Deilig tapas, vintermarked og surrealismens spor i Figueres (Spania)

Fredag, vi reiser på helgetur til Spania, årets første eventyr, dette er julegaven fra meg til min kjære. Første stopp; fortryllende Figueres.

Raske veier fører oss bort fra rutinepreget stress på jobb, videre bort fra stedet som vi kaller vårt hjem, fra den rosa byen Toulouse, videre forbi sjarmerende Carcassonne og byens historiske landemerke, den kjente festningen, selv fra motorveien ser vi den tydelig. Vi skimter de majestetiske Pyrénéenne i det fjerne, den store fjellkjeden, der hvor vi feiret jul forrige gang vi feiret jul i Frankrike, der hvor den selvstendige staten Andorra ligger gjemt. Vi kjører forbi landets sydligste by, Perpignan, vi drakk så deilig vin da vi var der, en nydelig helg i juni måned. Dette var helgen da vi bodde på et koselig Bed&Breakfast med stort basseng og deilig frokost, samme helg som da vi besøkte Collioure, et av de vakreste stedene i landet, etter min mening.

Inn i solnedgangen kjører vi, bak fjellene forsvinner sola, den etterlater himmelen i rødrosa nyanser. Vi er over grensen nå, vi er i Spania, to timer tok det oss å komme frem til grensen, nå trenger uret bare å tikke seg en liten halvtime lenger frem i tid før vi endelig ankommer Figueres, hjembyen til Salvador Dalí, den bisarre kunstneren med snurrebart, kjent for sine surrealistiske malerier, en fortryllende bevegelse som lever i beste velgående i Figueres. Hotellet hvor vi skal overnatte, Duran heter det, huser restauranten hvor denne kunstneren var stamgjest i sin tid. Selv skal vi ikke spise der, prisene er for stive og vi har lyst på tapas, men gøy er det uansett å vite at en av kunsthistoriens spennende mennesker pleide å vanke nettopp der hvor vi skal bo.

Hotellrommet vårt er overraskende stort, med king-size seng og store skap. Min kjære er strålende fornøyd, akkurat passe myk er sengen også, han får lyst til å ta seg en liten hvil, allerede nå. Selv vil jeg ut og rusle, jeg vil titte i butikker, jeg vil ta et glass vin på et trivelig lite utested, jeg vil spise masse deilig tapas på et utvalgt spisested like rundt hjørnet, et sted jeg har hørt mye bra om.

Julemarked

I sentrum yrer det av liv og god stemning. Byens julemarked er fremdeles oppe, jula varer jo frem til 6. januar her i Spania, fargerik julepynt og dekorerte juletrær lyser opp gågatene, atmosfæren er magisk. Endelig får vi dra på julemarked, jubler jeg, bedre sent enn aldri. Vi smaker deilig turrón, eller turró som det heter her i Catalonia, spansk godteri laget av honning, sukker, egg og sjokolade. Vi kjøper fire forskjellige varianter, deriblant min utvalgte favoritt, som inneholder bringebær og kandiserte roseblader.

Torró

Vi spaserer videre, langs de mange spennende handlegatene, fulle av butikker vi aldri har sett før, butikker som kun finnes nettopp her, samt noen butikker som finnes også i resten av landet, men ikke utenfor de spanske landegrenser. Vi kjøper oss en liten pengetaske med verdenskart på, den skal vi bruke til utenlandske mynter, praktisk for ferieturer satt til land som bruker annen valuta enn euro. Fristelsen til å handle nytt tøy, klarer jeg å motstå, nå vil jeg kun ha tapas, min kjære vil ha øl.

Tapas

Siste utgave av Lonely Planet anbefaler spisestedet Sidreria Txot’s, et ciderhus som også serverer diverse tapasretter, deriblant store smakfulle kroketter. Kvelden er ung og lokalet er halvfullt, vi velger oss et bord og bestiller husets cider til meg og øl til ham. Kroketter med kylling, kroketter med spinat, med ost, med sopp, med eple, valnøtt og spansk ost, vi vil smake dem, alle sammen. Til vår store glede serveres dem på en seng av knasende gode poteter.

Kro

Vi bestiller klassikeren Patatas Bravas med pikant saus (poteter får jeg aldri nok av) , cidermarinert chorizo servert med ristet brød, havsaltet grillet chilli, panert kylling servert med aïoli, jeg drikker opp det lille glasset med cider og bestiller et glass vin. Etter hvert som timene går, blir folkemengden i lokalet større og større. Kjærestepar og vennegrupper setter seg ved baren og venter på ledig bord, de speider utover lokalet, de ser på oss og lurer sikkert på om vi snart er klare til å forlate bordet, vi og alle andre som har sittet der en stund.

Kylling aïoli

Min kjære spør meg om jeg er lykkelig, et retorisk spørsmål, lykken lyser over hele meg, det er helg, vi er i Spania, vi spiser tapas, temperaturen er mild og fin her i Figueres, og vi, vi har vært på julemarked. Javisst er jeg lykkelig, jeg er i ekstase.

Kulinarisk lykke oppleves på nytt dagen etter, så tidlig som på morgenkvisten, da vi i frokostbuffeten oppdager både spansk tortilla (retten basert på egg og potet), grillet chilli, og diverse spekepølser. Jeg smiler og tenker for meg selv, hvor herlig har vel ikke starten på dette året vært!

Metthetsfølelsen gir seg ikke med det første, vi trenger å gå den av oss, derfor spaserer vi opp til byens store hovedattraksjon; det surrealistiske bygget som huser Dalí Teatermuseet. I samme gate som dette ganske så spesielle bygget, med sine rosa vegger og dekorative egg, observerer jeg et morsomt hotell med fargerike skulpturer av hester og kuer som dekorerer hotellets balkonger.

Surrealisme

Figueres skulle ikke være noe mer enn et stoppested for å bryte opp reisen til det luksuriøse spahotellet lenger sør i Catalonia, byen skulle ikke være mer enn bare et første ledd av denne julegaven, natten før romantisk overnatting med massasje, spa, middag og cava ved kysten.

Men, Figueres overrasket oss begge. Maten, butikkene, dynamikken, fargene, kunsten, hit vil vi tilbake!

IMG_20190106_201827

IMG_20190106_201658

ptr

cof

Advertisements

Oppsummering av mitt 2017

Kom, Januar og lysere tider. Stig på, og blås bort all den negative energien som la seg over 2017 og eglet seg inn på meg, der den hvisket “du må ikke komme her og tro at dette året skal gå like brillefint som året i forveien”. Fordi, ja, år 2016 var virkelig toppen av toppen.

Nå kan jeg ikke påstå at 2017 var et tvers gjennom dårlig år, fylt med intet annet enn nedturer og skuffelser. For det var det jo aldeles ikke. Jeg har jo faktisk opplevd utrolig mye spennende….innimellom alle utfordringene, og alt det andre som har hendt.

Problemet er vel heller at 2015 og 2016 rett og slett kanskje var for bra? Til en så stor grad at høyere krefter mente det var på tide å gi meg en liten realitetssjekk?

At jeg har lært meg en ting og to om hva som virkelig betyr noe her i livet, det er soleklart. At jeg fortsatt har en lang vei å gå og mye igjen å lære, ja, det er også sikkert og visst.

Mitt 2017, Godt Oppsummert

Januar… var måneden da jeg reiste på kurs for å skolere meg i digital markedsføring i Marokko i Nord-Afrika. Jeg lærte meg mye nyttig både på kurset og utenfor…som å prute på markedene i Essaouira og Marrakech, og lære meg et par gloser på Arabisk. Noen uker senere dro jeg på ferie med svigerforeldrene mine og kjæresten min til Panama i Sentral-Amerika.  På Bocas del Toro i Panama, ble jeg sint og opprørt over å se turister ta opp sjøstjerner fra vannet for å posere for selfies sammen med dem (og dermed drepe de stakkars panikkslagne sjøstjernene), og jeg ble fascinert da jeg så dovendyr kose seg i trærne mens vi var på guidet tur i jungelen. For første gang i mitt liv smakte jeg dessuten kakao frukt (i samme jungel)!

palmtrees

Februar… var måneden da jeg var syk med konstant oppkast og diaré døgnet rundt i tre-fire uker. Til tross for dårlig helse, kansellerte jeg ikke den planlagte turen til Spanias hovedstad Madrid – og heller ikke food tour‘en som vi hadde meldt oss på. Vi smakte deilige spanske spesialiteter (og vin) og lærte mye spennende om den spanske matkulturens historie.

cocktails

Mars… var måneden da jeg tok toget til Tyskland for å tilbringe tid sammen med mamma i den lille byen Kassel, og tid for meg selv i byen Karlsruhe. Reisebloggen min ble sponset av turistinformasjonen i Karlsruhe og jeg fikk dermed besøke dyrehagen og ta trikken uten at det kostet meg noe som helst.

rød panda

April… var måneden da jeg fikk sponset både pizza, bagels og iskrem – denne gang, takket være instagramkontoen min. Jeg fikk en liten smakebit på hvordan det må føles å leve av å være en såkalt influencer. Det er jo trivelig det – på hobbybasis, vel å merke!

bagelcorner

Mai… var måneden da jeg ble ranet på toget i Paris og deretter fikk brukskontoen tappet. Mai var også måneden da jeg fylte år. Det store tallet jeg hadde gruet meg til så utrolig lenge: 30. Ikke lenger medlem av tjue-klubben. Ikke lenger ung nok til å slippe unna med tull og tøys. Nå var det på tide å bli voksen. Min siste uke som tjue-og-noe ble brukt til å reise alene. Først til Toulouse (som jeg nå har flyttet til), deretter Narbonne (fransk by kjent for sin fantastiske vin), videre til blomsterfestivalen i Girona i Spania, og til slutt til Pisa i Italia. Det store 30 ble deretter feiret i Amsterdam, som del av en spennende biltur sammen med kjæresten fra by til by i Nederland. I tillegg tok vi oss en liten tur innom Ghent i Belgia!

amsterdam

Juni… var måneden da vi dro på Download-festivalen i Paris for andre år på rad. Herlig musikk, utepils, olashorts og t-skjorte, Dr. Martens, solbriller og caps. Jeg fikk oppleve å se band som jeg har vokst opp med å lytte til. Låter jeg har sunget til, danset til, grått til. Noen har hjulpet meg gjennom ensomhet, andre gjennom kjærlighetssorg. Følelsesladd, sang jeg for full hals. Åh, så deilig det er med musikkfestival!

festivalmoro

Juli… var måneden da jeg og kjæresten egentlig skulle hjem på besøk til Norge, til familien min, til vennene mine. I stedet ble min kjære hasteinnlagt på sykehus, turen ble kansellert og hverken flybilletter, utflukter eller to netters hotellopphold i Bergen ble refundert. Forsikring, nei, det hadde vi ikke. Heldigvis kom mamma for å besøke meg i Frankrike (så snart min kjære var utskrevet og på bedrings vei), og trøstet meg med en hyggelig langhelg sammen med henne og hennes venninne, i de nydelige byene Strasbourg og Colmar.

colmar

August… var måneden da foreldrene mine kom for å besøke meg og kjæresten min. Vi leide et feriehus sammen i Normandie, og besøkte mange fine småbyer….og samtidig kranglet mamma og jeg så høylytt og så grusomt at kjæresten ble skremt og ville dra hjem. Dette hadde han vært vitne til, tidligere. Den gang i Berlin. Er det noe jeg har lært som voksen, så er det at mamma og jeg ikke kan feriere sammen mer enn 2-3 døgn før idyllen forsvinner. August var også måneden da jeg reiste til London for å besøke venninna mi som bor der. En siste gang, før hun endelig flytter tilbake til Frankrike!

normandie

September… var måneden da jeg dro på utdrikningslag i Milano, og deretter til de franske Alpene for å feire bryllupet til det heldige paret. For første gang så jeg Mont Blanc. For tredje gang var jeg i bryllup. Og nok en gang, dagdrømmet jeg om mitt eget, fremtidige bryllup…når enn det kommer til å finne sted!

bryllup

Oktober… var måneden da vi sa opp leiligheten, jobb og livet i Paris – og begynte å se fremover mot vårt nye liv i Sør-Frankrike. Alt gikk ikke på skinner. Kjæresten fikk ikke den jobben han trodde han hadde blitt lovet. Og vi…vi stod uten bosted, uten jobb, og med midlertidig opphold hos svigers – mens CV’ene våre ble sendt i hytt og pine, fra arbeidsgiver til arbeidsgiver, med et håp om å endelig få komme i gang med våre prosjekter.

toulouse

November… var måneden da vi pendlet frem og tilbake, mellom huset til svigers (utenfor Paris) og forskjellige Airbnb-leiligheter i Toulouse. Jobbintervju og visninger, bekymringsfulle og med frykt for det ukjente…med fingrene krysset og fortsatt like håpefulle, både han og jeg. Og jobb, ja, det fikk jeg. Leilighet, det fikk vi også!

toulouse by

Desember… var måneden som avsluttet dette spennende året. Julefeiring i Pyreneene, dagstur til Andorra, dagstur til Gaillac og helgtur til Barcelona i Spania. Jeg fikk se snøkledde fjell på skistasjoner den ene uka, og drakk sangria på uterestaurant den neste. Det eneste som kunne gjort denne juleferien enda bedre, var om foreldrene mine kunne være der sammen med meg!

Nå, etter å ha skrevet denne oppsummeringen og mimret tilbake til året som har gått, så undrer jeg…hvorfor så jeg egentlig på dette som et negativt år? 

Ja, jeg har vært syk. Ja, jeg ble ranet. Ja, kjæresten min ble hasteinnlagt på sykehus. Ja, jeg har hatt mine familieproblemer og krangler. Ja, det har gått ett år siden jeg var hjemme i Norge, og ja, jeg savner hjemlandet mitt helt vanvittig mye. 

Men, jeg ble jo frisk igjen. Kjæresten min ble operert, og er også frisk igjen. Bankkort, lommebok og alle dokumenter har blitt erstattet med nye. Familieproblemer kommer og går. Og Norge, ja, mitt kjære Norge – i Mars kommer jeg hjem på besøk!

 

 

 

 

 

 

Vår tur til Barcelona: Gleder, skuffelser og kunsten å gå seg vill

Å besøke samme sted på ny, oppleves omtrent som å være der for første gang, når man reiser sammen med mennesker som er totalt forskjellige fra dem man reiste sammen med forrige gang.

Å være skrivekurs-deltaker på tur sammen med en gruppe kvinner hvor utflukter til diverse turistattraksjoner, samt lunsjpauser, allerede er flettet inn i kursplanen, gir selvsagt en totalt annerledes opplevelse enn det å reise sammen med kjæreste og svigerforeldre.

Med kursplan, bli-kjent cocktails, søken etter inspirasjon fra forskjellige hold, grubling og diskusjon, skribling av notater, informasjon, ekskursjon, ja, første tur til Barcelona var en terapeutisk, inspirerende og selvrealiserende opplevelse.

Andre tur til Barcelona, handlet mer om å avslutte året sammen med dem jeg er glad i, og nyte det å bare være i denne fine storbyen, i fred og ro, uten en hel rekke med gjøremål å krysse ut.

Vi var fremme i Barcelona rundt halv tre på ettermiddagen, etter en fire timers kjøretur fra Frankrike. Rastløse, etter å ha sittet rolig i bilen i timevis, ble vi ikke værende på hotellet lengre enn nødvendig før vi slang på oss jakke og sko, og dro ut for å utforske Barcelona. Julien ville besøke Montjuic (oversatt; “jødefjellet”) for å ta taubanen opp til toppen og beundre utsikten over byen og byens havneområde.

Jeg som har helt ekstrem høydeskrekk, får omtrent panikkanfall bare av tanken på å ta taubane, så jeg tok heller beina fatt og spaserte hele veien opp til toppen. Dette høres kanskje voldsomt ut i teorien, men veien opp var faktisk ikke så lang og slitsom som jeg hadde forestilt meg…På vei ned, derimot, endte jeg opp med å gå meg vill, sammen med pappaen til kjæresten min, som ikke ønsket at jeg skulle vandre på egenhånd i de mørke kveldstimene.

Han ønsket dessuten å ta flest mulig bilder av solnedgangen, taubanen, og taubanen i solnedgangen, og vi endte dermed opp med å bli såpass distrahert at vi havnet på feil sti og endte opp med å gå motsatt retning fra hvor vi egentlig skulle gå.

Forrige gang jeg var i Barcelona, gikk jeg meg også vill. Da sammen med en annen kursdeltaker. Også den gang var det fotografering som var skyld i at vi endte opp med å fomle rundt i blinde og havnet på feil sti. Sånn kan det gå.

Som vanlig, fant vi veien tilbake til våre reisefølger, og alt endte godt til slutt. Dagen derpå lo vi av hele situasjonen, og vips, så var alt glemt.

Dagen derpå, var der derimot en stor skuffelse som ventet oss i det vi ankom det jeg synes er det fineste i hele Barcelona; Park Güell.

Halve parken var under renovering – deriblant den fargerike mosaikk-muren/benkene som jeg tok flere ti-talls bilder av forrige gang jeg var på besøk.

I tillegg hadde parken såpass mange besøkende akkurat der og da, at neste gruppe ville ikke få slippe inn før fire timer senere. Dermed ble det ingen besøk til den fargerike delen av parken. Ingen bilder av mosaikk i alle regnbuens farger. Ingen mosaikk-salamander. Ingen mosaikk-trappetrinn. Vi får ta det igjen neste gang.

I stedet vandret vi gjennom den delen av parken som er gratis for besøkende, og endte opp med mange fine bilder likevel.

Denne gang, uten å gå seg vill som en konsekvens av å gjøre noe kreativt.

(Julien tok bilder fra taubanen, siden høydeskrekken min holdt meg unna den)

taubane

storby utsikt

(bildet under var det jeg som tok…tror jeg)

palmer utsikt

(jeg tok bilde av at kjæresten min tok bilde av pappaen sin)

bilde av et bilde

(Bilder fra den delen av Park Güell som alle har adgang til, uten betaling)

park barcelona

park guell

palmetrær

barcelona arkitektur

sommerkjole

barcelona by

gaudi hus

spania

 

Biltur til Barcelona – for å feire nyttårsaften!

Med vond hals og en uggen følelse i hele kroppen, irriterer det meg grønn at det er i morgen vi skal ut på eventyr; nyttårsfeiring, innendørs basseng-bading, tapas-spising og annen hygge i den katalanske storbyen Barcelona –  med to netter på hotell og bord reservert på fin restaurant. Sist jeg var i Spania, i Mai, var jeg på tur alene. Da var jeg frisk som en fisk og hadde ingen som helst problemer med noe som helst. I Februar, derimot, dro jeg på romantisk helgtur sammen med kjæresten min, for å feire bursdagen hans på etterskudd. Da var jeg syk. Veldig syk. Med diaré, feber og oppkast døgnet rundt, som en konsekvens etter å ha spist mye rart som jeg kanskje ikke tålte, noen uker tidligere, da jeg var i Panama.

Bare tanken på å bli syk igjen får meg til å grøsse. Mitt elendige immunforsvar kan ikke svikte meg nå. Sett i gang, kjære kropp. Jobb. Fiks meg. Jeg kan ikke bli syk i morgen. Jeg vil ikke være syk på nyttårsaften!

Det er jo meldt hele 18 varmegrader i Barcelona, og jeg gleder meg som et lite barn til å se fyrverkeri og spise deilig spansk mat fra tidlig kveld til sent på natta.

Barcelona har jeg allerede besøkt tidligere. Da i forbindelse med et skrivekurs av kvinner, for kvinner (med organisasjonen Pink Pangea). Et skrivekurs hvor jeg lærte å skrive bedre, uttrykke meg bedre, våge å ta sjanser og virkelig grave langt inn i hjerterota for å hente frem de dypeste følelsene og få dem ut med penn og papir. Kurset har ikke akkurat gjort meg til noen potensiell litteraturpris-kandidat, men har likevel gjort underverker for sjelen på et terapeutisk plan.

Jeg ble kjent med kvinner av forskjellige generasjoner, fra forskjellige land, som alle meldte seg på kurset av forskjellige årsaker. Noen for å få et avbrekk fra sin slitsomme hverdag, noen for å motivere seg selv til å skrive sin første eller andre roman, andre fordi de ønsker å leve ut sin forfatterdrøm – men ikke tørr å hoppe i det. Jeg faller vel inn i sistnevnte kategori. Siden den gang har jeg dessuten nesten skrevet ferdig en roman, men den har jeg dessverre ikke turt å sende av sted til forlaget. Den er jo uansett ikke ferdig. Den må jo i tillegg redigeres. Fikses på. Bli bedre. Ja, kall det gjerne en pysete unnskyldning. Og den unnskyldningen strekker jeg så langt det lar seg gjøre.

Barcelona vil nok alltid bety mye for meg, takket være denne fine erfaringen og alle de fantastiske menneskene jeg møtte på kurset.

Og nå skal jeg ta svigerforeldrene mine og kjæresten min med meg dit for å skape enda flere gode minner – og for å feire en ny start på et nytt år med mange flere nye muligheter…kanskje muligheten til å endelig fullføre hva jeg startet!

kvinner

utsikt barcelona