Gi meg en sjanse

Jeg klyper meg selv i armen. Dette kan ikke være virkelig. Dette kan ikke være annet enn en vakker drøm som jeg når som helst vil våkne fra.

I alle år har barndomsdrømmen ligget i bakhodet som noe uoppnåelig. En urealistisk tanke som aldri skulle få lov til å eksistere utenfor drømmene. Urealistisk fordi jeg i hele tjuefem år levde med et bilde av meg selv som ikke stemte overens med virkeligheten.

Helt siden jeg var et lite barnehagebarn har jeg følt meg annerledes. Følt at alle andre lever på utsiden av kroppen, mens jeg selv lever dypt inne i mitt eget hode. Jeg observerer alle detaljer hele tiden. Alle lyder, alle bevegelser, alle farger, alle andres oppførsel og uttrykk.

Jeg klarte ikke å kanalisere alle tankene. Klarte ikke å legge dem bort.

Tankene ble flere etter hvert som skoleårene gikk. Jeg dagdrømte kontinuerlig og klarte ikke å følge med i timene. Ikke med mindre faget var så interessant at jeg lot meg selv bli oppslukt i egen hyperfokusering. Jeg klarte derfor ikke bedre enn bunnkarakter i matematikk, men fikk toppkarakter i både norsk og engelsk.

Jeg elsket å lese bøker. Jeg elsket å skrive stil, analysere dikt og diskutere litteratur. Drømmen var å studere litteraturvitenskap på universitetet. Men drømmen var urealistisk. Jeg hadde elendige karakterer i de fleste fag og trodde det skyldtes lav intelligens.

Slike som meg ville aldri komme inn på universitetet.

I mange år fikk jeg høre fra klassekamerater, lærere og arbeidskolleger hvor lat jeg var, hvor vimsete jeg var, hvor vanskelig det var for meg å lære noe som helst. Det forundret alle hvor flink jeg var når jeg først ble flink til noe, og synet av deres overraskede uttrykk gjorde meg om mulig enda tristere enn ved synet av deres skuffelse.

Deres forbauselse bekreftet nemlig det jeg hele tiden hadde fryktet. At de så meg som et håpløst tilfelle som aldri ville komme seg opp og frem. Lenge trodde jeg de hadde rett.

Helt til fastlegen så meg for den jeg egentlig er.

Som tjuefemåring ble jeg utredet for ADD, diagnosen som i dag går under samlebetegnelsen ADHD. Diagnosen åpnet dører jeg hele livet hadde trodd var lukket.

Jeg lærte meg å leve med diagnosen. Leve med de verktøyene psykologen ga meg. Skriv lister, sa hun. Skriv notater. Noter heller for mye enn for lite. Og det gjorde jeg. Det gjør jeg fortsatt.

Drømmen var alltid å bli forfatter. Som barn skrev jeg dikt som ingen fikk lese. I tenårene ble diktene flere og mørkere. Mørket slutter aldri å fascinere meg, selv om jeg i livet utenfor litteraturbobla er munter og uhøytidelig. Mange synes det er underlig at nettopp Charles Baudelaire er min yndlingspoet, men jeg liker spleen. Jeg liker de mørke skildringene fordi jeg selv har stått på utsiden og lengtet etter tilhørighet. Stått i mørket og lengtet etter lyset.

Jeg leter for tiden etter en samtidslyriker som ligner Baudelaire. Noen som mestrer den mørke prosapoesien like godt som ham.

Selv er det lenge siden jeg har skrevet dikt, men jeg har arbeidet med tre ulike romanmanus helt siden den dagen jeg mistet jobben i Airbus. Det første manuset ble heldigvis refusert. Det andre manuset har nå blitt bok (Gi meg en sjanse) og tredje manus er fortsatt under arbeid med sitt fjerde utkast.

Hvorvidt jeg mestrer kunsten å skrive romaner er det bare leserne som vil kunne bedømme. Det lille forlaget Sirkel har allerede talt, og åpnet sine dører for mitt forfatterskap.

Forfatter. Jeg smaker på ordet, og det smaker himmelsk. Debutromanen, Gi meg en sjanse, ble publisert første august og jeg har allerede solgt flere bøker enn forventet.

Boka har fått sin første anmeldelse (terningkast 6!) og forfatterlivet smiler. Privatlivets utfordringer kunne ikke ha kommet på et verre tidspunkt, men de vonde følelsene får i det minste inspirasjonen til å blomstre. Jeg skriver best når jeg har det vanskelig, og jeg burde derfor skrive for harde livet akkurat nå.

Men akkurat nå har jeg ikke tid. På onsdag reiser jeg nemlig til Oslo og vil overnatte hos redaktøren min. Målet med oppholdet i hovedstaden er å spille inn podcast, arrangere boklansering på Deichmanske Bibliotek i Bjørvika, besøke ulike bokhandlere og signere bøker om ønskelig. Jeg reiser deretter videre langs sørlandskysten med familien min og til slutt hjem til Stavanger hvor et intervju med bydelsavisa står for tur.

I en måned vil jeg sveve på en sky, før jeg nok en gang vil vende tilbake til den franske virkeligheten. En virkelighet som garantert vil inspirere både neste roman og diktsamlingen jeg har planer om å skrive parallelt med romanmanuset. Ideene er så mange at jeg ikke aner hvor jeg skal begynne.

Jeg vil skrive en oppvekstroman hvor handlingen foregår i Stavanger. Jeg vil skrive en psykologisk thriller hvor hovedpersonen reiser til Berlin. Jeg vil skrive en diktsamling om et ekteskap i oppløsning. Jeg vil skrive flere ulike kortromaner. Deriblant en vond og vakker kjærlighetshistorie og en hyllest til 2000-tallets poppunkmusikk. Og hvorfor ikke en historie om en kvinne på reise gjennom Norge. Eller gjennom Europa. Jeg burde kanskje skrive en kortroman om Polen også. Det er jo tross alt min mors hjemland. En kortroman om Krakow og mødre som lager pierogi og onkler som elsker disco polo.

Mulighetene er mange. Ideene enda flere. Det gleder meg å endelig kunne dele denne reisen med dere som har fulgt meg siden starten. Dere som alltid har heiet på meg fra sidelinjen. Oppmuntret meg til å skrive mer. Oppmuntret meg til å skrive bedre. Oppmuntret meg til å bli den forfatteren jeg alltid har drømt om å være.

Gi meg en sjanse er ute i butikkene, og jeg er evig takknemlig for all støtten jeg har fått.

Takk til Sirkel Forlag. Takk til dere som leser denne bloggen. Takk til alle som kjøper boka og støtter veien videre. Dette ville aldri ha vært mulig uten dere.

Sommerplaner og bokutgivelse

Planen var å skrive om Berlin i dette innlegget. Om konserten, utestedene og den offisielle butikken til sjokolademerket Ritter Sport. Reiseskildringen kommer, men akkurat nå vil jeg prioritere en siste oppdatering fra skriveprosessen og forfatterskapets utfordringer.

Dagene suser forbi, og likevel er august fortsatt en evighet unna. En evighet til bokutgivelse, en evighet til det neste og mest spennende kapittelet av mitt liv. Akkurat nå kan jeg ikke gjøre annet enn å vente. Feriere. Planlegge.

Sola skinner, vi har allerede vært på ferie (i Berlin) og som alltid i juli, holder jeg meg hjemme. Men å være hjemme er ikke så verst, ikke når svigerforeldrene mine har stort svømmebasseng i hagen. De har også en grønnsakshage full av tomater, squash og paprika. De har basilikum og peppermynte og store ripsbærbusker.

I år vil juli likevel være annerledes. Måneden vil by på mye mer enn bare bading, grilling og familietid. Før utgivelsen av “Gi meg en sjanse” blir det nemlig podcast. Forlaget er i full gang med å bygge en flottere nettside, og podcasten er en del av denne nye merkevaren. Jeg har derfor investert i en ordentlig mikrofon og et bedre headset, utstyr som har fått Julien til å stille meg en rekke spørsmål, deriblant “jeg trodde du skulle skrive bøker, så hva er greia med podcast?”

“Bøkene må promoteres” sa jeg da. Etterfulgt av “Slapp av, jeg holder meg i det minste unna Tik Tok (enn så lenge)”

Et annet viktig punkt på gjøremålslista er å ta kontakt med ulike bokhandlere, introdusere meg selv og markedsføre romanen min. Ukjente forfattere fra små forlag må dessverre jobbe hundre ganger hardere enn de etablerte navnene med markedsføringsbiten. Det finnes ingen garanti for at de store kjedene vil prioritere boka mi, og alt avhenger derfor av meg og min evne til å mobilisere alle mine internettvenner. Få dem til å etterlyse boka mi hos sine lokale bokhandlere så snart tiden er moden.

Fra midten av juli vil det være mulig å forhåndsbestille romanen. Fra midten av juli starter med andre ord det store arbeidet som vil avgjøre romanens skjebne.

Tanken er fin, men også veldig skummel. Jeg gleder meg faktisk like mye til august som jeg i fjor og forfjor gledet meg til eget bryllup (feiret to år på rad grunnet pandemien). Jeg liker å beskrive følelsen som om debutromanen skulle vært mitt førstefødte barn. Et barn som snart skal møte verden.

Jeg gleder meg til å reise hjem til Norge, hvor første stopp selvfølgelig vil bli Oslo. Byen hvor bokutgivelsen vil finne sted. Nøyaktig hvor og når vil jeg komme tilbake til så snart jeg vet mer. Det eneste jeg vet er at jeg vil ta meg god tid i hovedstaden, god tid til å besøke uavhengige bokhandlere og være sammen med de fine menneskene fra forlaget.

Etter oppholdet i Oslo, har jeg planlagt å reise videre rundt til forskjellige steder på Østlandet og Sørlandet, naturligvis også hjem til Stavanger og omegn. Om tiden strekker til blir det kanskje også en tur nordover. Målet er en måned med intensiv promotering av romanen på kryss og tvers av landet. Det vil ikke bli enkelt, og jeg er forberedt på å bli skuffet og trist. Jeg er forberedt på at de store kjedene vil takke nei, at de vil ønske meg lykke til og velkommen tilbake om jeg en dag kommer meg ut av skyggen. Om Kristine Begot en dag blir et navn verdt å huske.

Men foreldrene mine har allerede foreslått å kjøre meg fra by til by, de har allerede tilbudt å ordne rimelig overnatting og heie på meg fra sidelinjen. De vil stå ved min side og trøste meg når skuffelsene kommer. De vil kjøpe vin og sjokolade og feire når skuffelsene uteblir. Uansett hvilken skjebne romanen vil møte, vet jeg at dette vil bli den beste sommeren og høsten jeg noen gang har hatt.

Forfatterdrømmen har i mange år vært en urealistisk tanke. En naiv barndomsdrøm som fulgte meg gjennom tenårene, da jeg elsket å skrive stil på skolen og dikt på fritiden. En drøm som fulgte meg videre inn i voksenlivet, hvor harddisken i alle år har vært full av påbegynte manus og notater til bokidéer. Jeg ville bli forfatter, og kunne like gjerne sagt at jeg ønsket å bli rockestjerne. Verden er nemlig full av slike som meg, mennesker som drømmer om å skape kunst, inspirerende kunst. Forfatterspirer som drømmer om å utgi litteratur med mening.

Neste uke skal jeg konsentrere meg om å endelig få skrevet ferdig mitt nyeste manus. Historien jeg har arbeidet med siden februar. Manuset jeg begynte å skrive allerede dagen etter “Gi meg en sjanse” ble sendt til redaktøren min i Sirkel Forlag.

Jeg vil ikke kaste bort en eneste dag. Ikke når drømmen er så nær at jeg nesten kan ta på den. Holde den i mine hender. Dette er alt jeg noensinne har ønsket meg, og jeg vil derfor gjøre alt jeg kan, så godt jeg kan, for å bli den beste versjonen av meg selv.

Bildene under er fra søndagens farsdagsfeiring i Bruniquel, en liten landsby nitten kilometer øst for stedet hvor svigerforeldrene mine bor. Vi nøt en enkel sommerlunsj og skålte over hver vår ananasmojito, før hetebølgen ledet oss tilbake til hagen og svømmebassenget som utover ettermiddagen kunne skryte på seg tjuesju grader i vannet.

Jeg, romanforfatter

Hjemreisen er bittersøt og virkeligheten frister meg ikke nå som jeg har fått en smakebit av fremtidens planer. Ordene lyder som musikk i mine ører, for nå handler det ikke lenger bare om en drøm, men om en virkelighet. Et beskjedent steg i riktig retning, med enorme hindre som må klatres og kamper som må tas. Og jeg er klar for hver eneste en av de mange utfordringene som jeg vet vil komme.

Jeg er utålmodig og overlykkelig. Nå står jeg foran startstreken og venter mens rastløsheten raser gjennom kroppen min. Jeg er høy på adrenalin og jeg klarer ikke å sitte stille. I klisjéens navn vil jeg si at det er sommerfugler som flakser rundt i magesekken. Jeg vil si at jeg har maur i blodet, tusenvis av levende maur som gjør det umulig for meg å ha hvilepuls.

Kalenderen er full av avtaler som vil distrahere meg de neste dagene, avtaler som ikke har noe med skrivekunsten å gjøre. Legetime og tannlegebesøk, samtaler om sommerjobb og arbeid til høsten. Jeg vil jobbe litt, men ikke for mye, for jeg trenger energien mer enn noen gang.

Jeg sender eposter til ulike aviser og tidsskrifter for å synliggjøre meg selv og mitt verk, en samtidsroman som vil bli publisert hos Sirkel Forlag.

Det føles deilig å kunne si det, si at min første roman snart vil møte verden. Ei fysisk bok med sidetall og kapitler. Med mitt navn på omslaget. Jeg vil kunne ta på den, bla gjennom den, og dele den med hele Norge. Tanken er deilig, og likevel skummel.

Spørsmålene er mange, og fallhøyden stor. Hvordan skal en bitteliten debutant klare å skrike så høyt at alle hører det, når de store forfatterne er så vanvittig store og deres forlag sitter høyt på tronen med makten i sin hule hånd?

Som nevnt, er jeg avhengig av energien. Jeg trenger adrenalinet. Drivkraften som vil gjøre det mulig for meg å bruke flere timer hver eneste dag på å nå ut til folket. Bruke sosiale medier for alt det er verdt, slik at jeg kan klatre opp fra den usynlige bunnen, klatre opp til skyene der hvor de store sitter og skåler med sine champagneglass.

Jeg vil også skåle med champagne, og det vil jeg gjøre uansett hvordan det går med lanseringen av min første roman. Egentlig burde jeg skåle med Raspberry Collins, en cocktail som blir nevnt mot slutten av historien jeg har skrevet. Bringebær og gin, jeg gleder meg allerede. Jeg vil bestille pizza og kose meg med cocktails når tiden er moden, og ta resten som det kommer.

Jeg både gleder meg til fremtiden og lengter tilbake til det åtte dager lange oppholdet i Oslo. Forfattertreff, skriveworkshop og mingling, alt har vært som en nydelig drøm hvor jeg fikk lov til å være mitt kunstneriske jeg. Aldri har jeg hatt så mange anledninger til å snakke om mitt forfatterskap med likesinnede, med mennesker som brenner for sin kunst og forstår hvor givende det er å skape litteratur. Skape noe som enten vil spre sine vinger og fly langt bort, eller forsvinne inn i et skyggelandskap og aldri komme seg videre.

Det blir spennende å følge romanens skjebne, se om den får sine vinger. Se om den rører noe ved noen, om den treffer en nerve. Ønsket er å få leserne til å føle den samme sorgen og smerten som jeg selv følte da jeg skrev noen av de vondeste kapitlene. Og bli glad i den karakteren jeg fortsatt tenker på hver eneste dag, en karakter jeg skulle ønske kunne hoppe ut av teksten og inn i mitt liv.

Nå kan jeg ikke gjøre annet enn å vente og se hva fremtiden vil bringe, og hvilken skjebne denne boka vil møte. Uvitenheten er vanskelig, likevel er den usedvanlig vakker.

Skildringer fra sykehuset

Hun lukker øynene. Drømmer seg bort til den nære fortiden og de mange håpefulle tankene rundt fremtiden. Livet så ut til å bli så mye lysere, alle brikker var i ferd med å falle på plass. Kanskje gjør de det fortsatt, kanskje vil alle hennes drømmer bli oppfylt. Hun klamrer seg til håpet, mens kroppen kjemper mot smertene.

Han spør henne hvordan hun føler seg, om hun kan beskrive smerten. Men hvordan kan hun beskrive noe som helst når hun knapt nok er i stand til å stotre frem et eneste ord?

Rommet snurrer rundt og omgivelsene er fanget i en tåke. Kroppen rives i stykker av barberblader og all mat og drikke smaker forferdelig. Hun vil kaste opp og synke ned i sengen, bli liggende i fosterstilling til alt går over.

De smertestillende medikamentene hun fikk utskrevet av kirurgen lindrer smerten, men gjør henne så svimmel og kvalm at hun ikke klarer å gjøre annet enn å lukke øynene og drømme seg bort til dagene før operasjonen.

Hun vil ikke snakke med noen om legeundersøkelsen. Det skulle jo ikke være nødvendig å si noe som helst. Hun skulle bare fjerne en liten utvekst på et svært uheldig sted på kroppen. En kroppsdel som for mange er flaut å snakke om. Inkludert henne selv.

En halv dag, og så skulle hun være ute av sykehuset igjen. Det skulle være så kjapt og så enkelt at hun ikke ville behøve å si noe til noen. Men operasjonsdagen kom, og hun ble lagt i narkose. Det siste ansiktet hun så før hun sovnet, ble det første hun fikk se da hun våknet igjen.

Fremmede stemmer flokket seg rundt hennes seng. De snakket om å flytte henne til et nytt rom, en ny etasje. Hun skulle ikke hjem, hun skulle bli igjen på sykehuset til neste dag. Utvendig var hun rolig, avslappet, men innvendig brøt hun ut i full panikk.

Hun ville ha mobiltelefonen sin. Hun ville hjem. Hun ville ha en hånd å holde i. Musikk å lytte til. Noe avslappende. Det skarpe lyset fra det hvite taket gjorde henne uvel. Ansiktene som tittet ned på henne og trillet henne gjennom korridorene gjorde henne nervøs. Hvorfor skal jeg ikke hjem, spurte hun seg selv. Hvorfor må jeg tilbringe natten innenfor disse hvite veggene?

Hun pustet lettet ut da hun så at hun skulle på enerom. Det gledet henne å få seng ved vinduet. Utsikt mot trær og hustak. Rikelig med dagslys. En sykepleier dukket opp med kaffe, ost og kjeks. Klokka var halv fire og kjeksene på serveringsbrettet var hennes første måltid siden kvelden før operasjonen. Hun hadde så vidt rukket å drikke opp kaffen da kirurgen endelig banket på døra.

Hun fortalte om utveksten, hvordan den hadde mutert og vokst seg sammen med flere polypper som hun tidligere ikke hadde sett. Alt hadde blitt skåret bort under operasjonen, men grunnet fare for blødninger ville det bli nødvendig med tilsyn de neste tjuefire timene.

Alt som ble skåret bort, ble umiddelbart sendt til undersøkelse. Hun hadde ingen grunn til bekymring, for ingenting så ondartet ut. Men kirurgen ville likevel være på den sikre siden, og natten på sykehuset ble søvnløs.

Hun blødde heldigvis lite, og hadde stor tro på at alt ville gå bra da hun endelig ble utskrevet og hentet av mannen sin. De første to dagene gikk alt bedre enn forventet. Så bra at hun nesten ikke klarte å forstå hva som var poenget med alle de smertestillende medikamentene hun hadde fått beskjed om å ta.

Men så kom smerten. Den rev henne i stykker fra innsiden, om og om igjen. Kaldsvetten rant og hendene skalv. Hun spurte seg selv om det var slik hun ville dø, på sofaen eller i senga hjemme, proppet full av antibiotika.

Hun hadde jo ikke engang utgitt sin første roman, men målstreken lå like foran hennes føtter. Hun hadde heller ikke skrevet ferdig manuset til sitt neste bokprosjekt.

Forfatterdrømmen var det eneste hun klarte å tenke på. Historiene hun skriver er viktige for henne selv, forhåpentligvis også for andre. De se dagens lys, de ut i verden. Det ene ligger hos et forlag, det andre er et halvferdig førsteutkast. Historiene og karakterene betyr alt for henne, og hodet er fullt av nye ideer til fremtidige manus. Mental helse er hennes hjertesak og alt hun noensinne vil skrive må ha en mening. Et budskap. Hun vil inspirere andre, og hun inspirerer ikke stort når hun ligger på sofaen og vrir seg i smerte.

Men den fysisk helsen er like viktig som den mentale. Og hadde hun latt være å sjekke den underlige utveksten, ville hun sannsynligvis ha endt opp i en mye mer alvorlig situasjon i nær fremtid.

“Hun” er meg, og jeg ønsker ikke å si noe utover det som allerede står skrevet. Selv til de av dere som kjenner meg personlig. Alt blir forhåpentligvis bra igjen snart, og tålmodigheten er min venn.

Smaken av Rhônedalen

“Vinsmaking… Halv elleve. Du tuller nå, ikke sant?”

Han rister på hodet. Det vil ta oss førti minutter å kjøre dit, og de har reservert lunsj til halv ett. Vi må være tilbake igjen rundt tre for ikke å ødelegge babyens rutiner. Babyen. Jeg klarer fortsatt ikke å ta det innover meg at de nå har blitt foreldre, at de skal flytte ut fra byen, at de har kjøpt et hus på landet, et hus hvor de vil bo til de blir gamle, et hus de håper barna vil arve etter dem. Over to år har gått siden vi var her sist, her i Lyon på besøk i deres liv. Den gang var de like gamle som oss, nå er de ti år eldre.

Det er lørdag, jeg våkner opp på sovesofaen med shortsen gnagende i rumpa og håret utstående til alle kanter. Barneskrik og hodepine har holdt meg våken gjennom natta, og Julien har ligget som ei sjøstjerne ved min side, klemt meg inn i sofaryggen og holdt meg fanget i samme stilling til daggry.

Barnets far dukker opp med chocolatines til frokost, pain au chocolat som de sier i Lyon og Paris og alle andre steder nord for Toulouse. Med store øyne sier han unnskyld på vegne av den lille, “ingen problem”, svarer både Julien og jeg med munnen full av bakst.

Vi setter kursen mot Ampuis og Rhônedalen for å besøke vinprodusenten E. Guigal, et stort og anerkjent navn i en prisklasse ingen av oss har råd til å nyte mer enn en sjelden gang i blant.

Før vinsmakingen starter, blir vi invitert til en liten omvisning i underetasjen, hvor vinhusets eier har laget sitt eget vinmuseum fullt av gammelt utstyr og antikke keramikkmugger som vinen i sin tid ble skjenket fra.

Vi får smake seks forskjellige viner før klokka rekker å slå tolv. Nydelig vin fra Côte-Rôtie, Saint-Joseph og Châteauneuf-du-Pape. Vin av ypperste kvalitet, vin jeg heller ville foretrukket å smake på kveldstid enn like etter frokost.

I samme landsby, Ampuis, nyter vi dagens lunsjmåltid på en vinbar-og bistro. Vi diskuterer alt det fine vi har opplevd de siste to årene, de små øyeblikkene mellom nedstenginger og strenge tiltak.

Våre venner forteller om deres siste ferietur før den lille kom til verden, vi forteller om vår første ferietur etter bryllupet, vi viser hverandre bilder, de anbefaler oss å reise til Thailand, vi anbefaler dem å dra til Hellas. Den lille sover søtt i vogna, uforstyrret av våre stemmer, av klirrende glass og bestikk mot tallerkenene, uforstyrret av fremmede som ler og musikken som høres i bakgrunnen. Akustisk gitar og franske sangtekster.

Vi tar oss en siste spasertur gjennom landsbyen, druerankene strekker seg så langt øyet kan se. De er brune nå på vintertid, død natur som i nær fremtid vil reise seg, farges grønn, synge våren inn. Jeg gleder meg til den tid, jeg gleder meg til våren.

Våre venners bil leder oss tilbake til Lyon, til en avslappende lørdagskveld med spekemat og moderne jazz, jeg tror jeg har blitt nyforelsket i jazz. Men vinsmaking halv elleve, det vil jeg heller unngå i fremtiden.

Søndagen møtes med nok et gjesp og enda mer unnskyld-bakst fra bakeriet. Himmelen i Lyon er blå, og barnet til våre venner stråler som ei sol. Hun griper tak i fingeren min og smiler, jeg smiler tilbake. Neste gang jeg ser henne vil hun ikke lenger huske hvem jeg er, hun vil være større, hun vil både løpe og snakke, og alt vil nok en gang være annerledes.

Om ti dager reiser jeg til Pézenas for å leve forfatterlivet i en hel uke, det vil si, lange dager og kvelder foran datamaskinen, mens jeg resten av tiden vil sitte på kafé og observere menneskene rundt meg. Jeg gleder meg!

Forsvunnet førjulsoptimisme

Over byer, hav og land, jeg ser ut vinduet, jeg ser at himmelen er rød, jeg vet at det er kaldt, mye kaldere der hvor jeg skal enn der hvor jeg har vært. Innvendig er vi alle litt frosne, vi ser verden med skeptiske øyne og vet ikke lenger om det er lov å glede seg til noe som helst. Alt kan jo forsvinne på et blunk, det har det gjort så mange ganger før, så hvorfor ikke nå, hvorfor ikke rett før jul?

Jeg lander omsider på norsk jord, men jeg klarer likevel ikke å tro på noe av det jeg ser. Jeg er her, men jeg er ikke her. Hvor er gleden, hvor er lykkerusen, hvorfor føler jeg meg så apatisk her jeg står og omfavner mine nærmeste på flyplassen, hvorfor føles det som om den fine delen av den jeg var har blitt drept og erstattet med et tomrom?

Den første natten på pikerommet drømmer jeg at jeg sykler på vei til en ny jobb, i drømmen har jeg blitt ansatt som resepsjonist i et yogasenter, jeg gleder meg til å møte kolleger, til å lære nye arbeidsoppgaver og spise matpakke på pauserommet. Sykkelen min er mye finere enn den jeg eier i virkeligheten, den gjør meg stolt og jeg stopper ved veikanten for å ta et bilde av meg selv med den flotte, mørkerøde sykkelen i bakgrunnen. Det skulle jeg aldri ha gjort, for plutselig ser jeg en varebil kjøre over den, slepe den etter seg langs veien. Gråtende løper jeg etter sykkelen, jeg ser den forsvinne i det fjerne og jeg hyler så høyt jeg kan. Jeg vet jeg må ringe arbeidsgiver, fortelle at jeg vil bli forsinket til første arbeidsdag, at sykkelen min har blitt overkjørt. Jeg ringer, beskriver hva som har hendt og blir møtt med et misfornøyd stønn, de tror ikke på mine ord, de tar meg ikke på alvor. Farvel, sier de, jeg er aldri velkommen igjen.

Jeg våkner og husker hver eneste detalj, selv den forurensende lukten av varebilen, lyden av støtet og den vonde følelsen av å stå tomhendt og se fremtiden forsvinne foran meg. Drømmen kan minne om en metafor og det skremmer meg. Hvor er jeg på vei, hvorfor føler jeg så lite når jeg vil føle så mye?

Det er førjulstid og jeg er hjemme hos familien. Jeg vet ikke hvor lenge, det får skjebnen avgjøre. Når jeg sier skjebnen mener jeg myndighetene og smittetallene og den bisarre bobla som vi alle sitter fast i.

Nå ser jeg ut vinduet og himmelen er sort, men julelys og gatelys blinker om kapp. Det finnes ingen stjerner, bare menneskeskapte lys. Det er de heldige som flyr over oss på himmelen som ser stjerner når de ser ned mot vår verden. Selv ser vi bare mørke når vi løfter blikket og ser lengselsfullt mot månen.

Hva ønsker du deg til jul, spurte han meg, min kjære. Jeg trakk på skuldrene, det gjør jeg fortsatt, for hva ønsker man seg når man har alt og ingenting på samme tid?

Hva ønsker man seg når man ikke lenger klarer å føle, når man ikke lenger vet hvem man kan få lov til å være neste år?

En skygge, et blødende hjerte, en fullverdig person, jeg vet ikke. Ingen vet. Å forsøke å holde fast i seg selv begynner å bli slitsomt, jeg holder jo allerede fast i andre, vi holder hverandre over vann og sier at vi aldri vil drukne, ikke så lenge jeg har deg og du har meg. Derfor har jeg ikke druknet, men jeg er nummen.

Nummen vandrer jeg gjennom gatene i Stavanger. Jeg smiler, fordi smilet er det fineste jeg kan gi mine nærmeste akkurat nå. Et smil for å varme alle andre mens jeg beveger meg gjennom tåken og ser likegyldigheten dypt i øynene. Jeg forteller den hvor høyt jeg savner den uskyldige, naive førjulsoptimismen, men jeg får ingen svar.

Jakten på JULESTEMNING i en blå desember

Desember fikk en kjølig start. Været har allerede vært kaldt fra midten av november, med en drastisk overgang fra mild høst til iskald vinter. Det vil si, iskaldt på sørfransk vis, en landsdel hvor somrene byr på førti varmegrader og tørke, og vintrene stort sett byr på regnvær og kraftig vind.

I løpet av mine fire år her i Toulouse, har jeg bare sett snø to ganger, begge under arbeidstiden, jeg husker godt hvordan alle mine kolleger flokket til vinduene for å se snøfnuggene falle. Snøen legger seg så sjelden over denne byen at ingen ønsker å gå glipp av den når den først melder sin ankomst, det ville heller ikke jeg.

Vi har nådd årets siste måned, desember, og jeg undrer hvor tiden ble av, om det virkelig har gått ett år siden pandemien hindret meg fra å reise hjem til jul, ett år siden Julien og jeg leide ei hytte på fjellet sammen med hans foreldre og gjorde det beste ut av situasjonen, samtidig som jeg holdt på å knuse i tusen knas av hjemlengsel.

Denne jula prøver jeg på nytt, til tross for at viruset nok en gang prøver å sette kjepper i hjulene for meg og mine desemberplaner. Jeg følger de norske pressekonferansene slavisk og kjenner magen vrenge seg for hver gang ordene innreiserestriksjoner og karantene blir nevnt. På toppen av det hele ble Julien koronasmittet for elleve dager siden og jeg har derfor både testet meg flere ganger (negativ) og sonet karantenetid sammen med min isolerte mann (som dessuten er fullvaksinert med Pfizer). Vi har sovet i forskjellige rom og både desinfisert og luftet leiligheten som om døden ventet like rundt hjørnet. Alt for ikke å dra med meg viruset hjem til Norge.

Å planlegge noe i disse dager er så godt som umulig. Julien og jeg skulle reise til Lyon forrige helg, for å besøke den vakre lysfestivalen La Fête des Lumières sammen med venner vi ikke kommer til å se før langt frem i tid. Tre dager senere skulle jeg pakke kofferten full av julegaver og reise til Gardermoen for å besøke ei venninne på Østlandet, jeg så frem til overnatting og venninnetid før reisen hjem til familien i Stavanger.

På grunn av Juliens deltasmitte ble det ingen tur til Lyon, og grunnet de nye innreiserestriksjonene frister det lite å sette mine føtter på Gardermoen. Avlyst, utsatt, ingenting kan lenger planlegges på forhånd og alt baserer seg på spontanitet og viljen til å betale høye priser i siste sekund. Eventuelt bli sittende alene.

Julestemningen er fraværende. Selv etter å ha besøkt det lokale julemarkedet tre ganger, lyttet til julemusikk og sett en rekke julefilmer, klarer jeg ikke å gjenopplive julemagien. Den må ha dødd av Covid 19, sammen med optimismen og håpet for fremtiden. Heldigvis selges det mye rødvinsgløgg på markedet. Om jeg drikker nok gløgg, vil kanskje julegleden komme tilbake. Hvem vet.

Jeg sitter ikke lenger i karantene, og har derfor tatt meg en ny tur til julemarkedet for å handle julegaver til mine nære og kjære. Dette kunne vært nok en ny mulighet til å komme i julestemning igjen, men jeg føler ingenting. Sommerfuglene i magen og den varme gode følelsen er like fraværende som snøen. Kanskje fordi jeg ikke har spist risgrøt med kanel og sukker enda, kanskje fordi jeg fortsatt ikke har sett Julenissen sitte med barn på fanget og ønskelister i hånda i den lille hytta på Place du Capitole. Eller fordi jeg ikke vet om innreiserestriksjonene vil bli strengere om tre dager. Tenk om jeg må feire jul alene på et karantenehotell?

Vi har nådd desembermånedens trettende dag og det er ikke lenger iskaldt ute, men sol og blå himmel. Og hele femten grader, som en mild høstdag eller tidlig vår. Jeg kler meg likevel etter kalenderen og pynter meg med strikkelue og tykk genser, ulla gjør meg både svett og ukomfortabel, meg jeg tviholder på alt som vanligvis ville gitt meg den gode førjulsfølelsen.

Jeg ser opp mot den solfylte himmelen og lengter etter snø. Telefonen forteller meg at den norske regjeringen vil innføre enda strengere tiltak. Jeg sukker tungt og trasker hjemover med handleposer fulle av julegaver som kanskje eller kanskje ikke vil bli liggende i leiligheten til neste år.

Det var en gang…

Seks og et halvt år bak oss, forhåpentligvis mange tiår foran oss. Jeg gleder meg til alt vi har i vente, til å skape flere fine minner sammen her i Toulouse, og til å reise jorda rundt og bli litt klokere for hver gang vi besøker et nytt sted sammen. Fint vil det dessuten bli å endelig pusse opp den nye leiligheten sammen med deg, vårt første boligkjøp, hjemmet hvor du og jeg i nær fremtid vil nyte både fredagspils ute på terrassen, lørdagsmiddag på drømmekjøkkenet og late søndager i sofakroken.

Jeg håper fremtiden vil gi deg flere anledninger til å gå kledd i dress, for du ser jo så flott ut med slips og skjorte. Dessuten danser du så fint når det kun er vi to som danser, når det er vi som har valgt låta, når du ser meg i øynene og smiler som om du er nyforelsket.

Du danser ikke ofte, men du danset til daggry da vi i sommer deltok i feiringen av våre venners bryllup i Normandie, og du danset da vi for noen år siden feiret nyttår under fyrverkeriet i Warszawa. Jeg håper det ikke blir lenge til neste gang vi svinger oss over parketten i champagnerus, for under vår egen bryllupsfest fikk jeg bare den ene dansen. Din ryggskade tålte ingen oppfølger.

I løpet av seks og et halvt år har vi opplevd mye, du og jeg. Våre første år sammen er som hentet fra et tidligere liv, et liv hvor vi bodde på utkanten av Paris og stadig irriterte oss over togstreik og metrokaos, lommetyver og kjeltringer. Jeg så ingen fremtid i Paris, det gjorde ikke du heller.

Toulouse har nå vært vårt hjem i snart fire år. Hvem skulle tro at vi ville ende opp med å elske denne byen så høyt som vi gjør?

I hvert fall ikke du, du som var livredd for å starte med blanke ark, forlate alt det kjente og kjære til fordel for et sted hvor du ikke kjente en eneste sjel. Du fryktet ensomheten, en kortvarig frykt, for vennene kom, nye flotte bekjentskaper som utviklet seg til å bli solide vennskap, venner som har stilt opp for oss gjennom tykt og tynt.

Da du talte til meg under seremonien, sa du at jeg har gjort noe ingen andre har klart før meg. Jeg har tvunget deg ut av komfortsonen, åpnet ditt hjerte, ditt sinn og dine øyne for muligheter du ellers ville gått glipp av. Du sa, som du alltid har sagt, at jeg fargelegger livet ditt med min eventyrlyst.

Eventyr har vi skrevet siden vårt første møte utenfor internettets grenser, siden vi først ble kjent i den nydelige byen Praha. Jeg husker nøyaktig hvordan vi begge gikk kledd den kvelden, du i hvit skjorte og sorte jeans, jeg i helsort, med langermet minikjole og ankelstøvletter. Begge var vi nervøse, og roet derfor nervene over hver vår cocktail, tequila sunrise, på en liten kafé i enden av gata hvor jeg gikk på et TEFL-kurs som jeg knapt fikk bruk for i ettertid.

Som du vet, så jeg deg ikke som annet enn en venn da vi først begynte å skrive til hverandre, en digital brevvenn i det store utland, virtuelt selskap gjennom mine siste måneder i USA før jeg flyttet tilbake til Europa. Ikke før februar kom krypende og du bestemte deg for å sende meg en pakke, gikk det opp for meg at dette kunne bli til noe mer. En valentinsgave ventet meg plutselig på postkontoret. Belgisk konfekt, en bamse og et postkort med motiv av Eiffeltårnet.

Foreldrene mine spiste opp halvparten av konfekten, den beste sjokoladen jeg noen gang har smakt. Bare en måned senere satt vi ved hver vår ende av det lille bordet på kafeen i den tsjekkiske hovedstaden, vi skrev starten på vår spennende (og til tider vanskelige) historie.

Historien om to mennesker med røtter fra fire forskjellige land, to reiselystne sjeler med store drømmer og ambisjoner. Et møte i Praha, et frieri i Sør-Afrika og et bryllup i sørfranske omgivelser.

Seremoni og bryllupsfest på Château du Croisillat

Julien, tretten måneder har gått siden vi ga hverandre våre “ja”, siden vi utvekslet ringer i Capitole. En nydelig dag i byens vakreste omgivelser, du strålte, kanskje gjorde jeg det, jeg også. Men elefanten i rommet kastet likevel sin skygge over vielsen, den hvisket i mitt øre, minnet meg om stolene som stod tomme, om stemmene jeg ikke kunne høre og smilene jeg ikke fikk se. Det som skulle bli livets søteste drøm, ble i stedet et bittersøtt minne som ville henge over mine skuldre de neste tretten månedene.

Bittersøt er også smaken som har brent seg fast på min tunge etter å ha kjørt denne emosjonelle berg-og-dalbanen sammen med deg. Du har holdt min hånd gjennom de mange opp-og nedturene, de gode og de vonde magefølelsene. Du har sett meg gråte av alle mulige grunner, hjemlengsel og isolasjon, ensomhet og savn. Jeg har kjempet etter noe å gripe tak i, strukket mine hender mot optimisme og håp for fremtiden. Stødig stod du med din hjelpende hånd, du med din indre ro og resiliens. Jeg aner ikke hvordan du klarer det selv når verden brenner under dine føtter, men du står urokkelig, du smiler, og jeg beundrer din evne.

Da jeg lovet deg mitt hjerte, lovet jeg å elske deg i gode og onde dager, jeg lovet å stå ved din side, selv når det stormer som verst. Om alt som har hendt er et svar fra universet, himmelriket eller andre krefter, om dette er deres forsøk på å teste oss, se om våre ord taler sannheten, må dagen i dag være et bevis på nettopp hvor solid vår kjærlighet faktisk er.

Julien, takk for at du alltid har gitt meg en skulder å gråte på, at du alltid har gitt meg en hjelpende hånd, at du alltid har minnet meg om å stole på magefølelsen og gi blanke i hva andre måtte tenke. Takk for at du elsker meg selv de dagene hvor det er vanskelig, og for at du lytter hver gang jeg trenger noen å snakke med. Takk for at du støtter mine drømmer og ambisjoner, for at du har troen på meg, for at du ser noe jeg selv ikke klarer å se.

Min kjære Julien, når jeg ser deg i øynene, de store, vennlige øynene, ser jeg en varme som forteller meg at jeg ikke lenger behøver å frykte de mørkeste dager, for du vil alltid være mitt lys.

Teksten over er en oversatt versjon av min tale til Julien, en tale jeg skrev en søvnløs sommernatt mens jeg lå tankefull under dyna på pikerommet hos mine foreldre i Stavanger. Der og da tenkte jeg ikke noe spesielt over hva jeg hadde skrevet, teksten var jo ikke mer enn en selvfølgelig ærlighet, mine tanker og meninger på papir. Men da jeg stod foran omtrent seksti mennesker, med mikrofon i hånda og Julien ved min side, følte jeg meg plutselig ekstremt sårbar. Naken. Selv om jeg, i min store, hvite brudekjole med slep, var langt ifra naken.

Jeg bar blomster i håret og ballerinasko på føttene, farmors vakre smaragd rundt halsen og den tilhørende ringen på høyre hånd. Gonzalo, en motefotograf som Julien ble kjent med da vi bodde i Paris, hadde i forkant av seremonien foreviget arbeidet til både frisør og sminkør, før både mor og svigermor slapp til for å hjelpe meg med påkledning.

En siste detalj manglet før jeg kunne gå ned trappene for å møte min stefar, gå arm i arm til “Canon in D” av Pachelbel, la min farsfigur lede meg til min ventende brudgom. Jeg parfymerte meg med en duft like luksuriøs som både antrekk og adresse, den sensuelle “French Kiss” av Guerlain.

Seremonien kunne by på både latter og tårer, alle gjesters øyne (og mobilkameraer) var rettet mot oss. Vi smilte til våre gjester, til våre vitner, vår familie og til kameraet og nøt den nydelige klassiske musikken som vi selv hadde valgt for anledningen. Vi utvekslet bomullsblomster i stedet for ringer (bomull er symbolet på første bryllupsdag i Frankrike) og feiret at vi tross alt ble juridisk viet ett år tidligere.

Etter seremonien og vår lille fotoseanse, ble det tid for champagne og kanapeer på slottets gårdsplass. Vi skålte og diskuterte med våre kjære, alle forsynte vi oss jevnlig fra det generøse utvalget av fingermat fra cateringleverandøren Maison Roustit.

Kvelden kunne deretter by på en deilig fem-retters middag med våre favorittviner på menyen. Carpaccio av biff til forrett og andefilet med fløtegratinerte poteter med trøffel til hovedrett, før vi fortsatte festlighetene over et ostefat og en “trou gascon” (sorbet og armagnac). Vi avsluttet med bryllupskake til dessert, en deilig kake med sjokoladesmørkrem og vanilje, før vi danset vår første dans til balladen “Unintended” av det britiske bandet Muse.

Under dansen fantes plutselig bare vi to, han og jeg i takt med musikken, min kjole og hans dress under dempet belysning. Fredagens dramatikk ble midlertidig hvisket bort fra minnet, et og et halvt år med restriksjoner var også milevis unna, vi var som trollbundet. Vi avsluttet dansen med et kyss og gledet oss over hvor fint det var å endelig kunne avslutte dette kapittelet på lykkelig vis, som prins og prinsesse med vårt franske eventyrbryllup på Château du Croisillat.

Alle bilder av Gonzalo Sosa

Dramatikk dagen før bryllupet

12.09.2020 markerte starten på en lang og til tider vanskelig kjærlighetsreise, hvor det som skulle bli én bryllupsfeiring ble en reise fordelt på to kapitler. Fjorårets kapittel, det som i utgangspunktet skulle ha vært bryllupets eneste, har jeg allerede skrevet mye om både her og i magasinet Ditt Bryllup.

Datoen hadde vi, bare uker før pandemien traff kontinentet, fått inngravert i våre gifteringer, en dato som prydet også bryllupets mange dekorasjoner, deriblant gjestebokas forside, kveldens meny og de spesiallagde Champagne-etikettene som Juliens foreldre hadde bestilt direkte fra den lille champagneprodusenten. Selv i vår villeste fantasi kunne vi aldri sett for oss at et virus skulle stikke kjepper i hjulene for våre opprinnelige planer, et virus som også hindret meg fra å reise tilbake til Kraków for å hente de bestilte gifteringene, samtidig som det stjal en opplevelse jeg aldri igjen vil kunne få tilbake.

Helt siden jeg som ung tenåring begynte å drømme om fremtiden og om det storslåtte bryllupet jeg håpet jeg en vakker dag ville få, hadde jeg gledet meg stort til verdifull mor-datter tid med prøving av brudekjoler i hennes hjemland. Drømmen var å kjøpe kjole i Kraków, en by jeg elsker, en by full av spennende brudesalonger hvor vinduene i alle mine leveår har vært utstilt med flere av de vakreste kjolene jeg noen gang har sett. Kjoler jeg dessverre aldri fikk prøve.

I stedet stengte Europa ned, og jeg ble stående i stua med målebånd rundt livet, rundt armer og ben, fra topp til tå. I et nedstengt Frankrike hvor jeg knapt nok fikk lov til å gå ut døra, bestilte jeg kjole fra nettportalen Etsy, og fikk min polske tante til å sende gifteringene til Frankrike via UPS. Dette var starten på et år hvor livet kastet kilovis av sitroner etter oss, noe som først gjorde vanvittig vondt, før vi innså at vi ikke kunne gjøre annet enn å brette opp ermene og lage flere liter med limonade. Nedstenging, karantenekrav, avlysninger, ekstra utgifter på grunn av utsettelser, utfordringene var mange og min mentale helse var skjør som en sommerfuglvinge.

Tolvte september skulle bli en fullpakket dag med vielse i byens rådhus, det vakreste rådhuset jeg noensinne har besøkt, etterfulgt av en romantisk seremoni i hagen til det historiske slottet Château du Croisillat, med tospråklig vigsler og rørende taler. Skjebnen ville annerledes, den ville gi oss to ulike feiringer, først en intim feiring i en sjarmerende Airbnb på utkanten av Toulouse, før vi tretten måneder senere skrev bryllupets neste (og heldigvis siste) kapittel.

09.10.2021, det som skulle bli en sensommerfeiring ble i stedet et høstbryllup. Da vi først utsatte fra september til april og deretter til oktober, begynte bekymringene å plage oss, vi bekymret oss ikke bare for den økonomiske konsekvensen, men også for hva slags vær vi ville bli møtt med på det som nå ville bli en oktoberdag. Vi fryktet vind og regnvær, paraplyer og gjørme, og ble derfor overlykkelige da den store dagen nærmet seg og værmeldingen kunne bekrefte regnfri himmel.

Men lykken ble kortvarig og noe helt utenkelig rammet oss bare tjueni timer før bryllupsseremoniens start.

Halvparten av gjestelisten skulle sove på slottet fra fredag til søndag. Flere hadde dessuten lovet å hjelpe til med rigging av stoler, bord, lyslenker og borddekorasjoner, noe som høres mye enklere ut enn det i praksis skulle vise seg å være.

Tjueni timer før helgens viktigste øyeblikk, var altså Julien, Laurène og jeg i full gang med å pakke ned de mange dekorasjonene som skulle stables som Tetrisbrikker inn i Audien og kjøres tretti kilometer sørover til 1400-tallsslottet Château du Croisillat. Også mine norske venner, Krister og Christine, skulle inn i bilen sammen med sine enorme kofferter, alle måtte vi haste oss for å rekke frem tidsnok til å møte gjestene, deriblant mine foreldre, som snart ville bli stående og vente på å få nøkler til sine rom. Vi knyttet poser, løftet esker, lukket kofferter, dobbeltsjekket lister og kjempet mot klokka. Jeg kan ikke engang huske nøyaktig hva jeg gjorde eller hvilket rom jeg befant meg i, men jeg husker skremmende godt det skjærende skriket og hvor fort mitt hjerte slo da jeg så ham, brudgommen, omtrent krype fra korridoren og inn til soverommet hvor han ble liggende, ute av stand til å røre seg.

Fortvilet, så jeg ingen annen utvei enn å ringe hans foreldre, be dem kjøre en omvei fra Montauban for å hente mine venner i Toulouse. Samtidig måtte jeg ta meg tid til å løpe til både apoteket for å få tak i diverse hjelpemidler og deretter haste meg videre til blomsterhandleren for å hente brudebuketten som etter planen skulle bli hentet med bil før vi forlot nabolaget for å dra til slottet.

Jeg hadde lyst til å gråte, legge meg i senga ved siden av Julien, holde rundt ham og trøste ham. Men jeg klarte ikke å være hysterisk, bryte sammen foran venner og svigerforeldre, jeg klarte heller ikke å være en omsorgsfull morsfigur. Hodet mitt valgte i stedet å stenge ute alt som var upraktisk og fokusere på å finne en løsning, en hvilken som helst løsning.

Julien var heldigvis like løsningsorientert, og fikk tak i telefonnummeret til byens kanskje eneste kiropraktor som tilbyr hjemmebesøk. Gleden ble straks pepret med stress, da han fikk vite at neste ledige time var så sent som klokka seks. Jeg ville med andre ord stå alene med ansvaret for alle forberedelser før bryllupet.

Jeg fryktet det verste. Noe langt verre enn en regnværsdag. Jeg fryktet en sengeliggende brudgom og avlyst bryllup i siste sekund. I beste fall så jeg for meg Julien i rullestol. Sammen med mine venninner, ville jeg ha pyntet stolen med blomster og sittet på fanget hans under seremonien, latt kjolens slep henge over ham som ei dyne og smilt til fotografen. Rullestol, krykker, stokk, det viktigste for meg var å ha Julien ved min side.

Som i ekte Hollywood-stil fikk heldigvis dagen før den store dagen en lykkelig slutt. Våre venner og mine foreldre hjalp til så godt og så effektivt som de bare kunne, og alle samarbeidet så fint at jeg nesten fikk tårer i øynene da jeg så hvor mye vi hadde rukket å gjøre på så kort tid.

Selv vigsleren, Elisabeth, prioriterte å ta seg tid til å komme til slottet for å hjelpe til med rigging av stoler og flytting av den tunge buen som neste dag skulle dekoreres med blomster og bånd, en oppgave dekoratøren Lucille skulle ta seg av neste morgen.

Varme og støttende ord fikk jeg fra alle kanter, fra både de ansatte på slottet, fra vigsleren, Juliens venner, mine venner, og ikke minst fra familien min. Denne varmen må ha vært så kraftfull og så manifesterende at jeg nesten undrer om den kan ha hjulpet Julien på et eller annet vis. En gave ovenfra, en liten energiboost som sammen med hjelp fra kiropraktoren fikk ham til å klare å reise seg igjen. Gå igjen.

Før jeg deler flere bilder av kjolen og hans dress, bilder fra seremoni og vin d’honneur, av kake og vår første dans, vil jeg avslutte denne historien om dagen før den store bryllupsfesten ved å takke de som var til stede, de som hjalp oss da vi virkelig trengte flere hjelpende hender.

Dere vet hvem dere er. Jeg er evig takknemlig.

Alle bilder med unntak av tekstens to siste er tatt av motefotograf Gonzalo Sosa

Blomster og dekorasjoner utendørs er fra Les Créas de Lulu