En romantisk kveld med Michelinstjerne-middag

Til jul ga jeg min kjære et ganske spesielt gavekort, en helaften med ni-retters middag og tilhørende vinpakke hos Sept, en moderne Michelinstjerne-restaurant i sentrum av Toulouse.

Med dette gavekortet reserverte vi et bord for to, vi hadde bestemt oss for den tjuesjette mars, da vi hadde store planer om å feire våre fem år som kjærester.

Men, i mars kom coronaen og samfunnet ble totalt nedstengt.

Ingen restaurantbesøk, ingen mulighet til å feire noen andre steder enn hjemme, gavekortet ble lagt på is.

I går kveld, åtte måneder etter jul, fikk Julien endelig tatt i bruk dette gavekortet som jo var en like stor glede for meg som for ham, en gave fra meg til oss begge. Den lille luksuriøse restauranten Sept ligger vis-à-vis den flotte basilikaen Saint-Sernin, et av byens mest kjente landemerker.

For anledningen pyntet jeg meg med rød kjole og røde pumps, han med hvit polo og marineblå shorts. En solfylt sommerkveld som vi med stor takknemlighet så frem til å nyte, med champagne til apéritif før et stjernevinnende ni-retters måltid ble servert.

Skåling og feiring

Vår første smakebit, kveldens første lille kunstverk, bestod av røkt Burrata-iskrem med vegetabilsk kull og olivenolje, en liten appetittvekker med en underlig gråfarge, fløyelsmyk konsistens og god kremet smak.

Burrata med vegetabilsk kull

Servitøren plasserte deretter et lite skrin foran oss på bordet, og åpnet nederste skuffe hvor to tarteletter med flamberte sardiner hvilte på en seng av linser. Personlig liker jeg ikke smaken av sardiner, men på restauranter som dette smaker jeg likevel absolutt alt i håp om at enhver ingrediens kan smake godt om den bare er tilberedt på et spennende vis, av noen som virkelig har peiling på mat, noe en stjernekokk selvfølgelig har.

I øverste skuffe lå fire tyntskårede skiver norsk fenalår, noe som selvfølgelig fikk meg til å smile og bryte ut “ja, fenalår kjenner jeg godt til”. Snikskrytende forklarte jeg at jeg er norsk, noe som fikk servitøren til å smile henrykt. Hun spurte meg om hun uttalte ordet riktig, det gjorde hun. Fenalår.

Fenalår

Fra sardiner (som dessverre fortsatt ikke falt i smak) og norsk spekemat til en vegetarisk smaksopplevelse. Sørfranske tomater tilberedt på flere ulike måter; confit, soltørket, marinert, fermentert, presset, skummet og servert sammen med en gin-basert Bloody Mary. Forfriskende, lett pikant og sommerlig!

Tomat på ulike måter

Kveldens neste smakebit forførte våre neser med sin intense duft av røkt timian. Tynne røkte skiver biff fra Kagoshima i Japan, biffbuljong med shiitake og laurbærblader og en baozi (dampet bolle) med fyll av stekt oksekinn. Saftig og mørt kjøtt i fin harmoni med sine røkte urter og shiitakesopp.

Japansk biff

Enda en fransk-asiatisk fusjon ble servert som neste smårett, japanske somen-nudler med kantarellsaus og ristede hasselnøtter, en saus så god og nudler så delikate at jeg gjerne kunne ha spist fire porsjoner til. Minst.

Nudler kantarellsaus

Fra kantareller og hasselnøtter beveget vi oss videre til havet, med flyndrefilet på hvite bønner, servert med russisk kaviar og mousse av Veuve Clicquot fra 1986.

Flyndre og kaviar

Vi fikk deretter servert kveldens første dessert, sorbet av rødbeter og vodka, servert med ferske røde og gule rødbeter, knasende karamell og crumble av mørk sjokolade. Rødbetenes jordaktige smak i kombinasjon med søt karamell og sjokolade ble litt for merkelig for meg, Julien var heller ikke overbegeistret. Dessverre.

Dessert rødbeter

Neste dessert kunne jeg derimot ha forsynt meg fra flere ganger, hadde muligheten vært der. En deilig mandelterte med matcha og sjokolade, en himmelsk avslutning på et nydelig måltid.

Mandelterte

Det vil si, avslutning før den definitive avslutningen, servert i det som lignet et smykkeskrin i velour, lå to sjokoladekuler med fyll av sjokolademousse og tørket chili.

Sjokoladekuler

Fint er det å kunne unne oss selv og hverandre slike spesielle matopplevelser fra tid til annen, både her i Toulouse og utenfor byen vår. Gjerne skulle jeg ha likt å besøke også noen av stjernerestaurantene der hjemme i Norge…om muligheten en dag byr seg (og coronaen gir seg).

Rød sommerkjole

Om kjoler, symbolikk og en ettermiddag i romantiske omgivelser

En ny hetebølge har skylt over Frankrike de siste ukene, og jeg forlater knapt leiligheten i disse dager.

Bare på tirsdag, da jeg hadde mitt første møte med pôle emploi (den franske versjonen av Nav) angående mine karrieremål og kursplaner, såvidt på onsdag da jeg handlet frukt og grønt fra markedshallen i Saint Cyprien, og til slutt på lørdag da Julien og jeg dro til Grenade for å hente den ferskenrosa kjolen min hos skredderen.

En langermet kjole med bare skuldre og tyllskjørt dekorert med perler, en kjole kjøpt på nettportalen Etsy for allerede ett år siden. I en eske på soverommet ligger et matchende brudeslør, også fra Etsy, som jeg lenge hadde vurdert å bruke, selv om jeg faktisk ikke er noe begeistret for slør i det hele tatt. Etter mye om og men fikk jeg til slutt bestemt meg, og vil heller pynte meg med en diskré blomsterkrans og løse krøller.

Da jeg først kjøpte dette ferskenrosa brudesløret mitt, så jeg på det som et symbol på noe tradisjonelt og ekte, denne ideen om å bevare gamle tradisjoner og krydre dem med en moderne vri.

At kjolen som skal brukes i bryllupets første del, den administrative seremonien i tinghuset, skulle ende opp med å være nettopp rosa, er ingen tilfeldighet, men en soleklar og gjennomtenkt avgjørelse lenge før vi i det hele tatt hadde begynt å planlegge bryllupet vårt. Fargen er en hyllest til min mor som også giftet seg i rosa, da hun først kom til Norge og giftet seg med min far. Hennes var riktig nok fuchsia og ikke fersken, og var et resultat av for dårlig råd til å kunne kjøpe seg en ordentlig brudekjole, i et relativt fargeløst og lite inspirerende butikkutvalg i Stavanger på åttitallet.

Jeg setter utrolig stor pris på hvor heldig jeg faktisk er, som ikke bare har én, og heller ikke to, men tre ulike kjoler som alle har blitt tildelt forskjellige roller for den store dagen. Den ferskenrosa skal brukes i tinghuset, den hvite prinsessekjolen skal brukes på slottet, og til slutt, en kort tyllkjole som jeg vil skifte til når måltidet er over og dansegulvet står for tur.

Akkurat som den ferskenrosa kjolen, ønsker jeg å levere også den korte tyllkreasjonen inn til skredderen i Grenade, for å gi kjolen et romantisk løft med 3d-broderi og mer volum. 

Innsjø

Etter lørdagens tur til skredderen i Grenade for å hente den første kjolen, dro vi videre til et sted som heter Aussonne for å spise lunsj på den flotte nye restauranten Lac du Bistroquet, et moderne (og uten tvil romantisk) spisested med bare noen meters beliggenhet fra vannkanten, en stor innsjø i naturskjønne omgivelser. 

Lac

Eieren av restauranten er en bekjent av Julien, en tidligere kollega som takket farvel til flyindustrien lenge før coronakrisen og alle oppsigelsene i bransjen, for å drive restaurant sammen med sin far.

Med munnbind og avstand ble vi stående og prate, om restauranten og Airbus og Covid 19. “Med en utsikt som denne har jeg absolutt ingen grunn til å klage, jeg har det travelt men jeg har det temmelig bra”, sa han fornøyd der han speidet utover lokalet.

Servering

En servitør introduserte seg som Kévin og ledet oss til et bord for to. Vi bestilte cornflakes-panert kylling med urtesaus, en salt versjon av arme riddere med tomat og mozzarella på deling, i tillegg til tataki av tunfisk til Julien. Selv liker jeg ikke smaken av tunfisk uansett hvor godt marinert det måtte være.

Småretter

Forfriskende cider og stekende sol, ren idyll på en altfor varm ettermiddag. Nysgjerrig, sjekket jeg værmeldingen for Stavanger, atten grader og regn. Er det bedre eller verre med trettisju grader og femti prosent luftfuktighet, undret jeg, der jeg svettet gjennom de hvite klærne.

Heldigvis har jeg ikke planlagt å gifte meg i august, den varmeste måneden her i det solfylte Sørvest-Frankrike.

Hvite blonder

Vingårder og sommerplaner i endring

Et siste innlegg fra junimånedens nest siste helg, før jeg spoler videre ei uke frem i tid.

Fornøyde, etter et hyggelig måltid med lokale oster og spekemat på vinbaren som tilhører hotellet La Maison des Consuls, ved markedsplassen i den sjarmerende byen Mirepoix, kjørte vi videre til en vingård bare tretten kilometer unna byen, ved foten av Pyreneene, fjellkjeden som skiller Frankrike fra Spania.

Landskap

Domaine des Coteaux d’Engraviès ville ha vært umulig å finne frem til uten moderne teknologi som hjelpemiddel. Bortgjemt mellom skog, landbruk og grønn natur, opp en smal landevei, disse upraktiske landeveiene som strekker seg gjennom Pyreneene Nasjonalpark, landeveier hvor det svinges som i en slalomløype.

Vår lille vinsmaking ville herved bli helgens siste utflukt, en siste plan for dagen før hjemreise.

Jeg ønsket å besøke nettopp Domaine des Coteaux d’Engraviès ettersom det er en prisvinnende vinprodusent med svært gode anmeldelser (Médaille d’or, Concours international du salon Millésime bio 2020). Generelt elsker jeg vin laget av druesorten syrah, kraftig vin med intense aromaer og toner av kirsebær og lakris. En fin avslutning på en spennende helg, med vinsmaking i vakre omgivelser, og en tilhørende nydelig utsikt mot vingårdens drueranker.

Å bo i Frankrike har sine fordeler, uten tvil.

Vinhp

Fordeler som flotte kjøreturer gjennom naturskjønn landlig idyll, noe vi fikk kose oss med de første tre kvarterene av søndagens hjemreise. Smale landeveier og kilometervis med drueranker.

Vi lyttet til musikk på radioen, til den nye låta til det franske bandet Indochine, nos célébrations, våre feiringer. Personlig foretrekker jeg låtene la vie est belle og j’ai demandé à la lune. Vakker poprock med meningsfulle tekster.

Indochine, favorittbandet til en kollega, rettelse, tidligere kollega, som hadde planlagt å reise til Paris i sommer for å se dem live. Han skulle ta seg to dager fri fra jobb og overnatte på trestjerners hotell ved Gare de l’Est. Nå har hverken han eller jeg en jobb å ta fri fra eller en konsert å se frem til. Jeg hadde jo også billetter til ulike konserter, arrangementer som har blitt utsatt til neste sommer. 

Det er rart å tenke på at alt av sommerens planer, ferieturer, konserter, ja, selv arbeidsplassen min nå er historie. Heldigvis har vi fortsatt helsen i behold, heldigvis har vi råd til å endre våre ferieplaner, bestille overnattinger og utforske turistattraksjoner, småbyer og gøyale aktiviteter innenfor landets og regionens grenser. Det er jo strengt tatt ikke nødvendig å reise ut av Occitanie når regionen uansett kan by på absolutt alt vi kunne ønske oss og litt til.

Drueranker Frankrike

Jeg har en lang liste over ting jeg ønsker å gjøre denne sommeren, og jeg er hundre prosent sikker på at jeg ikke kommer til å rekke halvparten engang. La meg likevel dele denne listen, i håp om at den vil motivere meg selv og kanskje inspirere andre på et eller annet vis.

I Toulouse ønsker jeg å…dra på sightseeing-cruise langs Garonne-elven og Canal du Midi. Spise småretter og drikke vin på L’écluse og nyte utsikten mot slusene.

I nærheten av Toulouse ønsker jeg å…besøke landsbyen Lautrec i øst eller kjøre vestover til Gers for å se kilometervis med solsikkeenger i full blomst.

Ved Pyreneene ønsker jeg å…ta turskoene fatt og gå tur rundt den store flotte innsjøen Lac d’Oô. Besøke den historiske byen Foix. Overnatte i ei koselig tømmerhytte på fjellet. Spise ost, masse ost fra Ariège.

Ved Middelhavskysten mellom Perpignan og Sète ønsker jeg å…spise lunsj på fiskerestaurant i en liten havneby, uteservering med utsikt mot sjøen. Dra på båttur om muligheten melder seg. Spasere barfot langs ei sandstrand. Bade.

Ellers ser jeg frem til å fortsette sommeren med enda mer grilling og piknik i lokale parker, flere sykkelturer, lettleste sommerromaner, dagsturer og helgeturer, iskrem og oppskåret melon. 

Hatt

Takterrassebar, fine øyeblikk og usikkerheten rundt fremtiden

Forrige uke, da Julien sine foreldre var på besøk hos oss i Toulouse, tok vi oss flere turer til sentrum på ettermiddagstid for å få mest mulig utbytte av tiden vår sammen. De tidlige ettermiddagstimene ble forrige tirsdag tilbrakt på Ma Biche sur Le Toit, den trendy takterrassebaren på toppen av det luksuriøse stormagasinet Galeries Lafayette, før vi dro videre til vinbaren Chez Aude, anbefalt av eierne av vingården Château Adélaïde hvor vi forrige måned leide hytte og deltok på vinsmaking.

Forrige uke var ikke bare en hvilken som helst anledning til å kose seg med god mat og drikke etter endt arbeidstid, forrige uke begynte jeg også med sakte steg å forberede meg på å si au revoir til det gamle og omfavne starten på det ukjente. En smule på forskudd, vel å merke.

IMG_20200702_145851

Først denne uken, tirsdag, junimånedens siste dag, takket jeg farvel til det som i over to år har vært mine daglige arbeidsrutiner, min faste arbeidsplass og trygge stabilitet.

En ny hverdag hvor absolutt alt er mulig, venter meg nå.

Frem til onsdag neste uke har ledelsen gitt meg betalt fri, før den nye avtalen iverksettes, en avtale hvor jeg månedlig i ett år vil få omtrent samme beløp inn på konto som min nåværende lønn, inkludert tilbud om betalt omskolering og kursing etter eget ønske.

De siste ukene har jeg tenkt mye, lenge og nøye over hvilken retning jeg ønsker å gå når det gjelder utdanning.

Grunnet visse omstendigheter, sikter jeg meg mot en yrkesretning som kan tillate meg å enten jobbe frilans, starte min egen bedrift eller tilpasse meg uforventede flytteplaner på midlertidig basis. Min forlovede står nemlig også i fare for å miste jobben nå som Airbus lider enorme økonomiske tap og planlegger å si opp enda flere arbeidstakere (fem tusen for å være nøyaktig) som følge av coronakrisen.

Da han for over to år siden signerte arbeidskontrakten med bemanningsbyrået, hadde han aldri sett for seg at det å samtykke til å bli flyttet til en annen del av landet om nødvendig, skulle risikere å bli vår virkelighet. Foreløpig vet vi ingenting, hvorvidt han vil beholde jobben i Toulouse, om vi vil måtte flytte og starte på nytt igjen et annet sted, eventuelt når, vi vet ingenting.

En ting er likevel soleklart, jeg vil være der ved hans side, uansett hva som skjer.

Alt dette vil jeg selvsagt forklare rådgiveren på Pôle emploi (franske NAV) når jeg etter endt ferieuke vil møte opp med papirene fra arbeidsgiveren min og diskutere utdanningsmulighetene mine.

Takterrassebar

Tilbake til et hyggeligere tema, forrige tirsdag, den solfylte ettermiddagen med cocktails på takterrassen. Min kommende svigermor og jeg koste oss med hver vår cocktail du moment, grapefruktjuice, bringebær og vodka med smak av roser, en blanding av ingredienser som resulterte i en smak som lignet syrlig smågodt.

Uteliv Toulouse

Fra Ma Biche sur Le Toit får man en nydelig utsikt over la ville rose, teglstein over alt. Gamle sjarmerende Toulouse, jeg har ikke lyst til å flytte bort herfra. Fra alt dette.

Takterrasse Toulouse

Fra rooftop til bar à vin, vi ønsket kvelden velkommen på uteserveringen til vinbaren Chez Aude.

Chez Aude

Vi smakte regionale viner, deriblant fra Château Adélaïde som vi jo kjenner godt til, og nøt et lekkert plateau de fromages et charcuteries som i tillegg til ost og spekemat inneholdt stekte poteter og smakfulle kjøttboller.

Før vi trasket rolig hjemover, spanderte jeg iskrem på mine kommende svigerforeldre og min fremtidige ektemann. Iskrem i beger, med smak av sjokolade og mint, ofte lurer jeg på om jeg tilhører en ekstremt liten prosentandel som faktisk liker denne smaken.

Iskrem Toulouse

Vi spaserte hjemover, over Pont Neuf og gjennom nabolaget Saint Cyprien. Jeg håper alt vil ordne seg både for min kjære og meg, at han vil beholde sin nåværende jobb, at jeg vil lykkes med mine fremtidige prosjekter, at vi vil slippe å måtte forlate vårt kjære Toulouse.

Jumpsuit rosa

 

Fin liten bistro og fremtidsplaner i Frankrike

Halspastiller og papirlommetørkler, skjerf rundt halsen og tykk ullgenser på overkroppen, det irriterte meg å måtte tilbringe lørdagen slik, trøtte øyne og sår nese. Jeg tørket mine fuktige nesebor, der de rant som en baderomskran på et offentlig toalett. Som de fleste her i Frankrike, har også jeg fått som uvane å klage over alle mulige trivielle ting, kall det gjerne en kjip form for integrering i det franske samfunnet.

På våren sliter jeg med pollenallergi, på sommeren er det myggstikk og skumle veps som plager meg, på høsten og vinteren er det forkjølelse som er problemet.

I det minste kan jeg vel trøste meg med at om dette er noen av de større frustrasjonene jeg har i livet, så har jeg det faktisk rimelig greit.

Uteliv

Lørdagen ble, som de fleste lørdager, tilbrakt i sentrum av Toulouse, hvor vi så frem til å kose oss over et fint restaurantmåltid sammen med hans foreldre som var kommet på helgebesøk fra Paris. Vi hadde i utgangspunktet reservert bord på en av våre favorittbistroer i byen, Cosy Caffe i nabolaget Carmes, men ble oppringt av restauranteieren kvelden før, kokken hadde pådratt seg influensa og bistroen ville derfor holde stengt resten av helgen.

I samme nabolag ligger heldigvis en annen liten bistro som både Julien og jeg liker godt, Les 2 Font La Paire, hvor vi fikk reservert husets siste ledige bord. En fin liten bistro kjent for sin flittige og moderne bruk av det som franskmenn kaller légumes oubliés, de grønnsakene som man kjenner best fra gamle bortglemte oppskrifter og tradisjonell husmannskost.

Før restaurantbesøket tok vi oss en liten spasertur gjennom sentrumsgatene, vi vandret gjennom smale og brede gater og pratet om bryllupet som etter hvert begynner å nærme seg med stormskritt.

Apropos bryllup, sa min kommende svigermor og pekte i retning vindusutstillingen til den lokale lille brudesalongen Diva. En merkelig utstilling, hvor korsetter, kostymelignende antrekk og ulike prinsessekjoler prydet vinduene.

Brudek

Vi trasket videre, samtaleemnet gikk fra bryllup til jobb, om mitt ønske om å søke etter noe nytt til høsten, eventuelt forsøke å flytte internt i bedriften. Vi pratet om språkkurs, kompetanse og muligheter for faglig påfyll, vi pratet om hobbyer og livets mange små gleder.

Hans foreldre fortalte oss om deres potensielle planer om å flytte nærmere oss, bort fra Paris, selge huset og pakke ned et helt liv i håp om en ny og bedre start i det solrike syd. De vil ha større hage, grønnsakshage, hun vil male landskapsbilder og han vil dyrke tomater.

Vi pratet også om vårt felles ønske om kjøp av bolig, hvor høyt både Julien og jeg ønsker å eie leiligheten vi har leid de siste to årene, hvor knyttet vi er til Toulouse og nabolagene Saint Cyprien og Carmes, hvordan ingen av oss ønsker et liv lenger unna sentrum enn disse to kilometerne. Et stort hus med stor hage er absolutt ikke noe som appellerer til meg, jeg som hverken har grønne fingre eller behov for et stort areal å bo på, jeg som foretrekker å være ute blant mennesker fremfor å tilbringe tid hjemme.

Vi hang fra oss yttertøyet ved inngangspartiet til bistroen, og ble ledet til et rundt bord i hjørnet av lokalet. Servitøren ga oss hver vår meny, hvor vi fikk valget mellom forrett+hovedrett, hovedrett+dessert eller et tre retters måltid. Vi kunne velge mellom tre forskjellige forretter og tre forskjellige hovedretter, fisk, kjøtt eller vegetar.

Pastinakk

En liten vegetarisk mise en bouche ble servert mens vi ventet på våre forretter. En liten smakebit i form av pastinakkrem med valnøtter, servert i små glass med bittesmå teskjeer.

Gravlaks

Vi diskuterte vin, skulle vi velge rød eller hvit, min kjære og hans far hadde begge bestilt gravlaks med rødbetkrem til forrett, hans mor og jeg bestilte begge stekte rosenkål fylt med finhakket andekjøtt og saus av kumquat og appelsin.

Rosenkål

Vinvalget falt til slutt på en fruktig sørfransk hvitvin fra Languedoc, området hvor så mange andre av mine favorittviner kommer fra.

Mønstret tallerken

Til hovedrett fikk jeg servert filet av lake med sataysaus (asiatisk peanøttsaus) og krem av kokosmelk, med grillet polenta og røkt blomkål, etterfulgt av en vanvittig deilig dessert, sjokoladekuppel fylt med lys sjokolademousse på kjeksbunn, servert med en kule peanøttiskrem og hakkede nøtter. Jeg nøt hvert eneste sekund av denne nydelige tre retters drømmen, servert på fine tallerkener i ulike farger.

Sjokoladekuppel

En gang langt frem i tid, har også jeg lyst på fine fat, når vi en dag eier en egen leilighet med større skapplass. Kanskje eier vi også potteplanter og et ordentlig spisebord. En ekstra bokhylle og litt kunst på veggene ville også vært fint.

IMG_20200223_134110

 

En tredje Halloween i Toulouse på vårt vis

31. Oktober. For tredje gang feirer jeg Halloween i Toulouse, et tredje år hvor han og jeg kler oss i helsort fra topp til tå(med unntak av yttertøyet), fordi utkledningsentusiasmen ikke strekker seg lenger enn til valg av fargekode. Dessuten er det ikke så vanlig for voksne i Frankrike å kle seg ut, ikke til en like stor grad som i enkelte andre land.

En tredje Allehelgensaften hvor vi etter egen tradisjon, har planer om å ta en liten tur til sentrum for å kose oss med hver vår cocktail på et av byens utesteder, før vi avslutter kvelden hjemme på sofaen med skrekkfilmmaraton og store mengder godteri.

Lenge er det siden sist jeg sotet øynene, men når vi først skal feire Halloween på den stilige cocktailbaren La Maison, som for kvelden har blitt transformert til et maison hantée (hjemsøkt hus), lar jeg sminkekostene få jobbe litt. Stripete bukser, sort body og store gotisk-inspirerte øredobber, gjerne skulle jeg ha malt neglene sorte eller i mørk og mystisk vinrød, men tiden strekker ikke til. Det gjør heller ikke motivasjonen.

Peis

Etter en altfor rolig dag på kontoret, en siste arbeidsdag før fransk helligdag og langhelg står for tur, føles det fint å komme hjem fra jobb, vente på min kjære, slappe av en liten time på sofaen i stua, før vi sammen beveger oss videre til et sentrum dekorert med gresskar og kunstig spindelvev, et overskyet sentrum med regnvåte brosteingater. Vi spaserer i retning den spennende godteributikken Glup’s hvor vi skal handle inn godteposer til kveldens filmmaraton.

Godteri

Selv forsøker jeg å være en smule moderat, der jeg  plukker ut bare det godteriet jeg har aller mest lyst på, og det i bittesmå mengder. Julien, på sin side, fyller posen med absolutt alt, vi ender til slutt opp med ett kilo smågodt, hvorav kanskje to hundre gram er mitt. De ansatte i butikken er begge utkledd som hekser med store trekantede hatter, mens sikkerhetsvakten ved inngangsdøra er utkledd som trollmann.

I løpet av de femten minuttene tilbrakt i godteributikken, har sola gått ned og blitt erstattet med sort nattehimmel. Som hvert år, blir jeg negativt overrasket når tiden er inne for mørketiden å melde sin ankomst.

Jeg liker ikke vinter, mørke og kulde. Evig takknemlig er jeg derfor for høytider som Halloween og Jul, lysglimt av noe fint og varmt, tradisjoner og dekorasjoner, en nødvendighet midt oppi denne mørke og dystre årstiden.

Skjelett

Vi spaserer videre til den vanligvis svært hjemmekoselige baren La Maison, hvor vi nå hilser på et skjelett ved inngangspartiet. En kvinne utkledd som djevel viser oss til et bord med myke komfortable stoler, ikke langt unna peisen som nå varmer det lille lokalet, et lokale som for kvelden er dekorert med spindelvev i taket, innrammede fotografier fra diverse skrekkfilmer på veggene og blodige håndavtrykk på vinduene.

La maison

Julien bestiller kveldens Halloween-spesial, en cocktail basert på vodka, eple og cranberry. Selv går jeg for en av husets signaturcocktails, vodka love heter den, med jordbærjuice og jordbærlikør. Vi bestiller også et brett med spekemat, en liten apéro som nytes over god musikk, fengende rockehits og stemningsfull filmmusikk fra skumle filmer, vi koser oss så mye at vi bestiller oss hver vår drink nummer to, Bloody Mary denne gang.

Utested

Før vi drar hjem, bestiller vi mat på et fast-food sted som ligger i samme gate som baren, den vietnamesiske street food restauranten Le Kiosque, hvor jeg spiser kylling med sitrongress og han spiser svinekjøtt med vietnamesisk karamellsaus. Et rimelig måltid med god smak, en fin måte å avslutte vår lille bytur.

Vietnamesisk mat

Hjem, kjære hjem, vi koser oss i sofakroken med zombiefilmer på TV-skjermen og godteri på bordet. Godt pakket inn i pledd, sammen med mannen jeg har skapt disse fine tradisjonene sammen med.

Halloween feiring

Sjokolademarked, matglede og varme oktoberdager i Frankrike

Été indien, Indian summer eller husmannssommer som det heter på norsk, før også nordmenn begynte å bruke den engelske varianten av uttrykket. Å bruke dette begrepet her i Toulouse blir på mange måter feil, da det slett ikke er uvanlig med varme høstdager her i det franske sørvest, men stadig dukker likevel ordene été indien opp i samtaler om været, om disse deilige varme oktoberdagene.

Jeg elsker å spasere de to kilometerne inn til sentrum når gradestokken viser langt over tjue varmegrader, forbi nabogata Rue Molière, oppkalt etter et av 1600-tallets store kulturpersonligheter, komedieforfatter og skuespiller Jean-Baptiste Poquelin, bedre kjent som nettopp Molière.

Toulouse bilder

Jeg elsker når jeg etter en slitsom arbeidsuke kan sette meg på et av nabolagets mange uteserveringer sammen med min kjære, uten jakke og ingen behov for varmelamper eller pledd, spise tapas og drikke rødvin, noe jeg utvilsomt har sett frem til hele uka. Fredager, spesielt dager som forrige fredag, dager hvor alt som jeg drømmer om på dagtid, der jeg sitter ved datamaskinen på kontoret, går nøyaktig etter planen. Timene telles ned, jeg gleder meg til god mat, godt selskap og fint vær.

Pinchos

Lørdager er en litt annen historie, en liten utfordring sådan. Lørdager handler mer om tilpasning, hvor vi som bor i Toulouse blir anbefalt å holde oss unna enkelte deler av sentrum fra klokka to til rundt sju, for å unngå å bli gasset med tåregass eller jaget bort av politiet som løper etter flere hundretalls demonstranter gjennom sentrumsgatene. Vi som bor her har etter flere måneder med samme vals uke for uke, vendt oss til denne dansens rytme. Vi har lært å akseptere at lørdager tilbrakt i sentrum betyr å måtte løpe i dekning fra tåregassens sviende skyer, og ta handleturen og lunsj eller kaffebesøk lenge før klokka to.

Jeg velger å se på det positive i det hele, da situasjonen tross alt gir meg en motivasjon til å stå opp tidlig og få mest mulig utbytte av dagen. En fin spasertur tidlig på formiddagen, før jeg koser meg med kaffe latte og et kakestykke på en salon de thé eller på kaffebar, begge finnes det et enormt utvalg av her i Frankrikes fjerde største by.

På kveldstid vender vi tilbake igjen til hjertet av sentrum, som oftest for å besøke en ny restaurant, fransk gastronomi eller noe mer eksotisk, om vi skulle lengte etter å sende smaksløkene på en spennende reise til Libanon, Karibien, Korea eller hvor enn det måtte være.

Brunsj

De siste søndagene har gått til å nyte deilig brunsj og fine samtaler sammen med gode venner. Forrige søndag ble vi invitert av våre venner Cindy og Johan, som tok oss med til sitt favorittsted, den koselige tesalongen Jardin des Thés på Place Saint-Georges i sentrum.

Chocolatiner

Croissanter og chocolatines, ristet brød og syltetøy, kaffe og kakao, etterfulgt av valget mellom husets salte muffins, scones eller pai, alt servert sammen med en frisk salat. Julien bestilte husets moussaka-pai og selv gikk jeg for muffins med bacon og emmentalost.

Salte Muffins

Etter muffins og salat, fikk jeg velge meg et kakestykke fra dessertmenyens store fristende utvalg. Banoffee, bringebær-og pistasjekake, sjokoladekake, mulighetene var mange. Valget falt på eplekake med kanel, et sjeldent funn her i hjemlandet til den historiske tarte tatin, oppned-eplekake med karamell, franskmenn elsker kombinasjonen eple og karamell. Alt som inneholder store mengder kanel er derimot noe uvanlig her i Frankrike, med unntak av i Alsace-regionen (som grenser til Tyskland).

Eplekake

Etter brunsjmåltidet besøkte vi Marché du Chocolat, et lite sjokolademarked som årlig arrangeres på Saint-Georges plassen. En gruppe chocolatièrs laget flotte skulpturer i lys og mørk sjokolade, blomster og dyrefigurer, en søt liten overraskelse som fikk den ett år gamle sønnen til våre venner til å smile, der han observerte kunstnerne i arbeid.

Sjokolade

En himmel totalt blottet for skyer, vin og tapas på uteservering, formiddagskaffe og søndagsbrunsj, deilige er disse oktoberdagene.

Sjokolademarked Toulouse

Nok en uke som suser forbi i Toulouse

Nok en uke seiler forbi, en uke bestående av både solskinnsdager og regnværsdager, med kroppen full av myggstikk, hodet fullt av tanker, hjertet fullt av følelser. Jeg tar meg selv i å bli overrasket over at det allerede nå er fredag igjen, vinket vi ikke nettopp farvel til søndagen som var?

Og hvilken deilig søndag det var!

En søndag under blå himmel og tjuefem varmegrader, late morgentimer og nyvasket sengetøy, jeg ligger i armkroken til min kjære med øynene lukket, en grasse matinée før vi nyter en sen frokost ute på balkongen, et must på slike deilige sensommerdager. Jeg slenger på meg mitt enkleste sommertøy, slitte blå olashorts og en simpel hvit t-skjorte, vi løper ut i boden for å hente syklene våre, sammen skal vi omfavne ettermiddagen, den friske luften og grønne naturen, en fin liten tur langs Canal du Midi, søndagsdate på sykkeltur.

PICNIC_20190906_185940951

Gjennom den røde mursteinkledde bydelen vår, Saint Cyprien, forbi nabolagets spennende markedshall, forbi vårt favorittsted for en godt variert brunsjbuffet, Les Chimères, forbi lokalene som snart vil huse en ny libanesisk restaurant, og lokalene hvor et supermarked har blitt erstattet med en stilig Concept Store ved navn Hors Ligne, et kunstgalleri-og cocktailbar som selger sesongens kuleste joggesko og sukkulenter i pastellfargede potter. Videre sykler vi, og snart forlates det urbane, moderne og de asfalterte sykkelstier til fordel for busker, trær og smale grusveier.

Kaktus

Vi sykler langs Garonne-elven og passerer mennesker som er ute på fisketur, andre på joggetur, noen på luftetur med sine firbente venner. Videre følger vi Canal du Midi, forbi de mange kanalbåtene, husbåter og restaurantbåter, jeg mimrer tilbake til tiden i Paris, da Julien og jeg først ble kjærester, til den magiske kvelden da han tok meg med ut på gastronomisk middag på en fin restaurantbåt akkurat som disse, den fineste av de mange båtene langs elven Seine, vi drakk champagne og beundret synet av Eiffeltårnets glitrende lys mot den sorte nattehimmelen.

Canal du Midi

Mandag, tirsdag, onsdag, rutinene distraherer oss fra drømmende tanker og stjeler både tid og energi som vi helst ville brukt på annet enn kun disse kjedelige gjøremålene, det nødvendige, disse lange arbeidsdagene, husarbeid og plutselige ærend som må prioriteres. Lista er lang over saker vi ikke tar oss tid til, men vi rekker likevel å reise av sted med varebil for å hente den nye sofaen vår, en deilig investering, denne nyinnkjøpte hjørnesofaen i kunstig skinn.

Torsdag ettermiddag trosser jeg igjen trøttheten, selv med såre øyne og en kamp mot øyelokkenes ønske om å lukkes og lede meg til et fjernt univers, til drømmer langt borte fra virkeligheten. Jeg spaserer fra busstasjonen i nabolaget vårt, og videre inn til kjernen av sentrum for å titte i butikker og handle med meg et par gaver fra meg til meg selv, jeg vil støtte de lokale små butikkene, bidra til å holde dem i live.

Shopping Toulouse

Jeg kjøper meg et par turkise øredobber og matchende armbånd fra Etyo, en liten boutique i sentrum av Toulouse, som selger flotte aksessoirer i friske farger. Videre besøker jeg diverse bokhandlere, jeg ønsker å kjøpe meg et par franske diktsamlinger, gjerne noe moderne til en forandring, Store klassikere, slik som Charles Baudelaire sine verk, har jeg jo nemlig fått i gave av min kjære (hans ungdomsskolepensum, mine gullskatter).

Bokhandel

Trøttheten får til slutt overtaket, øyelokkene føles tyngre og tyngre, jeg tar metro hjem for å legge meg og hvile. Hjemme alene, Julien er fortsatt på jobb. Når jeg våkner, våkner jeg til duften av nystekt pizza levert på døra, kylling og champignon på den ene, chorizopølse og oliven på den andre, en hyggelig overraskelse fra min kjære, vi avslutter torsdagen med film og pizza i sofakroken, hva helgen vil by på gjenstår å se.

Elv

Sykkelsti

Hvordan jeg prøver å overtale deg til å besøke Toulouse

Etter to og et halvt år med språkkurs og småjobber i Paris for meg, og en hel oppvekst og studietid for min kjære, pakket vi ned våre liv i kartonger og kofferter og flyttet fra hovedstaden til det spennende sørvestland, Toulouse, byen med det fine kallenavnet la ville rose (den rosa byen), da store deler av sentrum er bygget med rosa murstein. For ett og et halvt år siden startet vi dette nye kapittelet, og mye har hendt siden den gang. Minner har blitt skapt, nabolag utforsket, spennende spisesteder og butikker oppdaget, kunstgallerier besøkt og min liste over personlige anbefalinger blir bare lengre og lengre for hver måned som går, en liste jeg vil komme tilbake til ved en senere anledning.

Øl

Om du er blant dem som ikke kjenner til noe annet i Frankrike enn Paris og Nice, bør du vite at samfunnet i Toulouse fungerer på en helt annen måte enn i hovedstaden og i de rike byene langs rivieraen. Avslappet livsstil, vennlighet og høflighet er noen av nøkkelordene her, i tillegg til en snodig dialekt som krever enorm tilvenning…Det vil enhver franskmann skrive under på!

Karusell

Har du aldri tidligere vært i Frankrike, bør du dessuten vite at svært mange (de fleste) myter som du har hørt om Frankrike og franskmenn overhodet ikke stemmer i Toulouse, og hvorfor de eventuelt gjør det andre steder.

Her er tre eksempler på slike myter

1. Du går ut ifra at ingen snakker engelsk. I mange franske småbyer, samt i de små landsbyene, steder med lite eller ingen innflytelse fra andre land og kulturer, vil man ha problemer med å finne engelsktalende lokalbeboere. Denne utfordringen vil man ikke ha i store industribyer som Toulouse, flyindustriens hub og hovedkvarteret for Airbus, en smeltedigel av ulike nasjonaliteter og flerspråklige franskmenn fra ulike deler av landet. Grunnleggende engelskkunnskaper er et krav om man skal jobbe for Airbus, selskapet hvor rundt 30 000 mennesker av byens befolkning tross alt jobber.
2. Du tror at lokalbeboerne blir sure når turister kommer på besøk. “Sure” mennesker vil man (med god grunn) finne mange av i byene som er overbelastet med masseturisme, byer hvor lokalbefolkningen presses ut av sentrumskjernen til fordel for Airbnb-utleie og hoteller. Toulouse har ikke dette problemet, tvert imot synes mange det er hyggelig at turister velger å komme nettopp hit…så lenge man oppfører seg respektfullt.
3. Du tror at det er normalt å være uhøflig i Frankrike. Du har kanskje feriert i Paris, sett pariserne albue seg gjennom folkemengder på metrostasjoner og skrike ut et surt “PARDON” om du skulle stå i veien for dem på fortauskanten mens du forsøker å navigere deg og dine fra Eiffeltårnet til Notre-Dame. Med sine 2.1 millioner innbyggere og rundt 17 millioner turister årlig, er det heller ikke så rart at innbyggerne føler seg frustrerte i de store folkemengdene, at de rett og slett ikke kommer seg noen vei om de ikke hever stemmen og knuffer alle som blokkerer veien. Toulouse har ikke dette problemet, Toulouse har 950 000 innbyggere og langt færre turister å forholde seg til. Her regnes det som normal folkeskikk å hilse på bussjåføren og takke for turen når man går av bussen. Om en bil stopper for deg når du ønsker å krysse veien, er det normalt å vinke og smile til sjåføren for å signalisere takknemlighet.

Arkitektur

Ønsker du å ta i bruk dine franskkunnskaper i Toulouse, eller lære fransk fra bunnen av?

Selv har jeg ingen personlig erfaring med språkkurs andre steder enn Paris og Montpellier, men et opphold i Toulouse vil jeg selvfølgelig anbefale på det varmeste, byen har dessuten blitt kåret til Frankrikes beste studentby. Med et stort internasjonalt miljø, en rekke kulturtilbud og flere språkskoler å velge mellom, tviler jeg ikke et sekund på at du som ungdom eller godt voksen vil få et fantastisk opphold i byen “min”.

Med franskkunnskaper i bakhodet, glem ikke hva jeg tidligere har nevnt, toulouserne har en snodig dialekt med en uttale som krever tilvenning. De kaller dessuten bærepose for poche (i stedet for sac)…og nåde deg om du kaller chocolatine/choco for pain au chocolat.

Grafitt

Avslutningsvis, 5 unyttige fakta om Toulouse

1. Byen er kjent for sin lokale spesialitet, den mektige fete gryteretten cassoulet, med hvite bønner kokt i andefett, andeconfit og saucisse de Toulouse (lokal pølse).
2. Toulouse elsker rugby (mer enn noen annen sport). Stade Toulousain, nasjonale mestere, byens stjernelag har hentet hjem seieren hele tjue ganger og fyller byens store stadion hver eneste gang laget spiller kamp på hjemmebane.
3. Fioler er byens symbol. Toulouse blir ofte omtalt som cité des violettes (fiolenes by) på grunn av byens lange historie med produksjon av likør, godteri, såpe og andre varer laget av denne lilla skjønnheten.

Mer om Toulouse om en ukes tid, i dag ankom jeg nemlig Danmark, hvor jeg frem til tirsdag vil feriere sammen med mine foreldre.

Toulouse by

Vi elsker sommer, pétanque og konseptet guinguette

Sommer i Toulouse betyr…

Å glede seg over å stå i kø for å smake gelato fra små iskiosker i de sjarmerende gågatene, å ta et glass rosévin i godt selskap på en av byens mange utekaféer, å gå på gratiskonserter i sentrum, å nyte synet av fargerike blomster på de fleste gatehjørner.

Sommer i Toulouse betyr å kjenne duften av grillmat fra naboers balkonger, spise saftig cantaloupemelon til dessert, nyte sollys og varm temperatur til sent på kvelden.

Sommer betyr metrovogner som lukter en blanding av sur svette, solkrem med kunstig duft, og søt parfyme. Sommer betyr lettere kledde kropper med nakne legger og lår, kjærestepar og familier på piknik i Jardin des Plantes og turister på sightseeing cruise langs Garonne-elven.

Sommer i Frankrike betyr konseptet guinguettes, stilige pop-up barer med levetid ut sommeren. Bartenderne disker opp med trendy og kreative cocktails, de sesongarbeidende servitørene slår gjerne av en prat med gjestene, den gode atmosfæren synger sommer og feriefølelse. Mange guinguettes har dessuten friske fargerike uteserveringer, ofte med en eksotisk touch. Enkelte av byens pop-up barer serverer også spennende fusion-småretter og diverse tapas.

IMG_20190708_200123_447

Sammen med noen av våre venner og deres kjærester tilbringer vi kvelden på Les Terrasses de l’Atelier, en av byens mest populære guinguettes, som ifølge lokale medier har tatt over tomten og lokalene etter en tidligere partnerbytte-klubb. Med uteservering bygget på flere plan, med pétanque-bane, mölkky-bane, lounge-område, til og med et lite barnebasseng, med fargerikt dekor i form av papegøyer, kaktus og flamingoer, stedet inviterer til god stemning, med og uten cocktails!

En nyåpnet guinguette med en kalender stappet med spennende arrangementer. Hver lørdag inviterer utestedet til grillfest, mens flere av byens spennende food trucks har fått faste dager hvor de rigger seg til og serverer mat ved inngangspartiet til Les Terrasses de l’Atelier.

Fargerike

Søndag er dog en av ukedagene hvor matservering uteblir, ukedagen hvor stedet stenger så tidlig som klokka åtte på kveldstid. Vi rekker å drikke to cocktails hver, jeg drikker søt sangria og bytter deretter til bitter aperol spritz, i et forsøk på å holde sangriasugne veps på avstand.

Jeg, som i løpet av mitt liv har blitt stukket tre ganger, samtlige i situasjoner hvor jeg har sittet helt stille og absolutt ikke vært klar over vepsens nærvær før brodden har penetrert huden. Forferdelig er følelsen av å bli stukket av veps, hvor det utsatte området hovner opp til trippel størrelse og påfører en smerte som varer i flere dager. Siden disse ondskapsfulle krypene liker å stikke meg når jeg sitter i ro, velger jeg å trosse alle venners råd og heller vifte med armer og løpe i dekning det sekundet vepsen nærmer seg.

En av kompisene til min kjære har for anledningen meldt seg frivillig som livvakt, og fekter unna alt av veps (og mygg) som forsøker å snike seg innpå oss. Få minutter tar det fra sangriaglassene står tomme og byttes ut med spritz og øl, til insektene mister interessen og flyr videre for å plage andre mennesker.

Deko

Siste time før stengetid, vennegruppa deles i to, noen spiller mölkky, resten (inkludert meg selv) spiller pétanque. Vi deles opp i to pétanque-lag, gutta mot jentene, mitt lille jentelag taper med ett poeng, vi har på forhånd blitt enige om at taperne betaler middag. Gutta foreslår hamburgere, vi kjører til en liten burgersjappe i nabolaget for å bestille takeaway.

IMG_20190708_200359_767

Om vi ikke heller velger å besøke en av de mange andre guinguettes i byen som vår neste sosiale sammenkomst, for eksempel den som er bygget på en flåte på Garonne-elven, er planen å komme tilbake allerede neste uke, for å drikke aperol spritz, for å bestille mat fra food truck, for å spille nok en runde pétanque, slik at vi jenter kan få vår revansj!