En tur gjennom en av verdens største snølabyrinter

Torsdag, 30 januar. Vår siste dag med vintermagi i de polske Tatrafjellene, en siste kveld med lokal folkemusikk på et av byens tradisjonelle spisesteder totalt innredet i tre, med vintertematisk dekor i form av utelykter, ski og sleder. 

Vi sov til de sene morgentimer og spiste frokost like før lunsjtid, før vi lot ettermiddagen føre oss ut på et siste morsomt eventyr i Zakopane, denne koselige lille byen som jeg gjerne kunne tenke meg å vende tilbake til, om anledningen en gang skulle melde seg, måtte det være for å leke i snøen på vintertid eller campe under solfylt himmel på sommertid, Tatrafjellene vil jeg gjerne besøke minst én gang til.

Skihopp

En 2.2 kilometers gåtur fra leiligheten, ledet oss til dagens aktiviteter. I tillegg til å se den kjente hoppbakken Wielka Krokiew, hvor VM i skihopp ble arrangert helgen før vi ankom Zakopane, besøkte vi verdens nest største snølabyrint (Guinness-rekorden gikk i år til en labyrint i Manitoba, Canada). Snowlandia, heter attraksjonen, en labyrint på over 2500 kvadratmeter, en spennende snøaktivitet for både store og små.

Snowlandia

Kjepphøy som han til tider kan bli, påstod min kjære at vi ville finne veien ut av labyrinten allerede på første forsøk, vi vil være ute innen noen av oss rekker å si snowlandia, sa han. Jeg burde ha veddet i mot og dermed tjent meg noen złoty rikere, da første forsøk kjapt ble til andre, tredje, fjerde og femte, først etter tjue minutters prøving og feiling fant vi endelig veien ut av labyrinten.

Snølabyrint

Fra hoppbakke og Snowlandia, dro vi tilbake igjen til sentrum for å varme oss med kakao, te og kake fra den flotte tesalongen i første etasje av en ekstravagant restaurant ved navn Góralska Tradycja, et sted som umiddelbart fanget vår nysgjerrighet, da vi noen kvelder tidligere passerte forbi.

Varm hvit sjokolade til Julien, te med ferske bringebær og mynteblader til meg, sammen med et lekkert stykke kake med sjokoladebunn og bringebærmousse på deling.

Vi pratet om morgendagens togtur tilbake til Kraków, vi pratet om våre dager i Zakopane med hundekjøring, ostesmaking, folkemusikk og deilig polsk mat, vi gledet oss til en siste kveld og et siste måltid på en av byens mange koselige tømmerhytte-restauranter i handlegata Krupówki.

Slede restaurant

Karcma Zapiecek var navnet på kveldens utvalgte spisested. Vi fikk bord med utsikt over hele lokalet, kvinner kledd i noe som kunne ligne en regional folkedrakt løp frem og tilbake, fra bord til bord med serveringsbrett.

Pierogi

Vi startet måltidet med en delt porsjon pierogi med andekjøtt til forrett, etterfulgt av svinekjøtt og potetdumplings i kantarellsaus til meg, og kyllingbryst fylt med osten oscypec og hvitløkssmør til ham.

Som nevnt tidligere, har alle restauranter i Zakopane egne band som fremfører sin musikk hver eneste kveld gjennom hele høysesongen. Bandet til Karcma Zapiecek spilte og sang så høylytt at vi knapt kunne prate uten å måtte skrike til hverandre i forsøk på å overdøve musikken, en siste dose polsk folkemusikk fra Tatrafjellene, høylytt og uforglemmelig.

Etter en god middag, spaserte vi gjennom byens store park, en snarvei fra Krupówki til leiligheten, også en siste mulighet til å kunne tråkke med føttene i snøen, lage dype spor, forme små snøballer og krige lekent mot hverandre i den hvite parken, under den sorte kveldshimmelen.

Snølabyrinten

Om vi hadde hatt en ekstra dag eller to i Zakopane, hvordan ville du ha tilbrakt tiden, spurte Julien meg. Selv ville han ha stått på ski, slalom, selv har jeg aldri prøvd annet enn langrenn, og dét bare tre ganger i hele mitt liv.

Snøborg

Kanefart, aktiviteten jeg i utgangspunktet hadde planlagt for tirsdagen, ville blitt min umiddelbare prioritet, en dag på termisk spa ville blitt en fin nummer to, og hvorfor ikke en liten snøscootertur eller, ja, et fjerde forsøk på langrenn. 

IMG_20200209_003908

Labyrint snø

Skihopp Zakopane

 

 

Advertisements

Jeg ser deg så sjelden, men nå sees vi i Kraków

Endelig ferie, jubler jeg for meg selv, da det virkelig går opp for meg at kontoret og hverdagens rutiner ligger milevis unna min kropp og sjel. Deilig er det å vite at dette behøver jeg ikke å ofre en eneste tanke før om en uke og en dag. Denne ferien har jeg fortjent, tenker jeg. Dette har jeg lengtet etter.

Etter to flyturer og mye irritasjon er jeg endelig fremme i nydelige Kraków. Gjennom hele flyturen fra München til Kraków har jeg vært sur på den middelaldrende polske mannen som satt like bak meg, han som måtte på do cirka ti ganger på en time og ikke klarte å liste seg forbi uten å måtte røske godt tak i setet mitt slik at både setet og jeg ble dratt bakover og deretter slått forover som en liten katapult. Sur har jeg også vært på den tysktalende mannen i setet foran meg. Han som lente seg så godt bakover at spisebrettet omtrent ble kjørt inn i magepartiet og sittende fast mellom valkene mine, i dét flymaten (eplestrudel) og min obligatoriske tomatjuice blir servert.

Vel fremme på flyplassen blir jeg møtt med åpne armer av min mor. Tenk at det allerede har gått et halvt år siden vi så hverandre sist. Ja, vi har ikke sett hverandre siden før jeg byttet jobb, den gang jeg var på besøk i Norge, tidlig i mars.

Nå står vi her sammen i jubel og brede smil, på en flyplass i hennes hjemland. Vi holder godt rundt hverandre i en varm og god klem, den første på et halvt år.

En Uber-sjåfør henter oss på flyplassen, og kjører oss til adressen hvor leiligheten vi har leid, holder til. Vårt lille krypinn disse neste to dagene, før et tre dagers opphold i byen Wrocław står for tur.

Min mor stiller en rekke nysgjerrige spørsmål til sjåføren, da hun virkelig har latt seg fascinere av konseptet Uber, deres lave priser og applikasjonens brukervennlighet. Et enkelt tastetrykk og bilen er på vei. Ingen telefonnummer å ringe opp, ingen kø på linja og heller ingen taxi-kø å stille seg i. Vi lever i en verden hvor absolutt alt finnes kun et lite tastetrykk unna. Sjåfører, takeaway mat, hotellovernatting, blomster, bussbilletter, jobbannonser, potensielle partnere. Alt er tilgjengelig via mobilapplikasjoner i dag.

Leiligheten er full av tradisjonelle polske detaljer i sterke fine farger, noe som bryter opp det moderne interiøret sine duse hvite og grå toner. De broderte pynteputene og de innrammede bunadsvestene representerer gammel polsk kultur, en kultur som lever i beste velgående i den sjarmerende gamlebyen og hos de mange tradisjonelle restaurantene i Kraków. Witamy, sier eierne av Avanti Apartments til oss som er på besøk. Velkommen til en by hvor nytt og gammelt møtes. Velkommen til Kraków.

IMG_20180910_222637

Jeg legger fra meg bagasjen, og setter meg ned en liten stund for å slappe av, før de sene ettermiddagstimene fører oss videre til et tradisjonelt polsk spisested som heter Chata.

Chata restaurant

Restauranten er koselig innredet med møbler av tre og myke pelstepper som skaper en varm følelse av hytteidyll. Vi bestiller begge hver vår porsjon med placki (polsk røsti) i pikant tomatsaus med oksekjøtt. Som en avslutning på måltidet skåler vi med hvert vårt glass med kirsebærvodka. Na zdrowie, sier vi i kor, og skåler.

Placki polsk

Min mor smiler og ler. Her er hun på hjemmebane, og det fryder meg å se henne så avslappet og lykkelig som det hun ser ut til å være, her i sitt hjemland.

Skål

Vi vender tilbake til leiligheten og åpner ei flaske vin som jeg har tatt med meg fra Frankrike. En deilig syrah fra Languedoc-distriktet. Den lille vinåpneren som min mor fant i kjøkkenskuffen viser seg å være av helt elendig kvalitet, og vi må til slutt jobbe i team for å klare å åpne vinflasken uten å massakrere korken eller knuse flasken.

Vi lykkes heldigvis uten å ødelegge hverken kork eller flaske, og får til slutt lov til å nyte hver eneste dråpe mens vi veksler mellom å forbanne vinåpneren og le av hele situasjonen. Sittende blir vi til langt ut på natten mens praten går. Vi koser oss med vin, med chips, og med latterlig dårlig men likevel utrolig festlig disco polo musikk på radioen.

Stemningen er fantastisk. Ferien er i gang!

Avanti leilighet