Sykdom, bekymringer og små gleder som hjelper

Forrige ukes festligheter ble avsluttet med en herlig søndagsbrunsj i gode venners lag, sammen med Julien og to venninner, Amandine og Marie, på stamstedet Les Chimères i nabolaget vårt Saint Cyprien.

Kaffe, ferskpresset appelsinjuice, salte og søte godsaker fra den spennende buffeten, vi fikk reservert bord i lounge-delen av lokalet, store myke skinnstoler, en behagelig start på hviledagen.

Brunsj buffet

Spekemat, torskekrokett, croque monsieur, quiche Lorraine, stekte poteter, marinerte tomater og mozzarella, en deilig start på et hyggelig måltid. Som de fleste av våre venner, var også Marie og Amandine nysgjerrige på hvordan det står til med bryllupsplanleggingen, hva slags kjole jeg har planer om å kjøpe, hvordan ringene våre ser ut, hvordan vi ønsker å dekorere spisesalen og hagen til Château du Croisillat.

Pistasjekake, makroner og valnøttkake til dessert, vi pratet om reiser, om vår kommende bryllupsreise, om coronavirus og de potensielle farene ved å reise utenlands i nærmeste fremtid.

Pistasjekake

Søndag var en fin dag. Solfylt og hyggelig, vi tittet på blomster i den fineste blomsterbutikken i nærområdet, jeg burde ha kjøpt med meg en liten bukett, men håpet heller på å bli overrasket med blomster på kvinnedagen i stedet.

Blomsterbutikk

Mandagen startet med kraftig nedbør, regn og stormvind fra tidlig morgen til sent på kveldstid, fra mandag til fredag, det triste været gjenspeilet hvordan jeg følte meg på innsiden. I flere måneder hadde jeg gledet meg til å få besøk av min venninne Ursula fra London, i flere måneder hadde jeg sett frem til å vise henne byen jeg bor i, jeg hadde planlagt å ta henne med til et par av mine favorittrestauranter og noen av de mange fine butikkene i sentrum, vise henne det beste Toulouse har å by på av kultur og uteliv, og ta henne med til de flotteste parkene.

Tirsdag, like etter å ha blitt ferdig med en nødvendig hårstuss og farge av ettervekst hos frisøren på Les Doigts D’or D’Elodie, ringte Ursula meg. Etter planen skulle hun komme på torsdag, men så seg nødt til å avlyse turen på grunn av influensalignende symptomer, pustevansker og frykt for å ha blitt smittet av denne nye coronavirus-epidemien, et virusutbrudd som daglig, time for time, fyller alt som finnes av både tradisjonelle og sosiale medier for tiden. Skuffet og samtidig bekymret for hennes helse, ønsket jeg henne god bedring. Prat med legen og hold meg oppdatert, ba jeg henne.

Samme kveld ble jeg i tillegg oppringt av min mor. Min vanligvis ganske sprudlende mor var nå gravalvorlig i tonefallet, et kaldt grøss skjøt gjennom kroppen min. Din tante har fått dårlige nyheter fra gynekologen sin, sa hun innledningsvis. Med mistanke om eggstokkreft.

Ordet kreft lød som et ekkelt ekko i ørene mine, et motbydelig flashback tilbake til den gang da min norske tante ringte meg for å fortelle at min far var innlagt på sykehuset. Kreft. Også den gang var det denne grusomme sykdommen som rev familien og livsgleden i fillebiter. Bare tolv måneder senere var pappa borte for alltid.

Onsdag, jeg jobbet meg overdrevent hardt gjennom arbeidsdagen på kontoret, tre ganger hardere enn jeg ville gjort under normale omstendigheter, viktig var det å holde denne masken og smile til alle og enhver. Like etter klokka var bikket halv fire, kjempet jeg meg gjennom vind og store regnbyger, en ti minutters gåtur førte meg fra kontoret til bussholdeplassen, jeg ville hjem, jeg ville gjemme meg bort, forsvinne, være alene, gråte til lyden av stillhet.

Sushi

Torsdag, Julien spanderte sushi. Kvelden i forveien drakk vi et glass rødvin og spiste sjokolade mens vi så ukas episode av Top Chef, småting som dette gjorde det lettere å smile gjennom tårene, å ha Julien ved min side hjalp i det minste en smule på humøret. En smule var uansett bedre enn ingenting i det hele tatt.

Californiarolls og algesalat, et hyggelig avbrekk fra hverdagsrutinene, på den populære sushirestauranten som ligger vegg i vegg med Les Chimères.

Vinmesse Toulouse

Fredag, sammen med våre venner Cindy og Johan, tilbrakte vi de sene ettermiddagstimene på en liten vinmesse arrangert i lokalene til ingeniørskolen i Toulouse. Julien og jeg kjøpte med oss noen flasker vin fra Languedoc og Corbières, fruktige viner som førte meg direkte tilbake til solskinn, flotte vingårder og sjarmerende landsbyer og middelalderslott. En lengsel etter bekymringsløse dager, et ønske om å rømme bort fra regnvær og triste tanker.

Tante Gosia. Jeg håper at denne mistanken om kreft nettopp bare er en tanke og ikke et faktum. Jeg håper disse regnværsdagene snart kan ta slutt, min familie har hatt nok av slike dager.

Advertisements