Deilig mat, boblebadprat og på besøk i byen Tarbes

Lørdag, tidlig formiddag, regntunge skyer og kalde gulvfliser. Nydusjet og påkledd, håret er fortsatt vått, vi sitter rundt kjøkkenbordet. Lavpriskaffe med økologisk melk, to brødskiver, appelsinjuice. Moren til min samboer spør om jeg vil ha en brødskive til, kanskje to, jeg sier nei, og gjentar som jeg alltid gjør at jeg aldri spiser mer enn to skiver til frokost. Slik har det alltid vært, og slik vil det nok alltid være.

Vi slenger på oss yttertøy og haster oss til bilen for å slippe unna regnet, nå skal vi til nærmeste småby, vi skal handle på lørdagsmarkedet, ost og brød står øverst på handlelisten.

Vi blir værende i markedshallen en god stund, delvis for å søke ly, mens regnet herjer som verst, delvis fordi våre store øyne og rumlende mager har lyst på alt som markedet har å tilby. Stående foran den enorme ostedisken, peker vi på forskjellige oster, mange produsert i nærområdet, lokale oster fra Pyrénéenne, andre fra distrikter i nærheten av Toulouse. Vi kjøper med oss fem forskjellige oster, myke med hull, lyse skorper og mørke skorper, noen av sauemelk, andre av kumelk. Vi har fått smake alle ostene på forhånd, heldige som vi er, den smilende kvinnen med hvitt forkle og runde briller ga oss hver vår lille smaksprøve og smilte om mulig enda bredere da hun pakket ned våre nye innkjøp i store hvite papirposer.

Ostemarked

Formiddag blir til ettermiddag, vi vender tilbake til Airbnb-huset, Maison d’Alice som huset heter. De fem forskjellige ostene pakkes ut og puttes i kjøleskapet, jeg lager meg en kopp te, drikker den sakte, før jeg skifter til bikini og legger meg i boblebadet. Helt alene ligger jeg i det varme vannet, med øynene lukket, med håret i knute, her inne er det stille og fredelig, jeg slapper av og nyter. Etter en stund kommer også min samboer, han setter seg overfor meg, hans lange bein strekker seg og rekker helt til kanten av boblebadet. I forhold til ham ser jeg bitteliten ut, selv om jeg ikke er det.

I to timer blir vi sittende i det varme boblende vannet, myk sviskehud på hender og føtter, han spør meg om jeg vet hvorfor huden reagerer slik i vann, nei, sier jeg, han forteller hvordan reaksjonen er et resultat av menneskers evolusjon, at kroppen tilpasser seg til vannet og at takket være denne rynkehuden er det mulig for oss å gripe tak i ting under vann. Jeg vet ikke om det er sant, men det høres fint ut. Videre prater vi om bioteknologi og biomekanikk, emner som interesserer oss begge, jeg vet ikke på langt nær så mye som han vet, men fascinerende er det likevel.

Fargerikt

Lengre ut på ettermiddagen kjører vi til byen Tarbes. Vi har reservert bord på fin restaurant, bord til fire, ham, hans foreldre og meg. Restauranten heter L’Arpège og drives av et ektepar fra Osaka i Japan, de serverer fransk gastronomi med en japansk touch, en spennende kombinasjon som vi ser frem til å utforske.

Men først skal vi vandre gjennom byens gater, moren til min kjære er på jakt etter nye sko, marineblå pumps forklarer hun, og vil titte innom hver eneste skobutikk som finnes i sentrum. Min kjære vil ha ny stekepanne, en med lokk som vi kan putte i ovnen, akkurat som kjendis-kokkene gjør på tv. Han har nok blitt inspirert av dem, for en slik idé kunne han aldri ha funnet på helt av seg selv, han som så sjelden kokelerer på kjøkkenet, det lille kjøkkenet i vår lille leilighet. I flere timer, det føles hvertfall som flere timer, flytter vi oss fra en butikk til den neste, tomhendt forlater vi dem alle sammen.

Hptrll

Vi setter oss på en irsk pub som heter Shamrock og bestiller hver vår øl. Den siste tiden har jeg begynt å få sansen for Guinness, så jeg bestiller meg en stor en, til de andres forbauselse. Hvordan du klarer å drikke det der, er for meg et under, sier faren til min kjære. Selv drikker han pilsner, det liker ikke jeg.

Restauranten er lys og fin med hvite duker. Som en mise en bouche får vi hvit fisk, spekeskinke og en mousse av neper, til forrett får jeg servert fritert ris de veau med butternut saus, til hovedrett biff med pannestekt foie gras og sorte trøfler, til dessert en mousse av kokos med sitronsorbet og ananasbiter. Utenfor lokalet hører vi De Gule Vestene, de marsjerer med paroler og kaster kinaputter og spiller høy musikk, men heldigvis knuses ingenting og politiet følger nøye med.

Mise en bouche

Det regner ikke lenger, vi forlater restauranten og glemmer igjen vår store paraply. Først dagen etter, finner vi ut at paraplyen er borte, og da er det for sent. Vi har en to timers kjøretur foran oss, vi får finne oss en ny.

Fontene

Fransk by

Frankrike

Fransk mat

Biff og trøfler

Kokos mousse

Vintertøy

Advertisements

I et hus på landet, vi tilbringer helgen i maison d’Alice

Det er fredag, februar måneds første fredag. Jeg forlater arbeidsplassen klokka tre, samboeren min og hans foreldre er kommet for å hente meg. Vi skal tilbringe helgen på landet. Via nettstedet Airbnb har vi leid et stort fint hus med boblebad, tre soverom og moderne kjøkken. I stua finnes en peis, men vi vet ikke om vi skal bruke den.

Maison d'Alice

Himmelen er grå, jeg føler meg også grå. Alle disse tankene som svirrer rundt i mitt hode, gjør vondt. I retning et lite sted i nærheten av byen Tarbes, vi kjører gjennom mange små landsbyer, forbi gårder, enger, skog og oppussede middelalderslott. Landsby etter landsby, hans mor peker ut vinduet og snur seg mot meg, her kunne dere bodd, sier hun, smilende. Jeg smiler ikke, for selv kunne jeg aldri i min villeste fantasi tenke meg å bo så usentralt, så isolert. Hans mor gjør et nytt forsøk på å selge meg bygdedrømmen, hun forteller meg hvor store vakre hus man kan bygge på steder som dette, enorme villaer til en rimelig pris. Tenk hvor stor hage dere kunne hatt, sier hun, hvor stort kjøkken, garasjeplass, flere soverom, det er jo viktig å tenke fremover, en dag blir det jo familieforøkelse, sier hun som om det er hun som står for den avgjørelsen, samt alle de andre avgjørelsene i mitt liv.

IMG_20190204_195900

Samboeren min er dessuten enig. Han synes også det er finest å bo på landet, eie stort hus og ha mange soverom. Naivt har vi lenge lukket øynene for hvordan den andre ser for seg fremtiden, vi lever i nuet har vi alltid sagt, vi tar en dag av gangen. Hvem av oss vil til slutt gi etter for den andre?

Jeg ser ut vinduet, vi kjører forbi et vakkert slott med store tårn, det ligner på slottene man ser i eventyr, der hvor modige riddere kjemper seg frem på hest, gjerne en hvit hest, for å redde den fagre prinsessen fra et liv i fangenskap.

Om vi hadde bygget oss en stor villa på landet, ville nok også jeg (som ikke engang har bilsertifikat) blitt sittende ved vinduskarmen i vente på å bli reddet fra et liv i fangenskap.

En time senere er vi fremme ved huset på landet, Maison d’Alice heter det, huset til Alice, Alice i eventyrland. Eventyrhuset har et tilhørende anneks, finner vi ut, hvor man om sommeren kan grille, spille dart og bordtennis.

Huseierne, et sørfransk ektepar, gir oss en omvisning, rom for rom. Huset er sjarmerende, moderne. Paret forteller oss at det er mannens far som har laget de fleste av møblene i huset, han har også laget noen søte gaver som ligger klare på sengene våre. Foreldrene til min kjære har fått en gyngestol i miniatyr, vi har fått en trillebår. Håndlagde såpestykker har vi også fått.

Gaver

En siste gave venter oss på kjøkkenbordet. Huseieren, kvinnen, har bakt kake til oss. Sammen med en flaske dessertvin, som vi også får i gave, står kaken klar til servering.

Kake

Boblebadet vil ikke være varmt nok før i morgen, får vi beskjed om. Badetøyet forblir dermed liggende i kofferten til i morgen. Jeg slenger i stedet på meg et ekstra par med tykke sokker, ullsokker som beskytter mot kalde gulv.

Boblebad

I kveld blir vi sittende ved kjøkkenbordet, vi drikker først champagne, deretter går vi over til rødvin. Moren til samboeren min synes vinen er for sterk, jeg synes den er god. Vi spiser fingermat og grønnsaker og dipp, salte kjeks og paté av skogsdue. Jeg blir spurt om jeg vil ha ost, det vil jeg ikke, ikke i kveld. Dessert, spør de. Vil jeg ha dessert? Nei, jeg vil ikke ha dessert heller.

Sliten, legger jeg meg allerede klokka ti. Tjueto. Jeg lukker øynene og lytter til lyden av ingenting, den fine stillheten. De andre blir sittende oppe til midnatt, de ser på et fransk humorprogram på tv.

cof

Jeg pakker meg inn ekstra godt under dyna. Det er fint og fredelig her ute på landet, en stor kontrast til hverdagen ellers, landsbyidyll og indre ro.

Stort hus, stor hage, det er fint å være her en liten stund, på en liten ferie, frem til rastløsheten kommer og tar meg.

cof

Soverom

Soverom paletter

Sengetøy bart

Sykkelputer

Stue

Lilla

Toulouse og Kunst – skildring av en søndag

De fine solskinnsdagene som lot meg få sprade rundt i flagrende kjoler, med nakne legger og tær med nylakkerte tånegler, sandaler og store solbriller, de varme sørfranske sensommerdagene, ser ut til å ha meldt sin avskjed. Det skulle egentlig bare mangle, da vi allerede har nådd oktobers tredje uke, med en temperatur som synker drastisk for hver dag som går.

For et par kvelder siden ble jeg stoppet på gaten, like utenfor leilighetskomplekset jeg bor i, av en fremmed kvinne. Hun virket opprørt over noe, derfor kunne jeg nesten vedde på at hun ønsket å spørre meg om hjelp, om hun kunne få penger av meg, eller låne telefonen min for å ringe noen. Der tok jeg utrolig nok feil. Det eneste hun ønsket, var å stille meg et enkelt spørsmål;

“Hvordan tror du verden ville sett ut om teater ikke lenger eksisterte?”

Dette var da en underlig måte å ta kontakt med et menneske man ikke kjenner, var første tanke som slo meg. Deretter så jeg for meg at hun kanskje hadde en baktanke med det hele, som et forsøk på å selge meg et abonnement av et eller annet slag. Hun hadde ingen brosjyrer i hendene, og heller ingen skjema.

Hvordan svare på dette uvanlige spørsmålet?

Jeg måtte tenke, gruble, grave, lete dypt i både hjerte og sinn etter noe fornuftig å si til denne kvinnen. Og der, dypt i mitt brennende hjerte som så lidenskapelig lever for kunst og kultur, der fant jeg det mest selfølgelige svar.

Alle historiene jeg skriver og alt jeg ønsker å skrive, alle romanene som inspirerer meg, alle de store forfatterne jeg beundrer, all musikken jeg lytter til som gir meg gåsehud over hele kroppen, alle konsertene hvor jeg står i publikum og danser og synger til stemmen blir borte, alle filmene og teaterstykkene som får meg til å bryte ut i latter og de som rører meg til tårer, alle maleriene og fotografiene som får meg til å drømme meg bort til et annet sted, og de som skaper engasjement og vekker emosjoner.

Teaterne er et møtested for oss som elsker å forsvinne inn i en annen verden, kjenne på vårt store brede spekter av følelser, føle musikken, føle engasjementet, poesien, verdsette denne levende kunstformen, støtte den og beskytte den, for en verden uten teater, musikk og øvrige kulturtilbud høres ikke ut som en koselig verden for våre etterkommere å vokse opp i.

Nå er det søndag, jeg har musikk i ørene, Lana Del Rey, hennes stemme gir meg frysninger, sola skinner men det er kjølig ute, blazer og røde lepper og håret i knute, jeg føler meg selvsikker og fin, klar til å tilbringe ettermiddagen på kunstmuseet Les Abattoirs og på fotoutstilling på Le Chapeau Rouge.

Femten minutter tar det meg å spasere til det kunstneriske kvartalet, som for øvrig ligger i samme gate som Mouna Yoga, yogastudioet jeg er medlem av, og puben The Dispensary, stedet jeg mener serverer bydelens beste brunch.

Både fotoutstillingen på Le Chapeau Rouge og kunstmuseet har gratis inngang i dag, til min store fornøyelse. Fotoutstillingen heter RiMaFlow/Utopia in Progress, av fotograf Barbara Barberis, og er en rekke bilder som viser utviklingen til fabrikken Maflow. Industri, maskineri, kunst.

Jeg forlater Den Røde Hatt, som galleriet så fint heter om man oversetter navnet til norsk, og tar meg en liten spasertur i Abattoirs-parken før jeg besøker museet. Hvor enn jeg fester blikket, ser jeg nydelig kunst, plassert på parkens store røde murvegger, på museets vegger, jeg ser farger, former, ansikt, symbolikk.

Abattoirs kunstmuseet

Les Abattoirs regnes som et historisk landemerke i Toulouse, konstruert på 1800-tallet, med tidligere funksjon som slakteri over lengre tid, før bygget til slutt ble transformert til kunstmuseum i år 2000. Nå står jeg her, med nysgjerrige øyne og lar meg selv bli fascinert av den noe dystre kunstinstallasjonen til David Claerbout, da spesielt videoen “Travel” hvor man blir tatt med inn i en vakker skog grodd tett med planter og vekst, vann som renner nedover en bekk, regndråper som drypper på de mange grønne bladene fra trærne, man får et ønske om å være der, i denne harmoniske skogen, å være i ett med naturen. Men, det zoomes ut, vi blir dratt ut av skogen, lengre og lengre på avstand er den, mindre blir den også, denne skogen som vi trodde var så stor og fredelig. Nå ser vi bare en liten grønn flekk, blant fabrikker og åkre brukt til industriell jordbruk, en liten grønn flekk, et siste håp, om ikke håpet allerede er borte.

I underetasjen besøker jeg en kunstutstilling helt annerledes fra disse installasjonene til David Claerbout. I underetasjen er det maleriene til Jacqueline de Jong som utstilles.

Hennes kunst er en kombinasjon av erotikk, sjokk, monstre, poteter og farger. Ja, man må se disse maleriene med egne øyne for å virkelig forstå dem.

Før jeg forlater museet tar jeg meg en liten tur innom bokhandelen for å titte litt. Jeg vurderer å kjøpe meg noen postkort, kun for å feste dem på kjøleskapet som et forsøk på å dekorere leiligheten til å bli et hakk mer av noe den allerede ikke er, og sikkert aldri kommer til å bli; stilig og moderne.

Jeg tar heller med meg en brosjyre som gir meg siste nytt om byens fremtidige kulturtilbud for resten av året og hele neste år. Teater, konserter, utstillinger.

Om ikke disse tilbudene eksisterte, om ikke kunst, litteratur, musikk, film og dans lenger fantes, hva ville da eksistert av min identitet?

Kunst Toulouse

Kundt

IMG_20181021_165532_261

 

Trivielle småting og sterke vindkast i Castelnaudary

Søndag.

Med denne vakre blå himmelen, totalt blottet for skyer, skulle man tro vi hadde våknet til denne sårt etterlengtede solskinnsdagen som værmeldingen påstod ville komme. Det som derimot ventet oss i dét vi sjekket ut av hotellet, var en skuffelse, en vind så sterk at kun dem som liker å fly drager vil kunne kose seg nå.

Jeg flyr ikke drager, men mitt nette flagrende skjørt vil uten tvil ta seg en vertikal dans og gjøre sitt beste forsøk på å løsrive seg fra kroppen min, blotte min gjennomsiktige nylonsstrømpebukse og den sorte blondetrusa foran alle som passerer forbi oss langs gatene i Castelnaudary, den lille byen som ligger gjemt mellom Carcassonne og Toulouse, byen som er kjent for sin versjon av den sørvestlige retten Cassoulet, byen hvor vi i dag skal spise lunsj. Ja, er ikke dette en god avslutning på en koselig kjærestetur på det franske sørvestland?

Vind

Vi parkerer like ved turistinformasjonen, og tar oss en liten spasertur langs Canal du Midi, kanalen som renner gjennom Castelnaudary og videre hjem til byen vi bor i. Hadde vi hatt båt, kunne vi seilt hjem langs kanalen, kanskje ikke akkurat i dag, nå som det blåser som verst, men på en vindstille solskinnsdag, med mat og vin pakket ned i en romslig stråkurv. Vi ville seilt forbi alle de blomsterdekorerte husbåtene med tremøbler på dekk, de som ligger til kai og pynter opp kanalen, videre ville vi seilt forbi flere ti-talls lønnetrær som kaster skygge over kanalen, med sine lange tykke greiner. Ferden ville ført oss gjennom små landsbyer, under gamle smale steinbroer, hele strekningen hjem til Toulouse. Skjønn natur og småbyliv, han og jeg på båttur, til lyden av vakker fuglesang.

Båter

Men i dag blåser det kraftig, og vi har uansett ingen båt.

Vi spaserer langs kanalen, mine hender kjemper mot mitt dansende skjørt som svinger seg frem og tilbake, skjørtet letter, skjørtet flyr, mine hender kjemper febrilsk mot vindens rampestreker, håndflatene plasseres beskyttende foran de kroppsdelene jeg ønsker å holde skjult for menneskene rundt oss. Et eldre par går tur med hunden sin, et annet par er ute på joggetur, en ung mann er på sykkeltur sammen med barna sine. Et lite øyeblikk blir det vindstille, jeg puster lettet ut og slipper tak i skjørtet, nå er det over, tenker jeg, men vinden vet godt hva den gjør, den vet godt hvordan den skal lure meg, jeg senker skuldrene og vinden slår til, skjørtet flyr til værs.

“Jeg ser trusa di”, brøler min kjære. Rød som en tomat griper jeg tak i skjørtekanten og ser meg rundt etter potensielle vitner, hans ord lyder som et ekko i mitt vettskremte minne.

Vinden blåser seg enda sterkere og uler høyt inn i ørene mine, som en irriterende påminnelse på dens tilstedeværelse. Min kjære mister balansen og blir blåst bortover, selv er jeg omtrent i ferd med å falle bakover og ut i kanalen. Han roper til meg, men alt av lyd drukner i vindens uling, min umiddelbare reaksjon er å bryte ut i latter. Jeg ler og ler, tårene triller og snart ler jeg ikke alene. Min latter smitter over på min kjære, og nå står vi der, med balansen til en full cruiseturist, og ler til vi griner.

Castelnaudary

Vi hopper inn i bilen og kjører den lille strekningen til restauranten Le Tirou, et spisested kjent for sin deilige Cassoulet. Lokalet er stort, lyst og ganske gammeldags, på grensen til harry, dekorert med både påskedekorasjoner, julepynt og Halloween-dekor, som sannsynligvis aldri har blitt fjernet. Stedet har likevel en viss sjarm, bra mat må den jo dessuten servere, siden absolutt alle bordene er opptatt, for det meste av familier som er ute sammen for å kose seg med en deilig familielunsj på restaurant. De fleste spiser cassoulet, snart gjør vi det samme.

Et typisk sørvestlandsk måltid, jeg starter lunsjopplevelsen med å smake husets hjemmelagde pâtéer, servert med karamelisert løk og fransk sylteagurk. Han spiser smørbrød med blodpølse og epler. I dét cassoulet-retten ankommer bordet, sperrer min kjære opp øynene og ser på den som om servitøren hadde plassert en hel bøtte full av pølser, andeconfit, svinekjøtt og bønner foran oss, med krav om å spise hver eneste bønne, hver eneste kjøttbit, før vi får tillatelse til å forlate lokalet. Hans reaksjon får meg til å bryte ut i latter, nok en gang. Han spør meg hva jeg ler av, jeg forklarer, han ler med meg.

Pâté

Vi klarer å gafle i oss litt over halvparten, og får med oss restene innpakket i aluminiumsfolie, dette er for godt til å kastes, det er vi enige om.

Cassoulet

Vi kjører langsomt hjemover, langs landeveiene, gjennom landsbyer, vi vinker farvel til nok en helg, nok en opplevelse, alt som får oss til å smile og le, de trivielle småtingene som for meg betyr så utrolig mye.

IMG_20181018_200619

 

Kinesisk lanternefestival – i Frankrike

Alle regnbuens farger. Blinkende lys. Figurer. Former. Lanterner og inspirasjon fra Asia, hentet inn til Gaillac, en liten by på sørvestlandet i Frankrike. Et vindistrikt; gjort om til en eneste stor neon-drøm i hele to måneder i strekk.

Cirka en times kjøretur fra Toulouse, ligger Gaillac. En by jeg lenge hadde ønske om å besøke, da byen er kjent for fantastisk rødvin (som etter min mening er langt bedre enn vin fra Bordeaux) og typisk sørfransk småby-idyll. I dag var det derimot ikke vin som stod på tapetet, men belyste figurer i en enorm park transformert til et eventyrland som selv Alice bare kan drømme om.

Fra 1. Desember til 31. Januar kan man besøke Festival des Lanternes – en hyllest til Kina, den kinesiske kalender og deres nyttårsfeiring. Hvorfor et slikt arrangement har blitt en årlig tradisjon i en småby i Frankrike, aner jeg faktisk ikke. Ja, jeg har prøvd å finne ut av det – og selv spurt en kollega som er født og oppvokst i Gaillac, men det er og forblir et mysterium.

Som mange andre mysterier, er også dette et vakkert et. Dette er kanskje det nærmeste jeg noensinne vil komme en futuristisk drømmeverden.

Og du, blir du med meg neste år?

festival

kinesiske lanterner

sommerfugler

lys festival

eventyrland

kinesisk festival

kina frankrike

kina

gaillac

fisk

sjøhest

tulipaner

vinglass

svaner

fontene

gaillac vin

hest og kjerre

vinflasker

vingårder

gaillac by

drage

tunnel

vase

roser

bjørner

zebra

apekatter

giraffer

sopp

ekorn

påfugl

panda

røde blomster

godt nyttår

kanin