Uproduktiv alenetid og feil bestilling

To netter, to og et halvt døgn med etterlengtet alenetid, dette trengte jeg, en pause fra min kjære, fra mennesket jeg har sett hver eneste dag siden pandemiens start. Jeg er glad i ham, det er ingen tvil om det, men jeg må innrømme at jeg lenge har lengtet etter en liten pause fra Fotball-EM på skjermen og yndlingsbandet hans, Trivium, over høyttalerne. En pause fra vifta og klimaanlegget som er grunnen til at jeg selv på sommeren må pakke meg inn i pledd. En pause fra uenigheter og kompromisser når det gjelder alt fra lørdagsaktiviteter til takeaway-bestillinger.

Å bo med ham, å bo med en hvilken som helst person har sine utfordringer, for vi er jo alle forskjellige og det ville nok vært enda verre om jeg bodde med noen som ligner meg selv. En klønete introvert som ikke håndterer stress og ikke tåler støy og er veldig sta og dessuten ganske lat og umotivert. Latskapen, eller uvanen med å utsette alt til neste dag, har jeg fått kjeft for både av ham, av mine foreldre og av dem jeg tidligere har bodd på kollektiv sammen med.

Denne helgen var min og bare min, for han skulle til Paris for å treffe venner og se på fotball, og jeg ville bli igjen hjemme for å lese bøker, skrive videre på nytt manus og se romantiske komedier. Og lytte til Lana Del Rey. Jeg skulle skrive mye, sa jeg, hele fredagskvelden, hele lørdagen, men jeg gjorde ikke det. I stedet skrev jeg litt, og litt er bedre enn ingenting.

Etter en manikyr og dagligvarehandel på fredagen, tilbrakte jeg den solfylte lørdagen på spasertur gjennom gatene i Toulouse. Med ei bok i den lyseblå veska, samme farge som mine negler etter fredagens besøk hos stamstedet Aiiden Nails, tok jeg meg en tur innom Sweet Home Cafe for å spise kake og lese de første sidene av romanen “Bli snill igjen” av Geir Gulliksen.

Kinder Bueno ostekake og mojito-inspirert iste, en deilig liten pause goûter som de kaller det på fransk, det som svenskene kaller fika, et søtt lite mellommåltid på kafé i en avslappet atmosfære. Avslappet, om man da ser bort fra de tre kvinnene som satt ved nabobordet og klaget høylydt der de pratet om kontorjobbene sine. På en lørdag. Heldige er de som i det minste fortsatt har en jobb å gå til, for selv har jeg fått avslag på rundt femti søknader de siste månedene. Avslag på søknader og refusert manus, jeg føler meg som en kvinne som ingen vil ha, selv om det ikke er meg personlig, men CVen min og manuset mitt som ikke når til toppen.

På kveldstid bestilte jeg takeaway fra en middelmådig restaurant som heter Asian Kanteen, dumplings med svinekjøtt til forrett, og rød curry med peanøtter og ingefærmarinert kylling til hovedrett. Jeg gledet meg til å spise ris, for å deretter kose meg med hjemmelaget Bo Bun neste dag (med biffkjøtt, kyllingvårruller og risnudler).

Da bestillingen en drøy halvtime senere ble levert på døra, innså jeg først da det var for sent at jeg hadde fått feil pose. Sykkelbudet hadde allerede syklet av sted i full fart og kvitteringen hadde enten han eller restauranten revet av posen. Selv var jeg ikke sint, bare forvirret og en smule skuffet, for plutselig stod jeg der uten en porsjon rød curry, men med to Bo Bun med biffkjøtt og vårruller), ti gyoza og to desserter med mango og tapioca. Og to lykkekaker.

Jeg fikk kontakt med budet på telefon, en tydelig traumatisert gutt som akkurat hadde blitt utskjelt av mannen som hadde fått min bestilling i stedet for sine to Bo Bun-menyer. Gutten var omtrent på gråten og gjentok flere ganger hvor høyt han elsker jobben sin og hvordan han vanligvis aldri gjør slike grove feil. Jeg ble stående med telefonen i hånda i over tjue minutter, en tid benyttet til å trøste en gutt jeg ikke kjenner, fortelle ham at det er menneskelig å gjøre feil, vi er ikke roboter, mannen som skjelte ham ut er en idiot og verden er dessverre full av idioter. Alt jeg ville vite var hva jeg nå skulle gjøre med maten jeg hadde fått, om jeg ville få pengene igjen, om det var trygt for meg som ikke spiser skalldyr å spise de vårrullene og gyozaene.

Etter å ha gitt all min kjærlighet og trøst til sykkelbudet og deretter hatt en vennlig prat med kundeservice, ble jeg informert om at jeg ville få igjen pengene på konto. Jeg fikk også vite at bestillingen (som i løpet av alle disse telefonsamtalene hadde rukket å bli kald), ikke inneholdt skalldyr. Sliten, åpnet jeg derfor en bananøl og drømte om curry mens jeg spiste nøyaktig det samme som jeg neste dag skulle lage til middag.

Jeg konkluderer med at det for egen samvittighet vil lønne seg å være snill, og ikke være den som truer med å få folk sparket. Men selv om man er snill, vil man møte motgang. Motgang er like uunngåelig som refuserte manus og avslag på jobbsøknader.

Ekstremvarme og mygginvasjon i Frankrike

Il fait chaud, trop chaud, c’est la canicule!

Varmen stiger, huden brenner, førti grader og ikke engang det svakeste vindkast puster oss i de solbrente nakker. Hvorfor har jeg valgt å ikle meg tøy som ikke puster, plagg som klistrer seg fast til kroppen, hvorfor investerer jeg ikke i flere linkjoler i stedet?

Sannsynligvis fordi jeg misliker å stryke klær. Ufornuftig som jeg er, velger jeg heller å la svetten renne der jeg lider meg gjennom uklimatiserte bussturer til og fra jobb. Som konsekvens lar jeg odøren av gammel svette markere meg og følge meg gjennom dagens mange ærend. I vesken bærer jeg som oftest en liten reiseparfyme som jeg så diskré som mulig dusjer halsen og kragebeinet med, et forsøk på å unngå å sjenere menneskene rundt meg med min ubehagelige kroppslukt.

Den franske luften minner disse dager om varmen fra en stekeovn. Vi bytter ut vin med vann, kaloririk mat med friske salater og enkle småretter, vi halvsover på sofaen mens viftene durer på, vi takker nei til sosiale aktiviteter etter endt arbeidsdag. Disse førti gradene, denne brennende sola, ekstremvarmen gjør oss late og tiltaksløse.

I kampen mot varmen, oppfordres det på TV-kanalenes nyhetssendinger å søke ly i kirker og klimatiserte bygninger og drikke maksimalt med vann, noe mange tar som en selfølge, mens andre har lett for å glemme. Kanalene viser reportasjer fra strender, innsjøer og offentlige basseng, glade barn som plasker i vannet og foreldre som forteller at de gleder seg til ekstremvarmen kommer til en ende.

Kanalene viser også fortvilte bønder som forteller om ekstremtørke og store økonomiske tap. Skjermen viser uttørkede brune åkre, et sørgelig syn. Mais, hvete, grønnsaker og drueranker, alt som gjenstår er brune kvister og visne blader. Alt er gått tapt, alt er borte, en av bøndene gråter.

Jeg sørger for bøndene, for naturen, og for de planteetende dyrene som ikke får i seg nok mat. La oss be for regnvær, la regnet falle over Frankrike, la naturen blomstre på nytt.

I dag trosser jeg varmen og trøttheten, jeg spaserer gjennom sentrum helt alene, som jeg så ofte liker å gjøre. Skyene på himmelen er så lette og små, som luftige bomullsdotter, som hvitt sukkerspinn. Jeg drikker iskaffe på Sweet Home Cafe, en av mine favorittkafeer i Toulouse. Som alltid observerer jeg menneskene rundt meg.

Sweet Home Cafe

En gruppe ungdommer diskuterer myggproblemene vi har her på det franske sørvestland. I fjor fikk nemlig denne landsdelen en kraftig tigermygg-invasjon, noe som har fått flere kommuner til å iverksette en rekke tiltak for å beskytte folket mot disse plagsomme insektene. Kommunen har blant annet satt opp flaggermuskasser rundt omkring (siden flaggermus spiser mygg), og oppfordrer innbyggerne til å gjøre det samme.

…Noe jeg gjerne skulle ha gjort, hadde jeg ikke bodd i blokk. En dag vil jeg forhåpentligvis kunne kjøpe egen bolig sammen med min kjære. Et hus med en liten hage, et uteområde hvor vi kan sette opp både flaggermuskasse og en liten fuglekasse. Det blir nok ikke med det aller første, men jeg gleder meg allerede, der jeg dagdrømmer om min lille hage med piknikbord, der hvor jeg skal tilbringe late kvelder, grille pølser og drikke lemonade. Der hvor min kløende skrivelyst skal få utfolde seg, produktive ettermiddager i min lille oase, her vil ingenting kunne distrahere mine tanker.

Jeg drikker opp iskaffen, og klarer såvidt å styre meg selv fra å bestille et kakestykke, husets deilige banoffee. Magen rumler, men kake får jeg heller spise en annen dag. Nå er det jo snart middagstid for min kjære og meg, vi skal bestille vietnamesisk bo bun og sette i gang planleggingen av sommerferien som venter oss i september, en ni dagers biltur langs den franske Riviera.

Jeg spaserer hjemover med musikk på øret. Nysgjerrig sjekker jeg langtidsværmeldingen, til min store glede er det meldt regn for lørdag.

Elvekanten