Vil jeg starte egen bedrift?

Tidlig på morgenkvisten våknet jeg urolig fra en merkelig drøm. Jeg drømte at min kjære opplevde det samme som meg, å miste jobben på grunn av coronakrisen. I denne drømmen fikk han samtidig tilbud om en ny ingeniørjobb, langt unna Toulouse.

I byen Stuttgart i nabolandet Tyskland.

Hadde dette hendt i det virkelige liv, ville jeg selvfølgelig ha flyttet dit, hvor som helst, sammen med ham. Om alt går etter planen skal vi jo gifte oss i år, love å være der for hverandre gjennom tykt og tynt. Gjennom arbeidsledighet og karriereendringer. Jeg ville derfor tatt utfordringen med et smil, lært meg tysk og integrert meg, selv om jeg i utgangspunktet ikke har lyst til å flytte fra Frankrike.

Det hele var heldigvis bare en drøm, og Julien jobber fortsatt som produksjonsingeniør hos Airbus. Inntil videre.

Denne underlige drømmen fikk meg til å tenke på en av de store franske TV-trendene de siste to årene. Dokumentarserier som følger mennesker på deres reise der de bytter karriere, selger boligen og alle sine eiendeler for å starte på nytt i et fremmed land. Noen av dem enslige, mens de aller fleste drar med seg mann eller kone og barn på flyttelasset.

Et stort flertall av disse menneskene reiser med en drøm om å starte en egen bedrift, bygge hotell ved strandkanten på Réunion-øya, lage møbler av resirkulert plast på Filippinene, åpne et crêperie på Costa Rica, lage sjokolademousse i Japan.

Det er beundringsverdig, synes jeg, hvordan enkelte tør å investere alt de eier og har i en lidenskap, en forretningsidé og en drøm om et lykkeligere liv i et fremmed land.

Selv gikk jeg svært forsiktig frem da jeg flyttet til Frankrike, jeg tok meg god tid til å lære språket og bli kjent med kulturen før jeg etter hvert fikk meg en tradisjonell kontorjobb. 

Jeg har aldri vært redd for å flytte på meg, reise alene og starte med blanke ark i andre land. I tillegg til Frankrike, har jeg jo tross alt tidligere bodd i både England og USA. Men å starte en egen bedrift har jeg alltid sett på som en like stor risiko som å gamble bort en stor sum penger på kasino.

Men med denne situasjonen jeg nå befinner meg i, hvor min tidligere arbeidsgiver vil gi meg økonomisk støtte både til kurs og bedriftsetablering, er det kanskje på tide at også jeg våger å ta noen større sjanser i livet? 

Jeg skal ikke nekte for at jeg har lekt med tanken på å drive egen bed&breakfast eller starte et lite foretak, guidede mat-og vinturer eller språkreiser for voksne, ideer har jeg hatt mange av opp gjennom årene, noen bedre enn andre.

Å starte et eget reisebyrå og arrangere turer til ulike franske landsbyer ville vært en drøm, men er dessverre altfor risikabelt nå i disse coronatider. Å åpne en kafé eller vinbar (med kunstutstilling, kulturkvelder og språkutveksling og intimkonserter) er en annen spennende tanke som jeg kanskje vil hente frem igjen om fem års tid, når vi forhåpentligvis er godt etablert med egen leilighet og stabil økonomi.

Mens jeg drømmer og grubler over fremtiden, nyter jeg en deilig lunsj på tesalongen Le Salon d’Eugénie i sentrum av Toulouse, naboen til den veganske restauranten Sovaga som jeg også varmt kan anbefale et besøk. Kakene deres er fantastisk gode!

Hos Eugénie startet jeg måltidet med en smakfull salat med bulgur, marinert squash, ferske tomater, marinert kål og crumble sammen med et glass iste.

Salat

Nå koser jeg meg med min søte lille avslutning, en hvit sjokolademousse og en kopp kaffe. Med en fremtid like uklar som ei tåkenatt, er det viktig å glede seg over alt som er enkelt og ukomplisert.

Hvit sjokolademousse

Hver onsdag og søndag koser jeg meg med disse dokumentarseriene om menneskene som gir slipp på det gamle for å følge sine drømmer.  Hver fredag og lørdag gleder jeg meg over å få tilbringe verdifull kjærestetid sammen med Julien. Vi drar på helgeturer, vi handler på bondemarkeder, vi hygger oss med fine restaurantbesøk og reiser ut på eventyr i nærområdet.

I morgen venter en ny lørdag og en ny kjærestetur. Julien og jeg vil igjen forlate storbyen til fordel for en romantisk overnatting ute på landet. Dette vil jeg fortelle alt om senere!

Sommerkjole

En siste kveld i Toulouse og hyggelig middag på Cosy Caffe

Tilbakeblikk på forrige onsdag.

Fra en nydelig tirsdagsettermiddag med cocktails på takterrassebaren Ma Biche sur Le Toit og regionale viner servert sammen med spekemat og franske oster på vinbaren Chez Aude, til en like fin onsdagskveld med en hyggelig middag på bistroen Cosy Caffe.

En siste kveld i Toulouse for foreldrene til Julien, en siste mulighet til å nyte sørvestfransk mat og vin, sørfransk temperatur, det gode humøret, høfligheten og den avslappede væremåten. Selv sier de at de ikke ser mye til slike kvaliteter der hjemme i landets hovedstad, Paris, byen hvor alle har det så travelt at de ikke har tålmodighet til å være hyggelige mot hverandre.

Vi feiret kvelden på uteserveringen til et av våre favorittspisesteder, den lokale bistroen Cosy Caffe i nabolaget Carmes/Saint-Étienne, med en deilig tre-retters middag til en overkommelig pris.

Dette er bistroen hvor vi i starten av juni endte opp med å feire vår første restaurantopplevelse etter endt karantene og lockdown og alt som har hendt de siste månedene, et etterlengtet måltid, en etterlengtet fransk matopplevelse.

Nå, bare et par uker senere, var vi altså her igjen, denne gang utendørs og sammen med herr og fru Begot. Rart er det å tenke på at om bare to måneder blir også jeg en fru Begot, Madame Begot.

Bien installé à table, komfortable ved bordet, alle var vi sultne og klare for å kose oss med kveldens utvalgte smaker. Vi bestilte ei flaske rødvin fra Pic Saint-Loup, og skålte for vår siste soirée sammen før bryllupet. 

Menyen endres fra uke til uke, med unntak av enkelte dessertklassikere som har fått sine faste plasser à la carte hos Cosy Caffe.

Jeg startet måltidet med lokal spekemat til forrett, kalvefilet med saus av foie gras og kremet mais til hovedrett og pain perdu (arme riddere) med salt karamellsaus til dessert.

Kalvekjøtt

Stekende solskinn og behagelig tøy, jeg elsker denne sesongen, jeg elsker å tilbringe varme sommerkvelder i skyggen under store parasoller, god stemning med godt selskap og et glass vin i hånda. Legger man til fin akustisk musikk og god mat, har jeg det som plommen i egget.

Arme riddere

De fine øyeblikkene, de små gledene, jeg vil ikke ta dem for gitt. Spesielt i disse dager hvor jeg nå befinner meg i en totalt uforventet situasjon, hvor store deler av fremtiden må skrives om og ingenting lenger er en selvfølge.

Jeg lot minnene føre meg tilbake til fjorårets sommer og sommeren før der igjen. Bekymringsfrie vinkvelder og grillfester og planer om å en dag bytte jobb til noe som passer min personlighet bedre, vi snakket om å kjøpe leilighet, om å skaffe oss et ordentlig fint spisebord og kanskje kjøpe oss et par stueplanter.

En surrealistisk tanke, hvordan jeg den gang trodde jeg kunne styre livet mitt nøyaktig etter egne ønsker og behov, som om viruspandemier og finanskriser var noe totalt urealistisk som kun eksisterte i science-fiction dystopiromaner og filmer.

Cosy Caffe, jeg hadde sminket meg for kvelden og pyntet meg med perlekjede og et finere skjørt og veske med broderier.

Jeg elsker Carmes/Saint-Étienne området. Omgivelsene var like vakre som alltid, Toulouse er og blir min store kjærlighet, men når jeg nå smiler, smiler jeg ikke bare med glede og takknemlighet, jeg smiler med bekymring i øynene, der jeg overtenker på alt dette med kursing og omskolering, på situasjonen til min kjære, på min egen situasjon.

Hva om Julien plutselig en dag står uten jobb han også, begge oss to på bar bakke, hva i all verden skal vi finne på da?

Forrige uke så vi et program på TV, om franskmenn som har solgt alt de eier for å kjøpe seg en bobil og tjene penger på å dokumentere sine reiser via sosiale medier mens de farter rundt på tur gjennom hele landet og videre gjennom hele kontinentet. Jeg så for meg Julien bak rattet, jeg så for meg utallige lunsj-og middager på bensinstasjoner, tørre triangelsmørbrød og Ritz-kjeks, jeg så for meg bærbare datamaskiner og droner og GoPro og instagramreklamer for vitamintilskudd, vannflasker og treningstøy. Det hele høres egentlig bare slitsomt ut, og lite lønnsomt økonomisk.

Etter å ha hygget oss på restaurant sammen med mine kommende svigerforeldre, spaserte vi gjennom Carmes og videre til Palais de Justice hvor vi tok trikken hjem til leiligheten for å titte på nok et TV-program om franskmenn som selger all sin stabilitet, hus og bil og eiendeler, for å starte med blanke ark i en ny by, nytt land, et nytt kontinent.

Middag

Kulinarisk eventyr og kunstverk på fat

Lenge har jeg ventet på denne torsdagskvelden. Jeg er utålmodig, sulten og spent, håret børstes og fjeset pudres, i kveld skal jeg kose meg med kunstverk på fat!

Jeg maler leppene røde, rød som kveldens utvalgte kjole, en favoritt som tidligere har fått være med meg på både teater og restaurantbesøk, inkludert fjorårets bursdagsfeiring, en romantisk aften på fin restaurant i den fasjonable sørvestfranske havnebyen Biarritz.

Garonne-elven

I kveld pynter jeg meg for det kulinariske eventyret som venter min kjære, hans foreldre og meg på den flotte restauranten Au Pois Gourmand, et elegant spisested hvor man fra den store verandaen vil få gleden av å nyte en nydelig utsikt mot Garonne-elven i en bortgjemt grønn oase midt i selveste Toulouse.

En restaurant kjent for toulousere flest, en kulinarisk perle med skjermet beliggenhet ved vannet, i en sjarmerende sørvestfransk villa fra 1869, et rødt steinhus innrammet av høye flotte sypresstrær.

Sypress

Ved inngangspartiet til de flotte restaurantlokalene, blir vi møtt av munnbindbeskyttede servitører og ei flaske antibac. Vi desinfiserer hendene og entrer restauranten med hvert vårt munnbind dekkende over munn og nese, som påkrevd av de franske myndighetene i kampen mot coronaviruset.

Først etter å ha blitt ledet til vårt bord får vi lov til å fjerne våre munnbind, og blir samtidig informert om at de tradisjonelle menyene har blitt midlertidig erstattet med en nettbasert versjon. Au Pois Gourmand kan for kvelden tilby et valg mellom to ulike menyer, sesongens menu découverte (oppdagelsesmeny) og husets skalldyrmeny.

Siden jeg ikke kan spise skalldyr, faller valget naturligvis på den spennende oppdagelsesmenyen, hvor måltidet vil starte med en gaspacho av erter og geitost, deretter en neste forrett, maki av marinert ørret, etterfulgt av foie gras med blåbær, og en hovedrett bestående av vaktelfilet med kanelkrydret gresskarpuré og kremet soppsaus, før et ostefat og rødvin leder oss videre mot måltidets ende. Videre frisker vi opp våre ganer og smaksløker med en syrlig limesorbet med vannmelon og mint før måltidets søte avslutning står for tur, en deilig kombinasjon av jordbær, vaniljekrem, jordbæris og hvit sjokolade.

Mise en bouche

En liten mise en bouche åpner kveldens middag, en velouté av tomat og tamarind servert sammen med en cannelé av paprika og tomat. Vi nyter hvitvin sammen med fisk, sjømat og foie gras, rødvin sammen med kjøtt og ost, fine viner fra regionen vi bor i.

Vin fra Limoux, Narbonne, Gaillac og Collioure, den sørfranske regionen Occitanie er et område rikt på nydelig vin, noe vi fikk smake ulike bevis på, også i kveld.

IMG_20200619_215405

Måltidet smaker fantastisk, fra start til ende, selv ørreten faller i smak hos meg som i utgangspunktet ikke liker ørret. Viktig er det å ha tillit til kokkene, stole på deres evne til å kombinere ingredienser, transformere dem og finne en fin balanse mellom de ulike smakene og konsistensene, la dem komplimentere hverandre.

Mett og fornøyd, etter en nydelig dessert får vi også småkaker servert foran oss på bordet. En klassisk cannelé, makron med smak av pina colada og hjemmelaget marshmallow med ananassirup.

Vi koser oss, vi nyter. Det er dette som er så fint med å bo i Frankrike, alle mulighetene for slike kreative smaksopplevelser som ikke nødvendigvis koster skjorta. Vi elsker den kulinariske kunsten, vi lar oss underholde av enhver rett som blir servert, selvfølgelig med tilhørende god vin og godt selskap.

Røde lepper

Selvsagt forbeholdt mer eller mindre spesielle anledninger, bursdager, lønnsøkninger, milepæler og slikt, vi kan jo ikke leve som kongelige hver eneste dag.

Eller… Nei, opplevelsen ville ha mistet en del av magien sin om dette hadde blitt en vanesak. Og er det noe vi trenger i livet, så er det et lite stykke magi på dager hvor man fortjener det aller mest. Dager som denne, hvor bursdager feires på etterskudd.

Foie gras fransk

Vaktelfilet

Ostefat

Sorbet dessert

Jordbærdessert

Franske småkaker

Karantenedagbok: Nye planer og små grunner til å smile

Jeg scroller meg gjennom nettsiden til en av de største franske sportsbutikkene, på jakt etter en liten tursekk, en ryggsekk som vil passe til fredelige dagsturer i skog og mark. Samtidig studerer jeg det store utvalget av turklær som selges, både salgsvarer og ordinære priser, selv om jeg absolutt ikke har behov for verken vindjakke eller nye tursko.

Om en måned har jeg bursdag, en dag jeg i utgangspunktet skulle feire i Polen, i hjembyen til min mor, sammen med tante og onkel og mine søskenbarn, grillfest i kolonihagen deres. Grunnet denne store verdenskrisen som tvinger oss inn i våre hjem og bort fra hverandre, har min ferie, som alle andre sine ferier de siste månedene, blitt avlyst. Her i Frankrike teller vi ned dagene til vi endelig blir fri fra karantenetilværelsen og ute av såkalt lockdown, et ord som for øvrig gir meg assosiasjoner til amerikanske actionfilmer fulle av muskler og skytevåpen.

Uka før bursdagen min vil vi endelig få lov til å bevege oss fritt i både nabolaget, byen, departementet og regionen vi bor i. Hoteller, restauranter og barer vil fortsatt holde stengt i minimum en måned til, noe som gjør at jeg må tenke kreativt når det gjelder planene for ferieuka hvor jeg egentlig skulle ha vært sammen med min familie, langt borte fra denne leiligheten som jeg etter hvert begynner å bli temmelig lei av å oppholde meg i.

Sannsynligvis vil jeg tilbringe mesteparten av ferieuka i sentrum av Toulouse, mulig er det også at jeg tar meg en liten dagstur til byen Auch eller til Foix, mitt speilreflekskamera og jeg, piknik med ferske varer fra lokale bakerier og lange spaserturer gjennom gater jeg aldri har besøkt tidligere.

På selve fødselsdagen min vil jeg ta turskoene og ryggsekken fatt. Sammen med min kjære vil jeg tilbringe dagen i Pyreneene Nasjonalpark, spise lunsj ved en stor innsjø og nyte den vakre utsikten mot fjell og skog som speiler seg i det klare vannet.

Jeg gleder meg til livet etter ellevte mai og til ferieuka mi, selv om det absolutt ikke var dette jeg hadde sett for meg, selv om sannsynligheten er stor for at jeg vil måtte tilbringe resten av våren og hele sommeren med uttørkede hender og halve ansiktet skjult bak en maske, selv om vi nå vil møte en ny verden med barrierer, distanse og beskyttelse bak plexiglass.

Rar posering

Coronakarantene, dag 39.

Torsdag. Jeg har innsett at jeg ikke lenger bryr meg om tv-serier. Nå har jeg dessuten gått glipp av altfor mange sesonger av de fleste serier som tidligere interesserte meg, ikke husker jeg handlingene spesielt godt heller. Kanskje like greit. I disse karantenetider ville jeg nok blitt sjalu om jeg levde meg altfor mye inn i disse fiktive verdenene hvor alle er velkledde og pene og har råd til å bo i stilige leiligheter på åtti kvadratmeter midt i de kuleste strøkene i de største storbyene. Film og TV-serietitting er uansett vanskelig sammen med samboeren min, så ulik smak som vi har.

Coronakarantene, dag 40.

Fredag. I teorien burde karantenetiden ha nærmet seg sin ende, da det franske ordet for karantene er quarantaine som betyr førti-og-noe, men vi vil ikke slippe ut før femti-og-noe, cinquantaine.

Til vår store glede åpnet vår favorittpizzeria, Pizza Félix, dørene igjen for et par dager siden, etter å ha holdt stengt i seks uker. Vi fikk til og med lov til å hente pizzaene selv, en nyhet som fikk meg til å smile fra øre til øre, frihet, ordet smakte like deilig på tunga som trøffelkremen på pizzaen jeg bestilte.

Pizza Félix

Ute på vår solfylte balkong nøt vi rosévin og deilig pizza fra stamstedet i nabolaget. Favoritten Tartufo, med champignon, ruccolasalat og krem av sort trøffel til meg, og en tomatbasert variant med skinke, løk, ferske tomater og grønn pesto til ham.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

La P'tite Gouaille
La P’tite Gouaille, et spisested som tilbyr lokale spesialiteter fra det franske sørvestland, rimelig, uformelt og i aller høyeste grad trivelig. En av mine mange anbefalinger i sentrum av mitt kjære Toulouse.

 

 

 

 

 

En siste datekveld før livet blir satt på pause

Lørdag, gårsdagen var siste dag hvor alle barer og restauranter i Frankrike fikk lov til å holde åpent inntil videre, til nøyaktig hvilken dato, hvorvidt det er snakk om uker eller måneder, er umulig å si.

Med tanke på at hele befolkningen i nabolandene Spania og Italia er satt i karantene, er vi jo heldige vi som bor i Frankrike for at vi i det minste får lov til å handle på dagligvarebutikker, vi får lov til å ta oss en liten luftetur når vi ønsker, vi får lov til å besøke en venn eller to, så lenge vi føler oss trygge på at de vi besøker er friske og ikke er en del av risikogruppen med kroniske sykdommer eller nedsatt immunforsvar.

I Frankrike er vi ikke satt i tvungen karantene, ikke enda, men som i de fleste europeiske land, har vi ikke lov til å dra på kino eller teater, og fra og med i dag har vi heller ikke lov til å spise middag ute på restaurant, nyte en kaffe og et kakestykke på kafé, skåle over et par pils sammen med gode kolleger etter endt arbeidsdag, fra og med i dag er disse glade dagene over. Inntil videre.

Livet er satt på pause, og det eneste som gjelder nå, er å få stoppet dette grusomme viruset. Friheten skal vi ta tilbake senere, friheten skal vi feire med champagne og sjokolade den dagen forskerne finner en vaksine, en kur, en slutt på spredningen av coronaviruset. 

Friheten ble vi frarøvet det øyeblikket førstemann av våre syke borgere ble smittet av viruset. Time for time, dag for dag, har vi slavisk fulgt nyhetene og bekymret oss for de svake i samfunnet, de eldre, de kreftsyke, de lungesyke, de som ikke har en sterk nok kropp til å kunne tåle dette ekstremt smittsomme viruset som i flere medier omtales som en hissig blanding av kraftig influensa og lungebetennelse.

Tomme gater

Gårsdagens restaurantbesøk ble altså vårt aller siste inntil videre. Selv femårsdagen som kjærester, den 29. mars, vil vi ikke lenger kunne feire, vi som hadde bestilt bord på Michelinstjerne-restauranten SEPT, det glamorøse spisestedet hvor vi ifjor feiret bursdagen til min kjære forlovede. Fem år, en anledning jeg hadde gledet meg til å feire, sannsynligvis vil vi nå måtte tilbringe kvelden fengslet i vårt eget hjem, en ny hverdag vi begge må tilpasse oss, inntil myndighetene kommer med ny informasjon.

Vi nøt vårt siste restaurantmåltid som om det skulle vært vårt siste måltid før en lengre fengselsdom, maksimal nytelse og stor takknemlighet, en kveld tilbrakt i det sjarmerende nabolaget Carmes.

Vår siste lørdagspils, hver vår halvliter syrlig øl fra Belgia på ølbaren Le Bièrographe, vi lyttet til gammel rock og pratet om verdenskrisen i 1929 sammenlignet med de mange utfordringene som verdensøkonomien står overfor i 2020, et vanskelig tema som ikke akkurat løfter stemningen, men hva har vi egentlig å prate om når alt vi hadde gledet oss til i månedene fremover risikerer å bli avlyst, og våre arbeidsplasser henger i en tynn tråd?

Skummelt er det å tenke på hvor raskt en livssituasjon kan endre seg. Mandag fikk jeg lønnsøkning og tilbud om ny jobb, mens nå stuper aksjene. Hvordan vil Airbus håndtere disse utfordringene?

Le Bièrographe

Hyggelig var uansett vår siste datekveld, en aften tilbrakt på den russisk-armenske restauranten Troika Royale. Vi pratet om Russland, lenge har jeg hatt en drøm om å besøke St. Petersburg og Moskva, jeg drømmer om å reise på togtur med Den Transsibirske Jernbane, jeg vil spise lokale spesialiteter og lytte til klassisk musikk, en drøm, en vakker drøm, sannsynligvis vil jeg i fremtiden verdsette slike ferieturer til en enda større grad enn jeg allerede gjorde før.

Russisk mat

Jeg drakk et glass armensk rødvin, Julien gikk for en halvliter russisk honningøl. Vi delte et fat med russisk spekemat, ost, rødbetsuppen borsjtj, pelmeni (russisk ravioli) i soppsaus, grillet aubergine fylt med kremost og toppet med fiskerogn, dolma (fylte vinblader) med ris og kjøtt, kyllingboller, bakst med ostefyll og salat.

Russisk honningkake

Til dessert delte vi et stykke medovik, russisk honningkake, en søt avslutning på et herlig måltid. Gjerne skulle jeg ha bestilt enda en dessert, kanskje også en tredje, samt to ekstra glass vin, for å få maksimalt utbytte av dette siste restaurantmåltidet på to uker, en måned, seks uker, hvem vet, vi vet ingenting.

Gul kåpe

Milde vintre, Outlet shopping og marokkansk mat

Mitt blikk festet mot den skyfrie himmelen, en stor fuglesverm flakset forbi, langt unna, høyt i det blå, de minnet om de sorte animerte strekene som barn tegner med fargestifter, når de tegner måker og duer og kråker over blåfarget bakgrunn med en stor gul sol plassert i midten, en sol med tykke streker som skal forestille varmende solstråler.

Fugler har for vane å migrere, reise bort til sydlige strøk når kulden melder sin ankomst, de vender tilbake først når vårens første tegn titter frem.

Men fortsatt er vi et godt stykke unna våren. Jeg undrer, med dette milde vinterklimaet som ser ut til å ha kommet for å bli, denne varmen og disse endringene som vi etter hvert må lære å tilpasse oss, mennesker og planter og dyr, alle skapninger som bor på denne delen av kloden, har fuglene i det hele tatt rukket å reise bort i løpet av vinteren?

Den vakre fjellkjeden Pyreneene, en liten times kjøretur fra byen hvor jeg bor, har hatt så lite snø denne sesongen at helikoptre har måttet transportere snø fra andre steder, et krisetiltak iverksatt for å kunne holde sine skianlegg i drift, en bransje som svært mange lokalbeboere er avhengige av, skiinstruktører, hotellansatte, restaurantansatte, butikkmedarbeidere, tenk at noe så uskyldig som solskinn og smeltet snø kan velte økonomien til et helt samfunn?

Jeg snufset og tørket den rennende nesa med kjøkkenpapir, kalde morgentimer og varme ettermiddager forvirrer kroppen min, det hjelper ikke stort at klimaanlegget på jobb blåser kald luft dagen lang eller at klærne jeg ikler meg stadig er for kalde eller for varme. Mitt immunforsvar trenger styrke. Trenger jeg et større inntak av vitaminer, behøver jeg å trene, ikke vet jeg, forkjølet blir jeg bare noen hoster i nærheten av meg.

Tidlig fredag ettermiddag, sammen med foreldrene til min kjære, de som nå var kommet til Toulouse for å besøke oss i helgen og litt til, dro vi til Nailloux Outlet Village, en 40 kilometers kjøretur fra Toulouse i retning Pyreneene, for å handle noe så lite spennende som nye gryter, da det endelig var på tide å bytte ut de slitte grytene som min kjære arvet etter sin tyske bestemor, kjøkkenutstyr eldre enn oss begge.

Nailloux Outlet Village

Julien benyttet i tillegg anledningen til å se etter en dress til bryllupet vårt, sammen med sin mor og far. Samtidig vandret jeg rundt fra butikk til butikk, jeg tittet på økologisk kosmetikk, godteri og pene vesker i kunstig skinn. Jeg kjøpte ikke med meg annet enn tetreolje mot akne og kviser, og en vitaminfylt nattkrem. Klær og vesker har jeg allerede mer enn nok av i skapene hjemme.

Outlet

De senere timene ble tilbrakt i sentrum av Toulouse, en liten apéro på et av våre stamsteder, ølbaren og mikrobryggeriet Barallel, før vi fortsatte fredagsfeiringen på den marokkanske restauranten Le Marocain, et koselig lite spisested hvor couscous stod øverst på ønskelisten for kvelden.

Marokkansk tomatsalat

Méchouia, en krydret tomatsalat med koriander til forrett, etterfulgt av en deilig couscous med kefta (kjøttboller) til hovedrett, lekre smaker av Nord-Afrika servert sammen med marokkansk rødvin.

Couscous marokkansk

Jeg mimret tilbake til den gang jeg ferierte i Marrakech og var på markedsføringskurs i Essaouira, hvor et av turens definitivt beste minner var all den smakfulle marokkanske maten, krydret og full av urter, sydlige grønnsaker og saftig marinert kjøtt.

Appelsin med kanel

Til dessert endte jeg opp med appelsin med kanel og en kanne myntete, selv om jeg i utgangspunktet hadde et ønske om å kose meg med husets hjemmebakte tradisjonelle kaker til dessert, noe jeg ikke lenger hadde plass til etter dette store mektige couscous-måltidet.

Å la smaksløkene føre meg tilbake til søte ferieminner eller lede mine tanker til destinasjoner jeg enda ikke har rukket å utforske, er den nest beste opplevelsen jeg kan unne meg selv, når jeg ikke har mulighet til å fysisk reise bort til alle disse stedene jeg drømmer meg bort til.

Om jeg bare kunne gjort som fuglene, flydd av sted når det passer meg, vendt tilbake når jeg ønsker, en himmel full av stjerner glitret over oss der vi spaserte hjemover etter en hyggelig dag på Outlet Village i Nailloux og en eksotisk aften med marokkanske smaker.

Om voksne vennskap og helgens besøk i Toulouse

Vi ønsket fredagen og helgens gjest velkommen med varme og glede, til et rent og ryddig gjesterom med nyvasket sengetøy på sovesofaen.

Hyggelig er det å få venner på besøk, venner som bor langt unna, venner vi ofte tenker på med et smil, venner som bare er et lite tastetrykk unna, venner vi ofte glemmer bort der vi graver oss ned i arbeid og haster oss fra ærend til ærend. Ingenting er som følelsen av å se en god venn igjen, og oppleve at absolutt alt og ingenting har forandret seg siden sist.

Vi er i en alder hvor noen har fått barn, andre har giftet seg, noen har jobbet hardt for å nå sine drømmer, andre er nøyaktig på samme sted i dag som for fem år siden. Vi verdsetter alle mulige gjenforeninger, noe som gjerne krever rikelig med planlegging da våre venner, akkurat som oss selv, ofte er travelt opptatt med egne liv og personlige prosjekter.

Viktig er det likevel å ivareta kontakten, og sette pris på disse øyeblikkene hvor mimring og nostalgi blandes med diskusjoner om totalt hverdagslige ting, samtaler som holdes gående i timevis uten ende, latter og smil og setninger som starter med “husker du da vi…”

Vinterbelysning

Denne helgen fikk vi besøk av Julien sin bestevenn gjennom hele barndommen og ungdomstiden, Guillaume, et to meter høyt menneske med et hjerte av gull. En venn som alltid har vært og alltid vil være der for Julien, gjennom tykt og tynt, selv med sjuhundre kilometers avstand og et travelt liv med samboer, baby og oppussing av hus.

Etter en ekstremt slitsom arbeidsdag var det fint å komme hjem til en leilighet som ble hasteryddet kvelden i forveien, slappe av med en kopp kaffe og oppdatere vår gjest på siste nytt fra våre kanter og lytte til ham prate om alle utfordringene det å være nybakt pappa har å by på, et tema som Julien og jeg ikke har noen personlig erfaring med.

Rundt en time senere tok vi skoene fatt og dro til sentrum av Toulouse for å starte kvelden med en liten fredagspils på det populære utestedet Délirium Café.

Spisested cassoulet

Etter ønske fra vår kjære gjest, sørget vi for å reservere bord på La Cave au Cassoulet, det sjarmerende spisestedet som spesialiserer seg på byens store spesialitet, gryteretten cassoulet.

Cave au Cassoulet

Alle valgte vi husets nest rimeligste meny til tjuefire euro, en meny hvor vi kunne velge mellom speket andebryst og foie gras til forrett, cassoulet og andefilet i soppsaus til hovedrett, og til slutt dessert à la carte.

Speket andebryst

En flaske rødvin fra Gaillac fordelt på oss tre, jeg startet måltidet med spekemat og salat, Julien og Guillaume valgte husets foie gras før vi alle delte en enorm gryte med cassoulet, full av hvite bønner langkokt i andefett, med konfitert andelår, grove pølser og skiver av hvitløkspølse.

Cassoulet

Til dessert valgte vi alle ulike godsaker. Min kjære elsker alt som inneholder karamell, overraskende var det derfor ikke at han bestilte crème caramel (karamellpudding) til dessert. Guillaume valgte å avslutte måltidet med en iskremdessert, selv bestilte jeg mousse au chocolat, den deilige franske klassikeren elsket av alle oss som kanskje er litt for glad i sjokolade.

Under den sorte nattehimmelen, spaserte vi den to kilometer lange strekningen fra La Cave au Cassoulet tilbake til leiligheten, langs Quai de la Daurade og over Pont Neuf, hvor byens historiske landemerker speilet seg i Garonne-elven.

Pont Neuf

Vi avsluttet kvelden like rundt midnatt, alle så vi frem til en lørdag full av fine planer. En liten svipptur innom flymuseet Aeroscopia, et par timer med titting i butikker i sentrum av Toulouse og en spasertur gjennom den flotte parken Jardin Japonais.

Toulouse ramblas

Et stort fransk måltid og frisørens forberedelser til bryllupet

En helaftens middag for to, en hyggelig lørdagskveld tilbrakt på en splitter ny restaurant i sentrum av Toulouse, et tradisjonelt sørvestfransk spisested hvor kontrasten er stor mellom det hypermoderne interiøret og maten som er som hentet fra kjøkkenet til en fransk bestemor, rause porsjoner servert for å deles i sosialt lag.

Spisested interiør

På restauranten La Cuisine à Mémé tilbys en fem-retters meny med forrett basert på fransk husmannskost, et måltid for to som starter med suppe (pot au feu) , salat (med andekjøtt og sennepssaus), surdeigsbrød, spekepølse og paté.

Suppe

Til hovedrett kan man velge mellom andeconfit, andefilet og ovnsbakt camembert. Min kjære bestiller magret de canard (andefilet) til seg selv, jeg velger confit de canard (andeconfit), selv om også tanken på smeltet camembert gir meg vann i munnen, camembert med baconskiver og en kurv med oppskåret baguette servert ved siden.

Spekepølser

Andeconfit servert med pommes frites og pannestekt sopp med hvitløk, smaken er god men både Julien og jeg savner saus til kjøttet og potetene. Vi drikker kortreist rødvin til maten, en fin flaske Madiran, en dyp blanding av Cabernet-Sauvignon og Cabernet Franc fra Gers.

Andeconfit

Til dessert nyter jeg en deilig mousse au chocolat, et must for alle sjokoladeelskere i Frankrike. Servert med friske bringebær er moussen både søt, syrlig, myk og luftig, en ren nytelse er den, denne søte lille avslutningen på dette fine restaurantbesøket, en rolig lørdagskveld før morgendagens store møte.

Sjokolademousse

Søndag, klokka ti på morgenkvisten, jeg rekker knapt å drikke opp kaffen min før telefonen ringer. Loïc, frisøren som har fått ansvar for å gjøre meg fin på håret til den store dagen neste år, har kommet for å diskutere mine visjoner og hvordan vi kan gjøre dem til virkelighet. Håret mitt krølles og flettes, vi diskuterer hårvask og produkter, han forteller meg at frisyren jeg ønsker for bryllupet vil kreve rikelig med extensions flettet inn i mitt eget hår for å skape både lengde og fylde.

De fleste oppsatte brudefrisyrer krever litt juks for at resultatet skal skape wow-effekt, forteller han, og minner om at han tross alt har 28 års erfaring i bransjen.

Mur

Jeg har forresten en overraskelse til deg, sier han. En overraskelse, undrer jeg, en smule skeptisk til alle såkalte overraskelser som kommer fra andre mennesker enn mine nærmeste.

Frisøren pynter meg for dagen, med store krøller og mye volum, før han drar frem denne store overraskelsen fra bagen sin, en sprayflaske av et eller annet slag. Han presenterer produktet, jeg studerer flasken og er tydelig skeptisk.

Selvbruning. Et produkt jeg aldri har hatt interesse for, jeg som ikke kunne brydd meg mindre hvorvidt jeg er blek eller brun på vinterstid. Likevel overtaler han meg til å bli med inn på badet for å spraye ansiktet, halsen, kragebeinet og brystet med dette produktet som visstnok kommer fra en av hans samarbeidspartnere i Nederland.

Jeg lukker øynene, holder pusten og krysser fingrene for at resultatet blir greit, at lukta er så mild som mulig, og at jeg ikke ender opp med samme hudfarge som selveste Donald Trump. Frisøren lover at jeg hverken vil bli oransje eller gul i huden av produktet, heldigvis har han rett. På en annen side påstår han at produktet er duftfritt, noe den i starten er, men etter å ha ligget som en marinade på hudoverflaten min i en times tid, utløses en duft like ubehagelig som alle andre selvbruningsprodukter. At jeg har fått fin glød i ansiktet, kan jeg ikke nekte for…men selvbruningssprayen vil definitivt ikke ende opp på ønskelista mi til jul.

Loïc er uansett flink med hår, og vårt neste møte tar vi til våren, en komplett prøvetime med hårextensions, kunstige blomster og brudesminke. Et av mange møter med flere samarbeidspartnere, allerede på tirsdag skal vi møte en potensiell DJ for bryllupsfesten, på fredag arrangeres prøvesmaking med cateringleverandøren Maison Roustit, deretter kommer en ny uke og et nytt møte med vigsleren vår, Elisabeth.

Gråkledd

Indisk mat og den typiske lørdagskvelden

Lørdag. Vi våkner altfor tidlig, men står opp sent likevel. Fint er det å kunne ligge tett inntil ham, hans armer omfavner meg kjærlig, ingen hastverk, ingenting å rekke, en fredelig lørdagsmorgen tilbrakt i trygghet under den varme dundyna.

En kopp kaffe og to brødskiver over en dokumentar om hvalhai og djevelrokker, vi prater om vår fremtidige bryllupsreise, om mulighetene for å reise til en destinasjon hvor man kan dykke med havets mange fascinerende skapninger. Safari og dykking, fart og spenning, deilig mat og høy komfort, enige er vi om hva vi ønsker for vår første ferie som ektepar, men nøyaktig hvor på denne kloden gjenstår fortsatt å se.

Karusell

Vi starter ettermiddagen med en liten svipptur innom de franske møbelforretningene But og Conforama, på utkikk etter et nytt stuebord og Led-lyspærer til lampene i stua. Å handle møbler og dekorasjoner til hjemmet er noe vi sjelden tar oss tid til å gjøre.

Bare når noe vi allerede eier har gått i stykker eller er i ferd med å kollapse, ser vi nødvendigheten i å bruke tid på å scrolle nedover kategoriene på Le Bon Coin (fransk versjon av Finn.no) eller besøke møbel-og tekstilbutikkene i nærområdet. IKEA besøker vi stort sett bare når behovet for møbler møter lysten på kjøttboller i fløtesaus.

Lyspærer kjøpt, referansenummer for potensielt nytt stuebord notert, vi fortsetter ettermiddagen med kinobesøk i sentrum, en tradisjon som begynner å bli en smule kjedelig. Jeg foreslår å heller dra på teater neste helg, eller på cabaret, på humorshow, konsert, hva som helst som kan skape litt variasjon i hverdagen. Men i motsetning til meg, liker Julien dette mønsteret, disse vanene, hvorfor forandre noe som allerede er fint?

Etter endt kinoseanse, går ferden som vanlig videre til en av byens mange restauranter, denne gang sender vi smaksløkene på en reise til India. New Goa heter kveldens utvalgte spisested, med beliggenhet like i nærheten av ølbaren Delirium Café, hvor vi koser oss med hver vår halvliter før middagstid.

Forrett indisk

Den lille restauranten New Goa ligger bortgjemt i en liten sidegate, vegg i vegg med et konkurrerende indisk spisested. Vi bestiller hvert vårt glass lassi, rose til meg og mango til ham, servert får vi ulike typer samosa, fritert aubergine og fritert løk sammen med peshwari nanbrød til forrett (nan fylt med mandler, pistasjebiter, kokos og safran). Hovedrettene dufter av deilig krydder, en smakfull kylling balti med koriander og kanel til meg, og pikant kylling vindaloo til ham, begge servert med basmatiris.

En travel lørdagskveld for restaurantens ansatte, alle bord er nå opptatt. Ved inngangspartiet og ut på gaten formes en lang kø full av mennesker som tålmodig venter på ledige bord, flere av dem bestiller cocktails som drikkes utenfor lokalet mens de venter.

Indisk mat

Julien og jeg nyter måltidet i vårt tempo, vi diskuterer og er allerede i gang med å planlegge neste helg, nok et nytt kinobesøk kommer som forslag fra ham. Igjen nevner jeg mitt ønske om å dra på teater, han finner på unnskyldninger for å ikke dra. Forestilling klokka ni er sent, sier han. Teaterstykket jeg ønsker å se virker jo dessuten litt kjedelig, mener han. Filmen vi så på kino i kveld, filmen du valgte, den var kjedelig, svarer jeg surt.

Med julaften bare to måneder unna, setter jeg like greit teaterbilletter øverst på ønskelista, sammen med nye tøfler og solid paraply. Hva har du lyst til å gjøre etterpå, spør Julien, der vi etter middag trasker videre i retning metrostasjonen Jean-Jaurès, som om jeg skulle orke å gjøre noe som helst etter et enormt måltid som dette. Hva med film på Netflix og en kopp te i sofakroken? Han nikker.

Karusell bakgrunn

Sjokolademarked, matglede og varme oktoberdager i Frankrike

Été indien, Indian summer eller husmannssommer som det heter på norsk, før også nordmenn begynte å bruke den engelske varianten av uttrykket. Å bruke dette begrepet her i Toulouse blir på mange måter feil, da det slett ikke er uvanlig med varme høstdager her i det franske sørvest, men stadig dukker likevel ordene été indien opp i samtaler om været, om disse deilige varme oktoberdagene.

Jeg elsker å spasere de to kilometerne inn til sentrum når gradestokken viser langt over tjue varmegrader, forbi nabogata Rue Molière, oppkalt etter et av 1600-tallets store kulturpersonligheter, komedieforfatter og skuespiller Jean-Baptiste Poquelin, bedre kjent som nettopp Molière.

Toulouse bilder

Jeg elsker når jeg etter en slitsom arbeidsuke kan sette meg på et av nabolagets mange uteserveringer sammen med min kjære, uten jakke og ingen behov for varmelamper eller pledd, spise tapas og drikke rødvin, noe jeg utvilsomt har sett frem til hele uka. Fredager, spesielt dager som forrige fredag, dager hvor alt som jeg drømmer om på dagtid, der jeg sitter ved datamaskinen på kontoret, går nøyaktig etter planen. Timene telles ned, jeg gleder meg til god mat, godt selskap og fint vær.

Pinchos

Lørdager er en litt annen historie, en liten utfordring sådan. Lørdager handler mer om tilpasning, hvor vi som bor i Toulouse blir anbefalt å holde oss unna enkelte deler av sentrum fra klokka to til rundt sju, for å unngå å bli gasset med tåregass eller jaget bort av politiet som løper etter flere hundretalls demonstranter gjennom sentrumsgatene. Vi som bor her har etter flere måneder med samme vals uke for uke, vendt oss til denne dansens rytme. Vi har lært å akseptere at lørdager tilbrakt i sentrum betyr å måtte løpe i dekning fra tåregassens sviende skyer, og ta handleturen og lunsj eller kaffebesøk lenge før klokka to.

Jeg velger å se på det positive i det hele, da situasjonen tross alt gir meg en motivasjon til å stå opp tidlig og få mest mulig utbytte av dagen. En fin spasertur tidlig på formiddagen, før jeg koser meg med kaffe latte og et kakestykke på en salon de thé eller på kaffebar, begge finnes det et enormt utvalg av her i Frankrikes fjerde største by.

På kveldstid vender vi tilbake igjen til hjertet av sentrum, som oftest for å besøke en ny restaurant, fransk gastronomi eller noe mer eksotisk, om vi skulle lengte etter å sende smaksløkene på en spennende reise til Libanon, Karibien, Korea eller hvor enn det måtte være.

Brunsj

De siste søndagene har gått til å nyte deilig brunsj og fine samtaler sammen med gode venner. Forrige søndag ble vi invitert av våre venner Cindy og Johan, som tok oss med til sitt favorittsted, den koselige tesalongen Jardin des Thés på Place Saint-Georges i sentrum.

Chocolatiner

Croissanter og chocolatines, ristet brød og syltetøy, kaffe og kakao, etterfulgt av valget mellom husets salte muffins, scones eller pai, alt servert sammen med en frisk salat. Julien bestilte husets moussaka-pai og selv gikk jeg for muffins med bacon og emmentalost.

Salte Muffins

Etter muffins og salat, fikk jeg velge meg et kakestykke fra dessertmenyens store fristende utvalg. Banoffee, bringebær-og pistasjekake, sjokoladekake, mulighetene var mange. Valget falt på eplekake med kanel, et sjeldent funn her i hjemlandet til den historiske tarte tatin, oppned-eplekake med karamell, franskmenn elsker kombinasjonen eple og karamell. Alt som inneholder store mengder kanel er derimot noe uvanlig her i Frankrike, med unntak av i Alsace-regionen (som grenser til Tyskland).

Eplekake

Etter brunsjmåltidet besøkte vi Marché du Chocolat, et lite sjokolademarked som årlig arrangeres på Saint-Georges plassen. En gruppe chocolatièrs laget flotte skulpturer i lys og mørk sjokolade, blomster og dyrefigurer, en søt liten overraskelse som fikk den ett år gamle sønnen til våre venner til å smile, der han observerte kunstnerne i arbeid.

Sjokolade

En himmel totalt blottet for skyer, vin og tapas på uteservering, formiddagskaffe og søndagsbrunsj, deilige er disse oktoberdagene.

Sjokolademarked Toulouse