Europas største sanddyne og en romantisk tête-à-tête

“On ira danser sur la dune du Pilat
Plus près du soleil l’horizon face à toi
On ira danser sur la dune du Pilat
Là où l’océan te tend les bras
On ira danser sur la dune du Pilat
Tout près des étoiles où les anges se tutoient
On ira danser sur la dune du Pilat”

Slik går første vers av den feststemte franske sommerlåta La Dune du Pilat av Collectif Métissé. La oss danse i sanddynene, nærmere sola, med horisonten foran oss, der hvor havet strekker sine armer mot oss, nær stjernene, nær englene. Vi danser i sanddynene, vi danser i Dune du Pilat.

Tre kilometer lang og hundreogto meter høy, synet som møtte oss der vi besteg toppen av Europas største sanddyne, fikk meg omtrent til å glemme at jeg fortsatt var i Frankrike og ikke i en ørken langt, langt borte.

Mine nakne føtter sank ned i den dype, myke sanden for hvert steg jeg tok. Lange tunge steg. Jeg fotograferte de ørkenlignende omgivelsene som lå foran våre ben, mens solstrålene varmet våre sommerkledde kropper.

Ørkenlignende omgivelser i høyden og bredden, men likevel med en utsikt mot tykk vegetasjon til vår venstre side, og havet, det maleriske lyseblå vannet som jeg kunne skimte i det fjerne, et tydelig bevis på at dette ikke var noen ørken, for her lå bukten Bassin d’Arcachon.

Foran meg så jeg store mengder myk hvit sand, flere kilometer med sandkorn, høyt og lavt. Tenk at denne sanddynen har eksistert i over tohundre år, den som i dag er et av sørvestlandets mest populære severdigheter.

Etter å ha trasket rundt i sanden, lekt og herjet som små barn, løp vi så fort vi kunne ned den bratte bakken med våre bredeste smil. Om vi skulle ende opp med å snuble, ville jo den myke sanden ta oss imot, la oss rulle resten av strekningen nedover. En barnslig glede, jeg jublet høyt for meg selv der jeg løp nedover, forbi andre mennesker, forbi alle sammen. Unna vei, her kommer jeg!

Da vi forlot Dune du Pilat dro vi tilbake til gjestehuset for å benytte oss av bassenget i en times tid, før Julien og jeg dro ut for å nyte en romantisk middag på fin restaurant, tête-à-tête, bare oss to, etterlengtet alenetid for første gang siden vi giftet oss seks dager tidligere.

For anledningen pyntet jeg meg i rødt, med dype røde lepper. L’Aillet var navnet på vår utvalgte bistro, moderne lokaler og bistronomisk cuisine, hvor rødvinen ble servert i en karaffel som lignet en kjempevariant av våre alminnelige rødvinsglass. Hvor kan jeg få tak i en lignende karaffel, undret jeg, tydelig begeistret over designet.

Måltidet var alle tiders fra start til ende. Til forrett, en forfriskende kald suppe av bønnesorten coco de paimpol med pinjekjerner og soltørkede tomater, deretter andefilet med kremet maissaus til hovedrett og en helt fantastisk mousse au chocolat med peppermynte til dessert.

Magnifique, sier jeg bare, fra første til siste bit. Om jeg en dag vender tilbake til Arcachon, vil jeg definitivt tilbringe nok en kveld på L’Aillet.

Etter restaurantbesøket spaserte vi de to kilometerne tilbake til gjestehuset, hånd i hånd under stjernehimmelen. Fornøyd med alt vi hadde rukket å gjøre og alt vi hadde planlagt for neste dag, pratet vi om østerslandsbyene vi skulle besøke, om fiskerestauranten hvor vi neste kveld skulle hygge oss med vårt siste måltid sammen, alle oss fire, før hjemreisen tilbake til Toulouse.

Morgendagen, en siste dag. Om vi bare hadde hatt mer tid, et par dager ekstra, late dager på stranda, gjerne en dagstur eller to til Bordeaux, ville det da ha blitt lettere å reise hjem igjen, å vende tilbake til hverdagen?

Nytt og gammelt i Sarrant og enda flere solsikkeenger

På vår forrige helgetur i det vakre Gers og den tidligere provinsen Gascogne, lot vi de sene ettermiddagstimene lede oss til den historiske landsbyen Sarrant, som sammen med vårt forrige landsbybesøk, har fått en velfortjent plass på lista Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer).

Ei liste som for øvrig er veldig lang, hvor hver eneste region har sine flotteste landsbyer representert på assosiasjonens offisielle nettsted. Mange av disse besøkes flittig av både franskmenn, utenlandske turister og hobbyfotografer, mens andre, som både Sarrant og Lavardens, har en mer anonym status.

Målet mitt er å gi dem alle den oppmerksomheten og kjærligheten de fortjener.

Kirketårn

Vi entret landsbyen gjennom en hvelvet byport fra 1300-tallet. Middelaldersjarm, moderne kunst og sørvestfransk gastronomi er nøkkelordene som beskriver Sarrant, en gammel landsby full av stilig gatekunst og små kunstgallerier, selv en egen bok-kafé, i sentrum.

Landsbyen ligger dessuten i et område kjent for sin produksjon av sørvestfranske spesialiteter på tradisjonelt vis, produkter som blant annet selges fra små butikklokaler på ulike gårder langs landeveiene i nærheten av Sarrant.

Landsby Sarrant

Gers er definitivt et departement du burde besøke om du ønsker å smake ekte regional cuisine etter franske bestemødres oppskrifter, helt uten innflytelse fra det moderne kjøkken. Cuisine sans chichi som de sier på fransk, ujålete mat. Ønsker du moderne, kreativ fusjonsmat vil du selvfølgelig finne også dette i Gers, akkurat som alle andre steder i Frankrike, gastronomiens land.

Mange av de mest autentiske tradisjonelle restaurantopplevelsene, comme chez mamie, vil du finne enten i små landsbyer eller bortgjemt der ingen skulle tru at nokon kunne drive restaurant.

Tips: Det jeg pleier å gjøre for å finne frem til slike restauranter, er å titte på Google Maps, zoome inn på området jeg ønsker å besøke, taste inn “restaurants” i søkefeltet og bla gjennom de mange spisestedene som dukker opp i søkeresultatet, lese anmeldelser og titte på bilder. Å reservere bord er som oftest en god idé, spesielt i helgene.

Sarrant utsikt

Nytt og gammelt. Sarrant er en såkalt bastide, en befestet landsby. Steinhus, fargespreke murhus og hus i bindingsverk bygget side om side, noen av dem dekorert med gatekunst, sammen omkranser de den flotte Saint-Vincent kirken, et historisk monument som ble gjenoppbygd og utvidet etter religionskrigene.

Landsbyen Sarrant

Vi trasket rundt fra gate til gate før vi til slutt tok oss en tur opp til toppen av det historiske tårnet for å se den fine utsikten over landsbyen. Det store landemerket, Saint-Vincent kirken, stod stødig som et midtpunkt blant de mange sjarmerende husene. I det fjerne kunne vi skimte åkre, gule blomsterenger og store, grønne trær under en solfylt himmel full av tykke hvite skyer.

Franske landsbyer

Da vi forlot Sarrant, før vi dro hjem igjen til Toulouse, kjørte vi videre forbi flere flotte blomsterenger, nydelige solsikkeenger som bekreftet nok en gang hvor malerisk det franske landskapet er. Om jeg hadde hatt et snev av kunstnerisk talent, ville jeg ha reist gjennom denne regionen, mitt vakre Occitanie, med lerret og pensler på slep. Jeg ville ha malt naturens skjønnhet, de flotte fargene, og gjort mitt beste forsøk på å formidle alle følelsene det gir meg å få lov til å observere dette på nært hold.

Men jeg er ingen Monet, min kreativitet strekker seg ikke lenger enn til kameralensen og til tankene som føres ned på digitalt papir. Mine mange tanker, denne uskyldige gleden, kan jeg få lov til å dele alle disse landsbyene og det vakre landskapet i Gers med hele verden?

Fascinerende er det hvordan solsikkene snur seg etter solen, fra øst til vest og tilbake igjen når mørket legger seg over landskapet. Tournesol, er deres franske navn, et navn som beskriver nettopp disse bevegelsene.

Vi parkerte bilen ved en liten landevei hvor solsikker smykket begge sider av den smale asfaltstripen. Med fotoapparatet mellom hendene, knipset både Julien og jeg en rekke bilder av de vakre gule blomstene der de stod i fin kontrast til den klare blå himmelen.

I en tid hvor skuffelsene renner inn på rekke og rad i rekordfart, dag etter dag, er det fint å kunne sette mobilen på lydløs, ignorere mailboksen og gjemme seg bort i pittoreske omgivelser.

Solsikkeeng

Saint-Vincent kirken

Kirkebygget

Veggkunst

Fargerike hus

Utsikt landsby

Min store favoritt fra Château Vincens og kjærestetid i Cahors

Fra det ene punktet på lista til det neste, Excel-ark og Word-dokumenter, rødvin, checked, hvitvin, checked, små gaver til gjestene, checked, vi begynner sakte men sikkert å nærme oss målstreken.

For to lørdager siden leverte jeg, som nevnt i forrige innlegg, bryllupsdagens første antrekk til skredderen i Grenade. Helgen etterpå, det vil si julimånedens første fredag, dro jeg til Cahors sammen med Julien for å handle inn rosévin til den store dagen.

Ikke en hvilken som helst rosévin, men min store favoritt, min coup de cœur, L’instant Malbec Rosé, en forfriskende vin med smak av røde bær og mineraler med en deilig duft av roser. En sørvestfransk sommervin fra vingården Château Vincens like utenfor Cahors.

Alle vinene vi ønsker å servere i bryllupet kommer fra regionen vår, Occitanie, rødvin fra Limoux, hvitvin fra Gers (UBY), musserende fra Gaillac. Våre personlige håndplukkede favoritter, med tilhørende romantiske små anekdoter, historier jeg gleder meg til å fortelle under bryllupsseremonien.

Château Vincens hadde vi allerede hørt om lenge før vi flyttet til det franske sørvestland, lenge før vi i det hele tatt hadde planer om å starte et nytt liv her i Toulouse. For fire år siden, da vi fortsatt bodde i Paris, besøkte vi den store vinmessen Salon des Vins des Vignerons Indépendants på utstillingsarealet Paris Expo Porte de Versailles.

Mens vi vandret rundt fra stand til stand med brosjyrer fra ulike vingårder i hånda, ledet tilfeldighetene oss til de sørvestfranske vinprodusentene og nærmere bestemt Cahors, en by kjent for sine kraftige, karakteristiske rødviner.

Da vi ved standen til Château Vincens ble spurt om vi ønsket å smake ulike viner fra deres sortiment, ba vi derfor spesifikt om å kun få smake rødvin. En av disse utmerket seg, vi likte den så godt at vi sørget for å notere vingårdens navn, i tilfelle vi en dag i fremtiden skulle ende opp med å feriere i nærheten av Cahors.

Smil

Château Vincens. Noen år senere stod vi der, inne i butikklokalene til vingården, med hvert vårt glass i hånda og utsikt fra vinduet mot de mange druerankene. I motsetning til den noe upersonlige vinsmakingen på messen, tok vi oss god tid til å lære om de ulike produktene, bli ordentlig kjent med Château Vincens, vinbøndenes filosofi, vitikulturen, druesortene, hvordan klimaet har påvirket de ulike årgangene.

Med en genuin nysgjerrighet ønsket vi å smake ikke bare rødt, men også deres hvitvin og rosé, hvorav sistnevnte, deres nydelige rosévin skulle ende opp med å bli noe uforglemmelig for meg, som et fyrverkeri av smaker på tunga.

Dette er den beste rosévinen jeg noensinne har smakt, utbrøt jeg. Dette var for to år siden. Nå, siste fredag i juni måned, var vi tilbake i Cahors, denne gang for å handle inn nevnt rosévin til bryllupet, slik at også våre venner og familie vil få muligheten til å dele denne smaksopplevelsen med oss.

Ldi

Gjennom Airbnb hadde vi for anledningen reservert to netter i en koselig liten leilighet med praktisk beliggenhet mellom vinbyen Cahors og den lille turistperlen Saint-Cirq-Lapopie, i fredelige omgivelser ute på landet. Leiligheten var nydelig dekorert i en fin harmoni av hvitt, grått og mørkt tre. Den enorme hagen var pent dekorert med ulike utemøbler og husker festet til de tykkeste greinene.

Stue

Også bassengområdet var pent dekorert, med fargerike papirlanterner, friske planter og behagelige solsenger. Vi dyppet tærne forsiktig, deretter føttene, før vi sank våre legger ned i det lunkne vannet. Slik ble vi sittende ved bassengkanten, vi pratet om morgendagen, om å tilbringe lørdagen i sentrum av Cahors, og søndagen i landsbyen Saint-Cirq-Lapopie.

Svømmebasseng

Vi forlot etter hvert bassenget til fordel for hagen, hvor vi i skyggen av de høye trærne med sine tykke greiner hygget oss med musserende vin, oppskåret melon og skiver av spekepølse med sopp.  

Verdifulle øyeblikk, en smak av sommerferie. Vi satte pris på å kunne kombinere vårt ærend hos Château Vincens med kjærestetid, avslappende timer ved bassenget, kokkelering på det lille kjøkkenet, levende lys på utebordet, tagliatelle med saus av squash og parmesan, en romantisk middag under den vakre stjernehimmelen.

Rosa topp

Hage

Husker hage

Basseng

Solsenger

Kjøkken

Soverom koselig

Helgetur til Limoux med et konkret ærend i fokus

Etter alt som har hendt den siste tiden, måtte jeg fredag ettermiddag klype meg selv i armen for å dobbeltsjekke at jeg ikke drømte. Vi kjørte nedover smale landeveier i naturskjønne omgivelser. I det fjerne kunne vi skimte fjellkjeden Pyreneene, drueranker prydet landskapet så langt øyet kunne se. Vi kjørte gjennom små røde mursteinlandsbyer og så frem til en hyggelig aften med deilig mat og vin i et feriehus på landet. Lykkelig lot jeg meg selv bli distrahert, jeg lot bekymringene bli igjen hjemme, la vie est belle. Om ikke alltid, så i det minste akkurat her, akkurat nå.

Staycation pleide vi å kalle dette da jeg bodde i USA, feriering i eget nærområde. Slikt vil det bli mye av denne sommeren, akkurat som pinsehelgen, da jeg dro på min forrige biltur sammen med Julien, hvor vi spanderte en liten overnatting på hverandre, sørfransk romantikk blant store og små vingårder, blomsterenger og gamle kirker og ruiner av flotte middelalderslott.

I ukevis etter endt staycation vil jeg livnære meg av suvenirene jeg tar med meg hjem, suvenirer i form av gode minner. Jeg mimrer intenst, jeg føler intenst, slik har det blitt nå i disse tider, post-lockdown. Coronatider.

Pinsehelgen var, som nevnt, et godt eksempel på denne intense lykkefølelsen, noe Julien sin mor og far har fått kjenne på den siste uken, da vi igjen og igjen fortalte historier og viste frem bilder fra den lille idylliske hytta på vingården Château Adélaïde, fra de historiske landsbyene i nærheten av Gaillac, det kjente vindistriktet nord for Toulouse.

Fra å dra på romantisk pinsehelg en amoureux, kjærestetur, dro vi denne fredagen på en liten helgetur en famille

Denne gang dro vi på tur sammen med Julien sine foreldre, sørover i retning Limoux og Carcassonne, først og fremst for å handle inn rødvin til bryllupet, en av våre felles favoritter, den dype karakteristiske La Butinière fra vinprodusenten Anne de Joyeuse, en vin som vi forelsket oss i da vi for noen år siden overnattet på hotellet Moderne et Pigeon hvor vi nøt en deilig middag med tilhørende nevnt vin på hotellets restaurant.

All vin som vi har planlagt å servere i vårt bryllup i september, er regionale skatter oppdaget på ulike kjæresteturer i nærområdet. Rødvinen fra Limoux, samt en fruktig rosévin som også er en av mine store favoritter, en mørk rosé fra vingården Château Vincens på utkanten av Cahors, og hvitvinen numéro 2 fra produsenten UBY i vindistriktet Gascogne.

Fredag ettermiddag dro vi altså i retning Limoux, til et sjarmerende lite feriehus ved navn Le Pic Blanc, langt ute på landet blant vingårder, kornåkre og grønnsaksenger i det solrike sørland.

Da vi ankom feriehuset fikk vi en varm velkomst av det britiske ekteparet som eier huset og bor på tomten sammen med sine fem hunder. Grunnet viruspandemien og reiserestriksjonene som ble innført tidligere i år, ble vi feriehusets første gjester siden januar måned. Som alle andre i reiselivsbransjen ble også disse menneskene ofre for store økonomiske tap som konsekvens av coronakrisen. 

Lykkelige var de derfor over å få oss på besøk, sine første gjester på fem måneder. Lykken strakk seg så langt at de faktisk ga oss ei flaske Blanquette de Limoux (lokalprodusert musserende vin) i gave for å ønske oss, og åpningen av sommersesongen, velkommen.

Etter å ha pakket ut badetøyet og tilbrakt ettermiddagens sene timer i feriehusets svømmebasseng, hentet vi frem vinglass og nøt de gylne boblene før kveldens grillmat ble servert ute på terrassen i solskinnets siste timer før mørket la seg over det sørvestfranske bygdelandskapet.

Like bak husets gjerder, bak busker og sypresstrær, lå en froskedam full av liv og lyd, kveldens store musikkinnslag. Fredagskveldens hjemmekokkelerte meny bestod av grillspyd med biff, sjalottløk og paprika, servert sammen med fylte champignoner og pannestekte poteter med bacon og gressløk. Vi la oss tidlig, og våknet opp til en spennende lørdag med et tettpakket program.

Lørdagen startet på en løkåker full av blomster, løkens endelige evolusjon før frøene faller og lar nye planter vokse frem. Aldri hadde jeg sett noe lignende, fascinert som jeg jo blir hver gang jeg reiser ut på landet og lærer mer om naturens mange hemmeligheter, om det spennende planteriket og alle detaljene som vi byfolk fra asfaltjungelen aldri tenker over.

Løkblomst

Videre tok vi oss en tur innom en liten landsby ved navn Montreal akkurat som storbyen i Canada, før jeg endelig fikk besøkt kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, noe jeg lenge hadde lengtet etter å gjøre.

Utover ettermiddagen dro vi videre til festningsbyen Carcassonne og til slutt, vinbyen Limoux og vinprodusenten Anne de Joyeuse.

En innholdsrik lørdag full av fine inntrykk. Jeg har så mye å fortelle, så mye å dele.

La meg starte med slutten.

Vi avsluttet dagen med fornøyde smil og solbrente skuldre. Santé, jublet vi, der vi skålte med hvert vårt glass vin på uteserveringen til Brasserie Le Commerce i hjertet av Limoux, etter å ha fylt bilens bagasjerom med flere kartonger La Butinière til bryllupet som planlagt.

Vinglass

En natt på vingård i det franske sørvestland

Vi entrer søndagen og mai måneds siste dag, iført behagelig sommertøy og rikelig med solkrem. Varmende solskinn og deilig temperatur, ypperlig for en pinsehelg ute på landet med overnatting en amoureux på en vingård i Tarn-departementet her i det flotte Sørvest-Frankrike.

Bare 82 kilometer unna vårt hjem i Toulouse, en kjøretur på litt under en time. Vi er bortskjemte her på det franske sørvestland, vi er heldige, vi som bor så nært så mye vakkert. Enkelt er det å reise ut på romantiske små helgeturer, selv korte dagsturer, enkelt er det å kose seg på ferie i eget nærmiljø når nærmiljøet er fullt av historie, sjarm og, ikke minst, vinproduksjon av høy kvalitet til en rimelig pris.

Vi tilbringer som sagt siste del av langhelgen i landlig idyll, drueranker og kornåkre så langt øyet kan se. Julien og jeg har reservert en natt på en koselig liten hytte på tomten til en vingård ved navn Château Adélaïde, med pittoresk beliggenhet i grønne omgivelser på utkanten av Cahuzac-sur-Vère, en av mange gamle landsbyer i det kjente vindistriktet Gaillac.

IMG_20200601_175245

En romantisk séjour à deux hvor formiddagen har gått til å utforske to sjarmerende små landsbyer i nærområdet, Puycelsi og Castelnau-de-Montmiral, begge med velfortjent plass på den franske kåringen Les plus beaux villages de France (de vakreste landsbyene i Frankrike).

Jeg vil selvsagt fortelle mer og dele bilder fra begge stedene i senere innlegg.

Hytte

Den lille trehytta på vingården Château Adélaïde er utstyrt med kjøkkenkrok, dusj, toalett, dobbeltseng med myggnetting, kaffemaskin, vannkoker, brødrister, kjøleskap, møblert terrasse, kaffe, te og småkaker. Vi har på forhånd handlet med oss brød og tatt med ost, skinke og juice hjemmefra, et frokostmåltid som skal nytes på terrassen, en romslig terrasse som gir oss flott utsikt mot vingårdens egne drueranker, delvis skjult bak store trær.

Drueranker

Vi har endelig nådd de siste to dagene før landets restauranter og kafeer vil få lov til å åpne igjen etter å ha holdt stengt siden mars, de siste to dagene før vi vil få lov til å reise så langt vi ønsker innad i Frankrike, ting vi omtrent hadde glemt hvor høyt vi har savnet når vi uansett koser oss så mye som vi gjør nå.

Vi koser oss på oppdagelsesferd i det vakre Tarn-departementet med sine mange historiske landsbyer, flere av dem bygget i høyden på kalksteinstopper. Sakte kjører vi langs vindistriktets smale landeveier, forbi flere hektar med drueranker og store kornåkre. Vi spiser medbrakt mat og nyter den flotte utsikten, det drikkes forfriskende rosévin ute på den lille terrassen og lyttes til lyden av fuglesang mens vi spent ser frem til en liten vinsmaking avtalt for morgendagen, et must når vi jo tross alt overnatter på en vingård.

Vingård

Om tiden strekker til, vil vi kanskje også ta oss en liten tur innom en nydelig middelalderlandsby som ligger bare et lite steinkast unna helgens overnattingssted, Cordes-sur-Ciel, en landsby som vi allerede har vært i tidligere, den gang sammen med hans foreldre.

Rosévin

Jeg gleder meg til alt som morgendagen har å by på, og smiler der jeg tenker tilbake på stedene vi besøkte tidligere på dagen. Ettermiddagen blir til kveld og jeg nyter et hyggelig måltid sammen med min kjære, grilling av sitron-og timianmarinert svinekjøtt og hjemmelaget potetsalat. Til dessert spiser vi de franske småkakene som kalles madeleine, og drikker hver vår kopp sort kaffe med brunt sukker.

Kveldstimene suser forbi. Lenge blir vi sittende ute, vi utnytter den behagelige temperaturen og den flotte utsikten. Den varme solskinnsdagen blir etter hvert til kjølig kveld, jeg slenger derfor på meg en beigefarget knappegenser og nyter siste glimt av dagslys før himmelen farges rosa og mørket sniker seg på. Mørke nyanser legger seg over det grønne landskapet som et stort teppe, vinden uler høyere og høyere som et lydspor i harmoni med mørket. Jeg trekker meg tilbake, legger meg i det sorte sengetøyet med den sorte myggnettingen hengende over senga som et gotisk brudeslør.

Håndkle

I morgen vil vi våkne til en ny dag med flere fine muligheter, andre pinsedag, nok en fridag. Med vinsmaking og landsbybesøk på agendaen. Jeg vil pynte meg med kjole og hatt for anledningen.

Hytte

 

 

Vi overnattet i jurt i Frankrike

I går reiste vi ut på et romantisk lite eventyr, overnatting i jurt og avkobling i naturskjønne omgivelser. La meg ta dere med på denne fine reisen, fra start til ende.

Vi ønsker Kristi Himmelfartsdag velkommen med åpne armer. Vi tar oss god tid der vi sitter rundt frokostbordet, før vi pakker med oss alt som vi ønsker å ta med til jurten hvor vi skal overnatte til morgendagen, et klesskift, mat og drikke, kamera og solkrem. Bare 50 kilometer sørover fra vårt hjem, en førti minutters kjøretur fører oss til Gibel, til frisk natur og fredelige omgivelser.

Jurt

Til avtalt tid blir vi møtt av jurtens eier, hun gir oss en liten omvisning på den store grønne tomten. Eiendommens svømmebasseng holder dessverre stengt inntil videre grunnet frykt for coronasmitte blant gjester, men vi har i det minste fått en fin terrasse og bordtennis til disposisjon, utenfor den flotte jurten hvor vi i kveld skal hygge oss med middag og rosévin.

Eierene, et eldre ektepar, driver også en sjarmerende Bed&Breakfast på samme tomt, under navnet Mareillagues. Som svømmebassenget holder også hovedbygget midlertidig stengt for å lettere kunne praktisere sosial distansering mellom eierne og deres gjester. I jurten er vi helt alene, trygge og isolerte fra alt og alle.

Ifølge eieren valgte en familie på fire å tilbringe le confinement (Frankrikes lockdown med tilnærmet portforbud) og karantenetiden i denne jurten. Hele to måneder bodde de her.

Jurt

Sofa, dobbeltseng, dusj, komfyr og kjøleskap, selv WiFi har vi inkludert i vårt sjarmerende krypinn, vi klager ikke. Ikke i det hele tatt.

Vi starter oppholdet med en runde med bordtennis, noe jeg har absolutt null talent for, mens Julien har flere års erfaring på semiprofesjonelt nivå. Klønete og definitivt verst i klassen når det gjelder absolutt alle varianter av ballspill, blir bordtennisrunden avsluttet tidligere enn planlagt, da Julien kjeder seg ihjel av å se meg plukke opp ballen fra gress og busker, igjen og igjen, uten stopp.

Vi fortsetter ettermiddagen med en aktivitet som jeg er en smule bedre på enn ballspill, vi spiser salte kjeks med kremost, nyter hver vår pils på terrassen og spiller triviaspill. Vi holder ikke styr på hvem som vinner, vi bryr oss ikke, spillets spørsmål åpner for diskusjoner og ulike Googlesøk, hvilket land tilhører øyene Galapagos (Ecuador), hva heter den gjennomsiktige hinnen ytterst på øyet (hornhinnen) og hvem var vinneren av Frankrikes første sesong av Skal vi Danse (tidligere boybandstjerne M. Pokora).

IMG_20200522_174601

Utover kvelden lager vi middag i fellesskap, fersk tagliatelle med squashkrem, kylling og parmesan. Vi åpner ei flaske fruktig rosévin fra Château Vincens i Cahors, den beste rosévinen jeg noen gang har smakt, et minne fra da vi for to år siden besøkte byen og handlet med oss flere flasker vin fra denne lille familiebedriften som i flere år har hatt oss som lojale kunder, selv da vi bodde i Paris og kun fikk anledning til å handle fra dem på byens ulike vinmesser.

Middag terrasse

Selv etter kveldsmørket har lagt seg over oss, blir vi sittende ute på jurtens terrasse. Innen klokka rekker å bli ti høres ingen annen lyd enn våre stemmer og skogsduenes sang. Stillheten frykter meg ikke, tvert imot, jeg elsker den, jeg omfavner den, denne virkelighetsflukten til de grønne lunger er som balsam for sjelen.

Nattesøvnen blir gjennom hele denne varme vårnatten avbrutt av følelsen av klamhet, min svette hud klistrer seg til den altfor tykke dyna, jeg vrir meg til alle kanter, lakenet er gjennomsvett. Jeg ser bort på telefonen, 27 grader. Tjuesju. Midt på natta. Hvordan er det mulig å sove seg gjennom en slik hete, uten vifte, uten klimaanlegg?

Seng jurt

Før vi forlater jurten for å dra videre på besøk til den lille byen Mirepoix, spiser vi frokost ute på terrassen. Kunne du tenke deg å gjøre dette igjen, overnatte i en jurt, spør jeg Julien, nysgjerrig, mens jeg smører kyllingrillette utover brødskiven. Ja, bekrefter han, men ikke når temperaturen er så varm som nå.

IMG_20200522_173953

UBY, vennskap og middag i Mont-de-Marsan

Helgen i Gascogne-provinsen fortsetter, og ja, en tur innom områdets mest kjente vinprodusent Domaine UBY er et must når vi først har kommet oss hit.

Til lyden av fransk popmusikk som spilles på en av de lokale radiokanalene, kjører vi vestover. Etter å ha tilbrakt noen nydelige ettermiddagstimer i den befestede middelalderlandsbyen Larressingle og sjarmerende lille Fourcès, kjører vi videre til Résidence Saskia hvor nok et gavekort spanderer overnatting på min kjære og meg, julegaver som endelig blir tatt i bruk.

Portrett

Langt mindre sofistikert enn La Ferme de Flaran, hotellet hvor vi overnattet kvelden før, Résidence Saskia er et to-stjerners ferieleilighetskompleks i den lille byen Cazaubon, like ved Landes-skogen. Et stort pluss med dette leilighetskomplekset er beliggenheten, i naturskjønn ro, midt i et spennende vindistrikt hvor alt vi vil se, der vi kjører langs veien for å komme oss fra den ene idylliske landsbyen til den neste, er kilometervis med solsikkeenger og vingårder med sine store arealer med drueranker.

Hos Résidence Saskia må man selv stille med eget sengetøy og egne håndklær, med mindre man ønsker å betale store summer for å få dette inkludert. Så lenge jeg får dyppet kroppen i det store svømmebassenget som hører til komplekset, gjør det meg ingenting å måtte re opp egen seng og ta med håndklær hjemmefra.

En hyggelig resepsjonist følger oss til leiligheten hvor vi i natt skal sove, vi plasserer koffertene ved inngangspartiet, vasker hender og drikker vann, før vi vender tilbake til bilen for å kjøre til Domaine UBY, vingården hvor områdets mest ettertraktede vin blir produsert, hvor vi skal handle inn vin både til oss selv, for Julien sine foreldre, og for en kollega.

Etter å ha smakt oss gjennom sortimentet (med spyttebøtten ved vår side), ender vi opp med å kjøpe med oss to forskjellige typer hvitvin, en av dem økologisk, og en fruktig rosévin. Domaine UBY produserer også rødvin, men denne falt ikke helt i smak hos hverken Julien eller meg (spesielt meg). Min personlige rødvinspreferanse forblir de fine syrah-vinene fra Languedoc-området.

Drueranker

Tilbake hos Résidence Saskia, vi vrenger av oss klærne og trer på oss badetøy, badehåndkle over skuldrene og flip flops på føttene, bassenget venter og vi er utålmodige etter å kjenne på vannet, hoppe uti. Omtrent alene i starten, vi får tid til å svømme et par runder og nyte fred, før to store familier plutselig svermer rundt bassenget som veps rundt et klissete syltetøyglass. Lenge blir vi derfor ikke værende blant alle disse menneskene, før vi flytter oss tilbake til leiligheten for å dusje, skifte klær og dra videre til byen Mont-de-Marsan hvor vi i kveld skal spise middag på restaurant.

Bassengselfie

Vi kjører de 44 kilometerne vestover som fører oss til Mont-de-Marsan, en by som er mest kjent for sin historiske borg, Donjon Lacataye, et historisk monument bygget på 1400-tallet.

IMG_20190829_201923

En liten spasertur gjennom sentrum, videre til den romanske borgen, vi promenerer langs elven og prater om en barndomsvenn av min kjære som visstnok flyttet hit til Mont-de-Marsan for to år siden. Jeg spør ham, hvorfor har du ikke sendt en liten tekstmelding til kameraten din, hvorfor har du ikke foreslått å møtes over en drink eller et måltid?

Julien forteller meg om denne barndomsvennen, på ungdomsskolen var de uatskillelige, sammen hang de som erteris. Men årene gikk og guttene fulgte hver sin sti, totalt forskjellige studieretninger, ulike vennekretser, to faktorer som igjen påvirket deres interessefelt og selvutvikling.

Vi prater om livet og relasjoner, om vennskap som gror sterkere og vennskap som falmer, selv har jeg mistet kontakten med absolutt alle som jeg vokste opp sammen med, vi har vokst i ulike retninger og flyttet til ulike steder, alle lever vi nå som fremmede for hverandre. Ville vi fortsatt hilset om vi tilfeldigvis krysset hverandre på gaten?

Videre fra elvekanten og opp til byens gater, Julien og jeg er på leting etter et koselig spisested, vi studerer menyene som står plassert utenfor lokalene, etter hvert oppdager vi en liten restaurant hvor vi fint kunne tenke oss å tilbringe resten av kvelden, et bord for to på den store uteserveringen til La Parenthèse.

Piquillos

Måltidet starter med piquillos med ricotta til forrett, forfriskende godt i sommervarmen. Hovedretten, derimot, kunne vært bedre. Usaltet og ukrydret biff servert med en kjedelig sidesalat, stekte poteter med havsalt og en saus som er rettens store lyspunkt, fyldig og god i smaken.

Biffmiddag

Desserten, en kokostiramisu med spéculoos-kjeks, er først og fremst en fantastisk idé, og smaken er like god som man skulle håpe, men konsistensen har kokken dessverre bommet på. Tiramisuen flyter som en saus, men jeg elsker likevel smaken av kokos og spéculoos (pepperkaker).

Kokostiramisu

Min kjære spanderer kveldens måltid, jeg skal spandere morgendagens. Søndagen skal vi tilbringe i nok en fin landsby, før vi vender tilbake til hverdagens rutiner.

Skuldre

Miniskjørt

Badeglede og fransk idyll i vindistriktet Ténarèze

Fredag ettermiddag, min kjære har kommet for å hente meg på arbeidsplassen. Med en felles koffert og to badehåndklær i bagasjerommet, ser vi frem til å koble av og nyte denne sensommerhelgen i vakre omgivelser. En romantisk helgetur nordvest for Toulouse står for tur, en helg hvor småbyidyll, svømmebasseng, fransk gastronomi og vinsmaking venter oss disse neste to dagene, det samme gjør solskinn og over tretti varmegrader.

Takket være gavekortene vi fikk av mine foreldre til jul, betaler vi ikke ett øre for hverken overnattingsstedene, frokosten eller denne fredagskveldens restaurantmiddag. Helgens første overnatting er reservert på hotellet La Ferme de Flaran, et hotell i hjertet av vindistriktet Ténarèze og i nærheten av den fine byen med det noe uheldige navnet Condom (prevensjonsmiddelet har ingen tilknytning til stedet). Moderne, nyoppussede rom i et historisk bygg fra 1700-tallet, og en restaurant som tilbyr kreative franske retter laget av sesongens råvarer, dette er Frankrike akkurat slik jeg elsker det.

Jeg skulle likevel ønske at døgnet hadde flere timer eller at vi hadde flere feriedager, slik at vi kunne hatt mer tid i området hvor vi skal overnatte, nok tid til å besøke det historiske monumentet Abbaye de Flaran, et cistercienserkloster bygget i 1151. Men vi rekker ikke frem til hotellet før sent på ettermiddagen,klosteret er sannsynligvis allerede stengt for publikum innen vi har rukket å sjekke inn på hotellet. Dessuten reiser jeg sammen med en forlovede som aller helst ønsker å prioritere å flyte rundt i svømmebassenget i tre timer, noe han fortjener etter å ha jobbet lange dager hele uka med press fra ledelsen og en telefon som har ringt i ett hver eneste kveld.

Solsikkeenger

Med vinduene nede, kjører vi i retning vindistriktet, det vakre landskapet langs veiene som fører oss gjennom Gers er en nydelig attraksjon i seg selv, kilometer etter kilometer med flotte (men dessverre visne) solsikkeenger så langt øyet kan se. Med vind i håret og solbriller på nesetippen, nyter jeg den flotte distraherende utsikten, en time blir til to, før jeg vet ordet av det er vi fremme ved La Ferme de Flaran.

IMG_20190824_172009

Opp en liten innkjørsel, blant kornåkre og visne solsikker, det historiske bygget som skulle love oss et gammelt sjarmerende eksteriør og moderne interiør, lever opp til alle forventninger. En hyggelig resepsjonist møter oss, vi ledes opp trappen og inn på et koselig dobbeltrom som står i stil med utsiden av hotellet, varmt og idyllisk med typisk sørvestfranske detaljer i stein og tre.

Hoteklseng

Lenge blir vi ikke på rommet før vi slenger på oss badetøy og løper ned til bassengkanten. Ikke en eneste sjel er å se ved bassenget, alle solsenger er ledige, vi hopper uti, vannet er iskaldt, himmelen er glovarm, vi kjøler oss ned før vi legger på svøm for å varme oss opp igjen. Jeg, iført en litt for avslørende trekantbikini for min smak, en gave fra min kommende svigermor (en gave jeg lenge hadde lovet å ta i bruk), han iført den samme badeshortsen som han har hatt så lenge jeg kan huske.

Basseng

Vi hopper uti og svømmer flere runder, frem og tilbake, frem og tilbake, vi tar pauser og tøyser og ler av hverandre, han mener jeg puster så tungt når jeg svømmer at man skulle tro jeg var i ferd med å krepere, jeg spruter vann i hans ansikt og forsøker å dra av ham badeshortsen, bare for moro skyld. En god stund blir vi stående ved bassengkanten, begge to, vi observerer ei marihøne som min kjære har reddet opp fra vannoverflaten. En smule ustødig i starten, marihøna beveger seg sakte bortover, vingene løftes såvidt i starten, før de endelig spres og kan føre vår lille insektvenn bort fra klorvann og nysgjerrige mennesker, til de grønne planter med de flotteste blomster.

Restaurantmiddag

Kvelden avsluttes over et helaftens måltid på hotellets egne restaurant, et spisested som vi har sett frem til å besøke, etter å ha bladd oss gjennom flere sider med fine anmeldelser der ute på det store internett. Uteserveringen tilbyr for kvelden levende musikk, avslappende blues, vi lytter til gitaristens melodier og nyter smaken av armagnac-basert cocktail og husets hjemmelagde ostebriks før forretten blir servert.

Foie gras

Til forrett spiser jeg den klassiske sørvestfranske spesialiteten foie gras, etterfulgt av skogsdue med soppsaus og en moderne versjon av den kjente franske sitronterten.

Skogsdue middag

Jeg sender en liten tekstmelding til min mor, tusen takk for gavekortene vi fikk til jul, skriver jeg, dette er den fineste kvelden Julien og jeg har hatt sammen på lenge.

Sitronterte versjon

Neste morgen koser vi oss ved frokostbordet, franske bakevarer og frisk frukt sammen med grapefruktjuice og hver vår kopp kaffe før vi sjekker ut, og gjør hva jeg trodde vi ikke ville få tid til å prioritere…en svipptur innom klosteret Abbaye de Flaran.

Betatt av alt det vakre som finnes i Albi

Tirsdag, en ny dag på påskeferie med familien. En ny dag i Albi.

Det er fint å våkne opp til denne deilige feriefølelsen, i denne koselige ferieleiligheten, det er fint å feriere her, i en by bare en times kjøretur fra byen jeg bor i.

Med høyre kinn godt plantet i en tjukk pute, jeg våkner, i en dobbeltseng hvor jeg kan strekke på armer og bein og pakke kroppen godt inn i den store dobbeltdyna, i en seng som bare er min, mine foreldre sover i annen seng på samme rom som meg. Utsikten fra vinduet er like vakker som i går, kanskje til og med enda vakrere, nå som himmelen er farget blå og sola skinner.

Ved kjøkkenbordet sitter min mor, min stefar og jeg i hver vår pyjamas, min er grå og morgenkåpen rosa. Vi spiser ferskt brød fra bakeriet på hjørnet, franske oster og skinke fra nærbutikkens ferskvaredisk. Appelsinjuice og kaffe, jeg sender en tekstmelding til min kjære og ønsker ham en fin dag på jobb.

IMG_20190501_121607_224

Sort skjørt i semsket skinn og en t-skjorte med fargerike fjes på, med håret i hestehale og joggesko på beina, straks er jeg klar. Våren er i lufta, fuglesang og elven full av fisk, min mor og jeg er på vei til hjertet av sentrum, vi skal titte i butikker, sannsynligvis handle littegrann, vi skal besøke Sainte-Cécile katedralen, forhåpentligvis også kunstmuseet Toulouse-Lautrec, dedikert til den kjente lokalfødte kunstneren med samme navn.

Albi bro

Over Pont Vieux, nok en gang studerer vi den flotte utsikten fra begge sider av den historiske broen før vi trasker videre mot sentrumskjernen. På vei mot katedralen, jeg beundrer de mange bygningene som er smykket med lilla blomster, de vakre Wisteria-plantene som henger over rød murstein, over lyseblå skodder, de skaper denne maleriske sjarmen som man ofte forbinder med franske småbyer.

Wisteria-planter

Til min store skuffelse holder kunstmuseet stengt for øyeblikket. Heldigvis kan vi likevel besøke den flotte hagen som tilhører museet og Berbie-palasset, et imponerende palass som huser kunsten til Henri de Toulouse-Lautrec, og har fungert som museum siden starten på 1900-tallet, da stat og kirke ble skilt i Frankrike.

Berbie pala

Hagen minner om de kongelige slottsparkene i Frankrike, hagen i vidunderlige Versailles eller i Chantilly eller de mange flotte parkene i Loire-dalen. Her kan dere arrangere bryllupet deres, tøyser moren min. Om jeg bare hadde vært så heldig, fniser jeg.

Mor og datter

Ettermiddagen tilbringes i butikker, min mor ønsker seg nye sandaler, hun kjøper ny t-skjorte og genser i stedet. Jeg kjøper et maleri fra et lokalt galleri, et vakkert bilde av min kjære by, Toulouse, dette skal jeg henge opp på veggen hjemme.

Vi møter min stefar foran pizzeriaen hvor vi spiste i går. Sammen besøker vi alle katedralen, vi tenner et lys og donerer noen mynter til kirken.

Katedral

Før vi vender tilbake til leiligheten, setter vi oss ved en bitteliten uteservering hos byens eneste kaffebar, cappuccino til min mor og meg, americano til ham. Jeg spiser blåbærkake og angrer umiddelbart på å ikke ha valgt noe mindre søtt. Vi prater om morgendagen, om reisen videre, om de neste fire nettene som vi skal tilbringe i det sjarmerende lille huset som ligger godt gjemt i grønne omgivelser langt ute på landet.

Mine foreldre spør meg hva jeg gjorde sist jeg var i Albi, om jeg har besøkt andre idylliske småbyer i nærområdet. Jeg forteller dem om motemuseet her i byen, og om den nydelige middelalderlandsbyen Cordes-sur-Ciel, om det bonderomantiske huset hvor vi tilbrakte helgen, huset med innendørs svømmebasseng.

Videre forteller jeg om Carcassonne og Limouxom alle de flotte stedene videre sør i regionen, om den lille havnebyen som har stjålet mitt hjerte, Collioure, jeg elsker Collioure.

Ja, vi har skjønt det, du trives her i Frankrike, sier min mor, noe skuffet over det faktum at jeg ikke kommer til å flytte tilbake til Stavanger.

Palasset Albi

Albi hage

Den vakre byen Albi og fisk som spiser duer

Påskemandag, hastverk, uten å egentlig ha noen grunn til å haste seg. Mine foreldre pakker sammen sakene sine, de stresser, de vil reise videre så kjapt som mulig. Jeg blir bedt om å få opp farta, jeg som trodde vi hadde all tid i verden på denne fredelige helligdagen hvor eneste plan er å flytte oss fra Toulouse til Albi, en times kjøretur, åttifem kilometer fra vårt hjem. Innsjekk etter klokka to.

Min kjære forstår ikke norsk, han forstår ikke hva som foregår, hvorfor de har hastverk med å reise videre, han tar det personlig og tror at det hele er hans feil, at det er han som har gjort noe galt. Forvirret, blir han sittende i sofakroken, skuffet og lei seg, mens mine foreldre pakker bilen og skriker til meg, skynd deg, skynd deg, jeg gir min kjære en klem og haster meg til bilen.

Mine foreldre klager, han er uhøflig, sier de om min kjære. Han er tiltaksløs, han er lat, han bryr seg mer om å scrolle på sin telefon enn å ønske sine kommende svigerforeldre en god tur videre. Men han forstod jo ikke hva som hendte, hva dere pratet om, han forstår jo ikke norsk, minner jeg dem fortvilet. Kritikken rundt ungdommers mobilbruk og latskap fortsetter. Som en forsvarsmekanisme lukker jeg ørene og soner ut, jeg titter ut vinduet, på landskapet som vi passerer i full fart, der vi ruller på franske veier med den lille sorte bilen som har kjørt helt hit fra Norge.

Vel fremme i Albi, en vakker by med velfortjent plass på UNESCO’s liste over verdensarvsteder, stemningen er lettere nå, vårt fokus er endret, vi vil bli forført av denne sjarmerende sørvestlandsperlen.

Albi katedralen

Vi får nøklene til ferieleiligheten hvor vi skal overnatte de neste to nettene, mine foreldre og jeg. En gammel bygning uten heis, den smale trappeoppgangen fører oss opp til tredje etasje, og videre inn i en leilighet med nydelig utsikt mot Sainte-Cécile katedralen, byens store flotte severdighet.

Vindu utsikt

I leiligheten finnes kun ett soverom, et rom med to dobbeltsenger. Disse neste to nettene vil jeg måtte sove sammen med mine foreldre, jeg håper de ikke snorker, jeg håper de ikke står opp flere ganger i løpet av natten for å gå på do.

Senger

Vi spaserer ned til sentrumskjernen, fra vår lille gågate hvor diverse restauranter og et miniatyrmuseum holder til. Videre over Pont Vieux-broen, vi speider utover og beundrer alt det vakre som øyet kan se fra begge sider av broen. Slusene og all den grønne naturen skaper det lille ekstra som gjør den allerede nydelige utsikten om mulig enda mer pittoresk.

Sluser

Elven yrer av liv, den er full av enorme maller, fisk som visstnok livnærer seg på duer. De stakkars byduene aner fred og ingen fare, der de stiller seg ved vannkanten for å drikke vann, kun for å bli angrepet og dratt ned i vannet av sultne monstermaller. Selv trodde jeg det hele var en vandrehistorie, til jeg fikk det motsatte bevist gjennom flere videosnutter og lokalavisartikler på det store internett.

I sentrum passerer vi flere fine butikker som alle holder stengt, på en hellig påskedag kan man ikke forvente annet. På den store åpne plassen like ved foten av katedralen, derimot, der finner vi et spennende marked med fokus på litteratur. Nye bøker, bruktbøker, diktsamlinger, faktabøker, romaner og tegneserier. Jeg vurderer å kjøpe med meg en diktsamling eller to, men bokhyllene mine er allerede fulle av bøker av ulike slag, mange av dem fortsatt ulest.

IMG_20190428_180136_778

Videre promenerer vi, fra de mange trivelige gatene i Albi, gjennom små passasjer, en av disse leder oss til Saint-Salvi kirkens fargerike hage, en av byens mange skjulte skatter. Hvor enn nysgjerrigheten leder oss, finnes en bortgjemt perle. Spennende arkitektur, natur i sterke vårfarger, selv det fineste fotografi kan ikke gjenskape denne skjønnheten av en by på en verdig måte.

Saint

Dagen avsluttes over rødvin fra Gaillac og deilig pizza med trøffelkrem på uteserveringen til Pizzeria Del Duomo, med utsikt mot katedralen, mot byens krone.

Pizza

Vi slapper av, vi hygger oss, formiddagens dårlige stemning ligger nå milevis på avstand.

Albi

Saint

Albi