En natt i den franske byen Franschhoek i Sør-Afrika

Torsdag, en natt på hypermoderne hotell i vindistriktet Franschhoek…og frustrasjon med Alexa.

Pittoreske små landeveier fører oss til Sør-Afrikas fineste vindistrikt, vi kjører gjennom myke grønne fjellhauger, vi beundrer den vakre utsikten over kilometer på kilometer med drueranker, dette landskapet er så annerledes fra alt annet vi har sett her i landet, naturen minner om den sør-europeiske bygdeidyllen med sine små fjelltopper, klare blå innsjøer, flere ti-talls ulike vingårder, utsikten over den dype dalen som ligger under oss er vakker, vi kan skimte Franschhoek herfra, snart er vi fremme!

Vi kjører forbi ulike vinprodusenter, luksuriøse vinhus, store vingårder, andre noe mer beskjedne, noen driver også hotell, vinturisme er i vinden også her i Sør-Afrika, jeg føler meg nesten som om jeg skulle vært hjemme i Frankrike, kanskje ikke så rart, Franschhoek, som for øvrig betyr “det franske hjørnet”, ble på 1600-tallet kolonisert av franske immigranter, noe som har hatt og fortsatt har innflytelse på byen og nærområdets kultur og arkitektur.

Svømmebasseng h

Vi sjekker inn på et hotell som heter theLAB, et hypermoderne hotell med digitalt vinregister i baren, et hotell hvor alt fra lys og persienner til musikk og kaffemaskin aktiveres og endres ved hjelp av Alexa stemmekommando. Jeg har lenge ønsket å gå til innkjøp av enten Google Home eller Amazon Alexa, men etter et døgn med dette som eneste verktøy, har jeg totalt mistet lysten.

Etter å ha sjekket inn på familiesuiten, blir vi enige om å skifte tøy fra varmt og praktisk hvalsafari-antrekk til noe litt mer sofistikert, et eller annet som vil passe inn i den lille “franske” byen Franschhoek. Før jeg drar av meg klærne, må jeg snakke til Alexa, for å få hjelp til å trekke ned persiennene, et must om jeg ikke ønsker å blotte meg foran forbipasserende utenfor vinduet. “Alexa, blinds down”, sier jeg høyt og tydelig. Alexa skjønner ikke hva jeg mener. Jeg gjentar, “blinds DOWN”, hun skjønner fortsatt ingenting. Jeg prøver igjen, denne gang ved å si ordene med en så sørafrikansk engelsk som mulig, deretter prøver jeg å imitere britisk, til slutt amerikansk. Ingen reaksjon. Vi henter resepsjonisten, hun prøver også to-tre ganger, før hun til slutt gir opp, henter en fjernkontroll og trekker ned persiennene manuelt.

Så snart vi alle er oppstaset i finere tøy, kjører vi den lille strekningen inn til sentrumskjernen av Franschhoek, hvor vi vil tilbringe resten av ettermiddagen.

Det tar ikke lang tid før vi har besøkt hele sentrum, liten som byen viser seg å være, liten og ment for å tiltrekke et spesielt klientell; mennesker med mye penger, de som er opptatt av status og merkevarer og ikke liker å snakke med hverandre på restaurant. Vi finner oss et bord på et av de få spisestedene som ser ut til å ha en mer avslappende atmosfære, hvor man kan prate høyt om man vil, og ikke behøver å være så altfor nøye på formell bord etikette. Stedet heter Black Elephant, et sted som tilbyr vinsmaking, her tilbys også happy hour-cocktails og fatøl, og typisk pubmat som nachos og burgere, fritert fingermat og marinert grillkjøtt. Selv bestiller jeg strutseburger og pommes-frites av søtpotet, chillimajones serveres ved siden.

Strutse

Etter å ha spist oss mett på pubmat, tar jeg meg en tur innom en liten boutique hvor jeg kjøper meg et fint sjal, lysegult og brune nyanser, med afrikansk dyremotiv, løver og elefanter, som en elegant liten suvenir fra Sør-Afrika, landet som ga meg min første safari.

Vi returnerer til theLAB, kvelden er fortsatt ung, men himmelen er allerede sort og stjernene blinker klart. Hvilken bedre måte å avslutte kvelden på, enn å ta et lite kveldsbad i hotellets store boblebad?

Av med kjolen, på med badedrakt og hotellets badekåpe, de nakne føttene skyves inn i tøflene som hører sammen med badekåpen. Jeg venter på min kjære, et romantisk kveldsbad under stjernehimmelen venter oss nå.

Boblebadet er stort nok for tjue personer, og her sitter vi, helt alene, kun oss to. Følelsen av bobler som masserer ryggen lett, behagelig kiler dem mine tær, jeg kysser min kjære, vi har det fint her, helt for oss selv. Et musikkanlegg spiller musikk i bakgrunnen, også her er Alexa aktivert, jeg ber henne spille et ønsket låtvalg, for en gangs skyld blir min kommando hørt.

Hun foretrekker vel musikk over å trekke ned persienner.

Franske

IMG_20181126_222431

Advertisements

På spennende hvalsafari i Gansbaai

Torsdag, hvalsafari i Gansbaai.

En aktivitet som i utgangspunktet var satt på agendaen for tirsdag, en opplevelse vi ikke kunne forlate Sør-Afrika uten å ha fått være med på, den planlagte hvalsafarien ble avlyst grunnet dårlige værforhold, vi klarte likevel å få plass på ny safari, flette den inn i torsdagens reiserute, en liten omvei før kjøreturen gjennom Sør-Afrikas nydelige vingårder og grønne landskap.

Klokka er sju. Vi spiser frokost på det koselige gjestehuset i Kapp Agulhas, der hvor vi i natt har sovet godt, sovnet til lyden av bølgeskvulp og måkeskrik, til den nydelige utsikten mot havet. Frokosten er en av de foreløpig beste jeg har hatt her i Sør-Afrika, den eldre damen som driver stedet serverer oss hjemmebakt brød, nystekte boller med kanel, rosiner og eplekompott, og den friske fruktsalaten får vi servert i en konkylie.

Før vi forlater frokostsalen for å sjekke ut, skriver vi en liten hilsen i hennes gjestebok. Vi takker for god service, deilig frokost og nydelig utsikt, vi kunne ikke bedt om en bedre start på denne spennende dagen som nå venter oss.

En time tar det oss å komme tilbake til Gansbaai, vi var jo her i går også, da vi dykket i bur med haier, min kjære og jeg. Fingrene krysses for at han ikke blir sjøsyk igjen, to dager på rad, to utflukter, hvilken uflaks ville da dette vært!

Denne gang er det byrået Ivanhoe Sea Safaris som skal ta oss med ut på tur, ut på havet for å speide etter hval, noe vi omtrent er hundre prosent garantert til å få se, lover guiden. Fra hvilken avstand, hvor mange og hvilken art,  gjenstår å se, vi gleder oss, vi stiger ombord den lille båten som skal frakte oss dit hvor hvalene holder til.

Det har vært en skikkelig babyboom blant hvaler i år, forteller guiden. Flere sørkapere har blitt observert i området sammen med sine små, forhåpentligvis vil også vi få muligheten til å se dem, i det minste et lite glimt av dem, i løpet av denne to timer lange båtturen.

På båten er vi en liten gruppe mennesker, ikke mer enn ti personer, hvorav tre er mine egne reisefølger, alle sitter klare med fotoapparat, noen har til og med tatt med seg enorme videokameraer, selv nøyer vi oss med speilreflekskameraet og vår lille GoPro.

Bølgene er langt mindre hissige i dag enn i går, til tider dukker det opp noen enorme bølgekast som vugger båten kraftig frem og tilbake, men disse er bare barnemat i forhold til gårsdagens opplevelse, dette kan min kjære skrive under på.

Som guiden hadde lovet oss, får vi se hval, ikke bare én, ikke bare to, men flere. Mor og barn, får vi også se. De er alle av arten sørkaper, også kalt sørlig retthval, og kan bli mellom 14-18 meter lange, med en vekt mellom 36 og 73 tonn, derfor er det viktig for vår egen sikkerhet at båten holder en viss avstand fra disse enorme skapningene, et byks, et hopp, holder vi oss for nært vil vi risikere å sette oss selv i fare, kantre båten og falle uti.

Hvalsafari

Min kjære står klar med fotoapparat og stor objektiv, han knipser i vei, samtidig filmer jeg så godt jeg kan med vår lille GoPro. Hvalene danser for oss, vifter med sine enorme haler, hopper opp av vannet med all sin kraft, med et digert plask forsvinner de igjen ned i vannet.

Med våkent blikk, følger vi med på hvalene og deres bevegelser, fra side til side, flytter vi oss for å få flest mulig bilder fra best mulig vinkel, det er vanskelig, så utrolig vanskelig å få klare tydelige bilder av disse vakre mystiske vesenene, men fantastisk gøy er det likevel, denne jakten på det perfekte foto, dette ønsket om å se dem på nært hold.

Hval

Disse to timene suser forbi, vi må returnere til Gansbaai. En siste overraskelse møter oss på vei dit, en månefisk svømmer mot oss. Den er fascinerende, ikke visste jeg at disse kunne bli såpass store, en del av havets store mystikk er dem, en verden vi vet så lite om, en verden jeg håper på jeg vil få anledning til å lære enda mer om, på personlig hold, som den spennende dykkingen i bur med haier, som denne fantastiske hvalsafarien.

Månegi

Hval

En natt ved Afrikas sørligste punkt

Onsdag, en natt i Kapp Agulhas, det sørligste punktet på det afrikanske kontinent.

Etter å ha dykket i bur med haier i Gansbaai, og selvsagt tatt en god og svært nødvendig dusj for å rense saltvann ut av hår og hud, reiser vi videre, så langt syd som det er mulig å komme i Afrika, til Kapp Agulhas, punktet hvor Atlanterhavet møter Indiahavet.

Vi har bestilt rom på en nydelig bed and breakfast som heter Oceanview Guesthouse, stedet lever opp til navnet sitt, da det sjarmerende rommet vi har fått, min kjære og jeg, gir oss en fantastisk utsikt over havet, vi kunne ikke bedt om noe bedre enn dette.

Utsikt kapp Agulhas

Hele første etasje, spisesalen og stuen, er som en botanisk hage, en grønn oase, blomster og planter hvor enn man ser, det lukter friskt og godt, denne blandingen av forfriskende sjøluft og skjønn natur. Eieren av Oceanview er ei pratsom og hyggelig eldre dame, hun snakker engelsk med kraftig Afrikaans-aksent, min kjære sliter til tider med å forstå hva hun sier, hun prater jo så raskt og så mye. Hun peker ut vinduet, ei ugle sitter på hennes gjerde, denne ugla vender tilbake hit hver eneste kveld, sier hun fornøyd, den tar musene, vi har tidligere hatt problemer med mus her, men uglene tar dem, derfor har jeg ikke sett noe til de ufyselige krypene på lenge.

Videre forteller hun at først nå nylig har denne lille landsbyen begynt å få besøk av andre utenlandske gjester enn kun eldre turister fra Tyskland. Hun forteller videre; jeg vet ikke hvorfor denne landsbyen har gjort seg så populær blant tyskere, men nå har vi endelig begynt å se variasjon, flere og flere turister strømmer til, de er nok mange som har skjønt at det er Kapp Agulhas som er landets sydligste punkt, og ikke Cape of Good Hope.

Vi blir ikke værende lenge på rommet, dagslyset må utnyttes mens vi enda har muligheten. Jeg skifter til varmere tøy, bukse og genser, det blåser ute, som det naturligvis pleier å gjøre ved kysten, uansett hvor i verden man befinner seg, uansett hvilken kyst. Vi skal besøke det store fine fyrtårnet og gå tur langs stranden, følge den naturskjønne strandpromenaden og nyte landskapet.

Stillhet, fredelige omgivelser. Det eneste som høres, er lyden av bølger som slår inn mot de mange steinene som dekker strandens overflate. Bølgene treffer hver eneste stein som ligger ved vannkanten, og tar med seg de minste og letteste steinene, der de trekker seg sakte tilbake, for så å kaste seg ut igjen mot strandkanten, og slik fortsetter det i en evig repetisjon, lyden er som musikk i mine ører, lyden som minner meg om hjemme, jeg har jo vokst opp ved kysten, med havet ved min side.

På vei tilbake til bilen, legger jeg merke til at vi nå er så heldige som får se en klar, stor fullmåne til vår venstre side og har den fortsatt skinnende sola til vår høyre side. Jeg kan ikke huske å noen gang ha kunnet se begge to, så klart, så tydelig, på nøyaktig samme tidspunkt. Det er noe magisk over det hele, universet, himmelen, sola og månen.

Sultne er vi, heldigvis finnes det et godt utvalg av spisesteder å velge mellom i nærområdet. Valget faller på koselige 55 Knots, en restaurant pent dekorert i marinestil, baren er utformet som en trebåt, på veggene henger malerier som skildrer seilbåter og havet, interiør i blått, hvitt og tre.

Restaurant

Innbakt kylling med kremost og tranebær med honningmarinert butternut til hovedrett, forfriskende sørafrikansk cider, peppermynte-og hasselnøttkake til dessert.

ptr

Jeg spiser godt her i Afrika, det er det definitivt ingen tvil om, i tillegg har jeg virkelig fått smaken på naturen, på landskapet, jeg gleder meg til morgendagens båttur, til en spennende hvalsafari!

Kake

IMG_20181124_191021

Kapp Agulhas

Bed and breakfast

Frokostsal

Hyenevalper og siste safari i Kruger Park

Søndag, siste dag i Kruger Park.

Vi spiser frokost rundt langbordet sammen med våre nye venner, en familie fra Belgia og et kjærestepar fra Tyskland, som vanlig er det müsli og yoghurt som serveres først, etterfulgt av ristet brød og speilegg, men i stedet for denne typiske kjøttdeigen som serveres til omtrent hver eneste frokost, får vi i dag smake pølser av impalakjøtt.

Allerede ikledd bikini og strandkimono, og en olashorts som etter hvert begynner å bli en smule møkkete, er jeg klar for å hoppe uti svømmebassenget, eller vannhullet som det kalles her, en aller siste gang før jeg imorgen må vinke farvel til Kruger Park og campen vår, Tented Adventures.

Jeg smører min kjære inn med solkrem, han gjengjelder tjenesten, med caps og solbriller beskytter jeg meg enda litt til, jeg gjemmer meg for de sterke solstrålene, jeg vil ikke bli brent. Like ovenfor vannhullet, opp en liten bakke, ligger enda et basseng, et grunnere og noe varmere, et hvor jeg blir sittende og plaske helt alene, mens de andre flokker til vannhullet, der hvor mange flere campinggjester, mennesker fra hele verden, også har valgt å tilbringe denne søndagsformiddagen.

To timer blir vi værende i dette paradiset, to timer hvor det å kunne kjøle ned våre varme kropper i deilig vann, under skyfri himmel, under skyggen av disse mange beskyttende trærne, er det eneste som betyr noe for oss. Akkurat nå er det ingen andre steder jeg heller ville vært enn nettopp her.

Etter hvert må vi likevel stige opp av vannet og komme oss videre med andre aktiviteter. Hendenes sviskehud røper at jeg har tilbrakt kanskje litt for lang tid under vann, vi har ikke lagt merke til hvordan tiden suser forbi, som en tornado suser den i full fart, vi stiger opp av vannet, skifter tøy og spaserer rolig bort til teltet hvor vi vil fortsette å unne oss selv noe ekstra, noe velfortjent, før vår aller siste safari står for tur. Vi åpner ei flaske Sør-Afrikansk rødvin, hvor mange flasker rødvin har dem egentlig kjøpt med seg, disse svigerforeldrene mine, undrer jeg. Oliven, eksotisk paté laget av impalakjøtt, en annen av struts, salte kjeks, vi feirer Afrika, vi feirer livet.

Videre drar vi på safari, vår aller siste, vi håper på å få sett løver denne gang, vi har fortsatt til gode å se en eneste en, leoparder har vi heller ikke sett. Safariguiden har satt som mål å lette etter nettopp disse dyrene for oss, han mener å ha hørt at en løvinne har blitt observert på en slette, seksti kilometer unna, vi krysser fingrene og håper hun fortsatt befinner seg på samme sted. Guiden setter løvinnen som førsteprioritet, og kjører målrettet i retning sletten hvor hun var observert sist. I full fart kjører vi forbi sebraer, impalaer og antiloper, nå er det kun løver som gjelder. En hel time kjører vi, før vi endelig stopper foran en slette, guiden gir oss hver vår kikkert og peker mot et stort mørkt tre som vi såvidt skimter langt i det fjerne. Løvinnen ligger i skyggen av treet, forteller han og peker på noe som fra lang avstand kun ser ut som en brun flekk. Med kikkert ser vi henne bedre, der hun ligger og speider utover sletten, avslappet men med våkent blikk.

Safarien fortsetter, vi ruller videre, vi kan ikke bli værende på samme sted for lenge, det siste vi ønsker er å stresse løvinnen, om hun i det hele tatt har sett oss.

Langs veien møter vi på landskilpadder, først én, noen kilometer unna ser vi enda en, og til slutt en tredje leopardskilpadde. Heldigvis er ingen av dem i ferd med å krysse veien, der de sakte beveger seg fremover, ellers ville vi nok blitt sittende en riktig god stund, i vente på å kunne kjøre videre.

Landskilpadde

Vi kjører videre, og får oss snart en hyggelig overraskelse. En hyenemamma med sine to små valper ligger og slapper av i en grøftekant, godt skjermet fra solen. Tidligere har jeg aldri sett på hyener som spesielt sjarmerende dyr, men disse nydelige små valpene har virkelig fått hjertet mitt til å smelte.

Hyenevalp

Akkurat som i går, får vi også i dag være vitne til neshorn som krysser veien, denne gang en mamma og sitt rundt tre år gamle barn. På vei mot et lite vannhull, møter de på et tredje neshorn, en hann, som forsiktig nærmer seg mammaen og barnet med usikre steg, igjen trekker han seg unna, og venter til den beskyttende nesehornmammaen lar ham få lov til å drikke vann sammen med henne og hennes barn.

Neshornfamilie

Vi kjører forbi en flokk med sebraer, blant disse ser vi også noen føll, våren er virkelig i luften her i Sør-Afrika, savannen kryr av søte små sjarmtroll, valper, føll, unge neshorn og elefanter, godt beskyttet av mødrene sine, av flokken sin.

Sebraføll

Nok en gang møter vi på en flokk med bøfler, de studerer oss med sine skumle blikk, jeg lurer på hva de tenker, der de observerer oss som sitter i bil og fotograferer hver eneste en av dem. En av dem bryr seg fint lite om oss, der den over flere minutter står lent inntil et tre og gnikker rumpa si mot en gren, den klør seg bak.

En gledelig overraskelse venter oss også helt til sist, like før safarien har nådd sin ende. Nok en gang får vi et gjensyn med geparder, ikke de samme som i går, disse brødrene holder til på et annet territorium. Nok en gang takker vi safariguiden for alt han har vist oss av spennende afrikansk dyreliv, for alle turene vi har fått være med på, langt inn i savannens rike.

Gepard

Vi avslutter kvelden med et nydelig måltid sammen med våre nye venner, vi deler historier fra livene våre hjemme, vi drikker vin og blir sittende under stjernehimmelen med tente lykter dekorativt plassert på bordet, vi prater og ler og legger hverandre til på Facebook.

Dagen derpå forlater vi Tented Adventures og Kruger Park.

Leiebilen vår ser dessverre ut til å ha andre planer, da den nekter å starte. Bilbatteriet er dødt, og vi har en fire timers biltur til Johannesburg foran oss, etterfulgt av en flytur til Cape Town, med andre ord; vi har ingen tid å miste. Heldigvis kommer safariguidene til unnsetning og hjelper oss med å vekke bilen tilbake til liv. Kjøreturen går på skinner, vi kommer frem til flyplassen god tid før avreise, vi leverer tilbake bilen og gir utleiefirmaet beskjed om batteriets tilstand, vi sjekker inn bagasjen, kjapt går vi gjennom sikkerhetskontrollen, vi venter, og venter, og…

…flyet viser seg å være to timer forsinket grunnet lyn og tordenvær.

Vi bader i vannhull og observerer geparder

Lørdag, ny dag og ny safari i Kruger Park.

Jeg våkner til lyden av skrikende fugler, teltet vårt er plassert i skyggen av et stort tre, der hvor mange av disse tjukke, blå perlehønene trives best, der hvor de sitter og observerer livet som rører seg på campen, der hvor de flere ganger daglig slipper fra seg avføring, direkte på teltet til meg og min kjære. Våken ligger jeg og lytter til skrikene deres, og til lyden av avføringen som lander på tekstilen, på dette som er vårt tak.

Klokka er åtte, jeg kysser min kjære og kryper ut av sengen, trer føttene inn i sandalene, fortsatt iført pyjamas, det vil si, en altfor stor t skjorte og en altfor liten shorts, og trasker sløvt til fellesdusjene, milde himmel, som jeg misliker disse dusjene.

Med sjampo i håret og dusjsåpe smurt inn over hele kroppen, får jeg plutselig et uventet besøk av en svært uvelkommen gjest, en diger veps. Jeg som er livredd veps, bryter selfølgelig ut i full panikk og løper naken ut av dusjen, innsåpet og vettskremt. Med det samme, bytter jeg dusj, skyller av meg sjampo og såpe i full fart, slenger på meg pysjen og løper ut døra, mens hjertet banker i dobbel hastighet.

Jeg kommer meg ikke lenger enn halvveis til teltet før en annen skapning bestemmer seg for å plage meg. Et sort og lilla humlelignende kryp, flyr etter meg, etter det nyvaskede våte håret mitt, jeg tar beina fatt og løper, jeg løper så fort jeg kan, men krypet tar meg igjen, det graver seg inn i håret mitt, jeg hyler, jeg vifter febrilsk med armene, jeg mister balansen, min høyre sandal flyr til himmels, jeg flyr i motsatt retning, i sanden ruller jeg rundt og hyler, en safariguide kommer til unnsetning, skrekkslagen, han lurer på om jeg har fått et anfall, eller om jeg står i fyr og flamme, om noe alvorlig har skjedd, jeg peker på insektet, han ler og sier at dette krypet er harmløst, ingenting å være redd for, han tråkker på fienden min, jeg er reddet.

Etter frokost spaserer min kjære, hans foreldre og jeg forbi campens mange hytter, de som ser ut som lysegule sopper med stråtak, forbi den store suvenirbutikken, forbi burgersjappa der hvor vi går for å få tilgang til WiFi, og til slutt over en gressplen for å komme frem til det ganske så godt skjulte svømmebassenget, eller, vannhull for mennesker, som de så passende har valgt å kalle det, her på safaricampen.

ptr

To timer tilbringer vi i det deilige avkjølende vannet, godt skjermet fra de trettisju varmegradene som vi må holde ut på denne lørdagsformiddagen i Kruger Park. Lag på lag med solkrem smøres på, skjør som denne bleke huden min jo er, hummer er det siste jeg ønsker å se ut som. Min kjære er mindre forsiktig, og ender opp med brent rygg og knallrød nese, jeg smører ham inn med lindrende krem, han jamrer seg, vær forsiktig når du tar på meg, sier han.

Vi rekker ikke å gjøre stort annet enn å vrenge av oss badetøy og tre på oss behagelige klær, før safariguiden dukker opp for å høre om vi er klare til å hoppe inn i bilen og bli med ut på ettermiddagens safari. Geparder har blitt observert i nærområdet, forteller han optimistisk, som alle kattedyr, gjør også disse som de selv vil og holder seg for det meste for seg selv, på god avstand fra oss mennesker. En mulighet for å få sett dem er dermed en gledelig nyhet for oss alle, rett og slett en safari jackpot!

Geopard

Safariguiden fører oss direkte til området hvor gepardene har blitt observert, og til vår store fornøyelse ligger nettopp to av disse majestetiske kattedyrene, to brødre ifølge guiden, i skyggen av et tre og slapper av. I denne stekende sola, med nesten førti varmegrader, ønsker også jeg å kunne legge meg ned et lunt sted langt unna den brutale solsteiken.

Girsff

Etter å ha fotografert gepardene og studert dem der de halvsover under treet, kjører vi videre. Giraffer har vi nå blitt vant til å støte på, de finnes over alt her i Kruger Park, disse morsomme skapningene med sine lange halser, og lange tunger som brukes til å røske tak i løv og buskevekster, vi ser dem nå, de spiser, de betrakter oss, vi som sitter i safaribilen, samtidig som de gomler i seg grønn kost.

Neshorn

Et neshorn krysser veien, med stødige steg flytter den sin kraftige kropp fremover, den enser vårt nærvær men den bryr seg ikke, neshorn frykter ingen, den er jo (i tillegg til elefanter og flodhest) en av få dyrearter i den afrikanske savannen som ikke har noen fiender, om man ser bort fra menneskerasen, som jo dessverre fortsatt bedriver ulovlig jakt på neshorn, for å sage av deres horn og selge dem til høystbydende.

Afrikanske villhunder

En siste overraskelse venter oss på safarien, vi møter på en flokk med afrikanske villhunder, en utrydningstruet rase som får selv safariguiden til å bryte ut i jubel, der han fotograferer dem og forteller oss at det kun finnes rundt firehundre av disse i hele parken, en nasjonalpark som tross alt er på størrelse med Nederland. Jeg støter på dem kanskje én gang hver sjette uke, sier han og legger til; og jeg er ute på safari hver eneste dag, to ganger daglig!

I kveld blir det ingen rød solnedgang, slik som gårsdagens dramatiske himmelkunst. Vi må nøye oss med lyseblå og duse lilla toner, når vi i kveld vender tilbake til campen for å kose oss med middag i sosialt lag med våre nye venner i Kruger Park.

Gepard

Tid for safari: Første møte med Kruger Park

Torsdag, destinasjon Kruger Park,  Pretoriuskop, Camp Tented Adventures.

Etter å ha fylt opp den rumlende magesekken med typisk Sør-Afrikansk frokost, ristet brød med kjøttdeig og egg, vel, uten egg for min del, til dels kresen i matveien som jeg jo dessverre er, forlater vi Benoni og kjører den fire timer lange strekningen til Kruger Park, nasjonalparken hvor vi nå skal tilbringe de neste fire dagene, i telt, på safari. Telt med ordentlige senger og strømuttak, vel å merke.

Telt

Kjøreturen føles uendelig lang, med kilometer på kilometer hvor alt vi ser er tørt gress, nakne trær, og svært lite annet, vi kjører også forbi forskjellige småsteder hvor såkalte matchbox-hus holder til, bittesmå hus, fine men små, som ikke ser ut til å romme mer enn tretti kvadratmeter per hus. Vi kjører også forbi det som kalles townships, der hvor de fattigste av landets fattige bor, små samfunn, hvor mennesker bor uten strøm, uten vann, ofte uten ordentlige vegger og tak på disse skurene som fungerer som deres hjem.

Etter å ha sett oss ferdig med mesteparten av kjøreturen, før vi endelig forlater det moderne byliv til fordel for en mer primitiv tilværelse ute i naturen, besøker vi et stort kjøpesenter på utkanten av et sted som heter Nelspruit, Riverside Mall, for å handle klær til en rimeligere pris enn der hjemme i Europa. Min kjære blir tre poloskjorter rikere, jeg kjøper meg en ny shorts, det samme gjør også hans mor og hans far.

Glade og fornøyde, setter vi oss i bilen og kjører den siste strekningen som gjenstår for å komme frem til riktig del av Kruger Park, nasjonalparken som tross alt er blant verdens største, faktisk rommer parken et areal på størrelse med hele Nederland.

Vel fremme blir vi møtt av bevæpnede sikkerhetsvakter, vi fyller ut dokumenter og blir henvist videre til en resepsjon hvor vi får utdelt kart, brosjyrer og nødvendige dokumenter.

Impalaer

Vi kjører videre, i retning Pretoriuskop, området vi skal overnatte i. Vårt første møte med det afrikanske dyreriket, får vi allerede her, langs veien der hvor biler ferdes, allerede her blir vi møtt av giraffer og impalaer. Vi stopper bilen, vi fotograferer disse vakre skapningene og beundrer dem, selv ignorerer de oss totalt og koser seg for seg selv, i sitt naturlige habitat.

Vi ankommer Pretoriuskop og Tented Adventures, hilser på de hyggelige safariguidene som jobber på campen, de gir oss alt vi behøver å vite av praktisk informasjon, som for eksempel hvor vi finner felles-dusjene og toalettene, hvor kjøkkenet er, videre viser de oss hvor vi skal sove disse neste fire nettene. Olivengrønne telt med parkettgulv og store senger, strøm, og myggnett. Foreldrene til min kjære virker skuffet, høyere glamping-faktor hadde de sett for seg, bedre felles bad, større telt, kjøleskap. Jeg, for min del, hadde på forhånd vært på den mer pessimistiske siden, og så heller for meg noe verre, mindre telt, mindre seng, ingen strøm, møkkete dusj, og festivaltoaletter. Dermed ble jeg heller positivt overrasket over fasilitetene som er, det vil si, bortsett fra det faktum at campen ikke tilbyr WiFi, og dermed isolerer oss alle fra omverdenen (jeg bruker derfor mye tid på å loggføre dag for dag i notisbok).

WiFi finner vi til vår store begeistring i en burgersjappe like i nærheten, den passer ikke inn her på denne rustikke campen, men her er den, og den har WiFi. Jeg bestiller en peanøttmilkshake og sender en liten beskjed til min mor, hun må jo få vite at alt står bra til med sin eneste datter, barnet hennes som har blitt lurt med til Afrika av den smågale, eller eventyrlystne, kjæresten sin.

Milkshake

Vi sitter ute, jeg legger merke til en rampete ape som er ute på tokt, vi sitter vis-à-vis en suvenirbutikk som selger sebraskinn som henger til pynt og flagrer i vinden, som om den gjør en liten dans, hver gang denne varme afrika-vinden sniker seg på. Burgersjappa er omkranset av store trær med nydelige røde blomster, blomster som sprer pollen og dessverre setter i gang denne fæle pollenallergien min, den tørker ut mine øyne og får nesen til å renne som en foss. Jeg føler meg uggen, og drikker derfor opp milkshaken i full fart for å komme meg vekk så kjapt som bare mulig, tilbake til teltet for å hente øyedråper og blåse nesen.

Apekatt

Franskmenn, som jo min kjære og hans familie er, liker gjerne å starte, eller fortsette, ferien med et glass vin og noe godt å sette tennene i, langhelgen på safaricamp er ingen unntak. Vi henter campingstoler, plasserer dem like utenfor teltet, åpner ei flaske Sør-Afrikansk rødvin og skåler over grønne oliven og en pakke med pretzelsnacks og dipp. Vi nyter så godt vi kan, denne lille aperitiffen vår, før vi setter oss ved bordet for å spise middag sammen med de andre fjorten campinggjestene.

Piknik

Gjestene er som Sør-Afrika selv; en god blanding av nasjonaliteter og kulturer. En høylytt brasiliansk mann og hans kone skiller seg godt ut, der de begge underholder oss alle med sine morsomme anekdoter, alle oss noe mer tilbakeholdne europeere. Av besøkende fra vårt kontinent, har vi det unge kjæresteparet fra Italia, paret fra Nederland, og enda flere franskmenn, fra Toulouse av alle steder, byen som også jeg og min kjære bor i.

Vi får servert grillet kyllinglår, salat og diverse grønnsaker, sammen med deilig Sør-Afrikansk rødvin. Jeg dropper desserten, iskrem, det blir for mye, jeg er mett og fornøyd.

Safariguiden lurer på om vi ønsker å bli med på tur tidlig på morgenkvisten, så tidlig som klokka fire, jeg ønsker å si nei, jeg orket ikke å stå opp lenge før selv sola velger å titte frem.

Men nei blir til ja, vi drar på morgendagens første safari.

Toalett Kruger Park

Campinghytter

Toalett og felles bad