En tur gjennom en av verdens største snølabyrinter

Torsdag, 30 januar. Vår siste dag med vintermagi i de polske Tatrafjellene, en siste kveld med lokal folkemusikk på et av byens tradisjonelle spisesteder totalt innredet i tre, med vintertematisk dekor i form av utelykter, ski og sleder. 

Vi sov til de sene morgentimer og spiste frokost like før lunsjtid, før vi lot ettermiddagen føre oss ut på et siste morsomt eventyr i Zakopane, denne koselige lille byen som jeg gjerne kunne tenke meg å vende tilbake til, om anledningen en gang skulle melde seg, måtte det være for å leke i snøen på vintertid eller campe under solfylt himmel på sommertid, Tatrafjellene vil jeg gjerne besøke minst én gang til.

Skihopp

En 2.2 kilometers gåtur fra leiligheten, ledet oss til dagens aktiviteter. I tillegg til å se den kjente hoppbakken Wielka Krokiew, hvor VM i skihopp ble arrangert helgen før vi ankom Zakopane, besøkte vi verdens nest største snølabyrint (Guinness-rekorden gikk i år til en labyrint i Manitoba, Canada). Snowlandia, heter attraksjonen, en labyrint på over 2500 kvadratmeter, en spennende snøaktivitet for både store og små.

Snowlandia

Kjepphøy som han til tider kan bli, påstod min kjære at vi ville finne veien ut av labyrinten allerede på første forsøk, vi vil være ute innen noen av oss rekker å si snowlandia, sa han. Jeg burde ha veddet i mot og dermed tjent meg noen złoty rikere, da første forsøk kjapt ble til andre, tredje, fjerde og femte, først etter tjue minutters prøving og feiling fant vi endelig veien ut av labyrinten.

Snølabyrint

Fra hoppbakke og Snowlandia, dro vi tilbake igjen til sentrum for å varme oss med kakao, te og kake fra den flotte tesalongen i første etasje av en ekstravagant restaurant ved navn Góralska Tradycja, et sted som umiddelbart fanget vår nysgjerrighet, da vi noen kvelder tidligere passerte forbi.

Varm hvit sjokolade til Julien, te med ferske bringebær og mynteblader til meg, sammen med et lekkert stykke kake med sjokoladebunn og bringebærmousse på deling.

Vi pratet om morgendagens togtur tilbake til Kraków, vi pratet om våre dager i Zakopane med hundekjøring, ostesmaking, folkemusikk og deilig polsk mat, vi gledet oss til en siste kveld og et siste måltid på en av byens mange koselige tømmerhytte-restauranter i handlegata Krupówki.

Slede restaurant

Karcma Zapiecek var navnet på kveldens utvalgte spisested. Vi fikk bord med utsikt over hele lokalet, kvinner kledd i noe som kunne ligne en regional folkedrakt løp frem og tilbake, fra bord til bord med serveringsbrett.

Pierogi

Vi startet måltidet med en delt porsjon pierogi med andekjøtt til forrett, etterfulgt av svinekjøtt og potetdumplings i kantarellsaus til meg, og kyllingbryst fylt med osten oscypec og hvitløkssmør til ham.

Som nevnt tidligere, har alle restauranter i Zakopane egne band som fremfører sin musikk hver eneste kveld gjennom hele høysesongen. Bandet til Karcma Zapiecek spilte og sang så høylytt at vi knapt kunne prate uten å måtte skrike til hverandre i forsøk på å overdøve musikken, en siste dose polsk folkemusikk fra Tatrafjellene, høylytt og uforglemmelig.

Etter en god middag, spaserte vi gjennom byens store park, en snarvei fra Krupówki til leiligheten, også en siste mulighet til å kunne tråkke med føttene i snøen, lage dype spor, forme små snøballer og krige lekent mot hverandre i den hvite parken, under den sorte kveldshimmelen.

Snølabyrinten

Om vi hadde hatt en ekstra dag eller to i Zakopane, hvordan ville du ha tilbrakt tiden, spurte Julien meg. Selv ville han ha stått på ski, slalom, selv har jeg aldri prøvd annet enn langrenn, og dét bare tre ganger i hele mitt liv.

Snøborg

Kanefart, aktiviteten jeg i utgangspunktet hadde planlagt for tirsdagen, ville blitt min umiddelbare prioritet, en dag på termisk spa ville blitt en fin nummer to, og hvorfor ikke en liten snøscootertur eller, ja, et fjerde forsøk på langrenn. 

IMG_20200209_003908

Labyrint snø

Skihopp Zakopane

 

 

Advertisements

Ostesmaking og tur med hest og kjerre i Tatrafjellene

Tirsdag ettermiddag. Fra Bukowina og en fantastisk start på ettermiddagen med hundekjøring, en aktivitet som har vært del av min personlige ønskeliste så lenge jeg kan huske, til ostesmaking i en tradisjonell Bacowka (gjeterhytte), en liten trehytte hvor den polske osten Oscypek produseres og røykes.

Oszczypek/Oscypek er en spesialitet fra de polske Tatrafjellene, som har vært en del av polsk fjellkultur siden tidlig på 1400-tallet. I dag selges den over hele landet, både på markeder, i butikker, fra boder og grillet hos små “kiosker” som gjerne også tilbyr potetchips på spyd.

Oscypek er en håndlaget ost med et strengt beskyttet navn. Osten er hovedsakelig basert på upasteurisert sauemelk, blandet med kumelk (hvorav prosentandelen av sistnevnte aldri kan overgå førti). Osten kjennetegnes med sitt rustikke mønster, gjerne formet som en dobbel kjegle, og nytes både rå, røkt og grillet.

Før vi gikk løs på ostesmakingen, fikk vi se både røykeskapet, butikkutsalget og den lille hytta hvor man kan grille ost over åpen ild.

Bucowina

Saltet og usaltet, røkt og urøkt, litt røkt og veldig røkt, med urter og med hvitløk, sammen med tranebærsyltetøy eller med olivenolje, spennende smaker servert sammen med et lite beger kirsebærvodka. Na zdrowie, skålte vi fornøyd.

Polsk ost

I den koselige trehytta, hvor ostemakerens kattepus lå sammenkrøllet på en haug med fargerike tepper i en håndlaget liten seng, skulle vi grille ost på en steingrill som stod plassert i midten av det lille oppholdsrommet.

Ostehy

Med en konsistens lignende den kypriotiske osten halloumi, var det absolutt ingen fare for at de små polske ostestykkene skulle smelte i varmen fra flammene. Vi grillet over åpen ild, noe som etterlot både hår, klær og tursekk med en duft av røykt ost for resten av dagen og dagene etterpå.

Grillet oscypek

Smaken var god, såpass god at vi like greit endte opp med å handle med oss et par oster som vi senere vil kunne kose oss med i Frankrike. Jeg ser for meg små grillspyd med ost og stekte svisker eller fiken, eller grillet ost med tyttebærsyltetøy og ristede hasselnøtter, mulighetene er mange.

IMG_20200202_151800

Etter å ha smakt (og handlet) rikelig med ost i den lille gjeterhytta, tok guiden oss med videre til en liten landsby hvor neste aktivitet ventet oss.

I utgangspunktet skulle vi ut på tur i skogen med hest og slede, noe som grunnet snømangel ble erstattet med en nesten to timer lang tur med kjerre, langs hovedveien og gjennom ulike landsbyer.

IMG_20200202_152113

Turen var hyggelig, selv om vi ikke akkurat fikk det vi hadde forventet. Som med hundekjøringen, måtte også denne snøaktivteten bli tilpasset dette uforutsigbare klimaet hvor de store snømengdene dessverre hadde smeltet bort.

Hest

Selv med lite snø, selv uten slede, fikk vi jo uansett en lang tur med mye variasjon. Gjennom mesteparten av turen kunne vi skimte de nydelige fjellene i det fjerne, noen steder var det bare oss og naturen og de mange grønne grantrærne langs veien, vi passerte i tillegg en fin liten trekirke, mens flere steder så vi bare hus og biler, og måtte passe oss for lastebiler og busser som kjørte forbi.

IMG_20200202_152019

Etter turen ble det dekket opp til grilling av pølser i en liten hytte ved stallen. Vi hygget oss med kiełbasa på spyd over åpen flamme, servert med rykende varm te. Enkel mat og drikke til lyden av tradisjonell polsk folkemusikk som ble spilt over anlegget på hytta, en trivelig anslutning på dagens spennende aktiviteter.

IMG_20200202_152214

Vi nøt en siste kopp te under den mørke kveldshimmelen før guiden kjørte oss tilbake til leiligheten i Zakopane. Uforventet, kjente jeg plutselig følelsen av noe kaldt og vått treffe min nese og panne. Snø!

Større og større mengder med snøfnugg kom dalende fra himmelen, vi smilte fra øre til øre, som om vi hadde blitt vitne til et etterlengtet mirakel.

Pølser flamme

IMG_20200202_142945

Tatrafjellene

Tatrafjellene

Hundekjøring i de polske Tatrafjellene

Tirsdag. Med sommerfugler i magen, forberedet vi oss til dagens spennende aktiviteter. På med skibukser, ullundertøy og fleece, frem med GoPro og speilreflekskamera.

Dette ville uten tvil bli feriens store høydepunkt for oss begge. Lenge hadde vi gledet oss til denne utflukten, en nydelig liten vinteraktivitet som for oss som bor i Sør-Frankrike er noe av det mest vintereksotiske og romantiske man kan gjøre.

Tenk at vi endelig hadde fått anledning til å få være med på hundekjøring og kanefart. Førstnevnte hadde jeg nesten gitt opp, etter å allerede ha forsøkt å reservere hundekjøring to ganger tidligere, begge tilfeller i Norge, hvorav begge ble avlyst grunnet dårlig vær. 

Den engelskspråklige guiden fra BazaTatry hentet oss som avtalt utenfor leiligheten vår klokka halv to, og kjørte oss videre opp til Bukowina, området hvor vi skulle få møte hundene.

Kjærester fjellet

En halvtimes kjøretur ga oss tid til å bli kjent med vår hyggelige guide, en sørafrikansk kvinne i trettiåra som flyttet til Polen for åtte år siden for å jobbe med sin store lidenskap, fjellsport og turisme. I Zakopane finnes det uendelig med muligheter for oss som jobber i reiselivsnæringen, bekreftet hun. Fart og spenning med firhjuling og fotturer i fjellet på sommeren, skisport og hundekjøring på vinteren, såkalte food tours i sentrum, fotokurs i naturen, bare kreativiteten setter grenser.

Jeg spurte henne om det var vanskelig for en sørafrikaner med afrikaans som morsmål å lære seg polsk. Selv for meg som har vokst opp med polsk mor, er språket enormt komplisert på alle mulige måter, forklarte jeg. Hun lo. Jeg har bodd her i åtte år og synes fortsatt det er ukomfortabelt å snakke polsk, selv om jeg nå forstår språket, sa hun.

Grunnet snømangel denne vinteren, ville ikke programmet gå nøyaktig som forventet, fikk vi vite. Guiden forklarte videre at hundekjøringen som vanligvis ble arrangert like utenfor landsbyen Chochołów, var nå blitt flyttet 30 kilometer lenger øst, til et område hvor snøen ikke hadde smeltet bort enda. Vi ble også gjort oppmerksom på at de fleste av huskiene ikke var i form til å dra på sledetur i denne milde temperaturen, og var derfor blitt byttet ut med vorstehhunder for anledningen.

Guiden forsikret oss om at vi i det minste skulle få rikelig med tid til å hilse på hver eneste en av de mange huskiene (både Alaska og Sibirsk), polarhunder som visstnok har en tendens til å bli late og umotiverte i solskinn og plussgrader.

IMG_20200130_213139

Unormalt varme vintre har det siste tiåret tvunget turistnæringen i Tatrafjellene til å tenke nytt og tilpasse seg et mer uforutsigbart klima. Et godt eksempel er hundesleder og hestesleder med hjul, på milde dager hvor snøen uteblir. Hvorvidt reserverte utflukter som skiturer og snøscooterturer blir erstattet med fotturer og sykkelturer (eventuelt firhjuling), vet jeg ikke.

Vi ankom Bukowina. Bjeffing og uling lød fra alle kanter, Julien og jeg fikk en varm velkomst av flere av de mange hundene, både de som skulle trekke sleden og de som skulle bli igjen ved startpunktet.

Førstemann ut på en to kilometers sledetur ble min kjære. Med GoPro i hånda, suste han av sted med den polske kusken og forsvant i det fjerne, gjennom tåke og hvitt terreng. Klar stod jeg med fotoapparat for å ta bilde av hans store glis der han ti-femten minutter senere kom tilbake.

Etterpå var det min tur. Også jeg tok med meg GoPro på tur, og filmet mesteparten av sledeturen. Denne gang stod min kjære klar med kamera, lykkelig smilte jeg fra turens start til ende. Selv med snø sprutende i ansiktet fra alle kanter, selv om turen fint kunne vært dobbelt eller trippelt så lang, dagen var ikke engang halvferdig og likevel var feriens definitivt beste dag akkurat denne. Uten tvil.

Hundekjøring Zakopane

Vi benyttet oss av vår siste anledning til å kose med de nydelige hundene, før vi dro videre til utfluktens neste aktivitet, ostesmaking på en tradisjonell fjellhytte-og røykeri hvor den regionale osten Oszczypek produseres. Mer om det senere!

IMG_20200130_213415

IMG_20200130_213827