Vil jeg starte egen bedrift?

Tidlig på morgenkvisten våknet jeg urolig fra en merkelig drøm. Jeg drømte at min kjære opplevde det samme som meg, å miste jobben på grunn av coronakrisen. I denne drømmen fikk han samtidig tilbud om en ny ingeniørjobb, langt unna Toulouse.

I byen Stuttgart i nabolandet Tyskland.

Hadde dette hendt i det virkelige liv, ville jeg selvfølgelig ha flyttet dit, hvor som helst, sammen med ham. Om alt går etter planen skal vi jo gifte oss i år, love å være der for hverandre gjennom tykt og tynt. Gjennom arbeidsledighet og karriereendringer. Jeg ville derfor tatt utfordringen med et smil, lært meg tysk og integrert meg, selv om jeg i utgangspunktet ikke har lyst til å flytte fra Frankrike.

Det hele var heldigvis bare en drøm, og Julien jobber fortsatt som produksjonsingeniør hos Airbus. Inntil videre.

Denne underlige drømmen fikk meg til å tenke på en av de store franske TV-trendene de siste to årene. Dokumentarserier som følger mennesker på deres reise der de bytter karriere, selger boligen og alle sine eiendeler for å starte på nytt i et fremmed land. Noen av dem enslige, mens de aller fleste drar med seg mann eller kone og barn på flyttelasset.

Et stort flertall av disse menneskene reiser med en drøm om å starte en egen bedrift, bygge hotell ved strandkanten på Réunion-øya, lage møbler av resirkulert plast på Filippinene, åpne et crêperie på Costa Rica, lage sjokolademousse i Japan.

Det er beundringsverdig, synes jeg, hvordan enkelte tør å investere alt de eier og har i en lidenskap, en forretningsidé og en drøm om et lykkeligere liv i et fremmed land.

Selv gikk jeg svært forsiktig frem da jeg flyttet til Frankrike, jeg tok meg god tid til å lære språket og bli kjent med kulturen før jeg etter hvert fikk meg en tradisjonell kontorjobb. 

Jeg har aldri vært redd for å flytte på meg, reise alene og starte med blanke ark i andre land. I tillegg til Frankrike, har jeg jo tross alt tidligere bodd i både England og USA. Men å starte en egen bedrift har jeg alltid sett på som en like stor risiko som å gamble bort en stor sum penger på kasino.

Men med denne situasjonen jeg nå befinner meg i, hvor min tidligere arbeidsgiver vil gi meg økonomisk støtte både til kurs og bedriftsetablering, er det kanskje på tide at også jeg våger å ta noen større sjanser i livet? 

Jeg skal ikke nekte for at jeg har lekt med tanken på å drive egen bed&breakfast eller starte et lite foretak, guidede mat-og vinturer eller språkreiser for voksne, ideer har jeg hatt mange av opp gjennom årene, noen bedre enn andre.

Å starte et eget reisebyrå og arrangere turer til ulike franske landsbyer ville vært en drøm, men er dessverre altfor risikabelt nå i disse coronatider. Å åpne en kafé eller vinbar (med kunstutstilling, kulturkvelder og språkutveksling og intimkonserter) er en annen spennende tanke som jeg kanskje vil hente frem igjen om fem års tid, når vi forhåpentligvis er godt etablert med egen leilighet og stabil økonomi.

Mens jeg drømmer og grubler over fremtiden, nyter jeg en deilig lunsj på tesalongen Le Salon d’Eugénie i sentrum av Toulouse, naboen til den veganske restauranten Sovaga som jeg også varmt kan anbefale et besøk. Kakene deres er fantastisk gode!

Hos Eugénie startet jeg måltidet med en smakfull salat med bulgur, marinert squash, ferske tomater, marinert kål og crumble sammen med et glass iste.

Salat

Nå koser jeg meg med min søte lille avslutning, en hvit sjokolademousse og en kopp kaffe. Med en fremtid like uklar som ei tåkenatt, er det viktig å glede seg over alt som er enkelt og ukomplisert.

Hvit sjokolademousse

Hver onsdag og søndag koser jeg meg med disse dokumentarseriene om menneskene som gir slipp på det gamle for å følge sine drømmer.  Hver fredag og lørdag gleder jeg meg over å få tilbringe verdifull kjærestetid sammen med Julien. Vi drar på helgeturer, vi handler på bondemarkeder, vi hygger oss med fine restaurantbesøk og reiser ut på eventyr i nærområdet.

I morgen venter en ny lørdag og en ny kjærestetur. Julien og jeg vil igjen forlate storbyen til fordel for en romantisk overnatting ute på landet. Dette vil jeg fortelle alt om senere!

Sommerkjole

Hjelp, vi bor hos svigers

Etter planen, skulle vi ha vært flyttet til Sør-Frankrike allerede for tre uker siden.

Men her sitter jeg i min pingvin-pysj, i sofaen til “svigers”, mens jeg venter på at et mirakel skal dale ned fra himmelen og få oss vekk herfra.

Jeg har ingenting imot foreldrene til kjæresten min, det er ikke det. De gjør alt de kan for at vi skal ha det fint og føle oss hjemme hos dem. Men hvorfor føles det da som om jeg brått gikk fra å være 30 år gammel til å bli 12 år igjen?

At kjæresten og jeg ikke akkurat tørr å være intime mens vi sover vegg i vegg med foreldrene hans, er sikkert og visst.

At jeg omtrent har levd i pysjen min siden vi kom hit, er like krystallklart. Jeg begynner faktisk å bli lei av pingvin-mønsteret og vurderer rett og slett å kjøpe meg enda en pysj for å ha et antrekk å bytte på. Kake-pysjen og iskrem-pysjen er nemlig begge pakket langt langt ned i en eller annen eske, sammen med resten av flyttelasset vårt.

Så hvordan endte vi opp slik?

Vel, det hele startet med at jeg var drittlei av å bo i Paris (ja, det er faktisk mulig) og lei av å ha satt livet mitt på pause. Lei av å leve mitt liv gjennom kjæresten min og hans liv. Hans jobb, hans venner, hans leilighet, hans hobbyer.

Det hjelper ikke stort at jeg er ganske innadvendt, heller.

Siden Mai i år, har jeg syslet med å skrive roman. Hvorvidt den kommer til å bli publisert eller ei, gjenstår å se. Den store pessimisten i meg sier “glem det, du skriver latterlig dårlig”, mens realisten i meg sier “det vet du ikke før du har prøvd”.

Likevel trenger jeg mer. Noe mer som føles som mitt eget. Derfor bestemte vi oss for å flytte fra Paris for å starte på nytt et helt annet sted.

Ikke bare skulle vi skaffe oss ny leilighet, men vi skulle også starte en bedrift sammen. Og jobbe ved siden av, for å ha en fast inntekt ved siden av den usikre inntektskilden.

Vi skulle begge skaffe oss nye hobbyer, nye venner, ny og bedre livsstil.

Han fikk et jobbtilbud, og dette var nøkkelen til flytteplanene. Vi sa opp leiligheten i Paris, han sa opp jobben, vi vasket ut, flyttet ut, men jobbtilbudet fantes ikke lengre.

Så her sitter vi, i hver vår pysj. Hos svigers.

Neste mandag skal vi heldigvis reise ned (for fire dager) til byen vi har tenkt å flytte til. Kjæresten har to jobbintervjuer (tredjegangs-intervjuer, vel å merke) og jeg har tenkt å stikke innom enkelte av stedene jeg har sendt åpen søknad til, for å mase, trygle og be dem om å vurdere å ansette meg. Om ikke fulltid eller deltid, så kanskje i det minste som lørdagshjelp? Julehjelp?

Denne desperasjonen etter å få jobb og rutiner kommer kanskje av at jeg er lei av sofaen til svigers.

Og den jævla pysjen.

(illustrasjonsbildet har ingenting med pysjen å gjøre)