Betatt av alt det vakre som finnes i Albi

Tirsdag, en ny dag på påskeferie med familien. En ny dag i Albi.

Det er fint å våkne opp til denne deilige feriefølelsen, i denne koselige ferieleiligheten, det er fint å feriere her, i en by bare en times kjøretur fra byen jeg bor i.

Med høyre kinn godt plantet i en tjukk pute, jeg våkner, i en dobbeltseng hvor jeg kan strekke på armer og bein og pakke kroppen godt inn i den store dobbeltdyna, i en seng som bare er min, mine foreldre sover i annen seng på samme rom som meg. Utsikten fra vinduet er like vakker som i går, kanskje til og med enda vakrere, nå som himmelen er farget blå og sola skinner.

Ved kjøkkenbordet sitter min mor, min stefar og jeg i hver vår pyjamas, min er grå og morgenkåpen rosa. Vi spiser ferskt brød fra bakeriet på hjørnet, franske oster og skinke fra nærbutikkens ferskvaredisk. Appelsinjuice og kaffe, jeg sender en tekstmelding til min kjære og ønsker ham en fin dag på jobb.

IMG_20190501_121607_224

Sort skjørt i semsket skinn og en t-skjorte med fargerike fjes på, med håret i hestehale og joggesko på beina, straks er jeg klar. Våren er i lufta, fuglesang og elven full av fisk, min mor og jeg er på vei til hjertet av sentrum, vi skal titte i butikker, sannsynligvis handle littegrann, vi skal besøke Sainte-Cécile katedralen, forhåpentligvis også kunstmuseet Toulouse-Lautrec, dedikert til den kjente lokalfødte kunstneren med samme navn.

Albi bro

Over Pont Vieux, nok en gang studerer vi den flotte utsikten fra begge sider av den historiske broen før vi trasker videre mot sentrumskjernen. På vei mot katedralen, jeg beundrer de mange bygningene som er smykket med lilla blomster, de vakre Wisteria-plantene som henger over rød murstein, over lyseblå skodder, de skaper denne maleriske sjarmen som man ofte forbinder med franske småbyer.

Wisteria-planter

Til min store skuffelse holder kunstmuseet stengt for øyeblikket. Heldigvis kan vi likevel besøke den flotte hagen som tilhører museet og Berbie-palasset, et imponerende palass som huser kunsten til Henri de Toulouse-Lautrec, og har fungert som museum siden starten på 1900-tallet, da stat og kirke ble skilt i Frankrike.

Berbie pala

Hagen minner om de kongelige slottsparkene i Frankrike, hagen i vidunderlige Versailles eller i Chantilly eller de mange flotte parkene i Loire-dalen. Her kan dere arrangere bryllupet deres, tøyser moren min. Om jeg bare hadde vært så heldig, fniser jeg.

Mor og datter

Ettermiddagen tilbringes i butikker, min mor ønsker seg nye sandaler, hun kjøper ny t-skjorte og genser i stedet. Jeg kjøper et maleri fra et lokalt galleri, et vakkert bilde av min kjære by, Toulouse, dette skal jeg henge opp på veggen hjemme.

Vi møter min stefar foran pizzeriaen hvor vi spiste i går. Sammen besøker vi alle katedralen, vi tenner et lys og donerer noen mynter til kirken.

Katedral

Før vi vender tilbake til leiligheten, setter vi oss ved en bitteliten uteservering hos byens eneste kaffebar, cappuccino til min mor og meg, americano til ham. Jeg spiser blåbærkake og angrer umiddelbart på å ikke ha valgt noe mindre søtt. Vi prater om morgendagen, om reisen videre, om de neste fire nettene som vi skal tilbringe i det sjarmerende lille huset som ligger godt gjemt i grønne omgivelser langt ute på landet.

Mine foreldre spør meg hva jeg gjorde sist jeg var i Albi, om jeg har besøkt andre idylliske småbyer i nærområdet. Jeg forteller dem om motemuseet her i byen, og om den nydelige middelalderlandsbyen Cordes-sur-Ciel, om det bonderomantiske huset hvor vi tilbrakte helgen, huset med innendørs svømmebasseng.

Videre forteller jeg om Carcassonne og Limouxom alle de flotte stedene videre sør i regionen, om den lille havnebyen som har stjålet mitt hjerte, Collioure, jeg elsker Collioure.

Ja, vi har skjønt det, du trives her i Frankrike, sier min mor, noe skuffet over det faktum at jeg ikke kommer til å flytte tilbake til Stavanger.

Palasset Albi

Albi hage

Advertisements

Endelig har de kommet på besøk til Toulouse

Velkommen til Toulouse, jubler jeg, der mine foreldre kommer mot meg med åpne armer for å gi meg en stor varm klem, hva varmer vel mer enn en klem fra noen man har savnet så inderlig mye?

Dette øyeblikket har jeg ventet vanvittig lenge på, det å endelig kunne vise mine nærmeste hvor jeg bor, å kunne vise dem hvorfor jeg elsker denne byen så høyt som jeg gjør. I ett og et halvt år har jeg bodd her, ett og et halvt år hvor jeg har lengtet etter dette øyeblikket, dette besøket, det å vise dem hvordan jeg lever i nåtiden, i stedet for å stadig fly tilbake til Stavanger for å besøke fortiden, den delen av meg som knapt lenger eksisterer.

Mor og datter

Det er fredag, en lang arbeidsdag er endelig forbi og en etterlengtet påskeferie står nå for tur. Min kjære har kjøpt inn tapenade, baguetter, oliven, nøtter, forskjellige franske oster, to patéer og salte kjeks. Ei flaske rødvin står på bordet, fire glass fylles med burgunderrød vin fra nærområdet, 2015-årgang fra Corbières.

Vi skåler, vi smiler, praten går i ett og all den fine osten smaker fantastisk på fersk og knasende god baguette. Kvelden avsluttes tidlig, slitne som vi alle er. Jeg, etter en tøff arbeidsuke, min kjære likeså, og mine foreldre etter flere dager på biltur, de har kjørt helt fra Norge til Frankrike med bil. Bare tanken på å tilbringe ukevis i liten personbil, og kjøre nedover Europa på kryss og tvers får meg til å gjespe, føle meg svett og minner meg om hvor vondt jeg ville hatt i både rumpe, rygg og bein, alle følelsene jeg forbinder med ekstremt lange bilturer, slike jeg måtte være med på hver eneste sommer gjennom hele barndommen.

Vi sover godt, utrolig godt, så godt at det er vanskelig å våkne, noe vi til slutt gjør mye senere enn planlagt. Min kjære og jeg lager frokost til mine foreldre, jeg slenger på meg en blå kjole og marineblå joggesko. Vi tar metro til sentrum og drikker kaffe på en kaffebar jeg liker godt, Canopée Coffee House, der hvor det serveres rykende ferske kanelboller hver eneste dag.

Denne gang bestiller jeg banankake i stedet. Et stykke til min kjære og meg, et stykke til mine foreldre.

Vi spaserer gjennom bydelen Carmes, videre i retning Place du Capitole, vi skal vise mine foreldre hvor vi i september neste år skal utveksle våre ja, i byens vakreste bygning, byens flotteste sal, før festen forhåpentligvis vil fortsette på et eventyrlig château ute på landet.

IMG_20190423_201005_518

Uheldige er vi på akkurat denne lørdagsformiddagen, da vi kommer vi frem til et Capitole som i dag holder stengt for publikum. Kom tilbake i morgen, sier sikkerhetsvakten. Jeg fotograferer mine foreldre foran byggets nydelige fasade, min mor sender et av bildene til sin søster i Polen.

Vi spaserer langs Garonne-elven, vi tar en snarvei jeg ikke kjenner.

Klokka tikker, vi kan ikke bli værende i sentrum for lenge, vi har jo en omvisning å rekke, Château de la Commanderie venter oss, bryllupsplanleggingen settes ikke på pause selv om mine foreldre er på besøk. De har jo dessuten lyst til å bli med, til å besøke gamle franske slott, reise tilbake til en annen epoke før vi returnerer til nåtiden og restaurantbesøk i vårt dynamiske nabolag Saint Cyprien.

I kveld skal vi spise tapas på den stilige tapasbaren Vasco Le Gamma, et populært spisested hvor han og jeg tidligere har forsøkt å reservere bord, uten hell.

Tapas

I kveld får vi bord, nå er vi her. God vin, god mat, godt selskap, småretter nytes og vi kvinner klinker med våre vinglass mens mennene deler en mugge med belgisk øl.

Jakten på det perfekte bryllupslokale: Vi besøker Château du Croisillat

Lørdag, 13. April.

Vi kjører sørover fra Toulouse, en route for å besøke vårt aller første bryllupslokale, bare tanken gir meg sommerfugler i magen, jeg danser på en rosa sky og mitt hode fylles med tusenvis av tanker som alle omhandler bryllup.

Vi er på vei til det sjarmerende Château du Croisillat, et slott med historie helt tilbake til 1400-tallet. Med fredelig beliggenhet i landlige omgivelser, like utenfor landsbyen Caraman, finner vi dette lille stykket eventyr. En 45 minutters kjøretur fra Toulouse, tar oss med tilbake i tid, tilbake til renessansen.

Château du Croisillat

På en smal grusvei kjører vi sakte inn mot gårdsplassen, hvor det første vi legger merke til er slottets majestetiske tårn. Førsteinntrykket er definitivt positivt, da Château du Croisillat ser nøyaktig like eventyrlig ut i virkeligheten som på nettsidens profesjonelle bilder, med et stort uteområde som både er rent og ryddig. Damen som er ansvarlig for eiendommen, strekker ut hånda for å hilse. Hun smiler og virker hyggelig. Dessuten ligner hun på den franske skuespillerinnen Marion Cottiard.

Castle

Hengende i den røde skjørtekanten har hun sin sjarmerende lille datter på tre år, som har bedt mammaen sin om å få lov til å bli med på omvisningen, noe hun får lov til så lenge hun ikke løper i trappene. Sammen med oss på omvisningen er også en fire måneder gammel sanktbernhardshund og en  langhåret katt som begge lojalt følger sin eier, for hvert steg hun tar.

Min kjære og jeg presenterer oss selv, og forteller henne med korte trekk hva vi ønsker, hva vi behøver, hvilke visjoner vi har for den store dagen.

IMG_20190415_225456_370

Hun tar oss med til tomtens lille park, området hvor en eventuell seremoni kunne blitt arrangert, en park som ikke ligner stort når både bakken og de klumpete trærne er nakne, men dekorert med fargerike blomster ville den nok blitt finere. Videre føres vi til den åpne plassen hvor gjester kan mingle og drikke cocktails. Slottets svømmebasseng er for øyeblikket dekket for å holde insekter og andre kryp på avstand. Om vi skulle velge å feire bryllup her, vil bassenget være åpent til bruk for alle gjester som ønsker seg en dukkert, dagen derpå, etter frokost.

Festsalen er nøyaktig hva vi ønsker oss; steinvegger og bjelker, romslig og rustikk. Hvite bord, hvite stoler, gule og hvite blomster, dekorasjon i gull og tre, ideene for en sal som denne er uendelig mange.

Videre får vi se cocktailsalen hvor vi og våre gjester ville oppholdt oss om dårlig vær skulle tvinge selskapet til å søke tilflukt innenfor slottets mange vegger.

Cocktail

Hun fører oss videre til det store industrielle kjøkkenet hvor cateringfirmaet ville jobbet på spreng, og videre til frokostsalen hvor slottets ansatte ville servert croissanter og andre godsaker til morgentrøtte gjester, etter en lang natt på dansegulvet.

Til slutt er det soverommene, alle de fjorten soveværelsene som eventyrslottet har å tilby, som skal vises frem. Noen av dem er noenlunde moderne og minimalistiske, andre trenger sårt en runde med oppussing. Alle er dem likevel praktiske med egne bad og rikelig med lys.

Huske

Minimalistisk, men enkelte rom kommer likevel med en morsom touch. På et av soverommene henger to husker. På andre rom finnes badekar med løveføtter. Brudeparets rom har en moderne spesialbygget seng som ikke ser spesielt komfortabel ut ved første øyekast, ei heller er rommet spesielt romantisk, men bryr man seg egentlig om slikt når man er i lykkerus på egen bryllupsdag?

Spesiell seng

Vi avslutter vår visitt på et kontor hvor vi får all nødvendig informasjon om slottet, reglementet og hva pakketilbudet inkluderer. Dette vil da si overnatting fra lørdag til søndag, pluss en halv fredag til å møblere og dekorere festsalen og uteområdet, frokost og bassengmorro dagen derpå, i tillegg til rydding og vasking etter den store festen. Ekskludert fra prisen er bordene og stolene som brukes i festsalen, som vi da måtte betalt for å låne.

Jeg sitter igjen med et stort sett positivt inntrykk, men jeg er likevel svært usikker på om det er nettopp her jeg ønsker å gifte meg. Mange av soverommene trekker ned, og parken virker liten og uinspirerende. Her vil jeg eventuelt måtte jobbe med kreativiteten, og prøve å visualisere parken i en romantisk setting.

Med første visitt friskt i minnet, forbereder vi oss til omvisning på neste slott, en halvtimes kjøretur lenger unna. Tilbake til det senere.

Hage

Bryllupslokaler Frankrike

Vinduer

IMG_20190413_214603_579

Lysekrone

IMG_20190413_140903

Led meg og valkene mine inn i fransk fristelse: Dagstur til Montauban

Montauban, ja. Der hvor jeg med et uhell gikk av toget, da jeg var på vei til Toulouse for aller første gang. Samme dag som jeg hadde blitt frastjålet lommeboka mi i Paris, da jeg tok lokaltoget for å bytte til det toget som skulle frakte meg fra hovedstaden til det store, spennende sørvestlandet i Mai i fjor.

Dagen da det regnet så hardt at man omtrent skulle trodd at det satt en liten luring oppe i skyene, som holdt seg opptatt fra morgen til kveld med å helle bøttevis med vann ned på den franske befolkningen og alle de uheldige turistene som var på besøk.

En rimelig kjip dag. Med god grunn. Kjipere ble det da jeg, som nevnt, sinnsforvirret etter lommetyveriet, gikk av på feil stasjon.

Få sekunder etter å ha innsett at jeg faktisk ikke var ankommet Toulouse, hoppet jeg tilbake ombord på toget igjen. Jeg hadde ikke tid eller lyst til å utforske Montauban, der og da.

Jeg var jo tross alt på vei til Toulouse, en by som omtrent ser helt lik ut som Montauban. Men større, og kanskje hakket mer spennende for rastløse sjeler som meg, som stadig søker nye impulser.

Det betyr derimot ikke at Montauban ikke er en spennende by. Tvert i mot!

frankrike

Lørdag kveld, etter å ha vandret rundt og handlet litt i Agen (og sølt kaffe på hvit t-skjorte), kjørte vi i motsatt retning fra slottet vi bodde på for å ta en drink og to, traske rundt i handlegater og ende kvelden med et restaurantbesøk – i Montauban.

Julien hadde lyst på pils, så da var det pils som stod på agendaen. Mer konkret, på den belgiske puben Café le Flamand. Men før vi i det hele tatt rakk å komme oss frem til utestedet, lot vi oss forføre av vindusutstillingen til en chocolatier (Yves Thuriès) som lå i samme gate som vår utvalgte tappestasjon. Planen var egentlig å bare se, men ikke røre, men hvor ofte funker det når man først har satt sin fot i sjokoladebutikken og kjenner de deilige duftene av håndlaget melkesjokolade og mørk kakao som bare ligger å venter på å bli med deg hjem?

Unnskyldningen min var at det tross alt snart var påske, og vi derfor kunne unne oss litt sjokolade. Litt. Min definisjon av “litt” endte opp med å bli nærmere ett kilo.

Uten å bli distrahert av flere fristelser på veien, plantet vi rumpeballene våre på hver vår barkrakk og ble sittende der i en times tid, før vi dro videre til en annen ølbar (som jeg ikke husker navnet på) for å drikke enda en pils, før restaurantbesøket (på Au Fil de l’Eau stod for tur.

Ved å bestille foie gras til forrett, etterfulgt av cassoulet (rett bestående av bønner, andeconfit og pølser) til hovedrett, holdt jeg meg til de kjente, lokale spesialitetene fra sørvest-Frankrike. Servert i enorme porsjoner. Jeg spiste kanskje halvparten av maten min, før min kjære Julien måtte komme til unnsetning og spise opp resten. Om du tror at franskmenn kun spiste lett matt i små porsjoner, så har du tydeligvis ikke vært i sørvest!

Etter en hyggelig kveld og et svært mektig måltid, la vi oss ned på valkene og rullet ut av restauranten. Vel, nesten. Takk for denne gang, Montauban!

montauban reise

montauban kunst