Karantenedagbok: Sortering av klær og dårlig samvittighet

Skjorter, kjoler, skjørt og jeans, jeg tømmer klesskapet og sorterer alt jeg eier av klesplagg kjøpt for ulike anledninger, sesonger og behov. Innerst i skapet finner jeg to bluser jeg knapt kan huske å ha sett tidligere, med merkelapper fortsatt festet til plaggene. En av dem var en gave fra min mor, en fin kortermet bluse, hvit med grå prikker.

Jeg stryker fingrene over det syntetiske stoffet, jeg studerer blusen og tenker tilbake på fjorårets sommerferie, på de fine solskinnsdagene i Danmark, en idyllisk sensommerferie på den danske øya Lolland, sammen med mine foreldre. Denne hvite blusen med prikker hadde min mor pakket med seg fra Norge, en liten oppmerksomhet hjemmefra, sammen med to norske romaner og en stor pose smågodt, for det meste full av peacemerker med smak av lakris og jordbær.

Disse minnene, disse gavene, beviser nok en gang hvor godt vi har hatt det, vi som ofte kunne reise utenlands sammen og gi hverandre små og store gaver uten å måtte spare slike gleder til spesielle anledninger som bursdag og julaften.

I fjor sommer var vi lykkelige over å få se hverandre igjen for første gang siden påskeferien, fire måneder tidligere. Nå har vi ikke sett hverandre på ni måneder, ikke siden nettopp denne Danmarksturen.

Som et lynnedslag vekkes en kvalmende varm og vond følelse til live, jeg tar meg selv i å bli blank i øynene, jeg hikster, brått blir jeg flau over denne plutselige reaksjonen.

Om det i dette tilfellet er savnet eller samvittigheten som gnager mest, er vanskelig å si, men gjennom hele karantenetiden har mitt allerede store spekter av følelser blir enda mer forsterket. Stakkars Julien som må være vitne til dette kaoset, vitne til hvordan mitt sinn velger å fordøye denne globale krisen vi befinner oss i.

Med blusen i fanget, sitter jeg på gulvet foran klesskapet, med alt jeg eier av klær liggende i en haug foran meg, jeg bretter, sorterer, flere plagg skal doneres til veldedighet. Helt ut av det blå begynner jeg altså å gråte.

Jeg har dårlig samvittighet, først og fremst fordi jeg fra ungdomstiden til voksen alder har brukt altfor mye penger på masseprodusert mote, i den tro at andre ville like meg bedre om jeg bare kledde meg finere og fornyet meg ofte nok, om jeg bare oppdaterte garderoben i samme tempo som moteverdenen og forbildene mine.

Jeg ville ha mye, men jeg ville betale lite. Det man da ender opp med er klær produsert i noen av verdens fattigste strøk, av tekstilarbeidere som jobber lange, harde skift for lønninger som knapt rekker til mat på bordet og tak over hodet. At etisk, bærekraftig mote er en luksus som ikke alle kan unne seg, har jeg forståelse for. Men selv har jeg råd til å velge, og jeg har jo dessuten innsett for lenge siden at dem som liker meg, liker meg uavhengig av hvordan jeg går kledd. 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke har tatt godt nok vare på klær jeg har fått i gave fra andre, slik som denne prikkete blusen, det samme med pyjamasen jeg fikk i julegave fra min kjære for tre år siden, og hvorfor bruker jeg nesten aldri jakken jeg arvet etter min kommende svigermor, den som ble levert til skredderen og sydd om for å passe meg perfekt? Hvordan ble jeg så utakknemlig, så bortskjemt?

To måneder i lockdown har som nevnt tidligere vært vanskelig, vondt, men på mange måter nødvendig. Det er dessverre umulig å si om jeg vil bli et bedre menneske etter det hele er over, men jeg vil definitivt endre mine kjøpevaner og prioritere annerledes enn tidligere, prioritere lokalmiljøet, handle etisk og bærekraftig så godt det lar seg gjøre.

Mest av alt vil jeg bli flinkere til å sette pris på klærne og eiendelene som jeg allerede har fra før.

Prikkete kjole

Coronakarantene, dag 51.

Tirsdag. Ferskt maisbrød fra bakeriet og frokost ute på balkongen, jeg har blitt vandt til disse nye rutinene, denne avslappende livsstilen med hjemmekontor og sommervær, nystekt brød på en hvilken som helst ukedag, dager og uker med ingen andre samtalepartnere enn min samboer, om man ser bort fra digitale verktøy som videochat og telefoni.

Nabolaget

Etter en lang og innholdsløs arbeidsdag for meg, og en kort men hektisk arbeidsdag for ham, tok vi oss en liten spasertur sammen på kveldstid. Til enden av gata og videre langs den grafittikledde veien som går parallelt med jernbaneskinnene, deretter tok vi til høyre, forbi sjarmerende små maisonnettes og moderne lavblokker, forbi små sørvestfranske oransje hus med blå skodder og hvite hus med fargerike hager.

Coronakarantene, dag 52.

Onsdag. Ny uke, nye varer kjøpt direkte fra bøndene i nærdistriktet via organisasjonen La Ruche qui dit Oui. Denne uken fylte vi handlenettet med jordbær, spinat, agurk, gulrøtter, håndlagde gnocchi og ulike oster, deriblant en Tomme med korianderfrø.

Franske oster

Jeg sjekket postkassen, fortsatt har jeg ikke mottatt noen av munnbindene jeg bestilte for flere uker siden. Fra og med mandag vil det på flere offentlige steder være obligatorisk å bruke dem, men med forsinket post, butikker som alle er utsolgt for munnbind og apoteker som ikke får lov til å selge dem, begynner jeg nesten å lure på om jeg til slutt vil måtte sy mine egne for å kunne bevege meg fritt til uka.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Grønn butikkfasade
En av byens mange secondhand-butikker. Jeg handler ofte brukt, men skulle gjerne også likt å lære meg å sy om plagg jeg allerede eier, men ikke lenger bruker. Jenny Skavlan er flink med den slags, jeg burde kanskje lære noe av henne.

 

Advertisements

Å bevege seg ut på et nytt, spennende og ukjent terreng!

I går gjorde jeg noe jeg aldri skulle trodd jeg kom til å gjøre.

Alt jeg visste på forhånd, var at jeg var invitert til å bli med på et “hobbykurs”. Hva dette hobbykurset innebar, ante jeg ikke. Malekurs? Juleverksted? Matlagingskurs?

Jeg hadde ikke den minste anelse.

Kurset var arrangert i regi av kommunen, i samarbeid med en miljøvernsorganisasjon som jobber med å opplyse folk om gjenbruk og resirkulering, med et mål om å få flest mulig til å snu om sin livsstil til det mer miljøvennlige.

Åpent for alle, og totalt kostnadsfritt – her hadde vi ingenting å tape. Tverrt imot. Vi var kommet for å lære noe nytt og (forhåpentligvis) spennende.

Nytt og spennende ble det. Uten tvil. Vi skulle nemlig lære å sy med symaskin!

Sist jeg i det hele tatt tok i en symaskin, var da jeg gikk på barneskolen. Den gang lærte vi å lage pynteputer, ved å sy putetrekk som ble fôret med…var det bomull?

Siden den gang, har jeg aldri rørt en symaskin igjen. Sist jeg sydde for hånd var det kun for å redde buksa (og verdigheten) til Julien. Olabuksa hans revnet totalt mens vi var på ferie i Tyskland med foreldrene mine. Uhellet hendte like før vi var i ferd med å forlate hotellrommet vårt for å møte foreldrene mine over lunsj på en restaurant i Hamburg. I full panikk, letet jeg frem det lille sy-kittet som lå på badet, sammen med de andre toalettsakene tilbydt av hotellet. Jeg sydde igjen den enorme “franske åpningen”, og slik unngikk vi å drite ut kjæresten min foran foreldrene mine. Og alle andre, for den saks skyld.

Jeg har alltid vært misunnelig på dem som kan sy.

Jenny Skavlan som syr om ensomme, forlatte Fretex-plagg og gir dem nytt liv og en helt unik look. Eller Paola fra Mexico, hun jeg delte leilighet med da jeg bodde i USA, hun som sydde alle klærne sine selv og alltid gikk kledd i helt fantastiske kjoler med matchende vesker (også laget av henne). Eller den kollegaen jeg en gang hadde, som alltid gikk kledd i nydelige kjoler – alt laget fra kjedelige laken og bestemorens gamle gardiner.

Da jeg satte meg ned foran symaskinen jeg ble tildelt, tenkte jeg “Mon Dieu, dette kommer jeg aldri til å klare”.

sykurset

Jeg tok tydeligvis feil. Å sy en kjole kommer jeg nok aldri til å mestre, men å klippe i stykker et gammelt laken og sy en liten gymbag eller sekk til å putte skittentøy eller sko oppi mens jeg reiser, det fikk jeg til!

sykurs

Stolt av meg selv og av alle andre på kurset som heller ikke hadde peiling på symaskiner, måtte jeg nesten ta meg et glass rødvin til lunsjen og skåle med alle de fine damene (og den ene mannen) som mestret å lage noe kreativt og nyttig.

lunsj

Lunsjen (og vinen) ble utrolig nok også spandert av kommunen.

lunsjbord

Deilig filet mignon surret med bacon, på en seng av risotto, med gorgonzola-saus. Det smakte som en drøm. Magnifique!

filet mignon

At et sykurs skulle vise seg å være så gøy, hadde jeg aldri trodd.

Nå er jeg gira. Nå frister det å besøke mine nærmeste secondhand-butikker og kjøpe med meg alt som trenger en ordentlig makeover, alt som ellers ville blitt liggende og samle støv helt til butikken til slutt ender opp med å ødelegge plagget for å lage plass til annet tøy.

Men først må jeg kurses litt til. Og så enda litt til.

Før jeg endelig tørr å kjøpe meg en symaskin.

symaskin

sy om