En Annerledes Desembermåned i Toulouse

Snøen faller over Pyreneene, fjellene hvor jeg i år skal feire jul på ei nydelig hytte sammen med min kjære Julien og hans foreldre. Vi skulle jo egentlig reise til Norge i år, min mann og jeg, for å feire jul sammen med mine foreldre, men som med alle årets planer, måtte også denne bli avlyst, utsatt inntil videre.

I Toulouse snør det så og si aldri. Kanskje en halvtime i året, om vi er heldige.

Forrige lørdagsettermiddag kunne by på oppholdsvær og tretten grader. Sentrumsgatene ville for dagen fylles med mennesker på julegaveshopping, men også med hundrevis av demonstranter, de fleste av dem fredelige.

Selv tok jeg meg også en liten tur ut, ikke for å handle gaver eller gå i demonstrasjonstog, men for å få meg frisk luft, strekke på beina, kjøpe meg en liten takeaway-kaffe og muffin fra en av byens mange fine kaffebarer. En liten rusletur for å se juledekorasjonene i byens butikkvinduer, fasader dekket med blinkende julelys, noen av dem med små juletrær plassert foran inngangspartiet, desember er her, julestemningen er på plass.

Snøfnuggene uteblir, men vintergarderoben er hentet frem. Ullkåper og ulltrøyer og ullsokker og store komfortable gensere og tykke skjerf, sesongens varmeste og mest praktiske tøy. Jeg elsker å pakke kroppen inn i flere lag med myke plagg, tre beina inn i skinnstøvletter og løpe ut døra, ut i det sørvestfranske vinterværet, for å deretter glede meg til det øyeblikket hvor jeg endelig får kommet meg hjem igjen til min varme stue, kle av meg noen av de mange lagene, legge meg på sofaen med hendene foldet rundt en varm kopp te, og dra fleecepleddet langt over overkroppen mens jeg ser julefilmer på TV-skjermen.

Fra en vietnamesisk kaffebar i sentrum av Toulouse, en kafé ved navn Café Bông, kjøpte jeg meg en kaffe latte med kanel og en matcha-muffin med hvit sjokolade. Juledekorerte lokaler fra gulv til tak, hvor nisser og innpakkede julegaver fylte flere av kafeens sitteplasser, stemningen var på topp selv om lokalene stod tomme for folk. Som hos alle andre kafeer og restauranter, stod ordene “uniquement à emporter” skrevet både på ytterdøra og på husets meny med store bokstaver. Frem til midten av januar er det nemlig fortsatt ikke lov å nyte mat og drikke på kafeer og restauranter i Frankrike, alt må tas med hjem eller bli spist i skjul, ute på en benk eller stående i en liten sidegate hvor minimalt med mennesker passerer forbi.

Alene, spaserte jeg rundt i de roligere delene av sentrum, jeg holdt meg unna de travle handlegatene og Place du Capitole. Ikke før den femtende desember vil vi få lov til å treffe venner og familiemedlemmer igjen, de som ikke bor i samme husstand som oss selv, derfor vandrer mange av oss rundt i bygatene helt alene.

Matcha-muffinsen endte jeg til slutt opp med å ta med meg hjem til Julien, den lå jo uansett beskyttet i en rosa kakeeske i den brune skinnveska mi, sammen med leppepomade, en limegrønn serviett, mobiltelefonen med ulvedeksel og lommeboka mi som stadig vokser seg tykkere, den er nemlig stappfull av ulike kundekort fra både kafeer, pizzeriaer, til og med fra blomsterbutikken i nabogata mi.

Blomsterbutikken hvor jeg forrige onsdag kjøpte meg en nydelig julestjerne som nå pryder stuebordet, den som ligger like ved siden av frisørsalongen hvor jeg forrige tirsdag fikk farget etterveksten og gitt håret en etterlengtet hårkur, i samme gate ligger også det som både Julien og jeg synes er byens beste pizzeria.

Jeg gleder meg til å kunne besøke restauranter igjen, til å kunne reise utenlands igjen, se familien min igjen, leve normalt igjen. Men jeg gleder meg også til denne alternative julefeiringen som venter oss om bare noen få uker, på fjellet der hvor snøen faller, etterfulgt av en like annerledes nyttårsfeiring i en nydelig leilighet lenger sør i landet.

Søndagsturen langs Canal du Midi og tanker rundt bryllupsreise neste år

I morgen venter en ny helg, en kjølig vinterhelg, årets første av sitt slag. Mine negler skal få seg en liten manikyr hos neglsalongen i nabolaget, før jeg sammen med Julien drar til IKEA for å kjøpe havreflarn og se på sofaer.

Forrige helg var nydelig. Etter en lørdagsettermiddag tilbrakt på svensk kafé i sentrum av Toulouse, utnyttet min kjære og jeg den solfylte søndagen til det maksimale, med en deilig frokost ute på balkongen, etter all sannsynlighet årets siste måltid utendørs, før vi utover ettermiddagen tok oss en nitti minutters sykkeltur langs Canal du Midi og Garonne-elven.

November-månedens siste helg kunne altså by på seksten, sytten varmegrader, noe som er svært uvanlig selv på det franske sørvestland. Vi forlot derfor leiligheten uten jakke og nøt hvert eneste sekund ute i sola. Allerede uka etter skulle kuldegradene melde sin ankomst, tiden var inne for regnværet å skylle inn over regionen.

Langs asfalterte veier startet vi søndagsturen i nabolaget vårt Saint Cyprien, forbi kunstgalleriet og parken ved Les Abattoirs, videre ut på smale sykkelstier og ut på bredt grusterreng hvor vi syklet slalom mellom joggere og turgåere. Målet var å komme oss frem til byens vakreste turområde, Canal du Midi. Lenge hadde vi ønsket å ta oss en tur til kanalen, først nå lå muligheten foran oss, den etterlengtede muligheten til å få et gjensyn med de flotteste delene av byen vår etter fire uker med strenge restriksjoner.

Heldige er vi som bor så nært alt dette, bare tre kilometer unna kanalen, den delen av den som renner gjennom Toulouse. Jeg elsker å titte på de fine husbåtene, flere av dem kan leies, noen av dem eies av fastboende. Mens vi stod der og studerte dem, undret jeg hvordan det ville vært å bo i en slik båt, å stadig våkne til denne vakre utsikten, men samtidig bli vekket av støy fra byen hver eneste dag.

Kanskje er det dette vi burde gjøre en fremtidig sommer, leie en elvebåt. Ikke neste sommer, men den etter der igjen, siden vi aller først ønsker å prioritere vår utsatte bryllupsreise etter den utsatte bryllupsfesten som vil finne sted i april. En reise langt unna Canal du Midi, en bryllupsreise til eksotiske strøk, et eller annet sted hvor Julien og jeg kan tilbringe halvparten av ferien på oppdagelsesferd og resten av tiden med paraplydrink i hånda, iført bare badetøy og solkrem, ved en fem-stjerners bassengkant.

Begge er vi sikre på at vi bare kan glemme flere av destinasjonene som vi tidligere hadde pekt ut som favoritter da vi først begynte å drømme om roseblader drysset over hotellsenger, og romantisk middag for to ved en fredelig strandkant. Bali, Zanzibar og Costa Rica, en dag vil vi forhåpentligvis besøke disse stedene, men ikke enda.

Smitteverntiltak og reiserestriksjoner på verdensbasis kommer til å prege også det kommende året, og det beste vil derfor bli å holde seg her i Europa. Vårt kontinent er heldigvis fullt av vakre steder som passer perfekt for en romantisk voyage de noces, deriblant Hellas, Kroatia, Montenegro, Italia og den franske øya Korsika.

Vi kan ikke annet enn å vente og se hvordan situasjonen utvikler seg. Om det vil bli mulig for meg å få komme hjem på besøk til Norge på nyåret, om vi til våren vil få gjennomført den utsatte bryllupsfesten på Château du Croisillat, før vi til slutt drar, eller ikke, på bryllupsreise til hvor enn det er vi ender opp.

Etter sykkelturen nøt vi hver vår pils ute på balkongen, en siste smak av solskinn før vi avsluttet søndagen i sofakroken, med våre nå pyjamas-kledde kropper pakket inn i et stort mykt pledd, vi varmet hverandre og hygget oss med film på flatskjermen.

Tiden vi har i vente og ønsker for tiden etter

En fredelig spasertur bort til slusene, her hvor årstiden har satt sitt preg, farget trærne i varme nyanser, her er det blikkstille, jeg er helt alene, den eneste lyden jeg hører er den av høstblader som rasler i vinden, og dødt løv som knaser under støvlettene mine.

Desember nærmer seg med stormskritt, jeg har lyst til å dekorere til jul, skape en liten dose julestemning blant alt rotet i leiligheten. Rotet kan jeg forresten ikke gjøre noe med, da vi mangler skapplass, har et trangt kjøkken som ikke kan bygges om fordi vi er leietakere og ikke har lov til å gjøre som vi vil, og stua, i tillegg til å romme en sofa som er så slitt og ødelagt at vi nå må dekke de styggeste skadene med alt vi eier av pledd, er stappfull av kartonger fulle av dekorasjoner og vinflasker til septemberbryllupet som nå vil bli et aprilbryllup, utsatt på grunn av coronakrisen, akkurat som kjøpet av ny sofa, nye skap, ny leilighet.

Med altfor mange høstdager tilbrakt innenfor de fire hvite veggene i leiligheten, har jeg tenkt mye på året som kommer, på lyset i enden av denne mørke tunnelen som 2020 tross alt har vært, og fortsatt er. Vanligvis ville jeg ha ventet til nyttårsaften, eller i det minste til romjula, før jeg lager en ønskeliste for det nye året, men i disse unntakstider finnes ingen regler. Ingen vil heve et øyebryn om du dekorerer til jul en tidlig novemberdag, om du spiser kake til middag, om du sitter på zoom-møte i bare trusa, eller tar deg en natt på hotell i byen du bor i og kaller det ferie.

Jeg skulle gjerne ha spist kake til middag, og hvorfor ikke overnatte på et stilig hotell med rooftop-bar her i Toulouse, om barene hadde fått lov til å åpne igjen. Zoom-samtaler i jobbsammenheng er derimot vanskelig å få til for oss som mistet jobben på grunn av pandemien. Men vi kan jo stille bukseløs til jobbintervju?

I uforutsigbare tider er det nytteløst å lage nyttårsforsetter. De vil jo etter all sannsynlighet gå i vasken det øyeblikket en tredje lockdown eller nye innstramminger blir innført, noe mitt pessimistiske jeg er hundre prosent sikker på at vil bli et faktum selv med vaksiner på markedet. Covid 19 vil ikke på magisk vis bli tryllet bort på et blunk, og våre tøymunnbind vil leve i minst ett år til før vi vil kunne frigjøre oss fra dem, eventuelt brenne dem som feministene brant sine BHer på sekstitallet.

Nyttårsforsettene droppes, men en ønskeliste har jeg likevel skrevet ned. Mine største ønsker kommer nok ikke som en overraskelse, med tanke på hvor mange ganger jeg har skrevet om hjemlengsel og mammas banankake og nostalgi langs den forblåste vestlandskysten.

Mitt aller største ønske er å få komme hjem.

Deretter ønsker jeg å få gjennomført bryllupsfesten som vi med tungt hjerte måtte utsette på grunn av pandemien. Jeg krysser fingrene for at jeg ikke går opp eller ned i vekt innen den tid, og fortsatt vil kunne bruke brudekjolen, drømmekjolen, som siden mai har ligget sammenbrettet i en nedstøvet eske sendt fra skredderen i Hviterussland.

Jeg kan jo også si at jeg ønsker meg et gøyalt utdrikningslag og en romantisk bryllupsreise, ikke minst ønsker jeg jo å endelig få kommet meg på kurs og tilbake til arbeidslivet, men alt dette blir kanskje for mye å forvente av et nytt år som fortsatt vil være preget av viruset og de økonomiske konsekvensene av nedstenginger og smitteverntiltak.

Hva jeg egentlig prøver å konkludere med er jeg ikke sikker på, ikke mer enn at årets julefeiring vil bli annerledes, og for mange, inkludert meg selv, en vanskelig tid. Men vi vil komme oss gjennom det, kanskje blir vi til og med sterkere, klokere og rausere etter en slik periode.

Og flinkere til å underholde oss selv.

Før den tid får vi bare smøre oss med tålmodighet (og antibac) og fylle klesskapet med loungewear, stua med julepynt og TV-skjermen med koselige familiefilmer.

Den siste muligheten til å gjøre alt dette

Datoen er den tjueniende oktober. Siste dag før lockdown nummer to, en siste mulighet på minimum fire uker til å spise lunsj på kafé og spasere rundt i sentrumsgatene. Sannsynligvis blir nok også både kjoler, smykker og sminkevesken liggende bortgjemt til det hele er over, midlertidig erstattet med komfortable bukser og store gensere, den samme uniformen som jeg bar gjennom hele første lockdown, fra mars til mai.

Etter å ha slukt en beskjeden frokost over kjøkkenbenken, tar jeg i bruk sminkekoster og kajal, jeg ordner meg på håret som om jeg skal på fest og parfymerer meg med den dyreste og fineste duften jeg eier, den sensuelle og sofistikerte French Kiss fra Guerlain. Klesvalget faller på en grå langermet minikjole med skjortekrave og sorte strømpebukser, behagelige sko og stor veske, klar for flere timer på beina, spasering gjennom flere av byens nabolag, kanskje vil jeg også handle med meg ei bok eller to fra The Bookshop. Og godteri til lørdagens Halloween-feiring i sofakroken, ikke minst.

Klokka har knapt rukket å bli halv elleve, butikkene har såvidt åpnet sine dører, restaurantene er fortsatt stengt. Fra byens eldste og mest fotograferte bro, Pont Neuf, trasker jeg videre langs Quai de la Daurade og innover mot sentrumskjernen, mot det ikoniske Capitole og det lille markedet på rådhusplassen, der hvor billige vesker og store tie dye skjerf selges.

Sola varmer så sterkt at jeg angrer på å ha ikledd meg grå ullkåpe da jeg gikk ut døra. Jeg henger den over vesken og puster lettet ut, huden puster, kroppen nyter det sørvestfranske solskinnet, det milde høstværet.

Fra en godtebutikk handler jeg søtsaker i løsvekt, lakris og vingummi, søtt og syrlig. Mens jeg fyller den lille posen med krokodiller, mister jeg en av dem i gulvet. Flau over egen klønhet, sier jeg ifra til butikkselgeren, som plukker opp godteriet, kaster det i søppelbøtta, han sier spøkefullt at man ikke kan forvente noe annet av villdyr som krokodiller. De gjør som de vil, og stikker av om de vil.

Tjuefire euro fattigere, med to kilo godteri i håndvesken, går jeg videre til Allegory Coffee Bar for å nyte mitt siste kafébesøk på lenge, kanskje til og med årets siste. Jeg spiser vaffel-ostesmørbrød og drikker både husets limonade og kaffe latte sammen med måltidet. Innerst i lokalet sitter en gruppe briter, de prater høyt, samtaleemnet er fransk grammatikk, hvor vanskelig det er å lære seg fransk, samtlige bestiller de kaffe og kaker på engelsk når baristaen omsider henvender seg til gruppen.

To franske kvinner sitter ved et annet bord, de bestiller banoffee, noe også jeg til slutt gjør, selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde planlagt å spise dessert. Årets siste banoffee, jeg nyter den så sakte og så konsentrert at man nesten skulle tro det var langvarig fengselsstraff som ventet meg rundt hjørnet.

À bientôt, sier baristaen i dét jeg betaler og går ut døra, sees snart. Oui, après le confinement, svarer jeg, etter lockdown, når enn det blir, når enn vi vil få lov til å bevege oss fritt i bygatene igjen. Bare tanken på å tilbringe hele november og muligens halve desember isolert innenfor leilighetens fire vegger gjør meg mildt sagt stresset, tanken på jula som egentlig skulle ha blitt feiret i Norge i år, gjør meg bare trist.

Jeg benytter en siste anledning til å besøke flere av sentrumsgatenes butikker, deriblant den britiske bokhandleren The Bookshop, hvor jeg kjøper med meg to romaner, My Dark Vanessa av Kate Elizabeth Russell og The Robber Bride av Margaret Atwood, før jeg spaserer videre fra nabolag til nabolag for å tilfredsstille nysgjerrigheten, for å bevege beina, for å være ute blant mennesker, for å bruke byen min.

Siste del av bryllupsfeiringen – og en fremtid med blanke ark

Etter en nydelig vielse i rådhuset Capitole de Toulouse etterfulgt av en vin d’honneur i villaen, avsluttet vi første del av bryllupsfeiringen med en liten fotoseanse under kveldssolen, i en blomstereng full av visnede solsikker med sine skrøpelige hengende hoder.

Både Julien og jeg var en smule skeptiske der vi stod, plassert på tørket jord blant hundrevis av brune solsikker. Vi klarte ikke å se hva fotografen så, skjønnheten i døde blomster, uttørkede blomsterenger. Om ikke solsikkene var friske og gule med sine hoder høyt i sky, om ikke bladene var grønne og himmelen blå, om ikke poenget var å skape triste, dystre, gotiske bilder i grånyanser, hva var da vitsen i å unne det falne oppmerksomhet?

Alt handler om perspektiv.

Først da vi fikk se resultatet på kameraets skjerm, hvordan fotografen klarte å fange sesongens overgang og kveldssolens gylne stråler, først da gikk det opp for oss hvordan absolutt alt i naturen er vakkert på sitt eget vis, om man bare løfter blikket og tillater seg selv å se verden med nye øyne. Om man bare våger å være kreativ, være bittelitt annerledes.

Disse bildene er på mange måter et symbol på det siste halvåret og alt som har hendt, et symbol på det å lære seg å smile gjennom tårene, danse gjennom stormen, snu det negative om til noe positivt og se fremover, mot nye horisonter.

Akkurat som fotografens speilreflekskamera, har kjærligheten gitt oss evnen til å stoppe tiden. Omfavnelsen, øyekontakten, smilet som sier mer enn tusen ord. Som i en hypnose får han meg til å glemme alt det vonde, alle skuffelsene som har preget hverdagen siden mars måned. Kjærligheten vår har alltid vært terapeutisk for meg, og viktigere har den aldri vært enn nettopp nå.

En av årets første skuffelser var da jeg innså at jeg aldri vil få oppfylt den store pikedrømmen om å reise til min mors hjemland for å kjøpe brudekjole sammen med henne og min tante. Noen måneder senere mistet jeg jobben, noe som igjen har satt boligdrømmen på pause. Av byråkratiske årsaker vil jeg heller ikke få tatt den videreutdanningen som jeg hadde ønsket meg, og på toppen av det hele vet ikke min kjære ektemann om han fortsatt har en jobb å gå til etter neste måned.

Fremtiden er med andre ord et blankt ark, et uskrevet kapittel hvor alt kan hende. Denne bryllupsfeiringen har vært en nydelig, og svært nødvendig distraksjon fra alt som er vanskelig, fra alt som er uklart og alt som vi dessverre ikke har kontroll over.

En solsikkeeng vil ikke kunne være gul for alltid, for ingenting varer evig. Men kjærlighet kan få tiden til å stå stille, og et blankt ark gir oss friheten til å ta imot nye muligheter med åpne armer.

Jeg glemte nesten å nevne restaurantbesøket vårt etter endt fotoseanse. Sammen med våre sju overnattingsgjester dro vi til den tradisjonelle franske restauranten La Fontaine aux Grives, en femten minutters kjøretur fra villaen i Pin-Balma.

Vi startet aftenen med Kir Violette (hvitvin med fiolsirup) til apéritif, før vi deretter bestilte hver vår forrett.

Valget mitt falt på en klassiker, foie gras, før jeg til hovedrett fikk servert favorittretten til min kjære, ris de veau aux morilles (kalvebrissel med saus av morkler). Morkler er definitivt en av mine favorittsopper, sammen med kantareller. Kalvebrissel, som er en delikatesse her i Frankrike, har en deilig smak som ikke ligner noe annet.

Til dessert spiste jeg solbærsorbet, da jeg rett og slett ikke orket hverken kake eller crème brûlée. Jeg hadde jo allerede forsynt meg to ganger fra bryllupskaken tidligere på dagen.

I neste innlegg vil jeg fortelle om alt som skjedde dagen etter bryllupet. Om vennskap og venninnetid og en hyggelig overraskelse som min venninne Laurène hadde planlagt for oss begge.

Sommerkjoler, piknikplaner og et livlig sentrum

Tidlig på morgenkvisten våkner jeg til en ny fridag, en ny solskinnsdag i Toulouse. Jeg starter dagen med nok en treningsøkt på yogamatten, etterfulgt av en stor kopp kaffe og brødskiver med franske oster, Morbier og Saint-Nectaire, til frokost før klokka rekker å bli ni.

Formiddagen skal jeg tilbringe i sentrum, jeg ser frem til å slappe av ved Quai de la Daurade med takeaway-kaffe fra en av byens mange kaféer. Den kaldere varianten frappé er nok til å foretrekke i denne hete temperaturen.

Fra klesskapet henter jeg frem en av mine favorittsuvenirer fra Spania, den mørkeblå blomsterkjolen som jeg kjøpte da jeg ferierte alene i den katalanske perlen Girona for tre år siden, i forbindelse med byens årlige blomsterfestival, Temps de Flors.

At hele tre år er gått siden jeg reiste alene fra Paris til Girona i Spania, klarer jeg nesten ikke å begripe. Som om det skulle vært i går, kjenner jeg fortsatt smaken av vin fra Rioja, manchego og skinkekroketter på tunga. Jeg ser fortsatt tydelig for meg de flotte blomsterdekorasjonene som dekket alt fra broer, passasjer og trappetrinn til monumenter og handlegater.

Årene suser forbi, til tider er det vanskelig å henge med, spesielt i disse dager hvor fortiden føles som en fjern drøm fra et tidligere liv, mens nåtiden snegler seg forbi og alt av planer, drømmer og ønsker er satt på vent. 

Viktig er det å finne mening i hverdagene, finne glede i de små tingene, mens man venter, venter på å kunne se fremover igjen. Planlegging av fremtiden er per dags dato umulig, ettersom den globale økonomien er så usikker som den er, og frykten for en ny smittebølge hindrer oss fra å leve på samme måte som før.

Mørkeblått munnbind og matchende joggesko, jeg nyter å kunne gå kledd i mine lette sommerkjoler igjen, selv om jeg helst skulle ha foretrukket å legge bort munnbindet. Sola skinner, sentrumsgatene yrer av liv, flere og flere av byens spisesteder og kaffebarer tilbyr takeaway for å kunne tjene penger i ukene fremover, frem til myndighetene endelig gir grønt lys for å åpne restauranter, kafeer og barer igjen.

Blått munnbind

Til min store glede er tesalongen Madame Bovary et av stedene som tilbyr lunsj og kaker à emporter. Jeg kjøper meg et kakestykke, tarte chocolat banane og en iskaffe, lenge blir jeg stående og prate med eieren av tesalongen. Hun forteller at hun allerede har begynt å planlegge ommøbleringen av lokalet for å tilfredsstille myndighetenes krav til minimum en meters avstand mellom hvert bord.

IMG_20200519_173051_104

Med iskaffen og kakestykket i en papirpose, spaserer jeg nedover til Quai de la Daurade for å sitte ved vannet og nyte den fine utsikten mot broene Pont Neuf og Pont Saint Pierre, bortenfor sistnevnte ser jeg også byens gamle sykehus, et av de fineste landemerkene i Toulouse, kjent for det iøynefallende kapellet Saint-Joseph de la Grave.

Garonne-elven

Jeg nyter den søte smaken av sjokolade og banan og følelsen av å være fri, med munnbindet trukket godt nedover haken for å frigjøre munnen, hvordan vil man ellers kunne spise kake?

Iskaffe sjokoladeterte

Etter å ha spist meg fornøyd, trasker jeg videre i retning Capitole og det lille markedet på Place du Capitole, videre gjennom smale og brede handlegater, jeg titter i butikkvinduer, på sommerkjoler og hatter, sandaler og badetøy.

Capitole

Jeg lar meg friste av vindusutstillingene og ender opp med å kjøpe meg to nye klesplagg, en grønn mønstret kjole og en lysegul topp med puffermer. Fra en annen butikk handler jeg med meg fargerike papptallerkener til lørdagens piknikbursdag og partyhatter i ulike farger til min kjære og meg.

Hvorvidt vi faktisk ender opp med piknik eller noe helt annet, gjenstår å se. Julien er, som alltid i forkant av fødselsdagen min, en eneste stor hemmelighet.

Pont Neuf

Solidaritet og kjærlighet til byen

Fra smykkeskrinet letet jeg frem mine lilla og grønne dråpeformede ørepynt, kjøpt for rundt fire år siden, håndlagde aksessoirer fra det syrisk-tyrkiske samarbeidet Drop Earrings Not Bombs, et prosjekt hvor det jobbes målrettet for å bygge nettverk, skape trygge rammer og faste inntekter for syriske kvinner som har flyktet fra krig, kvinner som nå jobber med å gjenoppbygge sine liv i Istanbul.

Grønn og lilla ørepynt

Jeg liker å støtte små initiativer som dette, prosjekter som har som mål å inkludere, støtte og skape et sikkerhetsnett og en bedre hverdag for mennesker som har opplevd ting vi andre ikke kunne sett for oss selv i de vondeste mareritt. Elegantees er et annet fint foretak jeg har støttet under flere anledninger. Via deres nettside selger de fine basisplagg sydd av tapre kvinner reddet fra menneskehandel i Nepal.

I går gjorde jeg som jeg så lenge hadde sett frem til å gjøre. Først etter en grundig håndvask, samt etter å ha dekket ansiktet med munnbind, tok jeg meg en tur til sentrum for å støtte noen av mine lokale favorittbutikker, Mademoiselle Nuage og The Bookshop. Internetthandel tar jeg nå en lengre pause fra, for å fokusere hundre prosent på å være en god borger, støtte sentrumsbutikkene og hjelpe de mange som har investert alt de eier i å realisere sine drømmer, måtte det være en spennende butikk eller en koselig liten kafé, deres livsinvestering, deres fremtid som nå står på spill som konsekvens av pandemien og lockdown.

Aggressivt høljet regnet ned i bøtter og spann, værgudene var absolutt ikke enige med toulouserne og deres ønske om å vandre rundt i det fri, besøke butikker og spasere langs Prairie des Filtres og Quai de la Daurade. Den prikkete paraplyen skjermet meg som et digert skjold, der jeg med raske steg spaserte de to kilometerne inn til sentrumskjernen. I disse dager unngår jeg offentlig transport så godt det lar seg gjøre.

Første stopp, Mademoiselle Nuage. Trist var synet av de stengte dørene hos deres nabo, tesalongen Madame Bovary, et drømmested for alle som elsker litteraturklassikeren ved samme navn. Som alle andre kafeer får de ikke lov til å ta imot gjester før tidlig i juni måned, jeg lover å være der for dem umiddelbart når den tid kommer.

Mademoiselle Nuage

Lenge ble jeg stående og prate med eieren av aksessoirbutikken Mademoiselle Nuage, lettet var hun over å endelig kunne holde åpent og se sine kunder igjen. Hennes øyne, det eneste jeg kunne se bak det munnbindkledde ansiktet, lyste opp der hun snakket om alle de fine støttemeldingene hun hadde mottatt på sosiale medier fra sine stamkunder.

Det varmer hjertet å vite at mine kunder virkelig bryr seg og tenker på butikkens fremtid, solidaritet er uhyre viktig akkurat nå, sa hun rørt. Hun fortalte at hun takket være statsstøtte har klart å betale leie av lokale, takket være butikkens nettside fikk hun også solgt nok til å kunne handle mat og betale regninger.

Jeg kjøpte meg to par øreringer, et av dem hadde jeg ønsket meg siden jeg først så dem i fjor høst. En liten gave fra meg til meg selv, håndlaget ørepynt fra hennes atelier, i andre etasje av Mademoiselle Nuage. En liten tanke streifet meg, om bryllupet fortsatt vil finne sted i september, hvorfor ikke handle både smykke og øredobber fra denne butikken som jeg jo er så glad i?

The

Videre trasket jeg gjennom de glatte brosteinbelagte gatene, regnvann fylte de smale sprekkene mellom steinene, himmelen så ikke ut til å lysne med det første. Neste stopp, The Bookshop, hvor jeg skulle hente de tre romanene jeg hadde reservert, The Book Thief av Markus Zusak, Slaughterhouse-Five av Kurt Vonnegut og The Testaments av Margaret Atwood.

Bokhy

Også i The Bookshop ble jeg stående og prate med en av eierne, ei eldre dame, jeg var nesten sikker på at hun var kona til den eldre briten som vanligvis pleier å være der, jeg håpet i hvert fall at hun var det. Hun tipset meg om sin favorittroman av Margaret Atwood, The Robber Bride. Du som elsker Margaret Atwood kommer til å elske denne, sa hun henrykt. Jeg lovet å komme tilbake for å kjøpe den ved en senere anledning, kanskje allerede neste uke.

Mibument

Regnværet ga seg etter hvert. Like før jeg nådde frem til den folketomme nabogata, tok jeg av meg munnbindet, jeg smilte for meg selv.  Heldig er jeg som bor i denne fantastiske byen, heldig er jeg som fortsatt har en jobb å gå til, en trygg hverdag og rikelig med mat på bordet.

Regnfull gate

Fysisk avstand og sterkere samhold

Jeg fikk meg en iskald start på dagen, da dusjen gikk tom for varmtvann innen jeg hadde rukket å såpe inn halve figuren. Med gåsehud over hele kroppen, hastet jeg meg inn i den grå joggedressen som har blitt flittig brukt disse to månedene med hjemmekontor, et antrekk som aldri møter offentligheten med mindre jeg skal ut på en lang og slitsom flytur (noe det ikke akkurat vil bli mange av i nærmeste fremtid).

Utover ettermiddagen ville jeg skifte til finere tøy, en spesiell anledning stod nemlig for tur, en svært etterlengtet frisørtime.

Julien og jeg hadde begge bestilt time hos frisøren til samme tid, han trengte sårt en klipp, jeg behøvde farging av ettervekst og stussing av slitte tupper. Grunnet strenge smitteverntiltak, vil ikke frisørsalongene ta imot flere enn én kunde om gangen, med mindre det er snakk om flere personer fra samme hushold. På forhånd, via sms, fikk vi streng beskjed om å ikke ta med oss yttertøy eller veske, engangsmunnbind skulle vi bli tildelt i salongen. Vi ble også minnet om at alle kunder umiddelbart vil måtte desinfisere sine hender med antibac, så snart de setter beina innenfor salongens dører.

Dette er den nye hverdagen. Vi rengjør hendene for hver gang vi rører noe eller entrer en butikk, vi syr eller handler inn munnbind i hopetall. Mange av oss jobber fortsatt hjemmefra, flere er vi som planlegger tidenes sommerferie innenlands, bilturer, camping og hyttebesøk. Lufta er mindre forurenset enn tidligere, og fuglene kvitrer høyere enn noensinne. Vi spør oss selv, vi spør hverandre og visa går på repeat, hvordan kan vi hjelpe lokalmiljøet, hvordan kan vi bli bedre samfunnsborgere, bedre mennesker?

Fysisk holder vi avstand, men samholdet har aldri vært sterkere. Det gjør meg derfor ingenting å vaske hendene til huden flasser av.

Det finnes likevel mange som ikke forstår alvoret, mange som ikke bryr seg om hvorfor vi ikke lenger kan oppføre oss på samme måte som tidligere. Jeg tilhører den større prosentandelen av befolkningen som har valgt å bruke munnbind i sentrumsgatene, i områder hvor store menneskeflokker ferdes, et valg jeg selv mener er fornuftig, dessuten blir man jo i flere butikker nektet inngang om man ikke dekker seg til. Likevel har både jeg og andre allerede blitt offer for stygge blikk, hvisking og kommentarer fra ulike personer, for det meste unge voksne, som nekter å bruke munnbind. Det er ekkelt å ikke kunne gjenkjenne folk, å ikke kunne se hvordan folk egentlig ser ut, har jeg fått høre. Munnbind er så stygt, c’est trop moche, c’est flippant, de skremmer meg, sa en kvinne til venninnen sin, begge med øynene rettet mot meg der de passerte forbi.

Munnbind er ikke mote. Munnbind er ikke aksessoirer man slenger på seg for å være trendy. Men det må da vel være lov å gjøre det beste utav situasjonen, beskytte seg selv og samtidig prøve å se fin ut, til den grad det lar seg gjøre. Beskytte luftveiene i store folkemengder og la fjeset være nakent i fredelige folketomme områder. Hadde jeg hatt armen i gips, ville jeg sannsynligvis ha tegnet blomster over hele gipsen, hadde jeg kjøpt meg ny sykkelhjelm, ville jeg ha kjøpt den fineste i butikken. Jeg matcher mine munnbind med mine antrekk og smiler gjennom stormen.

Allerede i lunsjpausen skiftet jeg fra joggedress til olabukser, jeg tok meg en liten luftetur i nabolaget for å nyte lyden av fuglesang og stillheten i gatene. Jeg gledet meg til ettermiddagens frisørtime, jeg gledet meg enda mer til morgendagen, til å hente mine bøker reservert hos The Bookshop. Samtidig så jeg frem til å ta meg en liten tur innom den sjarmerende lille aksessoirbutikken Mademoiselle Nuage for å kjøpe et par øredobber og kanskje et smykke, fint ville det også vært med en kaffe à emporter fra en av kaffebarene i sentrum. Min første kaffe latte eller cappuccino på to måneder.

Helt til slutt ønsker jeg å dele noen bilder fra mandag ettermiddag, og første møte med sentrum av Toulouse etter to måneder i karantene.

Pont Neuf

Vero Moda

Sentrumsgate

 

Selv ikke regnvær og munnbind kan dempe denne gleden

Vi våknet til lyden av regn, jeg tittet ut vinduet og studerte regndråpene der de falt fra de mørkeste skyene jeg hadde sett på flere måneder. Været var trist, men selv var jeg lykkeligere enn jeg hadde vært på lenge. Dette var ikke en alminnelig regnværsdag, denne ville bli husket som det første møtet med den nye normalen, første dag hvor vi som bor i Frankrike endelig ville få lov til å bevege oss fritt.

11. Mai var endelig her.

Selv om solskinn og blå himmel uteble, smilte jeg som aldri før, riktig nok under et munnbind som dekket halve ansiktet.

Morgentimene og formiddagen sneglet seg forbi, vanskelig var det å holde konsentrasjonen i sjakk fra klokka sju til halv fire. Utålmodig, dro jeg på meg de sorte ankelstøvlettene og regnjakken som min samboer synes er stygg, jeg løp ut døra i full fart for å ikke miste et eneste øyeblikk. Jeg ville se Garonne-elven, jeg ville se Pont Neuf, jeg ville vandre gjennom byens smale gater, forbi gamle sjarmerende bygninger, jeg ville se byen min, uansett hvor vått og kaldt dette første gjensynet ville bli.

Iført lilla munnbind og matchende kjole, krysset jeg Pont Neuf og vandret gjennom flere av byens gater. Lukten av belgiske vafler fra dessertkiosken La Belle Liégeoise fylte den populære handlegaten Rue des Changes, munnbindkledde mennesker vandret fra butikk til butikk med handleposer på slep. Deilig var det å være tilbake i sentrumskjernen, være en del av bybildet.

Konfekt

Fra en tradisjonell fransk confiserie ved navn Le Paradis Gourmand, sjarmerende med sin rosa fasade, kjøpte jeg macaronia, pastellfargede konfektbiter som visuelt ligner makroner.

Macaronia

Kvelden ble feiret hjemme i sofakroken sammen med min kjære,  macaronia og musserende. Vi feiret starten på den nye hverdagen og poppet ei flaske med røde bobler fra Gaillac, et vindistrikt bare 68 kilometer fra vårt hjem. Vi skålte først og fremst for at vi begge fortsatt har helsen i behold, vi skålte for de mange i lokalsamfunnet som endelig vil kunne tjene penger igjen, vi skålte for begynnelsen på noe nytt, en ny hverdag, et nytt kapittel.

Røde bobler

NB! Frihet betyr ingenting om livet står på spill. Vær så snill, du som leser. Beskytt ansiktet, hold sosial avstand og vær flink til å vaske hendene. Dette vil være like viktig i dagene, ukene og månedene fremover som under lockdown. Viruset sirkulerer fortsatt, og mange av oss kan ha blitt smittet uten å være klar over det. La viruset i så fall dø ut hos oss, la oss ikke videreføre det til noen med et svakere immunforsvar. 

Butikkfasade

Avslutningsvis ønsker jeg å dele mine siste notater fra denne karantenedagboka som jeg har ført de siste to månedene.

Coronakarantene, dag 55.

Nok en fredelig lørdagskveld. Noe annet kan ikke forventes når vi tross alt ikke har hatt lov til å møte andre mennesker eller bevege oss fritt utendørs på to måneder. Jeg fryder meg over tanken på at vi endelig om bare to dager kan se frem til å skrive et nytt kapittel, livet etter lockdown.

Gårsdagens solskinn og tjuesju grader ble i dag byttet ut med triste grå skyer og sterke vindkast, kveldens måltid og underholdning ble derfor flyttet inn til stua, balkongen får vi vende tilbake til i en senere anledning. Sammen hygget vi oss med hjemmelaget pizza og ei flaske rosévin fra vår vakre region Occitanie, nærmere bestemt Gascogne, hvor vi forrige august dro på helgetur med bil, vi besøkte vakre middelalderlandsbyer og idylliske vingårder, vi nøt romantiske middager og live musikk, jeg lengter tilbake til denne idyllen.

Tynne pizzabunner toppet med tomatsaus, mozzarella, champignon, skinke, rødløk og sorte oliven. Kveldens underholdning ble deretter triviaspillet Trivial Pursuit, i over to timer ble vi sittende og spille, han og jeg i hver vår pyjamas.

Som forrige gang, vant jeg igjen, ikke fordi jeg sitter på mer kunnskap enn min samboer, men fordi jeg stadig har flaks og ender opp med å få spillets enkleste spørsmål. Om jeg hadde hatt samme flaks i lotto, ville jeg vært millionær i dag.

Coronakarantene, dag 56.

Søndag. Jeg våkner tidlig, alene med mine altfor mange tanker, Julien sover fortsatt tungt ved min side. Himmelen er grå, skyene truer, men jeg tar meg likevel en liten tur ut, jeg spaserer til bakeriet for å handle ferskt brød og viennoiseries til frokost, chocolatine og chausson aux pommes til min kjære, og en pain aux raisins til meg selv.

Pain aux raisins

Selv om himmelens mange skyer er alle malt i ulike grånyanser og regndråpene snart vil melde sin ankomst, dekker vi på til frokost ute på balkongen.

Trøffelbrie

Søte bakverk og nystekt maisbrød skåret i skiver, vi dekket bordet med et stort utvalg av patéer og oster fra gårsdagens handletur, deriblant brie med trøffelkrem, noe av det beste jeg vet.

Liten gate

Karantenedagbok: Fire nye uker i et nedstengt land

President Macron har talt. I fire nye uker vil landet være stengt og befolkningen holdt i karantene. Heldigvis har vi fortsatt lov til å ta våre maksimalt seksti minutter lange spaserturer innenfor en kilometers radius fra våre hjem, vi har fortsatt lov til å handle brød hos bakeren, kjøpe frukt og grønt fra økologiske butikker og handle kjøtt og meieriprodukter fra bondemarkedet.

Dagligvarebutikkene og apotekene holder som normalt åpent, nylig har også enkelte hagesentere fått tillatelse til å ta imot kunder (via drive-in systemet).

Både Julien og jeg er fortsatt friske, vi er fortsatt kjærester, vi er fortsatt forholdvis stabile til sinns, samtidig kan jeg garantere at jeg vil gråte av glede det øyeblikket samfunnet åpner igjen.

Jeg vet godt hvor heldige vi er, vi som har et tak over hodet og mat på bordet, begge er vi i full jobb og leiligheten har en fin balkong som varmes av sola fra tidlige morgentimer til sent på ettermiddagen.

I tillegg har min kjære og jeg et rikt utvalg av sørvestfranske viner i skapet, smakfulle suvenirer fra ulike helgeturer hvor vi har reist på besøk til sjarmerende små vingårder, smakt oss gjennom et hvert sortiment og plukket ut våre personlige favoritter. Disse ulike vinene nyter vi godt nå, i helgene og litt til, når behovet for en bedre middag og en liten oppmuntring melder seg.

Toulouse plakat

Jeg ser frem til å kunne dra på slike helgeturer igjen, vi skulle jo egentlig til Bordeaux i begynnelsen av mai. En idyllisk langhelg en amoureux, hvor vi skulle overnatte i en koselig liten leilighet i hjertet av gamlebyen, vi skulle fotografere vakre landemerker, drikke vin og nyte deilig sørvestfransk gastronomi på en av byens beste restauranter. Burlesque-show med pinupstjernen Dita Von Teese skulle bli lørdagens underholdning og jeg skulle pynte meg med dyp rød leppestift, perlekjede og en av mine fineste kjoler.

En helgetur til utkanten av Carcassonne, til vingårdene i Limoux og den vakre landsbyen Montolieu hadde vi også planlagt. Sistnevnte bærer kallenavnet Village du Livre et des Arts (landsbyen for bøker og kunst), og huser hele femten bokhandelforretninger, mange av dem antikvariater. Et paradis for bibliofile, meg selv inkludert, bare sytti kilometer unna mitt hjem, jeg lengter etter den dagen jeg endelig får kommet meg dit.

Hvorvidt ellevte mai faktisk blir slutten på dette kapittelet og starten på livet etter, gjenstår å se.

Grå kjole

Coronakarantene, dag 29.

Mandag. Over hver vår kaffe og et glass appelsinjuice på deling, spiste vi påskesjokolade til frokost. I over en uke hadde vi nå utsatt å besvare siste epost fra dekoratøren til bryllupet, noe vi endelig tok oss tid til på denne franske helligdagen. Motivasjonen var totalt fraværende.

Det som i utgangspunktet skulle bli den lykkeligste dagen i mitt liv, orker jeg knapt å se frem til nå, i frykt for å måtte avlyse alt sammen. Vi befinner oss i en global krise, og det vil nå bli umulig for meg å kjøpe brudekjole på noe annet vis enn via internett, gifteringene må vi dessuten forsøke å få hentet ut fra Kraków på en eller annen måte, så snart butikkene og postkontorene åpner igjen i Polen.

Utover ettermiddagen tok jeg meg en luftetur, handlet brød på bakeriet og gjorde mine beste forsøk på å slutte å tenke på alt som jeg uansett ikke kan gjøre noe med, alt som er utenfor min kontroll.

Sammen med min kjære, ble påsken avsluttet over en god middag med hvitløksmarinert lammekjøtt og haricots verts, servert sammen med et par glass rødvin fra Corbières.

Nabolag

Coronakarantene, dag 30.

Tirsdag. Hjemmekontor, hjemmetrening og en ettermiddag med iskaffe og lesestoff ute på balkongen. Fortsatt venter jeg spent på bøkene jeg bestilte for snart en måned siden, postkassen sjekkes daglig, vil de komme frem innen karantenetiden er over?

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

IMG_20200414_204529_846
Den kunstneriske passasjen ved Place du Capitole. Her kan man besøke en rekke koselige utekaféer, med utsikt mot byens mest ikoniske landemerke, Capitole.