Julekvelden og det man ønsker seg

Tjuefjerde desember, Mariah Carey synger over høyttalerne, hun forteller at hun ikke ønsker seg mye til jul. Alt hun vil ha er sin utkårede. Teksten har hun sunget i snart tretti år, og er det noen som virkelig har råd til å mene at de helt ærlig ikke ønsker seg annet enn en mann (eventuelt kvinne eller annet), så er det multimilionærer som henne. Andre ville nok sagt med lav stemme eller skrevet i parentes at nissen kanskje kunne tatt seg av strømregningen i tillegg.

De fleste ville dessuten ønsket seg at pandemien tok slutt (det vil jeg tro Mariah også ønsker), at helsevesenet fikk mer penger og at alle som sliter seg halvt ihjel med lange arbeidsdager og useriøse kontrakter fikk tilbud om fast ansettelse og en lønn det går an å leve av.

Det finnes også mange der ute som skriver ønskelister som ingen vil se, de lager julemat til seg selv eller dropper matlagingen fullstendig, for de har jo ingen å dele den med. Mange av samfunnets ensomme ønsker seg ikke annet enn en varm klem og et vennlig smil fra noen som bryr seg, en som lover å ta telefonen hver gang ensomheten fyller rommet, en som lyser opp selv de mørkeste dager og forvandler gråt til latter, en man kan skape minner sammen med, minner som vil bli gjenfortalt til det ikke lenger er mulig å huske hvordan de først ble til.

Tjuefjerde desember, jeg skiftet fra jeans og genser til rød kjole og paljetter, vi pyntet oss med festlige julehårbøyler og drakk musserende fra Frankrike. Vi skålte og jublet “god jul”, mine foreldre, min mann og jeg. Vi er bare fire, vi kommer aldri til å være flere enn fire, en dag blir vi kanskje færre, men jeg orker ikke å tenke på slike grusomheter. Gjerne skulle jeg ønsket å feire jul med både hans foreldre og mine samtidig, men det er ikke så enkelt, ingenting er enkelt og vi fortsetter derfor å feire annen hver jul med hans og mine, som om vi var barn av skilte foreldre med delt omsorg.

Jeg avsluttet julekvelden i ny pyjamas. Vi så film og drakk eggelikør, før vi sov bort julenatten og stod opp tidlig for å kjøre til fjellet neste morgen. Hyttetur og barnslig lek i snøen, en bedre start på romjula kunne jeg ikke bedt om.

Det er ikke så lett å be om noe som helst i disse dager, ikke når absolutt alt er så uforutsigbart. Selv hvor mye det koster å ta en dusj har ingen fasit. Derfor turte jeg heller ikke å ønske meg noe spesielt til jul, ikke mer enn et skjerf, noe jeg visste jeg ville få bruk for uansett om gradestokken skulle avslørt ti pluss eller femten minus, uansett om hytteturer, eller hele jula for den saks skyld, ville blitt avlyst på grunn av smittebølger. Skjerf fikk jeg, og pyjamasen var dessuten også en gave av kategorien som passer selv i usikre tider som nå, for uansett om isbreer smelter og skoger brenner, uansett om verden lenkes fast av portforbud, vil det alltid være nødvendig å krype til køys på et eller annet tidspunkt. Med eller uten pysj. Småparanoid og pessimistisk som jeg er, der jeg ser for meg at jeg en natt kan ende opp i en situasjon hvor jeg vil bli tvunget til å løpe ut av leiligheten eller huset midt på natten, sover jeg helst i pyjamas for ikke å risikere å måtte flykte med rumpa bar.

Til jul fikk jeg altså pyjamas og skjerf. Jeg fikk andre gaver også, deriblant en fin ullgenser som jeg tok med meg til fjells. Vi er heldige, mine nærmeste og jeg, vi som har råd til å krysse landegrenser for å besøke hverandre, vi som kan gi hverandre ullklær og ikke har problemer med å betale regninger og leie hytte for to døgn. All I want for Christmas is you, synger Mariah, jeg trenger ikke så mye mer enn mine kjære, jeg heller, men en friskmeldt verden ville vært fint, for å gjøre det lettere å komme hjem igjen på besøk til våren eller sommeren.

En vår uten restriksjoner, en rausere verden. Et utopia.

Forsvunnet førjulsoptimisme

Over byer, hav og land, jeg ser ut vinduet, jeg ser at himmelen er rød, jeg vet at det er kaldt, mye kaldere der hvor jeg skal enn der hvor jeg har vært. Innvendig er vi alle litt frosne, vi ser verden med skeptiske øyne og vet ikke lenger om det er lov å glede seg til noe som helst. Alt kan jo forsvinne på et blunk, det har det gjort så mange ganger før, så hvorfor ikke nå, hvorfor ikke rett før jul?

Jeg lander omsider på norsk jord, men jeg klarer likevel ikke å tro på noe av det jeg ser. Jeg er her, men jeg er ikke her. Hvor er gleden, hvor er lykkerusen, hvorfor føler jeg meg så apatisk her jeg står og omfavner mine nærmeste på flyplassen, hvorfor føles det som om den fine delen av den jeg var har blitt drept og erstattet med et tomrom?

Den første natten på pikerommet drømmer jeg at jeg sykler på vei til en ny jobb, i drømmen har jeg blitt ansatt som resepsjonist i et yogasenter, jeg gleder meg til å møte kolleger, til å lære nye arbeidsoppgaver og spise matpakke på pauserommet. Sykkelen min er mye finere enn den jeg eier i virkeligheten, den gjør meg stolt og jeg stopper ved veikanten for å ta et bilde av meg selv med den flotte, mørkerøde sykkelen i bakgrunnen. Det skulle jeg aldri ha gjort, for plutselig ser jeg en varebil kjøre over den, slepe den etter seg langs veien. Gråtende løper jeg etter sykkelen, jeg ser den forsvinne i det fjerne og jeg hyler så høyt jeg kan. Jeg vet jeg må ringe arbeidsgiver, fortelle at jeg vil bli forsinket til første arbeidsdag, at sykkelen min har blitt overkjørt. Jeg ringer, beskriver hva som har hendt og blir møtt med et misfornøyd stønn, de tror ikke på mine ord, de tar meg ikke på alvor. Farvel, sier de, jeg er aldri velkommen igjen.

Jeg våkner og husker hver eneste detalj, selv den forurensende lukten av varebilen, lyden av støtet og den vonde følelsen av å stå tomhendt og se fremtiden forsvinne foran meg. Drømmen kan minne om en metafor og det skremmer meg. Hvor er jeg på vei, hvorfor føler jeg så lite når jeg vil føle så mye?

Det er førjulstid og jeg er hjemme hos familien. Jeg vet ikke hvor lenge, det får skjebnen avgjøre. Når jeg sier skjebnen mener jeg myndighetene og smittetallene og den bisarre bobla som vi alle sitter fast i.

Nå ser jeg ut vinduet og himmelen er sort, men julelys og gatelys blinker om kapp. Det finnes ingen stjerner, bare menneskeskapte lys. Det er de heldige som flyr over oss på himmelen som ser stjerner når de ser ned mot vår verden. Selv ser vi bare mørke når vi løfter blikket og ser lengselsfullt mot månen.

Hva ønsker du deg til jul, spurte han meg, min kjære. Jeg trakk på skuldrene, det gjør jeg fortsatt, for hva ønsker man seg når man har alt og ingenting på samme tid?

Hva ønsker man seg når man ikke lenger klarer å føle, når man ikke lenger vet hvem man kan få lov til å være neste år?

En skygge, et blødende hjerte, en fullverdig person, jeg vet ikke. Ingen vet. Å forsøke å holde fast i seg selv begynner å bli slitsomt, jeg holder jo allerede fast i andre, vi holder hverandre over vann og sier at vi aldri vil drukne, ikke så lenge jeg har deg og du har meg. Derfor har jeg ikke druknet, men jeg er nummen.

Nummen vandrer jeg gjennom gatene i Stavanger. Jeg smiler, fordi smilet er det fineste jeg kan gi mine nærmeste akkurat nå. Et smil for å varme alle andre mens jeg beveger meg gjennom tåken og ser likegyldigheten dypt i øynene. Jeg forteller den hvor høyt jeg savner den uskyldige, naive førjulsoptimismen, men jeg får ingen svar.

Flytrøbbel og første gjensyn med familien

Jeg vet ikke om det var mulig for dem å se det, mitt munnbind dekket det lykkelige gliset, men jeg smilte så bredt jeg bare kunne, da jeg med min limegrønne koffert gikk i deres retning med raske steg. Utålmodige steg. Endelig var øyeblikket kommet, den etterlengtede gjenforeningen med familien, med hjemlandet, med alt jeg hadde savnet så altfor lenge. Et øyeblikk som ironisk nok skulle ende opp med å bli utsatt nok en gang, da flyet fra Amsterdam til Stavanger ble forsinket med en og en halv time grunnet en hendelse jeg sent vil glemme.

Da vi forlot Schiphol til planlagt tid, slo jeg av mobiltelefonen for å spare det lille jeg hadde av batteri til den obligatoriske vaksinepasskontrollen, for uten QR-koden som forteller at jeg er fullvaksinert, ville jeg aldri kunne sette mine ben på norsk jord uten å gå i karantene først.

Jeg fikk vindusplass på flyet, med utsikt mot vingen, og utsikt mot det nederlandske landskapet som vi etter hvert fløy forbi. Vakre strender, Nordsjøen, om under en time skulle vi være fremme i Stavanger, tenkte jeg, min rumlende mage gledet seg til å endelig få spise middag hjemme hos min mor.

Alt gikk etter planen, helt til vi plutselig hørte kapteinens stemme over høyttalerne. Ordene tekniske problemer slo meg som en knyttneve i den tomme magen, kapteinen forsikret oss om at alt ville gå bra, men han hadde ikke annet valg enn å snu, vende tilbake til Amsterdam for å bytte fly.

Et nytt fly stod ventende på oss på Schiphol, og ventetiden ble, til vår lettelse, ikke lengre enn den tiden det tar å flytte bagasje, og deretter passasjerer, fra et fly til et annet. Vi kom oss i det minste helskinnet frem til Norge, om noe forsinket så i hvert fall i live, og med en historie jeg så frem til å fortelle. Jeg så frem til å le av situasjonen i etterkant, finne humoren i denne forbannelsen som de siste to årene hadde hvilt over meg, nektet meg å reise hjem til Norge.

Etter en sen middag og et par glass vin, krøp jeg til sengs for å sove bort reisenervene. Jeg tror ikke jeg sov i mer enn seks timer før jeg våknet grytidlig på morgenkvisten, spent på å se byen min for første gang på altfor lenge. Jeg gledet meg til å traske gjennom gamlebyen og Fargegata, og til å kose meg med kaffe og bolle på kaffe. Solskinnsboller, skolebrød, sjokoladeboller, bakverk som ikke finnes i Frankrike. Ekte, norske hveteboller.

Gårsdagen ble nøyaktig som jeg hadde ønsket, en lang spasertur gjennom mine favorittgater i sentrum, forbi den hvite bebyggelsen i gamle Stavanger, videre forbi nye og gamle restauranter og puber, vi spaserte gjennom byens mest fotograferte gate, den spreke Fargegata, og gikk videre opp mot Pedersgata for å ta en svipptur innom Løvås Bruktbu hvor jeg elsker å handle bøker, og jeg kjøpte ei bok som jeg tror jeg allerede eier fra før, men ikke enda har rukket å lese. Vi tok oss en tur på kafé, en kaffebar som ikke eksisterte forrige gang jeg var her, men vi nøt hver vår kaffe og bolle under solfylt himmel mens vi studerte alle menneskene som gikk forbi med bæreposer i hendene. Det var fint å kunne gjøre alt dette igjen, dele hverdagslige opplevelser sammen med min mamma.

Ferieturen fikk seg en humpete start, men ventetiden og frustrasjonen kom omsider til en ende og jeg vil være evig takknemlig over å ha fått en så nydelig første dag i Stavanger, min fine hjemby som jeg flyttet fra for veldig lenge siden, en by som alltid vil ha en plass i mitt hjerte.

Fordi…

Uansett kor eg bor, så komme eg allti te å ver Siddis!