En festlig avslutning på bilferien

Mai var nådd sin ende, vi ønsket juni velkommen. En siste dag før hjemreise, en siste natt i ei annen seng enn vår egen. En bittersøt følelse, et hode fullt av tanker. Den søte gleden over det som har vært, blandet med bekymringene rundt det som kommer. Bitter er alltid tanken på virkeligheten, den som venter like rundt hjørnet som en bakrus i ferd med å slå inn etter en fantastisk fest full av gylne bobler og høylydt latter og sang.

Jeg kan ikke nekte for at jeg savner en god fest. Fest og festivaler, ingen ord kan beskrive hvor høyt jeg savner å tilbringe lange dager og kvelder på en gressplen full av musikkscener, øltelt og foodtrucks.

Solbrent og sår, smurte jeg inn mine røde armer, hender og bryst med en krem som Julien tidlig på morgenkvisten hadde gått for å kjøpe på apoteket. Bilferiens siste natt skulle vi tilbringe på en Bed & Breakfast ute på landet, i nærheten av Cognac, byen hvor ferien startet over to uker tidligere.

For å bryte opp den to timer lange kjøreturen fra île d’Oléron, bestemte vi oss for å besøke Jonzac for å se byens viktigste monument, et vakkert slott med høye middelaldertårn. Slike slott finnes det mange av i Frankrike, over hele landet. Uansett hvor vi befinner oss vil vi alltid være i nærheten av historiske arkitekturperler, enten det er et oppusset château, privateid eller offentlig, eller ruinene etter gammel fransk historie.

Fra Jonzac kjørte vi direkte til vårt siste overnattingssted med et håp om å få lov til å sjekke inn litt tidligere enn planlagt. Det fikk vi ikke.

I et område fullt av drueranker, åkre, skog og med beliggenhet like ved en liten innsjø, stod vi der som to spørsmålstegn. Med bilen parkert, stod vi ved innkjørselen til Les Camélias, en Bed & Breakfast som vi aldri ville ha oppdaget hadde det ikke vært for det digitale gavekortet som vi fikk til jul, et gavekort på opplevelser og overnattinger i de rurale delene av Frankrike.

Innsjekk klokka fire, sa eierne, et eldre ektepar. Julien ville vite om det kanskje likevel var greit å sjekke inn et kvarter, ti minutter tidligere. Eierne ristet på hodet.

De spurte hvor jeg kom fra og gjetter både Ukraina og Nederland før jeg rakk å si Norge. Med et smil sa de deretter at de syntes det var koselig med besøk av en “jeune femme norvégienne“, ung norsk kvinne.

Jeg fikk høre at de for tjue år siden ble kjent med en norsk familie, eller var de kanskje finske. Paret spurte meg om snøen faller også på sommertid i Norge, om nordlyset er synlig over hele landet, året rundt. Om vi lever i evig mørketid, selv på sommeren. Som om jeg skulle vært en ambassadør for Norge, ble jeg stående og knuse myter som andre nasjoner har om hjemlandet mitt. Jo, huden vår kan faktisk bli brun i sola. Nei, vi spiser ikke laks hele tiden, og nei, vi snakker ikke tysk i Norge. Innsjekk klokka fire, minnet eierne før de smilte høflig og vinket oss av sted. Hva skulle vi finne på i mellomtiden?

Jo, vi satte oss i bilen og kjørte ni kilometer nordover til Barbezieux-Saint-Hilaire for å se dagens andre middelalderslott, et slott like vakkert som det forrige. Slottets lille park var full av humler og bier som samlet nektar og pollen fra de mange blomstene som kommunen hadde plantet. Vi satte oss på en benk og studerte de arbeidende insektene. Tiden ble omsider moden for innsjekk.

Rommet var som forventet, rent og ryddig, interiøret noe umoderne, men koselig på sin egen måte. Det som derimot ikke kom som forventet, var den enorme mengden alkohol som vi fikk servert utover kvelden.

Halv åtte satte vi oss tilbords sammen med det andre paret som overnattet på Les Camélias samtidig som oss, et ektepar på alder med våre foreldre. Kvelden ble åpnet med et bang, et stort glass Schweppes sitron med en generøs mengde hjemmebrygget cognac blandet inn med brusen.

Deretter var det tid for vin, også denne svært lokal, servert sammen med kveldens forrett, spekeskinke og melon. Mellom forrett og hovedrett fikk vi enda mer vin, deretter ei ny flaske vin sammen med andefileten og de pannestekte potetene. Vin fikk vi også servert med ostefatet og til slutt en likør sammen med kveldens dessert, crumble med bringebær.

Da vi til slutt gikk opp trappene og tilbake til rommet for å legge oss, sa Julien noe jeg så og si aldri hører ham si. “Kristine, jeg er full.”

Bilferiens siste overnatting ble med andre ord avsluttet på (litt for) festlig vis.

Reisebrev fra Guérande

Guérande, byen kjent for sitt havsalt som både drysses over lekre matretter og blir brukt i kosmetikk, en av mange populære feriedestinasjoner langs den franske vestlandskysten.

Etter en tre timers kjøretur fra Cognac, og en svipptur innom salinene for å se hvor havsaltet utvinnes, ankom vi hotellet Les Remp’Arts like rundt fire. Vi la umiddelbart fra oss bagasjen på hotellrommet for å frigjøre våre hender og utforske byen på innsiden av den flotte Saint-Michel porten, der hvor den historiske sentrumskjernen ligger skjult, på innsiden av middelalderlandsbyens festningsvoll.

Guérande, en by full av sjarmerende smågater hvor nydelige butikkfasader smykker bybildet, en by perfekt for en liten dagstur, eller som i vårt tilfelle, en av bilturens mange overnattingssteder.

Problemet med slike bilferier er at jeg føler jeg aldri får nok tid til å bli ordentlig kjent med de mange stoppestedene som vi besøker underveis. Jeg ville gjerne sett mer av byen Cognac, det samme gjelder Guérande. Allerede i dag dro vi nemlig videre til vår neste destinasjon, hundre-og-sytti kilometer lenger vest, til kystbyen Concarneau hvor vi vil bli værende de neste fire dagene.

Fra en av de mange saltselgerne i Guérande handlet vi havsalt med tørket hvitløk og persille (som jeg gleder meg til å drysse over tykke tomatskiver på sommertid), før vi deretter kjøpte oss flere søte smakebiter fra Maison Georges Larnicol, fristende konfekt og kaker, ikke hvilke som helst men en populær (og svært, svært usunn) spesialitet fra Bretagne, kaken med navnet som er vanskelig å stave, selveste kouign-amann.

Sittende på en benk under grå himmel, nøt vi smaken av kake med klissete karamell, heldigvis hadde jeg ryggsekken full av servietter, slik at vi fikk tørket bort sukker og smør fra fingertuppene.

Jeg hadde lyst til å kjøpe meg ansiktsskrubb med salt fra Guérande, men ble dessverre gjort oppmerksom på at butikkene ikke får lov av myndighetene til å selge annet enn matvarer frem til nittende mai, med andre ord må jeg klare meg uten salt til ansiktet og nøye meg med salt i maten.

Etter hvert som ettermiddagen ble til kveld, handlet vi med oss baguetter, hvitvin og postei av abbor-og chorizo. Et enkelt måltid, som vi nøt på hotellrommet mens vi pratet om våre planer for de kommende dagene og bekymret oss over det dårlige været som var meldt for de neste to ukene.

Jeg burde ha pakket med meg varmere klær, flere bukser, lange sokker og støvletter i stedet for joggesko og sommersokker, tykke gensere i stedet for tynne bluser, heldigvis har jeg i det minste tatt med meg regnjakke og skjerf, plagg jeg vanligvis pleier å pakke bort i månedsskiftet mars/april.

Hotellnatt nummer to var i motsetning til første natt, både bekymringsfri og avslappende. Jeg sov hele åtte timer, som om jeg skulle vært hjemme i egen seng, og våknet uthvilt etter å ha drømt at jeg dro på ferie til Russland av alle steder, midt på vinteren, med bare sommerklær i bagasjen.

Dagens frokost ble servert i hotellets spisesal, en typisk fransk hotellfrokost bestående av kaffe, appelsinjuice, baguetter, syltetøy, brød, croissanter, yoghurt og oppskåret frukt. Lenge ble vi sittende rundt frokostbordet, vi pratet om de mange filmene som vi ønsker å se så snart kinoene åpner sine dører igjen, vi pratet også om teater, jeg savner sårt den fine følelsen av å se et enten rørende eller morsomt teaterstykke, jeg savner å pynte meg for slike anledninger.

Før vi dro videre til neste destinasjon, tok vi oss en siste spasertur gjennom byens sentrum for å få med oss det ukentlige lørdagsmarkedet i Guérande, et enormt marked som fyller hele sentrumskjernen.

Og nei, vi forlot ikke markedet tomhendt, men handlet med oss spekepølse med sprøløk, spekepølse med ost, kyllingpaté med chorizo og svinepaté med hvitløk. Vi pakket ned varene sammen med resten av bagasjen og dro deretter videre i retning Concarneau og den trivelige Airbnb-leiligheten som ventet oss i byens sentrum, en leilighet som skulle vise seg å være langt større enn hva vi hadde forventet, spesielt kjøkkenet!

Jeg ser frem til å dele mer om Concarneau i neste innlegg. Som nevnt tidligere, deler jeg hver dag små oppdateringer på Instagram og vil fortsette med det helt til ferien kommer til sin ende. Følg meg gjerne: @kristine.in.france

Vi overnatter i det gamle teaterbygget i byen til Molière

Jeg har fortsatt mye å fortelle fra oppholdet på hytta i den lille landsbyen Estavar, den som ligger like ved spanskegrensen høyt der oppe i fjellkjeden Pyreneene. Blant annet om hvor naive vi var, som på lille julaften krysset grensen for å ta oss en liten spasertur gjennom nærmeste by i nærområdet, vi ville handle med oss et par pakker turrón (spansk nougat), manchego-ost og spekemat, vi trodde vi hadde lov. På hjemveien, en drøy time senere, ble vi derimot stoppet av politiet og fikk beskjed om å snu. Og vi snudde. Dette, og konsekvensene ved det enorme snøfallet andre juledag, vil jeg fortelle alt om i senere innlegg.

Siden den tid har vi pakket ut, vasket klær, pakket koffertene på nytt og reist ut på nok et eventyr.

Også denne gang en to timers kjøretur fra Toulouse, men nå har vi byttet ut idyllisk fjellandskap med en nydelig liten by bare et lite steinkast unna Middelhavskysten.

Den sjarmerende tømmerhytta har blitt byttet ut med overnatting i et historisk monument, bygningen som tidligere huset teateret til den franske forfatteren og skuespilleren Molière.

Vi befinner oss i Pézenas, byen med kallenavnet la ville de Molière, stedet hvor pariseren Jean-Baptiste Poquelin ble gjenfødt som Molière, et av de viktigste navnene i den franske kulturhistorien. Navnet som har gitt oss kjente teaterstykker som blant annet L’École des Femmes, Tartuffe og Dom Juan.

Julien, hans foreldre og jeg kan nå glede oss over å få tilbringe de neste fire nettene i bygningen som tidligere huset teateret til Molière, et landemerke bygget mellom 1590 og 1603, bygningen som i dag går under navnet Hôtel D’Alfonce, oppkalt etter Baronen av Clairac og Entraygues som i 1658 ble stedets nye eier.

Et perfekt sted for en fredelig nyttårsfeiring, en kveld som vil feires over et festmåltid og champagne, oss fire i mellom, ingen fyrverkeri, ingen cabaret, ingen dansegulv. Her skal vi feire, innenfor de fire veggene til en av byens fineste fasader med sin flotte trappeoppgang, i en enorm leilighet med en nydelig balkong og et kjøkken fullt av blomster, store duftende liljer, og soverom dekorerte med lysekroner hengende fra taket og skulpturer plassert på peishyllen.

Før vi over musserende vin og småretter feiret starten på årets siste séjour, tok jeg meg en liten tur til et bakeri i enden av gata for å kjøpe med meg en av byens lokale spesialiteter, Petits pâtés de Pézenas, bittesmå minipaier med fyll av fårekjøtt, sitron og sukker, en svært spesiell kombinasjon som man enten vil elske eller hate, men likevel sette pris på å ha smakt.

Kvelden ble som lovet feiret over musserende rødt fra vingården Duffau i Gaillac, lignende den italienske varianten Lambrusco men ikke fullt så søt og med svakere bobler. Akkurat som til juleferien, hadde vi til denne turen også bestilt en rekke petits feuilletés som vi tidligere på morgenkvisten hadde rukket å hente fra bakeriet i nabolaget mitt.

I tillegg til å kose oss med fingermat med butterdeig, dekket vi på bordet med spekepølse, oliven i chilimarinade og svisker surret i bacon. Den kraftige duften fra liljene ble etter en stund så sjenerende at vi endte opp med å flytte vasen fra kjøkkenet til stua. Vi kunne ikke lenger kjenne duften av maten, bare blomsterduft, en duft som nå henger igjen i hvert eneste rom i leiligheten.

Spent, ser jeg nå frem til morgendagens aktiviteter. Et mulig bondemarked i nærområdet, en tur innom bukten Bassin de Thau, hvor de lokale østersoppdretterne holder til, og en fin spasertur gjennom gatene i Pézenas.

Jeg legger meg under dyna her på teateret til Molière, og krysser fingrene for at været holder seg fint, slik at jeg kan nyte morgendagen til det maksimale, den siste dagen før årets aller siste dag.

En ettermiddag i den nydelige landsbyen Lavardens

Her kommer enda en skildring fra forrige helg. Denne gang ønsker jeg å fortelle om søndagens tidlige ettermiddagstimer.

Etter en god natts søvn, nøt vi ferske baguetter og croissanter til frokost hos La Seigneurie de Tillac, før vi pakket sammen sakene og kjørte rolig østover, i retning Toulouse. Vi hadde planlagt et par omveier og svippturer for dagen, for å bli kjent med flere av de mange fine landsbyene i det nydelige Gers.

Dagens første besøk gikk til Lavardens, et av de mange stedene vi har blitt kjent med den siste tiden, som tilhører listen Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer).

Lavardens landsby

En landsby som langt tilbake i middelalderhistorien var beskyttet med store murer, noe man knapt vil se spor fra den dag i dag.

Lavardens er bygget oppover en bakketopp, med sitt historiske slott helt på toppen, landsbyens hovedattraksjon, en severdighet vi gjerne skulle ha sett mer av enn kun de ytre veggene, hadde vi bare vært flinkere til å planlegge og rukket frem før ettermiddagens stengetid.

Slott

Da vi like rundt tolv ankom Lavardens, var gatene tomme og landsbyens uteserveringer fulle av liv. I Frankrike holdes lunsjtiden hellig, spesielt på søndager som for mange regnes som familiens dag, hvor mennesker samles over et tre-retters lunsjmåltid eller en salat og dessert, enkelt og klassisk i de små landsbyene mens storbyene har valgt å heller omfavne den mer trendy brunsj-kulturen med en fusjon av amerikansk, britisk og fransk frokost.

I samtlige landsbyer i Gers vil man garantert finne foie gras og andefilet på de fleste lunsjmenyer. Gjerne også en salade de gésiers (salat med ande-krås), noe jeg personlig ikke er spesielt glad i.

Også vi ble fristet, der vi kjente duften av mat fylle de smale landsbygatene. Lenge ble vi stående på stedet hvil, foran Restaurant du Château, våre blikk fulgte bevegelsene til servitøren der han serverte den ene forretten etter den andre, foie gras, som forventet. Det fristet å spørre om også vi kunne få et bord og nyte en lunsj sammen med disse menneskene, selv om ingen av oss var sultne i det hele tatt. Fornuften slo heldigvis inn, og minnet oss om at vi jo skulle spise smørstekt gnocchi med persille og parmesan senere på dagen, vi skulle nyte et par glass rødvin ute på balkongen hjemme.

Det var da vel ingen vits i å spise bare for å spise?

Slottet Lavardens

Like ved det store slottet på landsbyens bakketopp, lå også kirken Église Saint-Michel, med sitt høye kirketårn som speider utover bebyggelsen i Lavardens. Vi vandret rundt gjennom de folketomme gatene, forbi sjarmerende hus og små forretninger, inkludert en barbersalong som så ut til å holde åpent også på søndagen.

Kirke Saint-Michel

Vi fikk øye på en rekke pasjonsblomster (passiflora) og deres oransje frukter, de dekorerte både buede passasjer og murvegger i landsbyens gater. Ut ifra hva vi har lest, er ikke disse fruktene giftige og kan gjerne spises, men svært få velger likevel å spise dem, i hvert fall her i Frankrike, da smaken visstnok er forferdelig.

Pasjonsblomst

Et annet hus, et som ifølge skiltet på ytterdøra lå ute for salg, à vendre med store bokstaver, var dekorert med flotte drueranker. Jeg undret hvem som tok seg av å vanne og vedlikeholde druene nå som huset stod tomt. Naboene? Borgermesteren? Eiendomsmegleren?

Drueranker

Det er mulig jeg romantiserer de franske bygdesamfunnene, der jeg ser for meg et varmt samhold, naboer som samarbeider om å holde landsbyen vakker og rik på friske blomster og planter. Både til glede for hverandre, for de besøkende og for økosystemets skyld.

Lavardens var uansett en fryd å besøke. Enda bedre ville det nok ha vært hadde vi vært sultne nok til å kunne kose oss med et lunsjmåltid, og tidlig nok ute til å rekke en guidet tur på slottet på formiddagen.

Landsbygater

Vårt neste stopp på denne solfylte søndagsettermiddagen var en fin liten landsby ved navn Sarrant, før vi avsluttet helgen med en nydelig tur innom flere flotte solsikkeenger.

Sommerhatt off-shoulder kjole

Roser vegg

Saint-Michel kirken

Deilig mat og kjærestekveld i byen Mirande

Jeg lever for disse øyeblikkene, disse koselige stundene, de fine minnene vi skaper sammen, han og jeg, der vi reiser ut på små og store eventyr i nærområdet. I sommer ferierer vi ikke bare innenlands, men vi holder oss også innenfor grensene til regionen vi bor i, vårt store spennende Occitanie.

Som nevnt, elsker vi det vakre departementet Gers, et sørvestfransk område fullt av nydelige landsbyer, enorme solsikkeenger så langt øyet kan se, og som alle andre steder i Frankrike, et område fullt av sjarmerende overnattingssteder i alle prisklasser.

Som jeg skrev i gårsdagens innlegg, reserverte vi forrige helg en natt på Bed & Breakfast, en idyllisk perle ved navn La Seigneurie de Tillac, i harmoniske omgivelser med fin beliggenhet i en bitteliten eventyrlandsby, 114 kilometer vest for Toulouse.

Goût'R'mets

Vi gledet oss til å tilbringe ettermiddagen ved svømmebassenget og deretter feire lørdagskvelden i den lille byen Mirande som ligger femten kilometer unna Tillac, med fin middag og hvert vårt glass vin på uteserveringen til den fransk-spanske restauranten Gout’R’mets.

Middag restaurant

I hjertet av Mirande ligger et rektangulært torg innrammet av hus bygget over byens arkader, en arkitekturstil typisk for mange av de gamle småbyene i Sørvest-Frankrike. Her finnes en rekke ulike spisesteder, en pizzeria, en iskrem-kafé, en bar, et par franske restauranter og to bakerier.

For kvelden hadde jeg valgt å ikle meg behagelige Birkenstocks og en lang blomsterkjole med høy splitt, en kjole som jeg kjøpte da jeg for et par år siden besøkte ei av mine beste venninner som den gang bodde i Cannes, byen kjent for sin store filmfestival, sin høye jetset faktor og sine vakre strender.

Julien var som vanlig stilig i poloskjorte og klassisk mørkeblå shorts. Han endte dessverre opp med å søle tomatsaus på den hvite skjorta, da han til hovedrett fikk servert en gryterett med fisk og skalldyr, deriblant blåskjell og kreps, en rett som skulle vise seg å være en utfordring å spise uten å lage et stort tomatsøl.

Rundstykker

Før hovedretten ble servert og poloskjorta full av flekker, drakk vi hver vår lille apéritif, en halvliter til ham og en cocktail, en syrlig spritz, til meg selv. Vi fikk servert en pikant gaspacho og hjemmelaget accra (fritert kreolsk torskebolle), en mise en bouche for å vekke appetitten, sammen med ulike små rundstykker, lekre og nybakte.

Burrata

Til forrett nøt jeg en sommerlig salat med ferske tomater, myk og god burrata-ost, friske salatblader, moden parmesan, pesto og balsamico, en sydlig forrett som passet meg perfekt på en varm og fin sommerdag som denne.

Langkokt lammekjøtt

Min hovedrett bestod av langkokt lammekjøtt, mørt og saftig, med en deilig potetstappe og en provençal tapenade-lignende olivensaus. Deilige smaker i fin harmoni, en smak av Sør-Frankrike på sitt beste.

Crème brûlée

Selv om magesekken egentlig ikke hadde plass til mer mat, endte jeg likevel opp med å bestille en fransk klassiker som aldri skuffer, den kremete vaniljedrømmen med sitt knasende lokk av smeltet sukker, desserten crème brûlée.

Etter kveldens hyggelige måltid, tok vi oss en liten spasertur under nattehimmelen som nå hadde lagt seg over Mirande, delvis for å fordøye middagen, men også fordi vi var nysgjerrige på denne lille byen.

Rolig trasket vi forbi de andre restaurantene på torget og videre gjennom en liten gate som ledet oss til den vakre Sainte-Marie kirken. Det nydelige kirkebygget så nesten en smule dystert ut der vi betraktet det i mørket.

Sainte Marie kirken

Vi avsluttet kvelden relativt tidlig til en lørdag å være, for å få en god natts søvn før en deilig frokost på La Seigneurie de Tillac. En viktig start på en spennende søndag hvor planen var å besøke to nye landsbyer før hjemreise, Lavardens og Sarrant, i tillegg til å ta en nærmere titt på områdets mange flotte solsikkeenger.

Lang kjole

Eventyrlig sjarm på fransk herregård i landsbyen Tillac

I det store landlige departementet Gers, ligger en bitteliten landsby ved navn Tillac.

Fra lørdag til søndag overnattet vi her, en nydelig Bed & Breakfast blant vakre blomster og trær, en hage smykket med rosa hortensia og røde roser, en idyllisk herregård innredet og dekorert med spennende antikviteter, bord og kommoder pyntet med pastellfargede blomsterbuketter. En liten helgetur på fransk vis, fortryllende vakkert og uten tvil romantisk, positivt overrasket og svært fornøyd ble jeg da jeg så hvor fint det var her hos La Seigneurie de Tillac.

La sei

Friserte trær langs innkjørselen og et inngangsparti med en flott terrasse under grasiøse buer, omfavnet av klatrende planter og friske blomster. Vi ble ønsket velkommen av det hyggelige ekteparet som driver overnattingsstedet, overrasket over å få toulousere på besøk, selv om hverken han eller jeg i utgangspunktet er ekte toulousere.

Friserte trær

“I tre år har vi tatt imot turister her på tomten vår, de fleste av dem fra Belgia, Nederland og England. Denne sommeren er det bare franskmenn som tør å reservere overnatting hos oss”, fortalte eierne, alle andre hadde nemlig kansellert sine reservasjoner grunnet coronakrisen. Vi ble ledet opp en knirkende trapp og videre til vårt rom, en gammeldags suite med store vinduer som ga oss en vakker utsikt mot kirken i Tillac.

Kirke Tillac

Før vi skiftet til badetøy og hoppet uti bassenget, tok vi oss en liten spasertur gjennom Tillac, en landsby som ikke består av annet enn en bitteliten gate med idylliske hus bygget over trebjelker på hver side av gaten, den fine kirken som vi hadde utsikt mot fra rommet vårt, to restauranter, et rådhus og et lite supermarked som også fungerer som postkontor.

Tillac landsby

Et kvarter senere hadde vi allerede sett alt, og var nå klare for å tilbringe resten av ettermiddagen i svømmebassenget i hagen. Vi ble gjort oppmerksom på at badehåndklær var å finne ved det lille utekjøkkenet ved bassenget, og hadde vi hatt med oss medbrakt mat og drikke, kunne vi ha puttet dette i kjøleskapet.

Ingen av oss visste at vi ville få tilgang til et kjøleskap like ved bassengkanten, og derfor ble det heller ingen iskald pils eller pinneis på hverken ham eller meg. Bare noen timer senere skulle vi jo uansett dra videre, til byen Mirande, for å spise middag på fin restaurant.

Jeg hadde egentlig lyst til å ta bilder av det koselige bassengområdet, men siden vi ikke var alene men delte bassenget med noen franske barn og deres foreldre, lot jeg være å fotografere. Barn i badetøy hører ikke hjemme på bloggen min, og kommer aldri til å gjøre det. Hyggelig var det uansett for Julien og meg å få kjøle ned våre varme kropper, svømme noen runder og kaste ball til hverandre før tiden var inne for å returnere til rommet, dusje bort klorvann og forberede oss til kveldens planer.

Frokostbordet

Vår fine lørdagskveld i Mirande vil jeg fortelle mer om i neste innlegg. Akkurat nå vil jeg nemlig heller spole frem i tid, til søndagens frokost. Et bord var dekket og reservert til oss, baguetter og hjemmebakte croissanter, hjemmelaget viltpaté og syltetøy, ferskpresset appelsinjuice og nykvernet kaffe.

Croissanter

Jeg skulle gjerne ha startet alle søndager slik, i fredelige omgivelser med utsikt mot en blomsterskjønn hage og ferske bakevarer foran meg på bordet. Tankene mine vandret til en hypotetisk fremtid hvor min kjære og jeg eier vår første bolig, jeg så for meg et lite byhus med hageflekk, noe som sannsynligvis vil koste mye mer enn hva vi har råd til, mye mer enn en leilighet. Men tenk, tenk så fint det ville vært med en liten hage hvor vi kan dyrke tomater og plante blomster, en liten paviljong med benker og bord, vårt eget lille paradis.

Klatrende planter

Chambre d'hôtes Frankrike

Frankrike

Terrasse

Min store favoritt fra Château Vincens og kjærestetid i Cahors

Fra det ene punktet på lista til det neste, Excel-ark og Word-dokumenter, rødvin, checked, hvitvin, checked, små gaver til gjestene, checked, vi begynner sakte men sikkert å nærme oss målstreken.

For to lørdager siden leverte jeg, som nevnt i forrige innlegg, bryllupsdagens første antrekk til skredderen i Grenade. Helgen etterpå, det vil si julimånedens første fredag, dro jeg til Cahors sammen med Julien for å handle inn rosévin til den store dagen.

Ikke en hvilken som helst rosévin, men min store favoritt, min coup de cœur, L’instant Malbec Rosé, en forfriskende vin med smak av røde bær og mineraler med en deilig duft av roser. En sørvestfransk sommervin fra vingården Château Vincens like utenfor Cahors.

Alle vinene vi ønsker å servere i bryllupet kommer fra regionen vår, Occitanie, rødvin fra Limoux, hvitvin fra Gers (UBY), musserende fra Gaillac. Våre personlige håndplukkede favoritter, med tilhørende romantiske små anekdoter, historier jeg gleder meg til å fortelle under bryllupsseremonien.

Château Vincens hadde vi allerede hørt om lenge før vi flyttet til det franske sørvestland, lenge før vi i det hele tatt hadde planer om å starte et nytt liv her i Toulouse. For fire år siden, da vi fortsatt bodde i Paris, besøkte vi den store vinmessen Salon des Vins des Vignerons Indépendants på utstillingsarealet Paris Expo Porte de Versailles.

Mens vi vandret rundt fra stand til stand med brosjyrer fra ulike vingårder i hånda, ledet tilfeldighetene oss til de sørvestfranske vinprodusentene og nærmere bestemt Cahors, en by kjent for sine kraftige, karakteristiske rødviner.

Da vi ved standen til Château Vincens ble spurt om vi ønsket å smake ulike viner fra deres sortiment, ba vi derfor spesifikt om å kun få smake rødvin. En av disse utmerket seg, vi likte den så godt at vi sørget for å notere vingårdens navn, i tilfelle vi en dag i fremtiden skulle ende opp med å feriere i nærheten av Cahors.

Smil

Château Vincens. Noen år senere stod vi der, inne i butikklokalene til vingården, med hvert vårt glass i hånda og utsikt fra vinduet mot de mange druerankene. I motsetning til den noe upersonlige vinsmakingen på messen, tok vi oss god tid til å lære om de ulike produktene, bli ordentlig kjent med Château Vincens, vinbøndenes filosofi, vitikulturen, druesortene, hvordan klimaet har påvirket de ulike årgangene.

Med en genuin nysgjerrighet ønsket vi å smake ikke bare rødt, men også deres hvitvin og rosé, hvorav sistnevnte, deres nydelige rosévin skulle ende opp med å bli noe uforglemmelig for meg, som et fyrverkeri av smaker på tunga.

Dette er den beste rosévinen jeg noensinne har smakt, utbrøt jeg. Dette var for to år siden. Nå, siste fredag i juni måned, var vi tilbake i Cahors, denne gang for å handle inn nevnt rosévin til bryllupet, slik at også våre venner og familie vil få muligheten til å dele denne smaksopplevelsen med oss.

Ldi

Gjennom Airbnb hadde vi for anledningen reservert to netter i en koselig liten leilighet med praktisk beliggenhet mellom vinbyen Cahors og den lille turistperlen Saint-Cirq-Lapopie, i fredelige omgivelser ute på landet. Leiligheten var nydelig dekorert i en fin harmoni av hvitt, grått og mørkt tre. Den enorme hagen var pent dekorert med ulike utemøbler og husker festet til de tykkeste greinene.

Stue

Også bassengområdet var pent dekorert, med fargerike papirlanterner, friske planter og behagelige solsenger. Vi dyppet tærne forsiktig, deretter føttene, før vi sank våre legger ned i det lunkne vannet. Slik ble vi sittende ved bassengkanten, vi pratet om morgendagen, om å tilbringe lørdagen i sentrum av Cahors, og søndagen i landsbyen Saint-Cirq-Lapopie.

Svømmebasseng

Vi forlot etter hvert bassenget til fordel for hagen, hvor vi i skyggen av de høye trærne med sine tykke greiner hygget oss med musserende vin, oppskåret melon og skiver av spekepølse med sopp.  

Verdifulle øyeblikk, en smak av sommerferie. Vi satte pris på å kunne kombinere vårt ærend hos Château Vincens med kjærestetid, avslappende timer ved bassenget, kokkelering på det lille kjøkkenet, levende lys på utebordet, tagliatelle med saus av squash og parmesan, en romantisk middag under den vakre stjernehimmelen.

Rosa topp

Hage

Husker hage

Basseng

Solsenger

Kjøkken

Soverom koselig

På ettermiddagstur til verdensarvstedet Carcassonne

For to helger siden var Julien, hans foreldre og jeg, som nevnt i tidligere innlegg, innom den sørvestfranske byen Limoux for å handle inn rødvin til bryllupet. Ute på landet, i fredelige omgivelser blant vingårder og grønnsaksåkre, overnattet vi i et koselig lite feriehus med oppvarmet svømmebasseng og romslig terrasse med grill.

Lørdagsformiddagen gikk til å utforske de sjarmerende landsbyene Montréal og Montolieu, før vi dro videre til festningsbyen Carcassonne, og deretter til Limoux for å gjøre det vi i utgangspunktet var kommet for å gjøre, hente tretti flasker La Butinière fra vinprodusenten Anne de Joyeuse, rødvin som vi sammen med våre bryllupsgjester skal nyte den tolvte September på Château du Croisillat.

Atten kilometer førte oss sørøstover fra Montolieu til Carcassonne. I det vi gradvis nærmet oss byen, et par kilometer unna, kunne vi skimte den flotte middelalderarkitekturen, verdensarvstedet som besøkes av tre millioner turister årlig.

“Husker du da vi var her forrige gang”, spurte Julien meg retorisk. Vi mimret tilbake til vår forrige tur til Carcassonne, for snart to år siden. Jeg husker hvor grå himmelen var den dagen, den sure vinden, vått og kaldt, hvordan festningsbyen med sitt gråfargede bakteppe plutselig virket så mørk og dyster.

Carcassonne

Fascinerte var vi jo uansett, noe annet kan man ikke bli av byens karakteristiske middelalderbebyggelse, vakker arkitektur fra en tid mange århundrer tilbake, en tid som hører til i historiebøkene og senere har inspirert en rekke filmer og eventyr om prinser og prinsesser og riddere i skinnende rustning.

Selv om finværet den gang uteble, var folkemengdene så enorme at vi ble slitne av å ikke kunne bevege oss en meter uten å risikere å tråkke på et barn eller snuble i turgrupper eller familier eller enkeltindivider der de stoppet opp for å ta selfies eller knytte skolissene uten å se seg for.

For to helger siden var situasjonen en helt annen. Nydelig vær med blå himmel og solskinn og langt færre besøkende enn vanlig, ettersom Europas ytre grenser er stengt for turisme akkurat nå.

Gjennom Narbonnaiseporten og inn i festningsbyens kjerne. Vi trasket rundt og tittet i suvenirbutikker og ulike confiseries (tradisjonelle godtebutikker) og tok oss tid til å besøke den vakre St. Nazariusbasilikaen og Château Comtal, det historiske slottet i Cité de Carcassonne.

Basilika

Med behov for et lite mellommåltid, kjøpte jeg meg en galette, den salte versjonen av crêpe, med fyll av skinke, ost og champignon for å få den rumlende magen til å tie. Selgeren klarte selvfølgelig å revne den brettede pannekaken da hun forsøkte å snu den, men i stedet for å kaste den massakrerte lunsjen og starte på ny, spurte hun om det var greit for meg å spise den slik, revnet i stykker med ost rennende gjennom sprekkene og skinke og sopp spredt utover den lille papptallerkenen. Beskjeden som jeg dessverre er, turte jeg ikke å si noe annet enn at det var helt i orden å spise den slik. Mine reisefølger ristet alle oppgitt på hodet.

Spesielt Julien, som i tillegg så seg nødt til å nevne den lille episoden da jeg for noen måneder siden fikk servert en cocktail med et langt sort hår flytende på toppen av drinkens isbiter, og fortsatt ikke turte å si ifra til bartenderen. Den gang løp han direkte tilbake til baren med cocktailen i hånda og brølte “unnskyld meg, men hva er dette?!” 

Heldigvis lot han være å nevne den gangen jeg fikk servert feil rett på en restaurant, og likevel valgte å spise maten, for ikke å lage en scene.

Fruktkarameller

Etter å ha spist den massakrerte galetten, etter å ha utforsket hver eneste gate, hver eneste passasje, hver krik og krok av festningsbyen, etter å ha handlet sjokoladebiter, kjeks og fruktkarameller fra ulike godtebutikker, dro vi videre i retning Limoux for å rekke helgens viktige ærend.

Neste dag omfavnet vi den nydelige søndagsformiddagen med nye eventyr på agendaen, vi tok oss en kjøretur langs de små landeveiene bort fra feriehuset og videre til den idylliske byen Mirepoix, og avsluttet deretter helgen med en liten vinsmaking på vingården Domaine des Coteaux d’Engraviès ved foten av fjellkjeden Pyreneene.

Alt dette vil jeg selvsagt fortelle mer om senere.

Sør-Frankrike

Carcassonne Frankrike

Basilikaen

Den lille franske landsbyen ved navn Montréal (som storbyen i Canada)

Sammen med min kjære og hans foreldre hygget jeg meg ute på landet forrige helg. Vi startet lørdagen med en  næringsrik frokost, fullkornsbrød, ferske aprikoser og jordbær. Vi så frem til en innholdsrik dag, vi så frem til å besøke kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, hvor vi garantert ville kjøpe oss et par bruktbøker fra en av landsbyens 19 (!) bokhandlere. Vi gledet oss til å ta en tur innom vinbyen Limoux for å handle inn rødvin til vårt bryllup som nærmer seg med stormskritt.

Samtidig krysset jeg fingrene for at vi også ville få tid til å avslutte dagen med en liten dukkert i feriehusets svømmebasseng.

Vi nøt frokosten og hver vår kopp kaffe ute i morgensola på terrassen, før våre sommerkledde kropper tuslet ut døra og inn i den hvite Audien til min kjære.

Med solkrem i vesken og solbriller på nesetippen var jeg nå klar for nye eventyr, klar for å besøke gamle byer, drikke deilig sørvestfransk vin og rusle rundt fra bokhandel til bokhandel. Med andre ord, en lørdag helt etter egen preferanse.

Brønn

Smale landeveier og asfalterte småveier førte oss videre nordøstover, i retning Montolieu. Flere ganger lot vi oss distrahere av ulike øyefang på vår vei. Vi stoppet for å fotografere en løkåker full av vakre blomster. Aldri før hadde jeg sett hvordan toppen av løkens stilk ser ut i sin endelige form, det som på avstand ligner en stor hvit ball, nesten som en snøball, dannet av mange bittesmå blomster.

Min kommende svigerfar som selv er glad i å dyrke frukt og grønnsaker syntes det var morsomt hvor fascinerte Julien og jeg ble av noe så simpelt som løk.

Videre nordøstover, forbi flere kilometer med drueranker på både høyre og venstre side av landeveien, vår neste distraksjon ventet oss ni, ti kilometer unna løkåkeren.

En route langs landeveien som skulle føre oss videre til Montolieu, ble vi møtt av et fascinerende syn, en liten landsby bygget oppover en liten bakketopp med kirken La Collégiale Saint-Vincent de Montréal speidende utover landskapet.

Kirke Montréal

Den lille landsbyen Montréal var i 1206 et sentrum for offentlige debatter mellom katolikkene og katarene, sistnevnte en kristen sekt fra senmiddelalderen, en hovedsakelig gnostisk dualistisk kristentro. De tilba Gud, som katolikkene, men erkjente samtidig Djevelen som en ond Gud, en motpol til det gode, det perfekte.

Disse debattene, i regi av Pave Innocens III, var del av et program for å konvertere katarene i området til katolisismen, noe de ikke klarte å gjennomføre.

Tre år senere, under Albigenserkorstoget i 1209, ble Montréal kapret og rasert av troppene til den franske baronen Simon de Montfort.

Etter korstoget ble Montréal, og store deler av Languedoc, ansett som “Domaine Royal” (kongelig eiendom) og dermed direkte overtatt av de kongelige i Frankrike.

Grusomt er det å tenke på hvor mange liv som er gått tapt opp gjennom århundrene på grunn av religion og mangel på aksept for annerledeshet, tanker og livssyn.

Hadde jeg blitt til under middelalderen, ville jeg utvilsomt ha blitt drept, jeg som har vokst opp med en far som var åpen ateist og en katolsk mor, i et protestantisk land. For meg er våre forskjeller berikende, men under middelalderen ville nok foreldrene mine ha blitt sendt til døden for forræderi.

Ut ifra hva jeg har lest i historiebøkene og hva jeg har sett på museer var middelalderen brutal, svært brutal, men takknemlige er vi likevel for alle de vakre arkitekturperlene som står igjen fra denne tiden, mange århundrer senere. Store eventyrslott og flotte kirker rike på detaljer, sjarmerende bebyggelse i form av steinhus, åpne markedsplasser, buer og porter og hus i bindingsverk.

Kirken Montréal

Etter en liten spasertur gjennom gatene i Montréal, dro vi videre til destinasjonen jeg så utålmodig hadde sett frem til å besøke, videre til de bibliofiles paradis, Montolieu.

IMG_20200627_144742

 

Vi brunsjer og drømmer oss bort i Les Baux-de-Provence

Søndagsblues, de treffer meg hardt. Spesielt etter å ha vært ute på reise i over en uke, denne dyrebare anledningen til å kunne utfolde meg kreativt hver eneste dag, muligheten til å fotografere sjarmerende småbygater og båthavner, vakkert landskap og fargerike små detaljer, alt det fine som fanger oppmerksomheten.

En uke med sol og blå himmel, vi har vært ute i frisk luft fra tidlig morgen til sent på kveldstid. Under vakker stjernehimmel i fredelige omgivelser, har jeg hver kveld kunnet unne meg et par timer foran tastaturet, latt fingrene danse over bokstavene og gjort tanker om til ord, der jeg har skildret alle mine reiseopplevelser, med et vinglass eller en kaffekopp i hånda, og en skål med oliven eller et par konfektbiter foran meg på bordet.

Fjell

Søndag, vi forlater leiligheten i Grasse, og kjører vestover i retning Occitanie, vår region, hjem til vårt kjære Toulouse, byen vi kaller vårt hjem. Et siste besøk blir det likevel tid til, planen er en kjøretur på en og en halv time for å deretter tilbringe de tidlige ettermiddagstimene i den provençale middelalderlandsbyen Les Baux-de-Provence, en av Frankrikes mange flotte landsbyer som har fått plass på listen Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer).

Buffet

Men først skal vi spise brunsj. I nærheten av Les Baux-de-Provence, i en annen landsby som heter Maussane-les-Alpilles, ligger Aux Ateliers, en koselig restaurant som tilbyr en av de mest spennende brunsjbuffetene jeg noensinne har forsynt meg fra.

Store fat med franske oster, spekemat, sjømat og patéer, et fantastisk utvalg av salater, pastasalat med pesto, tunfisksalat, asiatisk salat med kylling i karamellsaus, sesammarinert biff med nudelsalat, couscoussalat, potetsalat, paella, småretter og fingermat, miniburgere, kylling panert i kornblanding, fylte champignoner og paprika, innbakte retter som crumble med squash og feta, crumble med tomat og mozzarella, et enormt utvalg av fristende desserter, sitronterte, flan, makroner, moelleux au chocolat, île flottante, crème caramel, crème brûlée, sjokolademousse, listen er lang, øynene store og magesekken altfor liten.

Dessertbuffet

Jeg nyter alle de ulike smakene, en behagelig start på en ettermiddag hvor jeg aller helst vil glemme alt som har med hjemreise og morgendagens rutiner å gjøre. En siste pistasjemakron og en liten kopp kaffe, før vi setter kursen mot Les Baux-de-Provence, en flittig besøkt turistperle, historisk og eventyrlig sjarmerende er den, denne lille landsbyen med skjermet beliggenhet midt i hjertet av Alpilles-fjellkjeden.

IMG_20190926_205446

En landsby med en rik kulturarv, full av historiske monumenter som den lille kirken, slottet, rådhuset, diverse hus, landsbyens kapeller. Les Baux-de-Provence er et sted fullt av spennende små gater og middelalderarkitektur, lett er det derfor å forstå hvorfor nettopp denne landsbyen besøkes av rundt en og en halv million turister årlig!

Kirke Provence

I bittelille Les Baux-de-Provence finner man dessuten hele to Michelinstjerne-restauranter, L’Oustau de Baumanière med sine to stjerner og L’Aupiho med én stjerne. Ikke siden den gang jeg inviterte min kjære med ut på stjernerestaurant for å feire bursdagen hans i januar, har jeg følt på denne Michelin-magien, en kunstnerisk form for matopplevelse helt utenom det vanlige. Tankene vandrer, jeg drømmer meg bort til en romantisk aften her i disse idylliske omgivelsene i Provence, om et kulinarisk fyrverkeri, over et par glass deilig lokal vin. Jeg seiler av sted på en provençal lavendel-lilla sky med disse dagdrømmene mine, jeg som akkurat har spist en kjempestor brunsj.

Vi spaserer gjennom de historiske gatene i lille Les Baux-de-Provence, jeg lar handlelysten ta kontroll over meg, der jeg nysgjerrig titter innom de mange små butikkene hvor lokale produkter og håndlagde varer selges. Forelsket blir jeg, i en liten boutique som selger håndlagde aksessoirer av naturlige materialer, jeg får lyst til å kjøpe absolutt alt, men begrenser meg til to små suvenirer, et armbånd og et smykke.

Landsby

Vi nyter utsikten mot fjellene en siste gang, før vi setter oss i bilen og vinker farvel til vakre Provence. For denne gang.

Fransk sjarm

Trapper idyll

Kirken innvendig

Bouti

Landsbyidyll

Trappetrinn idyllisk

IMG_20190926_205516