Å stoppe tiden når vi vokser fra hverandre

Et siste innlegg fra helgen i Paris, en intern monolog som knapt handler om Paris i det hele tatt. Fra timene før hjemreise, da vi over et lunsjmåltid ble gjenforent med mennesker som tidligere har vært en stor del av vår hverdag. Det vil si, før vi for snart tre år siden forlot Paris til fordel for Toulouse og livet ledet oss alle på totalt ulike stier.

For første gang på ett og et halvt år skulle vi få et gjensyn med en av bestevennene til Julien, en travel familiemann som vi i utgangspunktet hadde gledet oss til å se da vi i september ble viet i Capitole.

Men da vi bestemte oss for å utsette den store bryllupsfesten til neste år, valgte han å heller dra på en svært etterlengtet sensommerferie i stedet for å komme til Toulouse.

Etter planen skulle han være et av Julien sine vitner under den store bryllupsseremonien som nå var satt til april, men livet hadde dessverre andre planer, og han vil ikke lenger ha mulighet til å komme i det hele tatt. Årsaken skulle han selvfølgelig forklare alt om under lunsjen.

Kinesisk fondue på en liten restaurant i en sidegate ved Place de la République, vi skulle koke kjøtt og eksotisk sopp i pikant buljong og steke marinerte kjøttstrimler på stekeplater som stod plassert foran oss på bordet. Jeg slukket tørsten med Aloe Vera juice, en leskedrikk jeg bare unner meg selv en sjelden gang i blant.

Sammen med sin kone, hun som først introduserte oss for det kinesiske fondue-konseptet, hadde han en gledelig nyhet å dele med oss alle. Han skulle bli pappa for andre gang. Med termin to dager etter bryllupet vårt. Julien klarte ikke å legge skjul på skuffelsen, og skammet seg samtidig over at hans umiddelbare reaksjon var å bli lei seg, fremfor å gratulere kameraten sin med det nye tilskuddet til familien.

Etter lunsjmåltidet, tok vi oss en spasertur langs Canal Saint-Martin for å fordøye måltidet. Julien var fortsatt tydelig opprørt over at hans venn hverken kom for å feire sammen med oss i september, men likevel dro på bilferie bare hundre kilometer unna, og heller ikke vil ha mulighet til å komme i april, med god grunn. Hvert eneste gjensyn med denne vennen har de siste årene vært en påminnelse om en avstand som bare vokser seg større og større for hvert år, til de snart befinner seg på så forskjellige steder i livet at de knapt lenger snakker samme språk.

De har vokst fra hverandre, som så mange av oss gjør i slutten av tjueårene, begynnelsen av trettiåra. Selv om det kan være vondt å akseptere at man ikke lenger vil bli prioritert på samme måte som før, kanskje ikke i det hele tatt, kan man ikke gjøre annet enn å smile og være glad på deres vegne. Glad for at den festglade studenten har blitt voksen, oppnådd suksess både i arbeidslivet og på hjemmebane, glad for at han stifter den familien han alltid har ønsket seg.

Å forandre seg er en naturlig del av det å vokse opp. Vi har alle en kropp som stadig er i endring, et hode som blir rikere og rikere på livserfaring og et hjerte som får oppleve kjærlighet av så mange ulike varianter fra man er barn til man blir godt voksen. Vi blir født med blanke ark, og blir formet av våre omgivelser. Noen drømmer om det tradisjonelle familielivet, andre drømmer om fart og spenning (eller fred og ro) med eller uten partner i bildet. Livet har ingen fasit, hvertfall ikke i 2020, og godt er det.

Før vi vinket farvel til våre venner i Paris, tilbrakte vi vår siste time sammen på en uteservering ved Place de la République, et siste glass rosévin før hjemreise.

“Hva med dere, når skal dere ha barn?”, lød ordene fra kona til kameraten til Julien. Et spørsmål jeg visste ville komme i løpet av dagen. Jeg ristet på hodet og lot være å utdype denne privatsaken noe videre.

Mitt ønske for neste år er først og fremst å endelig få feire den store bryllupsfesten på Château du Croisillat sammen med familie og venner fra Norge. Vi har også et stort håp om å få kjøpe leilighet i sentrum av Toulouse, male minst én vegg mørkegrønn eller marineblå, jeg har lyst til å skaffe meg enorme bokhyller og fylle dem med spennende bøker, dessuten gleder jeg meg til å endelig få dratt på bryllupsreise til sommeren. Forhåpentligvis vil jeg innen den tid også være godt i gang med å få gjennomført flere av karrieremålene som jeg har satt meg.

I morgen reiser jeg til Afrika

Den limegrønne kofferten, den jeg synes er så stygg men likevel så praktisk, er omtrent ferdig pakket, med mine – og min kjære sine klær, brettet side om side. Vi reiser aldri med hver vår koffert, han og jeg, oss to på ferietur er nettopp det fra punkt til prikke, oss, vi, sammen reiser vi med én eneste koffert, selv på en to uker lang ferie, langt langt borte. Vi pakker lett, vi pakker smart, og dét sammen.

Jeg står foran baderomsspeilet, studerer dette ansiktet som er mitt, de grønne øynene, dukkeøyne fikk jeg ofte høre av disse svært så pratsomme kundene da jeg jobbet i butikk på den andre siden av Atlanterhavet, du ser ut som en porselensdukke med de svære runde øynene dine, sa de. Munnen, leppene som jeg så ofte maler røde eller oransje eller rosa. Nesen, som pappa pleide å kalle for skihopp-nese, du har arvet den etter din mor, pleide han å si. Disse øynene og det tykke bølgete håret har jeg arvet etter ham, dessverre mistet han alt håret, rundt den tiden da han giftet seg med min mor, det var hennes feil, hun stresset meg så fælt denne kona mi, pleide han å vitse. Jeg savner hans latter, jeg savner dem begge, heldigvis er hun bare en tre timers flytur unna meg. Han er mye lengre unna, langt oppe i himmelen, forbi universet, forbi alt vi kjenner til, kanskje møtes vi der en dag, den dagen min tid er inne.

Jeg betrakter meg selv i speilet, jeg studerer ansiktet, med fingertuppene stryker jeg på denne huden som dekker kjøtt, bein og alt jeg består av, alt jeg har fått i gave av min mor og min far, de som har skapt meg , jeg undrer, hva er meningen med livet til denne sjelen som skjuler seg bak dette ansiktet, hvem er det jeg er ment til å være, ment til å bli her i denne store mystiske verden?

Jeg har funnet min sjelevenn, min store kjærlighet. Også har jeg funnet det endelige stedet hvor jeg føler tilhørighet, Toulouse, her føler jeg meg hjemme. Men hva med meg som medmenneske og verdensborger, hva er mitt kall, hva kan jeg bidra med?

Året er snart omme, snart stiger vi inn i ett nytt, neste år vil bli mitt år, sier jeg, jeg føler det på meg, nøyaktig de samme ordene sa jeg ifjor også, optimistisk og drømmende, dette året har vært en reise, en bratt læringskurve, jeg har lært mye om meg selv, men har fortsatt utrolig mye igjen å lære. Om hvem jeg er, om livet, om de uendelige mulighetene som finnes der ute i den store verden.

Jeg går inn i årets siste måneder ved å reise ut på nye eventyr, til jul er det mitt kjære Norge og min fine familie som skal besøkes, men først, allerede i morgen, forlater jeg kontinentet til fordel for et annet, en to ukers ferie og et bredt spekter av morsomme aktiviteter står for tur.

Store, spennende Sør-Afrika, et eventyr ulikt noe annet jeg har vært med på tidligere. Med fullspekket program, er det ingen tvil om at alle der hjemme vil få høre endeløst med historier fra alle disse utfluktene som venter meg, til den grad at de kanskje til og med vil gå lei av å høre om det, kan vi bytte tema, du prater jo ikke om annet enn Afrika, kommer de til å si, jeg ser det allerede for meg.

Vi skal bo på camping og dra på safari i Kruger Park, vi skal dykke med hvithai i Gansbaai og dra på hvalsafari i Hermanus, vi skal se pingviner i Cape Town-området, besøke vingårder og den nydelige botaniske hagen, min kjære, jeg, og hans foreldre, vi skal skape nydelige minner sammen, minner som vil holdes kjært for evig, den beste julegaven jeg noensinne kunne bedt om.

En vakker julegave er også den fra min godhjertede arbeidsgiver, han som ga meg fri fra jobb slik at jeg kan få reise hjem til jul, for å se familien min, vennene mine, menneskene som står meg nært.

Jeg smiler til speilbildet mitt, som smiler tilbake. Det er dette livet handler om, det å skape minner sammen med menneskene jeg er glad i, de som støtter meg gjennom oppturer og nedturer, de som heier på meg og alle disse prosjektene som jeg har liggende på lur. Jeg, vi, har pakket den limegrønne kofferten, og nå er det bare snakk om ett døgn før vi endelig reiser av sted.

Etter et eventyr som dette, regner jeg med å vende tilbake enda sterkere og kanskje litt klokere, definitivt mer opplagt, uthvilt. Med klare tanker vil jeg kunne jobbe enda hardere mot disse målene jeg har satt meg, søken etter den store meningen med det hele.

Samtidig vil jeg smile lykkelig, der jeg tenker tilbake på alt det finne jeg har fått oppleve, og hvor heldig jeg er som har fått mulighet til å gjøre nettopp det. Jeg, vi, og vår limegrønne koffert.

Warszawa lazien

Bildene i innlegget fant jeg på mobilens minnekort, fra en sommer i Warszawa, Polen