Deilig mat, innholdsrik fridag – og reservert vielse

Onsdag kveld. Dagen før en deilig fridag, tre travle arbeidsdager unnagjort, foreldrene til min kjære kom i går på besøk fra Paris for å snart reise videre sammen med oss på sensommerferie langs Middelhavskysten, gårsdagens tidlige kveldstimer ble dermed tilbrakt på nabolagets stilige concept store, den som heter Hors Ligne (offline på fransk), mens de sene timer ble feiret på pinchosbaren L’Extrapade som også ligger i Saint Cyprien, et lite steinkast unna leiligheten vår.

Spekemat

Vi startet kvelden med hver vår ginbaserte cocktail, chillikroketter, spekemat og mozzarella sticks, oldschool hip-hop over høytalerne og vegger fulle av moderne kunst. Videre gikk altså ferden til Baskerland, en deilig baskisk matopplevelse i Toulouse, pinchos og rødvin, akkurat som da han og jeg ferierte i San Sebastian, selv nøt jeg en variant med sennepskrem og chorizo, en annen med grønnsaker, sennepskrem og geitost.

Pinchos

Kveld ble til natt. Søte drømmer om solskinn og bølgeskvulp vil snart bli til virkelighet, men først, en fridag full av planer og en siste fredagsøkt på jobb før ferien ringer inn.

Capitole

Torsdag. Endelig er dagen her, dagen hvor vi har avtalt møte i Capitole for å offisielt få reservert datoen vi ønsker for bryllupet vårt, 12. September, neste år. Endelig kan både Julien og jeg puste lettet ut, etter en lang prosess med telefonsamtaler og anskaffelse av dokumentasjon fra ambassaden og søknader hos Skatteetaten og stempling av dokumenter hos Fylkesmannen i Rogaland, i tillegg til å måtte mase på vitnene våre som også ble nødt til å fylle ut hvert sitt skjema for å bekrefte at ekteskapet vi ønsker å inngå er legitimt.

Presis klokka ni møter vi opp med alle papirer ført inn i en havblå mappe, kopi av våre pass og våre vitners pass inkludert. En saksbehandler går gjennom papirene, før han stiller diverse kontrollspørsmål, hvem vi er og vår historie, hvor og hvordan vi møttes, hvor lenge vi har vært sammen.

Nå er datoen offisiell. Han og jeg skal gifte oss halv tolv den tolvte september neste år, først i Capitole, deretter i vakre Château du Croisillat, om nøyaktig ett år vil jeg gi ham mitt ja, og love ham all min kjærlighet for resten av mitt liv. Men først, kaffe.

Vi drikker kaffe på en av mine favorittkafeer i sentrum, La Fiancée, for øvrig et ganske passende navn for dagens anledning. Byens beste (men definitivt ikke peneste) cookies er et must på denne lille kaffebaren, som vanlig går jeg for favoritten, den med biter av hvit sjokolade og peanøtter.

Videre spaserer vi gjennom de fredelige sentrumsgatene, klokka er ikke mer enn elleve, folk flest er opptatt på jobb og skole. Butikkene har såvidt rukket å åpne sine dører, vi titter inn vinduene, vi besøker diverse fine små boutiques. Hos Ombres Blanches étrangères, bokhandleren som selger bøker på forskjellige originalspråk, handler vi tyske romaner til min kommende svigermor som for tretti år siden forlot Berlin til fordel for et liv i Paris.

Markedshallen

Vi elsker byens største markedshall, Marché Victor Hugo, vårt neste stoppested hvor vi koser oss med hvert vårt glass rosé hos vinselgeren før et lunsjmåltid nytes i andre etasje, på et av de små spisestedene hvor råvarer fra markedet blir brukt til å lage lokale spesialiteter, deriblant cassoulet og andeconfit. Selv går jeg for noe svært enkelt men fantastisk godt, saucisse de Toulouse (lokal pølse) med foie gras, sjysaus og potetstappe med hvitløk.

Pølse

Etter endt lunsj går ferden videre til noe nytt og spennende. En ettermiddagsaktivitet har nemlig blitt reservert, Julien inviterer sine foreldre og meg til å prøve Escape Room for første gang, en gruppeaktivitet som virkelig er i vinden her i Frankrike for tiden. En annen trend som har tatt Frankrike med storm de siste årene, er kattekafeer. En slik finnes også her i Toulouse, Chapristea, vårt siste stoppested før vi vender våre neser hjemover for å pakke koffertene til morgendagens reise, første stopp Montpellier.

Kattekafe

Advertisements

Hvordan jeg prøver å overtale deg til å besøke Toulouse

Etter to og et halvt år med språkkurs og småjobber i Paris for meg, og en hel oppvekst og studietid for min kjære, pakket vi ned våre liv i kartonger og kofferter og flyttet fra hovedstaden til det spennende sørvestland, Toulouse, byen med det fine kallenavnet la ville rose (den rosa byen), da store deler av sentrum er bygget med rosa murstein. For ett og et halvt år siden startet vi dette nye kapittelet, og mye har hendt siden den gang. Minner har blitt skapt, nabolag utforsket, spennende spisesteder og butikker oppdaget, kunstgallerier besøkt og min liste over personlige anbefalinger blir bare lengre og lengre for hver måned som går, en liste jeg vil komme tilbake til ved en senere anledning.

Øl

Om du er blant dem som ikke kjenner til noe annet i Frankrike enn Paris og Nice, bør du vite at samfunnet i Toulouse fungerer på en helt annen måte enn i hovedstaden og i de rike byene langs rivieraen. Avslappet livsstil, vennlighet og høflighet er noen av nøkkelordene her, i tillegg til en snodig dialekt som krever enorm tilvenning…Det vil enhver franskmann skrive under på!

Karusell

Har du aldri tidligere vært i Frankrike, bør du dessuten vite at svært mange (de fleste) myter som du har hørt om Frankrike og franskmenn overhodet ikke stemmer i Toulouse, og hvorfor de eventuelt gjør det andre steder.

Her er tre eksempler på slike myter

1. Du går ut ifra at ingen snakker engelsk. I mange franske småbyer, samt i de små landsbyene, steder med lite eller ingen innflytelse fra andre land og kulturer, vil man ha problemer med å finne engelsktalende lokalbeboere. Denne utfordringen vil man ikke ha i store industribyer som Toulouse, flyindustriens hub og hovedkvarteret for Airbus, en smeltedigel av ulike nasjonaliteter og flerspråklige franskmenn fra ulike deler av landet. Grunnleggende engelskkunnskaper er et krav om man skal jobbe for Airbus, selskapet hvor rundt 30 000 mennesker av byens befolkning tross alt jobber.
2. Du tror at lokalbeboerne blir sure når turister kommer på besøk. “Sure” mennesker vil man (med god grunn) finne mange av i byene som er overbelastet med masseturisme, byer hvor lokalbefolkningen presses ut av sentrumskjernen til fordel for Airbnb-utleie og hoteller. Toulouse har ikke dette problemet, tvert imot synes mange det er hyggelig at turister velger å komme nettopp hit…så lenge man oppfører seg respektfullt.
3. Du tror at det er normalt å være uhøflig i Frankrike. Du har kanskje feriert i Paris, sett pariserne albue seg gjennom folkemengder på metrostasjoner og skrike ut et surt “PARDON” om du skulle stå i veien for dem på fortauskanten mens du forsøker å navigere deg og dine fra Eiffeltårnet til Notre-Dame. Med sine 2.1 millioner innbyggere og rundt 17 millioner turister årlig, er det heller ikke så rart at innbyggerne føler seg frustrerte i de store folkemengdene, at de rett og slett ikke kommer seg noen vei om de ikke hever stemmen og knuffer alle som blokkerer veien. Toulouse har ikke dette problemet, Toulouse har 950 000 innbyggere og langt færre turister å forholde seg til. Her regnes det som normal folkeskikk å hilse på bussjåføren og takke for turen når man går av bussen. Om en bil stopper for deg når du ønsker å krysse veien, er det normalt å vinke og smile til sjåføren for å signalisere takknemlighet.

Arkitektur

Ønsker du å ta i bruk dine franskkunnskaper i Toulouse, eller lære fransk fra bunnen av?

Selv har jeg ingen personlig erfaring med språkkurs andre steder enn Paris og Montpellier, men et opphold i Toulouse vil jeg selvfølgelig anbefale på det varmeste, byen har dessuten blitt kåret til Frankrikes beste studentby. Med et stort internasjonalt miljø, en rekke kulturtilbud og flere språkskoler å velge mellom, tviler jeg ikke et sekund på at du som ungdom eller godt voksen vil få et fantastisk opphold i byen “min”.

Med franskkunnskaper i bakhodet, glem ikke hva jeg tidligere har nevnt, toulouserne har en snodig dialekt med en uttale som krever tilvenning. De kaller dessuten bærepose for poche (i stedet for sac)…og nåde deg om du kaller chocolatine/choco for pain au chocolat.

Grafitt

Avslutningsvis, 5 unyttige fakta om Toulouse

1. Byen er kjent for sin lokale spesialitet, den mektige fete gryteretten cassoulet, med hvite bønner kokt i andefett, andeconfit og saucisse de Toulouse (lokal pølse).
2. Toulouse elsker rugby (mer enn noen annen sport). Stade Toulousain, nasjonale mestere, byens stjernelag har hentet hjem seieren hele tjue ganger og fyller byens store stadion hver eneste gang laget spiller kamp på hjemmebane.
3. Fioler er byens symbol. Toulouse blir ofte omtalt som cité des violettes (fiolenes by) på grunn av byens lange historie med produksjon av likør, godteri, såpe og andre varer laget av denne lilla skjønnheten.

Mer om Toulouse om en ukes tid, i dag ankom jeg nemlig Danmark, hvor jeg frem til tirsdag vil feriere sammen med mine foreldre.

Toulouse by

Der jeg blar gjennom bøker og beundrer karuseller

Halv sju, jeg løper så fort de sandalkledde beina klarer å bære meg, rekker såvidt bussen, til min store fortvilelse blir busskortet avvist av det elektroniske systemet, jeg sukker oppgitt, at utløpsdatoen var i dag hadde jeg helt glemt bort, jeg betaler med mine siste kontanter.

På kontoret tvinner jeg tommeltotter, mandagen starter med store tekniske problemer, serverne er nede, vi er dessuten et fåtall mennesker på kontoret, hele ledelsen har tatt seg ferie. Tiden går ufattelig langsomt, sekundene telles, nedtelling til lunsjpause, en lunsjpause hvor jeg risikerer å matforgifte meg selv, chorizoskivene på smørbrødet smaker underlig, på kanten til usmakelig, men jeg spiser likevel hele matpakken og skyller ned den rare ettersmaken med store mengder vann.

Dome

Halv fire, jeg forlater kontoret og spaserer de nesten fire kilometerne det tar å komme frem til nærmeste kiosk hvor jeg kan fylle på mitt utgåtte reisekort, den samme kiosken jeg vanligvis unngår så godt det lar seg gjøre. Den slitsomme kioskeieren er som ei plate med hakk i, samme spørsmål og samme aggressive tone hver eneste gang, han vil vite hvor jeg kommer fra, Norge, svarer jeg hver gang, han tror ikke på meg. Hvor kommer du egentlig fra, hvor kommer foreldrene dine fra, mannen skremmer meg, jeg håper han har reist på ferie. Jeg puster lettet ut, i det jeg går inn døra til den lille kiosken. Ei dame på rundt samme alder som eieren, jeg lurer på om hun er kona hans, spør om hun kan hjelpe meg.

Videre skal jeg til postkontoret for å hente to pakker fra nettportalen Etsy (hvor små butikker og privatpersoner selger sine håndlagde varer). Overivrig som jeg er, har jeg allerede begynt å handle inn diverse saker til bryllupet og alle festlighetene vi har å glede oss til både før og etter den store dagen. Accessoirer som jeg ser frem til å ta i bruk ved morgenstund på eget utdrikningslag og tiden rundt bryllupsdagen og ikke minst på bryllupsreisen, hvit morgenkåpe og matchende tøfler med ordet Bride skrevet i glitter og gull. I tillegg har jeg kjøpt inn to kleshengere hvor brudekjole og dress skal henges før den store seremonien, Monsieur i sort løkkeskrift og Madame i gull, store hvite hengere.

Fremme med bussen som daglig kjører meg fra jobb til mitt livlige nabolag Saint Cyprien, jeg tar meg en liten spasertur i nærområdet før jeg fortsetter mine ærend. Det vakre pariserhjulet er i bevegelse, det er noe vintage-estetisk over slike franske karuseller og pariserhjul, jeg elsker å observere dem, beundre dem.

Pariserhjul

Videre spaserer jeg langs Avenue Étienne Billières, forbi markedshallen, det spennende markedet hvor man fra tidlig morgen til tidlig ettermiddag, sju dager i uka, får kjøpt frukt, grønnsaker, kjøtt, ost og bakervarer. I dag er det markedshallens uteområde som fanger min oppmerksomhet, stedet har blitt transformert til et enormt utsalgssted for bruktbøker, langbord på langbord, hundrevis av romaner og faktabøker stablet side om side, de venter på et nytt hjem, en ny bokhylle, et nytt liv hos noen som vil verdsette dem like høyt som deres forrige eier en gang har gjort.

For denne gang handler jeg ikke inn noen nye bøker, bokhyllene mine er allerede stappfulle av bøker jeg enda ikke har rukket å lese. Etter å ha lest og fordøyet den vonde men vakre romanen Vegetarianeren av Han Kang, er det nå Berge av Jan Kjærstad som har fanget min interesse. Neste roman på leselista blir sannsynligvis 1984 av George Orwell, eller Helvete av Erlend Loe.

I stedet for å handle inn bøker fra markedet, handler jeg med meg et stykke bethmale (mild ost fra Pyrénéenne), klassisk camembert og diverse charcuterie fra et lite épicerie på avenyen, før jeg haster meg til postkontoret for å få hentet mine pakker før stengetid.

Deilig er slike mandager som føles som tirsdager, de siste dagers innspurt på kontoret, de siste gjøremål etter endt arbeidsdag, før jeg med pass i hånda og koffert på slep, flyr til Danmark for å feriere sammen med familien igjen, for første gang siden påske.

Pariserhjul

Safari på fransk og spennende fugleshow

Lørdag. Været er strålende, allerede klokka ti varmer sola vår lille balkong. Vi sitter ute, bordet dekkes med kopper, glass og fat, sammen skal vi nyte frokosten under solfylt himmel før vi drar ut på eventyr. Til frokost koser vi oss med deilig maisbrød fra bakeriet i nabogata, franske oster og spekeskinke, vi avslutter dagens første måltid med en kurv full av søte jordbær.

Ikke siden vi ferierte i Sør-Afrika tidlig i november, har jeg gått i shorts. Med tretti varmegrader meldt for dagen, kan jeg endelig hente frem olashortsen og sandalene igjen. Hodet beskyttes med hatt og huden smøres inn med solkrem. Akkurat som i Sør-Afrika, da vi for et halvt år siden var på glamping i Kruger Park, skal vi nå på safaritur. Denne gang er det ikke en safaricamp på størrelse med halve Nederland som venter oss, ikke skal vi på eksotisk ferie på nabokontinentet i syd, men vi skal i det minste på dagstur til en liten safari-og dyrehage i nærområdet, en tjue minutters kjøretur fra vårt hjem.

Sommertøy

Safari i Frankrike, like utenfor Toulouse. Parken heter Zoo African Safari. En fin mulighet for både store og små som kanskje ellers aldri ville hatt mulighet til å se ville dyr vandre fritt og leve sammen på et stort åpent område, uten å være fanget i små bur helt for seg selv. Jeg har innsett hvor heldige vi er, min kjære og jeg, vi som kan ta oss råd til å reise til Afrika for å se ville dyr i sine naturlige omgivelser, vi som har reist og sett så mye spennende der ute i den store verden. Om min kommende ektemann og jeg en dag velger å bringe et nytt liv til verden, håper jeg at også dette barnet vil kunne få gleden av å se giraffer, elefanter og neshorn og flodhest traske rundt på åpne sletter, mens det er vi mennesker som selv holdes innestengt der vi sitter i bilen, nesten som i et menneskebur på hjul, hvor vi sakte ruller forbi og beundrer dyrene på avstand.

Like utenfor Toulouse, i lille Plaisance-du-Touch (der hvor vi pleier å dra på piknik og bading på sommertid), kan altså foreldre ta med barna sine på safari. Mange franske arbeidsplasser gir sine ansatte rabatter til dyrehager, museer og fornøyelsesparker, også vi har fått rabatt og betaler derfor bare 7 euro per person for safari, fugleshow og det lille dyrehage-området hvor blant annet papegøyer, landskilpadder og flamingoer holder til.

Safarien kan selvsagt ikke sammenlignes med våre opplevelser i Afrika, men hyggelig er det likevel å få et gjensyn med mange av de samme dyreartene, fra bilvinduet. Klimaanlegget i bilen er fortsatt ødelagt, glovarm og svett blir jeg derfor der han og jeg sitter innestengt og titter på strutser som stirrer olmskt tilbake på oss.

Safarien ender og vi parkerer bilen. Nå skal vi på fugleshow, lære om forskjellige fuglearter og se dem flakse forbi, høyt og lavt, se dem lande på fugletrenerens arm, vi får sett dem på nært hold, ugler og papegøyer, og australsk kokaburra.

Papegøye

Julien forsøker å ta bilder av fuglene der de flakser forbi med spredte vinger, noe som viser seg å være langt vanskeligere enn man skulle tro, selv med et nokså godt speilreflekskamera i hendene.

Fugleshow

Showet avsluttes med en av mine favorittfugler, hubro, verdens største ugle. Sta og majestetisk, hubroen har vanskeligere for å adlyde fugletreneren enn de andre fuglene fra showet. Hubroen nekter først å flytte på seg, før den endelig flakser litt rundt, der hvor den selv ønsker, når den ønsker, etter hvert vender ugla tilbake til trenerens arm, hvor den blir sittende, til langt på overtid.

IMG_20190606_221446

Etter å ha vært på fugleshow, spaserer vi videre for å se resten av dyrene som holder til i den zoologiske hagen. Vi observerer flere papegøyer i ulike deler av hagen, fugler som sitter på hver sin gren, disse kunne sannsynligvis ha flydd av sted når som helst, rømt langt bort, om de hadde ønsket det.

Papegøye

Hadde jeg kunnet fly av sted, ville jeg sannsynligvis ha migrert til en eksotisk øy med hvite strender, enorme palmetrær og krystallklart vann fullt av fisk i alle regnbuens farger. Enten ville mine vinger ha ført meg til en tropisk øy, eller så ville jeg reist i stikk motsatt retning; hjem til Norge, til mamma, til grovbrød med Jarlsberg og kanelboller og iskaffe.

Eller… til Afrika.

Zoologisk hage

Flami

Safari

Neshorn

Kookaburra

Fargerik

IMG_20190607_193344

IMG_20190607_193509

Sebra

Min jobb i Airbus og drømmen om å spre egne vinger

Uka startet med kjedelig regnvær og overskyet himmel, akkurat som helgen vår i Baskerland. Mandagsmorgen og ny arbeidsdag stod nå for tur, jeg laget kaffe og smurte meg to brødskiver før jeg pusset tennene og pakket med meg matpakke og en spennende pocketbok i den lysegrå vesken. Jeg førte føttene inn i et par joggesko, lyserosa som stod i stil med min genser i samme farge. I beigefarget trenchcoat løp jeg ut døra, nå var jeg klar for nok en uke med de samme rutinene, en ny mandag hvor jeg vandret gjennom en av de store hangarene, den hvor Airbus bygger sine propellfly. Her finnes nemlig også kontorlandskap, der oppe i tredje etasje, der jobber jeg, ingen utsikt mot verden utenfor hangaren, alt jeg ser fra mandag til fredag er uferdige, umalte fly og lukkede porter.

Heliktoprr

La oss spole frem til onsdag, Airbus feiret 50 år. Mine kolleger og jeg forlot kontoret for å delta på feiringen av selskapets femtiårsdag, buffet og konsert i en hangar, med et spektakulært flyshow på himmelen, det vil si, den delen av det planlagte showet som ikke ble avlyst grunnet sterk vind. Den skykledde himmelen ble malt i det franske flaggets farger, en kunst man ellers bare får anledning til å se én gang i året, på landets nasjonaldag.

Flyshow airbus

Åtte kampfly i perfekt synkronisering fargela himmelen med de røde, hvite og blå stripene som symboliserer landet.

Torsdag, helligdag og kjærestetid sammen med min samboer. En etterlengtet solskinnsdag, vi dro på kino på formiddagen og på Delirium Café, den belgiske ølbarkjeden som har slått rot i Toulouse, på ettermiddagen.

Deilig var det, å kunne tilbringe en torsdag, hva som ellers ville vært en alminnelig arbeidsdag, på kino og på uteservering i sentrum. Tjueto varmegrader og brede glis, jeg så ham i øynene og smilte lykkelig der jeg satt med en halvliter i hånda, takknemlig over denne fridagen gitt til meg og halvparten av mine kolleger. Kafeer og restauranter, selv enkelte butikker, hadde nå valgt å holde åpent. Denne torsdagen var som en lørdag, men i motsetning til lørdager var denne dagen fri for demonstrasjoner og kaos i sentrum. Her og nå fantes bare fred og ro, kjærlighet og glede.

Videre vandret vi gatelangs i sentrumshjertet og pratet om sommeren, om hva vi ønsker å finne på på i helgene fremover, nå som værmeldingen forteller at sommerværet er kommet for å bli, nå som varmegradene vil stige betraktelig allerede de neste dagene. Jeg foreslo å rømme sydover en helg neste måned, ta en dagstur til middelhavskysten for å nyte de fine strendene ved Narbonne eller Perpignan. Han foreslo å dra på helgetur til den katalanske delen av Spania. Hva med en liten helgetur ut på landet i juli, for å feire den franske nasjonaldagen, oss to og et hus med svømmebasseng?

Fristet av tanken på Middelhavet, på Spania og på helgeturer i høysesong, ble vi enige om å spise middag på tapasrestauranten Las Tapas Locas. Forrige helg, da vi var i San Sebastian, stappet vi i oss pintxos som om det skulle vært våre livs aller siste måltid, men fortsatt ville vi ha mer, fortsatt var vi ikke lei av alle de deilige spanske smakene.

Patatas bravas

Vi fikk servert hvert vårt glass rødvin fra Rioja, sammen med en porsjon patatas bravas, kroketter med skogsopp og kroketter med and, forutsigbare i våre tapas-bestillinger som vi begge er. Akkurat som spisestedene vi elsker i Spania, satt vi nå på hver vår barkrakk og lyttet til spansk musikk i et trangt lokale med en lang, smal bardisk i tre og hele ibéricoskinker hengende ned fra taket.

Tapas

Praten om helgeturer og ferieønsker fortsatte, vi pratet om våre foreldre, hans mor som jobber frilans og hans far som er pensjonist, sammen reiste de nylig på en spennende tur gjennom den nydelige Alsace-regionen kjent for sine eventyrhus, vingårder og fruktige Pinot Gris (hvitvin). Videre dro de på biltur gjennom Tyskland med et mål om å besøke det romantiske slottet Neuschwanstein i de bayerske alpene. Min mor jobber også frilans, også hun dro nylig på tur. En togtur helt alene, gjennom Norge og Sverige, videre over sjøen med båt til Polen. Heldige er de som kan nyte slik en frihet, uten at det rammer deres personlige økonomi.

Dagdrømming og romantisering av et liv med frie tøyler, Julien og jeg pratet om hvor fint det ville vært å kunne jobbe eksternt, reise landet rundt med tog og overnatte på en vingård i Provence eller på et slott i Dordogne, kjøre til Spania og jobbe fra en utekafé med utsikt mot havet.

Slik har vi det ikke nå, men å være en del av Airbus er da ikke så verst, det heller.

Toulouse capitole baksiden

Tåregass, japansk mat og den årlige overraskelsesturen

Regnet har de siste dager skylt ned over Toulouse fra morgen til kveld, mens værmeldingen fra Norge har meldt sol og sommertemperatur. På kontoret har jeg sittet fra morgen til kveld og drømt om norsk 17.mai-feiring. Pølser og softis, flagg i rødt, hvitt og blått så langt øyet kan se. Korpsmusikk og barnetog. Bunader og fine kjoler. Kaffe og kransekake hos familien.

De fine tradisjonene, savnet er stort på dager som disse.

Heldigvis har sola i dag tittet frem og tørket ut veikantens store søledammer og vått gress i offentlige parker og private hager. Nå kan jeg smile.

For første gang på seks måneder skal vi besøke sentrum på ettermiddagen, min kjære og jeg. Demonstrasjonene pågår fortsatt, i dag feirer faktisk de gulkledde demonstrantene sitt halvårsjubileum, så merkelig som det kanskje lyder. Vi våger oss inn til sentrum, kino og restaurantbesøk, vil det være mulig å spasere litt rundt i sentrumsgatene når vi først befinner oss i hjertet av Toulouse?

Svaret får vi kun en sju minutters metrotur senere. Politi med skjold og store våpen har sperret av flere gater, samt hele Place du Capitole. Stor omvei og små sidegater leder oss i retning kinoen, men også i retning tykke skyer av tåregass. Politiet har gasset hele kvartalet for å holde demonstrantene på avstand. Også alle andre som skulle være så uheldige å befinne seg nettopp her, nettopp nå, blir utsatt for smerten som tåregassen fører med seg.

Aldri før har jeg opplevd dette. Øynene, slimhinner, et ekstremt ubehag i nese og hals, jeg blir kvalm, jeg får vondt i hodet, vi løper til kinoen og blir værende der. Vi surrer rundt i korridorene i førti minutter før vi endelig kan flytte oss til kinosalen som skal vise filmen vi har kjøpt billetter for å se.

Om lag to timer senere, stiger vi ut av kinosalen, ut av lokalet, ut på gaten, luften er frisk men den ekle lukten av gass henger fortsatt litt igjen.

Lørdagskvelden er ung, vi forlater Place Wilson-området, sakte promenerer vi i retning den japanske restauranten Juguem. Han har reservert bord til oss på dette japanske spisestedet, et sted som ikke serverer sushi, ei heller ramen. Her tilbys diverse småretter til forrett og den japanske retten okonomiyaki til hovedrett.

Grillet svinekjøtt

Selv bestiller jeg grillet marinert svinekjøtt, sammen med sidesalat med sesamsaus, en enkel forrett før måltidets høydepunkt serveres.

Okonomiyaki

Hvordan beskrive Okonomiyaki, hvordan beskrive noe som minner om en omelett, litt som en spansk tortilla, men fylt med strimlet kål og ikke potet, dekket med en søt-salt grillsaus og en form for majones. Min kjære, som under to anledninger har vært på besøk i Japan, har lenge snakket varmt om all den deilige maten som landet har å by på, alle de lokale spesialitetene som er minst like deilige som sushi, om ikke enda bedre!

Jeg håper også jeg kan reise til Japan en dag, til Tokyo og Kyoto, til Nara og Osaka, gå på j-rock konsert og på karaokebar, se Mount Fuji og templer og forhåpentligvis også kirsebærtrær i full blomstring. Men, Japan må vente.

Toulouse

I år blir det ingen ferie utenfor det europeiske kontinent, da bryllupsplanlegging er dyrt og antall feriedager er begrenset, da vi allerede har en ukeslang juleferie i vente, julemarked i den tyske byen Dresden og i hovedstaden Berlin, samt julefeiring i Paris. I tillegg har jeg allerede neste uke, nå på onsdag, en overraskelsestur i vente, i regi av min kjære forlovede. En tradisjon oss i mellom, hvert år tar han meg med til en ny destinasjon for å feire bursdagen min.

Den tjuetredje mai fyller jeg år, jeg aner ikke hvor vi skal, men gjett om jeg gleder meg. I fjor tok han meg med til Roma, nydelige romantiske Roma med sine sjarmerende små gater og flotte monumenter. Jeg gikk sikkert opp fem kilo av all den deilige maten som Italia fristet med, utsøkt pasta og pizza og gelato og tiramisu og chianti vin. Å få muligheten til å besøke Vatikanet og Colosseum hadde lenge vært en drøm for meg, en drøm jeg fikk oppfylt i bursdagsgave.

Hvor vi reiser på onsdag vil jeg ikke få vite før nettopp på onsdag. Grunnet utgiftene rundt bryllupsplanleggingen tviler jeg på at årets bursdagsfeiring vil skje i det store utland, men likevel er det jo en mulighet for både det ene og det andre. Jeg venter uansett i spenning!

Fontene Toulouse

Capitole, takknemlighet og vegetarbrunsj med familien

Påskesøndag, jeg våkner rundt åtte, igjen er jeg førstemann ut av dyna, inn på badet, førstemann som ønsker ny dag velkommen, igjen, i dag som i går.

Sola skinner til tross for at værmeldingen har spådd regnvær, en gledelig overraskelse å våkne opp til. Frokostbordet dekkes med ferskpresset appelsinjuice, pålegg og oppskåret baguette.

Rosa morgenkåpe, nyvasket hår, mine foreldre er nesten fullt påkledd, min kjære sitter ved bordet iført pyjamas. Mine foreldre og jeg skal, etter frokost, handle inn et par småting fra en liten økologisk butikk i nabolaget, før vi, sammen med min kjære, skal spasere inn til sentrum for å besøke Capitole.

Han og jeg skal vise dem hvor vi til neste år skal gifte oss, i det vakre rådhuset i Toulouse, bygningen som har fungert som sentrum for lokale myndigheter i over åtte hundre år, et historisk monument med interiør blant annet fra 1500-tallet og nydelig kunst på vegger og tak fra 1892. Jeg elsker denne bygningen, dette interiøret, denne kunsten, denne byen!

Capitole

Jeg kler meg i hvit bluse, blå jeans og hvit jakke, og pynter mitt mørke kjedelige hår med en diger hårspenne dekket med kunstige perler, som en liten krone på verket. Å pynte meg for å besøke Capitole bør da være helt i orden?

Hvitt

Vi har jo dessuten reservert bord på kafé for å spise lunsj, da kan jeg jo være fin i anledning søndagslunsj på vegetarisk kafé sammen med min familie og min kjære forlovede?

rpt

Mine foreldre ser ut til å like Capitole-bygningen og de store vakre salene fulle av kunstverk, gulldetaljer, kunstig marmor og rosa toner. Spesielt min stefar lar seg fascinere, noe som gleder meg stort, da det i utgangspunktet skal mye til for å imponere disse to.

IMG_20190425_001320_178

En time tilbringer vi på Capitole, før vi kommer til å huske på at vi faktisk har en lunsjreservasjon å rekke. En liten omvei har vi derimot tid til, en liten tur innom Saint-Sernin basilikaen, det som etter min mening er byens fineste kirke. Sola har nå gjemt seg bak regntunge skyer, milliarder av dråper skyller ned, vi vil søke ly i kirken men døra er stengt. Påskemessen pågår, vi kan ikke forstyrre.

Saint Sernin

Med min lille paraply i hånda og min mor ved min side, er i det minste vi kvinner beskyttet mot det hissige regnværet. Mennene, derimot, ser seg tvunget til å ta imot hver eneste dråpe, de har ingen paraply.

Vel fremme ved den vegetariske kafeen, som for øvrig heter La Belle Verte, får vi vite at søndag betyr brunsjmeny, brunsj hele dagen uten unntak. I tillegg blir vi i tjuefem minutter stående i et hjørne, i vente på å bli henvist til vårt reserverte bord. Min kjære er misfornøyd fordi vi befinner oss på vegetarkafé blant hippier og hipstere, mennesketyper som av en eller annen grunn provoserer ham. Min stefar er misfornøyd fordi det er varmt og altfor folksomt i lokalet, og min mor er misfornøyd fordi hun ikke kan velge hva hun vil spise, men blir tvunget til å spise det samme som alle andre, det eneste som tilbys.

Veggis

Alt som serveres smaker utrolig bra, noe vi er alle enige om, et stort fat stappet med godsaker som hummus, linsepuré, coleslaw, salat, vårrull med sopp og tofu, på fatet har vi søtpoteter, gaspacho av rødbeter, eplekompott. Maten smaker, men jeg føler meg bare trist, skuffet og oppgitt.

Alle er sure, alle er misfornøyde, til tross for at det er jeg som skal ta regningen og spandere all mat og drikke, til tross for at vi jo har hatt en hyggelig formiddag med besøk på Capitole. Dessverre er jeg altfor vandt til slike reaksjoner, denne misnøyen, fra både disse tre, og andre mennesker som står meg nær.

Altfor ofte prøver jeg å gjøre fine ting for å vekke frem et smil hos andre, jeg nedprioriterer egne lyster og behov for å glede andre mennesker, og som oftest ender jeg likevel opp med likegyldighet eller misnøye som svar fra samtlige personer.

Jeg er glad i mine foreldre, jeg er glad i min forlovede, mine venner, alle som står meg nær, men vi lever i et samfunn hvor vi har det så godt at mange glemmer å sette pris på hvor godt vi faktisk har det. Mange glemmer å sette pris på menneskene rundt seg, verdsette de små øyeblikkene, smile til noen som trenger varmen fra et smil, og takke sine nære, de som gjør alt de kan for å glede noen de er glad i.

Mot slutten av måltidet smiles det litt, likevel.

Kvelden avsluttes med tegnefilm på TV-skjermen og godteri på bordet, jeg blar i et bryllupsmagasin og veksler mellom å være voksen og barn, med blikket vendt mot Disney-klassiker på skjermen, ned i magasinets glamorøse artikler, og tilbake mot skjermen igjen.

I morgen drar mine foreldre og jeg til byen Albi, hvor vi skal overnatte to netter i en leilighet med utsikt mot den flotte katedralen.

En av sørvestlandets mange skatter, like fin som vårt kjære Capitole.

Capitole

Bortreist samboer og hyggelig alenetid i Toulouse

Forrige helg var det bare jeg.

Min kjære forlot meg til fordel for å dra på helgetur sammen med kollegene sine. På hyttetur til Andorra, for å stå på ski i Pyrénéenne og spise raclette foran peisen.

Og det synes jeg faktisk er helt greit. Bedre enn greit, om jeg så må være ærlig. Jeg trenger denne alenetiden, stillheten, mannefri.

Hver gang han reiser bort, selv for en liten stund, anser jeg som nok en gyllen anledning til å finne på akkurat hva jeg ønsker når jeg ønsker. Enten det er å spise hvor jeg vil eller kokkelere hva jeg vil på kjøkkenet, skrive i fred og ro, tilbringe en time i samme klesbutikk uten å kjøpe noe, høre på tullete musikk som ingen liker, danse naken i stua eller synge i dusjen.

Fredag, månedens siste fredag, jeg ønsker kollegene mine en god helg, før jeg spurter ned alle trappetrinnene, ned tre etasjer og ut døra, ut i frisk luft, hjem for å hente badedrakt før en deilig time med aquabike står for tur.

Etter å ha syklet på ergometersykkel i boblebad i førti minutter, føler jeg meg både avslappet og full av adrenalin på samme tid. Til middag har jeg bestemt meg for å lage asiatisk-inspirert suppe med lime, ingefær og chilli, servert med risnudler og små vårruller. Kvelden avslutter jeg i sofakroken med romantisk komedie på tv skjermen, det myke blå pleddet trukket godt over min joggedresskledde kropp.

En ny dag starter tidlig. Allerede klokka sju, hopper jeg i dusjen, hvor jeg synger for full hals og avslutningsvis masserer hårkur inn i de lange brune lokkene. Kun en liten time senere ringer noen på døra, et leveringsbud som har kommet for å levere en pakke som jeg i dagevis har gledet meg til å motta. I en stor eske ligger en hvit mønstret veske og et par lilla joggesko. Slike innkjøp ville skapt store reaksjoner i hjemmet, om min kjære ikke hadde vært bortreist. Du har for mange vesker, du har altfor mange par sko, skal du kjøpe noe nytt må du kaste noe gammelt, ville han furtet.

Og dét til tross for at jeg nylig donerte bort åtte bæreposer med klær.

Jeg tar umiddelbart den nye vesken i bruk og fyller den med personlige eiendeler. Nøkler, lommebok, mobiltelefon, lommespeil og leppestift, solbriller, ei bok, neglefil og tyggegummi.

Den eneste planen jeg har for denne lørdagen er å nyte sola, gå en lang tur gjennom sentrum og eventuelt spise lunsj på vegansk restaurant, ja, hvorfor ikke, jeg kan jo gi meg selv en kjøttfri lørdag for en gangs skyld.

Gatene er fulle av liv, fulle av glade mennesker på handletur, på utekafé, stemningen er på topp, akkurat som været, jeg går på vegansk kafé.

Sovaga heter den.

IMG_20190330_202535_453

Jeg bestiller meg en såkalt Buddha bowl, en salat  hvor ingenting i skålen er blandet, alt ligger side om side, alt ser fint ut, men ikke alt passer sammen. Fullkornskjeksen og guacamolen blandes i fin harmoni, couscous og bitter chutney, derimot, fungerer ikke for meg.

Vegansk restaurant

Sakte spiser jeg, mens jeg leser første del av romanen Breakfast at Tiffany’s av Truman Capote og drømmer meg bort til New York og en tid flere tiår før min tid. Min kjære sender meg bilder av snøkledde fjell og en selfie av sitt smilende selv iført lue og skibriller. Tilbake sender jeg bilde av salaten min, og forteller ham at det er varmt her i Toulouse.

Jeg spaserer videre forbi Capitole, mot nabolaget Esquirol og Carmes, jeg har ingen planer, jeg har ingen mål, jeg vandrer, jeg observerer.

Helt ut av det blå mottar jeg en sms fra en kollegavenn som lurer på om jeg kan møte ham foran en av byens blomsterbutikker for å hjelpe ham å velge en bukett til ei dame han har lyst til å imponere på deres sjette date.

Våren er her, romantikken blomstrer, jeg sender en søt melding til min kjære.

Toulouse foto

Toulouse gater

Vi går gjennom en vanskelig periode

Jeg spaserer gjennom Carmes, den fineste bydelen i hele Toulouse, på vei til en liten kafé hvor jeg har hørt at de lager kanelboller som serveres rykende varme, med krem av philadelphiaost på toppen.

En kanadisk kollega, som for øvrig er den triveligste av alle på kontoret og en av de morsomste vennene jeg har i denne byen, bor i samme gate som kafeen Canopée Coffee House. Jeg sender henne en melding for å spørre om hun kanskje har tid og lyst til å møte meg over en kaffe og kanelbolle. Hun svarer at hun gjerne ville møtt meg, hadde det ikke vært for at hun er opptatt med å pynte seg til kveldens store date med en fransk gutt hun ble kjent med i forrige uke via en eller annen datingapplikasjon.

Canopée

Alene sitter jeg og grubler. Jeg sender en sms til min kjære for å spørre hvordan han har valgt å tilbringe ettermiddagen, selv om jeg allerede vet svaret så inderlig vel. Han sitter som hver ettermiddag fornøyd hjemme på sofaen, med fjernkontrollen i hånda og joggebukser på. Ivrig forteller jeg ham hvor fint det er å kunne sitte her og titte på mennesker, spise deilig fersk kanelbolle og lese ferdig romanen jeg først åpnet på mandag. Han sender meg en emoji, en tommel opp.

Jeg forteller ham ikke lenger hva jeg leser, hvilke inntrykk jeg sitter igjen med, alt det fine jeg får igjen for å gang på gang reise til et nytt og spennende univers, hvilke følelser jeg sitter igjen med, etter å ha levd meg inn i alle de forskjellige historiene som fanger min interesse. Jeg forteller ikke lenger hvordan enkelte forfattere skildrer historiene så bra at jeg røres til tårer, mens andre får meg til å bryte ut i latter, gang på gang.

Han går virkelig glipp av mye vakkert, han som velger bort litteraturens magi. Ei heller forstår han hvorfor jeg liker å kaste bort tiden min på kafébesøk når vi har kaffe hjemme.

Han mener likevel det er våre motsetninger som gjør oss til en bra match, at mine dagdrømmer og min spontanitet er som krydder for hans logiske tankemønster og seriøse holdning. Han trenger en tornado som meg, jeg trenger stillheten som kommer etter stormen, hans varme omfavnelse og hviskende ord.

Vi trenger hverandres kvaliteter, likevel har vi nå gravd oss ned i et hull, vi sitter fast, han irriterer meg og jeg irriterer ham, vi vet ikke lenger hva vi kan si til hverandre.

Men vi må snakke sammen. Kun ved å kommunisere og erkjenne egne feil, samt se den andres behov, vil vi komme oss smertefritt gjennom dette.

Bybildet

Mange beskriver ham som autoritær, og gjerne en smule dominerende. Meg beskriver de som, tja, sjenert men rastløs og ikke spesielt glad i regler. Om jeg vil spise godteri før middag, gjør jeg det. Om jeg vil snakke høyt på bussen, gjør jeg det. Som barn fikk jeg i slike tilfeller kjeft av mine foreldre, i dag får jeg kjeft av ham. Enebarn er vi begge, kanskje er det derfor jeg er så trass og han så sta. Stadig inngår vi kompromisser, dessverre er disse oftest i hans favør. Jeg får bestemme hvilket spisested vi skal besøke når vi hver lørdag har vår ukentlige romantiske aften, han vil bestemme alt annet.

Om ikke ham, så er det hans mor som vil ta styringen. Ta bryllupsplanlegging som et eksempel. Dette har jeg sett frem til siden jeg var en liten pike, og allerede her har min kommende svigermor overkjørt meg så mye at jeg ikke lenger ser glede i et fremtidig bryllup.

Gang på gang, sier jeg ifra.

Gang på gang svarer han at hun bare ønsker å gi en hjelpende hånd, men denne hånda har en tendens til å strekke seg mye lengre enn hva jeg er komfortabel med.

Lytt til meg kjære, se meg.

Vi diskuterer våre forskjeller, våre egenskaper, alle utfordringene vi møter i dette nå fire år lange forholdet. Best har vi det når vi er ute på reise, på ferie sammen han og jeg, når vi planlegger og kartlegger og organiserer og løper fra sted til sted mens vi suger til oss kultur og historie, med fotoapparat rundt halsen.

Men han vil ikke lenger reise på ferie med bare meg. En helgetur i nærområdet går fint, men når det gjelder utenlandsturene mener han det er bedre å reise sammen med foreldrene sine. Vi sparer penger om mamma og pappa blir med, sier han. Ja, selv da vi først begynte å prate om bryllup, ble det foreslått å la hans foreldre bli med på bryllupsreise. Et forslag jeg slo hardt ned på.

Alene sitter jeg på kafé og grubler. Overtenker. Jeg tenker på mannen jeg elsker, min forlovede, jeg tvinner forlovelsesringen rundt fingeren.

Toulouse

Trist

Fordi man kan forelske seg og blomstre i en by

Mars måned, en vanskelig måned, tankene vandrer på ville veier, inn i de dypeste groper, men fortsatt kan jeg skimte sollyset og vårblomstene som titter frem. Påskeliljene har blomstret fritt blant gress og ugress, vintersolen og tosifrede plussgrader gir dem næring. Kan også jeg få blomstre i sollyset?

Jeg strekker min hånd etter hans, min bedre halvdel, jeg trenger hans nærhet, jeg trenger å vite at alt kommer til å ordne seg etter hvert. Han ser på meg med sine snille brune øyne, det trygge smilet som sier mer enn ord. Hans hånd, hans varme hud, flettes inn i min. Vi utveksler ikke ett eneste ord, der vi spaserer hånd i hånd, de to kilometerne som fører oss fra vårt hjem, inn til sentrumskjernen av vår kjære by Toulouse.

Capitole baksiden

Himmelen er grå, luften er kjølig og vinden blåser kraftig, men selv de store vindkast hindrer ikke oss fra å gå tur sammen.

Mitt hår danser fra side til side, de lange brune lokkene legger seg over øynene mine, over munnen min, jeg må løsrive meg fra hans hånd da jeg ser meg nødt til å kjempe mot mitt flagrende hår. For å kunne se asfalten under beina mine, for å kunne flytte meg for syklistene og alle menneskene som passerer oss på veien gjennom Saint Cyprien, over Pont Neuf og videre til Place du Capitole.

Vi spaserer forbi Château d’eau, det historiske røde vanntårnet som i vår tid huser spennende fotoutstillinger, kunst i farger eller sort-hvitt, øyeblikk foreviget av kreative sjeler fra nært og fjernt.

På broen Pont Neuf står det nå, som hver dag, mange turister fra forskjellige verdenskanter med mobiltelefoner og fotoapparat, de tar bilder sammen med sine reisefølger, smilende bilder av seg selv og hverandre på byens fineste bro, med vakker utsikt over Garonne-elven, Musée d’histoire de la médecine og det kjente Saint-Joseph kapellet med sin karakteristiske kuppel. De skulle bare visst hvor mye finere alt sammen vil bli, når himmelen er blå og når alt av stillaser er fjernet og all vedlikeholdsarbeid er unnagjort.

Kom tilbake om to måneder, når sommertemperaturen er kommet for å bli, når livet blomstrer på utekafeer og blomster blomstrer for fullt i parkene, når speilbildet i elven er blått, kongeblå som himmelen, når kvinner går i kjoler og menn i sommerlige skjorter. Kom, mai, du skjønne milde.

Sentrumsgatene

Jeg mimrer tilbake til første gang jeg var i Toulouse, mitt første inntrykk av byen, da jeg fortsatt bodde i Paris og ikke ante hva fremtiden ville bringe. Mai måned, seks dager før bursdagsfeiring og tur til Nederland.

Regnværet som møtte meg i det jeg steg av toget, den mørke kveldshimmelen og den sørvestfranske arkitekturen, røde murstein, mur i nyanser av oransje og rosa prydet med vinduer med fine blå skodder. Jeg, med mine regnvåte joggesko løp fra Matabiau togstasjonen til hotellet hvor jeg hadde reservert rom for de neste to nettene.

Jeg forelsket meg i Toulouse, i det franske sørvestland, en forelskelse som har utviklet seg til å bli ekte kjærlighet. Tenk at man kan elske et sted som man elsker et annet menneske.

Handlegater

Jeg forelsket meg i arkitekturen, Capitole og Saint-Étienne katedralen, i den sjarmerende handlegaten Rue Saint-Rome og de små sidegatene i nabolaget Carmes, parkene Jardin Japonais og Jardin des Plantes, den trivelige lille restauranten Le Dahu, mitt første restaurantbesøk i byen, første møte med den lokale spesialiteten, bønnegryten cassoulet. Spisestedet som dessuten lager byens beste valnøttbrød!

Mars måned, her er vi, nesten to år er gått siden jeg var her for første gang. Han og jeg, vi promenerer, vi er på søndagstur gjennom de fredelige sentrumsgatene, forbi Capitole, vi skal på kino og kafé, hans varme hånd i min.

Karusell

Blått skjerf