En tur gjennom en av verdens største snølabyrinter

Torsdag, 30 januar. Vår siste dag med vintermagi i de polske Tatrafjellene, en siste kveld med lokal folkemusikk på et av byens tradisjonelle spisesteder totalt innredet i tre, med vintertematisk dekor i form av utelykter, ski og sleder. 

Vi sov til de sene morgentimer og spiste frokost like før lunsjtid, før vi lot ettermiddagen føre oss ut på et siste morsomt eventyr i Zakopane, denne koselige lille byen som jeg gjerne kunne tenke meg å vende tilbake til, om anledningen en gang skulle melde seg, måtte det være for å leke i snøen på vintertid eller campe under solfylt himmel på sommertid, Tatrafjellene vil jeg gjerne besøke minst én gang til.

Skihopp

En 2.2 kilometers gåtur fra leiligheten, ledet oss til dagens aktiviteter. I tillegg til å se den kjente hoppbakken Wielka Krokiew, hvor VM i skihopp ble arrangert helgen før vi ankom Zakopane, besøkte vi verdens nest største snølabyrint (Guinness-rekorden gikk i år til en labyrint i Manitoba, Canada). Snowlandia, heter attraksjonen, en labyrint på over 2500 kvadratmeter, en spennende snøaktivitet for både store og små.

Snowlandia

Kjepphøy som han til tider kan bli, påstod min kjære at vi ville finne veien ut av labyrinten allerede på første forsøk, vi vil være ute innen noen av oss rekker å si snowlandia, sa han. Jeg burde ha veddet i mot og dermed tjent meg noen złoty rikere, da første forsøk kjapt ble til andre, tredje, fjerde og femte, først etter tjue minutters prøving og feiling fant vi endelig veien ut av labyrinten.

Snølabyrint

Fra hoppbakke og Snowlandia, dro vi tilbake igjen til sentrum for å varme oss med kakao, te og kake fra den flotte tesalongen i første etasje av en ekstravagant restaurant ved navn Góralska Tradycja, et sted som umiddelbart fanget vår nysgjerrighet, da vi noen kvelder tidligere passerte forbi.

Varm hvit sjokolade til Julien, te med ferske bringebær og mynteblader til meg, sammen med et lekkert stykke kake med sjokoladebunn og bringebærmousse på deling.

Vi pratet om morgendagens togtur tilbake til Kraków, vi pratet om våre dager i Zakopane med hundekjøring, ostesmaking, folkemusikk og deilig polsk mat, vi gledet oss til en siste kveld og et siste måltid på en av byens mange koselige tømmerhytte-restauranter i handlegata Krupówki.

Slede restaurant

Karcma Zapiecek var navnet på kveldens utvalgte spisested. Vi fikk bord med utsikt over hele lokalet, kvinner kledd i noe som kunne ligne en regional folkedrakt løp frem og tilbake, fra bord til bord med serveringsbrett.

Pierogi

Vi startet måltidet med en delt porsjon pierogi med andekjøtt til forrett, etterfulgt av svinekjøtt og potetdumplings i kantarellsaus til meg, og kyllingbryst fylt med osten oscypec og hvitløkssmør til ham.

Som nevnt tidligere, har alle restauranter i Zakopane egne band som fremfører sin musikk hver eneste kveld gjennom hele høysesongen. Bandet til Karcma Zapiecek spilte og sang så høylytt at vi knapt kunne prate uten å måtte skrike til hverandre i forsøk på å overdøve musikken, en siste dose polsk folkemusikk fra Tatrafjellene, høylytt og uforglemmelig.

Etter en god middag, spaserte vi gjennom byens store park, en snarvei fra Krupówki til leiligheten, også en siste mulighet til å kunne tråkke med føttene i snøen, lage dype spor, forme små snøballer og krige lekent mot hverandre i den hvite parken, under den sorte kveldshimmelen.

Snølabyrinten

Om vi hadde hatt en ekstra dag eller to i Zakopane, hvordan ville du ha tilbrakt tiden, spurte Julien meg. Selv ville han ha stått på ski, slalom, selv har jeg aldri prøvd annet enn langrenn, og dét bare tre ganger i hele mitt liv.

Snøborg

Kanefart, aktiviteten jeg i utgangspunktet hadde planlagt for tirsdagen, ville blitt min umiddelbare prioritet, en dag på termisk spa ville blitt en fin nummer to, og hvorfor ikke en liten snøscootertur eller, ja, et fjerde forsøk på langrenn. 

IMG_20200209_003908

Labyrint snø

Skihopp Zakopane

 

 

Advertisements

Hundekjøring i de polske Tatrafjellene

Tirsdag. Med sommerfugler i magen, forberedet vi oss til dagens spennende aktiviteter. På med skibukser, ullundertøy og fleece, frem med GoPro og speilreflekskamera.

Dette ville uten tvil bli feriens store høydepunkt for oss begge. Lenge hadde vi gledet oss til denne utflukten, en nydelig liten vinteraktivitet som for oss som bor i Sør-Frankrike er noe av det mest vintereksotiske og romantiske man kan gjøre.

Tenk at vi endelig hadde fått anledning til å få være med på hundekjøring og kanefart. Førstnevnte hadde jeg nesten gitt opp, etter å allerede ha forsøkt å reservere hundekjøring to ganger tidligere, begge tilfeller i Norge, hvorav begge ble avlyst grunnet dårlig vær. 

Den engelskspråklige guiden fra BazaTatry hentet oss som avtalt utenfor leiligheten vår klokka halv to, og kjørte oss videre opp til Bukowina, området hvor vi skulle få møte hundene.

Kjærester fjellet

En halvtimes kjøretur ga oss tid til å bli kjent med vår hyggelige guide, en sørafrikansk kvinne i trettiåra som flyttet til Polen for åtte år siden for å jobbe med sin store lidenskap, fjellsport og turisme. I Zakopane finnes det uendelig med muligheter for oss som jobber i reiselivsnæringen, bekreftet hun. Fart og spenning med firhjuling og fotturer i fjellet på sommeren, skisport og hundekjøring på vinteren, såkalte food tours i sentrum, fotokurs i naturen, bare kreativiteten setter grenser.

Jeg spurte henne om det var vanskelig for en sørafrikaner med afrikaans som morsmål å lære seg polsk. Selv for meg som har vokst opp med polsk mor, er språket enormt komplisert på alle mulige måter, forklarte jeg. Hun lo. Jeg har bodd her i åtte år og synes fortsatt det er ukomfortabelt å snakke polsk, selv om jeg nå forstår språket, sa hun.

Grunnet snømangel denne vinteren, ville ikke programmet gå nøyaktig som forventet, fikk vi vite. Guiden forklarte videre at hundekjøringen som vanligvis ble arrangert like utenfor landsbyen Chochołów, var nå blitt flyttet 30 kilometer lenger øst, til et område hvor snøen ikke hadde smeltet bort enda. Vi ble også gjort oppmerksom på at de fleste av huskiene ikke var i form til å dra på sledetur i denne milde temperaturen, og var derfor blitt byttet ut med vorstehhunder for anledningen.

Guiden forsikret oss om at vi i det minste skulle få rikelig med tid til å hilse på hver eneste en av de mange huskiene (både Alaska og Sibirsk), polarhunder som visstnok har en tendens til å bli late og umotiverte i solskinn og plussgrader.

IMG_20200130_213139

Unormalt varme vintre har det siste tiåret tvunget turistnæringen i Tatrafjellene til å tenke nytt og tilpasse seg et mer uforutsigbart klima. Et godt eksempel er hundesleder og hestesleder med hjul, på milde dager hvor snøen uteblir. Hvorvidt reserverte utflukter som skiturer og snøscooterturer blir erstattet med fotturer og sykkelturer (eventuelt firhjuling), vet jeg ikke.

Vi ankom Bukowina. Bjeffing og uling lød fra alle kanter, Julien og jeg fikk en varm velkomst av flere av de mange hundene, både de som skulle trekke sleden og de som skulle bli igjen ved startpunktet.

Førstemann ut på en to kilometers sledetur ble min kjære. Med GoPro i hånda, suste han av sted med den polske kusken og forsvant i det fjerne, gjennom tåke og hvitt terreng. Klar stod jeg med fotoapparat for å ta bilde av hans store glis der han ti-femten minutter senere kom tilbake.

Etterpå var det min tur. Også jeg tok med meg GoPro på tur, og filmet mesteparten av sledeturen. Denne gang stod min kjære klar med kamera, lykkelig smilte jeg fra turens start til ende. Selv med snø sprutende i ansiktet fra alle kanter, selv om turen fint kunne vært dobbelt eller trippelt så lang, dagen var ikke engang halvferdig og likevel var feriens definitivt beste dag akkurat denne. Uten tvil.

Hundekjøring Zakopane

Vi benyttet oss av vår siste anledning til å kose med de nydelige hundene, før vi dro videre til utfluktens neste aktivitet, ostesmaking på en tradisjonell fjellhytte-og røykeri hvor den regionale osten Oszczypek produseres. Mer om det senere!

IMG_20200130_213415

IMG_20200130_213827