Ikke før siste minutt

Været er underlig for tiden. Etter to deilige uker med tjue grader og solskinn, har vi nå hatt flere dager med kald vind og grå himmel, gradestokken viser knappe tolv grader. Oliventreet mitt ser uansett ut til å kose seg der ute på balkongen, det vokser seg større for hver uke og jeg har innsett at jeg har lyst på flere planter i min neste leilighet. Planter og veggdekor.

Manuset nærmer seg forresten et ferdigskrevet utkast, før jeg igjen vil gå gjennom teksten og forandre på alt som må endres. Innen månedsskiftet vil jeg gi fra meg dokumentet, sende det til et forlag, kanskje flere, jeg vil deretter krysse mine fingre og tær og be til høyere makter, til universet, be om å få mitt livs største ønske oppfylt. Om jeg en dag får æren av å kalle meg selv romanforfatter vil jeg dø lykkelig.

Forhåpentligvis vil jeg ikke dø før jeg blir så gammel at jeg ligner en rosin. Forhåpentligvis vil jeg rekke å skrive en hel mengde ulike tekster innen den tid, dikt og noveller og manus til det som kan bli eller aldri vil ende opp med å bli utgitte romaner.

Jeg vet allerede hva mitt neste manus vil handle om, jeg vet hvilken vei jeg vil gå sjangermessig. Om mitt første manus ikke faller i smak hos forlagene, vil jeg derfor begynne fra start og prøve på nytt, helt til jeg en dag får det til.

Nok om det, la meg ta dere med tilbake til Dordogne og vår lille overnatting for to uker siden, da vi feiret kjærligheten i vakre omgivelser. Etter vår romantiske aften ved det dukkledde bordet i junior suiten, våknet vi til en hyggelig frokost servert ved det samme bordet.

Ferskpresset juice, nykvernet kaffe, ferske chocolatines og pain aux raisins, vi fikk servert skinke og diverse oster, en fin avslutning på det altfor korte oppholdet i suiten. Ved utsjekk ble vi tilbudt kaffe og te i hotellets nydelige hage, en siste mulighet til å nyte den vårgrønne naturen og følelsen av å være bortreist, bare han og jeg.

Den lille maskoten til Le Vieux Logis, en nysgjerrig kattepus, satte seg under vårt bord hvor den ble værende, den holdt oss med selskap til tiden var inne for å hente bagasjen og vende våre snufsende pollenallergiske neser hjemover.

Om alt går som planlagt og pandemien ikke stikker kjepper i hjulene for våre planer, vil vi i midten av mai dra på en to ukers bilferie langs den franske vestkysten, til Cognac og La Rochelle og île de Ré. Vi vil leie sykler, dra på båttur, bade på stranda om ikke vannet er for kaldt. Samtidig vurderer vi også å dra enda lenger sørover, til Korsika, eller nordøstover til Annecy, eller enda lenger nord, til Bourgogne. Ideene er mange og Frankrike er fullt av spennende steder som fortjener rikelig med oppmerksomhet, men med dagens situasjon i tankene, våger vi ikke å reservere noe som helst før siste minutt.

Jeg har forresten bestilt flybillett til Oslo, til junimånedens siste dag, ikke fordi jeg plutselig har blitt en optimist som lever i den tro at pandemien vil være borte innen sommerens ankomst, men fordi jeg hadde en kupong som måtte brukes innen en viss dato. Om jeg ikke får reist, vil alle endringer i billetten uansett være gratis, og om jeg får reist vil jeg tilbringe et par dager i hovedstaden før jeg reiser sørover til familien.

Inntil videre lever jeg i et nedstengt land, stengt siden forrige lørdag, men ukentlig går vi fortsatt på visning, vi spaserer og sykler tur, vi sykler også til og fra visning, jeg handler på markedet og leser ute på balkongen. Resten av energien bruker jeg på å skrive manuset mitt.

Med andre ord, alt går fortsatt veldig greit.

Forandringer

Årets første vårdager har allerede varmet oss med nydelig solskinn og nærmere tjue varmegrader, før vi vet ordet av det vil sommeren være her, en ny sommer med munnbind og avstand. Forhåpentligvis vil vi få unnet oss en liten utenlandsreise denne sommeren, forhåpentligvis vil jeg endelig få kommet meg hjem på besøk til familien.

Om alt går som ønsket, vil vi i mai dra på biltur langs den franske vestlandskysten. Vi vil besøke La Rochelle og île de Ré, vi vil leie sykler og dra på båttur, nyte lyden av bølgeskvulp og følelsen av sand under føttene.

Våren er her, trærne fulle av farger, og vi drømmer om en første utepils på restaurant, men holder oss så travelt opptatt med andre gjøremål at vi uansett ikke ville hatt tid til å nyte iskald øl på uteservering. Nå går vi forresten inn i den sjette måneden siden sist serveringsstedene fikk tillatelse til å holde åpent.

Sesongens nyanser farger naturen, og kalenderen er stappfull av avtalte visninger, vi er på jakt etter drømmeleiligheten i byen og hans foreldre etter drømmehuset ute på landet. Vi har gått på så mange visninger at jeg nå har begynt å drømme om duplex-leiligheter med romslige balkonger og åpent kjøkken. Vi har møtt så mange eiendomsmeglere at jeg nesten har begynt å fantasere om at min mann er en eiendomsmegler og jeg er en enslig kvinne på husjakt. Med andre ord er det nok på tide å roe ned tempoet og heller nyte en utepils på balkongen eller ute i parken.

I dag venter likevel nok en ettermiddag med flere visninger på agendaen. Først etter noen timer med arbeid foran datamaskinen og en etterlengtet manikyr hos min faste negltekniker, skal vi på tre visninger i vårt fine nabolag, før vi avslutter fredagen over pizza og film i sofakroken. En innholdsrik fredag før vi ønsker lørdagen velkommen, en lørdag hvor min kjære og jeg har planlagt å dra ut på et tjuefire timers eventyr for å feire våre seks år som kjærester.

Vi har leid et hotellrom i det sjarmerende Dordogne, et koselig hotell med romservice fra Michelinstjerne-restauranten i underetasjen, stjernemat til bare trettini euro per person.

I motsetning til fjoråret, vil vi denne gang kunne feire kjærligheten på noe isolert men likevel romantisk vis. Jeg ser frem til en mulighet til å pynte meg, og til å hygge meg med et måltid servert av noen andre enn et sykkelbud eller svigermor.

Når vi først skal til Dordogne, vil jeg kjøpe meg en valnøttkake, en lokal spesialitet fra området, for å trøste meg med en liten godbit mens jeg dagdrømmer om alt som jeg egentlig har lyst til å gjøre i Dordogne, slik som kanopadling på elven, en aktivitet vi egentlig hadde planlagt å gjøre for fem år siden, padling mellom idylliske landsbyer, forbi vakre slott.

Klokken skal på nytt stilles og nettene blir kortere og morgentimene lysere. April venter like rundt hjørnet, men bryllupet er utsatt nok en gang, til høsten denne gang, oktobermånedens andre lørdag.

Vi ender sannsynligvis opp med å kjøpe oss et hjem før vi etter våre to utsettelser får feiret bryllup sammen med våre venner og familie, jeg ender kanskje til og med opp med å rekke å ta meg en tur hjem på besøk til fedrelandet før høsten melder sin ankomst.

Høsten er uansett lenge til. La oss nyte våren så godt det lar seg gjøre, med spaserturer under solfylt himmel, noe godt å drikke og ei god bok ute på terrassen, la oss fotografere fargerike blomster og trærne som speiler seg i vannet, kjenne friske vindpust treffe ansiktet der vi sykler langs fine grusstier, for selv om vi lever i unntakstider er våren fortsatt vakker.

Det som skjer mens jeg Venter

Torsdag, vi har spist hjemmelaget tomatsuppe med kokosmelk og koriander, og hørt på nyhetene at Paris stenger ned igjen fra midnatt til midten av april.

Jeg leser romanen “Nora eller brenn Oslo brenn” av Johanna Frid, fordi den handler om endometriose, et tema jeg er glad blir tatt opp i skandinavisk skjønnlitteratur. Den parallelle historien om sjalusi mot kjærestens eks, fenger meg derimot ikke like mye.

I morgen ønsker vi en ny helg velkommen, andre helg på rad hvor vi skal på visning for foreldrene til Julien, de vil være med oss via videochat. Enda flere hus med svømmebasseng og stor hage, alle nord for Toulouse. Jeg koser meg med slike avbrekk fra en ellers ganske stillesittende hverdag foran datamaskinen.

Det er dessuten fint å ha noe annet å tenke på enn bryllupsfesten som igjen har blitt utsatt, til oktober denne gang. Som vanlig spør jeg meg selv om jeg snart vil få kommet meg hjem på besøk til Norge, eller om jeg må vente til hele kontinentet har blitt vaksinert før jeg endelig får krysset landegrensene. Vi venter, vi venter, på bryllup og vaksiner og på at vår del av verden skal bli friskmeldt.

Samtidig som jeg venter på mirakler, forsøker jeg å leve så normalt som mulig i min lille boble. Jeg lager mat og går til frisøren og vanner mine to planter, en julestjerne som lever i beste velgående og et lite oliventre, en gave fra min mor.

Jeg besøker neglsalongen månedlig og pleier huden hjemme på badet, ansiktet smøres inn med algemaske, og kroppen senker seg i et dampende varmt bad fullt av badesalt og lavendelolje.

Min største utgiftspost de siste månedene må være bøker, jeg bestiller stadig flere og flere, men rekker ikke å lese mer enn halvparten, for på kveldstid holder jeg meg opptatt med andre ting, jeg skriver videre på manuset mens jeg på formiddagen sitter ute på balkongen med en kopp kaffe og “Bucket List”-dagboka og en kulepenn foran meg.

Den stive ryggen og de ekstra julekiloene forteller meg at jeg burde ha kommet i gang med en eller annen form for trening, men motivasjonen uteblir når jeg uansett ikke kan trene noen andre steder enn i eget hjem. Applikasjoner og treningsvideoer inspirerer meg ikke lenger til å ikle meg treningstights og brette ut yogamatten på stuegulvet, jeg ga det et forsøk ifjor men gikk lei.

Jeg er lei av mye, spesielt av pandemien og de mange utsettelsene på alt jeg har gledet meg til. Også Julien er lei. Til tider blir vi til og med lei av hverandre, men så dukker han opp med blomster og så lager jeg middag og da er alt fint igjen inntil videre.

Alt er forholdsvis fint, men ingenting er flott. Det er vanskelig å få et forhold til å gå på skinner i en periode hvor alt er så usikkert og vi aldri får en liten pustepause fra hverandre. Å skrive manus til roman har blitt min store redning de siste månedene, en blomstrende lidenskap som gjør meg så lykkelig som det går an å bli i en tid hvor bare det å trekke på smilebåndet er en sjelden vare.

Jeg aner ikke hva jeg kommer til å finne på når manuset til slutt blir sendt til de ulike forlagene for å bli vurdert, og trolig kastet i søpla. I mangel på noe bedre å gjøre, vil jeg vel starte på nytt, skrive enda et manus, en ny historie for ikke å kjede meg halvt ihjel og i kjedsomhetens navn bruke alle mine penger på hud, hår, negler og klær som vil bli liggende i skapet helt til denne altfor lange joggebuksesesongen er over.

Det Rurale Sørvest og Flytteplaner

På vingården i det rurale sørvest, nøt vi solskinnet som varmet oss der vi satt på terrassen og spiste svigermors hjemmebakte makroner, grønne makroner med smak av pistasj og hvite med smak av sukkerspinn, tivolidesserten som på fransk bærer det morsomme navnet barbe à papa, som oversatt til norsk betyr pappas skjegg.

Vi delte våre tanker rundt fremtiden, mine svigerforeldre har et ønske om å forlate det lille tettstedet hvor de har bodd de siste tretti årene, et tett bebygd område på utkanten av Meaux, byen hvor osten brie kommer fra, ikke langt unna flyplassen Paris-Charles de Gaulle.

De vil flytte nærmere oss, til det varme og idylliske sørvestlandet, bort fra en landsdel hvor alle har det travelt og himmelen stort sett alltid er grå, de vil bosette seg i en større landsby eller i en liten by, et sted hvor de både vil kunne handle varer fra et ukentlig bondemarked, gå på kino for å se franske filmer, og nyte et glass vin på en lokal vinbar.

Begge har de en idé om hvordan det fremtidige drømmehuset skal se ut, typisk sørfransk på ett plan, med stor nok hage til å kunne dyrke grønnsaker og bygge svømmebasseng, de ønsker seg en romslig terrasse og minimum tre soverom.

Julien og jeg har også et ønske om å kjøpe bolig innen året er omme, eventuelt til neste vår. Selv vil vi bli værende i sentrum av Toulouse, gjerne i samme nabolag, en liten leilighet med et soverom i tillegg til et gjesterom som også skal brukes som kontor og fylles med bokhyller.

Vi ble enige om å ta oss en liten kjøretur til den koselige landsbyen Gruissan, for å utnytte de siste ettermiddagstimene ute på landet, nyte den friske luften og de fredelige omgivelsene. Like etter å ha spist opp de siste makronene, satte vi oss derfor i bilen og dro ut på tur for å vandre rundt i smale gater og handle inn ulike godsaker fra en delikatessebutikk.

I Gruissan ble vi nesten blåst over ende av de kraftige vindkastene som møtte oss, vi ble derfor ikke værende stort lengre enn nødvendig. Alle gleder vi oss til kafeene endelig får lov til å åpne sine dører igjen, til vi får lov til å søke tilflukt hos varme serveringssteder når det blåser som verst.

Fra Gruissan kjørte vi videre til Narbonne for å handle inn noen siste matvarer før vi dro tilbake til vingården for å bade i vinkjelleren, noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle oppleve, men så hadde jeg heller aldri trodd at regionen jeg bor i var så full av kreative overnattingssteder som den jo viser seg å være. Flere av disse stedene har jeg notert meg til en senere anledning, sjarmerende vindmøller, husbåter, tretopphytter med boblebad, grotter og vintønner forvandlet til soverom, mulighetene er mange.

Da kveldsmørket falt over landsbyen, åpnet vi ei flaske vin og hygget oss med den gode maten fra delikatessebutikken i Gruissan. Svigermor og jeg pratet om litteratur, om bøkene vi leser akkurat nå, hun leser stort sett bare krim, hun liker Jo Nesbø, selv leser jeg den sjangeren bare rundt påsketider.

Snart to uker er gått siden vår helgetur til vindistriktet Minerve og den lille vingården i landsbyen Siran, mellom historiske Carcassonne og sjarmerende Narbonne. Siden den tid har jeg rukket å skrive ferdig halvparten av manuset, jeg har nådd den delen av historien hvor spenningen bygger seg opp, og jeg føler meg foreløpig svært fornøyd med første halvdel.

Jeg krysser fingrene for at ikke laptopen dør før jeg rekker å fullføre prosjektet. Ikke før jeg får kommet meg til Norge vil jeg kunne erstatte den med en ny, ettersom bærbare datamaskiner med nordisk tastatur ikke er å finne hos nettbutikker som sender til Frankrike.

Overraskelsen og bading i vinkjeller

De siste dagene har av flere grunner vært travle, og jeg har snart skrevet ferdig halvparten av manuset til romanen min. Travel var jeg også forrige fredag, med helgetur og overraskelser på agendaen, hvor absolutt alt utrolig nok gikk nøyaktig som planlagt, noe som definitivt ikke skjer altfor ofte i uforutsigbare tider som disse.

Badetøy, pyjamas, ekstra undertøy og t-skjorter, kun det mest nødvendige skulle få plass i vår felles trillekoffert, samtidig pakket vi kjølebagen full av pålegg og tok med oss ei flaske vin, før vi satte oss i bilen for å kjøre hundre-og-tretti kilometer sørover.

Vi så frem til å tilbringe helgen på en gammel vingård bebodd av et ektepar som har bygget om en liten del av gården for å leie den ut som Airbnb-leilighet. Vinkjelleren har i tillegg blitt forvandlet til et innendørs svømmebasseng og sauna, noe jeg aldri i min villeste fantasi hadde trodd jeg ville se med egne øyne. Hvor mange er det vel som kan si at de har svømt rundt i en vinkjeller?

Jeg gledet meg til å endelig kunne røpe den store overraskelsen, til å se hans ansikt lyse opp det sekundet han ville finne ut at hans foreldre også var blitt invitert til å være sammen med oss på denne helgeturen. Jeg gledet meg så mye at jeg nesten holdt på å avsløre alt sammen under flere anledninger de siste ukene før avreise.

Gjennom hele kjøreturen satt jeg med mobiltelefonen i hånda og kommuniserte med hans foreldre via en hemmelig gruppe på direktemeldingsapplikasjonen WhatsApp. Etter hvert som vi begynte å nærme oss vingården, ble det vanskeligere å holde tilbake smilet, til å late som ingenting, jeg var dessuten lei av å dikte opp grunner til at det ikke ville være nødvendig å handle med oss matvarer på forhånd, lei av å si at jeg ikke visste hva jeg hadde lyst til å spise til middag, late som jeg ikke hadde lyst til å lage mat, lyve og si at det kanskje fantes en delikatessebutikk eller restauranter i landsbyen som tilbyr takeaway. Alt dette for å unngå å røpe at svigermor allerede var på plass med flere bæreposer fulle av mat.

Da vi til slutt nådde frem til vår endelige destinasjon, observerte jeg to mennesker som på adressens terrasse slappet av med hver sin kopp kaffe eller te foran seg på bordet. Selv om de begge satt med ryggen til, kjente jeg dem umiddelbart igjen, tiden var inne for å se om også Julien hadde en liten anelse om hvem de kunne være.

Han parkerte bilen og jeg blottet mitt brede glis som jeg i nesten to timer hadde forsøkt å holde for meg selv, endelig kunne jeg si til ham at jeg hadde en overraskelse på lur. “Vet du hvem de er, de to som sitter ved bordet der borte”, spurte jeg og pekte mot det rufsete grå bakhodet til hans far og den blonde boben til hans mor. Nølende, studerte han dem fra bilvinduet og ga meg et usikkert nei, før et lys plutselig gikk opp for ham.

“Neimen, nei, det kan da vel ikke være…tuller du, er det sant?”

Vi gikk ut av bilen, de to menneskene reiste seg og kom gående mot oss. Julien brøt ut i latter, hans armer utstrakt for å gi sine foreldre en klem.

“Dette hadde jeg virkelig aldri forventet”, jublet han. Jeg smilte fornøyd, glad for å se ham så lykkelig.

Det skulle ikke ta lang tid før vi alle skiftet til badetøy og hoppet uti vinkjellerens basseng. Kvelden ble deretter feiret med en flaske vin som vi hadde fått i gave fra huseierne, og en av Julien sine favorittretter fra barndommen, kjøttgryten bœuf bourguignon. Fra et bakeri i nabolandsbyen, hadde svigermor kjøpt forskjellige kaker som vi senere på kvelden nøt til dessert.

Det siste jeg hørte før jeg sovnet den natten, var Julien som hvisket i mitt øre “merci pour cette belle surprise.”

Alt som bare Skjebnen vet

Jeg fyller et rødvinsglass med Saint-Estèphe og setter meg ved skrivepulten for å skrive. Sola er på vei ned, hun etterlater himmelen med et oransje og rosa skjær, i motsetning til meg er hun vakrere når hun legger seg og når hun våkner enn når hun stråler høyt i sky. Selv stråler jeg kanskje mest i måneskinn, under stjernehimmelen på en romantisk lørdagskveld.

Jeg savner romantikken. Det er vanskelig å være romantisk i joggebukser, med takeaway-pizza på bordet og virus i luften.

De siste ukene har jeg knapt gjort annet enn å skrive på dagtid, mens jeg om natten drømmer om et liv hvor jeg får lov til å kalle meg forfatter, hvor bokhandlere plasserer bøker skrevet av meg under kategorien skjønnlitteratur, bokstaven B for Begot, Kristine.

Februar er snart over, for å bli erstattet av mars, slutten på vinteren og starten på min favorittårstid, våren. Jeg gleder meg til å se naturens farger blomstre, til å våkne til lyden av fuglekvitter tidlig på morgenkvisten, til å gjemme bort ullkåper og hente frem de tynne vårjakkene. Mest av alt gleder jeg meg til å følge vaksinekappløpet og forhåpentligvis få muligheten til å reise hjem igjen til fedrelandet.

Her i Frankrike har lite endret seg de siste ukene. Restaurantene og barene holder fortsatt stengt, men vi går i det minste mot varmere tider, lysere kvelder, jeg behøver ikke lenger å bruke hansker og ørevarmere når jeg drar ut på sykkeltur langs Garonne-elven og Canal du Midi.

Sykkelturer har det blitt mange av, nå som det meste annet er satt på pause. Når jeg ikke drar på tur med den over tjue år gamle sykkelen, eller sitter foran datamaskinen og skriver, henter jeg frem bøker fra bokhylla og tar dem med meg ut på balkongen hvor jeg sitter under solfylt himmel og koser meg med fin litteratur og en god kopp kaffe eller te. Det går mye i islandsk oversatt til norsk for tiden, Jón Kalman Stefánsson og Auður Ava Ólafsdóttir, deres historier gir meg lyst til å reise til Island for å beundre det vakre grønne nordlyset, fotografere isbreer og vulkaner, kjenne islandske vindpust på kroppen.

Ferietur til Island blir det nok ikke med det første, selv om jeg gjerne skulle ønsket at jeg var der akkurat nå. Jeg ønsker å være mange steder, flere steder samtidig, jeg er rastløs og lengter etter å reise ut på eventyr. Jeg undrer om denne våren endelig vil by på en etterlengtet gjenforening med familien og hjemlandet.

Mer spennende enn en hvilken som helst reise, blir det å følge med på manuskriptets skjebne.

Om den en dag vil få æren av å bli til en roman, blir jeg jo velsignet med enda en grunn til å få komme hjem på besøk til Norge. Jeg drømmer om den dagen jeg endelig får tatt meg en uke eller to i Stavanger hos familien, og et par uker i Oslo på besøk hos venner. Om senvåren eller de tidlige sommerukene vil gi meg denne gleden, kommer jeg til å smile i lykkerus hele resten av året.

2021 er som et uskrevet manus, et år hvor alt kan hende. For meg kan dette bety bokutgivelse eller nederlag, det er uansett et nytt år hvor bryllupsfeiringen vil bli utsatt nok en gang (mer om det senere), dette er også et år hvor vi kanskje vil kunne reise på bryllupsreise, men også risikere å ikke kunne reise noe sted i det hele tatt.

Det er det ingen andre enn skjebnen som vet.

Jeg velger derfor i første omgang å fokusere på de små øyeblikkene som ligger like foran mine føtter. En helg som vil bli tilbrakt ved skrivepulten eller på sykkeltur. En lørdagskveld med hjemmelagde empanadas på menyen og en koselig film på TV-skjermen.

Når det som før var lett i juletiden blir vondt og vanskelig nå

De fleste av landets julemarkeder, både de større turistmagnetene og de bittesmå som ikke rommer mer enn et titalls boder, har i år blitt avlyst grunnet pandemien. Likevel valgte Haute-Garonne, departementet jeg bor i, å la den lille forstaden Plaisance du Touch få lov til å arrangere sitt årlige to-dagers julemarked med om lag førti boder og servering av pølser og gløgg.

På en søndag som jo uansett var fri for planer, tok vi oss en liten tur til markedet for julestemningens skyld, for å kjøpe med oss noen håndlagde produkter, nyte smaken av vin chaud og lytte til julemusikk på fransk.

Samtidig som vi trasket rundt fra bod til bod på det eneste julemarkedet dette året har kunnet gi meg, ledet mine tanker meg tilbake til fjorårets desembermåned, til vinterkaldt snøvær, varm idyll og julestemning i Tyskland, i byene Berlin og Dresden. Tilbake til lukten av fersk bakst og varm sjokolade på tradisjonelle julemarkeder hvor den gode stemningen er som en varm og kjærlig klem, julemarkeder som ligner landsbyer hentet fra fortryllende eventyr, fortellinger som vekker nostalgien.

Jeg savner dette, ikke bare Berlin og Dresden, men denne fine tradisjonen som Julien og jeg har hatt de siste fem årene, med koselige helgeturer til steder hvor juledekorasjonene er så nydelige at jeg nesten må klype meg selv i armen for å være sikker på at alt sammen ikke bare er en illusjon, en vakker drøm.

Hadde jeg bare visst hva som ventet noen få måneder senere, ville jeg nok ha satt enda større pris på fjoråret. Kanskje ville jeg ha opplevd enda mer, utfordret meg selv, utnyttet hvert eneste sekund. For nå klyper jeg meg selv i armen med en bønn om at dette året, at nesten ingenting av det som har skjedd i år er virkelig, at pandemien bare har vært en vond drøm, et mareritt like urealistisk som monsteret under senga eller spøkelsene i boden.

En ting må jeg nemlig innrømme. Juletradisjonene B.C. (before corona), hvor store deler av juletiden ble tilbrakt på flotte arrangementer, helger hvor jeg hoppet rundt fra julemarked til julemarked for å handle gaver og spise kaker, de betyr så mye mer for meg enn bare den gleden, festligheten, som er synlig på overflaten.

Jeg er avhengig av denne distraksjonen, for jula har for meg vært en svært vanskelig tid disse siste seks årene. Det vil jeg tro at alle som har mistet noen kan kjenne seg igjen i.

Å sette ord på denne følelsen, den som i år er forsterket, følelsen jeg vanligvis ville ha gjort mine beste forsøk på å distrahere meg fra, er vanskelig, men ikke umulig.

Nå som jeg store deler av juletiden sitter innestengt med mine dypeste tanker, føler jeg meg fastlåst i fortiden, der jeg om og om igjen tenker tilbake på de mange julekveldene jeg som barn og tenåring fikk oppleve sammen med ham, min pappa.

Fortsatt den dag i dag, bærer jeg på en skyldfølelse, jeg føler meg egoistisk som ikke ønsket å besøke ham da jeg ble myndig og han solgte mitt barndomshjem for å flytte utenlands, langt unna Europa. Jeg følte meg forlatt den gang, uønsket til og med, og bitterheten ble til slutt en av flere grunner til at vi mistet kontakten med hverandre. Skjebnen ledet ham likevel tilbake til meg flere år senere, da han ble alvorlig syk og klar for å ta sine siste farvel.

Julien fikk aldri møtt pappaen min.

Min fars siste ord klinger som et fjernt ekko i mitt sinn, fortsatt den dag i dag.

“Jeg er stolt av deg”, sa han. Stemmen hans husker jeg like godt som om siste gang vi så hverandre hadde vært i går. Å vite at han sovnet inn i den tro at jeg var noe å være stolt over, gjorde og gjør fortsatt både godt og vondt på samme tid. Stolt kan man være av mennesker som har gjort noe bra, noe nyttig i samfunnet, og dem som gir alt de har for å gjøre verden til et bedre sted på et eller annet vis. Men jeg, hva har jeg bidratt med?

Det bittelille julemarkedet i Plaisance du Touch var, om ikke annet, et plaster på såret i en vanskelig tid hvor jeg savner mitt hjemland, min familie og dem som ikke lenger er blant oss.

Små gleder, store skuffelser og en fin alternativ jul i vente

En ny lørdag. Under normale omstendigheter ville jeg sagt at dette er den fineste ukedagen av dem alle. Men ikke nå, ikke når jeg føler meg tom innvendig der jeg våkner etter en søvnfattig natt. En natt hvor tusenvis av tanker har surret rundt i hodet, tanker som nesten alle omhandler de franske byråkratenes slurv med papirene, selve grunnen til at jeg mistet plassen min på kurset som nå har startet uten min deltakelse.

Desperat etter en liten oppmuntring, lengter jeg etter å se juledekorasjonene på rådhusplassen, Place du Capitole, men fornuften ber meg vente en liten stund før det lar seg gjøre. Sentrumsgatene fylles nemlig nok en lørdag med demonstranter, tre ulike demonstrasjonstog i ulike deler av byen, mens handleglade mennesker haster seg fra butikk til butikk for å kjøpe julegaver til sine venner og familie. Siden Julien sine foreldre snart kommer på besøk, våger jeg ikke å gå dit hvor de største folkemengdene ferdes, der hvor risikoen for å bli smittet er høyest.

Været veksler mellom regn og solskinn, selv om værmeldingen for denne helgen hadde lovet oss snø, det som skulle bli årets første snøfall her i Toulouse. De snøfnuggene skulle jeg virkelig ønske jeg kunne se her i den rosa byen, her hvor det snør i maksimalt tre timer i løpet av et helt år.

En splitter ny boblejakke henger urørt i garderobeskapet. Den er altfor varm for det sørvestfranske klimaet, det vet jeg, men den skulle jo egentlig bli med meg hjem til Norge for å beskytte meg mot vestlandets kraftige vindkast, men nå henger den bare der. Inntil videre.

På en kommode i stua ligger julegaven som jeg for lenge siden hadde kjøpt til mine foreldre. Den skulle jeg etter planen pakke pent ned i kofferten sammen med to nye behagelige joggedresser og tykke, myke sokker, klær som skulle varme meg der jeg isolert skulle tilbringe ti dager i karantene etter ankomst på Stavanger Lufthavn.

Men noen hjemreise blir det likevel ikke med det første. Ikke før en vaksine er på plass både her i Frankrike og der hjemme i Norge. Boblejakken vil jeg heldigvis få tatt i bruk allerede fra bittelille julaften, ved avreise til Pyreneene, hvor jeg skal feire høytiden i en koselig hytte på fjellet sammen med Julien og hans foreldre.

Jeg ser frem til å dra dit hvor snøen faller og landskapet ligner mitt kjære Norge, med sine flotte grantrær og bratte terreng. Også julemiddagen vil få en rekke norske innslag, akkurat som for tre år siden, da vi feiret vår forrige hyttejul. Den varme idyllen som omfavnet oss den gang, ser vi frem til å gjenskape i år. En nødvendig trøst, midt oppi alt det vanskelige som har skjedd den siste tiden.

Boblejakken blir hengende, mens jeg slenger på meg min sennepsgule ullkåpe og rusler ut døra sammen med Julien. For å unngå de store menneskemengdene i sentrum, setter vi oss i bilen og kjører til den fredelige lille nabobyen Blagnac, hvor vi tar oss en spasertur gjennom gatene før vi besøker den katolske Saint-Pierre kirken.

Jeg tenner et lys og setter meg på kirkebenken. Selv om jeg ikke anser meg selv som spesielt religiøs, føles det godt, nesten terapeutisk, å sitte der blant tente lys og vakker kunst, den behagelige stillheten gir meg ro i sjelen, en ny energi fyller kroppen.

En smule lettere til sinns, forlater vi kirken og drar videre til kjøpesenteret i Blagnac. Før vi handler matvarer fra senterets store hypermarked, tar jeg meg en tur innom en kosmetikkbutikk for å kjøpe en liten gave til meg selv, en øyenskyggepalett som jeg gleder meg til å ta i bruk, jeg har jo lyst til å gjøre meg så fin som mulig til både julefeiringen og nyttårsaften.

Denne vinteren har som store deler av året vært vanskelig, en emosjonell berg-og-dalbane. For det blir ingen kurs. Det blir ingen hjemreise. Men jula blir nok fin likevel. Og hva som venter oss i januar, blir spennende å se.

Når den tid kommer.

Om alt skjer av en grunn

En ny uke er halvveis forbi, en uke hvor jeg daglig har kommet meg ut døra på korte sykkelturer rundt i nabolaget for å bryte de stillestående timene tilbrakt i den varme stua hvor jeg store deler av tiden har sittet med datamaskinen foran meg, eller med telefonen på øret.

Vinterkulden har nå lagt seg over det juledekorerte Toulouse, med sine regnskyer og vindkast. Å sykle uten jakke og skjerf hører fortiden og fremtiden til, også hansker og lue burde jeg bli flinkere til å huske å kle på meg, for ikke å kjenne vinden suse i ørene, mens kulden pisker mine skjøre fingertupper.

Hver dag denne uka har jeg latt meg underholde av lange telefonsamtaler med venner og familie i Norge, og samtidig vært frustrert og lei der jeg fra tidlig morgen til sene ettermiddagstimer har ringt og blitt oppringt av franske byråkrater som ikke klarer å bli enige med hverandre, ikke klarer de å gi meg et svar på hvorvidt det vil være mulig å finansiere dette kurset som jeg i over en måned hadde trodd jeg skulle ta, jeg hadde gledet meg til å sette i gang.

De hadde jo alle fortalt meg at alt sammen ville ordne seg, så snart noen siste formaliteter var i orden. Et avgjørende grønt lys fra øverste ledd i administrasjonen.

Et lys som de siste fire ukene har blinket oransje.

Usikker på hvordan denne sagaen kommer til å ende, bekymrer jeg meg like mye for fremtiden nå som jeg gjorde i sommer. Kanskje også enda mer, for vi er jo så mange nå i samme båt, uten arbeid, vi som kommer fra bransjer som blør, bransjer som lider seg gjennom pandemien. Luftfartsindustrien er en av taperne i økonomiens dominofall.

Klokka tikker og tiden er i ferd med å renne ut. Rettelse, den har allerede rent ut, for i dag er siste svarfrist før jeg mister min plass på kurset som skulle bli min store redning, selve nøkkelen til nye muligheter og starten på en karriere. Heldigvis for min egen trøst, er jeg blant dem som tror på skjebnen, dem som mener at alt skjer av en grunn, at det finnes noe større og bedre der ute i den store verden, et lys i enden av tunnelen.

Men nøyaktig hva som venter meg, og hvor lenge jeg må vente i tålmodighet før denne nye stien åpner seg foran meg, nei, det er det bare gudene som vet.

Jeg sykler i retning Garonne-elven, ned til slusene, der hvor det er så stille og fredelig, med telefonen i flymodus og byråkratene på avstand.

Om det er oppholdsvær og jeg sykler på ettermiddagen blir også Julien med meg, min viktige støttespiller. Om ikke han hadde vært her sammen med meg, vet jeg ikke hvordan jeg ville håndtert alt sammen. Han tror ikke på at det finnes noen skjebne, men han er likevel optimistisk.

Alt vil bli bedre, alt vil bli lettere.

Hans trøstende ord er som en god, varm kopp kakao på en stormfull vinterkveld. Den samme varmen føler jeg hver gang han stryker sine fingre gjennom håret mitt og kysser meg på pannen, før han holder sine armer rundt meg og klemmer meg hardt og kjærlig i minutter som føles som en herlig evighet.

Min stakkars Julien, også han har store utfordringer i vente. Produksjonsområdet hvor han jobber blir nemlig lagt ned i slutten av neste måned. Nok en dominobrikke, også denne i luftfartsindustrien. Han risikerer allerede etter juleferien å bli midlertidig flyttet til en annen del av landet, hvor som helst, og vi kan ikke gjøre annet enn å prøve å tenke positivt, forberede oss på det uforutsette og gjøre det beste ut av situasjonen.

Slik som vi jo gjorde med markeringen av bryllupet i september, som forhåpentligvis vil få seg en etterlengtet fortsettelse, med familie og venner på Château du Croisillat i april.

Den siste muligheten til å gjøre alt dette

Datoen er den tjueniende oktober. Siste dag før lockdown nummer to, en siste mulighet på minimum fire uker til å spise lunsj på kafé og spasere rundt i sentrumsgatene. Sannsynligvis blir nok også både kjoler, smykker og sminkevesken liggende bortgjemt til det hele er over, midlertidig erstattet med komfortable bukser og store gensere, den samme uniformen som jeg bar gjennom hele første lockdown, fra mars til mai.

Etter å ha slukt en beskjeden frokost over kjøkkenbenken, tar jeg i bruk sminkekoster og kajal, jeg ordner meg på håret som om jeg skal på fest og parfymerer meg med den dyreste og fineste duften jeg eier, den sensuelle og sofistikerte French Kiss fra Guerlain. Klesvalget faller på en grå langermet minikjole med skjortekrave og sorte strømpebukser, behagelige sko og stor veske, klar for flere timer på beina, spasering gjennom flere av byens nabolag, kanskje vil jeg også handle med meg ei bok eller to fra The Bookshop. Og godteri til lørdagens Halloween-feiring i sofakroken, ikke minst.

Klokka har knapt rukket å bli halv elleve, butikkene har såvidt åpnet sine dører, restaurantene er fortsatt stengt. Fra byens eldste og mest fotograferte bro, Pont Neuf, trasker jeg videre langs Quai de la Daurade og innover mot sentrumskjernen, mot det ikoniske Capitole og det lille markedet på rådhusplassen, der hvor billige vesker og store tie dye skjerf selges.

Sola varmer så sterkt at jeg angrer på å ha ikledd meg grå ullkåpe da jeg gikk ut døra. Jeg henger den over vesken og puster lettet ut, huden puster, kroppen nyter det sørvestfranske solskinnet, det milde høstværet.

Fra en godtebutikk handler jeg søtsaker i løsvekt, lakris og vingummi, søtt og syrlig. Mens jeg fyller den lille posen med krokodiller, mister jeg en av dem i gulvet. Flau over egen klønhet, sier jeg ifra til butikkselgeren, som plukker opp godteriet, kaster det i søppelbøtta, han sier spøkefullt at man ikke kan forvente noe annet av villdyr som krokodiller. De gjør som de vil, og stikker av om de vil.

Tjuefire euro fattigere, med to kilo godteri i håndvesken, går jeg videre til Allegory Coffee Bar for å nyte mitt siste kafébesøk på lenge, kanskje til og med årets siste. Jeg spiser vaffel-ostesmørbrød og drikker både husets limonade og kaffe latte sammen med måltidet. Innerst i lokalet sitter en gruppe briter, de prater høyt, samtaleemnet er fransk grammatikk, hvor vanskelig det er å lære seg fransk, samtlige bestiller de kaffe og kaker på engelsk når baristaen omsider henvender seg til gruppen.

To franske kvinner sitter ved et annet bord, de bestiller banoffee, noe også jeg til slutt gjør, selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde planlagt å spise dessert. Årets siste banoffee, jeg nyter den så sakte og så konsentrert at man nesten skulle tro det var langvarig fengselsstraff som ventet meg rundt hjørnet.

À bientôt, sier baristaen i dét jeg betaler og går ut døra, sees snart. Oui, après le confinement, svarer jeg, etter lockdown, når enn det blir, når enn vi vil få lov til å bevege oss fritt i bygatene igjen. Bare tanken på å tilbringe hele november og muligens halve desember isolert innenfor leilighetens fire vegger gjør meg mildt sagt stresset, tanken på jula som egentlig skulle ha blitt feiret i Norge i år, gjør meg bare trist.

Jeg benytter en siste anledning til å besøke flere av sentrumsgatenes butikker, deriblant den britiske bokhandleren The Bookshop, hvor jeg kjøper med meg to romaner, My Dark Vanessa av Kate Elizabeth Russell og The Robber Bride av Margaret Atwood, før jeg spaserer videre fra nabolag til nabolag for å tilfredsstille nysgjerrigheten, for å bevege beina, for å være ute blant mennesker, for å bruke byen min.