En siste bryllupsoppdatering før alt blir hektisk

Dagen startet med en telefon til den norske ambassaden i Paris, for å forhøre meg om papirarbeidet jeg må få unnagjort for å bli folkeregistrert som gift i Norge (original vigselsattest med apostille må sendes til skatteetaten), samt alt som har med navnebytte å gjøre. Jeg spurte om det ville være mulig å fortsatt bruke mitt nåværende pass, med pikenavnet, frem til utløpsdatoen om fire år.

Ja, fikk jeg vite. Jeg kommer likevel til å bytte det ut med et nytt til neste år.

Kort tid etter endt telefonsamtale fikk jeg meg en hyggelig overraskelse, en nydelig blomsterbukett ble levert på døra, en gave bestilt fra mine kjære foreldre som dessverre ikke får feiret den store dagen sammen med meg før i april.

Jeg ble så rørt at mine øyne brått ble blanke som en krystallklar innsjø, og jeg var på nippet til å klemme buketten som om den skulle vært en reinkarnasjon av min mor og stefar (som for øvrig lever i beste velgående der hjemme i Norge).

En flott bukett hvite roser og liljer, jeg gleder meg til å ta dem med til villaen, dekorere med dem og nyte deres deilige dufter fra helgens start til ende.

Også i går mottok jeg en pakke, noe jeg selv hadde bestilt. Fra en kjeksfabrikk i Lyon hadde jeg bestilt dekorative småkaker på pinne med våre navn og bryllupsdato påskrevet. Jeg gleder meg til å pynte buffeten i villaens hage med blant annet disse kjeksene, der hvor vi på lørdag skal feire vår lille vin d’honneur etter vielsen i tinghuset.

Lørdagens vin d’honneur vil hovedsakelig bestå av små kanapeer og fingermat kjøpt fra den fine franske frossenmatkjeden Picard, men vil også inneholde noen søte gleder.

Jeg har som nevnt tidligere bestilt en to-etasjers rosekake fra et lokalt konditori, i tillegg til disse kjeksene fra Fabulous Biscuits. Musserende vin fra Gaillac og diverse andre lokale viner vil også bli servert, mens champagnen vil vi spare til bryllupsfesten i april.

Jeg har så smått begynt å pakke ned alt som jeg behøver å ta med meg til helgens store begivenhet, antrekk og sandaler, dekorasjoner til bordet og blomsterkrans til håret, kosmetikk og speilreflekskamera.

Fra ferskenrosa kjole til hvit blondetopp og champagnefarget skjørt, når vår vin d’honneur er over og ettermiddagen blir til kveld, skal vi sammen med våre sju overnattingsgjester ta bryllupsfeiringen videre til restauranten La Fontaine aux Grives. Allerede i dag dro jeg sammen med mine kommende svigerforeldre til dette spisestedet for å velge ut nøyaktig hvilket bord vi ønsker å reservere for bryllupskvelden.

Fine restaurantlokaler delvis skjult bak palmer og buskevekster i fredelige omgivelser, ikke så langt unna villaen hvor vi skal overnatte. Vi ble ledet til en lys og fin veranda, perfekt for en romantisk aften.

Fra ettermiddagens lille ærend innom La Fontaine aux Grives hastet jeg meg videre til et nytt gjøremål, da jeg støvsuget leiligheten i rekordfart og løp ut for å hente min venninne Laurène ved metrostasjonen i nabolaget mitt.

Dette ble vårt første gjensyn siden fjorårets tur til Paris, da vi feiret hennes bursdag med glitter, glam og cabaret på Crazy Horse, en aften rik på champagne og paljetter.

I kveld erstattet vi cancan og glamour med tapas og rødvin på spisestedet L’Extrapade sammen med Julien og hans foreldre, et hyggelig måltid før en hektisk fredag. Kaken må hentes nøyaktig klokka to, innsjekk klokka fire, deretter må vi handle mat og klokka seks får jeg manikyr og før leggetid må jeg vaske håret og rette ut mine naturlige bølger med rettetang, etter instrukser fra frisøren som har avtalt å komme klokka åtte på morgenen, for å gjøre meg fin til vielsen i Capitole.

Underlig er det å tenke over at dette faktisk er dagen før dagen før den store dagen!

Tanker rundt fjoråret, neste år og hvem jeg er

Jeg reiser tilbake i tid til juli, til både forrige måned og fjorårets julimåned. Hvorfor ikke, siden jeg tross alt dediserte hele forrige tekst til august og alt som er så typisk for august her i Frankrike.

Juli er måneden hvor solsikkene er vakrest, bondemarkedene fulle av ferske tomater og meloner og nasjonaldagen feires med fyrverkeri i alle Frankrikes byer. Lite visste vi i fjor, da vi med store øyne stirret opp mot de flotte fargene som beveget seg over den sorte nattehimmelen, at vårt neste år skulle bli så annerledes. Ingen arrangementer, ingen fyrverkeri, ingen konserter, ingenting.

Fjorårets juli. Jeg husker hvor deilig det var å ta bussen til jobb iført sommerkjole og sandaler, og hvor plagsomt det var å stadig måtte pakke meg inn i ullteppe på kontoret for å ikke bli syk av kulden fra klimaanlegget. Til venstre for mine to dataskjermer på skrivepulten stod en liten metallboks full av teposer, sommer som vinter drakk jeg store mengder te på arbeidsplassen.

Ikke før i september fikk vi tatt oss en ordentlig ferietur i fjor, en bilferie langs den Franske Rivieraen. Alle julimåneder siden jeg først ble sammen med Julien for over fem år siden, har vært preget av stillhet, rutiner og hjemmetid. Han liker ikke å reise midt i fellesferien, altfor mange mennesker, altfor høye priser, sier han. Jeg er til en viss grad enig, men det kommer jo litt an på hvor man reiser, om man gjør som alle andre eller om man tenker utenfor boksen og gir de mer ukjente destinasjonene en sjanse.

Deler av årets julimåned kunne ha blitt tilbrakt i Paris, hadde jeg blitt med Julien på besøk til barndomshjemmet, hjem til mine kommende svigerforeldre. Men jeg hadde ikke lyst til å dra til hovedstaden for å løpe etter Julien og hans sosialmaraton, der absolutt alle barndomsvenner og familiemedlemmer skulle besøkes og ikke et øyeblikk skulle kastes bort. Det blir for mye for meg, for slitsomt, på samme måte som det å dra på en ordentlig ferie i juli ville blitt for folksomt for ham.

I stedet for å dra til Paris fikk jeg heller ei hel uke for meg selv i Toulouse. Ei uke hvor planen var å sitte foran datamaskinen fra morgen til kveld, skrive flere utkast til manus og være produktiv.

En fin idé, hadde jeg klart å la være å dra til sentrum nesten daglig for å handle og spise lunsj, og deretter kaste bort ettermiddagstimene og sene kvelder i sofakroken foran enten mobilskjermen eller TVen. Eller begge samtidig. Netflix og YouTube. YouTube og Netflix.

Toulouse monument

En av disse julidagene, jeg husker ikke nøyaktig hvilken dag, det spiller uansett ingen rolle, jeg var i hvert fall ikledd rød kjole og de slitte skinnsandalene som jeg hver sommer sier jeg vil kaste før neste sommer.

Casa D'Italia

Planen for formiddagen var mitt lille ærend innom den italienske delikatessebutikken Casa D’Italia for å handle fersk pasta, sort spaghetti, før jeg inviterte meg selv til en liten lunsj hos tesalongen Dip’s Tea i nabolaget Carmes. Ved et lite bord mellom to småbarnsfamilier nøt jeg den vegetariske smaken av pai med tomat-og karamelisert løk etterfulgt av sitronterte til dessert.

Tomatpai

Mellom paien og terten fikk jeg lest et par sider av ei bok som jeg fortsatt ikke har fullført. Ikke fordi den er spesielt tykk, den er heller ikke uinteressant, men med tanker som flyr fra øst til vest og surrer rundt i det uendelige, svekkes konsentrasjonen betraktelig. Forrige måned var jo min første måned som arbeidsledig, og dermed raknet boligdrømmen for neste år. Ingen jobb, ingen lån.

Sitronterte

På vei hjemover fra Dip’s Tea fikk jeg et kompliment av ei fremmed jente på gata, “j’aime ton style, très chic”, hun elsket stilen min, sa hun. Som vanlig takket jeg og smilte, en smule forvirret. Jeg undret om hun var sarkastisk, som i filmen Mean Girls, der antagonisten Regina George sier til ei tilfeldig jente at hun elsker skjørtet hennes, for å deretter snu seg til sine venninner og si at hun aldri har sett et styggere skjørt i hele sitt liv. Hvem vet.

Jeg lurer på hvordan neste års juli vil se ut. Vil vi kunne glede oss over fyrverkeri og nasjonaldagsfeiring som i fjor, vil viruset fortsatt sirkulere i like stor grad som i år?

Og jeg, hvem er egentlig jeg om ett år? 

Dip's Tea

Livet i Frankrike, august måned og spennende planer

August i Frankrike betyr hetebølger, fellesferie og aggressiv veps. Stilige pop-up barer og food trucks dukker opp overalt, en trøst ettersom mange restauranter holder sommerstengt i august. Storbyene er tomme og strendene overfylte, havnebyenes restauranter serverer kilovis med reker og blåskjell hver eneste solfylte dag.

Jeg forbinder denne varme sensommermåneden med lyse kvelder, shortskledde lår fulle av myggstikk og smaken av oppskåret melon sammen med følelsen av klissete fingre. Gratis parkering i sentrum, mye veiarbeid og få busser. Mange sykkelturer gjennom nabolaget og videre rundt byen, men aldri gjennom sentrumskjernen. Apéro og grilling med venner, merguez og chipolata-pølser, øl fra lokale mikrobryggerier og vin fra regionen.

I parkene møtes venner og familier gjerne over en piknik med ferske baguetter, patéer og spekepølse, gjerne over litt vin til de voksne og brus eller iste til de små. I bakgrunnen høres lyden av stålkuler der de kastes og ruller bortover grusen, ofte etterfulgt av fransk jubel. Både unge og eldre samles for å spille pétanque, en aktivitet som er høyt elsket her på det franske sørland.

Solsikkeeng

Jeg dagdrømmer her jeg sitter ute på balkongen og observerer naboen fra femte etasje, der han vanner tomatplantene sine i den felles hagen til leilighetskomplekset. Tankene mine reiser tilbake i tid, tilbake til fjorårets august. Til småprat ved kaffemaskinen og rolige dager på kontoret. Til den hyggelige ferieuka i Danmark sammen med foreldrene mine. Alt er annerledes nå, og august er i år en måned hvor både familiegjenforening og arbeid står på pause inntil videre.

Til helgen skal vi heldigvis reise bort en liten tur, min kjære og jeg. En kjøretur sørover i retning fjellene for å besøke dyreparken Parc Animalier des Pyrénées, hvor vi har reservert ei natt på en Lodge, ei luksuriøs hytte med bjørner traskende rundt utenfor vinduene. Men først har vi to netter på en koselig chambre d’hôtes å se frem til, plasking i svømmebassenget og utflukter til både ørneparken Donjon des Aigles og de spennende grottene Grottes de Bétharram.

Jeg gleder meg til helgen, jeg gleder meg vanvittig mye til denne siste kjæresteturen før vi gifter oss, selv om tankene mine lar seg distrahere der jeg overtenker på fjoråret. På det som var. Savnet etter familien, men også etter å ha en normal hverdag med faste rutiner. Men hva er vel en normal hverdag i år 2020?

Den tjueåttende august skal jeg på et møte med en skole. Jeg skal få vite hvilken dato jeg endelig vil få kommet i gang med studier i webdesign og community management, tyngden jeg trenger for å kunne jobbe med å hjelpe små aktører i reiselivsbransjen til å bli synlige på nett. For å styrke profilen ytterligere, vil det nok også være en god idé å forbedre mine kunnskaper i foto-og videoredigering før jeg til slutt hopper uti ukjent farvann og starter min egen bedrift.

Som nevnt tidligere ønsker jeg også å melde meg på et fire ukers språkkurs i Tyskland for å forbedre mine tyskkunnskaper, men dette vil selvfølgelig ikke være mulig før vi endelig får kontroll på pandemien.

Solsikker

Fjorårets august. Julien og jeg dro på en helgetur til det landlige Gers få dager etter min hjemkomst fra Danmarksturen, forbi flere av de samme solsikkeengene som vi passerte forrige måned. Det solgule vakre landskapet som var som hentet fra mine søteste drømmer, julimånedens store høydepunkt. Da vi i fjor dro fra landsby til landsby og forbi blomsterengene i Gers, var det ikke mye gulfarge igjen å se. Brune uttørkede solsikker med bøyde hoder, sensommerens siste pust.

Vi har nå kommet oss halvveis gjennom august, og jeg har blitt stukket av både vanlige mygg og tigermygg, jeg har ikke spilt pétanque i år, jeg har derimot hygget meg på piknik og grillet med venner. Gode sunne hverdagsrutiner vil jeg finne veien tilbake til senere, forhåpentligvis allerede i oktober om alt går etter planen.

Sommerkjole

Vil jeg starte egen bedrift?

Tidlig på morgenkvisten våknet jeg urolig fra en merkelig drøm. Jeg drømte at min kjære opplevde det samme som meg, å miste jobben på grunn av coronakrisen. I denne drømmen fikk han samtidig tilbud om en ny ingeniørjobb, langt unna Toulouse.

I byen Stuttgart i nabolandet Tyskland.

Hadde dette hendt i det virkelige liv, ville jeg selvfølgelig ha flyttet dit, hvor som helst, sammen med ham. Om alt går etter planen skal vi jo gifte oss i år, love å være der for hverandre gjennom tykt og tynt. Gjennom arbeidsledighet og karriereendringer. Jeg ville derfor tatt utfordringen med et smil, lært meg tysk og integrert meg, selv om jeg i utgangspunktet ikke har lyst til å flytte fra Frankrike.

Det hele var heldigvis bare en drøm, og Julien jobber fortsatt som produksjonsingeniør hos Airbus. Inntil videre.

Denne underlige drømmen fikk meg til å tenke på en av de store franske TV-trendene de siste to årene. Dokumentarserier som følger mennesker på deres reise der de bytter karriere, selger boligen og alle sine eiendeler for å starte på nytt i et fremmed land. Noen av dem enslige, mens de aller fleste drar med seg mann eller kone og barn på flyttelasset.

Et stort flertall av disse menneskene reiser med en drøm om å starte en egen bedrift, bygge hotell ved strandkanten på Réunion-øya, lage møbler av resirkulert plast på Filippinene, åpne et crêperie på Costa Rica, lage sjokolademousse i Japan.

Det er beundringsverdig, synes jeg, hvordan enkelte tør å investere alt de eier og har i en lidenskap, en forretningsidé og en drøm om et lykkeligere liv i et fremmed land.

Selv gikk jeg svært forsiktig frem da jeg flyttet til Frankrike, jeg tok meg god tid til å lære språket og bli kjent med kulturen før jeg etter hvert fikk meg en tradisjonell kontorjobb. 

Jeg har aldri vært redd for å flytte på meg, reise alene og starte med blanke ark i andre land. I tillegg til Frankrike, har jeg jo tross alt tidligere bodd i både England og USA. Men å starte en egen bedrift har jeg alltid sett på som en like stor risiko som å gamble bort en stor sum penger på kasino.

Men med denne situasjonen jeg nå befinner meg i, hvor min tidligere arbeidsgiver vil gi meg økonomisk støtte både til kurs og bedriftsetablering, er det kanskje på tide at også jeg våger å ta noen større sjanser i livet? 

Jeg skal ikke nekte for at jeg har lekt med tanken på å drive egen bed&breakfast eller starte et lite foretak, guidede mat-og vinturer eller språkreiser for voksne, ideer har jeg hatt mange av opp gjennom årene, noen bedre enn andre.

Å starte et eget reisebyrå og arrangere turer til ulike franske landsbyer ville vært en drøm, men er dessverre altfor risikabelt nå i disse coronatider. Å åpne en kafé eller vinbar (med kunstutstilling, kulturkvelder og språkutveksling og intimkonserter) er en annen spennende tanke som jeg kanskje vil hente frem igjen om fem års tid, når vi forhåpentligvis er godt etablert med egen leilighet og stabil økonomi.

Mens jeg drømmer og grubler over fremtiden, nyter jeg en deilig lunsj på tesalongen Le Salon d’Eugénie i sentrum av Toulouse, naboen til den veganske restauranten Sovaga som jeg også varmt kan anbefale et besøk. Kakene deres er fantastisk gode!

Hos Eugénie startet jeg måltidet med en smakfull salat med bulgur, marinert squash, ferske tomater, marinert kål og crumble sammen med et glass iste.

Salat

Nå koser jeg meg med min søte lille avslutning, en hvit sjokolademousse og en kopp kaffe. Med en fremtid like uklar som ei tåkenatt, er det viktig å glede seg over alt som er enkelt og ukomplisert.

Hvit sjokolademousse

Hver onsdag og søndag koser jeg meg med disse dokumentarseriene om menneskene som gir slipp på det gamle for å følge sine drømmer.  Hver fredag og lørdag gleder jeg meg over å få tilbringe verdifull kjærestetid sammen med Julien. Vi drar på helgeturer, vi handler på bondemarkeder, vi hygger oss med fine restaurantbesøk og reiser ut på eventyr i nærområdet.

I morgen venter en ny lørdag og en ny kjærestetur. Julien og jeg vil igjen forlate storbyen til fordel for en romantisk overnatting ute på landet. Dette vil jeg fortelle alt om senere!

Sommerkjole

Vingårder og sommerplaner i endring

Et siste innlegg fra junimånedens nest siste helg, før jeg spoler videre ei uke frem i tid.

Fornøyde, etter et hyggelig måltid med lokale oster og spekemat på vinbaren som tilhører hotellet La Maison des Consuls, ved markedsplassen i den sjarmerende byen Mirepoix, kjørte vi videre til en vingård bare tretten kilometer unna byen, ved foten av Pyreneene, fjellkjeden som skiller Frankrike fra Spania.

Landskap

Domaine des Coteaux d’Engraviès ville ha vært umulig å finne frem til uten moderne teknologi som hjelpemiddel. Bortgjemt mellom skog, landbruk og grønn natur, opp en smal landevei, disse upraktiske landeveiene som strekker seg gjennom Pyreneene Nasjonalpark, landeveier hvor det svinges som i en slalomløype.

Vår lille vinsmaking ville herved bli helgens siste utflukt, en siste plan for dagen før hjemreise.

Jeg ønsket å besøke nettopp Domaine des Coteaux d’Engraviès ettersom det er en prisvinnende vinprodusent med svært gode anmeldelser (Médaille d’or, Concours international du salon Millésime bio 2020). Generelt elsker jeg vin laget av druesorten syrah, kraftig vin med intense aromaer og toner av kirsebær og lakris. En fin avslutning på en spennende helg, med vinsmaking i vakre omgivelser, og en tilhørende nydelig utsikt mot vingårdens drueranker.

Å bo i Frankrike har sine fordeler, uten tvil.

Vinhp

Fordeler som flotte kjøreturer gjennom naturskjønn landlig idyll, noe vi fikk kose oss med de første tre kvarterene av søndagens hjemreise. Smale landeveier og kilometervis med drueranker.

Vi lyttet til musikk på radioen, til den nye låta til det franske bandet Indochine, nos célébrations, våre feiringer. Personlig foretrekker jeg låtene la vie est belle og j’ai demandé à la lune. Vakker poprock med meningsfulle tekster.

Indochine, favorittbandet til en kollega, rettelse, tidligere kollega, som hadde planlagt å reise til Paris i sommer for å se dem live. Han skulle ta seg to dager fri fra jobb og overnatte på trestjerners hotell ved Gare de l’Est. Nå har hverken han eller jeg en jobb å ta fri fra eller en konsert å se frem til. Jeg hadde jo også billetter til ulike konserter, arrangementer som har blitt utsatt til neste sommer. 

Det er rart å tenke på at alt av sommerens planer, ferieturer, konserter, ja, selv arbeidsplassen min nå er historie. Heldigvis har vi fortsatt helsen i behold, heldigvis har vi råd til å endre våre ferieplaner, bestille overnattinger og utforske turistattraksjoner, småbyer og gøyale aktiviteter innenfor landets og regionens grenser. Det er jo strengt tatt ikke nødvendig å reise ut av Occitanie når regionen uansett kan by på absolutt alt vi kunne ønske oss og litt til.

Drueranker Frankrike

Jeg har en lang liste over ting jeg ønsker å gjøre denne sommeren, og jeg er hundre prosent sikker på at jeg ikke kommer til å rekke halvparten engang. La meg likevel dele denne listen, i håp om at den vil motivere meg selv og kanskje inspirere andre på et eller annet vis.

I Toulouse ønsker jeg å…dra på sightseeing-cruise langs Garonne-elven og Canal du Midi. Spise småretter og drikke vin på L’écluse og nyte utsikten mot slusene.

I nærheten av Toulouse ønsker jeg å…besøke landsbyen Lautrec i øst eller kjøre vestover til Gers for å se kilometervis med solsikkeenger i full blomst.

Ved Pyreneene ønsker jeg å…ta turskoene fatt og gå tur rundt den store flotte innsjøen Lac d’Oô. Besøke den historiske byen Foix. Overnatte i ei koselig tømmerhytte på fjellet. Spise ost, masse ost fra Ariège.

Ved Middelhavskysten mellom Perpignan og Sète ønsker jeg å…spise lunsj på fiskerestaurant i en liten havneby, uteservering med utsikt mot sjøen. Dra på båttur om muligheten melder seg. Spasere barfot langs ei sandstrand. Bade.

Ellers ser jeg frem til å fortsette sommeren med enda mer grilling og piknik i lokale parker, flere sykkelturer, lettleste sommerromaner, dagsturer og helgeturer, iskrem og oppskåret melon. 

Hatt

Takterrassebar, fine øyeblikk og usikkerheten rundt fremtiden

Forrige uke, da Julien sine foreldre var på besøk hos oss i Toulouse, tok vi oss flere turer til sentrum på ettermiddagstid for å få mest mulig utbytte av tiden vår sammen. De tidlige ettermiddagstimene ble forrige tirsdag tilbrakt på Ma Biche sur Le Toit, den trendy takterrassebaren på toppen av det luksuriøse stormagasinet Galeries Lafayette, før vi dro videre til vinbaren Chez Aude, anbefalt av eierne av vingården Château Adélaïde hvor vi forrige måned leide hytte og deltok på vinsmaking.

Forrige uke var ikke bare en hvilken som helst anledning til å kose seg med god mat og drikke etter endt arbeidstid, forrige uke begynte jeg også med sakte steg å forberede meg på å si au revoir til det gamle og omfavne starten på det ukjente. En smule på forskudd, vel å merke.

IMG_20200702_145851

Først denne uken, tirsdag, junimånedens siste dag, takket jeg farvel til det som i over to år har vært mine daglige arbeidsrutiner, min faste arbeidsplass og trygge stabilitet.

En ny hverdag hvor absolutt alt er mulig, venter meg nå.

Frem til onsdag neste uke har ledelsen gitt meg betalt fri, før den nye avtalen iverksettes, en avtale hvor jeg månedlig i ett år vil få omtrent samme beløp inn på konto som min nåværende lønn, inkludert tilbud om betalt omskolering og kursing etter eget ønske.

De siste ukene har jeg tenkt mye, lenge og nøye over hvilken retning jeg ønsker å gå når det gjelder utdanning.

Grunnet visse omstendigheter, sikter jeg meg mot en yrkesretning som kan tillate meg å enten jobbe frilans, starte min egen bedrift eller tilpasse meg uforventede flytteplaner på midlertidig basis. Min forlovede står nemlig også i fare for å miste jobben nå som Airbus lider enorme økonomiske tap og planlegger å si opp enda flere arbeidstakere (fem tusen for å være nøyaktig) som følge av coronakrisen.

Da han for over to år siden signerte arbeidskontrakten med bemanningsbyrået, hadde han aldri sett for seg at det å samtykke til å bli flyttet til en annen del av landet om nødvendig, skulle risikere å bli vår virkelighet. Foreløpig vet vi ingenting, hvorvidt han vil beholde jobben i Toulouse, om vi vil måtte flytte og starte på nytt igjen et annet sted, eventuelt når, vi vet ingenting.

En ting er likevel soleklart, jeg vil være der ved hans side, uansett hva som skjer.

Alt dette vil jeg selvsagt forklare rådgiveren på Pôle emploi (franske NAV) når jeg etter endt ferieuke vil møte opp med papirene fra arbeidsgiveren min og diskutere utdanningsmulighetene mine.

Takterrassebar

Tilbake til et hyggeligere tema, forrige tirsdag, den solfylte ettermiddagen med cocktails på takterrassen. Min kommende svigermor og jeg koste oss med hver vår cocktail du moment, grapefruktjuice, bringebær og vodka med smak av roser, en blanding av ingredienser som resulterte i en smak som lignet syrlig smågodt.

Uteliv Toulouse

Fra Ma Biche sur Le Toit får man en nydelig utsikt over la ville rose, teglstein over alt. Gamle sjarmerende Toulouse, jeg har ikke lyst til å flytte bort herfra. Fra alt dette.

Takterrasse Toulouse

Fra rooftop til bar à vin, vi ønsket kvelden velkommen på uteserveringen til vinbaren Chez Aude.

Chez Aude

Vi smakte regionale viner, deriblant fra Château Adélaïde som vi jo kjenner godt til, og nøt et lekkert plateau de fromages et charcuteries som i tillegg til ost og spekemat inneholdt stekte poteter og smakfulle kjøttboller.

Før vi trasket rolig hjemover, spanderte jeg iskrem på mine kommende svigerforeldre og min fremtidige ektemann. Iskrem i beger, med smak av sjokolade og mint, ofte lurer jeg på om jeg tilhører en ekstremt liten prosentandel som faktisk liker denne smaken.

Iskrem Toulouse

Vi spaserte hjemover, over Pont Neuf og gjennom nabolaget Saint Cyprien. Jeg håper alt vil ordne seg både for min kjære og meg, at han vil beholde sin nåværende jobb, at jeg vil lykkes med mine fremtidige prosjekter, at vi vil slippe å måtte forlate vårt kjære Toulouse.

Jumpsuit rosa

 

Kulinarisk eventyr og kunstverk på fat

Lenge har jeg ventet på denne torsdagskvelden. Jeg er utålmodig, sulten og spent, håret børstes og fjeset pudres, i kveld skal jeg kose meg med kunstverk på fat!

Jeg maler leppene røde, rød som kveldens utvalgte kjole, en favoritt som tidligere har fått være med meg på både teater og restaurantbesøk, inkludert fjorårets bursdagsfeiring, en romantisk aften på fin restaurant i den fasjonable sørvestfranske havnebyen Biarritz.

Garonne-elven

I kveld pynter jeg meg for det kulinariske eventyret som venter min kjære, hans foreldre og meg på den flotte restauranten Au Pois Gourmand, et elegant spisested hvor man fra den store verandaen vil få gleden av å nyte en nydelig utsikt mot Garonne-elven i en bortgjemt grønn oase midt i selveste Toulouse.

En restaurant kjent for toulousere flest, en kulinarisk perle med skjermet beliggenhet ved vannet, i en sjarmerende sørvestfransk villa fra 1869, et rødt steinhus innrammet av høye flotte sypresstrær.

Sypress

Ved inngangspartiet til de flotte restaurantlokalene, blir vi møtt av munnbindbeskyttede servitører og ei flaske antibac. Vi desinfiserer hendene og entrer restauranten med hvert vårt munnbind dekkende over munn og nese, som påkrevd av de franske myndighetene i kampen mot coronaviruset.

Først etter å ha blitt ledet til vårt bord får vi lov til å fjerne våre munnbind, og blir samtidig informert om at de tradisjonelle menyene har blitt midlertidig erstattet med en nettbasert versjon. Au Pois Gourmand kan for kvelden tilby et valg mellom to ulike menyer, sesongens menu découverte (oppdagelsesmeny) og husets skalldyrmeny.

Siden jeg ikke kan spise skalldyr, faller valget naturligvis på den spennende oppdagelsesmenyen, hvor måltidet vil starte med en gaspacho av erter og geitost, deretter en neste forrett, maki av marinert ørret, etterfulgt av foie gras med blåbær, og en hovedrett bestående av vaktelfilet med kanelkrydret gresskarpuré og kremet soppsaus, før et ostefat og rødvin leder oss videre mot måltidets ende. Videre frisker vi opp våre ganer og smaksløker med en syrlig limesorbet med vannmelon og mint før måltidets søte avslutning står for tur, en deilig kombinasjon av jordbær, vaniljekrem, jordbæris og hvit sjokolade.

Mise en bouche

En liten mise en bouche åpner kveldens middag, en velouté av tomat og tamarind servert sammen med en cannelé av paprika og tomat. Vi nyter hvitvin sammen med fisk, sjømat og foie gras, rødvin sammen med kjøtt og ost, fine viner fra regionen vi bor i.

Vin fra Limoux, Narbonne, Gaillac og Collioure, den sørfranske regionen Occitanie er et område rikt på nydelig vin, noe vi fikk smake ulike bevis på, også i kveld.

IMG_20200619_215405

Måltidet smaker fantastisk, fra start til ende, selv ørreten faller i smak hos meg som i utgangspunktet ikke liker ørret. Viktig er det å ha tillit til kokkene, stole på deres evne til å kombinere ingredienser, transformere dem og finne en fin balanse mellom de ulike smakene og konsistensene, la dem komplimentere hverandre.

Mett og fornøyd, etter en nydelig dessert får vi også småkaker servert foran oss på bordet. En klassisk cannelé, makron med smak av pina colada og hjemmelaget marshmallow med ananassirup.

Vi koser oss, vi nyter. Det er dette som er så fint med å bo i Frankrike, alle mulighetene for slike kreative smaksopplevelser som ikke nødvendigvis koster skjorta. Vi elsker den kulinariske kunsten, vi lar oss underholde av enhver rett som blir servert, selvfølgelig med tilhørende god vin og godt selskap.

Røde lepper

Selvsagt forbeholdt mer eller mindre spesielle anledninger, bursdager, lønnsøkninger, milepæler og slikt, vi kan jo ikke leve som kongelige hver eneste dag.

Eller… Nei, opplevelsen ville ha mistet en del av magien sin om dette hadde blitt en vanesak. Og er det noe vi trenger i livet, så er det et lite stykke magi på dager hvor man fortjener det aller mest. Dager som denne, hvor bursdager feires på etterskudd.

Foie gras fransk

Vaktelfilet

Ostefat

Sorbet dessert

Jordbærdessert

Franske småkaker

Takknemlighet, positivitet og lørdager som denne

Lørdagen og søndagen suste forbi, i motsetning til disse arbeidsdagene, mine to siste uker før jeg lar fremtidens hånd lede meg bort fra komfortsonen og inn i det ukjente. Verden ligger for mine føtter og jeg gleder meg faktisk til å gripe alle de nye mulighetene som kommer min vei, jeg gleder meg til å tilegne meg ny kunnskap og møte nye utfordringer. 

Godt har det vært å diskutere med venninnene mine, med familien min og samboeren min, takknemlig er jeg også for alle støttemeldingene jeg har fått av dere lesere etter forrige innlegg.

Jeg nøt den solfylte lørdagsformiddagen på utekafé sammen med to venninner, samtlige hadde vi pyntet oss i lett og luftig sommertøy. En middelmådig iskaffe slukket tørsten, uendelig tørst som man gjerne blir på slike varme solskinnsdager. Det triste regnværet som dempet stemningen hele forrige uke var nå milevis unna Toulouse.

Sammen med mine venninner Lisa og Elisabeth, to franske kvinner med noen av de mest internasjonale fornavnene som finnes, pratet jeg om jobbsituasjonen min, om coronakrisen, om bryllupet og brudekjolen og gifteringene og alle de andre utfordringene jeg har møtt den siste tiden.

Jo mer jeg pratet, desto mer innså jeg hvor stort behov jeg faktisk hadde for å lufte alle disse tankene mine for andre enn familien og forloveden min. Også mine venninner hadde behov for å dele sine bekymringer, sine tanker rundt fremtiden, en fremtid som for oss alle er et eneste stort mysterium akkurat nå.

Utover lørdagskvelden dro Julien og jeg videre til restaurantkjeden Les 3 Brasseurs for å hygge oss med et lite restaurantmåltid til en overkommelig pris. Vi ville kose oss, men samtidig være varsomme med pengebruken, med tanke på at vi sammen med hans foreldre har reservert bord for torsdagskvelden på en av byens mer sofistikerte restauranter, Au Pois Gourmand, hvor vi vil feire bursdagen til min kommende svigerfar, to måneder på etterskudd.

Neste dag, på fredag, skal vi jo dessuten dra på helgetur til Limoux hvor vi vil handle inn vin til bryllupet, rødvinen La Butinière fra vingården Anne de Joyeuse, en av våre felles favoritter som vi oppdaget under vår forrige tur til Limoux.

Jeg ser frem til å besøke vingården igjen, fint vil det også bli å besøke byens sentrum, slappe av på en uteservering ved Place de la République, med et glass vin og et stort spekefat foran oss på bordet.

Flammk

Hos restaurantkjeden Les 3 Brasseurs, som for øvrig ligger i nærheten av flyplassen og ikke i sentrum av Toulouse, spiste jeg en helt grei flammkuchen, eller flammekuche som de sier på fransk, en spesialitet fra grensetraktene mellom Tyskland og Frankrike (Alsace). Jeg mimret tilbake til smakene av bacon og munster-ost, den klassiske varianten, slike spiste jeg mange av da jeg ferierte i Strasbourg og Colmar sammen med min mor for noen år siden.

Også i Tyskland har knasende gode flammkuchen stått for flere av mine fine smaksopplevelser, da på julemarkedene i Berlin og Køln, hvor jeg har kost meg med ulike varianter, både vegetarisk, klassisk og pikant med chili og chorizo.

Flammekuche

Hos Les 3 Brasseurs valgte jeg en såkalt flammekuche poulet césar, inspirert av cæsarsalat med kylling. Julien bestilte hamburger til seg selv, sammen med triste pommes frites, sannsynligvis direkte fra frysedisken, servert uten ketsjup, sennep, majones, noe som helst.

Vi droppet dessert og fortsatte heller lørdagskvelden hos det lokale mikrobryggeriet BBT, hvor vi nøt hver vår halvliter, en syrlig aprikosøl til meg og en blond Ale til ham, vi skålte og lo, der vi mimret tilbake til ungdomstiden og delte morsomme historier fra våre liv på hver vår kant av Europa før skjebnen førte oss sammen i Praha en snøfylt vinterkveld.

Deilig var det å lufte tankene og tilbringe formiddagen sammen med mine venninner, enda deiligere var det å varme lattermusklene sammen med min kjære, en forfriskende avslutning på en fin dag.

I kjølvannet av alt som har hendt den siste tiden, er det ingenting som gleder meg mer enn å være sammen med dem jeg er glad i, dem som vil meg vel, mennesker som får meg til å huske at jeg ikke er alene.

Utedt

Jeg har mistet jobben

For to uker siden fikk jeg beskjeden som skulle sette alt i ubalanse, endre den stødige kursen og etterlate meg som et eneste stort spørsmålstegn. Hvor går veien nå, spør jeg meg selv, hva i all verden skal jeg finne på nå?

Kristine, jeg ringer deg fordi…jeg har en dårlig nyhet”, lød ordene til avdelingslederen min en sen tirsdagsettermiddag. På fransk, vel å merke.

Verdensøkonomien har, som vi alle vet, blitt hardt rammet av coronakrisen. Restaurant-og utelivsbransjen, bøndene, reiselivsnæringen og transportnæringen er bare noen av mange bransjer som nå lider store økonomiske tap som konsekvens av coronaviruset. Passasjerflyprodusenten Airbus, min arbeidsplass de siste tjuesju månedene, er en av mange franske bedrifter som nå har sett seg nødt til å kutte kostnader og gjennomføre nedbemanning for å kunne overleve vår verste finanskrise siden krigen.

“Vær så snill, ta ikke dette personlig. Dette har ingenting å gjøre med deg som person eller arbeidet du har gjort for oss de siste to årene…”, fortsatte han. Jeg lyttet og nikket bekreftende, til tross for at ingen kunne se meg nikke.

“Du, og tre av dine kolleger vil ikke lenger være del av teamet fra og med første juli, jeg beklager, vi liker deg veldig godt Kristine, men, Airbus har ikke lenger råd til å…”, jeg forstår, avbrøt jeg ham. Vi er inne i en vanskelig periode, dette er ikke personlig. Ingenting er din feil. Eller min. Det ordner seg. Jeg klarer meg, c’est la vie. C’est comme ça.

“Je suis vraiment désolé, Kristine”. Jeg er virkelig lei for det.

Er det ikke rart, nesten ironisk, hvordan man det ene øyeblikket befinner seg på medarbeidersamtale med ledelsen, får lønnsøkning og tilbud om å videreutvikle seg innad i bedriften, for å deretter se sine karrieremuligheter rase sammen som et korthus?

Men som vi alle vet, korthus kan bygges opp igjen og verden er full av muligheter for dem som våger å bevege seg ut i ukjent farvann.

Jeg vil dessuten få betalt 84% av min nåværende lønn i et helt år, og har blitt lovet tilbud om kurs eller omskolering utover høsten. Dette vil dessuten være en fin anledning til å lære flere språk, og ikke minst til å endelig ta førerkortet, noe jeg av ulike grunner har utsatt i årevis.

I sommer vil jeg jo også få tid til å endelig bli ferdig med mine skriveprosjekter, novellene og romanen som jeg ønsker å sende til ulike forlag.

Selv om døra til Airbus nå er lukket, finnes det ingen grunn til å bli sittende i mørket med tårevåte øyne. En ny dør vil nemlig åpnes og lede meg videre til noe bedre, nye kunnskaper, nye erfaringer, personlig vekst, en ny karriere.

Alt som har hendt de siste månedene har fått meg til å innse hvor uforutsigbart livet faktisk kan være, og hvor viktig det er å ha i tankene at selv den mest stødige kan en dag falle. Selv om fallet gjør vondt og man synes synd på seg selv der man studerer sine skrubbsår og skitne knær, finnes det ingen annen utvei enn å reise seg og starte på nytt igjen. I sitt eget tempo. Som da man lærte å gå. Da man lærte å sykle. Den 30. Juni, min siste arbeidsdag, skal ikke sørges, den skal feires.

Ja, jeg har mistet jobben. Men jeg har ikke mistet meg selv. Jeg er klar for en ny fremtid hvor absolutt alt er mulig, og det hele starter første juli.

For å avslutte dette innlegget med et smil, deler jeg noen av bildene jeg tok i sentrum av Toulouse, da jeg på fredag spaserte rundt med en liten iskaffe i hånda etter endt arbeidsdag.

Toulouse utsikt

Scooter

Iskaffe

Toulouse leilighet

Håp, små gleder og et etterlengtet måltid på vår favorittbistro

Temperaturen har sunket kraftig siden pinsehelgen, fra tjuesju til sytten over natten til forrige tirsdag. Siden har vi ikke klart å klatre opp igjen til tjuetallet på gradestokken. Regnvær og grå himmel har preget både forrige uke og denne uka, kjølige gråmalte junidager. Jeg undrer hvordan været er der hjemme på vestlandet for tiden, om himmelen er like mørk og skuffende som her, eller om Norge har stjålet vårt sørfranske solskinn?

Heldigvis skal det mer til enn kjedelig vær for å hindre oss fra å gjøre flere av de aktivitetene som under karantenetiden var utenkelige, umulige.

Forrige fredag nøt vi vårt første restaurantbesøk siden mars måned, etterfulgt av vår første sosiale sammenkomst med tapaskveld hos venner av Julien og meg på lørdag.

På mandag tok jeg meg en spasertur til kaffebaren Arcane hvor jeg ble sittende og lese, samtidig som jeg nøt et stykke banoffee og en kopp kaffe, mens på tirsdag ble vi invitert på middag hos et vennepar. Vi setter pris på god mat og fine diskusjoner, vi setter pris på å kunne leve mer eller mindre som normalt igjen.

Mønster

Forrige ukes høydepunkt var definitivt restaurantmåltidet som vi i flere uker hadde sett frem til, en romantisk middag på en av våre favorittspisesteder i Toulouse, den koselige lille bistroen Cosy Caffe.

Cosy Caffe

En moderne fransk bistro med åpent kjøkken og en meny som endres fra uke til uke, i takt med sesongens råvarer. Vinmenyen består utelukkende av regionale viner, heldigvis bor vi i en region rik på flotte røde, hvite, rosé og musserende varianter for enhver preferanse.

Servitøren på Cosy Caffe er også bistroens vinkelner, og om jeg ikke tar feil er han også en av eierne av restauranten, en hyggelig mann med en mild og varm stemme som jeg rett og slett blir glad av å høre på.

Rødbet

Vi feiret fredagskvelden med rødvin fra Pic Saint-Loup, og startet måltidet med hver vår forrett. Gaspacho av rødbeter og pesto til meg, og foie gras med marinerte nektariner til ham. Til hovedrett falt valget mitt på panert kylling med parmesansaus og risotto, mens min kjære hadde lyst på biff med fløtegratinerte poteter. Sakte nøt jeg måltidet, for å virkelig sette pris på hver eneste smak, de ulike konsistensene, knasende parmesanchips mot myk risotto, saftig kyllingkjøtt og saus med deilig smak av moden parmesan.

Parmesanr

En fløyelsmyk mousse au chocolat til dessert, en nasjonal klassiker, også Julien gikk for en gjenganger på franske restaurantmenyer, tarte au citron meringuée. Jeg smilte for meg selv, lykkelig over å endelig få være her igjen, lettet over å se restaurantbransjen i arbeid, men samtidig trist på vegne av alle spisestedene som aldri vil åpne sine dører igjen. Ut ifra hva jeg har lest i de franske avisene, vil mellom 20 og 40% av Frankrikes restauranter, barer eller kafeer gå konkurs som følge av coronasituasjonen.

Sjokolademousse

Om litt over en uke vil vi vende tilbake igjen til Cosy Caffe. Foreldrene til Julien kommer nemlig på besøk fra Paris, for å tilbringe to uker sammen med oss. Neste helg skal vi på en etterlengtet helgetur til Limoux og den vakre landsbyen Montolieu, kanskje også et lite gjensyn med Mirepoix, planer vi i utgangspunktet hadde for april og fødselsdagen til min kommende svigerfar.

Min egen familie skulle jeg også gjerne ønsket å se igjen snart, da det begynner å nærme seg ett år siden jeg så dem sist. Allerede ett og et halvt år er gått siden forrige gang jeg var i Norge, de fleste vennene mine har jeg ikke sett på et par år.

Det øyeblikket Norge letter på reiserestriksjonene og opphever karantenekravet, vil jeg bestille flybilletter og komme meg hjem på besøk. Umiddelbart.

Selv om sommerværet ikke er like stabilt i Norge som her, selv om restaurantmåltidene koster tre ganger så mye, har jeg behov for å se fjorder og fjell, spise skolebrød og snakke norsk. Stavangersk. For å deretter leve på minnene fra Norgesferien frem til neste besøk i juletiden.

Blågrønn