Fine avbrekk fra daglige rutiner i Toulouse

Nok en lørdag, nok en mulighet til å finne på ting som jeg ellers ikke ville fått tid til i løpet av uka.

Ukedagene går i ett, med sine faste rutiner, et mønster som til tider repeteres til det kjedsommelige. Ingenting gleder meg mer enn å telle ned dagene og planlegge neste lørdag og alle lørdager som følger. Som en ekte amatørdetektiv scroller jeg meg gjennom søk etter søk på internett, suger til meg informasjon og studerer det digitale kartet nøye, hvor drar vi, langt, nært, hvor. Motivert og nysgjerrig, lar jeg meg inspirere av andres bilder og fine ord, i min søken etter hvilken landsby vi kan besøke denne gang, hvilket spisested vi burde sjekke ut, hvilke aktiviteter vi kan finne på hvor. Jeg noterer meg hvordan været er meldt for helgen som kommer, jeg søker, jeg finner, jeg kommer med forslag og ideer og gjør flere ti-talls forsøk på å overbevise min bedre halvdel. Hans engasjement er som oftest ikke-eksisterende (i starten).

Denne helgen har vi derimot latt bilen stå hjemme. Min kjære har hatt en dårlig arbeidsuke og mangler motivasjon til å finne på stort annet enn å slappe av hjemme, og kanskje ta en tur ut på fin restaurant et eller annet sted i nærområdet i løpet av kvelden.

Selv starter jeg dagen med time hos frisøren, splitte tupper klippes og håret farges tilbake til det mystiske mørke, châtain som châtaigne, kaller frisøren fargen, kastanje, den kommer sannsynligvis til å falme bort, noe den jo alltid gjør etter en stund. Frisørsalongen jeg pleier å gå til, har fått seg en maskot, en nydelig liten kattepus, brun med sorte striper og gule øyne. Jeg sier til frisøren at jeg synes katten er nydelig, hun smiler. En annen kunde, en pen mann i førti-årene, spør den andre frisøren om katten kommer til å være i salongen daglig. Ja, bekrefter hun.

Beige skjerf

Med sunnere og mørkere hår, forlater jeg lokalet og spaserer videre oppover de smale gågatene, på vei til den nye kafeen i nabolaget mitt, Delisio Cafe. En kafé som hovedsakelig serverer poké bowls, gatemat fra Hawaii, men også paninier og franske kaker i tillegg til et stort utvalg av kaffedrikker. Jeg leter frem ei bok fra min brune skinnveske, en novellesamling i pocketformat, jeg benytter alenetiden til å sitte blant fremmede mennesker på kafé, jeg leser noveller og drikker kaffe latte. Fransk sitronterte nytes til kaffen, jeg gir meg hen til denne søte og syrlige delikate synden av en dessert, selv om jeg vet at nok en dessert venter meg på kvelden.

Kafé

Boka er lettlest, kaffen og terten smaker himmelsk, jeg leser ferdig og slenger på meg min beige ullkåpe og matchende skjerf, et skjerf som jeg kjøpte på markedet i Saint Tropez ifjor sommer, da jeg dro på helgetur til Cannes for å besøke min venninne som bodde der og jobbet for Chanel. Jeg undrer hvordan det står til med henne, hun flyttet midlertidig hjem til sin mor i oktober etter endt arbeidskontrakt på den Franske Riviera. Hva gjør hun nå?

Jeg fisker frem telefonen fra veskelomma og ringer. Hun er glad for å høre fra meg, sier hun og fortsetter; gjett om jeg har mye å fortelle deg!

Like utenfor markedshallen der hvor lokale oster, kjøtt, frukt og grønt selges, der blir jeg stående i hele femti minutter med telefonen på øret. Hun forteller at hun snart skal flytte til Paris, ny jobb i Chanel venter, kanskje vil hun finne drømmemannen i landets hovedstad, kjærlighetens by, hvem vet. Hun gleder seg til å dra på visning, finne seg en trivelig liten hybel i en Haussmannsk bygård. Jeg anbefaler henne noen stilige cocktailbarer og meksikanske restauranter, hun elsker det, og sier vi må besøke samtlige sammen. Vi ender til slutt opp med å planlegge jentetur, en helgetur i april, til Spania for å feire bursdagen hennes over tapas og sangria.

Jeg spaserer hjem, med lydbok på øret og vind i håret. En liten sms sendes til min kjære, jeg vil vite om han har lyst til å bli med meg ut på tur i nabolaget, været er jo så flott i dag. Tolv varmegrader og klar himmel. Han møter meg utenfor boligen, om jeg lover å ta en pils med ham ute på balkongen etterpå, så blir han med på tur. Jeg lover.

Klokka er nå rundt fire på ettermiddagen, og det vil ikke lenger være trygt å bevege seg inn i sentrumsområdet på grunn av demonstrasjonene. Vi drikker pils på balkongen, årets første utepils, samtidig titter vi på menyen til et spisested vi i kveld skal besøke.

Vi har reservert bord på en restaurant tjuefem kilometer unna Toulouse, Le Chai de Fages heter den, en restaurant med fredelig beliggenhet mellom store åkre. Bylivets mange lys blinker i det fjerne, byen føles så langt unna men likevel så nær. Restauranten er nydelig innvendig, nøyaktig slik jeg håper mitt fremtidige bryllupslokale vil se ut, murstein og tre i varm harmoni.

Restaurantopplevelse

Jeg har pyntet meg for kvelden. Stripete kjole fra Calvin Klein, høye hæler, et smykke fått i gave av ei venninne, øyenskygge. Min kjære har pyntet seg, han også. Hvit skjorte og sorte bukser. Han ser stilig ut, der han sitter med vinmenyen i hånda og leter etter noe nytt og spennende som vi ikke har smakt tidligere. Vi ender opp med ei flaske rødvin fra Collioure, jeg elsker Collioure, den vakre havnebyen som vi begge forelsket oss i, som vi ikke ville forlate, som vi begge har et stort ønske om å reise tilbake til, neste gang vi befinner oss i nærområdet.

Som mise en bouche, får vi servert blomkålsuppe med røkt spekeskinke, etterfulgt av forrett; kamskjell til ham og foie gras til meg. Til hovedrett får jeg biff Wellington med sopp, deretter banoffee i form av mousse til dessert. Jeg storkoser meg, britiske retter med en fransk touch smaker virkelig deilig.

Før desserten spiser vi dessuten lokale oster. En dresskledd mann ankommer bordet vårt med ei tralle, hvor rundt tjue oster står utstilt på rekke og rad. Mannen gir oss en grundig beskrivelse av hver eneste ost og vi peker ut dem vi ønsker å smake.

Dessert

Etter å ha spist oss mett på dessert, får vi servert enda en liten søt avslutning. Små cakepops med aprikoskrem, profiteroles med fyll av vaniljeis, og knasende mandelkjeks.

Nok en deilig lørdag, smiler jeg for meg selv, med et håp om at den neste vil bli like fin som denne.

Foie gras

Wellington

Banoffee

Advertisements

Paris, Toulouse, altfor mye svigermor og dårlige naboer

Ett år og en måned er gått siden vi forlot kjærlighetens by, der hvor kjærligheten blomstret og jeg la på meg over ti kilo på to år, etter å ha livnært meg på kaker og romantikk. Nysgjerrig har jeg smakt meg frem, fra bydel til bydel, jeg har satt tennene mine i omtrent alt som er av franske spesialiteter fra torget, på restauranter og hos diverse konditorier, croissants, pain au chocolat og pain au raisin til frokost, makroner til snacks, tarte au citron meringuée og tarte tatin til dessert.

Makroner

Forelsket har jeg levd i en rosa tåke, høy på min romantiske forestilling av livet i kjærlighetens by, starten på mitt kapittel i La France, den gang fortsatt uoppmerksom på mye av det som etter hvert begynte å irriterte meg i Paris, altfor mange uhøflige og kalde mennesker, illeluktende metrostasjoner, bygninger uten heis, ekstremt mye lommetyveri, voldelige tyveriforsøk, skumle menn og trakassering på gaten.

Etter kakefesten var over, klarnet også tåken etter hvert. Forelsket i min kjære har jeg aldri sluttet å være, men Paris, forelskelsesfølelsen som jeg trodde jeg følte for selve byen, den forsvant rundt ett år etter min ankomst. Der hvor bildet en gang var uklart, der hvor den tykke tåken hadde ligget, der klarte til slutt denne klarheten å trenge gjennom. Et lys gikk opp for meg, et behov for forandring, ingen fremtid ventet meg her. Dette var ikke mitt hjem, dette var ikke min endelige skjebne.

Min kjære og jeg forlot Paris til fordel for Toulouse, industribyen med et sjarmerende sentrum bygget i rød teglstein. Et nytt liv ventet oss, nytt liv, ny jobb og ny livsstil, en avslappende façon de vivre  som man lever her i sørvestlandets behagelige klima, her hvor folket har rykte på seg for å være gjestfritt og imøtekommende.

Vi forlot hovedstadens høye levekostnader, og tok til takke med litt lavere lønninger, som til gjengjeld skulle vise seg å gi oss så mye mer tilbake. Lavere husleie for større leilighet, samt en rekke rimelige kulturtilbud og restaurantmenyer, joviale naboer og kolleger, dette kunne vi fint bli vandt til. Koselige kafeer og trendy cocktailbarer finnes det mange av, her i Toulouse. Spennende butikker likeså. Intime konsertlokaler og større arenaer har vi også. Idrettsarenaer ikke minst, Toulouse er jo blant annet kjent for sitt dyktige rugbylag!

Carmes

Dessverre må vi nå leve med det faktum at Toulouse er høyt elsket av blodtørstige mygg. Heldigvis for meg, er det min samboer, og ikke jeg, som har blitt myggens store buffet. Desverre må vi også leve med å måtte gå slalom på fortauet, for å ikke tråkke i rykende fersk hundebæsj. Dette er forsåvidt et problem som de fleste franske byer må leve med, kjipe hundeeiere som ikke plukker opp etter sine firbente. Ekstra ille er det dog her i denne byen, vil jeg tørre å påstå.

Vi takket farvel til mye rart, da vi flyttet fra den gule blokka i L’Hay les Roses, en banlieue syd for Paris, en liten busstur etter endestasjonen til den rosa metrolinjen, linje sju.

Deilig var det, å ta farvel med vår nabo, han i etasjen over, og hans grusomme rapmusikk som stadig ble spilt på høyt lydnivå med full bass på lyseste dagtid. Bedre var det ikke om natten, da han fikk hele bygningen til å riste i takt med kjærestens overdrevne hyling i senga. Hver eneste natt, med unntak av de nettene hvor sengekos ble erstattet med høylydt krangling og smelling med dørene. Den brutale kranglingen resulterte noen ganger i at selveste politiet kom og banket på døra. Jeg kan nesten vedde på at det var den gamle grinebiteren som bodde i samme etasje som oss, som ringte og klaget, gang på gang.

Denne naboen vil for øvrig heller ikke bli savnet, den sure gamle gubben og hans ekstremt agressive hund som løp rundt på gårdsplassen og skremte både barn og voksne, den hoppet på oss, den knurret og glefset etter oss, ofte satt eieren, grinebiteren selv, på trappa og observerte det hele, som en syk sadist satt han der og flirte, han så ut til å nyte synet av vettskremte barn som løp gråtende, med hans hund jagende etter seg.

Toulouse

Trist for min samboer, men en seier for meg og mine egoistiske behov, var det å flytte langt unna mine kommende svigerforeldre. Ikke lenger ville jeg behøve å tilbringe hver eneste helg, fra fredag til søndag, ute på bygda, hos foreldrene til samboeren min, i noe som må være en av Frankrikes mest kjedelige landsbyer. Ikke lenger ville jeg behøve å, helg etter helg, måtte reservere meg fra å finne på (og dermed gå glipp av) ting som jeg selv ønsker å gjøre, sammen med mennesker som jeg selv ønsker å treffe, fordi samboeren min absolutt ville hjem til sin mamma, hvor da jeg måtte bli med, enten jeg ville eller ei. Tvang kalles vel dette. Helg etter helg ble jeg tvunget til å reise dit for å holde kjæresten min i hånda, og klistre på meg mitt aller største falske smil til tross for hvor kjedelig jeg faktisk hadde det og hvor ensomt det hele var for meg.

I etterpåklokskapens navn har det seg slik at han angrer på å ha isolert meg, som han selv valgte å kalle det. Han har beklaget, og skylder det hele på forelskelsesrus, stolthet, og med samme begrunnelse som hvorfor jeg er glad vi flyttet bort, en stor dose egoisme.

Disse helgene ute på landet, inneholdt svært ofte flotte familieselskap med hans tante og onkel, fetter og kusine, venner av hans foreldre og deres venners venner. Servert ble store fat med fingermat, grillmat om sommeren og store biffstykker og poteter på vinteren, punsj og champagne og flere støvete flasker Bordeaux, dyre viner eldre enn meg selv.

Jeg som er en introvert sliter med småprat, og slike store sammenkomster oppfordrer gjerne til mye av nettopp dette, småprat om jobb og været og et kunstig engasjement for hva enn det er den andre er i gang med å fortelle. Nikking, smiling og “mhm” lyder til svar.

Ved sidelinjen stod jeg, stille og ubekvem hver eneste gang. Jeg kjente jo ikke disse menneskene, jeg var jo ikke der av fri vilje engang. Småpraten gikk, til langt ut på natten.

Slik føler jeg det fortsatt i slike sammenkomster, det hele går som en plate på repeat, en evig repetisjon, hvordan går det på jobb, skal vi snart kjøpe bolig, savner jeg å bo i Norge, hvor kaldt er det i Norge nå.

Alene med min kommende svigermor er det andre, noe mer ubehagelige spørsmål som stilles, der vi sitter i fred og ro og prøver å ha en hyggelig stund rundt middagsbordet. Spørsmål som omhandler reproduksjon, ja, for når skal vi gi henne barnebarn, når skal vi kjøpe oss hus med stor hage (hvor hun kan komme for å plante blomster) på landet, som om barnebarn var en eiendel som hun har krav på å anskaffe seg, og hus på bygda er en institusjon som vi alle må flytte inn på, etter å ha nådd en viss alder.

Jeg vet ikke, svarer jeg, da. For jeg vet faktisk ikke når jeg vil være klar (både for huskjøp og barn) og ikke minst; hvorvidt jeg eller han i det hele tatt kan få barn eller ei. Hold kjeft om det barnemaset, kjefter min kommende svigerfar på sin kone. Han har for lengst sett seg lei på at hun stadig blander seg i andres privatliv. Og her har vi da oppskriften på en klein familiemiddag preget av stillhet og pirking i maten.

Ikke misforstå, ikke tro at jeg ikke liker foreldrene til samboeren min, for det gjør jeg så absolutt, men aller best liker jeg dem i små doser. Eller på ferie sammen med dem, langt langt unna deres habitat. Hver gang vi reiser sammen et sted, uansett hvor, virker det (nesten) som om kommende svigermor har glemt igjen håndboka for hvordan lage klein stemning, på hylla hjemme i stua. Mas blir erstattet med morro, og kjedelig småprat om jobb og vær blir erstattet med morsomme anekdoter og andre festligheter. Jeg undrer, er ferieversjonen av meg også mer interessant og gøyal og på alle måter bedre enn hverdagsversjonen?

Det er den garantert. Den-og nettversjonen.

Avstanden mellom landsbygda utenfor Paris og vårt nye liv i Toulouse, trehundreogsøtti kilometer for å være mer presis, har gitt meg helgefriheten tilbake. Nå ser vi mine kommende svigers cirka hver tredje måned, rundt én ukes tid om gangen. Ikke for lenge, ikke for ofte. Akkurat passe. Selv mine egne foreldre blir for mye, om vi er for tett på hverandre over lengre tid.

I Toulouse måtte jeg vende meg til ekstremt varme somre og regntunge vintre, busser med avslått klimaanlegg, bussjåfører som hilser når jeg stiger på og vinker og sier au revoir når jeg stiger av. Jeg måtte vende meg til å bli stukket av mygg relativt ofte, og se på at min kjære blir stukket ti ganger mer enn meg. I vinter har vi måttet vende oss til med helg etter helg hvor de gule vestene demonstrerer og ødelegger, men det gjør de over hele landet, med unntak av på småbygdene, slik som der hvor kommende svigers holder til.

I den lille blokka vi bor i nå, har vi ingen grinebitere med hissig hund til nabo, ingen som spiller høy musikk eller vekker hele blokka med sine sengeaktiviteter. Vi forlot kjærlighetens by, der hvor kjærligheten først blomstret, den har vokst seg større nå, denne kjærligheten, her i en by hvor jeg trives så godt som jeg gjør.

En trivsel basert på mer enn å livnære seg på kaker og romantikk.

Toulouse

Italiensk marked, indisk mat og hell i uhell

Jeg finner frem den mørkegrønne ullkåpen, den jeg kjøpte like etter nyttår, den som har ligget godt gjemt innerst i det store garderobeskapet mitt siden mars måned. På en kjølig lørdag som denne, blir det nødvendig å kle seg varmt og godt, pakke seg inn i mykt ull, beskytte den skjøre kroppen mot kuldegradene utenfra, mot høstens store krefter, hvor influensabakterier florerer, voksne og barn som nyser på bussen, på kafé, hvor enn folk ferdes i det offentlige rom, det hostes, basseluskene sprer seg fra kropp til kropp. Med ullgenser og ullkåpe er jeg beskyttet, i alle fall litt.

Med ankelstøvletter i en brunfarge som visstnok kalles cognac, trasker jeg bortover gaten på vei til sentrumshjertet, sammen med min kjære. Vi skal innom en godteributikk for å handle inn godsaker til Halloween, ikke til barn som går fra dør til dør ikledd skumle kostymer, men til oss selv, vi skal titte i diverse butikker etter julegaver til familiene våre, i år skal vi feire sammen med mine foreldre, ikke med hans som ifjor, vi leter etter adventskalendere til ham og til meg, vi planlegger høytidene fra punkt til prikke, vi gleder oss til alt det fine som årets siste måneder har å by på, til julemarkeder og julefeiring, men også til vår tradisjonelle Halloween-soirée, kjærestekos med filmmaraton og godterispising i sofaen, med puter og pledd å gjemme seg i, dette året er det Nattsvermeren og antagonist Hannibal Lecter som skal skape ekte Allehelgensstemning i vår stue.

ptr

I sentrum av Toulouse, like bak Place du Capitole, arrangeres et lite italiensk marked, dekorert med flagg i rødt, hvitt og grønt, en hyllest til nabolandet, et marked med hovedvekt på mat, men klær og vesker, samt kosmetikk og pyntegjenstander selges også. Vi smaker på deilig ost og lettsaltet spekeskinke, lytter til gatemusikantenes fine gitarmelodier, titter i bodene som selger olivenolje og vin fra Toscana, vi ser på skinnvesker og lommebøker, og mimrer tilbake til overraskelsesturen han tok meg med på, den nydelige langhelgen i mai, da han inviterte meg med på romantisk kjærestetur til Roma.

IMG_20181028_191347

Vi vandrer gjennom byens mange handlegater, titter i diverse butikker som selger morsomme gaver til store og små, fargerike gøyale duppeditter, kopper og kjøkkenutstyr, brettspill og bøker, t-skjorter og tøyvesker. Jeg får lyst på så mye, om jeg bare hadde hatt plass til alt dette, en større leilighet, eller kanskje et hus.

Engjørning

Vi spaserer videre, klokka har allerede bikket seks, nå er kvelden her, temperaturen faller, denne mørke himmelen lurer ingen. Vi kan jo kanskje ta oss en drink og slappe av før middag, foreslår han. Ja, det synes jeg høres ut som en god idé, sier jeg, vi ender dermed opp på en koselig liten cocktailbar som heter La Maison, hvor jeg bestiller en cocktail som heter bonbon rose, med smak av melon og kirsebær, og han, han bestiller noe jeg ikke husker navnet på, en cocktail som smaker mango.

Cocltsiler

Lokalet er omtrent tomt, bortsett fra et eldre par, hun kledd i helsort med mørkt hår i stram hestehale, han kledd i lys skjorte med stort bustete hår, krøller, de drikker brun øl, en gruppe venninner oppstaset i fine kjoler er også der, de drikker alle mudslide, en cocktail som ligner på sjokolademilkshake. For hvert kvarter som går, blir lokalet gradvis fylt opp med flere og flere velkledde kvinner og menn med godt humør, klare for lørdagens festligheter og god stemning. Noen bestiller rødvin og husets mange tapasretter, andre koser seg med eksotiske cocktails servert i stilige glass.

Sakte nyter vi disse drinkene våre, begge servert i runde glass med lang stett, begge fylt med is. Jeg flytter blikket fra min egen cocktail, til venninnegruppens mudslides, fristende søte, jeg drakk mange slike da han og jeg var på vår første ferietur sammen, i Den Dominikanske Republikk, for tre sommere siden.

Kvelden fører oss videre til den indiske restauranten Namasté, som ligger et lite steinkast unna cocktailbaren. En liten restaurant hvor vi blir møtt av en dresskledd servitør som smiler og ønsker oss velkommen, han strekker ut ei hånd for å hilse, hans varme hånd berører min kalde, vi har reservert, sier min kjære, servitøren leder oss til et bord dekket for to. Inne er det varmt og behagelig, restauranten er dekorert med store pyntegjenstander i keramikk, hvite duker, hvite vegger med detaljer i brunt tre.

Lokalet er fylt med livlig indisk musikk. Den ene låta som spilles i bakgrunnen kjenner jeg igjen fra en Bollywood-film jeg en gang så sammen med ei venninne som elsker den indiske filmverdenen. Cocktail heter filmen, en film som handler om vennskapet mellom to totalt forskjellige kvinner som møtes i London, den ene elsker fest og spenning, den andre er sjenert og konservativ, den ene tror ikke på kjærligheten, den andre har blitt forlatt av sin store kjærlighet, de stiftet bekjentskap med en mann, trekantdrama oppstår og vennskapet står ovenfor sin ultimate utfordring.

Vi bestiller en flaske rødvin, han spør hvilken vin jeg har lyst på, jeg foreslår den indiske, han nøler, vi bestiller en av de sørvestfranske. Til forrett velger jeg et assortiment av ulike smaker. Smakfull samosa med kjøttfyll, samt en vegetarisk variant, knasende gode løk bahjia og fritert soppkake. Med dette får jeg servert et rykende ferskt søtlig naan brød med pistasjenøtter, mandler og kokos. Til hovedrett får jeg servert rogonjosh, en mild curryrett fra Kashmir-området, med ris og kylling. Kjøttet er saftig, og sausen har en fin smak av tomat, paprika og løk, med et hint av sitron og det eksklusive krydderet safran. Jeg lar ham få smake, han lar også meg få smake fra hans fat; en pikant vindaloo med mørt lammekjøtt. God mat, godt selskap, vi koser oss, vi nyter.

Skulle det friste med en liten dessert, spør servitøren noe senere. Etter et måltid som dette, klarer vi knapt å bevege oss, ballonger som vi to nå har blitt, dessert takker vi derfor pent nei til. Kaffe også.

I dét servitøren rydder av bordet, sklir bestikket mitt av fatet som han forsøker å balansere sammen med flere andre tomme fat, og faller like greit rett ned i fanget mitt. Ingen sausflekker er å skimte på den grå genseren min, men kniven har hektet seg fast i ullet, og servitøren ser skrekkslagen ut. Han tilbyr oss gratis likør, og trekker naan brødene fra regningen. Genseren min ser heldigvis ut til å være like hel, ingen skade skjedd, men jeg tar likevel imot denne lille oppmerksomheten med et smil.

Og slik er jo livet. Fullt av små overraskelser, fine øyeblikk, fullt av hell i uhell, solskinn og regn, varme og kulde, til tider også et behov for å finne frem ullkåpen og møte verden og verdens mange basselusker, selv på dager hvor man aller helst ønsker å holde seg hjemme under dyna.

 

 

Observasjoner fra bokkaféen i Toulouse

Onsdag.

Som alle mine medpassasjerer, takker jeg sjåføren for turen, han smiler pent og ønsker oss alle en fin ettermiddag, jeg går av bussen, den store grå L2-bussen som hver dag frakter meg fra min arbeidsplass til fritidens uendelige muligheter.

Det er en nydelig solskinnsdag i dag, skyfri himmel og hele tjue varmegrader. Da jeg forlot leiligheten tidlig på morgenkvisten for å dra på jobb, viste gradestokken ti grader, jeg valgte derfor å ikle meg bukse, genser, tynn frakk og ankelstøvletter, en sådan typisk høstuniform. Allerede lengter jeg tilbake til sommerkjoler og sandaler, her jeg spaserer, høstkledd, langs fortauet, på vei til favorittstedet mitt her i Saint Cyprien, denne herlige bydelen jeg bor i.

Himmelens sterke blåfarge står i fin kontrast til de mange røde mursteinbyggene og de grønne og gule bladene på trærne. Jeg elsker denne bydelen, de mange smale sidegatene, og denne store avenyen, jeg elsker å spasere forbi den spennende markedshallen, de små trendy barene, de mange forskjellige restaurantene, frisørsalongen jeg pleier å gå til, den økologiske butikken hvor man kan blande sin egen müsli eller frukt- og nøttemiks til tur og trening, museene, kunstgalleriene, yogastudioet. En ny tapas restaurant har nylig åpnet dørene, den må vi teste ut en kveld, den holder til på markedsplassen, like ovenfor legekontoret mitt, der hvor den kjekke legen min holder til.

Estaminot

Jeg er på vei til favorittstedet mitt, ikke bare i bydelen jeg bor i, men i hele Toulouse. Det er ikke lenge siden jeg først oppdaget den sjarmerende bokkaféen L’Estaminot, men allerede ved første blikk var jeg forelsket i atmosfæren og vintage-stilen, de deilige dessertene, og ikke minst det kule klientellet. Sofistikerte mennesker kledd i vintageplagg og designerbriller og hippe mennesker kledd i flannel, jeans, stilige hatter, alt som er litt rocka, litt grunge, litt hipster, litt Øst-Berlin, litt Brooklyn. Jeg elsker å se på disse menneskene, la meg selv bli inspirert av dem, være flue på veggen, lytte, observere, eksistere i samme rom som dem, dem og alle disse bøkene. Akkurat nå er det ingenting jeg ønsker mer enn å være nettopp her.

Etter å ha spasert den en og en halv kilometer lange strekningen fra busstasjonen til markedsplassen, har jeg nå kommet frem til den lille sidegaten hvor kafeen holder til, det lille lokalet i det store mursteinbygget, mekkaet for te, kaffe-og litteraturelskere, bøker til utlån og bøker til salgs.

Bokkafé

Jeg bestiller en kopp te med aroma av sitron og marengs, akkurat som den klassiske franske terten som selges på de fleste konditorier her i landet, den deilige terten med syrlig frisk sitronkrem og fløyelsmyk fransk marengs. På et lite bord til høyre for disken, ligger dagens desserter fristende presentert på små fat. I dag er det ulike varianter av crumble som står på menyen, sier baristaen med sin mørke bassfylte stemme som ikke passer til det bleke ansiktet og den lange tynne figuren. Kledd i blå rutete bomullsskjorte, beigefarget bukse med bukseseler, med det mørke håret gredd bakover i en sideskill, står han i stil med kafeens vintage-estetikk.

Jeg finner meg et bord gjemt bort i et hjørne, setter meg i den olivengrønne to-seteren i myk velur, lener meg godt bakover, åpner boka jeg har tatt med meg, og nyter smaken av crumble med bringebær, eple og smeltende sjokoladebiter.

Boka jeg leser er en roman som jeg ikke helt klarer å bli fanget inn i, kanskje fordi jeg blir litt utilpass av forfatterens svært vulgære språkbruk i store deler av historien, noe som ødelegger alt det andre, alt det fine som hun prøver å formidle, budskapet som delvis drukner i gatespråket. Hun kunne lett ha funnet noen mildere, sensuelle, delikate synonymer. Hun kunne fint ha formulert seg annerledes, brukt metaforer, vært litt poetisk i sine skildringer, overlatt noe til lesernes fantasi. Hvorfor må alt være så direkte, så brutalt, synes ingen andre at dette blir for primitivt?

Jeg legger bort romanen og lar meg selv bli underholdt av de forskjellige samtalene som høres på kryss og tvers over kaféens mange små bord.

En kvinne med skulderlangt hår, store mørke krøller, sitter bøyd over et bord og tar notater, hun lytter til en mann, jeg tror han er hennes mentor eller en karrierecoach, han er kledd i mønstret sennepsgul skjorte, de diskuterer markedsføring, han forteller henne hvordan han startet sin egen digitale bedrift og hvordan hun kan gjøre det samme. Hennes ønske er å starte egen nettbutikk, t-skjorter og tøyvesker, sier hun.

Fra et annet bord høres to kvinnestemmer som snakker tysk sammen. De står i stil med hverandre, disse to tyske kvinnene, Øst-Berlinere som de kanskje eller kanskje ikke er, de ville iallefall ha passet fint inn på en pønkete undergroundsklubb eller en litt rocka cocktailbar med kunstutstilling eller en vintage kaffebar ved Alexanderplatz, med sine flannelskjorter, den blonde kvinnen iført en mørkeblå rutete skjorte, brunetten i rødt, begge med røde lepper og store 70-talls briller, den ene kvinnen i lårhøye strømper og shorts, den andre i fløyelsskjørt og militærstøvler.

Jeg tar en siste slurk av den nå lunkne teen, reiser meg opp og tar meg en liten titt rundt i lokalet, på de hundrevis av bøkene som står plassert i kaféens mange bokhyller. Alle disse bøkene er til salgs, alle disse bøkene kunne jeg tatt med meg hjem. Jeg blar i en bok om parisisk gatefotografi, jeg leter blant hyllene etter franske poesisamlinger, jeg vurderer å bestille en kaffe, vurderer om jeg skal lese videre i denne romanen jeg ikke har bestemt meg for om jeg liker eller ei.

Jeg betaler, og takker for meg. Vi sees snart igjen.

Fransk bokomslag

Leselyst

Stillheten og jeg i Toulouse

Søndag. Klokka er elleve.

Her sitter jeg, ute på balkongen, med mine tanker som eneste selskap. Jeg ønsket stillheten velkommen. Nå er den her. Den er overalt hvor jeg er.

Leiligheten føles så mye tommere nå. Så mye større. Uendelig stort. Det føles underlig å være her alene, men likevel ganske deilig. Det er jo uansett bare snakk om en uke før han vil være tilbake, ikke et helt liv.

Om én uke vil han være tilbake i armene mine igjen. Neste søndag vil vi spise middag sammen, og han vil fortelle meg alt om hvor fint han har hatt det i Paris sammen med familien og vennene sine. Vi skal grille marinert kylling og jeg skal servere hjemmelaget potetsalat og brød som jeg skal bake dagen før, himmelen skal være blå og temperaturen skal være høy. Men ikke for høy. Vi skal drikke iskald belgisk øl, og kanskje spise melon til dessert. Jeg skal ha på meg en gul kjole, fordi han synes jeg er vakker i gult. Han skal kysse meg ømt og lenge, og jeg skal ligge i armkroken hans til jeg sovner.

En uke må da vel fly forbi i full fart, når jeg uansett må jobbe til klokka sju hver kveld, og ikke har tid til å gjøre stort annet enn de tre gjøremålene som jeg ønsker å prioritere når jeg endelig har tid for meg selv. Her skal det leses, skrives og kokkeleres.

Normalt sett elsker jeg jo egentlig (altfor godt) å være alene. Så hvorfor føles det plutselig så..annerledes denne gang?

Er det kanskje et snev av misunnelse fordi jeg også har lyst til å dra på ferie?

Er det fordi jeg trenger en pause fra min slitsomme fulltidsjobb, og hans fravær blir som en evig påminnelse om nettopp hvor sårt jeg trenger denne pausen?

Eller er det fordi jeg rett og slett har blitt avhengig av å føle hans nærvær?

Jeg velger å tro at det er en kombinasjon av alt.

I klesskapet finner jeg frem diverse plagg som ikke har blitt brukt på årevis. Overdeler som jeg kjøpte da jeg bodde i USA, et skjørt som jeg fikk i gave for tre år siden, og forskjellige kjoler som jeg har vokst ut av.

Ikledd et monokromt antrekk bestående av hvit designertopp, et gammelt linskjørt og et par sandaler fra en billigkjede, krysser jeg fingrene for at ingenting vil bli sølt på det helhvite tøyet i løpet av dagen. For å ikke se altfor alminnelig ut, maler jeg leppene mørkerøde og rammer inn øyene med et par retro briller som samboeren ikke liker.

Brilleslange

Jeg spaserer til sentrum med speilreflekskameraet hengende rundt halsen, og studerer bylandskapet og byens mange bygninger i ulike nyanser av rødt – selve signaturstilen til Toulouse.

Kunst

Jeg bruker fotoapparatet for alt det er verdt. Knipser i vei, det ene bildet etter det andre. Bilder av Garonne-elven, Capitole, smale gater og gammel arkitektur.

Pariserhjul

Gatene er tomme. Like tomme som leiligheten vår. Den samme stillheten som møtte meg hjemme, henger over meg i disse lydløse, folketomme gatene.

Akkurat som i Norge, holder de fleste butikker i Frankrike stengt på søndager. Dette gjelder også mange restauranter og kaffebarer, som gjerne også tar seg en ekstra hviledag på mandager. August er dessuten den måneden i året hvor svært mange av dem som bor her, velger å reise på ferie. Inkludert min samboer.

Noen spisesteder velger likevel å holde åpent, og hos disse yrer det av liv. Både store utekaféer, bittesmå kaffebarer og små bistrot restauranter er alle stappfulle av glade mennesker som nyter denne fredelige sensommerdagen.

Jeg bestiller meg en jordbærmilkshake på kaffebar, og setter meg ved vinduet. Like ovenfor kaffebaren ligger den lille engelskspråklige bokhandelen som jeg søkte jobb hos før vi endelig flyttet ned hit. The bookshop. Jeg hadde et stort ønske om å jobbe for den hyggelige eldre karen som eier bokhandelen, men har i stedet endt opp på motsatt side av skranken, som trofast kunde.

Kaffebar vindu

Selv om litteratur er en av mine store lidenskaper, har jeg likevel endt opp med jobb i en helt annen bransje, milevis fra egne hobbyer og interesser. En stor del av lønnen jeg tjener,  går til nettopp det å dyrke disse interessene. Jeg handler skjønnlitteratur. Jeg reiser. Og det hender titt og ofte at jeg sløser noen euro på kaffe latte på dagtid og litt rødvin på kveldstid, i sosiale sammenhenger.

I dag er det milkshake som nytes. Et must på varme ettermiddager som denne, hvor alt man ønsker er å kjøle seg ned og samtidig unne seg selv noe godt. Fordi det er helg. Fordi det er viktig å kose seg inn i mellom.

Jeg ser på klokka. Den nærmer seg fem.

Jeg tar beina fatt og spaserer hjemover. Nå skal leiligheten vaskes så godt at hver eneste kvadratmeter skal skinne og alle rom skal lukte sitrusfrukt. Deretter skal jeg lage tagliatelle med fennikel, feta og sitron som ukas første middag for én. Dette skal jeg kose meg med foran den mest klisjéfylte romantisk komedien jeg klarer å trylle frem. Min kjære hater både fennikel og romantiske komedier, og derfor blir det nettopp dette som står på programmet for i kveld.

Etter endt film og middag, kryper jeg til køys. Jeg lukker øynene og nyter stillheten. Enn så lenge.

Monokromt

Blomster Toulouse

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Japansk hage, karibisk mat og sykkeltur på morgenkvisten

Lørdag, klokka halv åtte.

Som et déjà vu fra forrige helg, våkner jeg atter en gang grytidlig på morgenkvisten og blir liggende lys våken, fanget i mine mange hundre tanker som surrer rundt i topplokket. I morgen reiser samboeren min hjem til familien sin i Paris, og blir borte i en hel uke.

En travel uke bestående av familieselskap med tanter og onkler og kusiner og fettere, middag sammen med sine tidligere kolleger, utepils sammen med kompisgjengen fra ingeniørskolen og kvalitetstid sammen med foreldrene sine. Å få være festens midtpunkt er en rolle han trives godt med, en rolle han gjerne søker. Nå vil han få bade i denne oppmerksomheten i hele sju dager i strekk. Endelig vil han få lade opp store mengder med positiv energi utenfra. Et behov han ikke har fått tilfredsstilt til en like stor grad som ønskelig, etter at vi flyttet sørover ifjor.

Denne uken vil også jeg få lade opp like store mengder med positiv energi, men hos meg kommer den innenfra. Fordi, i motsetning til ham, liker jeg best å være alene. Bare meg, uten støy. La TV’en være avslått. Radio likeså.

Jeg gleder meg til en hel uke hvor jeg vil kunne nyte stillheten, lytte til alle disse tankene som spinner rundt, og ikke la meg distrahere av noe som helst. Jeg vil utfolde meg kreativt. Jeg vil fokusere kun på meg selv og mitt. Etter flere arbeidsdager bestående av mas fra kolleger og klienter, vil det bli deilig å bare kunne koble av når kvelden faller på, uten å behøve å ta hensyn til noen andre enn meg selv.

Her ligger jeg lys våken og studerer ansiktet til den sovende samboeren min, og føler meg samtidig slem da jeg ser frem til å hjelpe til med å pakke kofferten, for å deretter ønske ham en bon voyage, lukke døra og ønske stillheten velkommen.

Han våkner. Våre blikk møtes. Rolig stryker han meg på ryggen og kysser meg forsiktig på nesetippen. Han smiler. Jeg smiler tilbake. Jeg har ombestemt meg. Jeg vil ikke at han skal dra. “God morgen”, hvisker han. Jeg ønsker ham en god morgen tilbake, og foreslår å spise frokost ute på balkongen igjen, siden det jo er så hyggelig å spise ute og utnytte det nydelige sommerværet for alt det er verdt. Han er enig.

Like etter frokost slenger vi på oss noe tøy og løper ut i boden for å hente syklene våre. Udusjet og usminket, iført olashorts og en enkel grå t-skjorte, setter jeg opp håret i en løs hestehale og gjemmer ansiktet bak et par pilotbriller. Inne i boden pumper han luft i dekkene på den røde sykkelen min og den gule sykkelen sin. Samtidig står jeg på utsiden og ser på alle maurene som, på rekke og rad, marsjerer målrettet i retning østover. Jeg synes det er beundringsverdig hvor naturlig hardtarbeidende disse insektene er, og hvor flinke de er til å koordinere arbeidet. Jeg kunne aldri vært en maur, så uorganisert og lat som jeg egentlig er.

Min kjære har kartlagt en sykkelrute som vi skal følge. Jeg har ikke helt skjønt hvor vi skal, men jeg følger etter og angrer ikke ett sekund. På en smal sti suser vi forbi flere ti-talls bjørnebærbusker og ivrige bærplukkere som fyller stråkurvene sine med saftige bær. Vi fortsetter videre mot en nedlagt busstasjon hvor tre forlatte busser står parkert, ihjeltaggede, med knuste ruter. Videre fortsetter ferden over en bro og forbi et lite grøntområde hvor et par campingvogner står parkert, og et eldre par sitter og nyter hver sin kopp kaffe (eller te) på en gammel trebenk. Vi ruller videre forbi byens kajakkanlegg og videre gjennom et lite skogholt. Her oppdager vi en bortgjemt perle; en stilig restaurant-og cocktailbar med stor terrasse, dekorert i fargerikt og morsomt dekor. Med beliggenhet langt unna støy fra sentrum, og med en nydelig utsikt mot Garonne-elven, er det ingen tvil om at dette er et sted vi ser frem til å tilbringe en soirée i nær fremtid. Etter å ha syklet tur i litt over en time, triller vi syklene tilbake inn i boden igjen, og tar heisen opp til leiligheten for å ta en velfortjent dusj, slappe av på balkongen og drikke hjemmelaget iskaffe.

For noen dager siden, under en real ryddeseanse, fant jeg en hvit kjole med kirsebærmotiv, liggende helt bakerst i det overfylte klesskapet mitt. Med prislappen fortsatt hengende på, var det ingen tvil om at denne kjolen aldri har fått æren av å få bli med meg på middag, på fest, på ferie eller på noen som helst andre aktiviteter som fortjener en fin kjole. Nå ligger min søte kirsebærkjole pent brettet på kontorstolen inne på garderobe-bibliotek-gjesterommet vårt, strøket og klar til å bli tatt med på date for aller første gang.

Vintage

Med røde lepper og matchende rød veske, overlater jeg ingenting til tilfeldigheten. En dæsj med Coco Mademoiselle, min nye favorittduft, og jeg føler meg helt fantastisk.

Vi tilbringer de sene ettermiddagstimene i le jardin japonais, den japanske hagen i Toulouse. Min kjære forteller meg at parken er omtrent lik de nydelige parkene han besøkte den gang han forelsket seg i Japan og reiste landet rundt for å bli kjent med historien, landskapet, menneskene og den interessante kulturen som er så totalt annerledes fra vår egen. Han ønsker å ta meg med dit, vise meg spennende byer og vakker natur, la meg smake autentisk japansk cuisine og invitere meg med på en reise dypt inn i minnene hans, for å gjenoppleve Japan og gjenoppleve forelskelsen – sammen med meg.

Jardin japonais

Drømmen om Japan må nok desverre bli satt på vent. Vi forlater den japanske hagen til fordel for de franske karibiske øyer, da kveldens utvalgte spisested byr på eksotiske smaker, fargerikt interiør og musikk som får deg til å ville reise deg fra bordet og danse i takt med den karibiske rytmen.

Dette er det flere gjester som faktisk gjør, til servitørens store glede. Den karibiske damen klapper og ler, og ser ut til å kose seg der hun danser fra bord til bord og serverer lekre retter som vil få enhver gjest til å drømme seg bort til hvite strender, store palmetrær og paraplydrinker i Karibia.

Acras

Til forrett bestiller jeg acras de morue (friterte fiskeboller med chilli), og nyter deretter en smakfull hovedrett med godt krydret lam og jackfruit. Til dessert kaster jeg meg over en tarte tatin à la banane (opp-ned terte med banan og kanel) som jeg glemmer å ta bilde av. Servitøren gir oss hver vår lille digestif, for å hjelpe på fordøyelsen (og skape stemning). En shot med aromatisert rom til ham, og en til meg. Vi skåler.

Karibisk rett

På vei hjemover begynner vi av en eller annen grunn å prate om musikken vi lyttet til gjennom tenårene, og ender til slutt kvelden med å ligge fullt påkledd på sengen og mimre tilbake til de bekymringsløse tidene mens lyden av nostalgi spilles på høyt volum.

Er vi sentimentale fordi han skal reise bort i morgen? Eller er det disse shottene med rom som vekker noe sårbart i oss?

Fint er det uansett å kunne drømme seg bort til et annet sted eller en annen tid.

Pinup kjole

 

 

 

 

 

 

 

Første dag i ny jobb – frykten, gleden og utfordringene som venter

Med en rar følelse i magen, varm hud og rastløs kropp, ble jeg i flere timer liggende lys våken i senga. Jeg snudde meg frem og tilbake om og om igjen, helt til den stakkars kjæresten min våknet opp av all uroen som foregikk ved hans side.

“Du gruer deg til første dag i ny jobb, gjør du ikke?”, hvisket han. Han hadde så rett. Jeg gruet meg noe helt vanvittig. En jobb jeg først ble overlykkelig over å ha klart å kapre, virket nå som mitt største mareritt.

Frykten for å mislykkes var i ferd med å vinne over gleden av å lykkes.

Avanserte dataprogrammer, opplæring på fransk, oppfølging på fransk, samarbeid med IT-teknikere, samarbeid med klienter, åpent kontorlandskap, arbeid i team. Absolutt alt på fransk. Klarer jeg virkelig å mestre dette?

Usikker, nervøs og omtrent i ferd med å tisse i buksa, tok jeg trikken, metroen og til slutt bussen til mitt nye arbeidssted.

Vel møtt av hyggelige mennesker som tok meg godt i mot med vennlige smil og kyss på kinnene, kunne jeg ikke bedt om en finere start.

Arbeidsoppgavene som ventet meg, er derimot en annen sak. Jeg kjenner jeg blir svett bare av å tenke på hvor komplisert alt ser ut til å være.

Men i sin første dag i ny jobb er det vel egentlig ganske normalt å føle seg forvirret, usikker og overvelmet av informasjon?

Såpass overvelmet var jeg, at jeg ikke orket annet enn å slenge på meg pysjamasen og helle et glass rødvin i glasset, i det jeg kom meg hjem og sparket av meg de klamme, høyhælte støvlettene. Av med jeans, av med skjorte, av med BH, på med pysj, frem med vin, chips, oliven – og matlaging i team. Julien og jeg. Gnocchi med rødvinsaus.

Arbeidsoppgavene kan vente til mandag.

Bildene i dette innlegget er fra ifjor høst. Biltur gjennom små landsbyer i Dordogne, i sørvest-Frankrike. Vin, sol, og ingen bekymringer.

druer