Tankene og jeg vandrer i Toulouse

Denne uken har vært forholdsvis bisarr, annerledes, jeg tar meg selv i å overtenke, revurdere beslutninger jeg har tatt, filosofere over meningen med livet, over kjærligheten, over mine evner til å klare meg selv uten å måtte føle meg avhengig av andre. Noe har forandret seg, jeg vet ikke hvorfor.

Det er lørdag, nok en lørdag hvor jeg våkner opp og ligger våken alene, mens han sover ved min side. Nok en lørdag hvor han og jeg vil spise frokost sammen, før jeg, alene, drar på kafé eller på spasertur, eller tvinger ham til å bli med på enten det ene eller det andre, når han egentlig føler seg aller mest komfortabel i godstolen foran TVen.

Jeg rydder bort brød og pålegg, går over kjøkkenbenken med en klut, jeg tar oppvasken og slenger på meg yttertøy og pakker laptopen ned i vesken. En trivelig liten kaffebar ligger en drøy kilometer unna leiligheten.

Jeg forteller ham at jeg skal dit for å skrive videre på disse novellene jeg jobber med, inspirert og motivert, jeg trenger litt tid for meg selv, for å jobbe med disse tankene, forsøke å plassere dem, bearbeide dem, er det ikke egentlig ganske utrolig hvor terapeutisk en kaffekopp og et tastatur kan være?

På kafeen sitter jeg ved et høyt bord, med dataskjermen som et beskyttende skjold foran meg. Ved bardisken sitter to amerikanere, jeg vet de er amerikanere da de ved flere anledninger nevner det for både hverandre og overfor den franske baristaen. Ved et bord lenger unna sitter en familie med voksne barn, ved et annet sitter et eldre ektepar, begge ikledd dekorative skjerf og briller. Ved det siste bordet som ikke står tomt, sitter en mann og en kvinne med hendene foldet og øynene lukket, en bønn?

Jeg skriver. Den franske baristaen serverer meg en kaffe latte og et glass vann. Hennes blikk vender seg mot min laptop. Vous étudiez, spør hun, jeg forklarer at jeg ikke studerer, at jeg har som hobby å skrive noveller og dikt. Hun smiler, vous écrivez, jubler hun, og ønsker meg til lykke med inspirasjonen. Jeg rødmer. Disse ordene må ha vært nok til å få henne til å tro at jeg er en suksessfull forfatter, at dette livet jeg lever er et usedvanlig spennende liv, en forfatters liv, romantisert, slik man ser dem fremstilt på film.

Jeg undrer om hun ser for seg at jeg bor i en chic leilighet i byens eldste og fineste bydel, et rødt murbygg med franske vinduer i hvite rammer og en smal balkong hvor jeg hver morgen drikker kaffe og studerer menneskene som går forbi på gaten. En leilighet full av verdifulle antikviteter, gjenstander med gammel historie, kanskje en grammofon, et stort ur, flotte vaser i keramikk, fargerik kunst på veggene. Om jeg bare hadde vært den personen jeg ønsker å være, ville jeg definitivt levd nettopp slik som dette.

Etter en stund pakker jeg sammen min bærbare pc og går over til å lese ebok i stedet. Madame Bovary av Gustave Flaubert. Jeg undrer, om min samboer og jeg en dag gifter oss, vil jeg ende opp ulykkelig etter en stund, ville jeg endt opp i samme situasjon som Emma Bovary, ville jeg forelsket meg i en mann som ikke er min ektemann, ville jeg hatt en affære?

Jeg blir kvalm bare av tanken på å være så slem, så egoistisk, tanken på å gå bak hans rygg, fortelle løgn etter løgn i et håp om at han aldri vil gjennomskue det umoralske spillet, men samtidig undrer jeg, om jeg virkelig forelsket meg hodestups i en annen mann, ville jeg da skjøvet til side alt jeg eier av moral, og latt følelsene ta total kontroll?

To timer har jeg sittet på kafé, sittet på den høye, harde stolen mens føttene dingler over gulvet. Å strekke på beina er nok ikke en dum idé, tenker jeg, og pakker sammen sakene før jeg forlater kafeen og rusler bortover gata, forbi Château d’eau, det store vanntårnet som huser fotoutstillinger, mitt favorittgalleri av de mange galleriene som finnes i Toulouse. Jeg krysser Pont Neuf, den gamle broen som ironisk nok kalles nybrua, den fineste av byens mange broer.

Videre spaserer jeg gjennom nabolaget Carmes, byens fineste quartier. Det er her jeg ville bodd om jeg hadde vært den kvinnen jeg ønsker å være, og levd det livet jeg ønsker å leve. Jeg tar en tur innom et nydelig lite atelier hvor det lages flotte vaser og skulpturer i keramikk mens jazzmusikk spilles på et så høyt lydnivå at selv forbipasserende på gaten kan nyte de forførende tonene, der de streifer forbi.

Atelier

Jeg vandrer videre, titter innom en liten bokhandel som selger gamle bøker, flotte gamle bøker som ville sett fabelaktige ut i de store bokhyllene jeg ville hatt om jeg bodde i denne leiligheten med de franske vinduene og de mange antikvitetene og kunst på veggene.

Bookshelf

Fingrene mine blar lett gjennom poesisamlingen Les Fleurs du mal, Ondskapens blomster, av den franske poeten Charles Baudelaire, et av 1800-tallets store navn, moderne for sin tid, hans verk kan vel beskrives som mørkt og morbid, romantisk tristesse.

Tomhendt, forlater jeg bokhandelen og poesisamlingene. I hjemmet venter min samboer og to glass vin, en liten apéritif før vi drar ut for å spise middag på restauranten Cosy Caffe i samme quartier som jeg var på besøk i, bare en liten time tidligere.

Restaurant

Enda flere glass vin får vi servert på vårt utvalgte spisested, sammen med ferskt brød. Jeg spiser suppe av purreløk til forrett, gryterett med svinekjøtt og koriander, panna cotta med bringebærsaus til dessert.

Suppe

På vei hjemover, spaserer vi forbi atelieret hvor det fortsatt spilles jazz over høyttalerne. Mine tanker forsvinner til en annen verden, en annen tid, han spør om vi kan ta trikken hjem i stedet for å gå. Men, motsier jeg, himmelen er vakker med sine glødende stjerner, gatene er så stille, så fredelige, temperaturen så behagelig, kan vi ikke bare…

mde

Dinner

Panna cotta

Kåpe

 

Advertisements

Du og jeg, over en brunsj

Forrige søndag.

Vekkerklokken ringer, jeg har allerede ligget våken med øynene lukket i hva jeg antar må være rundt en drøy halvtime, men sannsynligvis ikke er snakk om mer enn ti minutters tid.

Jeg lister meg rolig ut av senga, han sover fortsatt. Lunket vann som renner fra dusjstrålene over min klamme, svette kropp føles ubeskrivelig deilig, etter å ha ligget tett, side om side, sammen med min kjære og hans varme kropp, usedvanlig varm til mann uten feber å være. Soverommets vinduer har vært åpne hele natten, kjølig natt har blitt til sommervarm morgen, vi lures til å tro at februar er juni og sommerferien er like rundt hjørnet.

I dag dropper vi frokosten, vi skal spise brunsj på et spisested i nabolaget. Et sted som tidligere huset en noe merkelig cocktailbar med stor uteservering til langt ut på natten, tre dager i uka. Lokalets nye eiere har gitt stedet ny forkledning, nytt image, nytt liv. Nå tilbys frokostbuffet til ivrige morgenfugler og brunsjbuffet utover formiddagen til rundt ett på ettermiddagen. På kveldstid serveres tapas og enkle retter, vin og cocktails. DJ og dansegulv lokker til seg byens mange feststemte livsnytere i helgene.

Jeg mimrer tilbake til årene da jeg var en annen versjon av meg selv, en yngre, penere, enslig og eventyrlysten utgave av moi-même. En av disse som ville vært først ut på cocktailbar, først ut på dansegulvet, synge til låtene som lyder gjennom høytalerne, oversminket og oppstaset i høye hæler og korte kjoler, venninnegjengen og jeg, full av iver på lørdagskvelden, full av melankolsk temperament dagen derpå.

De høye hælene danser ikke lenger. De korteste kjolene har jeg gitt bort, andre har jeg tatt vare på. De peneste kjolene og de mest komfortable av mine stilletthæler sparer jeg til spesielle anledninger, fine anledninger som middager på gamle franske slott og luksuriøse restauranter, sofistikerte barer som spiller jazzmusikk og serverer det fineste man kan få tak i av drikkevarer. Kvelder som fortjener dype røde lepper og lekker parfyme av luksusmerket Guerlain.

Til brunsj kler jeg meg komfortabelt og avslappet, som på en hvilken søndag som helst. Brunsj er sen frokost, tidlig lunsj, ikke pyjamas, ei heller pen kjole. Jeg finner frem mine sorte jeans, de fra Paris, og min fuchsia-rosa topp, den fra Sør-Afrika. Romslig topp er en nødvendighet når buffetmat og en risiko for overspising venter meg. Min samboer er våken, han slenger på seg gårsdagens t-skjorte og sine marineblå joggebukser, jeg spør ham om han har lyst på kaffe, vi har ikke tid, sier han kort. Vi spaserer gjennom de fire gatene som fører oss til den åpne plassen ved markedshallen i nabolaget Saint Cyprien, en åpen plass hvor restauranter ligger side om side, japansk, fransk, hawaiiansk, italiensk, bakeri, en liten kiosk som selger østers.

Ei blond servitrise med en stor kjærlighet for gråtoner og botanikk, om man går ut fra hennes tatoveringer å bedømme, leder oss til et bord i andre etasje av lokalet, der hvor brunsjbuffeten står klar og venter på de mange sultne gjestene som, par etter par, familie etter familie, inntar hvert eneste bord i etasjen.

Tapas

Ferskpresset appelsinjuice eller grapefruktjuice spør hun, appelsin, sier vi i kor og takker. Kaffen henter vi selv, han henter en sort kaffe til seg selv og en beige kaffe, halvfull av melk, til meg.

Desserter

En buffet bestående av mye både søtt og salt, vil nok falle i smak hos de fleste, selv vegetarianere vil kunne kose seg her. Jeg spiser spansk omelett, kroketter med ost-og kjøttfyll, croque monsieur med champignon, minipizza, ravioli, her finnes også laks og tunfisk (som jeg ikke liker) , jeg spiser rillette og brød. Amerikanske pannekaker, crêpes, sjokolademousse, crème brûlée, banankrem og panna cotta. Fruktsalat. Utvalget er stort, jeg overdriver, overspiser og triller ut av restauranten og videre nedover gatene, i retning hjemover.

Vi kjøper med oss frukt fra markedshallen, morgendagens dessert. En rolig deilig brunsj er over, sunne rutiner og travel hverdag venter.

Rutiner, rutiner, det er fint med avbrekk, det er fint med brunsj.

Fuchsia-rosa

Vi feirer min kjære på Michelinstjerne-restaurant

Fredagskvelden er ung, ukas siste arbeidsdag er endelig overstått. En forsåvidt ganske trivelig og riktig så annerledes arbeidsdag, med et tre timers kafébesøk sammen med nære kolleger, ledelsen og kolleger som jeg tidligere kun har hatt kjennskap til gjennom epost-korrespondanser og telefonsamtaler. Det er fint å kunne sette et fjes til hvert av disse navnene, tenkte jeg, likevel satte jeg meg ved samme bord som dem jeg kjenner best, dem jeg prater med hver eneste dag, ikke et eneste forsøk gjorde jeg, på å konversere med noen nye fjes. Jeg turte ikke.

Jeg tar bussen hjem, lytter til lydbok på Storytel, Gone Girl, romanen er så utrolig mye bedre enn filmen, tenker jeg, der jeg lytter til denne psykologiske thrilleren som drar meg med inn i finanskrisens kjølvann og konsekvensene av en digital verden, til en liten by i Missouri, der hvor en kvinne har blitt bortført, eller har hun egentlig det?

Jeg foretrekker egentlig å lese fremfor å lytte til lydbok , jeg elsker å bla fra side til side og se ordene trykket, bokstav for bokstav, foran meg, sort på hvitt med sidetall og kapitler.

Vel fremme ved bussens endestasjon, trasker jeg rolig hjemover, forbi markedsplassen som nå yrer av liv, som den gjør hver fredag kveld, når bondemarkedets selgere er på plass. Det tilbys fersk frukt og grønnsaker, hundrevis av forskjellige oster, kjøttstykker og pålegg, brød og kaker, selv en liten food truck som tilbyr byens beste empanadas stiller lojalt opp hver eneste fredag, til samme tid.

I kveld er det ikke empanadas eller andre varer fra markedet som står på menyen, i kveld startes feiringen av bursdagen til min kjære. Han fyller år i morgen, men allerede i kveld skal vi ut, på et av byens mest trendy spisesteder, en kulinarisk og kunstnerisk opplevelse totalt annerledes fra alle restauranter jeg har vært på tidligere. En mystisk meny uten beskrivelse, kun pris står oppført, en høy pris som vil brenne hull i lommeboka, måltidets innhold  blir en eneste stor overraskelse. Sept heter stedet, tallet sju på fransk, restauranten smykker seg med en Michelin-stjerne, en velfortjent stjerne til et hypermoderne spisested med service av ypperste klasse og kunstverk servert på fat.

Fra klesskapet henter jeg frem en liten sort kjole, en utringet sak fra Ralph Lauren, kjøpt på en outlet i Florida for snart fem år siden, jøss, har det allerede gått fem år siden jeg bodde i USA?

Jeg prøver kjolen, den passer fortsatt. For å holde kroppen varm i det kjølige desemberværet, slenger jeg på meg en grå cardigan med sølvpaljetter, den min mor ga meg til jul, kveldens utvalgte smykke var også en julegave fra henne. Sort veske og sorte sko, sort pelskåpe, kunstig skinn og fuskepels, paraplyen ligger igjen hjemme, optimistisk krysser vi fingrene for å ikke få et gjensyn med det brutale regnværet som herjet Toulouse for bare noen timer siden.

Sept

Utenfra ser ikke restauranten spesielt innbydende ut, spesielt ikke under denne mørke nattehimmelen. Den virker nesten skummel, hjemsøkt, men i dét vi åpner døra, stiger vi inn i en ny verden, moderne, malt og innredet i duse farger og abstrakte former, ingen duk, ingen stearinlys, ingen blomster, industrielt og abstrakt skal det være. 

Meny sept

Vi starter måltidet med hvert vårt glass champagne, hurra for deg min kjære, denne helgen er din, og du skal bli behandlet som en konge, kongen av mitt slott. Foran oss får vi plassert en liten boks av velur, i boksen ligger vår første mise en bouche, vår første smakebit av en spennende meny, hver vår maki, reddik og røkt ost.

Deretter får vi servert fersk ravioli med trøffel, den beste raviolien jeg noen gang har smakt, denne kunne jeg lett spist ti av. 

dav

Videre får min kjære servert østers og russisk kaviar, selv er jeg allergisk mot skalldyr. Måltidet fortsetter med kremet mousse av kylling og hvitløk servert på en seng av rillette.

Rillette

Etter å ha fått tilfredsstilt våre sanser med de mange små smakebitene, får vi servert en liten kule av hvit sjokolade fylt med limoncello og mint for å rense smaksløkene og forberede magen på måltidets mange flere overraskelser.

Til meg serveres pannestekt foie gras, min kjære spiser kongereker, dette nytes over hvert vårt glass med portugisisk vino verde.

Foie gras

Videre får han servert hummer, før vi begge spiser pannestekt piggvar i saus av trøffel og champagne, servert med slovensk hvitvin…

…etterfulgt av vegetarisk brioche fylt med trøffel og karamelisert løk…

…og skogsdue i cognacsaus sammen med sørvestfransk rødvin.

Skogsdue

Første dessert ser ikke spesielt appetittelig ut, signalgrønn som den er, men den friske smaken av selleri-og grønt eple i form av sorbet blandes i fin harmoni sammen med sin champagnemousse.

Sorbet

Neste dessert er av praliné og hvit og mørk sjokolade i forskjellige teksturer. Dette serveres sammen med en cocktail basert på whiskey og sort te.

Dessert

Siste dessert er en vakker kule av sukker som delikat knuses med teskje, tilfreds ser jeg kremen av søt likør og syrlig klementin renne ut av sfæren.

Sfære

Min kjære smiler fra øre til øre, storfornøyd med kveldens kulinariske opplevelse, et fire timers måltid, kunstverk etter kunstverk, eksplosjoner i munnen, smaksopplevelser vi aldri vil glemme, en opplevelse som koster skjorta, men er verdt hver euro. Halv ett om natta forlater vi restauranten, gratulerer med dagen, sier jeg til min kjære, i morgen reiser vi bort til en annen by, hvor flere overraskelser venter deg.

IMG_20190126_102317

Italiensk marked, indisk mat og hell i uhell

Jeg finner frem den mørkegrønne ullkåpen, den jeg kjøpte like etter nyttår, den som har ligget godt gjemt innerst i det store garderobeskapet mitt siden mars måned. På en kjølig lørdag som denne, blir det nødvendig å kle seg varmt og godt, pakke seg inn i mykt ull, beskytte den skjøre kroppen mot kuldegradene utenfra, mot høstens store krefter, hvor influensabakterier florerer, voksne og barn som nyser på bussen, på kafé, hvor enn folk ferdes i det offentlige rom, det hostes, basseluskene sprer seg fra kropp til kropp. Med ullgenser og ullkåpe er jeg beskyttet, i alle fall litt.

Med ankelstøvletter i en brunfarge som visstnok kalles cognac, trasker jeg bortover gaten på vei til sentrumshjertet, sammen med min kjære. Vi skal innom en godteributikk for å handle inn godsaker til Halloween, ikke til barn som går fra dør til dør ikledd skumle kostymer, men til oss selv, vi skal titte i diverse butikker etter julegaver til familiene våre, i år skal vi feire sammen med mine foreldre, ikke med hans som ifjor, vi leter etter adventskalendere til ham og til meg, vi planlegger høytidene fra punkt til prikke, vi gleder oss til alt det fine som årets siste måneder har å by på, til julemarkeder og julefeiring, men også til vår tradisjonelle Halloween-soirée, kjærestekos med filmmaraton og godterispising i sofaen, med puter og pledd å gjemme seg i, dette året er det Nattsvermeren og antagonist Hannibal Lecter som skal skape ekte Allehelgensstemning i vår stue.

ptr

I sentrum av Toulouse, like bak Place du Capitole, arrangeres et lite italiensk marked, dekorert med flagg i rødt, hvitt og grønt, en hyllest til nabolandet, et marked med hovedvekt på mat, men klær og vesker, samt kosmetikk og pyntegjenstander selges også. Vi smaker på deilig ost og lettsaltet spekeskinke, lytter til gatemusikantenes fine gitarmelodier, titter i bodene som selger olivenolje og vin fra Toscana, vi ser på skinnvesker og lommebøker, og mimrer tilbake til overraskelsesturen han tok meg med på, den nydelige langhelgen i mai, da han inviterte meg med på romantisk kjærestetur til Roma.

IMG_20181028_191347

Vi vandrer gjennom byens mange handlegater, titter i diverse butikker som selger morsomme gaver til store og små, fargerike gøyale duppeditter, kopper og kjøkkenutstyr, brettspill og bøker, t-skjorter og tøyvesker. Jeg får lyst på så mye, om jeg bare hadde hatt plass til alt dette, en større leilighet, eller kanskje et hus.

Engjørning

Vi spaserer videre, klokka har allerede bikket seks, nå er kvelden her, temperaturen faller, denne mørke himmelen lurer ingen. Vi kan jo kanskje ta oss en drink og slappe av før middag, foreslår han. Ja, det synes jeg høres ut som en god idé, sier jeg, vi ender dermed opp på en koselig liten cocktailbar som heter La Maison, hvor jeg bestiller en cocktail som heter bonbon rose, med smak av melon og kirsebær, og han, han bestiller noe jeg ikke husker navnet på, en cocktail som smaker mango.

Cocltsiler

Lokalet er omtrent tomt, bortsett fra et eldre par, hun kledd i helsort med mørkt hår i stram hestehale, han kledd i lys skjorte med stort bustete hår, krøller, de drikker brun øl, en gruppe venninner oppstaset i fine kjoler er også der, de drikker alle mudslide, en cocktail som ligner på sjokolademilkshake. For hvert kvarter som går, blir lokalet gradvis fylt opp med flere og flere velkledde kvinner og menn med godt humør, klare for lørdagens festligheter og god stemning. Noen bestiller rødvin og husets mange tapasretter, andre koser seg med eksotiske cocktails servert i stilige glass.

Sakte nyter vi disse drinkene våre, begge servert i runde glass med lang stett, begge fylt med is. Jeg flytter blikket fra min egen cocktail, til venninnegruppens mudslides, fristende søte, jeg drakk mange slike da han og jeg var på vår første ferietur sammen, i Den Dominikanske Republikk, for tre sommere siden.

Kvelden fører oss videre til den indiske restauranten Namasté, som ligger et lite steinkast unna cocktailbaren. En liten restaurant hvor vi blir møtt av en dresskledd servitør som smiler og ønsker oss velkommen, han strekker ut ei hånd for å hilse, hans varme hånd berører min kalde, vi har reservert, sier min kjære, servitøren leder oss til et bord dekket for to. Inne er det varmt og behagelig, restauranten er dekorert med store pyntegjenstander i keramikk, hvite duker, hvite vegger med detaljer i brunt tre.

Lokalet er fylt med livlig indisk musikk. Den ene låta som spilles i bakgrunnen kjenner jeg igjen fra en Bollywood-film jeg en gang så sammen med ei venninne som elsker den indiske filmverdenen. Cocktail heter filmen, en film som handler om vennskapet mellom to totalt forskjellige kvinner som møtes i London, den ene elsker fest og spenning, den andre er sjenert og konservativ, den ene tror ikke på kjærligheten, den andre har blitt forlatt av sin store kjærlighet, de stiftet bekjentskap med en mann, trekantdrama oppstår og vennskapet står ovenfor sin ultimate utfordring.

Vi bestiller en flaske rødvin, han spør hvilken vin jeg har lyst på, jeg foreslår den indiske, han nøler, vi bestiller en av de sørvestfranske. Til forrett velger jeg et assortiment av ulike smaker. Smakfull samosa med kjøttfyll, samt en vegetarisk variant, knasende gode løk bahjia og fritert soppkake. Med dette får jeg servert et rykende ferskt søtlig naan brød med pistasjenøtter, mandler og kokos. Til hovedrett får jeg servert rogonjosh, en mild curryrett fra Kashmir-området, med ris og kylling. Kjøttet er saftig, og sausen har en fin smak av tomat, paprika og løk, med et hint av sitron og det eksklusive krydderet safran. Jeg lar ham få smake, han lar også meg få smake fra hans fat; en pikant vindaloo med mørt lammekjøtt. God mat, godt selskap, vi koser oss, vi nyter.

Skulle det friste med en liten dessert, spør servitøren noe senere. Etter et måltid som dette, klarer vi knapt å bevege oss, ballonger som vi to nå har blitt, dessert takker vi derfor pent nei til. Kaffe også.

I dét servitøren rydder av bordet, sklir bestikket mitt av fatet som han forsøker å balansere sammen med flere andre tomme fat, og faller like greit rett ned i fanget mitt. Ingen sausflekker er å skimte på den grå genseren min, men kniven har hektet seg fast i ullet, og servitøren ser skrekkslagen ut. Han tilbyr oss gratis likør, og trekker naan brødene fra regningen. Genseren min ser heldigvis ut til å være like hel, ingen skade skjedd, men jeg tar likevel imot denne lille oppmerksomheten med et smil.

Og slik er jo livet. Fullt av små overraskelser, fine øyeblikk, fullt av hell i uhell, solskinn og regn, varme og kulde, til tider også et behov for å finne frem ullkåpen og møte verden og verdens mange basselusker, selv på dager hvor man aller helst ønsker å holde seg hjemme under dyna.

 

 

Pardans i de franske gater og smaksrik mat fra Haiti

Stripete kjole, lyseblå og hvit, med rosa blomster og flamingoer på. Kort, hvit cardigan og hvite sandaler. Litt mousse i håret og litt farge på lepper, vipper og bryn. En dæsj med Coco Mademoiselle og tre lag med lyserosa neglelakk på de nyfilte neglene mine.

Jeg føler meg fin, og fin vil jeg være, nå på denne første lørdagen i September, en lørdag sammen med ham.

Forrige helg var han i Paris. Neste helg drar jeg til Kraków.

Før min kjære og jeg forlater leiligheten for å få mest mulig utbytte av denne deilige lørdagen, lar jeg ham få se ferdig et bilprogram på Discovery, mens jeg selv leser ferdig de første førti sidene av boka fakta om Finland av Erlend Loe.

Vi ønsker September velkommen, og det med stor optimisme, da vi vet at høsten fortsatt vil holde seg langt unna solfylte Toulouse i en god måned til. Kanskje to.

Ettermiddagen tilbringer vi på kaffebaren La Fiancée, stedet som etter min mening lager byens beste cookies. Jeg bestiller to. En med biter av hvit sjokolade og peanøtter, og en med biter av melkesjokolade. Hver gang vi har spasert forbi denne kaffebaren sammen, har jeg nevnt hvor deilig de smaker, disse småkake som serveres på La Fiancée. Knasende og harde utenpå, myke og omtrent deigete på innsiden, hans smil bekrefter det jeg alltid har sagt. Disse er byens beste cookies.

Som lørdager flest, drar vi på kino, og videre på restaurant. Denne gang er det spesialiteter fra Haiti som står for tur, på restauranten Casa Natachou i den sjarmerende bydelen Carmes.

På et av de små torgene i Carmes, lyder fin musikk fra et anlegg og en gruppe kvinner og menn danser pardans. I full beundring og en smule misunnelig, blir jeg stående og se på de mange parene som så drømmende fører og blir ført av sin partner på det fineste dansegulvet av dem alle.

Psrdans

“Kan ikke vi lære oss å danse like bra som disse menneskene? Ville ikke det vært fint?”, spør jeg og ser på ham med håpefulle dådyrøyne. Nei, sier han tvert. Han liker ikke å danse. Ikke med mindre han er i store selskap (som bryllup) , beruset av store mengder champagne, på et tidspunkt hvor natten står ved sin ende og snart blir til daggry. Jeg sender et siste blikk mot alle disse danseglade parene, og lar hånden til min kjære føre meg bort fra dansen og inn i de smale gatene i retning god mat og aromatisert rom fra Haiti.

En smilende servitør leder oss til vårt lille bord som er reservert i min kjære sitt etternavn. Plassert foran oss får vi en liten tavle med menyen påskrevet i kritt. Vi bestiller hver vår ti punch cocktail og hver vår Menu Découverte, en meny til 28 euro, hvor alle husets retter blir servert i små porsjoner, noe som gir oss en fin mulighet til å nysgjerrig prøve oss frem, utfordre smaksløkene og lære litt om haitisk matkultur.

Kjapt, rekker jeg å ta et bilde av forrettene vi har fått servert. Fatet består av accra (pikante friterte fiskeboller), friterte kroketter av røkt sild, potetsalat, kyllingvinger, svært pikante kroketter med kjøttfyll, og potetchips. Jeg som ikke engang liker sild, kunne fint spist ti kroketter til. Jeg storkoser meg med denne eksotiske smaksopplevelsen.

Haitisk mat

Videre kommer vi til hovedretten, som består av ris kokt i kokosmelk med grønnsaker, kylling og ingefærmarinerte grønnsaker og en form for coleslaw med biter av fritert svinekjøtt. Jeg forteller min kjære at jeg liker ingefærkyllingen best. Han foretrekker coleslaw og svinekjøtt.

Vi diskuterer de karibiske øyer, palmetrær og hvite strender, og muligheten for å kanskje besøke Haiti i fremtiden, forført av denne deilige maten som vi nå nyter. Vi har jo allerede vært på denne øya sammen, han og jeg, i nabolandet Den Dominikanske Republikk. En romantisk ti-dagers ferie, og vår første utenlandstur sammen, for tre år siden. Jeg tar en liten slurk av ti punchen og smiler. Tenk at et måltid er nok til å få meg til å drømme meg bort fra Europa, over Atlanterhavet og videre til de Karibiske øyer. Jeg kan umulig komme nærmere en reise uten å reise, enn det jeg gjør nå.

Etter å ha drømt om Haiti og gjort oss bedre kjent med landets spesialiteter, går vi fra bordet og sier “på gjensyn” til den hyggelige servitøren som håper vi kommer tilbake ved senere anledning.

Kvelden avsluttes på sofaen, foran en dokumentar om franskmenn som bor i Tokyo. Dit vil jeg også dra, sier jeg til min kjære, som har vært der to ganger og lengter sårt etter å reise tilbake til det mest spennende landet han noen gang har vært i.

Jeg vrenger av meg min stripete kjole med flamingoer på, og slenger på meg en sort pyjamas.

Haiti, Japan, alle verdens land. Vi har så mange gode ti-år igjen foran oss, på å rekke så utrolig mye fint. Men akkurat nå ønsker jeg ikke å være noe annet sted enn nettopp her på sofaen vår, sammen med ham.

Smil

 

Japansk hage, karibisk mat og sykkeltur på morgenkvisten

Lørdag, klokka halv åtte.

Som et déjà vu fra forrige helg, våkner jeg atter en gang grytidlig på morgenkvisten og blir liggende lys våken, fanget i mine mange hundre tanker som surrer rundt i topplokket. I morgen reiser samboeren min hjem til familien sin i Paris, og blir borte i en hel uke.

En travel uke bestående av familieselskap med tanter og onkler og kusiner og fettere, middag sammen med sine tidligere kolleger, utepils sammen med kompisgjengen fra ingeniørskolen og kvalitetstid sammen med foreldrene sine. Å få være festens midtpunkt er en rolle han trives godt med, en rolle han gjerne søker. Nå vil han få bade i denne oppmerksomheten i hele sju dager i strekk. Endelig vil han få lade opp store mengder med positiv energi utenfra. Et behov han ikke har fått tilfredsstilt til en like stor grad som ønskelig, etter at vi flyttet sørover ifjor.

Denne uken vil også jeg få lade opp like store mengder med positiv energi, men hos meg kommer den innenfra. Fordi, i motsetning til ham, liker jeg best å være alene. Bare meg, uten støy. La TV’en være avslått. Radio likeså.

Jeg gleder meg til en hel uke hvor jeg vil kunne nyte stillheten, lytte til alle disse tankene som spinner rundt, og ikke la meg distrahere av noe som helst. Jeg vil utfolde meg kreativt. Jeg vil fokusere kun på meg selv og mitt. Etter flere arbeidsdager bestående av mas fra kolleger og klienter, vil det bli deilig å bare kunne koble av når kvelden faller på, uten å behøve å ta hensyn til noen andre enn meg selv.

Her ligger jeg lys våken og studerer ansiktet til den sovende samboeren min, og føler meg samtidig slem da jeg ser frem til å hjelpe til med å pakke kofferten, for å deretter ønske ham en bon voyage, lukke døra og ønske stillheten velkommen.

Han våkner. Våre blikk møtes. Rolig stryker han meg på ryggen og kysser meg forsiktig på nesetippen. Han smiler. Jeg smiler tilbake. Jeg har ombestemt meg. Jeg vil ikke at han skal dra. “God morgen”, hvisker han. Jeg ønsker ham en god morgen tilbake, og foreslår å spise frokost ute på balkongen igjen, siden det jo er så hyggelig å spise ute og utnytte det nydelige sommerværet for alt det er verdt. Han er enig.

Like etter frokost slenger vi på oss noe tøy og løper ut i boden for å hente syklene våre. Udusjet og usminket, iført olashorts og en enkel grå t-skjorte, setter jeg opp håret i en løs hestehale og gjemmer ansiktet bak et par pilotbriller. Inne i boden pumper han luft i dekkene på den røde sykkelen min og den gule sykkelen sin. Samtidig står jeg på utsiden og ser på alle maurene som, på rekke og rad, marsjerer målrettet i retning østover. Jeg synes det er beundringsverdig hvor naturlig hardtarbeidende disse insektene er, og hvor flinke de er til å koordinere arbeidet. Jeg kunne aldri vært en maur, så uorganisert og lat som jeg egentlig er.

Min kjære har kartlagt en sykkelrute som vi skal følge. Jeg har ikke helt skjønt hvor vi skal, men jeg følger etter og angrer ikke ett sekund. På en smal sti suser vi forbi flere ti-talls bjørnebærbusker og ivrige bærplukkere som fyller stråkurvene sine med saftige bær. Vi fortsetter videre mot en nedlagt busstasjon hvor tre forlatte busser står parkert, ihjeltaggede, med knuste ruter. Videre fortsetter ferden over en bro og forbi et lite grøntområde hvor et par campingvogner står parkert, og et eldre par sitter og nyter hver sin kopp kaffe (eller te) på en gammel trebenk. Vi ruller videre forbi byens kajakkanlegg og videre gjennom et lite skogholt. Her oppdager vi en bortgjemt perle; en stilig restaurant-og cocktailbar med stor terrasse, dekorert i fargerikt og morsomt dekor. Med beliggenhet langt unna støy fra sentrum, og med en nydelig utsikt mot Garonne-elven, er det ingen tvil om at dette er et sted vi ser frem til å tilbringe en soirée i nær fremtid. Etter å ha syklet tur i litt over en time, triller vi syklene tilbake inn i boden igjen, og tar heisen opp til leiligheten for å ta en velfortjent dusj, slappe av på balkongen og drikke hjemmelaget iskaffe.

For noen dager siden, under en real ryddeseanse, fant jeg en hvit kjole med kirsebærmotiv, liggende helt bakerst i det overfylte klesskapet mitt. Med prislappen fortsatt hengende på, var det ingen tvil om at denne kjolen aldri har fått æren av å få bli med meg på middag, på fest, på ferie eller på noen som helst andre aktiviteter som fortjener en fin kjole. Nå ligger min søte kirsebærkjole pent brettet på kontorstolen inne på garderobe-bibliotek-gjesterommet vårt, strøket og klar til å bli tatt med på date for aller første gang.

Vintage

Med røde lepper og matchende rød veske, overlater jeg ingenting til tilfeldigheten. En dæsj med Coco Mademoiselle, min nye favorittduft, og jeg føler meg helt fantastisk.

Vi tilbringer de sene ettermiddagstimene i le jardin japonais, den japanske hagen i Toulouse. Min kjære forteller meg at parken er omtrent lik de nydelige parkene han besøkte den gang han forelsket seg i Japan og reiste landet rundt for å bli kjent med historien, landskapet, menneskene og den interessante kulturen som er så totalt annerledes fra vår egen. Han ønsker å ta meg med dit, vise meg spennende byer og vakker natur, la meg smake autentisk japansk cuisine og invitere meg med på en reise dypt inn i minnene hans, for å gjenoppleve Japan og gjenoppleve forelskelsen – sammen med meg.

Jardin japonais

Drømmen om Japan må nok desverre bli satt på vent. Vi forlater den japanske hagen til fordel for de franske karibiske øyer, da kveldens utvalgte spisested byr på eksotiske smaker, fargerikt interiør og musikk som får deg til å ville reise deg fra bordet og danse i takt med den karibiske rytmen.

Dette er det flere gjester som faktisk gjør, til servitørens store glede. Den karibiske damen klapper og ler, og ser ut til å kose seg der hun danser fra bord til bord og serverer lekre retter som vil få enhver gjest til å drømme seg bort til hvite strender, store palmetrær og paraplydrinker i Karibia.

Acras

Til forrett bestiller jeg acras de morue (friterte fiskeboller med chilli), og nyter deretter en smakfull hovedrett med godt krydret lam og jackfruit. Til dessert kaster jeg meg over en tarte tatin à la banane (opp-ned terte med banan og kanel) som jeg glemmer å ta bilde av. Servitøren gir oss hver vår lille digestif, for å hjelpe på fordøyelsen (og skape stemning). En shot med aromatisert rom til ham, og en til meg. Vi skåler.

Karibisk rett

På vei hjemover begynner vi av en eller annen grunn å prate om musikken vi lyttet til gjennom tenårene, og ender til slutt kvelden med å ligge fullt påkledd på sengen og mimre tilbake til de bekymringsløse tidene mens lyden av nostalgi spilles på høyt volum.

Er vi sentimentale fordi han skal reise bort i morgen? Eller er det disse shottene med rom som vekker noe sårbart i oss?

Fint er det uansett å kunne drømme seg bort til et annet sted eller en annen tid.

Pinup kjole