Om han hadde flyttet til Norge, hvordan ville han ha taklet Mørketiden?

I dag våknet jeg med en ny energi, en ny livsglød, for en finere helg har jeg ikke hatt siden midten av oktober, da Julien og jeg dro på kjærestetur til landets eldste by, den siste helgen før Frankrike stengte ned for andre gang.

For to dager siden lettet landet på corona-restriksjonene, noe som betyr at vi nå kan oppholde oss utendørs i tre timer i stedet for én time, og innenfor en radius av tjue kilometer i stedet for én kilometer. Butikkene har fått lov til å åpne sine dører, frisører og neglsalonger likeså.

Lørdag. Iført rød høyhalset genser, grå kåpe og utvaskede jeans, kombinert med en matchende variant av det påbudte tilbehøret munnbind, spaserte jeg de to kilometerne inn til sentrumskjernen, målrettet i retning den svenske kafeen FIKA for å få en smak av Skandinavia i form av gløgg og lussekatter. Og for å kunne snakke norsk, rettere sagt svorsk, med kafeens eiere, en svensk kvinne og hennes svensktalende franske ektemann.

Deilig var det å kunne prate om alt og ingenting med noen fra mer eller mindre samme kultur som meg selv, vi pratet om Norge og Sverige, om skandinaviske Netflix-serier og nordisk litteratur, vi pratet om juletradisjoner og om maten vi savner hjemmefra.

Lenge har jeg forsøkt å overtale Julien til å lære seg norsk, noe han mener er nytteløst når han uansett aldri kommer til å bosette seg i Norge, et land han mener er altfor dyrt, altfor kaldt og altfor annerledes for en mann fra en kultur hvor det er helt normalt å ta seg en tur på restaurant for å nyte en treretters lunsj og et glass vin på en helt vanlig tirsdag midt i arbeidstiden.

Jeg har prøvd å se det for meg, pariseren min, bosatt i Norge, i en hvilken som helst norsk by. Om vi tar fra ham gastronomi-og vinkulturen, interesser som rett og slett er altfor dyre å vedlikeholde på en gjennomsnittlig lønn i mitt fedreland, sitter vi igjen med en stor lidenskap for metallmusikk, sykling og ski. Han er faktisk veldig glad i å stå på ski, veldig flink også ifølge de som har vært med ham på tur, flink til å kjøre både alpint og slalåm, men ville det vært en solid nok grunn til å trives i Norge?

Selv har jeg aldri vært noen skientusiast, og har bare stått på ski tre ganger i hele mitt liv, langrenn, men ble aldri bitt av vintersport-basillen. Derfor måtte han ha skaffet seg andre turvenner, noe som er lettere sagt enn gjort i et land hvor det ikke akkurat er enkelt å få seg nye venner i voksen alder, spesielt for nyinnflyttere som ikke snakker norsk.

Og så var det dette med å overleve mørket, da. De aller fleste som kommer fra andre deler av Europa enn norden, synes tanken på mørketid og ekstremt korte vinterdager er skremmende, de forstår ikke hvordan det er mulig å holde humøret oppe uten sollys på ettermiddagen. Med fine vinterdekorasjoner og gatelys gjennom bykjernenes handlegater, med tente stearinlys, med myke pledd og peiskos, med julekaker og kakao skapes den varmen som jeg elsker så høyt og savner så sårt der jeg sitter i den sørfranske sola og tenker tilbake på barndommen i Stavanger og starten av voksenlivet i Oslo.

Tilbake til Toulouse, til lørdagens lille bytur. Etter en lang samtale over et pappkrus med smakfull gløgg og en deilig lussekatt fra kafeen FIKA, kjøpte jeg med meg noen godsaker fra deres lille épicerie-avdeling, en pakke ballerinakjeks og svensk julebrus, som etter min mening ikke er på langt nær så god som vår norske.

Med munnbindet godt over nese og munn, trasket jeg fornøyd hjemover. Om jeg ikke får reist hjem til jul, så får jeg i det minste kose meg med fersk bakst, godteri og drikkevarer fra nabolandet.

En smak av Skandinavia har kommet til Toulouse

En merkelig følelse, det å våkne opp helt alene en tidlig lørdagsmorgen, når man de siste nesten fem årene har vært vandt til å våkne opp i armene til sin elskede. Lenge er det siden sist jeg har vært alene i flere dager, hvert eneste sekund nytes fullt ut og jeg benytter tiden til å fokusere på egne hobbyer og såkalte jenteting, shopping i sentrum og romantiske komedier i sofakroken.

Jeg lager meg en kopp kaffe og to brødskiver, leverpostei med porto smøres på den ene, gouda og saucisson à l’ail (hvitløkspølse) på den andre. Mine eneste konkrete planer for dagen er å levere to poser med klær til veldedighet, og hente en pakke på postkontoret før stengetid klokka tolv.

Et vinrødt pannebånd dekorert med perler, mine lepper malt i samme dype tone, jeg liker å pynte meg, selv når jeg ikke har noen å pynte meg for, ingen annen enn meg selv og alle de fremmede menneskene jeg vil passere i løpet av dagen.

Sephora

Poser leveres, pakken hentes, målrettet trasker jeg videre i retning Capitole for å kjøpe meg ny pudderfoundation på Sephora, før jeg senker tempoet og lar blikket vandre til butikkvinduer og deres utstillinger. Jeg besøker en stilig boutique som selger flotte innrammede plakater som illustrerer Toulouse, denne fine byen som jeg fortsatt er så forelsket i. Flotte dekorasjoner til hjemmet, små luftballonger henger ned fra taket sammen med smilende skyer, om jeg bare kunne ha dekorert mitt hjem nøyaktig etter eget ønske, ville jeg tatt med meg denne magien hjem. Luftballongene, skyene, illustrasjoner av Capitole og Pont Neuf innrammet i tre.

Luftballonger

Jeg besøker den lille bokhandelen Ombres Blanches som hovedsakelig selger engelskspråklige romaner, men også har et greit utvalg av tyske, spanske, russiske og portugisiske bøker. Selv ønsker jeg meg for øyeblikket ingen flere engelske (ei heller franske) romaner til bokhylla mi. Jeg har lyst til å lese norsk, bokmål og nynorsk, kanskje også svensk eller dansk, jeg vil ha noe som minner meg om barndommen og ungdommen og alt som jeg forlot da jeg dro ut i den store verden for å finne meg selv.

Tomhendt, spaserer jeg videre, denne gang på jakt etter en kaffebar hvor jeg kan nyte en liten cappuccino og en matbit. Til min store gledelige overraskelse, ser det ut til at Sverige har inntatt et av lokalene i handlegaten Rue du Taur, Café FIKA, dagens soleklare utvalgte lunsjsted.

En fransktalende barista ønsker meg velkommen til sin franko-svenske kafé som han driver sammen med sin svenske kone. Jeg forteller at jeg selv er norsk, han slår umiddelbart over fra fransk til svensk, talar du svenska, spør han meg. Ja, lyver jeg, og kjører på med min aller beste svorsk. Jeg forteller hvor lykkelig jeg er over at Toulouse endelig har fått seg en skandinavisk kafé, en smak av Sverige som ikke har noe med IKEA å gjøre. Søt er han, med sin franske aksent der han prater svensk til meg, og prater til kollegene sine på fransk, om meg, selv om jeg forstår begge språk like godt og skjønner at han synes det er moro å konversere med en nordmann i Frankrike.

nfd

Jeg bestiller kjøttboller i brun saus til hovedrett og lussekatt og cappuccino til dessert. Kjøttbollene og sausen smaker som en skandinavisk drøm, servert med en sørfransk ratatouille, en lokal liten touch som så fint beskriver hvem de er, disse to som har startet denne koselige lille kaféen.

Lussekatt

Lussekatten er en smule tørr men smaker likevel godt, mens cappuccinoen er altfor sterk for min smak. Lykkelig, betaler jeg for maten og takker den svensktalende franskmannen, ha en trevlig dag, sier jeg fornøyd.

Jeg sender en liten sms til min kjære Julien. Om ikke jeg kan reise hjem til Skandinavia, så er det jo uansett fantastisk å vite at en mikroskopisk bit av Skandinavia har kommet til meg.

Pannebånd mote

Toulouse illustrasjoner