeg bestilte time hos neglsalongen Espace Ongles i sentrum av Toulouse. Deilig ville det bli å endelig få frisket opp de stakkars ustelte neglene mine, dessuten ville jo dette gi meg et spesifikt mål for lørdagen, en ny grunn til å glede meg over en tur til sentrum, i tillegg til de typiske lørdagsaktivitetene, lese bok på kafé og spise middag på restaurant sammen med Julien.

Espace Ongles

Espace Ongles, en liten salong bortgjemt i en av sidegatene fra den store handlegata Rue Lafayette, like i nærheten av den spennende markedshallen Marché Victor Hugo.

En salong med en elegant og klassisk fasade, typisk fransk. Jeg åpnet døra og steg direkte inn i Barbiedukkenes univers, hvor en enorm lysekrone med krystaller prydet taket og rosa velurstoler stod på rekke og rad langs manikyrbordene.

Sykkel

Runde eller firkantede, spurte Karla, den latinamerikanske neglteknikeren, hun studerte mine altfor lange klør, ja, på dette stadiet minnet fingrene mine mest om skarpe klør. Runde, sa jeg, totalt klar over det faktum at de fleste neglteknikere synes fransk manikyr og ovale negler er både kjedelig og gammeldags, Karla bekreftet dette ved å foreslå noe nytt til neste gang, skulle det bli en neste gang.

Lenge ble vi pratende, Karla og jeg, om våre hjemland og hjemlengsel, om kulturforskjeller og hva slags menn vi liker, Mbappe og Beckham liker hun, jeg liker rugbymenn bedre enn disse fotballspillerne, innrømmet jeg, før vi skiftet tema.

Karla fortalte videre at hun for snart tre år siden forlot Venezuela til fordel for Frankrike. Hele familien hennes bor fortsatt i Caracas, landets hovedstad, et land rammet av en enorm politisk og økonomisk krise. Jeg ringer dem omtrent hver eneste dag, sa hun, tydelig bekymret for sine nærmeste, jeg håper de i fremtiden vil kunne komme hit til Frankrike for å starte et nytt og bedre liv, om ikke situasjonen bedrer seg i hjemlandet.

Flotte ble neglene, i motsetning til det likbleke ansiktsuttrykket mitt da jeg dro frem kortet for å betale og ble informert om at gelelakk kostet ekstra og filing av neglene og håndkrem ikke var inkludert i prisen. 75 euro. Syttifem. Femtiseks euro dyrere enn forventet. Surt, dro jeg kortet og takket bittersøtt for et fint resultat. Vil du bestille ny time til neste måned, spurte Karla før jeg ikledde meg kåpe og skjerf, klar til å forlate neglsalongen som nettopp hadde lurt meg trill rundt med Ryanair-taktikken sin. Jeg tar kontakt på et senere tidspunkt, løy jeg.

Behovet ble etter hvert stort for en kaffe. Virgule, den veganske kaffebaren som jeg oppdaget to uker tidligere, lokket meg tilbake med et håp om å få sitte ved mitt nye favorittbord, bortgjemt ved det store vinduet, et lite bord i hjørnet av lokalet, med utsikt mot livet langs Rue des Lois.

Til min store skuffelse var bordet allerede opptatt. Med sin tynne hvite laptop foran seg på bordet, satt ei jente med barbert hode og enorme sorte plastikkhull i ørene, hun drakk kombucha og spiste kake, vegansk brownie.

Togbillett bokmerke

Jeg satte meg ved et annet bord, like ved inngangsdøren. Kombucha ville jeg også ha, i tillegg til en etterlengtet kaffe latte. Fra min brune veske dro jeg frem boka jeg for tiden leser, dystopiromanen The Handmaid’s Tale av Margaret Atwood, knapt fire, fem sider senere kom baristaen til bordet, rykende varm soyalatte og iskald gjæret te med bobler ble servert foran meg.

Er det en…togbillett?

Baristaen smilte, der han pekte på bokmerket mitt, togbilletten fra Kraków Główny til Wieliczka, en liten suvenir fra forrige ferietur, en billett jeg hadde glemt å kaste i søppelkurven og i stedet gitt et nytt liv som bokmerke. Det finnes to typer bibliofile mennesker, sa jeg, de som har orden på ting, orden på livet, og…vel, de som bruker kvitteringer og gamle togbilletter som bokmerker. Baristaen lo, jeg elsker bokmerker som har levd et tidligere liv, smilte han.

Roman

En liten sms tikket inn, Julien var endelig på vei til sentrum for å møte meg, vår koselige lørdagstradisjon, datekveld på restaurant. Denne gang skulle vi hygge oss med libanesisk meze på spisestedet Sandibad, varme og kalde småretter, røde små fat dekket hele bordet. Nydelige smaker fra Libanon, i form av marinerte grillspyd, friske salater, grillede grønnsaker, fylt bakst, hummus og falafel, servert sammen med ei flaske rødvin, Cabernet Sauvignon blandet med Syrah.

Libanesisk

Fint er det å holde fast på slike lørdagstradisjoner, fint er det å pynte seg med manikyr en gang iblant og kose seg på kafé med litt kvalitetslitteratur.

Skjerf

Tankene til en bokorm i Toulouse

En solfylt lørdagsformiddag i mitt vakre Toulouse, en by av gammel teglstein og varme røde toner. I byens store folkemengde vandret jeg alene, fornøyd med tilværelsen, kvalitetstid med fokus på mine egne tanker og de vakre omgivelsene rundt meg.

Jeg passerte Capitole, en av byens nydeligste arkitekturperler, jeg ruslet gjennom det lille markedet på den åpne plassen foran tinghuset, et marked hvor tekstiler, bøker og suvenirer selges, videre gjennom den flotte passasjen hvor hele taket er dekket med fargerike kunstverk.

Kunst

En kaffebar jeg aldri tidligere hadde sett før, fanget min umiddelbare interesse. Virgule het den, en vegansk kafé, en skjult liten skatt i en av de smale handlegatene nord for Capitole.

Kostholdet mitt er på ingen måte vegansk, men jeg liker variasjon, jeg liker plantebasert mat og drikke, mest av alt liker jeg å støtte de nyoppstartede kaffebarene og spisestedene i byen jeg bor i, være en del av et livlig bybilde.

Jeg åpnet døra og tittet nysgjerrig inn, stemmen til Bob Dylan sang over høytalerne, en hvitkledd mannlig barista stod ved bardisken og smilte vennlig mot meg. Ved lokalets beste bord, ved det store vinduet innerst i lokalet, hang jeg fra meg den mørkegrønne kåpen over den enslige stolen i hjørnet. Storfornøyd var jeg, med denne fine utsikten mot handlegata og livet utenfor kafeen, min nyfikne natur og min evige trang til å dagdrømme fører meg stadig til slike vinduer, hvor jeg aldri vil gå lei av å sitte og se på alle menneskene som passerer forbi.

Ønsker du å spise lunsj, spurte baristaen meg, jeg nikket, han kunne tilby en vegansk versjon av croque monsieur eller en trio av ristede brødskiver med hummus, guacamole og algepesto, servert med salat. Algebasert pesto hadde jeg aldri smakt tidligere, dette måtte jeg jo selvfølgelig gi en sjanse!

Til dessert lot jeg meg friste av et stykke banankake, en kakesort jeg har et veldig nostalgisk forhold til, da jeg hver eneste fødselsdag fra jeg var stort barn (og over sjokoladekakestadiet) til jeg feiret min forrige bursdag sammen med familien (for sju år siden), fikk servert nettopp min mors hjemmebakte banankake som bursdagskake, en av mine store favoritter.

Lenge ble jeg sittende på kafeen, en soyalatte ble til to, blikket vekslet mellom novellelesing og titting på livet utenfor vinduet, jeg observerte franske mennesker der de spaserte forbi langs Rue des Lois, samtidig leste jeg om en skandinaver på forskningsreise i Russland, om hennes observasjoner, hennes dragning mot kulturen, ideologi og landet.

Novellen er fra Rønneimperiet av Hanna Dahl, norsk litteratur på sitt fineste.

Etter en fin lunsj og to kaffekopper på Virgule, algepestoen var forresten like god som jeg hadde håpet den skulle være, pakket jeg sammen sakene og spaserte videre, på vei til den engelskspråklige bokhandelen med det selvforklarende navnet, The Bookshop.

Bookshop

Jeg handlet med meg tre romaner som jeg burde ha lest for lenge siden, The Handmaid’s Tale av Margaret Atwood, Animal Farm av George Orwell og Fahrenheit 451 av Ray Bradbury, samtlige mørke dystopiromaner, en sjanger som ser ut til å fascinere meg for tiden.

Bokhandleren, en eldre britisk mann, scannet bøkene mine og smilte. Gode valg, sa han kort. Joda, men forsåvidt et ganske deprimerende mønster, denne interessen for alle disse dystre historiene, mumlet jeg.

Samtidig er de alle mer aktuelle enn noensinne, bekreftet han, har du lest Brave New World av Aldous Huxley?

Det hadde jeg ikke. Nok en roman ble dermed notert i min voksende liste over bøker jeg ønsker å lese innen året er omme. Bokhandleren ga meg et lojalitetskort som han stemplet tre ganger, dette verdifulle lille kortet skulle jeg love meg selv å ta godt vare på. Denne fine ettermiddagen kunne ikke blitt bedre enn dette, god mat, litteraturprat og deilig solskinn. Mer skal ikke til for å glede meg på en lørdag.

Brilleslange

Observasjoner fra et stille sinn

Første januar.

Som forventet etter en helaften med dinner show, champagne og dans, startet vi det nye tjuetallet med altfor lite søvn og en sen frokost klokka halv tolv.

Brie, camembert, fourme d’ambert og chèvre, deilig var det å starte dagen med grovt kornbrød og franske oster. Etter å ha fått i oss et par brødskiver sammen med bringebærjuice og etiopisk kaffe, tok vi oss en liten trikketur syd for sentrum, til området ved Palais de Justice for å besøke byens største park, Jardin des Plantes.

Jardin des Plantes

Årets første dag kunne by på mild temperatur og deilig januarsol, perfekt for en spasertur i grønne omgivelser, et must for meg og mitt behov for å lade opp energi før årets første og ukas to siste arbeidsdager.

For dagen pyntet jeg meg med sennepsgul kåpe og røde aksessoirer, mitt beste forsøk på å sette farge på et trøtt ytre, sliten som jeg jo var etter gårsdagens festligheter på Casino Barrière. Sammen med Julien og hans foreldre, tittet jeg på blomster og insekter i den store fine parken.

En fin overraskelse møtte meg, der jeg beundret de store grønne buskevekstene som fortsatt var fulle av friske rosa blomster. Til min store glede så jeg både bier og humler forsyne seg av nektar, insekter man vanligvis ser lite til på denne årstiden.

Jardin des Plantes er også hjemmet til en rekke frittgående høner som krysset oss på stien, da vi var på vei mot andedammen for å se på ender, gjess og resten av fuglelivet i parken.

Fra parken trasket vi videre i retning Carmes, selve hjertet av gamlebyen, en bydel som jeg ved flere anledninger har omtalt som en av mine favoritter i Toulouse, både på grunn av sin varme arkitektur og sine mange spennende butikker og spisesteder. Fra en leilighet i en rolig sidegate, stod en rekke sitrontrær plassert på utsiden av vinduene, samtlige bar dem flotte sitroner, klare til å bli plukket.

Sitrontrær vindu

Jeg verdsetter disse øyeblikkene, fredelige stunder og avslappende små spaserturer gjennom disse vanligvis svært travle gatene. Viktig er det å kunne stoppe opp og ta seg tid til å virkelig se alt det fine, det rare, det morsomme, det inspirerende, alle de små detaljene som man gjerne overser der man løper fra sted til sted med et hode fullt av støy.

Jeg elsker denne roen. Den behagelige stillheten var fortsatt med oss i Carmes, selv om vi pratet og lo, oss fire i mellom.

Spaserturens store samtaleemne ble naturlig nok  årets mange planer og alt som omhandler bryllupet. For første gang i mitt liv har et helt år omtrent blitt planlagt fra punkt til prikke på forhånd, noe som selvfølgelig vitner om stabilitet, men samtidig ikke gir spesielt mye rom for fleksibilitet. Om ikke penger, tid og antall feriedager var et tema, om jeg kunne gjort hva som helst akkurat nå, ville jeg ha startet året med en tur til Norge. Først til Stavanger for å besøke familie, og deretter til Oslo for å tilbringe tid sammen med venner, handle secondhand på Grünerløkka, ta en kaffe på Litteraturhuset og traske rundt i Vigelandsparken.

Deretter ville jeg ha meldt meg på to forskjellige språkkurs, tysk fordi det er et språk som er lønnsomt å kunne når man jobber for et stort europeisk selskap slik som jeg gjør. Polsk fordi det er morsmålet til min mor, og jeg skammer meg over å ikke kunne språket godt nok til å kunne føre en samtale med familien min i hjembyen hennes.

Fra Carmes spaserte vi videre i retning det vakre tinghuset Capitole, hvor vi om ni måneder skal gifte oss, en stor milepæl som skal feires med venner og familie fra kontinentets mange kanter. Fint vil det bli å se alle de kjente og kjære ansiktene igjen, mennesker jeg ikke har sett på flere år, mennesker jeg knapt turte å invitere i bryllupet, i frykt for å ha blitt glemt med tiden.

Smil

Videre gikk turen hjemover, i retning Esquirol og videre over Pont Neuf-broen. Vi lyttet til lyden av musikk fra gatemusikanter ved elvekanten, trompet og trombone, selv på helligdager som dette vil man finne liv i Toulouse.

Sennepsgul

Spennende planer for året som kommer

Årets siste søndag. En himmel full av skyer, temperaturen er likevel mild på denne fredelige ettermiddagen, perfekt for en liten spasertur med musikk i øret. Jeg som allerede hadde tenkt meg en tur ut for å resirkulere søppel og donere to poser med klær til veldedighet, kan jo fint ta meg en liten spasertur videre inn til sentrum for å nyte det fine vinterværet, nyte søndagsroen, nyte det å gjøre ingenting en liten stund. Senere vil jeg jo uansett måtte ta tak i husarbeidet som jeg ønsker å få unnagjort før min kjære og hans foreldre kommer seg hit til Toulouse, vaske kjøkken og bad, støvsuge alle rom, re opp sovesofaen på gjesterommet.

Der jeg trasker bortover de mange sjarmerende smågatene bygget i rosa teglstein, tenker jeg på året som har gått og året vi om et par dager vil gå inn i. Et år som allerede nå har et fullspekket program, flere av planene relatert til vårt kommende bryllup, mitt livs definitivt største begivenhet, jeg teller ned dagene til den tolvte september, sammen med alle som står oss nær vil vi feire kjærligheten på et vakkert slott i landlige omgivelser.

Året vil jo i tillegg få en glamorøs pangstart, med nyttårsfeiring og dinner show på casinoet i Toulouse. For anledningen skal jeg glitre som en stjernehimmel og nyte smaken av fransk gastronomi og feire starten på det nye tjuetallet med gylne bobler til langt på natt.

Bare tre uker senere reiser Julien, hans foreldre og jeg til Polen for å feire at min kjære fyller tretti. En åtte dagers ferie som vil starte i en av mine favorittbyer i verden, nydelige Kraków, hvor vi vil se etter gifteringer og besøke noen av byens mange severdigheter. Videre går reisen til Tatrafjellene og den lille byen Zakopane, hvor vinteraktiviteter, snø og vakkert landskap venter oss.

I starten av mars får jeg besøk av ei venninne fra London, noe jeg virkelig ser frem til. Jeg gleder meg til å vise henne alt det fine som Toulouse har å by på, landemerker og kunstgallerier, hun som er vegetarianer vil dessuten storkose seg i denne byen, her hvor det finnes et såpass bredt og spennende utvalg av nettopp vegetariske og veganske spisesteder.

Turisttog

Apropos spisesteder, månedens siste helg skal Julien og jeg kose oss på Michelinstjerne-restauranten Sept, hvor vi i fjor feiret hans fødselsdag med elleve-retters middag og skreddersydd vinmeny. Denne gang reserverer vi bord for å hylle det fineste av alt, kjærligheten, vi feirer femårsjubileum som kjærester.

Tidlig i mai skal Julien og jeg på biltur til Bordeaux, en by jeg lenge har ønsket å besøke. Med billetter til det nye burlesque showet til stjernen Dita Von Teese på Théâtre Femina, ser jeg frem til å farge leppene røde, krølle håret og omfavne femtitallsstil og sensualitet. Bordeaux, en historisk arkitekturperle kjent for sin flotte vin og gastronomi av ypperste klasse, jeg gleder meg til å skjemme bort mine smaksløker.

I slutten av mai reiser jeg i tillegg nok en gang til Kraków, denne gang for å kjøpe brudekjole sammen med min mor og tante Małgorzata. Helt fra jeg var liten, har jeg drømt om den dagen jeg vil jakte etter den perfekte brudekjole, i hver eneste dagdrøm har dette spesielle øyeblikket funnet sted i min mors hjemland og den vakre magiske byen Kraków. Min mor, fantastisk som hun er, har dessuten lovet meg vinsmaking, spabehandling og kanskje også en liten manikyr.

Etter mai kommer juni, en av Julien sine venner fra ingeniørstudiene skal gifte seg og vi er invitert i bryllup i Normandie, like i nærheten av Giverny og Claude Monets hus og hage.

Dette er altså bare første halvdel av året som kommer. I juli skal vi jo på Rammstein-konsert i Berlin, i september skal vi gifte oss og i oktober drar vi på bryllupsreise.

År 2020, for et vidunderlig år du vil bli!

Den fremmede på kafeen, min inspirasjonskilde

En ny dag hvor det kalde høstværet melder sitt fravær, til fordel for sol og tjuetre grader. Nok en gang dekker jeg på utebordet til frokost på balkongen, jeg lar solstrålene kysse mitt bleke ansikt og mine nakne armer. Jeg smiler for meg selv, disse små fredelige øyeblikkene betyr alt for meg, solskinn på morgenkvisten er som terapi for sjelen.

En deilig start på en rolig søndag, vi vasker sengetøy og lager quiche med chorizo og paprika, morgendagens matpakke til oss begge. Gulvene støvsuges, badet vaskes, min kjære blir igjen hjemme mens jeg tar meg en liten spasertur til sentrum, ned til gamlebyen for å ta meg en kaffe latte på den nye kaffebaren Papiche, som ligger to lokaler unna det som visstnok skal være en av byens beste tapasrestauranter, et spiseri ved navn Chez Rosa, et tapassted som vi har fått anbefalt av venner, venner som vet hvor glad jeg er i spanske småretter og rødvin fra vindistriktet Rioja.

Kafé

Svært mange av nabolagets restauranter og kafeer holder stengt på søndager, men tesalonger som serverer brunsj og restauranter med rimelige lunsjtilbud (eksempelvis et tre-retters måltid til under to hundre kroner) holder seg travle fra tidlig formiddag til ut på ettermiddagen. Hos kaffebarer som ikke tilbyr annen mat enn det lille søte som serveres til kaffen, er det derimot stille rundt lunsjtid på hviledagen.

Fristet til å nyte noe søtt sammen med min kaffe latte, kjøper jeg meg et stykke trioche med sjokolade og kanel. Jeg elsker gjærbakst og absolutt all bakst som inneholder kanel, et krydder man ikke ser så mye til her i Frankrike. Triochen hos Papiche ender dessverre opp med å bli en liten skuffelse for min del, ikke smaksmessig, for smaken er god, men konsistensen er knusktørr og får meg til å undre hvor lenge baksten har stått i kakedisken før den endelig ble solgt.

Trioche

Svært nysgjerrig, men likevel så diskré som mulig, for å ikke skape ubehag om våre blikk skulle møtes, observerer jeg den eneste andre gjesten på kafeen, en mann med hodet dypt begravet i sin tykke notatbok i brunt skinn. Intenst skriver han lange paragrafer, side etter side, fascinerende er det å følge med på hvordan hans penn flyter over papiret, hvordan han fra tid til annen titter ut vinduet, tenkende, kanskje i søken etter inspirasjon. Jeg lurer på hvem han er, om han er romanforfatter eller poet, om han er kjent, eller om han er en helt anonym person med et brennende ønske om å dele sine tanker og drømmer, akkurat som meg.

Turkis genser

Siste slurk av den nå lunkne kaffen drikkes opp, jeg spaserer videre gjennom de smale gågatene i byens eldste bydel, det sjarmerende nabolaget Carmes, videre trasker jeg i retning Palais de la Justice, hvor jeg kunne tatt trikken hjem, men velger å la være, for å heller spasere over den lange Saint-Michel broen og videre mot Arènes og hjem tilbake til min kjære.

Så snart jeg åpner døra til leiligheten, vrenger jeg av meg mine åletrange jeans og slenger på meg pyjamasen igjen. Et glass rødvin ved kjøkkenbenken og dokumentarserie om Frankrikes beste bakerier på TV-skjermen. Som jeg hele uka har lovet Julien at jeg skal ta meg tid til å gjøre, lager jeg polske pierogi til middag for kvelden.

Pont Neuf

Fortsatt er han i tankene mine, denne mystiske mannen med sin notatbok på Café Papiche. Ubevisst har han inspirert meg til å fortsette hvor jeg tidligere har sluppet tak, jeg føler meg inspirert til å skrive videre på alle disse uferdige prosjektene som ligger bortgjemt i mapper på datamaskinen, disse tekstene som kan bli til noe stort og vakkert om jeg bare arbeider hardt nok med dem.

Oppned